Rt-1948-27

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1948-01-21
Publisert:	Rt-1948-27
Stikkord:	Erstatningssak, Krav til årsakssammenheng
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 27/1948.
Parter:	Anna Solstad (overrettssakfører Hans A. Hegje til prøve) mot Christiania Almindelige Forsikrings-Aktieselskap Storebrand (høyesterettsadvokat Nils Finn Simonsen).
Forfatter:	Johannesen, Grette, Krog, Gaarder, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931) §24

Dommer Johannessen: Oslo byrett avsa 16. september 1942 dom med sådan domsslutning:

«Christiania Almindelige Forsikrings-Aktieselskap Storebrand dømmes til innen 2 uker etter dommens forkynnelse til frøken Solstad å betale kr. 13 715,50 med 4 av hundre i årlig rente derav fra 24. april 1941 til betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen ble av Christiania Almindelige Forsikrings-Aktieselskap Storebrand påanket til Eidsivating lagmannsrett som den 31. januar 1944 avsa dom med sådan domsslutning:

«Christiania Almindelige Forsikrings-Aktieselskap Storebrand frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Anna Solstad som har fått bevilling til fritagelse for rettsgebyr har påanket lagmannsrettens dom, idet hun mener at lagmannsretten har tatt feil ved bedømmelsen av om der foreligger årsakssammenheng mellom det i saken omhandlede traume og hennes lungetuberkulose.

Det er opplyst at Anna Solstad avgikk ved døden den 31. mai 1947 og at saken for Høyesterett er overtatt av hennes dødsbo.

Den ankende part har nedlagt sådan påstand:

«1. Christiania Almindelige Forsikrings-Aktieselskap Storebrand dømmes til å betale til Anna Solstads dødsbo erstatning etter rettens skjønn oppad begrenset til kr. 20 000 med fradrag av kr. 6 284,50, som saksøkte tidligere har betalt av sitt erstatningsansvar, med renter fra forliksklagens forkynnelse den 24. april 1941.

2. Ankemotparten dømmes til å betale til det offentlige saksomkostninger som om saken ikke hadde vært benefisert for byrett og lagmannsrett.

3. Ankemotparten dømmes til å betale til det offentlige gebyrene for Høyesterett som om saken ikke var fritatt for rettsgebyrer.

4. Ankemotparten dømmes til å betale til Anna Solstads dødsbo saksomkostninger for Høyesterett.»

Motparten har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom skal stadfestes.

Side:28

For Høyesterett foreligger en del nye dokumenter, nemlig bevisopptak for Oslo byrett, hvorunder der er avgitt partsforklaring av Anna Solstad og vitneforklaring fra to vitner som alle har forklart seg om de nærmere omstendigheter ved den bilpåkjørsel hvorved Anna Solstad ble skadet, og erklæringer fra de av Høyesterett oppnevnte sakkyndige, professor dr. med. Johan Holst, overlæge dr. med. H. F. Høst, overlæge dr. med. Heimbeck, helseinspektør Eyolf Dahl og læge Erling Refsum.

Angående saksforholdet og de nærmere omstendigheter viser jeg til de underordnede retters dommer.

Det spørsmål som var reist og som er behandlet av byretten og lagmannsretten om hvorvidt Anna Solstad uansett sin kvittering kan kreve revisjon av det oppgjør hun mottok av forsikringsselskapet i april 1938 foreligger ikke for Høyesterett, idet forsikringsselskapets prosessfulmektig har erklært at oppgjøret ikke skal betraktes som bindende i den forstand at Anna Solstad skal være avskåret fra å kreve revisjon hvis det godtgjøres at hennes lungetuberkulose indirekte er forårsaket ved det traume hun påstår å ha fått ved bilpåkjøringen.

Hovedspørsmålet for Høyesterett er etter dette om sådan årsakssammenheng foreligger.

Man har her hovedsakelig å bygge på de saklige erklæringer. Professor Holst har uttalt under noen tvil at det er «en rimelig sannsynlighet for at den høyresidige lungeaffeksjon k a n være blusset opp som en indirekte følge av skaden». Helseinspektør Dahl og doktor Refsum har uttalt: «Vi antar at en sammenheng mellom traumet og bløtdelstuberkulosen er sannsynlig. Videre at en sammenheng mellom traumet - bløtdelstuberkulosen og lungetuberkulosen ikkeerusannsynlig, menennærliggende mulighet.» Overlæge dr. med. Høst og overlæge dr. med Heimbeck har uttalt at lungetuberkulosen ikke kan godtas som forårsaket av ulykken, eller at det ingen sammenheng er mellom brystskaden og frøken Solstads tuberkuløse sykdom.

