Rt-1940-210
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1940-04-06 |
| Publisert: | Rt-1940-210 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 55 |
| Parter: | Trondhjems Førsikringsselskap A/S (overrettssakfører Reidar Helliesen til prøve) mot Jøhan Magnussen (advokat K. Kluge oppnevnt) og Johan Magnussen (advokat K. Kluge) mot Konrad Svendsen, Palmer Grøsfjeld og Trondhjems Førsikringsselskap A/S (overrettssakfører Reidar Helliesen for alle 3 innstevnte til prøve.) |
| Forfatter: | Klæstad, Evensen, Broch, Fougner, Justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §30, §11, §17, §20, §29 |
Side:211
Dommer Klæstad: Den 13 mars 1937 avsa Stavanger byrett med domsmenn dom med sådan domsslutning: «Saksøkte nr. 1 Konrad Svendsen, Stavanger, plikter å betale til saksøkeren Johan Magnussen, Stavanger, kr. 8.500 med 4 av hundre i årlig rente derav fra i dag til betaling skjer. Konrad Svendsen plikter derhos å erstatte det offentlige i omkostninger kr. 305,20 samt det belop hvortil den beskikkede sakforer Tjalve Gjøsteins godtgjorelse blir endelig fastsatt. Saksøkte nr. 2 Palmer Grøsfjeld, Stavanger, og saksøkte nr. 3 Trondhjems Forsikringsselskap A/S, Trondheim, frifinnes. Saksomkostninger i forholdet mellom saksøkeren og disse saksøkte idommes ikke.» - I byretten var det meningsforskjell som framgår av domsgrunnene.
Johan Magnussen anket til Gulating lagmannsrett som den 2 juni 1938 med 4 domsmenn avsa dom med sådan domsslutning: «For så vidt angår motpartene Konrad Svendsen og Palmer Grøsfjeld stadfestes byrettens dom. Motparten Trondhjems Forsikringsselskap A/S bør til den ankende Johan Magnussen å betale kr. 8.500 med 4 prosent årlig rente derav fra 13 mars 1937 til betaling skjer. Mellom den ankende og motpartene Svendsen og Trondhjems Forsikringsselskap A/S oppheves saksomkostningene for lagmannsretten. I saksomkostninger for lagmannsrett betaler den ankende til motparten Grøsfjeld kr. 250. - Også i lagmannsretten var det dissenser som framgår av domsgrunnene.
Trondhjems Forsikringsselskap A/S har anket til Høyesterett. Selskapet mener at Johan Magnussen som leier av motorvognen ikke kan kreve erstatning av forsikringsselskapet for skade påført under kjøringen. Magnussen må som leier av bilene komme i samme stilling som eieren i forholdet til forsikringsselskapet. for så vidt angår den skade han lider under kjøringen med bilen. Forsikringsselskapet påstår at det frifinnes og at Johan Magnussen dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.
Johan Magnussen har anket for så vidt angår tvisten med Palmer Grøsfjeld. Han hevder at lagmannsretten har tatt feil når den ikke har ansett ham som betalende passasjer, og på det grunnlag har frifunnet Grøsfjeld. Selv om Magnussen var leietager måtte allikevel P. Grøsfjeld være ansvarlig, idet han driver med utleie av biler uten sjåfør som erverv. Han må derfor være ansvarlig for den skade som voldes passasjerene, bortsett fra bilføreren. Å leie ut biler uten sjåfør er en for trafikksikkerheten langt farligere virksomhet enn å drive vanlig drosjetrafikk.
Johan Magnussens anke er videre rettet mot Konrad Svendsen og Trondhjems Forsikringsselskap. Han hevder at den tilkjente erstatning er for lav.
Side:212
Magnussen har fri sakførsel også for Høyesterett. Den oppnevnte sakfører, høyesterettsadvokat Kluge har nedlagt sådan påstand: «1. Konrad Svendsen, Palmer Grøsfjeld og Trondhjems Forsikringsselskap A/S tilpliktes in solidum - eller hver for seg - å betale Johan Magnussen erstatning etter rettens skjønn for allerede lidt tap og for tap i framtidig erverv, erstatningen begrenset oppad til kr. 20.000 - for ankemotparten Trondhjems Forsikringsselskaps vedkommende til kr. 10.000 - med 4 pst. p. a. fra 24 april 1936 til betaling skjer. 2. Konrad Svendsen, Palmer Grøsfjeld og Trondhjems Forsikringsselskap A/S tilpliktes in solidum - eller hver for seg - å erstatte det offentlige saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett - alt med tillegg av rettssportler for alle retter som om saken ikke hadde vært benefisert. De tilpliktes videre in solidum - eller hver for seg - å betale Johan Magnussen saksomkostninger i anledning av bevisopptagelse ved Stavanger byrett 27 og 29 juni 1939. 3. Mitt salær av det offentlige for høyesterettsprosedyren med forberedende arbeid tilkjennes med et passende beløp.»
