Rt-1948-345

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1948-04-30
Publisert:	Rt-1948-345
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 113 B/1948
Parter:	Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde (overrettssakfører Ragnar Horn til prøve) mot fru Laura Bredesen (høyesterettsadvokat Arne Dahl).
Forfatter:	Stenersen, Thrap, Skau, Eckhoff, Grette
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926) §30, Motorvognloven (1926), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19, Veiloven (1912) §33, §17, §20, §29

Dommer Stenersen: Oslo byrett avsa dom i saken 18. september 1944 med domsslutning:

«Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde tilpliktes å betale fru Laura Bredesen innen 14 dager etter denne doms forkynnelse kr. 1 500 med 4 pst rente derav pr år fra 4. mai 1944 til betaling skjer samt i saksomkostninger kr. 200.»

For byretten omfattet saksøkerskens krav bare skade og utlegg inntil 8. september 1944.

Dommen innbraktes av begge parter for Eidsivating lagmannsrett, der kravet ble utvidet til å omfatte all skade som kunne fikseres ved hovedforhandlingen. Lagmannsretten avsa - etter åstedsbefaring 8. april 1946 - enstemmig dom med domsslutning:

«Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde betaler til fru Laura Bredesen kr. 17 350 med 4 pst. renter fra 4. mai 1944.

For øvrig frifinnes Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde.

I saksomkostninger for byretten betaler Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde til fru Laura Bredesen kr. 300 og i saksomkostninger for lagmannsretten kr. 250 til det offentlige samt det beløp hvortil den beskikkede advokats salær endelig ansettes. Av retten ansettes det til kr. 450.

Oppfyllelsesfristen er 14 dager etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Om saksforholdet henviser jeg til lagmannsrettens og byrettens domsgrunner. Det er innløpet den skrivfeil i lagmannsrettens dom at fru Bredesens alder der står anført med 31 år istedenfor 37 år, idet hun er født xx.xx.1909.

Side:346

Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har nedlagt den påstand:

«1. Fru Laura Bredesen tilkjennes erstatning hos Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde etter rettens skjønn. Der gjøres fradrag for det under 12. september 1946 betalte beløp kr. 3 000.

2. Fru Laura Bredesen dømmes til å betale saksomkostninger for alle tre retter.»

Fru Laura Bredesen har i tilsvaret erklært motanke og har - etter å være gitt fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyr ved Justisdepartementets bevilling av 21. november 1946 - ved den, oppnevnte sakfører, høyesterettsadvokat Arne Dahl, nedlagt den påstand:

«At Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde dømmes til å betale til fru Laura Bredesen kr. 17 000 med renter fra 4. mai 1944, samt saksomkostninger for byretten.

Forsikringsselskapet dømmes videre til å betale det offentlige sakens omkostninger for lagmannsrett og for Høyesterett.

Høyesterett fastsetter mitt salær som befalt sakfører for fru Bredesen.»

Påstandsbeløpet er nedsatt fra kr. 20 000 til kr. 17 000, fordi det 12. september 1946 av Forsikringsselskapet er avbetalt a konto på fru Bredesens krav kr. 3 000.

Forsikringsselskapet har ikke anket over lagmannsrettens ansettelse av fru Bredesens direkte tap og utlegg til kr. 3 350. Derimot hevdes det, at lagmannsretten har tatt feil, når den har avgjort at fru Bredesen ved kollisjonen 7. oktober 1943 ikke har utvist grov uaktsomhet. Lagmannsretten skulle i likhet med byretten ha statuert en skyldfordeling, idet det erkjennes at sjåføren har kjørt for fort - en skyldfordeling som selskapet mener passende kan settes til femti prosent. Videre mener selskapet at lagmannsretten har satt tapet i fremtidig erverv alt for høyt til kr. 14 000. For øvrig er det gjort gjeldende i det vesentlige det samme som for lagmannsretten. Jeg skal senere komme nærmere tilbake til visse enkeltheter.

Den motankende part, fru Bredesen, har med hensyn til noen av de tapsposter som lagmannsretten har satt til kr. 3 350 gjort gjeldende at de må forhøyes.

