Rt-1947-559

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1946-06-05
Publisert:	Rt-1947-559
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 171/1944
Parter:	Ingvald S. Myhre (høyesterettsadvokat Trygve Fremstad) mot Syver S. Myhre (høyesterettsadvokat A. D. Kjørnæs).
Forfatter:	Lagmann Hjelm-Hansen, lagdommerne Stenersen, Kviberg
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §12, §13, §14, §1, Skjønnsprosessloven (1917) §66, §71

Hadeland og Land herredsrett, sorenskriveren med 3 domsmenn avsa 12 april 1944 dom med domsslutning: «Saksøkte Syver S. Myhre frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen ble avsagt under dissens idet rettens formann fant at odelslovens §12 og §13 ikke kunne komme til anvendelse i nærværende sak og at Ingvald S. Myhre hadde odels- og løsningsrett til eiendommen Qu.

Med hensyn til sakens gjenstand og nærmere omstendigheter nenvises til domsgrunnene.

Ingvald S. Myhre har påanket denne dom i dens helhet til lagmannsretten. Han mener at herredsretten har tatt feil når den har antatt at Syver I. Myhres salg til Igvald S. Myhre i 1921 av eiendommen Myhre g.nr. 120, b.nr. 13 skjedde i forbindelse med skifte eller var av skiftelignende karakter, slik at bestemmelsen i odelslovens §12, §13 kommer til anvendelse. Han henholder seg til de bemerkninger som er gjort av rettens formann. Det nevnte salg i 1921 var et frivillig og kontraktmessig salg og ble foretatt blant annet av hensyn til hustruens sykdom. Den pris som ble betalt tilsvarte eiendommens verdi i handel og vandel og hadde ikke noen forbindelse med skifte. I 1921 eiet Syver I. Myhre kun 1 eiendom, nemlig g.nr. 120, b.nr. 5 fra hvilken b.nr. 13 ble utskilt. Eiendommen var ikke så stor at den kunne gi fullt underhold for en familie. Syver I. Myhres kjøp i 1936 av Søvold, g.nr. 120 b.nr. 15 omfatter ikke så meget jord at samtlige eiendommer sammenlagt ville gi nødvendig underhold for en familie. De overdragelser som Syver I. Myhre har foretatt til sine andre sønner har vært helt vilkårlige og uten henblikk på skifte eller åsetesrett. Ingen av sønnene har hatt anledning til å velge og yngre sønner har fått mer jord enn eldre sønner. - - -

Saken foreligger i samme stilling som for herredsretten.

Lagmannsretten er enig med herredsrettens formann i, at det her ikke foreligger noe grunnlag for at den ankende part Ingvald Myhre har konsumert sin odelsrett til g.nr. 120, b.nr. 5 ved kjøpet av g.nr. 120, b.nr. 13 Myhre av skyld 24 øre i 1921, og tiltrer i det vesentlige formannens begrunnelse. Noen uttrykkelig frafallelse av odelsretten foreligger ikke. Betingelsene for deling av åstedet etter odelslovens §14 foreligger heller ikke, idet det opprinnelige g.nr. 120, b.nr 5 etter hva det er på det rene ikke kunne ernære noen familie, og da heller ikke noen av delene. Heller ikke antas g.nr. 120, b.nr. 13 å kunne sies å være solgt til Ingvald til «billig pris». I denne forbindelse skal nevnes, at Ingvald dengang hadde

Side:560

kjøpt seg egen eiendom, og han forklarer, at han nevnte dette og ga uttrykk for en viss tvil med hensyn til kjøpet, men at faren sa at hvis ikke Ingvald kjøpte eiendommen, ville han selge den til hvem som helst. Men avgjørende må det være, at salget til Ingvald på ingen måte kan sies å ha vært noe ledd i et skifte av Syver I. Myhre mellom hans barn. De 3 døtre fikk intet og de 4 andre sønner fikk nok hver sin eiendom suksessivt, men ikke til priser og i forhold som på noen måte kan være tenkt som noen skiftemessig, noenlunde like fordeling mellom dem. Det er opplyst at Igvald - og ikke fra den annen side benektet - at da skifteretten foretok skiftet mellom barnene etter Syver I. Myhres død i desember 1942, fikk hver av de 8 barn like arv - ca. kr. 800 i kontanter - uten noe fradrag for noen tidligere oppebåren arv. Dette synes helt avgjørende for at der ikke har foreligget eller av arvingene er antatt å ha foreligget noe skifte i levende live.

