Rt-1948-746

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1948-09-08
Publisert:	Rt-1948-746
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 4-1
Saksgang:	L.nr. 195 B/1948
Parter:	Hans O. Pedersen (høyesterettsadvokat E. Munster) mot Ragnhild Grepperud (overrettssakfører L. B. Bache til prøve).
Forfatter:	Holmboe, Eckhoff, Johannessen, Schjelderup, Dissens: Berger
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §63, §68, Norske Lov (1687) 5-, Odelsloven (1821), Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §174, §176, §66, §71, §74, Skjønnsprosessloven (1917)

Dommer Holmboe: I odelsløsningssak reist av fru Ragnhild Grepperud, Kløfta stasjon mot Hans O. Pedersen, Strømm avsa Holmestrand herredsrett 22. januar 1944 dom med denne domsslutning:

«Saksøkte dømmes til å utstede skjøte på g.nr. 28, br.nr.2 Gjerrud i Strøm, til fru Ragnhild Grepperud og til å fravike eiendommen innen 14. april 1944 mot erleggelse av overskjønnets takstbeløp kr. 24 000 overensstemmende med skjønnslovens §71 jfr. §66.

Saksomkostninger idømmes ikke.»

Hans O. Pedersen påanket saken til Agder lagmannsrett hvis dom av 4. september 1946 hadde denne domsslutning:

«Hans O. Pedersen dømmes til innen 14. april 1947 å fravike eiendommen Gjerrud, g.nr. 28, b.nr. 2 i Strømm og utstede skjøte på eiendommen til fru Ragnhild Grepperud mot betaling av odelsovertakstbeløpet kr. 24 000 med fradrag av mulige panteheftelser.

I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Hans Pedersen til fru Ragnhild Grepperud innen 14 dager fra dommens forkynnelse kr. 350.»

Hans O. Pedersen har påanket saken til Høyesterett. Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er foretatt bevisopptagelse hvorved er avhørt partene og deres prosessfullmektiger samt lensmann Lund. De innhentede forklaringer omhandler særlig hva der foregikk under og i forbindelse med det rettsmøte hvor tilbud om odelsløsning ble fremsatt. For øvrig foreligger saken i samme stilling som for de tidligere retter.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

«Hans O. Pedersen frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten har nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes, med den forandring at tidspunktet for Hans O. Pedersens fravikelse av eiendommen Gjerrud, g.nr 28 b.nr. 2 i Strømm, settes til 14. april 1949.

2. Den ankende part tilpliktes å betale sakens omkostninger for herredsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten. Det er på det rene at odelsløseren har forevist det høyeste beløp som det kunne bli spørsmål om å betale - da det ikke var noen tvil om størrelsen av dette beløp, ble det heller ikke spørsmål om å få det fastsatt av retten etter skjønnslovens §66, 3. ledd, første punktum. Videre har hun tilbudt den del av beløpet

Side:747

som hun anså seg forpliktet til å betale kontant, og etter samme lovsteds siste punktum er dette tilstrekkelig.

Det er ganske visst helt på det rene at en mulig forpliktelse etter pantobligasjonen på 3 000 kroner var bortfalt allerede mer enn 10 år før rettsmøtet, hvilket saksøkersken den gang kjente til, men panteattesten viste at obligasjonen ikke var avlyst. Fru Ragnhild Grepperud, foranlediget at hennes mann, og senere hennes forsvarer, rettet henvendelse til lensmann Lund som i sin tid hadde ordnet med obligasjonen og fått den i sin forvaring, men han hadde svart at han nå ikke lenger hadde den.

Alt i alt kan jeg ikke finne at sakens opplysninger gir holdepunkt for å anta at fru Ragnhild Grepperuds standpunkt kan oppfattes som noe forsøk på å misbruke bestemmelsene i §66, siste punktum. Formålet med denne bestemmelse er at odelsløseren ikke skal komme i den stilling at han må velge enten å betale et større beløp enn han anser seg forpliktet til, eller å risikere tap av odelsretten, med andre ord at han trygt skal kunne overlate til retten å avgjøre, under odelssaken, hvor stort beløp som skal betales kontant, jfr. for øvrig odelstingsproposisjon 38 for 1911 64, spalte 1 nederst til spalte 2.

