Rt-1948-415

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1948-05-19
Publisert:	Rt-1948-415
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	L.nr. 177/1948
Parter:	1. Norsk Forsikringsselskap «Æolus» A/S 2. Lastebileier Lars Nilsen Larsen (overrettssakfører Leif Bendixen - til prøve) mot malermester Harald Kruse på egne vegne og som verge for sin sønn Johannes Kruse (høyesterettsadvokat Gunnar Eriksen).
Forfatter:	Johannessen, Soelseth, Bonnevie, Mindretall: Krog, Schjelderup
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926) §30

Dommer Johannessen: I denne sak avsa Tune herredsrett den 2. oktober 1942 dom med sådan domsslutning:

«Norsk Forsikringsselskap Æolus A/S og Lars Nils Larsen plikter in solidum å betale erstatning for skade og tap til malermester Harald Kruse og hans umyndige sønn, Johannes Kruse, påført disse ved den i saken omhandlede kollisjon den 5. juni 1940, og dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale dem kr. 3 800 med 4 prosent årlig rente derav fra 1. september 1941 til betaling skjer samt saksomkostninger med kr. 817,10.»

Denne dom ble av Norsk Forsikringsselskap «Æolus» A/S og Lars Nils Larsen påanket til Eidsivating lagmannsrett, som den 10. september 1943 avsa dom med sådan domsslutning:

«Herredsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Norsk Forsikringsselskap «Æolus» A/S og Lars Nils Larsen in solidum til malermester Harald Kruse og hans umyndige sønn Johannes Kruse 300 kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

I lagmannsretten var det dissens, idet en av lagdommerne stemte for at Norsk Forsikringsselskap «Æolus» A/S og Lars Nils Larsen skulle frifinnes.

Lagmannsrettens dom er påanket til Høyesterett av Norsk Forsikringsselskap «Æolus» A/S og Lars Nils Larsen. Der ankes spesielt over at lagmannsretten ikke har funnet at der foreligger bevis for at Johannes Kruse ved den i saken omhandlede anledning har utvist grov uaktsomhet.

De ankende parter har nedlagt påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger for alle retter.

Johannes Kruse, som nå er blitt myndig, har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes og at de ankende parter in solidum tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesterett.

Angående saksforholdet henvises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

For Høyesterett foreligger nye erklæringer angående Johannes Kruses invaliditet og en bevisopptagelse ved Tune herredsrett, hvorunder er avgitt partsforklaringer av Johannes Kruse og Lars Nils Larsen og vitneforklaringer av 4 vitner.

Saken foreligger for øvrig i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten, bortsett fra at det for Høyesterett ikke er noen tvist angående størrelsen av det beløp som herredsretten fastsatte

Side:416

som erstatning for tap ved at Johannes Kruses skolegang var blitt forsinket i 3 år og for klær og sykkel som var blitt ødelagt. - Erstatning for tap i fremtidig erverv på grunn av varig mén er holdt utenfor denne sak.

Jeg er kommet til samme resultat som det dissenterende medlem av lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre hans begrunnelse. Jeg er for det første enig i at Johannes Kruses sykling må karakteriseres som grovt uaktsom og skal for så vidt spesielt fremheve at det på en så sterkt beferdet vei som det her dreier seg om var i høy grad risikabelt og farlig å forsøke på å sykle forbi den forankjørende buss uten på forhånd å ha orientert seg om mulig møtende trafikk. Jeg kan ikke finne noen unnskyldning for en sådan fremferd fra Johannes Kruses side. Han befant seg et stykke - antagelig 8-10 meter - bak bussen og måtte uten vanskelighet ha kunnet manøvrere på en slik måte at han ikke var kommet i kollisjon med lastebilen. Situasjonen umiddelbart forut for kollisjonen innebar derfor etter min mening intet overraskelsesmoment som kan unnskylde hans handlemåte.