Hva skyldforholdet angår hevder denne part at lagmannsrettens avgjørelse er riktig, men at lagmannsrettens ansettelse av erstatning for tap i fremtidig erverv er for lav. Tilsammen må under enhver omstendighet ansvaret nå opp til kr. 20 000, som er grensen for forsikringsselskapets ansvar. Hertil er derfor påstanden begrenset, idet den nevnte avbetaling på kr. 3 000 dog fragår heri.

Ved bevisopptagelse for Aker herredsrett 18. desember 1946 og 24. januar 1947 er avhørt fru Bredesens ektefelle, Gunnar Bredesen, som nå er veivokter med en inntekt kr. 6 375 pr år brutto, og 6 vitner, samt statens bilsakkyndige Sverre Strand og bilkonsulent Birger Tornaas, som begge 6. februar 1947 ble oppnevnt som

Side:347

sakkyndige for Høyesterett, men hvis forklaringer er dokumentert uten muntlig avhøring for Høyesterett.

Som nytt for Høyesterett er dokumentert skriv fra dr. Ingvar Lossius til overrettssakfører Ragnar Horn av 15. juli 1947; det kommer jeg tilbake til senere.

Også for Høyesterett er fremlagt riss og fotografier.

Jeg ser saken i alt vesentlig på samme måte som lagmannsretten. Den har gransket åstedet og hørt forklaringene og har således hatt de beste vilkår for å komme til det riktige.

Hva skyldsspørsmålet angår er jeg enig med lagmannsretten i at sjåførens kjøring må betegnes som uforsvarlig. Etter opplysningene for Høyesterett må jeg legge til grunn at han kunne ha sett veikrysset, da han hadde rundet den siste sving før krysset og hadde omtrent 150 m igjen til dette med temmelig rett og oversiktlig vei foran seg. Det er da en stor feil av ham ikke å minske farten, men tvert imot - som en må anta etter de foreliggende opplysninger - å sette farten noe opp. Følgen av dette ble at han beholdt denne fart helt til han ganske nær ved veikrysset ble oppmerksom på Nordstrandsveien og samtidig også fikk øye på syklisten. Hans fart må ha vært betydelig og jeg finner det ganske rimelig - alle opplysninger tatt i betraktning - med lagmannsretten å sette den til ikke under 50 km i timen, hvilket stemmer med hans egen angivelse i forklaring 3. november 1943 til politiet av den fart han hadde i kollisjonsøyeblikket. Med slik fart vil han ha tilbakelagt de nevnte 150 m av Enebakkveien fra svingen til krysset på 10-11 sekunder. På den annen side hadde fru Bredesen etter opplysningene ikke stor fart på sykkelen, og det er derfor ikke urimelig å anta at hun kan være kommet forbi det stykket av Nordstrandveien hvorfra hun kunne ha sett bilen på Enebakkveien, førenn bilen overhodet var kommet dit. Og det er videre rimelig å anta at hun, da hun på den annen side av kiosken ved krysset ble overrumplet ved synet av bilen, har funnet det forsvarligst å fortsette som hun etter opplysningene gjorde omtrent rett over Enebakkveien i fortsettelse av sin høyre kjørebane i Nordstrandveien. Hadde lastebilsjåføren hatt aktsom fart og holdt kursen i sin høyre kjørebane i Enebakkveien, ville ulykken ha vært unngått. I steden for svingte han over i sin venstre kjørebane, hvorved sammenstøtet skjedde. Jeg kan ikke gi selskapet medhold i at den måte fru Bredesens sykkel støtte mot bilen på og det at hun under sammenstøtet ble slengt opp på panseret og mot frontglasset, berettiger til noen slutning om at hun har hatt ganske stor fart.

Den alt overveiende skyld finner jeg således med lagmannsretten å måtte legge på sjåføren. Og jeg er likeledes enig med samme rett i at det ikke kan overføres fru Bredesen noen grov uaktsomhet. Herom henholder jeg meg til lagmannsrettens begrunnelse.