Jeg finner at man på grunnlag av disse erklæringer ikke kan si at det er bevist eller tilstrekkelig sannsynliggjort at Anna Solstads lungetuberkulose er forårsaket av det støt hun fikk ved bilpåkjøringen. Jeg er etter dette kommet til det resultat at lagmannsrettens dom må stadfestes. Saksomkostninger er ikke påstått.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Dommer Grette: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Krog, Gaarder og justitiarius Stang: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Olaf Rye med domsmenn, Gudrun Samuelsen og Oscar O. Olsen):

Ved stevning av 8. april 1942 har frk. Anna Solstad saksøkt Forsikringsaktieselskapet Storebrand. Av stevningen hitsettes:

Side:29

Den 25. mai 1937 ble Anna Solstad påkjørt av bil A 7090, ansvarsforsikret i Storebrand. Selskapet erkjente å være ansvarlig for skaden og erstatning ble utbetalt henne i april 1938 med kr. 4 000 i tillegg til den tidligere a konto utbetalingen kr. 1 000 + utgifter til opphold på Godthaab med tilsammen kr. 581,65. Anna Solstad krevet dengang som fullt oppgjør først kr. 7 000, senere kr. 6 000 i tillegg til det tidligere utbetalte.

Da erstatningssaken skulle gjøres opp i april 1938 ville Anna Solstad helst vente en tid, idet hun mente at hun ikke på langt nær var helbredet etter ulykken. Hun hadde nemlig ligget på sykehuset og måtte ta operasjon på grunn av den skaden hun fikk i brystet ved bilpåkjørselen.

Hun henviser til sin daværende juridiske rådgiver advokat Kjeld Justs skrivelse til Storebrand av 24. februar 1938, som bl.a. viser at skulle hun gjøre opp saken på dette tidspunkt, mente hun, at hun i et hvert fall måtte kreve å få utbetalt så meget, at hun var sikret i tilfelle tilbakefall. Storebrand var imidlertid av en annen mening og var ikke villig til å erstatte mer enn kr. 4 000. Dette beløp måtte Anna Solstad godta, da hun ikke hadde anledning til å vente lenger.

Hun arbeidet litt i 1938 uten at hun var frisk, men den 16. mars 1939 fikk hun blodstyrtning om natten og ble innlagt på Ullevål sykehus IX. avdeling, jfr. erklæring av 21. s. md. fra dr. J. Schei. Fra IX. avdeling ble hun flyttet over til kirurgisk avdeling, hvor hun lå i 5 måneder og gjennomgikk 3 lungeoperasjoner. Den 31. oktober 1939 ble hun utskrevet fra Ullevål og sendt til Vardåsen sanatorium, hvor hun lå til 13. november 1940.

Anna Solstad er som følge av ulykken nå tuberkuløs og har vært arbeidsudyktig helt siden 16. mars 1939. Bilulykken av 25. mai 1937 har selvsagt fått et langt verre forløp enn både hun og de læger som da behandlet henne kunne tro.

Hun mener at Storebrand må være ansvarlig for den fortsatte følge av skaden, idet muligheten for tilbakefall ikke var tatt med under erstatningsoppgjøret i april 1938. Selv om denne mulighet i ringe utstrekning var tatt med, har ulykken vist seg å ha fått langt andre følger enn noen av partene kune tenke seg.

Hun arbeidet før ulykken som serveringsdame og da vesentlig med selskapsservering som er et meget krevende arbeid. Hun var således fast ansatt på Ciro og hadde dertil en del arbeid i flere legasjoner og en del privathus. Dette arbeid er så krevende at selv om hun blir noenlunde frisk igjen, vil hun aldri kunne gjenoppta det med sin svake helbred.

- - -

Storebrand har i sitt tilsvar benektet søksmålets riktighet.

Etter biluhellet 25. mai 1937 var Anna Solstad sykmeldt en tid først og fremst på grunn av en hodeskade.