Videre er jeg enig med det dissenterende medlem av lagmannsretten i at der ikke fra lastebilførerens side er utvist noen uaktsomhet. Lastebilen ble kjørt med meget moderat fart, som ble satt ned slik at den ved passeringen av bussen har vært så minimal at bilen stanset på 1-2 meter. Hva spesielt angår den omstendighet at lastebilføreren ikke skal ha signalisert før forbikjøringen, skal jeg bemerke at forholdene etter min mening ikke innbød til noen signalisering. Lastebilens fører hadde fri og oversiktlig kjørebane, og noen møtende trafikk var ikke påregnelig for ham. Han hadde visstnok sett noen syklister bak bussen, men han måtte være berettiget til å regne med at syklistene også hadde sett ham, og at de ikke ville sykle inn i hans kjørebane.

Etter omstendighetene finner jeg at sakens omkostninger for alle retter bør oppheves.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Norsk Forsikringsselskap «Æolus» A/S og 2. Lars Nils Larsen frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Krog: Jeg er med hensyn til syklistens forhold enig med førstvoterende. Hva angår lastebilsjåfør Larsen må jeg, etter det som er anført i de underordnede retters dommer, gå ut fra at han ved anledningen ikke har gitt signal. Jeg kan da ingen vekt legge på at Larsen ved bevisopptagelsen den 19. desember 1946, ca. 6 1/2 år etter ulykken, har forklart at han ikke kan huske om han ga signal eller ikke da han passerte rutebilen. Han burde ha tenkt seg muligheten av at guttene eller noen av dem kunne kjøre ut i kjørebanen for å sykle forbi bussen. Hadde han gitt signal, anser jeg det for sannsynlig at ulykken kunne ha vært unngått. Jeg mener derfor at det var en feil av ham å unnlate dette, men da jeg antar at feilen

Side:417

er forholdsvis ubetydelig sammenlignet med den uaktsomhet som er vist av syklisten, finner jeg at sjåføren alene bør ansees ansvarlig med en mindre del - 1/3 del - av den forvoldte skade.

Da jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Schjelderup: Som dommer Krog.

Dommer Soelseth: Som førstvoterende.

Dommer Bonnevie: Likeså. Jeg regner også med at lastebilsjåføren kanskje kan ha unnlatt å varsle med hornet, men mener som førstvoterende at han heller ikke hadde grunn til å varsle. Larsens egen forklaring går ut på at han selv ikke husker om han varslet eller ikke, og jeg for mitt vedkommende tør ikke gå ut fra som sikkert at han ikke automatisk kan ha brukt hornet uten at han senere kan erindre dette. Avgjørende for meg er at jeg under ingen omstendighet i denne situasjon kan tilregne ham det som noen feil om han her ikke har gitt noe signal.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Baadim):

Onsdag den 5. juni 1940 kl. 14,15 kolliderte lastebil B 3765 tilhørende Lars Nils Larsen og ført av denne, med den syklende Johannes Kruse, som da var 15 1/2 år gammel (født xx.xx.1924). - - -

Ved den omhandlede anledning kom Johannes Kruse syklende fra skolen i Sarpsborg og skulle til sitt hjem i Rolvsøy. Lastebilen kom i motsatt retning. Kollisjonen skjedde på offentlig vei i nærheten av Greåker i Tune (rett ut for disponent O. Paulsens hus), Straks før kollisjonen hadde en rutebil, som førtes av 4. vitne, Kristoffersen, kjørt forbi Johannes Kruse og en annen syklist, skolegutt Petter Henriksen. - Idet lastebilen passerte den møtende rutebil, svingte Johannes ut til venstre i veien, antagelig for å kjøre forbi rutebilen, og kolliderte derunder med lastebilen. Han ble ved kollisjonen påført hjernerystelse og flere brudd på hjerneskallen. Han lå på sykehus i tiden 5. til 28. juni 1940. - - -

Retten skal bemerke:

Ved 4. vitne, sjåfør Kristoffersens forklaring finnes det bevist, at rutebilen i eller ved krysset ved sideveien til Greåker østre kjørte forbi de syklende skolegutter Johannes Kruse og Petter Henriksen. Derunder ble Kristoffersen oppmerksom på den møtende lastebil. Under passeringen av syklistene svingte han litt til venstre. Da han hadde passert disse, svingte han igjen til høyre og saknet farten en del, fordi det var noen syklister foran. Han hørte da et smell fra kollisjonen mellom den ene av syklistene, Johannes Kruse, og lastebilen, og stoppet. Det var ikke hans mening å stanse ved kollisjonsstedet, men han pleiet å stoppe der med rutebilen.