Konrad Svendsen og Palmer Grøsfjeld påstår at lagmannsrettens dom stadfestes og at Magnussen dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett.
Som sakkyndige for Høyesterett har Høyesteretts kjæremålsutvalg oppnevnt overlege Alexander Brekke og dr. Einar Pettersen. Bevis er opptatt ved Stavanger byrett.
Angående saksforholdet henviser jeg til de avsagte dommer.
Det er ikke bestridt for Høyesterett at den legemsskade som ble påført Johan Magnussen er voldt ved Konrad Svendsens grovt uaktsomme kjøring, og at Svendsen plikter å erstatte skaden.
Angående det omtvistede spørsmål om Palmer Grøsfjelds ansvar for skaden er jeg kommet til samme resultat som lagmannsretten og byrettens flertall. Liksom disse domstoler må jeg etter de foreliggende opplysninger gå ut fra at de fire kamerater Magnussen, Svendsen, Lima og Sunde var blitt enige om å leie en bil sammen for å kjøre en tur. Svendsen, som hadde kjørekort, skulle føre bilen. Utgiftene skulle de dele likt. Svendsen og Sunde forhandlet på alles vegne med Grøsfjeld om leie av bilen; men bare Svendsen undertegnet leiekontrakten, da det var ham som hadde kjørekort. Etter denne kontrakt skulle vognen kjøres av Svendsen. Grøsfjeld skulle i leietiden ikke ha noen befatning med bruken eller føringen. Etter disse opplysninger finner jeg at alle 4 kamerater overfor Grøsfjeld må betraktes som leiere av vognen. På vegne av Magnussen er det påstått at det er bare Svendsen som har leiet bilen, og at de andre tre var hans passasjerer. Det er også hevdet at Magnussen overfor Grøsfjeld må betraktes som «betalende passasjer» (motorvognlovens §30, siste ledd). Disse påstander er imidlertid etter min oppfatning ikke forenlige med det foreliggende leieforhold. Som nevnt må jeg gå ut fra at de 4 kamerater i fellesskap har leid bilen, og at Svendsen overfor Grøsfjeld opptrådte som representant for dem alle da han inngikk leieforholdet. Grøsfjeld hadde overhodet ingen befatning med bruken eller føringen av vognen i
Side:213
leietiden. Den var stilt helt til leiernes rådighet. Men da kan Grøsfjeld ikke bli ansvarlig etter bestemmelsen i lovens §30, siste ledd, om ansvar for skade på personer som blir fort med motorvognen, når foringen er mot betaling. Vognen ble ikke fort av Grøsfjeld eller hans folk, men av leierne selv.
Subsidiært har Magnussen påstått at Grøsfjeld må være ansvarlig fordi hans utleie av bilen må betraktes som en farlig bedrift, og i hvert fall fordi det var uaktsomt å leie ut en bil til disse ungdommer. Jeg er enig med lagmannsretten i at disse påstander må forkastes.