Selskapet har subsidiært gjort gjeldende at også en ikke grov uaktsomhet fra fru Bredesens side betinger skyldfordeling, for så vidt angår ansvaret for tap i fremtidig erver. Det gjøres herom gjeldende de betraktninger, som fremsattes av 2. voterende under stemmegivningen i høyesterettsdom i Rt-1946-1236 ff. - nemlig

Side:348

at der som en supplerende spesialbestemmelse til erstatningsreglene i motorvognlovens §30, første og annet ledd kommer til anvendelse - for så vidt det gjelder erstatning for tap i fremtidig erverv - regelen i straffelovens ikrafttredelseslovs §19 om at der herfor skal ytes sådan erstatning som retten under hensyn til den utviste skyld og omstendighetene for øvrig finner billig. Jeg finner det tvilsomt om det i nærværende sak er holdepunkt for å fastslå at det fra fru Bredesens side overhodet er utvist noe forhold som etter nevnte bestemmelse i ikrafttredelselovens §19 i tilfelle kunne ha kommet i betraktning, men skal ikke nærmere komme inn herpå. Jeg mener nemlig at det etter den i rettspraksis hevdede oppfatning er så, at skyldfordelingen for erstatningsansvar som følger av bruken av motorvogn er uttømmende regulert ved bestemmelsene i motorvognlovens §30, hvilket så vidt jeg skjønner også stemmer med denne bestemmelses forarbeider. Jeg henviser om dette til Innst. O. I - 1926 8-9 sammenholdt med den departementale motorvognlovkomité av 1922, dens uttalelse side 27 annen spalte nederst til 28. Det fremgår av uttalelsene på det siterte sted i odelstingsinnstillingen at hensikten med utformningen av reglene i §30 i loven av 1926 har vært å beholde den etter loven av 1912 §33 gjeldende og bl.a. i høyesterettsdom i Rt-1923-569 og Rt-1924-9 hevdede regel, at motorvognens eier skulle betale den hele skade, selv om den skadelidende hadde vist uaktsomhet, når den ikke var grov.

Jeg mener således at fru Bredesen skal tilkjennes erstatning for det fulle økonomiske tap hun må antas å ha lidt som følge av ulykken, både tap i fremtidig erverv og direkte tap. Hva det direkte tap angår har den oppnevnte prosessfullmektig som nevnt gjort gjeldende, at noen av de tapsposter som lagmannsretten har satt til kr. 3 350 dels er for lavt ansatt, dels må forhøyes av hensyn til at tapet nå bør regnes til Høyesteretts dom. Betalingen til datteren Mary bør således settes til de kr. 70 pr. måned som faren hadde lovet henne. Betalingen til datteren Solveig, som nå er omtrent 17 år, bør forhøyes og vaskehjelp til Bredesens søster må settes til hva hun rimelig bør ha, uansett om familiens økonomi har tillatt å utbetale henne alt sammen for hennes arbeid. I alt skulle dette betinge en forhøyelse med kr. 3 365. Jeg er enig i at fru Bredesens direkte tap under hensyn til det anførte må settes noe høyere enn av lagmannsretten gjort, og jeg kan ikke komme til noe lavere beløp herfor enn til sammen kr. 5 000 regnet til Høyesteretts dom.

Hva angår tapet i fremtidig erverv henviser jeg til de opplysninger som er gjengitt i lagmannsrettens dom. Videre til Gunnar Bredesens forklaring ved bevisopptagelsen 24. januar 1947: Den eldste sønn er nå 21 1/2 år, de to døtre omtrent 20 og 17 år, og den yngste sønn snart 6 år. Hustruen var før ulykken frisk og dyktig og stelte huset raskt og greit - sydde meget, f. eks. alt til eget behov og en hel del for barnene så som søm av nye klær og omsying av gamle. Intet av defte kan hun utføre nå mer. Nå steller hun maten og foretar husholdningsinnkjøp. Men alt tungt arbeid er det umulig for henne å gjøre. Hun kan ikke utføre noen som helst vask eller ta i noe tungt - kan ikke gå bøyd og det er derfor umulig med