Jeg antar heller ikke at fru Grepperud ved å utstede pantobligasjon i eiendommen, har avskåret seg adgang til å løse den på odel fra senere tvangsausjonskjøpere. Herom kan jeg på samme måte som lagmannsretten henholde meg til herredsrettens begrunnelse.

Etter det resultat jeg er kommet til må Hans O. Pedersen erstatte fru Ragnhild Grepperud saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at fristen for fravikelse av eiendommen settes til 14. april 1949.

Saksomkostninger for Høyesterett betaler Hans O. Pedersen til fru Ragnhild Grepperud med 800 - åtte hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Berger: Jeg stemmer for at Hans O. Pedersen frifinnes fordi jeg mener at fru Ragnhild Grepperud i rettsmøtet den 11. september 1943 ikke ga lovlig løsningstilbud.

Jeg mener at etter skjønnslovens §66 har besitteren av eiendommen krav på å få et reelt tilbud på den sum han skal ha, således at han straks kan få den mot å fravike eiendommen til neste faredag. Det tilbud som forelå i rettsmøtet 11. september 1944 fra fru Ragnhild Grepperud gikk bare ut fra betaling av kr. 14 232 mens jeg mener det måtte være klart for fru Grepperud at Pedersen hadde krav på ytterligere 3 000 kroner. Forholdet er at det fremgår av panteattesten at denne obligasjon på 3 000 kroner er utstedt av fru Grepperud selv og hennes mann til svigermoren, og sammenhengen med obligasjonen måtte derfor være klar for henne. Det er videre på det rene at denne obligasjon var bortfalt ved fru Mathea Grepperuds død i 1931 og at fru Ragnhild Grepperud måtte være

Side:748

på det rene med dette. Hun kjente også til hvordan obligasjonen var oppbevart, og at hun selv i sin eiertid ikke hadde sørget for å få den avlyst. Til alt dette kommer så at eiendommen var frasolgt fru Ragnhild Grepperud i 1933 og at man ved oppgjøret i anledning av denne auksjon hadde satt obligasjonen helt ut av betraktning fordi alle var på det rene med at den ikke gjaldt, og at dette var helt klart for fru Grepperud som ikke alene hadde innkrevet overskudd på auksjonsbudet, men endog hadde ført en prosess og fått seg tilkjent kr. 1 335 av den obligasjon som var grunnlaget for tvangsauksjonen. Det burde derfor være helt klart for henne at hun ikke kunne fratrekke obligasjonsbeløpet i sitt tilbud, og det er hennes egen skyld om hun ikke hadde husket sammenhengen med det. Det er altså helt ut hennes egen skyld at det er blitt tvist om tilbudet, og jeg mener at det ville være mot hele ordningen av odelsløsningen om hun ved å reise en tvist på denne måten skulle kunne forandre betalingsbetingelsene ved løsningen av eiendommen.

Jeg stemmer derfor for at Hans O. Pedersen frifinnes, idet jeg mener fru Grepperud etter skjønnslovens §74 nr. 3 har tapt sin odelsrett ved ikke å tilby løsningssummen på den måte som loven har bestemt.

Dommer Eckhoff: Jeg er enig med førstvoterende. I anledning av annenvoterendes bemerkninger vil jeg nevne at Pedersen i 1933 var auksjonskjøper. Også han hadde grunn til å gjøre seg opp en mening om bestående og ikke bestående heftelser da han overtok eiendommen.

Dommer Johannessen: Som dommer Eckhoff.

Dommer Schjelderup: Likeså.