Om den sykdom hun fikk i brystveggen var en direkte følge av biluhellet, fremstillet seg dengang som tvilsomt. Men ut fra det prinsipp at tvilen burde løses i skadelidtes favør ble der truffet en minnelig ordning av erstatningskravet, hvorunder der ble tatt tilbørlig hensyn til sykdommen i brystveggen.

Til nærmere belysning av det inntrufne skadetilfelle henvises til

Side:30

erklæring fra dr. Sehei av 28. juni 1937 og to erklæringer fra professor Johan Holst av 9. juli 1937 og 7. februar 1938.

Forhandlingene om et endelig oppgjør ble tatt opp etter Anna Solstads eget initiativ og på hennes vegne førte advokat Just forhandlingene, som delvis foregikk muntlig og hvorunder der foruten professor Holsts erklæring av 7. februar 1938 også forelå erklæring av 22. mars 1938 fra dr. Heimbeck.

Forhandlingene resulterte i et endelig oppgjør og der ble utbetalt en slutterstatning på kr. 4 000 + omkostninger i tillegg til det som allerede var utbetalt i form av forskudd og dekning av utgifter til sykehusopphold. Inklusive trygdekassens regresskrav har Storebrand utbetalt i form av erstatning til Anna Solstad tilsammen kr. 6 239. Der ble satt opp en kvittering av 12. april 1938, som ble undertegnet av advokat Just i henhold til fullmakt. - - -

Under saksforberedelsen har Anna Solstad med Storebrands tilslutning begjært oppnevnt to spesialister i lungesykdommer som sakkyndige og retten har som sådanne oppnevnt lægene Eyolf Dahl og Erling Refsum. Disse har 4. ds. avgitt erklæring hvori anføres bl.a. at de undersøkte Anna Solstad i august d. å. «Hun opplyser at hun ikke kjenner til noen tuberkulose i familien. Hun har aldri vært alvorlig syk før hun i 1935 fikk pleuritt og bukhinnebetennelse. Hun ble behandlet i Diakonhjemmet i 10 måneder og var 1/2 år etter utskrivningen kjekk og opptok sitt arbeid. Den 25. mai ble hun påkjørt av en bil. Hun slo hodet mot fortauet og fikk flere sår i pannen. Videre fikk hun et støt mot høyre brysthalvdel. I tilslutning til ulykken utviklet det seg forskjellige nervøse psykiske symptomer. Det ble videre påvist en hevelse i høre side av brystet (i aksillarflaten), som i juli måned s. å. av professor Holst ble oppfattet som mistenkelig på tuberkulose. Hun ble innlagt i Godthaab Hvilehjem, men i august måned overflyttet til Ullevål sykehus III. avdeling på grunn. av forverrelse av tilstanden. Hevelsen i høyre aksillarflate ble fjernet og viste seg ved mikroskopisk undersøkelse sannsynligvis å være av tuberkuløs natur. Der holdt seg noen tid en fistel etter operasjonen, og hun ble etterbehandlet i Martina Hansens hospital fra september til oktober 1937. Etter ytterligere to måneders opphold i Godthaab Hvilehjem opptok hun sitt arbeid i januar 1938. Utover våren 1938 begynte hun å hoste med oppspytt. Hun følte seg etter hvert slapp og nedfor. Jevn avmagring. Den 16. mars 1939 fikk hun så hæmoptyse (blodspytning) og ble innlagt i Ullevål sykehus avdeling IX hvor det ble påvist en høyresidig lungetuberkulose med caverne (sår) i høyre lungetopp. Hun ble i mai måned overflyttet til Ullevål sykehus avdeling III hvor det i tiden juli til oktober 1939 ble utført høyresidig thoracoplastikk med godt resultat. Tuberkelbasiller ble påvist siste gang i spyttet 25. oktober 1939. Hun lå til etterbehandling i Vardåsen sanatorium fra oktober 1939 til desember 1940. Tilstanden ved utskrivningen fra sanatoriet var tilfredsstillende. Caverne kunne ikke påvises. Tuberkelbasiller ble ikke påvist i spyttet ved direkte undersøkelse, men ved maveskyll oppvekst av tuberkelbasiller ved dyrkning av skyllevannet. Almentilstanden var bra og hun hadde «stor arbeidskur». Hun følte seg så kjekk til september-oktober 1941, da hun igjen begynte å skrante. Ble slapp og trett og magret av. I november s. å. ble det så igjen påvist tuberkelbasiller i