Side:349

gulvvask. Endelig viser jeg til den uttalelse jeg tidligere har nevnt fra dr. Lossius. Han har gjennomgått de foreliggende erklæringer fra dr. Emblem (fire i tallet) og selv undersøkt fru Bredesen samme dag han utferdiget sitt nevnte skriv. Han finner at fruen sitter der interesseløs - har intet å spørre om - åpner ikke munnen uten å bli spurt - ser tomt hen for seg - kan ikke si når hun ble skadet. Doktoren nevner eksempler på hennes sløvhet og beskriver hennes tilstand. Han konklusjon er: «Der er ingen tvil om at hun har vært utsatt for en meget alvorlig hjerneskade, en Encephalo-Meningopathia traumatica. Invaliditeten er sikkert 50 pst. og der er ingen større sannsynlighet for bedring.»

Etter det således foreliggende kan jeg ikke finne det tvilsomt at den skjønnsmessige ansettelse av tap i fremtidig erverv som følge av ulykken må settes så høyt at skaden ikke kan vurderes lavere enn til kr. 15 000, således at den samlede erstatning blir kr. 20 000 hvortil påstanden er begrenset.

Herfra går da de tidligere nevnte avbetalte kr. 3 000.

Da jeg i denne ansettelse mener å ha tatt i betraktning alle momenter inntil Høyesteretts dom, finner jeg ikke grunn til å tilkjenne renter før fra denne doms avsigelse.

Etter dette resultat finner jeg at den ankende part også må svare saksomkostninger i samsvar med ankemotpartens påstand.

Jeg stemmer for denne dom:

Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde betaler til fru Laura Bredesen 17 000 - sytten tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente av dette beløp fra i dag.

I saksomkostninger betaler selskapet:

1. for byretten til fru Bredesen 300 - tre hundre - kroner,

2. for lagmannsretten og Høyesterett til det offentlige 2 000 - to tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Skau, Eckhoff og Grette: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Bjarne Didriksen):

Saksøkersken fru Laura Bredesen er husmor, 35 år gammel, gift med kommunearbeider Gunnar Bredesen, som tjener 34 000 kroner pr. år. De er bosatt i Nordstrandsveien 117 sammen med sine 4 barn, en gutt på 17 år, en datter på 16 år og en på 12 år og en gutt på 1 år.

Torsdag 7. oktober 1943 ved 18-tiden om ettermiddagen skulle hun besøke en slektning og kjørte hjemmefra på sin manns sykkel nedover Nordstrandsveien i østlig retning, til denne munner ut i Enebakkveien. I veikrysset støtte hun sammen med lastebil C 50 254, som tilhørte Adolf Jahr og førtes av sjåfør Olaf Røtterud. Han kom kjørende nordfra nedover Enebakkveien, således at han fikk trafikk fra Nordstrandsveien på sin høyre side.

Side:350

Bilen var ansvarsforsikret i Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde, og fru Bredesen har krevet erstatning hos selskapet for tap og skade som hun ble påført ved anledningen, - foreløbig dog kun for skade og utlegg inntil 8. september 1944 etter sådan beregning:

1) Skade på sykkel kr. 200,-

2) Ødelagte klær 200,-

3) Husbestyrerinne i fire måneder à kr. 150,- pr. måned fra 8. oktober 1943 til 8. februar 1944 600,-

4) Reiseutgifter for hennes mann mens hun lå på sykehus 196,-

5) Hushjelp i elve måneder fra 8. oktober 1943 til 8 september 1944 à kr. 70,- pr. måned 770,-

6) Vaskehjelp i 7 måneder à kr. 48,- pr. måned 334,-

Tilsammen.. kr. 2 300,-

- - -

Fru Bredesen kom ved sammenstøtet alvorlig til skade så hun måtte innlegges på sykehus. Ifølge fremlagte lægeattester har hun vært 100 pst. arbeidsudyktig inntil 31. august 1944, da hennes invaliditet foreløbig ble satt til 70 pst. Hun fikk bl.a. en hjernerystelse som bevirket at hun selv ikke husker sammenstøtet eller det som foregikk umiddelbart forut for dette.