Av herredsrettess dom (dommerfullmektig Arne Hillestad med domsmenn Rudolf Larsen og S. Lersbryggen):

Ved skjøte datert 28. mars 1881, tinglyst 4. april n. e., kjøpte skipsfører Orvald Conrad Pedersen eiendommen Gjerrud, g.nr. 28, b.nr. 2 av skyld mk. 2,10 i Strømm. Han satt med eiendommen til sin død i 1926-27.

Den 25. april 1928 er det på eiendommens folium tinglyst erklæring om at enkemann Orvald Conrad Pedersen er avgått ved døden og etterlater seg som eneste myndig og selvskiftende arving datteren Ragnhild, gift med gårdbruker Aksel Grepperud.

Den 21. mars 1928 utstedte fru Ragnhild Grepperud en pantobligasjon tinglyst 12. april 1928 pålydende kr. 2 000 til advokat Strøm Walseng med pant i eiendommen Gjerrud. Obligasjonen var en gjort obligasjon, dvs. en akkomodasjonsobligasjon og inneholdt den vanlige formular, hvorav hitsettes: «...... og er da kreditor, likesom også hvis kapitalen ikke til ovenbestemte forfallsdag riktig betales, berettiget til uten forutgående lovmål og dom, samt uten hinder av løsningsrett, som herved fraskrives, at realisere pantet ved auskjon, for i dets utbringende at søke skadesløs betaling med regress til mig og senere eiere av pantet for hvad der muligens måtte mangle.»

Advokat Strøm Walseng ga senere obligasjonen skadesløs transport til overrettssakfører O. Chr. Orning, som den 24. juni 1931 uten ansvar for seg deponerte den som «håndfast» pant hos overrettssakfører Falck

Side:749

Jørgensen til sikkerhet for fru Ragnhild Grepperuds lån hos sistnevnte, stort kr. 800, senere nedbetalt til kr. 565.

Fru Grepperud misligholdt imidlertid sin forpliktelse til å betale lånet og overrettssakfører Falck Jørgensen foranlediget derfor tvangsauksjon avholdt over obligasjonen som han selv kjøpte for et mindre beløp kr. 100. Med hjemmel i denne obligasjon begjærte han deretter tvangsauksjon over eiendommen Gjerrud. Tvangsauksjonen ble avholdt 15. februar 1933 og pantet ble solgt for kr. 12 050 til fraktemann Hans Pedersen, saksøkte i denne sak. Salget ble den 29. mars s. å. stadfestet av namsretten, og erklæring om at eiendommen var solgt ved tvangsauksjon, jfr. tvangl. §174 første ledd, ble tinglyst 6. april 1933.

Ved auksjonen ble alle heftelser, som hvilte på eiendommen, dekket fullt ut. På den obligasjonen, som ga hjemmelen for salget, ble det således utbetalt det pålydende beløp kr. 2 000 til overrettssakfører Falck Jørgensen. Etterat alle heftelser var dekket, fremkom et overskudd på kr. 69,15, som på vegne av fru Grepperud ble innfordret av overrettssakfører K. Wahl hos kjøperen Hans Pedersen og utbetalt henne.

Den samme reiste senere tvist om det beløp kr. 2 000 som var utbetalt overrettssakfører Falck Jørgensen. Fru Grepperud mente hun bare pliktet å betale ham det beløp hun skyldte etter det underliggende forhold, altså kr. 565. Obligasjonen var en gjort obligasjon som var deponert til sikkerhet og ikke ga noe uttrykk for hennes virkelige gjeld. Ved Drammens byretts dom av 13. november 1933, stadfestet ved Oslo overretts dom av 21. september 1934, ble fru Grepperud tilkjent et beløp på kr. 1 335, obligasjonens pålydende med fradrag av det ubetalte lånebeløp kr. 565 + kreditors utgifter ved kjøp av obligasjonen kr. 100.