Side:31

spyttet ved direkte undersøkelse og røntgenologiske funn, som tydet på restcaverne i høyre lungetopp (overlæge Neumann). Senere har tilstanden holdt seg omtrent uforandret, mener hun. Hun føler seg ikke kjekk, blir fort trett, har dårlig appetitt (minus 8 kg. siden utskrivningen fra Vardåsen sanatorium). Hun hoster litt med slim om morgenen. Pusten er dårlig. Videre klager hun over smerter i brystet i operasjonssiden og i høyre arm. Smertene er særlig plagsomme under arbeid. Kreftene er dårlige. Hun utfører lettere husarbeid (steller for sin far). Hun klager over smerter etter maten. Avføring uregelmessig, til dels treg, dels perioder med diaré. Vannlatning og menstruasjon i orden. - - -»

I erklæringens resymé heter det bl.a. at undersøkelsen i august måned 1942 viser: «Pasienten har en dobbeltsidig tuberkulose. På høyre side er der utført thoracoplastikk. De røntgenologiske funn kan tyde på restcaverne i høyre lungetopp. Røntgenundersøkelsen viser også her suspekt cavernedannelse. Røntgenserien viser sikker progresjon i venstre topp siden september 1940. - - -»

Erklæringen har følgende konklusjon: «Pasienten lider for tiden av aktiv lungetuberkulose og er behandlingstrengende. Hun bør innlegges i anstalt til videre observasjon for eventuell pneumothoraxbehandling på venstre side og replastikk på høyre side.

Pasienten er derfor for tiden å betrakte som 100 pst. arbeidsufør. Den varige invaliditet kan vi for tiden ikke uttale oss om idet den vil avhenge av behandlingsresultatet. Hvis behandlingen blir effektiv og hun etter 3-4 års observasjon fremdeles er symptomfri, vil arbeidsførhetsgraden sannsynligvis bli ca. 50 pst.

Spørsmålet om sammenhengen mellom ulykken og pasientens nåværende sykdom kan ikke besvares med sikkerhet. Vi slutter oss her til tidligere uttalelser av professor Holst og overlæge Semb og fremhever at det ikke kan utelukkes at ulykken kan ha vært medvirkende årsak til hennes lungetuberkulose.»

Det bemerkes at den uttalelse fra professor Johan Holst hvortil de sakkyndige henviser, inneholdes i hans erklæring av 6. januar 1941 hvori det heter: «Jeg har den 22. november 1940 atter undersøkt frøken Anna Solstad, født 1898, serveringsdame. Hun har ligget på Vardåsen sanatorium fra 31. oktober 1939 til 13. november 1940. Det fremgår av opplysninger fra sanatoriet at der 16. mars 1939 ble påvist en høyresidig kavernøs lungetuberkulose hos henne. Tuberkulosen satt altså i samme brysthalvdel som ble skadet ved bilpåkjørsel 25. mai 1937. Hennes kavernøse lungetuberkulose nødvendiggjorde en 8 ribbens plastikk i 3 seancer. Ved utskrivelsen fra Vardåsen kunne det fremdeles påvises tuberkelbasiller i ventrikkelskyllevannet.

Etter de foreliggende opplysninger må den mulighet medgis at traumet kan ha spilt en utløsende rolle for hennes lungetuberkulose. Der foreligger således etter mitt skjønn en rimelig sannsynlighet for at det kan være årsakssammenheng mellom skaden og den aktivering av hennes høyresidige lungetuberkulose som nødvendiggjorde den operative behandling på Ullevål og Vardåsen. Hun er fremdeles ikke arbeidsdyktig etter denne behandling.»