Det ble i anledning ulykken foretatt politietterforskning, hvorunder sjåfør Røtterød samme dag forklarte følgende:

«Da jeg skulle passere krysset av Nordstrandsveien var utsikten til høyre dårlig grunnet kiosk der står i krysset. Plutselig ser jeg en kvinnelig syklist komme frem fra Nordstrandsveien. Jeg bremser og kjører over til venstre for å unngå kollisjon, men i dette øyeblikk torner syklisten inn i høyre forskjerm på min bil. Derfra opp på panseret. Herved ble frontglasset knust.»

I rapport av 2. november 1943 har sjåføren avgitt følgende tilleggsforklaring:

«Vitnet ble ikke oppmerksom på veiskillet førenn han var kommet nesten frem til det, men da bremset han øyeblikkelig av farten og bilen fikk således litt mindre fart, idet han skulle kjøre ut i veiskillet. I det samme øyeblikk han bremset av bilen ble han oppmerksom på en dame som kom syklende med full fart fra sideveien på hans høyre side. I det damen skulle kjøre ut i Enebakkveien kjørte hun altfor langt over til venstre side istedenfor å kjøre stor bue til høyre av kjørebanen.

Vitnet hadde i kollisjonsøyeblikket god fart på bilen ca. 50 km i timen, men grunnen hertil var som ovenfor nevnt at han ikke var oppmerksom på veien som tar av til høyre.»

Politipresidenten i Oslo utferdiget 6. januar 1944 forelegg mot sjåføren for å ha overtrådt motorvognlovens §29 I, jfr. §20 I og §17 I, 2. p. - «idet han den 7. oktober 1943 ved kl. 18-tiden under kjøring med bil C 50 254 i Enebakkveien på Nordstrand holdt en fart av ca. 50 km. i timen da han skulle passere krysset av Nordstrandsveien og nevnte vei med den følge at han ikke klarte å unngå kollisjon med Laura Bredesen som kom syklende ut i krysset fra Nordstrandsveien ved hvilken kjøring han ikke utviste den fornødne forsiktighet og aktpågivenhet.»

Side:351

For denne lovovertredelse ble sjåfør Røtterud ilagt en mulkt, stor kr. 20,-, som han vedtok og betalte 17.-19. januar 1944.

Politiet lot tegne en skisse av åstedet, hvorav det fremgår, at det viste seg bremsespor etter bilen ca. 15 meter før sammenstøtet og ca. 23 meter etter dette, idet bilen da gikk inn på og ødela en plattform for busspassasjerer på Enebakkveiens østre side og deretter igjen ut i veien.

Statens bilsakkyndige for Aker og Oslo, ingeniør Sverre Strand ble tilkalt av politiet og tok en del fotografier. Han anfører i en uttalelse av 15. november 1943 bl.a. følgende:

«De lange bremsespor etter bilen tyder jo på at bilen har hatt stor fart og ikke har utvist den fornødne oppmerksomhet i krysset. På den annen side har vel også den syklende dame vist uoppmerksomhet og har ved bilens plutselige tilsynekomst blitt forfjamset og ikke stoppet i tide.»

Kritikken av sjåførens kjøring har den sakkyndige fastholdt i retten, mens han på den annen side uttalte, at det var naturlig nok at syklisten ble noe forvirret, når bilen kom med så stor fart.

Som anført i sjåførens første forklaring til politiet ligger der en kiosk på hjørnet av Nordstrandsveien og Enebakkveien. Den ligger nord for Nordstrandsveien og vest for Enebakkveien - altså nettopp på det hjørnet, hvor den vanskeliggjorde utsikten mellom syklisten og sjåføren i dette tilfelle. Formentlig har det vært medvirkende til ulykken. Etter motorvognloven hadde syklisten vikeplikt for motorvognkjøreren under forutsetning av at hun hadde grunn til å regne med at de ville komme samtidig til krysset. Men hadde ikke sjåføren kjørt for fort, og hadde han ikke kjørt over til venstre istedenfor å holde til høyre bak syklisten, er det antagelig, at kollisjonen kunne vært unngått. Begge hadde etter loven og trafikkreglene plikt til å vise særlig varsomhet i og ved veikrysset, og det synes ingen av dem å ha gjort.