Johannes Kruse har forklart, at rutebilen svingte helt ut til høyre og saktnet farten etter at den var kjørt forbi ham og etter Henriksen, som syklet foran ham. Han husker at han etter forbikjørselen befant seg i en avstand fra rutebilen som han anslår til 8-10 meter. Men han har ingen erindring om hva der senere hendte. Han så ikke Larsens bil og husker ikke at han kjørte til venstre og kolliderte med denne. Han formoder, at han trodde, at rutebilen ville stoppe, da den kjørte til høyre og saknet farten, idet rutebilen pleiet å stoppe utenfor O. Paulsens hus, hvor kollisjonen skjedde.

Side:418

Etter de foreliggende opplysninger må Johannes Kruse med sin sykkel ha støtt mot lastebilens venstre forskjerm. Det må antas at han er stupt fremover og har slått hodet mot bilens lasteplan, og er så blitt liggende i veien.

Lastebileier Larsen har forklart, at han så den møtende rutebil ved O. Paulsen i en avstand av 20-25 meter. Det er flere punkter som Larsen ikke hadde noen erindring om under sin forklaring ved hovedforhandlingen. For politiet har han ifølge rapport av 7. juni 1940 - altså kun 2 dager etter ulykken - forklart, at han hadde en fart av ca. 25 km straks før ulykken, mens farten ble satt ytterligere ned på grunn av at han møtte en rutebil, som måtte kjøre noe til venstre inn i veien for å komme forbi noen syklister. Derunder måtte Larsen bremse, så hans bil sto nesten stille. Da han var omtrent side om side med rutebilen, satte han på litt gass igjen, da veien var klar. Han visste da, at de syklister som rutebilen hadde svingt forbi måtte være bak rutebilen, men han kunne ikke tenke seg at de kunne finne på å forsøke å forsere seg opp mot rutebilens venstre side bakfra, særlig når rutebilen så å si i samme øyeblikk hadde kjørt forbi dem. Da han var kommet så langt frem, at forenden av hans bil var ca. 1 meter bakenfor bakkanten av rutebilen (ved hovedforhandlingen sier han, da forenden av hans bil var ved bakkanten av rutebilen eller kanskje litt lenger frem) kom det en syklist på skrå over veien bakenfra rutebilen og kjørte like mot det venstre forhjul på hans bil.

Larsen stanset på en avstand av ca. 1 meter, og syklisten lå da rett bak lasteplanet på hans bil.

Veien hvor kollisjonen foregikk er en sterkt beferdet riksvei, ca. 6 meter bred. Like før ulykkesstedet i retning mot Greåker er det en skarp uoversiktlig sving. Her er anbrakt et varselskilt over veien, hvorpå står «Farlig Veikryss», nemlig det tidligere omhandlede kryss ved sideveien til Greåker østre. Omtrent ved dette kryss begynner veien å stige i retning mot Greåker.

For øvrig vises til de to fremlagte skisser.

Det finnes bevist at Johannes Kruse kom syklende etter Petter Henriksen på høyre side av veien, og da rutebilen hadde passert syklistene ved krysset hvor sideveien tar av til Greåker østre, og han befant seg noen meter bak rutebilen, antagelig 8-10 meter, syklet han ut i veien til venstre, hvor han kolliderte med lastebilen. Han husker ikke grunnen til denne manøvre, hvilket må skyldes hjernerystelsen og den betydelige skade på hjernen som han ble påført ved ulykken. Imidlertid må det ansees sannsynlig, at han har villet kjøre forbi rutebilen, fordi denne saknet farten og han trodde, at den ville stanse, idet den pleide å stoppe her (utenfor Paulsens hus). Imidlertid stanset ikke rutebilen og Johannes Kruse måtte ved tilbørlig forsiktighet og aktsomhet ha kunnet følge etter rutebilen på samme måte som den annen syklist, Petter Henriksen, som syklet foran Johannes, og altså nærmere rutebilen. Det er dog ikke etter rettens mening ført tilstrekkelig bevis for at Johannes Kruse har utvist grov uaktsomhet.