Det må antas, at den gamle Syver Myhre har villet og ønsket at hver av sønnene skulle beholde det som var tildelt ham. Men arvelaterens ønske berøver ikke sønnen hans odelsrett. Herpå antas også Syver I. Myhre å ha vært oppmerksom, iallfall forklarer Ingvald at han snakket til faren i anledning av det påtenkte salg til broren og anmodet ham om å få overta det fradelte (b.nr. 13). Hertil svarte faren - etter Ingvalds forklaring - at han ville selge det til Syver og at Ingvald hadde fått sitt - «men du har jo odelen, du», tilføyet faren.

Etter det anførte blir den ankende parts påstand å ta til følge.

På grunn av sakens art og da den har stillet seg noe tvilsom vil saksomkostninger ikke bli tilkjent.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Syver S. Myhre dømmes til å utstede skjøte til Ingvald S. Myhre på eiendommen g.nr. 120, b.nr. 5 av skyld m. 0,05 i Jevnaker og til å fravike den nevnte eiendom innen 14 april 1947 mot erleggelse av løsningssummen overensstemmende med reglene i skjønnslovens §71, jfr. §66.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av herredsrettens dom (sorenskriver D. Selmer med domsmenn Nils Watterud, Hans Tronrud og Nils Klinkenberg):

Saken gjelder odelsløsning av eiendommen Myhre, g.nr. 120, b.nr. 5 i Jevnaker.

Eiendommen ble ved odelstakst 7 september 1943 verdsatt til kr. 11 400 og ved overtakst 25 oktober s. å. til kr. 7 600.

Saksøkte har bestridt saksøkerens odels- og løsningsrett.

Saksøkte har begrunnet sin innsigelse med at partenes far Syver Ingvaldsen Myhre har foretatt 5 eiendomssalg til 5 av sine sønner til billig pris. Overdragelsen har, hevder saksøkte, vært av skiftelignende karakter, som et suksessivt skifte og han hevder derfor at forholdet inngår under odelslovens §12 og §13. Salgene har derfor til følge at så vel

Side:561

saksøkeren som saksøkte har fått beste odelsrett til sine kjøpte eiendommer, således at saksøkeren ikke kan fordrive saksøkte.

Det er opplyst at partenes far Syver Ingvaldsen Myhre eiet følgende eiendommer i Jevnaker:

1. G.nr. 120, b.nr. 5, Myhre (Sørstua) av skyld mark 0,31, som han hadde kjøpt ved skjøte tinglest 1899.

2. G.nr. 120, b.nr. 15, Søvoll, som han hadde kjøpt ved skjøte tinglest 25 mars 1926.

Vedkommende disse eiendommer har Syver Ingvaldsen Myhre foretatt følgende salg til sine sønner:

A. Vedk. g.nr. 120, b.nr. 5:

a) Ved delingsforretning tinglest 13 januar 1922 ble utskilt b.nr. 13, Myhre, av skyld 24 øre.

Denne parsell ble ved kjøpekontrakt tinglest 30 juni 1922 og skjøte tinglest 11 mai 1922 solgt til saksøkeren for en kjøpesum av kr. 8 000 og et mindre føderåd.

b) Den gjenværende del av b.nr. 5 ble ved udatert kjøpekontrakt og skjøte tinglest 12 august 1942 solgt til saksøkte for kr. 5 000.

c) Ved salget til saksøkte var tatt forbehold om at der skulle unntas en parsell Birkelunden som skulle overdras til sønnen Karl Myhre. Denne parsell er ved delingsforretning forlangt av saksøkte skyldsatt som b.nr. 21, Birkelund og ved skjøte tinglest 20 aprii 1943 av saksøkte overdradd Karl Myhre for kr. 100.