Selskapets frifinnelsespåstand er bygget på at fru Bredesen ved anledningen har vist grov uaktsomhet, mens der fra sjåførens side ikke er begått noen feil som har hatt betydning for sammenstøtet. At han som nevnt i hans politiforklaring. ikke på forhånd var oppmerksom på veikrysset og derfor ikke i tide fikk senket bilens fart, har etter selskapets mening ikke hatt noen avgjørende betydning. Derimot har fru Bredesen ved å benytte herresykkel, skjønt hun var ført kjolekjørt, og ved ikke å overholde sin vikeplikt for motorvogn utvist grov uaktsomhet.

Retten kan ikke være enig heri. Fru Bredesen har ikke utvist den særlige aktsomhet som alle trafikkanter er forpliktet til i og ved gate- eller veikryss. Men det er tvilsomt om hennes opptreden kan karakteriseres som grovt uaktsom. Var bilen kommet med lovlig - eller iallfall med normal - fart, ville der neppe oppstått samtidighet i krysset. Men dens fart må etter bremsesporene og kjøringen etter sammenstøtet antas å ha vært uforsvarlig stor. Sjåføren synes i de avgjørende sekunder å ha tapt herredømmet over bilen i en grad, som vitner om stor uforsiktighet i forhold til hans kjøredyktighet. Det er i det vesentlige hans skyld at sammenstøtet og ulykken inntrådte. Selskapet kan derfor ikke gis medhold i sin frifinnelsespåstand.

Retten er imidlertid blitt stående ved at her bør finne sted en fordeling av skyld og ansvar. Ved å kjøre på herresykkel iført skjørt må det antas at fru Bredesen har vanskeliggjort sin manøvrering i tilfelle av

Side:352

at hun måtte stoppe for motorvogn, ved veikrysset. Hadde hun sett seg godt om før hun kjørte inn i krysset, må det antas at hun var blitt oppmerksom på bilen, selv om den kom langt borte med for stor fart. Under tvil har retten derfor funnet å måtte karakterisere hennes opptreden som grovt uaktsom og delvis bidragende til skaden. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Leivestad og Hassel og sorenskriver Wiesener):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten. Saken har for lagmannsretten et videre omfang enn for byretten, idet påstanden fra den ankende part nå gjelder erstatning for alt fremtidig ervervstap. Lagmannsretten har funnet at fru Bredesen har krav på full erstatning, idet retten ikke finner bevis ført for at hun har gjort seg skyldig i grov uaktsomhet. Fru Bredesen har selv intet kunnet forklare om selve ulykken eller tiden umiddelbart forut for denne, idet hun gjør gjeldende at den hjernerystelse hun pådro seg ved ulykken har utvisket all erindring om hva der skjedde.

Ved vitneforklaringene sammenholdt med rettens iakttagelse på åstedet finner lagmannsretten ikke å kunne karakterisere fru Bredesens opptreden som grovt uaktsom. Hun lot sykkelen trille nedover den forholdsvis svake bakke før krysset og det er etter rettens mening intet som tyder på at hun har hatt for stor fart da hun syklet inn i krysset Nordstrandsveien-Enebakkveien. Videre må det antas at hun har kjørt i sin høyre veiside og ikke overtrådt bestemmelsen i trafikkreglene om å benytte yttersvingen da hun - etter hva det er på det rene - etter passeringen av krysset skulle fortsette oppover Enebakkveien til venstre, jfr. §18, 2 i trafikkregler fastsatt ved forordning av 1. april 1941. Med den fart lagmannsretten antar bilen har hatt antas det heller ikke at fru Bredesen måtte regne med samtidighet i krysset. Den ovenfor gitte beskrivelse finnes godtgjort ved vitnenes forklaringer, deres påvisninger på åstedet, den sakkyndige Strands forklaring og påvisning, herunder tatt i betraktning hvor den pose havregryn hun hadde på sykkelen og hvor selve sykkelen fantes etter kollisjonen. Den omstendighet alene at hun brukte herresykkel og var ført skjørt finnes heller ikke å være grovt uaktsomt særlig hensett til at hun fra tidligere var vant til bare å benytte herresykkel. At hun etter trafikkreglene hadde stoppeplikt i tilfelle av samtidighet i veikrysset finnes ikke å kunne bringe saken på dette punkt i en annen stilling når bilen hadde en slik hastighet som retten må anta. Utsikten fra Nordstrandsveien til venstre oppover Enebakkveien er mindre god, dels på grunn av terrengets stigning, høyde mellom 2 veibaner, dels på grunn av noen busker som vokser der og dels på grunn av den kiosk som befinner seg i veikrysset.