Den 22. november 1929 utstedte fru Grepperud som eier av Gjerrud en pantobligasjon tingl. 12. desember 1929 til svigermoren fru Mathea Grepperud. Denne obligasjon er fremdeles ikke avlyst på eiendommen, men den kom ikke i betraktning ved oppgjøret etter tvangsauksjonen i 1933, og den kunne på det tidspunkt heller ikke være effektiv, da overskuddet, som ovenfor anført, ble utbetalt til saksøkte ved tvangsauksjonen, fru Grepperud. Hadde obligasjonen vært effektiv, ville jo overskuddet tilkommet Mathea Grepperuds obligasjon, selv om den var prioritert slettest mulig. Fru Grepperud har da også erkjent, at obligasjonen ikke var effektiv, hvilket man senere vil komme tilbake til.

Imidlertid satt Hans Pedersen på eiendommen uten skjøte eller annet hjemmelsdokument, bare med den nevnte erklæring om at eiendommen var solgt ved tvangsauksjon.

Etter forgjeves anstillet forliksmegling forlangte fru Ragnhild Grepperud odelstakst og senere odelsovertakst over Gjerrud. Ved underskjønnet ble eiendommens verdi satt til kr. 23 500, derav for skogen kr. 9 500. Ved overskjønnet ble takstene henholdsvis kr. 24 000 og kr. 9 500.

Etter stevning av 10. august 1943 ble det holdt møte til saksforberedelse den 11. september s. å.

Etter en i rettsmøtet fremlagt panteattest, datert 16. juli 1943, hvilte det følgende panteheftelser på eiendommen:

Side:750

1. Obligasjon av 25. september, tl. 13. oktober 1926 fra O. C. Pedersen til Hypotekbanken for kr. 8 000,-

2. Obligasjon av 22. november, tl. 12. desember 1929 fra Ragnhild Grepperud og mann til Mathea Grepperud for» 3 000,- Saksøkeren fremla følgende utkast til oppgjør:

Takstsum ifølge overtakst kr. 24 000,- som avgjøres slik:

1. Pantegjeld til Hypotekbanken, rest kr. 6 717,69 + 4 pst. rente fro 4. juli-11. sept. 1943 » 50,01

2. Pantegjeld til Marthea Grepperuds dødsbo » 3 000,-

3. Odelsløseren fru Ragnhild Grepperud betaler kontant » 14 232,30

kr. 24 000,-

Deretter hitsettes fra rettsboken for rettsmøtet til saksforberedelse:

«Det opplystes at den nevnte pantobligasjon (pantobligasjonen til fru Mathea Grepperud) nu skal være bortfalt, visstnok ved tvangsauksjon.

Saksøkeren foreviste deretter kr. 17 300,- i kontanter, men tilbød bare kr. 14 232,30, likesom hun tilbød å overta heftelsene.

Saksøktes prosessfullmektig, høisterettsadvokat Wellén, hadde derefter ordet. Han opplyste at obligasjonen til Mathea Grepperud var bortfalt ved den tvangsauksjon, hvorved odelsgodset blev solgt til saksøkte. Han erklærte at saksøkte ikke tok imot det tilbudte beløp og begjærte en frist på 3 uker til gjennem prosesskrift å gjøre nærmere rede for sine innsigelser.»

Under hovedforhandlingen har saksøkeren erkjent at obligasjonen til Mathea Grepperud ikke var effektiv. Den ble i sin tid utstedt til svigermoren Mathea Grepperud som sikkerhet. Hun hadde nemlig gitt saksøkeren og hennes mann Aksel Grepperud i alt kr. 1 500. Svigermoren var herved blitt økonomisk avhengig av saksøkeren og sønnen, og obligasjonen ble derfor utstedt for at hun skulle ha ihvertfall noe igjen hvis disse falt bort. Først ved dette tidspunkt skulle obligasjonen bli effektiv. Den ble overlatt til lensmann Lunde i Svelvik og Strømm, som var Mathea Grepperuds lagverge. Det var saksøkeren selv som ga ham den og sammen med den en skrivelse fra Mathea Grepperud om at obligasjonen skulle bortfalle ved hennes død. Mathea Grepperud døde den 8. august 1931, men obligasjonen ble ikke avlyst.