B. Vedk. g.nr. 120, b.nr. 15, Søvoll:

a) Denne eiendom er ved kjøpekontrakt av 1 november 1937 og skjøte tinglyst 25 januar 1938 solgt til Hans Myhre for kr. 2 500.

b) Ved salget til sønnen Hans Myhre var tatt forbehold om utskillelse av en parsell til sønnen Adolf Myhre.

Denne parsell er ved delingsforretning tinglyst 26 mai 1938 begjært av Syver I. Myhre og Hans I. Myhre, utskilt som b.nr. 20, Bjerkevoll, som ved kjøpekontrakt datert 20 november 1939 og skjøte tinglyst 1 september 1941 solgt til Adolf Myhre for kr. 1 000.

Syver Ingvaldsens sønner er åsetesberettiget i følgende orden: Ingvald, Hans, Karl, Syver og Adolf.

Saksøkeren har benektet at reglene i odelslovens §12 §13 finner anvendelse i nærværende tilfelle. I den anledning fremholder han at Syver Ingvaldsen i 1921 ikke eiet flere gårder. Han eiet ikke en gård engang, men bare et simpelt småbruk på ca. 30 mål, hvorav 2/3 udyrket. Videre hevder han at odelslovens §14 fortolker hva der skal forståes med en gård. Den må være så stor at den kan ernære en familie, hva Syver Ingvaldsens eiendom ikke kunne. Videre benekter han at saksøke ren og de øvrige sønner har fått overdradd sine eiendommer i kraft av sin åsetesrett. Hva angår salget av eiendommen til saksøkeren var det ikke saksøkeren som tok initiativet til overdragelsen, men faren som ville selge den, mens odelslovens §12 bestemmer at de åsetesberettigede treffer sitt valg i den orden som de er åsetesberettiget Eiendommen er solgt til saksøkeren og de øvrige sønner ved alminnelig salg, og da kommer bestemmelsene i odelslovens §12 og §13 ikke til anvendelse,

Side:562

hevder saksøkeren, selv enl handelen foregår mellom far og sønn. Enn videre hevder saksøkeren at overdragelsene ikke er ledd i skifte. Ved saksøkerens kjøp i 1922 var det ikke noen som tenkte at det kunne bli oppdeling av farens øvrige jord. Overdragelsene foregikk gjennom et tidsrom på 21 år. Syver Ingvaldsen var ved salget til saksøkeren 56 år, og fortsatte med å arbeide for andre utenfor bruket etter salget. Grunnen til salget var bl.a. at hans hustru var blitt syk og hadde vanskelig for å arbeide på bruket.

Ved salget til saksøkeren eiet Syver 7 000 kroner. Da hustruen døde i 1933 eiet han ifølge den oppgave som ble innsendt ved hans søknad om å bli sittende i uskifte litt over 6 000 kroner. Da han død i 1942 etterlet han seg 8 000 kroner. Han hadde i 1921 intet å skifte.

Saksøkeren benekter at salget av eiendommen i 1922 hadde noen skiftelignende karakter. Eiendommen ble tilfeldig solgt til sønnen. Likeledes benekter han at han fikk billig kjøp på eiendommen i 1921. Ifølge et dokumentert brev fra Boligbanken av 20 januar 1944 ble saksøkeren i 1922 bevilget et lån av Boligbanken på kr. 12 000 på grunnlag av takst fra småbrukernemnda i Jevnaker, av 1921. I den anledning hevder saksøkeren at småbruksnemndas takster på daværende tidspunkt ble satt for høye for å skaffe lånsøkerne høye lån og er derfor ikke noe bevis for eiendommens verdi. Saksøkeren hevder at saksøkeren ikke fikk billig kjøp på eiendommen i 1921 og anfører som bevis herpå at ligningstaksten i 1921 på b.nr. 5 og 13 var kr. 10 000. Det må også sees hen til at saksøkeren ved kjøpet måtte overta føderåd til selgeren. Eiendommen er på ca. 25 mål hvorav den gang ca. 12 mål var opparbeidet, og husene meget dårlige. Saksøkeren har senere foretatt betydelige reparasjoner og oppført nye hus, liksom han har fjernet en masse sten fra eiendommen. Saksøkeren finner derfor prisen dyr. Selv om prisen måtte ansees for billig, medfører ikke dette bevis for at åsetesretten er brakt i anvendelse, da salg fra far til sønn som regel skjer etter billig pris.