Videre bemerkes at den av de sakkyndige påberopte uttalelse fra overlæge Semb finnes i dennes erklæring av 5. september 1940, hvori

Side:32

opplyses bl.a. at Anna Solstad lå på Ullevål avdeling III i tiden 17. august-4. september og 15. september-23. september 1937 begge ganger for behandling av tuberkuløs abscess i brystveggen samt i tiden 25. mai-31. oktober 1939 for lungetuberkulose. Erklæringen har følgende konklusjon: «1. Spørsmålet om sammenhengen mellom skaden og abscessen i brystveggen kan ikke med bestemthet avgjøres. Det er en mulighet for og kan ikke utelukkes, at skaden har virket som en leilighetsårsak som har gitt støtet til utviklingen av nevnte abscess. Man må gå ut fra at pasienten på forhånd har hatt en tidligere tuberkuløs infeksjon i lungen og i pleura. (Det er også opplyst at hun i 1935 lå på Diakonhjemmet i 10 måneder for pleuritt og antagelig tuberkuløs peritonitt.) 2. Abscessen i brystveggen ble helbredet etter operativ fjernelse på avdeling III og etterlater intet varig mén. 3 Spørsmålet om sammenhengen mellom hennes lungetuberkulose og ulykken kan heller ikke besvares med full sikkerhet. Man må gå ut fra etter de foreliggende røntgenbilleder at det har vært en latent tuberkuløs infeksjon i høyre lungetopp før ulykken. Når denne etter ulykken har forverret seg meget betydelig og gått over til aktiv, fremadskridende, destruerende lungetuberkulose kan det ikke utelukkes at ulykken har vært medvirkende årsak hertil. Noe avgjørende bevis herfor kan imidlertid ikke skaffes. 4. Det er ennu for tidlig å uttale seg om hvorvidt pasienten vil bli helt restituert etter sin lungetuberkulose eller ikke.»

R e t t e n skal bemerke:

For spørsmålet om hvorvidt Anna Solstad kan ha krav på å få ytterligere erstatning av Storebrand utover hva hun fikk ved den minnelige overenskomst i april 1938 er det - som også fra hennes side hevdet under prosedyren - særlig to forhold som er av avgjørende betydning nemlig: a. for det første om der etter det opplyste her kan antas å foreligge slik årsakssammenheng mellom bilulykken 25. mai 1937 og Anna Solstads nåværende sykdom og arbeidsudyktighet at de sistnevnte følger i og for seg må sies å omfattes av Storebrands garanti og b. for det annet om Anna Solstad hvis slik årsakssammenheng anerkjennes, nå er berettiget til å gjøre denne og det derpå byggede ytterligere erstatningskrav gjeldende til tross for forliket av april 1938, fordi dette som hvilende på relevante bristende forutsetninger ikke lenger binder henne.

Retten har funnet begge spørsmål tvilsomme, men er kommet til det resultat at begge - etter de foreliggende omstendigheter - må besvares bekreftende.

Hva nå det under a. nevnte spørsmål angår er dette i første rekke av medisinsk art og retten henviser derfor herom til hva der er anført i lægeerklæringene. I sin erklæring av 7 februar 1938 sees professor Holst å ha gått ut fra at Anna Solstad også før ulykken av 25. mai 1937 hadde en avløpen inaktiv tuberkulose i sin pleura (brysthinne). I tilslutning til det støt hun fikk ved ulykken blusset denne pleuratuberkulose opp og ga anledning til en bløtdelstuberkulose i brystveggen, hvilket var hovedårsaken til hennes lange arbeidsudyktighet den gang. Ifølge overlæge Sembs erklæring av 5 september 1940 ble imidlertid abscessen i brystveggen omsider helbredet etter operativ behandling uten å etterlate varig mén.

Side:33

Så vidt skjønnes bygger partenes overenskomst i april 1938 på og må ansees fra Storebrands side å innebære en anerkjennelse av slik årsakssammenheng mellom bilulykken og denne lidelse i brystveggen at den var gjenstand for erstatning, og retten antar også etter det opplyste at den med rette ble ansett å omfattes av Storebrands garanti.

Med hensyn til den i midten av mars 1939 konstaterte lungetuberkulose har Storebrand derimot benektet årsakssammenheng mellom denne og bilulykken. Retten har imidlertid her funnet å kunne bygge først og fremst på det av professor Holst i erklæringen av 6. april 1941 fremholdte. Den antar derfor og går ved sin avgjørelse ut fra at det ved bilulykken voldte traume har spilt en utløsende rolle for hennes lungetuberkulose.