Imidlertid har saksøkeren glemt obligasjonen og fikk først høre om denne igjen dagen etter odelsovertaksten den 13. juli 1943, og kunne da ikke forstå hvorledes det forholdt seg med den. Men først da hun etter rettsmøtet til saksforberedelse den 11. september 1943 gjennomgikk dokumentene i den før nevnte sak mot overrettssakfører Falck Jørgensen, forsto hun forholdenes rette sammenneng. Hun har nå erklært seg villig til å betale kontant kr. 17 232,30. Hun tok dog forbehold mot at dette skulle betraktes som en innrømmelse fra hennes side med hensyn til lovligheten av det tilbud, som hun hadde gitt under saksforberedelsen.

Det er enighet mellom partene om at saksøkeren i hvert fall har hatt odelsrett til eiendommen Gjerrud i Strømm. Saksøkte har imidlertid fremsatt den innsigelse at løsningstilbudet ikke var lovlig og odelsretten dermed tapt, og videre at hun, da eiendommen i sin tid ble frasolgt henne

Side:751

ved tvangsauksjon etter en pantobligasjon som hun selv hadde utstedt, har hjemmelsansvar overfor saksøkte som tvangsauksjonskjøper. Hun skulle derfor ikke kunne gjøre løsningsrett gjeldende mot ham. - - -

Retten skal bemerke:

Hvis saksøkeren i nærværende sak i møtet til saksforberedelse hadde begjært dommerens fastsettelse av hvilken sum hun skulle forevise, er det ikke tvilsomt at hun bare behøvde tilby det hun selv anså seg pliktig til. Dette fremgår klart av skjønnslovens §66 annet ledd siste punkt. Grunnen til at saksøkeren ikke tilbyr det samme beløp som han skal forevise, kan være mer eller mindre forsvarlig. Men dette er et spørsmål som etter lovens klare ord overlates til saksøkerens avgjørelse. Det kan muligens være så at man bør begrense hans suverene avgjørelsesmyndighet i hvert fall således, at han må tilby det foreviste beløp når det foreligger bevis for at en heftelse er bortfalt. Men særlig langt er det neppe grunn til å gå i denne retning. Regelmessig vil forholdet være det at saksøkeren har stor interesse av å få eiendommen overdratt til seg. Han vil derfor ikke gjøre flere vanskeligheter enn nødvendig etter sitt eget skjønn, og under alle omstendigheter vil jo et grunnløst søksmål straffe seg med idømte saksomkostninger. I hvert fall finner ikke retten at saksøkerens løsningstilbud var ulovlig under den nevnte forutsetning at dommeren hadde fastsatt forevisningssummen.

Spørsmålet blir da om den omstendighet at saksøkeren ikke begjærte slik fastsettelse bør føre til et annet resultat. Retten antar det må være klart at så ikke kan være tilfelle. Hva skulle vel dommeren fastsette i dette tilfelle, hvor saksøkeren straks imøtekom saksøkte og foreviste den høyeste sum det overhodet kunne være tale om? Saksøkeren hadde jo under disse omstendigheter ingen grunn til å begjære noen medvirkning fra dommerens side. - Riktignok er odelsprosessen meget formalistisk, men neppe i en slik grad som saksøkte her har gitt uttryk for.

Den oppfatning som retten har blitt stående ved, antas å finne støtte i høyesterettsdom i Rt-1911-141, som er påberopt av saksøkeren. Riktignok er dommen avsagt under de gamle odelsprosessregler, men det er ingen grunn til å tro at de nye bestemmelser innført ved skjønnsloven av 1. juni 1917, anlegger en strengere målestokk, jfr. motivene til loven, prfødt xx.xx.64.