Overdragelse etter odelslovens §12 skal skje etter valg fra den åsetesberettigede, hva der ikke har vært tilfelle med salget til saksøkeren.

Odelsgodset kan betegnes som småbruk og de øvrige eiendommer som tomtebruk.

Det var farens hensikt med salget å sikre sønnene byggetomter.

Saksøkte hevder at salget til saksøkeren er et salg av skiftelignende karakter, og at odelslovens §12 og §13 kommer til anvendelse, og henviser i så måte til høyesterettsdom inntatt i Rt-1937-855 og i 1938 507. Senere har etter saksøktes oppfatning utviklingen gått i den retning at også alminnelige salg omfattes av odelslovens §12 §13 jfr. Knoph's arverett §35, IV, 2 in fine.

Videre hevder saksøkte at bestemmelsene i odelslovens §12 §13 omfatter «jord på landet», overensstemmende med bestemmelsene i odelslovens §1.

Odelslovens §14 kommer ikke til anvendelse her. For øvrig henviser han til høyesterettsdom inntatt i Rt-1915-331.

Saksøkte er enig i at det er situasjonen i 1921 som er avgjørende for bedømmelsen av forholdet. - - -

Side:563

Rettens flertall (domsmennene) mener at saksøkte må bli å frifinne og bygger dette på følgende:

«Uttrykket «gård» i odelslovens §12 betyr etter vår oppfatning det samme som uttrykket odelsjord i lovens §1.

Da Syver I. Myhre foretok salg til saksøkeren i 1921 hadde han eid g.nr. 120 b.nr. 5, Myhre ifølge skjøte tinglyst 11 februar 1899, Eiendommen var derfor odlet i 1919. Han foretar så salget, til saksøkeren i 1921 derved at han selger til ham størsteparten av eiendommen mens han selv beholdt igjen den del som nå er gjenstand for odelspåtale. På denne del hadde han oppført egen bebyggelse. I og med salget til saksøkeren og tilbakeholdelsen av resten av eiendommen mener vi at Syver I. Myhre hadde to gårder i forhold til odelslovens §12 som hver for seg var av sådan størrelse at de var odelsjord etter lovens §1.

Salget i 1921 til saksøkeren var en fars salg til eldste sønn og omfattet størsteparten av eiendommen. Når da faren beholdt igjen en del av eiendommen hvorpå han hadde bygget egen heim ligger det nær å tro at hans hensikt var at eldste sønn ikke skulle ha denne eiendom. Hvis det hadde vært saksøkerens mening også å reservere seg denne eiendom, burde han tatt forbehold herom i kjøpekontrakt eller skjøte. Men dette har han ikke gjort.

Vi antar at salget til saksøkeren i 1921 var et vanlig salg til eldste sønn til åsetespris, billig pris. Det det her kommer an på er hva kjøper og selger selv må antas å ha ment om prisens billighet. Deres oppfatning herom synes tydelig å fremgå av den bestemmelse i kjøpekontrakten at de regner med å få låne hele kjøpesummen kr. 8 000 i Bolig banken. Ved avholdt takst omtrent samtidig ble da også eiendommen taksert til kr. 12 000. Her må erindres at eiendomsverdiene sto høyt i 1921, og det kan ikke ha noen betydning at eiendommen senere, i 1935, er tvangssolgt til en betydelig lavere pris.