Riktigheten av denne oppfatning finnes også bestyrket ved de foran refererte uttalelser om årsakssammenhengen så vel fra overlæge Semb som fra de oppnevnte sakkyndige. Etter dette finner retten derfor å måtte gå ut fra at der foreligger årsakssammenheng mellom bilulykken og Anna Solstads nåværende lungesykdom av den art at denne og den ved samme foranledigede arbeidsudyktighet - eller hva retten på grunnlag herav således videre antar - i og for seg omfattes av Storebrands garanti for skade ved ulykker der er forvoldt av bil A 7090 under kjøring. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Hjelm-Hansen, lagdommerne Stenersen og Koefoed:

- - -

Frk. Solstad som siden i desember 1943 har ligget på Ullevål sykehus som lidende av dobbeltsidig lungebetendelse, er av lagmannsretten avhørt på dettes 9de avdeling. Det er avhørt 2 vitner, som begge er nye. Og det foreligger to nye sakkyndige erklæringer, nemlig en fra senere avdøde overlæge Olav Scheel datert 1. november 1942 med supplering bl.a. i skrivelse fra Scheel til direktør Smedal i Storebrand av 7. november og 12. november 1942, og en erklæring fremlagt 28. januar 1944 fra den av lagmannsretten opnevnte nye sakkyndige overlæge dr. med. H. F. Høst. Også de tidligere avhørte læger, dr. med. J. Heimbeck, Statens helseinspektør Eyolf Dahl og assistentlæge Erling Refsum, har - etter oppnevnelse som sakkyndige - uttalt seg i tilslutning og til dels til supplering av tidligere uttalelser.

Dr. med. Scheel konkluderer med følgende uttalelse:

«Koincidens mellom støt og lokal tuberkulose eller lungetuberkulose er hyppig, mens en årsakssammenheng er meget sjelden. Det støt som hun siden juli 1937 angir å ha fått mot høyre brysthalvdel 25. mai 1937, kan etter all sannsynlighet ikke ha vært sterkt eller betydelig slik som de fleste læger, fortrolig med ulykkesforsikringer, forlanger for å anerkjenne en årsakssammenheng. Ulykken kan ikke sies å ha nedsatt hennes motstandsevne mot tuberkulose, de nervøs-psykiske symptomer etter hodeskade synes å ha vært forbigående (kfr. professor Johan Holsts erklæring av 7. februar 1938). På Godthaab, Ullevål sykehus og Martina Hansens hospital har hun sikkerlig levd under gode ernæringsmessige og hygieniske forhold. Tidsavstanden mellom ulykken og den lokale

Side:34

tuberkulose, kan for så vidt anerkjennes som rimelig, mens tiden fra ulykken til de første symptomer av lungetuberkulose, ca. 7 måneder, er noe lang, men ikke i og for seg utelukker en årsakssammenheng. Den lokale tuberkulose i brystveggen er en meget sjelden sykdom, den skal komme dels etter en tuberkuløs betennelse i ribben eller i brystbenet, men også uten en slik betennelse, såfremt det har foreligget en pleuritt eller rest etter en pleuritt, som i dette tilfelle. I de tilfelle jeg har kunnet oppspore, har det ikke forekommet noe støt eller annet traume mot brystveggen. Etter det anførte om hyppigheten av traumatisk kirurgisk tuberkulose, traumets styrke og almentilstanden skulle det være liten sannsynlighet for en årsakssammenheng mellom et eventuelt og ikke særlig sterkt støt mot brystveggen og frk. Solstads bløtdelstuberkulose, men en sammenheng kan antagelig ikke helt avvises.

Hennes tuberkulose i høyre lunge, senere også i venstre, er en vel kjent følge av pleuritt, særlig i dette tilfelle hvor det ved røntgenundersøkelse 10. juli 1937 fantes en betydelig fortykkelse etter tuberkulosen i brysthinnen og gamle fortetninger i høyre lungetopp, likeså 6. april 1936 fortykkelse av pleura og muligens fortetninger i lungen. Når dertil kommer den særdeles sjeldne årsakssammenheng mellom ulykke og lungetuberkulose, den sannsynligvis ringe grad av det støt mot høyre brysthalvdel hun har angitt, mangel av tydelig og langvarig svekkende sykdom som følge av støtet, forekommer det meg at muligheten for en årsakssammenheng mellom støtet og lungetuberkulosen praktisk talt kan settes ut av betraktning.»