Angående sporsmålet om ansvar for Trondhjems Forsikringsselskap er jeg kommet til samme resultat som byrettens flertall og lagmannsretlens mindretall. Jeg kan ikke finne at det på selskapets garantierklæring eller motorvognlovens §11 kan grunnes et krav mot forsikringsselskapet i et tilfelle som det foreliggende. Som nevnt betrakter jeg forholdet således at Magnussen og hans tre kamerater i fellesskap leiet bilen, som i leietiden var stilt helt til deres rådighet. De skulle bruke den etter eget forgodtbefinnende og selv besørge foringen. Eieren hadde i leietiden ingen rådighet over bilen og ingen befatning med føringen. I et sådant tilfelle kan leieren etter min oppfatning ikke overfor forsikringsselskapet komme i en gunstigere stilling enn eieren selv. Hverken garantierklæringen eller lovens §11 inneholder så vidt jeg kan se, noen hjemmel for et krav fra eieren mot forsikringsselskapet, dersom eieren selv under kjøring i egen bil får legemsskade som følge av sin egen eller sin bilforers uaktsomme kjøring. Men anderledes kan ikke forholdet antas å stille seg for den leier som får seg overlatt vognen til egen bruk og egen foring og som i leietiden utover en eiers faktiske rådighet over den. Lovens §11 foreskriver at det hos politiet skal deponeres en garanti for det erstatningsansvar som bruken av vognen kan føre med seg. Hva en enn måtte mene om betydningen og rekkevidden av denne forskrift kan den etter min oppfatning i hvert fall ikke antas å ha villet etablere ansvar for forsikringsselskapet i et tilfelle som det foreliggende. Heller ikke de påberopte dommer i Rt-1932-1116, Rt-1935-257 og Rt-1938-612 angår et sådant forhold.
Etter dette blir det da bare mot Konrad Svendsen at erstatningskravet kan rettes. Det foreligger flere uttalelser fra de oppnevnte sakkyndige angående skadens art og omfang. De er til slutt blitt stående ved å ansette invaliditetsgraden til 25 eller 30 pst. Jeg finner for min del ikke tilstrekkelig grunn til å fravike den skjonnsmessige vurdering av erstatningsbelopet som byrettens og lagmannsrettens flertall har vært enige om. I likhet med disse domstoler finner jeg at påstanden om at Magnussen ved egen uaktsomhet har medvirket til skaden, ikke er tilstrekkelig godtgjort. Om noen skyldfordeling kan det da ikke bli spørsmål.
Etter utfallet finner jeg at Magnussen må tilsvare Grøsfjeld saksomkostninger også for Høyesterett. I forholdet mellom de andre parter antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.
Side:214
Domsslutning:
Trondhjems Forsikringsselskap A/S frifinnes. I øvrig stadfesles lagmannsrettsdommen. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Johan Magnussen til Palmer Grøsfjeld kr. 200. Ellers tilkjennes ikke saksomkostninger for Høyesterett. Fristen for å oppfylle dommen er lo uker fra den dag den blir forkynt. Salæret til den oppnevnte sakfører, høyesterettsadvokat K. Klage fastsettes til kr. 900.
Dommer Evensen: For så vidt angår Svendsen og Grøsfjeld er jeg i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Derimot antar jeg at forsikringsselskapet er ansvarlig for den Magnussen overgåtte skade uansett om Magnussen betraktes som leier eller alminnelig passasjer. Jeg henviser for så vidt til den begrunnelse lagmannsrettens flertall har gitt for samme standpunkt og henviser dessuten til de betraktninger som er gjort gjeldende i de i Rt-1932-1116, Rt-1935-257 og Rt-1938-612 inntatte dommer. Fritagelse for ansvar vil etter min mening ikke være i overensstemmelse hverken med lovens ordlyd eller lovgrunnen for forsikringsplikten. Jeg vil sluttelig tilføye at ansvar for selskapet etter min mening heller ikke er i strid med den av selskapet deponerte polise som uttrykkelig inneholder en klausul om at «motorvognen benyttes som drosjebil med rett til utleie».
Sakens omkostninger finner jeg bør oppheves for alle retter også for så vidt forholdet til Grøsfjeld angår.
Dommer Broch: Som herr dommer Evensen.