Da retten har godtatt saksøkerens prinsipale oppfatning for så vidt angår løsningstilbudets lovlighet, skulle det være unødvendig å gå nærmere inn på om saksøkte i rettsmøtet til saksforberedelse ved ikke med en gang å ha bestridt at løsningstilbudet var lovlig, skulle ha mistet sin rett til å gjøre denne innsigelse gjeldende senere. Men man finner likevel å burde uttale at retten også på dette punkt må gi saksøkeren medhold. Antar saksøkte at løsningstilbudet er ulovhjemlet må han være pliktig til å si fra straks i samme møte. Han kan ikke vente hermed til etterpå og således fange saksøkeren i en felle. Saksøkte har da også gjort gjeldende, at det ble gjort anskrik i rettsmøtet til saksforberedelsen, men retten kan ikke være enig heri, og i hvert fall ble det ikke gjort på en tilstrekkelig tydelig måte.

Saksøkte har hevdet at saksøkeren, som utsteder av obligasjonen til advokat Strøm Walseng, i kraft av hvilken eiendommen ble frasolgt

Side:752

henne ved tvangsauksjon, har hjemmelsansvar overfor ham som tvangsauksjonskjøper.

I denne forbindelse er det også henvist til obligasjonens tekst, ordene «uten hinder av løsningsrett, som herved fraskrives». Denne bestemmelse har imidlertid neppe noen betydning for avgjørelsen av spørsmålet om saksøkeren har løsningsrett til eiendommen Gjerrud ifølge odelsrett. Det er visstnok ikke tvilsomt at denne bestemmelse ensidig tar sikte på den rett som tilkom pantets forrige eier til å løse det i år og dag fra den panthaver som hadde fått eiendomsdom, jfr. Christian V norske lov 5-7-12, og Hagerup: Panterett 4. utg. 290-91. Den ovennevnte klausul går igjen i de fleste alminnelig brukte pantobligasjonsformularer, så langt retten har undersøkt det, i hvert fall fra 1870 og fremover. Lovbokens bestemmelser er avløst av tvangsfullbyrdelsesloven av 13. august 1915 og har således nå mistet sin betydning. Et bevis på riktigheten av denne oppfatning er at de nyeste obligasjonsformularer ikke lenger har den nevnte bestemmelse, se således blankett nr. 721 fra Rich. Andvord.

Saksøktes innsigelse gjelder da også at det av en pantsetters vanlige hjemmelsplikt overfor panthaveren, og når denne realiserer pantet ved tvangsauksjon, overfor tvangsauksjonskjøperen, følger at pantsetteren ikke skulle kunne løse pantet fra noen av disse på odel. Hvis dette skulle gjelde pantsetteren, må det etter rettens mening konsekvent gjelde også de som denne overdrar sin rett til. For disse overtar jo regelmessig det personlige ansvar for de heftelser som hviler på pantet.

Dette hjemmelsspørsmål er i litteraturen meget omtvistet. Hver av partene har til fordel for sitt standpunkt henvist til en rekke forfattere. Men av de saksøkte har påberopt seg, kan imidlertid ikke den ene, oss, sees å ha uttalt seg slik, at han etter rettens oppfatning kan påberopes til støtte for saksøkte. Skeie har riktignok uttalt seg for at saksøkte ved tvangsauksjon etter frivillig pantestiftelse, har hjemmelsansvar overror tvangsauksjonskjøperen. Men den samme forfatter har så vidt sees annet steds gitt uttrykk for at utstedelse av pantobligasjon i en eiendom, ikke med nødvendighet inkluderer en fraskrivelse av odelsretten overfor en eventuell tvangsauksjonskjøper, se Odelsretten etter referat av prof. dr. jur. Jon Skeies forelesninger vårsemesteret 1932, utgitt 1934 av Universitetets Studentkontor ved cand. jur. Bernt Hvinden 12.