Dr. med. Høst som - foruten å være godkjent spesialist i bl.a. lungetuberkulose - som hovedlæge for Rikstrygdeverket har stor erfaring i bedømmelse av heromhandlede art, har uttalt seg i vesentlig samsvar med dr. med. Seheel, hvis uttalelse han finner bør tillegges den største betydning. For sitt vedkommende er dr. med. Høst av den mening at det ikke er noen grunn til å anta at den tuberkuløse byll på høyre side av brystet, skyldes ulykken. Hvis det er riktig at frk. Solstad har fått et hårdt støt på høyre side, er det en mulighet for at abscessen skyldes ulykken. Hva derimot lungetuberkulosen angår, opptrer den så sent at den - selv om en godtar abscessen som følge av ulykken - under ingen omstendighet kan godtas som forårsaket ved ulykken. Han legger for så vidt vekt på at frk. Solstad var meget sykere enn pleurittpasienter alminneligvis er, så at sannsynligheten for at hun skulle få lungetuberkulose u t e n traume, er meget større enn den alminnelige, 4,9 pst. At hun ikke tidligere skal ha vært syk og at hun tilhørte en stor, sterk nordlandsslekt, kan ikke tillegges betydning.

Dr. med. J. Heimbeck har i skrivelse av 8. februar 1943 til den ankende parts prosessfullmektig og i sin tilslutning til denne avgitte forklaring for lagmannsretten likeledes uttalt seg i tilslutning til dr. med. Scheel. Han finner intet som avviker fra hva man kunne frykte etter frk. Solstads voldsomme og utbredte begynnelsessykdommer i 1935-36, ved hennes lungetuberkuloses hele forløp og manifestasjoner, idet særlig påpekes at hennes tuberkulose i første omgang viste en betydelig ondartethet idet den ikke bare var begrenset til et organ (lungen), men også viste seg i bukhinnen. Det var store sjanser for at hun senere - spesielt i løpet av de 3 første år - ville få andre tuberkuløse

Side:35

manifestasjoner. Denne sakkkyndige stiller seg også tvilende overfor angivelsen av at frk. Solstad skulle ha fått noe traume ved brystet ved ulykken idet det fremheves at hun i det hele ikke synes å ha merket noe ved brystet før 3 uker etter denne, uaktet en fort merker et støt i brystet idet hver åndedrettsbevegelse beveger det støtte parti og gir smerte. Hvis hun har fått et støt som angitt og dette har vært kraftig og har medført en sterk nedsettelse av hennes almentilstand, kan det ikke benektes å være en mulighet til stede for en årsaksforbindelse mellom traumet og abscessen, og - så vidt retten forsto den sakkyndige - også mellom ulykken og lungetuberkulosens forverrelse.

I tilknytning til sin besvarelse av spørsmål 8 under forhandlingene i byretten, jfr. spørsmål 5, har doktor Dahl uttalt at det svar som er protokollert til spørsmål 8, beror på en misforståelse av hans mening. Han har gjengitt sin mening om de heromhandlede spørsmål omtrent som følger: Lungetuberkulosen er ikke direkte forårsaket av ulykken. Derimot abscessen er sannsynligvis en følge av traumet. Han har ikke noensinne erfart at en abscess har vært følge av en pleuritt uten traume. Skal et traume utløse lungetuberkulose, må pasienten fremby særlige betingelser; pasienten må være et svakt individ eller pasientens almentilstand må være nedsatt. Men lungetuberkulose opptrer ofte etter pleuritt - - - m. a. o. frk. Solstad var her i faresonen for lungetuberkulose, og da hun her har vært utsatt for et traume som har frembrakt en sikker nedsettelse av hennes almentilstand, kan en ikke utelukke årsakssammenheng mellom traumet og lungetuberkulosen. Traumet kan ha en viss betydning som utløsende moment. Men forholdet stiller seg dog for ham så tvilsomt at han ikke vil si det er sannsynlig. Denne sakkyndige legger ikke vekt på at frk. Solstad ikke tidligere merket brystskaden, og han påberoper seg i denne forbindelse den erfaring som han som Statens tuberkuloseinspektør har hatt under skjermbilledfotograferingen og som går ut på at det rett som det er forekommer at folk ikke vet om at de har hatt ribbenslesjoner som konstateres ved fotograferingen.

Doktor Refsum har sluttet seg til doktor Dahls uttalelser.