Dommer Fougner: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Justitiarius Berg: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Var med domsmenn):
Noen dager før 1 mai 1935 ble guttene Konrad Svendsen, Johan Edvard Magnussen, Einar Ingolf Lima og Georg Olsen Sunde, alle i 20 års alderen, enige om å få leiet en bil den 1 mai om aftenen, og foreta en biltur sammen. Konrad Svendsen hadde førersertifikat og skulle kjøre. Svendsen leiet bil L 582 av Palmer Grøsfjeld som driver forretning med utleie av biler. Svendsen fikk leiet bilen fra kl. 19 den 1 mai til kl. 4 natt til den 2 mai 1935 for en leie på kr. 14 og undertegnet en trykt leiekontrakt hvori han forpliktet seg til: «a. personlig å kjøre vognen i hele utleietiden og ikke overlate rattet til noen andre, selv om vedkommende har førerkort. Jeg er gjort oppmerksom på at overtredelse av denne bestemmelse kan lede til straffansvar og førerkortinndragning. b. å tilbakelevere vognen etter leietidens utløp I samme gode stand som den er mottatt i og er personlig ansvarlig for ansvar- og kaskoskade som jeg selv eller mine passasjerer er skyld i.» Guttene innbetalte til Konrad Svendsen til dekkelse av leien og bensin kr. 5 hver. De brukte bilen utover aftenen og natten og alt gikk bra helt til ca. kl. 4 om natten umiddelbart før de aktet å levere bilen fra seg. I Nymannsveien i Stavanger ca. kl. 4 om natten satte Svendsen som kjørte bilen, farten opp i 60-70 km antagelig for å kappkjøre eller holde tritt med en forankjørende bil og etter ca. 400 meters kjøring tapte han herredømmet
Side:215
over vognen. Denne kjørte mot en kumme ved fortauet på venstre side av gaten og bilen ble kastet mot en av elektrisitetsverkets lysstolper som stod ca. 8 meter bortenfor kummen på venstre side av gaten. Bilen ble smadret og de kjørende kastet ut. Johan Magnussen kom meget til skade. - - - Han ble straks brakt på Stavanger sykehus hvor han lå til 2 oktober 1935. På grunn av ettersykdom etter skaden måtte han den 9 februar 1936 påny innlegges på sykehuset og ble utskrevet igjen den 18 mai 1936.
Konrad Svendsen vedtok den 11 juni 1935 etter forelegg 40 kroners bot for forseelse mot 1. motorvognlovens §29, 1. ledd, jfr. §17, 2. punkt. 2. motorvognlovens §20, 1. og 2. ledd og 3. trafikkregienes §13. - - -
Johan Magnussen har - - - saksøkt 1. Konrad Svendsen, 2. Palmer Grøsfjeld og 3. Trondhjems Forsikringsselskap. - - - Rettens formann er kommet til det resultat at ulykken må tilskrives grovt uaktsomt forhold fra saksøkte nr. 1 Konrad Svendsens side. - - - Hva saksøkte nr. 2 bilutleieren Palmer Grøsfjeld angår, mener rettens formann at denne som driver utleie av biler som erverv ikke i og for seg står i annet forhold enn eieren av en alminnelig drosjebil. Enten han leier ut en bil uten sjåfør eller med sjåfør synes å måtte være det samme når det blir tale om ansvar for den skade som bruken av motorvognen medfører. Det synes da også som forsikringsselskapene regner bilutleie og drosjebiltrafikk ensartet idet premiesatsen for ansvarsforsikring etter hva det er opplyst er den samme for begge virksomheter. Saksøkeren kan ikke regnes for gratispassasjer. Han har ytet «betaling for befordringen» ved at han som de øvrige har innbetalt kr. 5 til dekning bl.a. av utleierens tilkommende. Det er ikke bevist at saksøkeren kjente til den mellom Svendsen og utleieren opprettede leiekontrakt. Selvfølgelig kjente han til at vognen var leiet hos saksøkte nr. 2 men ikke at Svendsen hadde underskrevet en kontrakt med ansvarsovertagelse som sitert foran. Saksøkte nr. 2 har holdt seg til Konrad Svendsen som hadde sertifikat og skulle kjøre og bare til ham. Leiekontraktens bestemmelser kan ikke uten videre overføres på de andre 3 deltagere og deriblant saksøkeren selv om de hva betalingen angikk deltok i dekningen av saksøkte nr. 2's tilkommende m.v. Rettens formann mener i øvrig at saksøkte nr. 2 har opptrådt uaktsomt ved selve det forhold at han leiet bort til Svendsen og de andre unge gutter en bil til kjøring om aftenen den 1 mai fra kl. 19 og utover hele natten til kl. 4. Han måtte være mer enn forberedt på at denne kjøring kunne lede til ulykke. Rettens formann voterer for at også saksøkte nr. 2 og nr. 3 - den siste innenfor rammen av sitt ansvar, kr. 10.000,- ansees pliktige til sammen med saksøkte nr. 1 å betale den skadelidte saksøker full erstatning. Saksøkeren er ikke bundet av de bestemmelser som gjelder meilom saksøkte nr. 2 og 3. Hans «spleis» i forholdet er ikke av slik natur at han som av de saksøkte hevdet som leier er trådt i eiers sted.