Vi finner det derfor bevist at salget til saksøkeren i 1921 var et salg til billig pris. Derved har saksøkeren fått tilgodesett sin åsetesrett som en arverett. Det må ansees for et salg av skiftelignende karakter i likhet med de høyesterettsdommer som var nevnt under saken. Følgen herav blir da etter odelslovens §12 og §13 at saksøkeren ikke kan ta eiendommen fra saksøkte.

Vi bestyrkes i vår oppfatning om at salget var et salg av skiftelignende karakter av de eiendomssalg Syver I. Myhre foretok senere. I årene 1937-1942 har han solgt sine igjenværende 4 eiendommer til 4 andre sønner, hvoriblant saksøkte. Også disse salg må ansees foretatt til billige priser. Det ser derfor ut til at Syver I. Myhre ved et slags oppgivelsesskifte har solgt alle sine eiendommer til billige priser til sine samtlige 5 sønner.

Vi er enige i at saksomkostninger bør oppheves.»

Rettens formann skal bemerke at det ved praksis må ansees fastslått at reglene i odelslovens §12 og §13 ikke alene finner anvendelse ved dødsboskifter, men også ved skifte i levende live. Derimot antas de ikke å finne anvendelse ved arvelaretens frivillige og kontraktsmessige salg av odelsgods i levende live, jfr. Voss kommentar til odelslovens 3, 37.

Rettens formann finner ikke bevis ført for at salget til saksøkeren i 1922 var et ledd i skifte etter Syver Ingvaldsen, For det første er

Side:564

salget foregått 21 år før Syver Ingvaldsens død på et tidspunkt da han var ved fulle krefter. Motivet for salget var at Syver helst ville bli kvitt eiendommen bl.a. av hensyn til hustruens sykdom. Det var, etter hva der foreligger, faren som tok initiativet til salget. Der foreligger ingen opplysninger om at de salg som er foretatt til sønnene er fordeling av arv.

For det annet omhandler §12 i odelsloven det forhold at arvelateren etterlater seg flere gårder. Syver Ingvaldsen eiet imidlertid i 1921 bare en eiendom, nemlig g.nr. 120 b.nr. 5 av skyld 31 øre. Denne eiendom solgte han ved kjøpekontrakt av 17 november 1921 til saksøkeren, idet han dog forbeholdt seg et jordstykke på 7 mål.

Den del som saksøkeren kjøpte ble ved delingsforretning av 3 desember s. å. utskilt fra eiendommen og tildelt en skyld av 24 øre. Forholdet i nærværende sak er ikke at Syver Ingvaldsen eiet flere eiendommer, men bare en eiendom. Odelslovens §12 finner derfor ikke anvendelse på forholdet, mens deling av åseteseiendom er behandlet i lovens §14. Betingelsene for anvendelse av denne bestemmelse foreligger ikke, hva der heller ikke er påstått av saksøkte.

Da jeg antar at forholdet allerede av denne grunn ikke inngår under odelslovens §12, skulle det være unødvendig å avgjøre om de øvrige betingelser i odelslovens §12 foreligger. Da jeg er i mindretall finner jeg allikevel å burde drøfte spørsmålet. Jeg anser det tvilsomt hvorvidt de eiendommer som er solgt til saksøkeren og saksøkte kan ansees som «gårder» i relasjon til odelslovens §12. Det er mulig at det med «gårder» i nevnte bestemmelse som av saksøkte fremholdt, menes det samme som jord på landet i odelslovens §1. Hustomter antas i hvert fall ikke å inngå under «jord på landet» jfr. høyesterettsdom 1942 193. Salgene til Karl og Adolf inngår derfor ikke under denne betegnelse. Derimot er det ikke ført noe bevis for at saksøkte og de øvrige sønner har fått anledning til å treffe sitt valg etter den i §12 nevnte orden. Det synes for øvrig at salgene er foregått helt vilkårlig. Eiendommene antas overdradd sønnene ved alminnelig salg, og der foreligger intet bevis for at åsetesretten er anvendt ved salgene.

Jeg finner det tvilsomt om det foreligger bevis for at salgene er billige. Dette spørsmål har imidlertid ingen avgjørende betydning. - - -