Om selve ulykkens forløp foreligger det også for lagmannsretten nærmere opplysninger:

Frk Solstad ble påkjørt av vedkommende bil, idet hun skulle gå over gaten på hjørnet ved Vinmonopolets utsalg i Parkveien 60 på vei innover Drammensveien. Hun gikk mellom 1. vitne frk. Hammervold og 2. vitne frk. Arvin. Idet damene var kommet nesten helt over kjørebanen og inn på fortauet, kom bilen som skulle parkere på sin venstre side av Parkveien utenfor Vinmonopolet. Frk. Hammervold som gikk lengst til høyre (sydligst), kom opp på fortauet og frk. Arvin som gikk lengst til venstre, kom også unna, mens frk. Solstad som gikk mellom de to andre, ble påkjørt av bilen på sin venstre side og fikk et støt slik at hun veivet med høyre arm som hun bar en liten kuffert i, og kom borti bilens retningsviser som ble slått av, og falt på høyre side og rorover, slik at hun fikk bl.a. strømpene ødelagt på knærne og - antagelig - har støtt seg i høyre bryst mot kufferten da hun falt. Det er derfor etter rettens mening ikke noen grunn til å tilsidesette frk. Solstads forklaring om at hun kan ha fått en dult på høyre side av brystet under dette. Noe kraftig støt synes det imidlertid ikke rimelig å anta, at hun

Side:36

har fått på høyre side, siden intet er anmerket om merker etter eller klager over det umiddelbart etter ulykken.

Hva nå videre selve tvistepunktene i saken angår, skal lagmannsretten bemerke:

Det minnelige oppgjør av april 1938:

Siden byrettsdommen - da hennes tilstand ble beskrevet av de sakkyndige Dahl og Refsum i erklæring av 4. september 1942, har frk. Solstad vært behandlet på Glittre sanatorium og har vært gjenstand for pneumothoraxbehandling på venstre side. Hun må ytterligere behandles, og doktor Dahl har uttalt at han mener det er gode sjanser for at hun kan komme ut av sykehus, men sannsynligvis som kronisk tuberkuløs med derav følgende meget innskrenket arbeidsførhet, som han ikke som i nevnte erklæring tør sette til 50 pst., men neppe høyere enn 2O-3O pst. Frk. Solstad må derfor ansees som enda hårdere rammet enn beskrevet i byrettens dom. Og det er etter lagmannsrettens mening klart at det ved det minnelige oppgjør av april 1938 ikke fra noen av sidene er regnet med slike følger av ulykken, som dette. Det er vel heller ikke Storebrands mening ved denne innsigelse å oppnå stadfestelse av et - i og for seg - så utilfredsstillende oppgjør som dette, såfremt en nærmere undersøkelse skulle vise at frk. Solstad i virkeligheten hadde krav på en meget høyere erstatning. Jfr. analogisk ulykkestrygdloven av 24. juni 1931 nr. 6 §24, 2 som gir skadede krav på ny prøvning av fastsettelsen av den endelige invaliderente, såfremt det skjer «en vesentlig endring i de forhold som har vært avgjørende for fastsettelsen». Visstnok hadde frk. Solstad 12. april 1938 erkjent ved utbetalingen av det minnelige oppgjør, at erstatningsplikten var helt og endelig fyldestgjort, og det fremgår av advokat Kjeld Justs - hennes fullmektigs - skrivelse av 24. februar 1938 til Storebrand, at hun var «meget engstelig for den fortsatte utvikling», idet hun mente at følgene av slaget når som helst kunne blusse opp igjen og kaste henne ut av arbeidet igjen for lengere tid om hun enn påstår at hun da ikke tenkte på muligheten av lungetuberkulose, liksom det fremgår at det ved et slikt forhåndsoppgjør som dette måtte «tas et rimelig hensyn til de muligheter for skadens utvikling som foreligger».

Likevel finner retten at hun ikke er avskåret fra å gjøre gjeldende ytterligere krav på erstatning, men hun må da - som forholdene ligger an - ha den fulle bevisbyrde for, at det er overveiende sannsynlighet for at ulykken har aktivert hennes latente tuberkuløse sykdom og således vært en indirekte medvirkende årsak til hennes nåværende tilstand. Men etter de foreliggende sakkyndige uttalelser hvorom henvises til det foran anførte, kan dette ikke her antas å være skjedd. Det henvises bl.a. til høyesterettsdom i Rt-1915-502 ff. og Rt-1916-753 ff.

Etter dette fører Storebrands innsigelse nr. 2 til selskapets frifinnelse. - - -