Domsmannen eiendomsmegler T. Jørstad, er enig med rettens formann med hensyn til saksøkte nr. 1 Konrad Svendsen. - - - Han er derimot kommet til et annet resultat hvad angår saksøkte nr. 2 og 3. Leieforholdet er av Svendsen inngått på vegne av samtlige deltagere og som disses fullmektig. Selv om bare Svendsen har undertegnet den trykte kontrakt må dennes betingelser etter hans mening binde også de øvrige 3 deltagere, deriblandt saksøkeren. De har selv overtatt fullt ansvar og har ingen regress til bileieren og hans forsikringsselskap. - - - Domsmann skipsfører G. Kværnøe, er enig i at saksøkte Konrad
Side:216
Svendsen har vist grov uaktsomhet og er erstatningspliktig men mener at også saksøkeren har utvist uaktsomt forhold ved å innlate seg på kjøring som skjedd. Domsmann Kværnøe mener at det bør finne sted skyldkompensasjon mellom saksøkeren og saksøkte nr. 1 og at kompensasjonen passende kan gå ut på at saksøkte nr. 1 Konrad Svendsen tilpliktes å erstatte den halve skade. Hva angår saksøkte nr. 2 og 3 er domsmann Kværnøe enig med domsmann Jørstad. - - -
Av lagmansrettens dom. (Lagdommerne Iversen og Jynge og sorenskriver Bernhardt med domsmenn):
Lagmannsretten finner enstemmig at skaden er voldt ved motparten Svendsens grove uaktsomhet. - - - Etter voteringen vil byrettens dom for Svendsens vedkommende være å stadfeste.
For så vidt angår motparten Grøsfjeld kommer lagmannsretten enstemmig til samme resultat som byretten og tjitrer i det vesentlige den begrunnelse byrettens flertall her har gitt. - - - Meningen var at de alle skulde leie vognen, ikke at Svendsen skulle leie vognen og de andre være hans passasjerer. Under disse omstendigheter finnes Grøsfjeld til sin befrielse å kunne påberope sig motorvognlovens §30, siste ledd, idet det ikke kan sies at «føringi» har vært mot betaling. De fire hadde leiet vognen. Grøsfjeld hadde ikke påtatt seg å føre dem med vognen. Lagmannsretten finner ikke at Crøsfjeld som av byrettens formann antatt, har gjort seg skyldig i noen uaktsomhet ved å utleie vognen til disse fire unge menn. Svendsen hadde som nevnt sertifikat, og det er ikke opplyst noe om deres forhold som skulle ha vakt betenkeligheter hos Grøsfjeld ved å leie vognen til dem. Det er på det rene at de ikke var påvirket av alkohol da ulykken fant sted. Noe annet ansvarsbegrunnende forhold for Grøsfjelds vedkommende finnes ikke å foreligge, særlig kan man ikke finne at det kan karakteriseres som en farlig bedrift å drive med utleie av motorvogner. - - -
For så vidt angår motparten Trondhjems Forsikringsselskap A/S er lagdommerne Iversen og Jynge, sorenskriver Bernhardt og domsmann Indrehus kommet til et annet resultat enn byretten. Det er på det rene at skaden er voldt ved grov uaktsomhet fra vognføreren Svendsens side. Etter motorvognlovens §11 skal det før kjøretillatelse blir gitt, hos politiet være deponert en garanti for det erstatningsansvar som bruken av motorvognen kan føre med seg. Denne skade som Svendsen her har voldt og det erstatningsansvar hvori han er kommet til den ankende, er nettopp sådan skade og sådant ansvar som bruken av motorvogn kan føre med seg. Etter lovens likeframme ord finnes da ansvaret å omfattes av den garanti som det er på det rene at forsikringsselskapet har deponert hos politiet. Disse medlemmer av retten er dog kun under tvil kommet til dette resultat, idet lovgiveren neppe har hatt for øye et tilfelle som det foreliggende, hvor det er en leier av motorvogn som selv kjører med vognen der er blitt skadet. Man finner dog at lovens ord må være avgjørende.
Domsmennene Bjørnsen, Michaelsen og Johansen stemmer for stadfestelse av byrettens dom også for forsikringsselskapets vedkommende.