Det må visstnok i og for seg objektivt sett betegnes som grovt uaktsomt å forsøke å kjøre forbi rutebilen ved å svinge ut i venstre veibane, som han ikke hadde oversikt over, da rutebilen hindret utsikten fremover veien, og han måtte regne med i denne sterkt beferdede vei å møte

Side:419

motgående trafikk. Men når man tar i betraktning den foreliggende situasjon finner retten, at det er flere unnskyldende momenter til stede for Johannes Kruses handlemåte. Han har ikke av egen fri vilje satt seg i den situasjon at han er kommet til å sykle like etter rutebilen. Det er denne som har foranlediget dette ved å kjøre forbi syklistene og like etter forbikjørselen plasere seg foran syklistene ved å svinge til høyre, og da Johannes, som formodet, trodde at rutebilen ville stanse, hadde han kun et øyeblikk til å områ seg på.

Det kan ikke antas, at han hadde besluttet seg til å ville kjøre forbi rutebilen, hvis han hadde hatt tilstrekkelig tid til overlegg.

Det er ikke fremkommet noe i saken som skulle tyde på, at gutten er særlig uvøren eller som syklist opptrer annerledes enn andre jevnaldrende gutter. Det vises til høyesterettsdom i Rt-1928-612.

Det må også etter rettens mening tas hensyn til guttens unge alder. Det kan ikke, når det gjelder alminnelig aktsomhet, stilles de samme strenge krav til en 15-16 års gutt som til et voksent menneske. Jfr. høyesterettsdom i Rt-1942-244, nederst.

Det er også tillagt noen vekt, at rutebilen har vanskeliggjort utsikten fremover veien for de bakenfor værende syklister, liksom det må antas godtgjort, at lastebilføreren ikke har varslet sitt komme ved signalisering.

De saksøkte har vist til høyesterettsdom i Rt-1935-1046, som de mener gjelder et analogt forhold.

Retten mener, at forholdene ikke er likeartet, idet syklisten i det i dommen omhandlede tilfelle selv hadde brakt seg i den farlige situasjon å sykle umiddelbart etter en bil, og gjort dette i et lengere tidsrom. For Johannes Kruses vedkommende var det etter de foreliggende opplysninger intet å si på hans sykling inntil han innhentes av rutebilen og - som det antas - misoppfatter dennes manøvrering.

Det har fra de saksøktes side vært hevdet, at han skulle ha syklet med for stor fart, men dette er ikke godtgjort.

Etter det anførte vil de saksøkte måtte ansees fullt erstatningspliktige etter hovedregelen i motorvognlovens §30 første ledd.

Etter dette resultat er det unødvendig å avgjøre spørsmålet om, hvorvidt det er gjort feil fra lastebilens side. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Nygaard, lagdommer Ubberud og dommer Kviberg):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:

De ankende parter har bevisbyrden for at der er utvist grov uaktsomhet fra Johannes Kruses side og enhver tvil i så henseende må komme ham til gode. Han selv kan ikke gi noen opplysning om hvordan ulykken foregikk. Han kan ikke engang erindre om han hadde tenkt på å kjøre forbi bussen. Man finner ikke at det er ført fyldestgjørende bevis for at han har utvist grov uaktsomhet. Etter de opplysninger som foreligger måtte han da bussen saknet farten ha grunn til å gå ut fra at bussen skulle stoppe, idet det vanligvis pleiet å gå passasjerer av og på, på dette sted. Man kan da ikke bebreide ham at han ville kjøre forbi, idet det ikke kan forlanges at han skulle ha gått av sykkelen for å se om veien

Side:420

var fri. Han hadde ikke sett noen møtende bil og heller ikke hørt noen. Veibredden var her 6 m. Bussen og lastebilen var henholdsvis 2,05 og 1,95 m brede således at det skulle være minst 1 m klaring mellom bilene. Bussføreren har provet at det var mange syklende skolegutter i veien. Larsen har opplyst at han så rutebilen kjøre forbi to skolegutter i svingen like før veikrysset og han måtte forstå at bussen sperret utsikten for guttene bak bussen. Han burde da ha varslet med signalhorn i samsvar med trafikkreglenes §31. Unnlatelsen herav må komme Johannes Kruse til gode ved bedømmelsen av graden av hans uaktsomhet

Lagmannsretten legger mindre vekt på skadelidtes ungdom. En gutt på 15-16 år må i alminnelighet ha samme ansvar for uvøren sykkelkjøring som en voksen.