Det er av ankemotparten erkjent at lastebilen hadde for stor fart ved innkjøringen til veikrysset. Lagmannsretten finner etter de foreliggende bevisligheter å måtte betegne farten som uforsvarlig og antar med støtte av den sakkyndige hr. Strand at den ikke har vært under 50 kilometer. Bilens sjåfør har som vitne forklart at det var første gang han kjørte der og at han ikke visste der var noe veikryss. Hjelpegutten har forklart at han talte med sjåføren om å stanse og kjøpe brus i kiosken.

Side:353

Etter rettens mening burde sjåføren ha regnet med at der var et veikryss. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til med hensyn til fru Bredesens forhold finnes det for øvrig unødvendig å ta standpunkt til hvordan bilen er blitt manøvrert etter at sjåføren fikk øye på syklisten. Åstedsbefaringen sammenholdt med den fremlagte skisse, fotografiene, vitneforklaringen og de sakkyndiges erklæringer, særlig den sakkyndige ingeniør Strands erklæring har etter rettens mening gitt et så godt billede av situasjonen som etter forholdene mulig.

Hva erstatningens størrelse angår er lagmannsretten kommet til følgende resultat.

De direkte utgifter som blir å erstatte er: Skade på sykkelen anslagsvis kr. 150, skade på klær kr. 200, ektefellenes reiseutgifter til sykehus kr. 196, lægeerklæringer fra doktor Emblem kr. 30. Husbestyrerinne de første fire måneder kr. 600. Fru Bredesen hadde som ukentlig vaskehjelp mannens søster Olga Bredesen som bor på Sæter i tiden fra 8. februar 1944 til 3. mars 1946 og har angivelig hatt avtale med henne om betaling av kr. 48 pr. måned. Der foreligger - som ovenfor nevnt - kvittering fra Olga Bredesen om at hun har mottatt kr. 1 200. Gunnar Bredesen har imidlertid opplyst at bare kr. 700 herav er betalt. Lagmannsretten finner skjønnsmessig å kunne fastsette som rimelig utlegg til vaskehjelp kr. 900. Datteren Mary, for hvem der ikke var avtalt noen lønn ble på grunn av ulykken tatt ut av den post i frisørlærefaget hun hadde med lønn kr. 70 pr. måned og satt til hushjelp i hjemmet og fru Bredesen har i erstatning krevet lønn for henne i tiden 8. oktober 1943 til 8. august 1945 etter kr. 70 pr. måned. Lagmannsretten finner å burde beregne erstatningen for denne post etter kr. 50 pr. måned under hensyn til Marys ungdom, altså i alt kr. 1 100. For datteren Solveigs husarbeid for tiden 8. august 1945-8. mars 1946 er krevet kr. 50 pr. måned. Lagmannsretten finner i betraktning av at hun er født i 1932 og på den tid antagelig var skolepliktig å burde fastsette erstatningen etter en lønn beregnet til kr. 25 pr. måned, tilsammen kr. 175.

Selv om familien var relativt liten - familien består av mann og hustru mannen, kommunearbeider og fire barn: 1 gutt på 19 år, to døtre på henholdsvis 17 og 15, samt en gutt på 3 1/2 år - finner lagmannsretten at disse utlegg har vært en ødvendig følge av ulykken. De samlede poster for utlegg blir etter dette kr. 3 351 avrundet til kr. 3 350.