Hva skadens størrelse angår har de ankende parter ikke hatt noe å innvende mot den av herredsretten fastsatte erstatning kr. 25 for klær og kr. 175 for sykkel. Lagmannsretten er enig i herredsrettens skjønnsmessige ansettelse av en erstatning på kr. 1 200 pr år for tap ved underhold av Johannes Kruse i de 3 år forsinkelsen av hans skolegang har vedvart.

I henhold til det anførte vil herredsrettens dom bli å stadfeste.

Etter det resultat man er kommet til må de ankende parter tilsvare saksomkostningene for lagmannsretten.

Lagdommer Ubberud er kommet til et annet resultat og bemerker:

Da bussen og lastebilen krysset hverandre hadde bussen kjørt forbi de to skolegutter Johannes Kruse og Petter Henriksen og var under kryssingen kommet helt over på høyre side. Også lastebilen kjørte helt ut til høyre. 1. vitne, lensmannsbetjent Braadland, forklarte at den var så langt over på sin høyre side som det var mulig og 3. vitne, buss-sjåføren, har forklart at det var minst 1 m fri veibane mellom bilene. Dette har betydning for bedømmelsen av i hvilken utstrekning bilen kom overraskende på Johannes Kruse. Denne har forklart at han var 8-10 m bak bussen da denne saknet farten. Petter Henriksen som syklet foran Kruse var så nær inn på bussen, at da denne saknet farten, kom han så like inn på den at han trådte ned på veibanen skrevs over stangen. Om lastebilens fart har 1. vitne forklart at den må ha vært liten fordi den hadde stoppet momentant, på 1-2 m. For så vidt Kruse har vært i så lang avstand fra bussen som av ham oppgitt, mener jeg, at han burde ha sett lastebilen i tilstrekkelig avstand til at han kunne svinge inn til høyre igjen og unngå kollisjonen. Jeg kan da ikke forklare denne på annen måte enn at han simpelthen ikke har sett seg for. Hvis situasjonen var den at han var så nær innpå bussen at han ikke hadde noen utsikt fremover, er det etter min oppfatning grovt uaktsomt av ham å sykle ut i venstre veibane uten å sikre seg at banen var fri. Jeg legger særlig vekt på, at det her gjaldt en vei som var meget sterkt beferdet, og skal i den forbindelse bemerke, at der under åstedsbefaringen som medtok ca. 1/4 time passerte flere biler i begge retninger, og biltrafikken var formentlig i begynnelsen av juni 1940 atskillig større enn den er i dag. Når kollisjonen hadde til følge at Kruse fór fremover og slo hodet mot lasteplanets forreste kant må dette skyldes at Kruse hadde satt farten opp, idet han ville sykle forbi bussen. - Jeg er etter dette enig med herredsretten i at Kruses forhold objektivt

Side:421

må betegnes som grovt uaktsomt, men kan ikke være enig i at det subjektivt sett skulle foreligge forhold som gjør at det ikke også for Kruses vedkommende må sies å foreligge grov uaktsomhet. Det var som opplyst alminnelig at bussen stanset på dette sted, hvilket Kruse var kjent med. Den omstendighet at bussen saknet farten, kan derfor ikke være kommet overraskende på ham og det kan heller ikke ha vært egnet til å bringe forvirring at bussen ikke stoppet helt. Jeg er videre enig med lagmannsrettens flertall i at man ikke kan legge noen unnskyldende omstendighet i Kruses alder som nærmet seg 16 år.

Jeg finner ikke at der foreligger noe bevis for at Larsen har gjort feil, spesielt ikke ved at han ikke ga signal hvortil det etter min oppfatning ikke var noen oppfordring. Han hadde sett bussen kjøre forbi de syklende gutter og måtte vel da også regne med at de hadde sett ham og han kunne ikke tenke seg at de umiddelbart etter ville sykle forbi bussen igjen.

Jeg stemmer etter det anførte for at de ankende parter frifinnes, men jeg finner grunn til ikke å tilkjenne dem saksomkostninger.