Om fru Bredesens fremtidige invaliditet som følge av ulykken foreligger fire erklæringer, nemlig erklæring av 17. april og 31. august 1944 samt 5. februar 1946 og 15. februar 1946 fra doktor Leif Emblem, de to sistnevnte nye for lagmannsretten. Dessuten foreligger den for nevnte erklæring av 7. februar 1946 fra reservelæge Truls Leegaard angående fru Bredesens ørelidelse.

Den førstnevnte erklæring har som konklusjon: «Pasienten som tidligere var frisk og fullt arbeidsdyktig, var utsatt for en skade 7. oktober 1943 hvorunder hun pådro seg en commotiocerebri. Fractura humeri sin. Læcio nerv. radialis sin. Læssio plexus bracialis sin.

Med henblikk på de nevrologiske utfallsfenomener i venstre overekstremitet, er der inntrådt en betydelig bedring, men der persisterer fremdeles en betydelig funksjonsnedsettelse. Hennes største plage må imidlertid tilskrives hodeskaden.

Side:354

Så vel pasientens egne opplysninger, og de objektive funn, tyder på at der som en følgetilstand etter hodeskaden foreligger en traumatisk meningoencephalopathi i ganske uttalt gred. Den av skaden betingede invalidltet er foreløbig 100 prosent. Man kan imidlertid regne med en betydelig bedring i tiden fremover.»

Den tredje erklæring konkluderer slik: «Der er inntrådt en betydelig bedring siden undersøkelsen i 1944. Hun har imidlertid fortsatt en rekke plager som i betydelig grad invalidiserer henne. Det er mulig at hennes kroniske otitt på høyre side som i 1945 ble operativt behandlet på Rikshospitalets øre-, nese-, halsavdeling kan være betinget i skaden. Jeg tillater meg å anbefale at der innhentes uttalelse angående dette forhold hos den av øre-, nese-, hals-avdelingens læger som har behandlet henne. Bortsett fra øre-lidelsen vil jeg skjønnsmessig anslå den av skaden betingede invaliditet til ca. 50 pst.»

Den sistnevnte erklæring fra doktor Emblem uttaler: «Jeg vil formode at pasienten fortsatt kan gjøre regning med noen bedring. Noen vesentlig bedring anser jeg dog helt usannsynlig så lang tid etter skaden. Den varige invaliditet anslåes skjønnemessig til 40-50 pst.»

Det er avgitt lægeerklæring fra reservelæge Truls Leegaard som lyder slik: «Pasienten lå på avdelingen fra 17. mars til 31. mars 1945 på grunn av mellomørebetennelse. Både før og senere har hun dessuten vært behandlet poliklinisk på avdelingen. Hun lider av en kronisk otitt med akutt oppblussen av og til. Det er intet som tyder på at hennes kroniske mellomørebetennelse er en følge av den ulykke hun var utsatt for 7. oktober 1943.» Etter dette går retten ut fra at der ved erstatningsbegjæringen ikke blir å ta hensyn til ørelidelsen.

Retten må etter dette bygge på en varig invaliditet som læge Leif Emblem skjønnsmessig fastsetter til 40-50 pst. Det må da regnes med at hun som husmor til stadighet vil trenge daghjelp selv om familien i de nærmeste år, når de eldste barn blir voksne, blir liten - 2 voksne og 1 barn. Hun kan ikke selv utføre tungt arbeid, ikke heve armen høyt eller gjøre brå bevegelser. Hun kan ikke vaske klær eller således som før sy nytt til barna og ikke vaske gulv. Vask med langkost har hun dog ikke prøvet. Retten regner med at hun 2-3 ganger i uken vil trenge hjelp og mener, at en kan anslå 70 kroner måneden som høvelig beløp til denne pikehjelp. Under hensyn til hennes alder 31 år, settes erstatningen for fremtidig ervervstap til 14 000 kroner. Det samlede erstatningsbeløp vil således utgjøre avrundet kr. 17 350. - - -