Etter rettens oppfatning er det også av denne grunn meget som taler for at spørsmålet om pantsetters hjemmelsansvar overfor tvangsauksjonskjøperen og om pantsetterens odelsløsningsrett overfor den samme, som av saksøkeren hevdet, ikke nødvendigvis må løses i samme retning. Som støtte herfor kan også henvises til høyesterettsdom i Rt-1903-49. Av det her inntatte referat av dommene kan det ikke sees at hverken under- eller overrettsdommen har diskutert spørsmålet om pantsetterens hjemmelsansvar, skjønt de var enige om at pantsetteren hadde løsningsrett. Det samme gjelder majoriteten, 5 dommere, i høyesterettsdommen. Det blir jo her spørsmål om det eventuelle hjemmelsansvars utstrekning og det sees ikke å være noe til hinder for at dette ansvar i hvert fall ikke strekkes så langt som til å innbefatte fraskrivelse av odelsrett, dvs. løsningsrett.

Retten finner således ingen grunn til å ta stilling til hvorvidt

Side:753

pantsetteren har hjemmelsansvar overfor tvangsauksjonskjøperen og vil derfor direkte ta standpunkt til hvorvidt pantsetteren kan løse den eiendom han har pantsatt, og som deretter er solgt ved tvangsauksjon, fra tvangsauksjonskjøperen.

Retten antar at den ovennevnte høyesterettsdom i Rt-1903-49 må være avgjørende. Det foreligger i praksis intet som avsvekker denne doms betydning. Riktignok er det nå utvilsomt at den som har solgt en eiendom ved frivillig salg, ikke kan løse denne fra kjøperen eller dennes rettsetterfølger, jfr. Voss kommentar til odelslovens 13 og Skeie det ovennevnte skrift 12. Men et salg og pantsettelse er to høyst forskjellige rettshandler. Et salg er en avhendelse av eiendommen, ved pantsettelse utnytter man den som kredittobjekt regelmessig for å beholde den, og den mulighet at pantsettelsen skulle innebære en mulig fraskrivelse av odelsrett ved eventuelt tvangssalg, er temmelig sikkert noe hverken pantsetter eller den som får panterett har tenkt på. Normalt er også sistnevnte den sterkere part i forholdet, så han lett vil kunne få inn en bestemmelse om odelsfraskrivelse. For øvrig vil denne være av tvilsom nytte. Regelmessig har jo flere enn eieren odelsrett, og eieren kan jo ikke fraskrive seg odelsrett for andre enn seg selv.

Retten antar derfor at saksøkeren har løsningsrett til eiendommen Gjerrud i Strømm. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Carl Bonnevie, lagdommer S. Mustad og hjelpedommer Kjell Skjelbred):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige henholde seg til dens begrunnelse. For så vidt angår spørsmålet om der er foretatt lovlig løsningstilbud, bemerkes:

Ankemotparten har for lagmannsretten forklart at hun i løsningsmøtet 11. september 1943 tilbed å betale de kr. 3 000 som obligasjonen til Mathea Grepperud lød på, mot legitimasjon for at den var bortfalt. Dette siste var på den tid ikke på det rene, jfr. tilførselen i rettsboken om at den skulle være bortfalt visstnok ved tvangsauksjon. Hans Pedersen som hadde kjøpt eiendommen ved tvangsauksjon i 1933, hadde unnlatt å få obligasjonen mortifisert eller avlyst i medhold av tvangsfullbyrdelseslovens §176.

Når forholdet således var at saksøkte forlangte hel innfrielse, som saksøkeren bare tilbød på vilkår, må det sies å ha vært tvist om hvorvidt saksøkeren skulle overta heftelsen. Det påhviler da etter skjønnslovens §66 annet ledd, 1. punkt dommeren på eget tiltak å fastsette det beløp som saksøkeren må forevise. Det kreves ikke tvist om forevisningsbeløpet for at dommeren skal foreta fastsettingen. Heller ikke krever loven av saksøkeren at han skal begjære fastsettingen. I denne sak hadde saksøkeren (ankemotparten) allerede forevist det høyeste beløp som det kunne bli tale om. Når da intet er tilført rettsboken om avgjørelse av forevisningsbeløpet med dommerens beslutning, som kan treffes helt formløst og uten prosedyre, må grunnen antas å ha vært at dommeren har funnet den foretatte forevisning helt tilfredsstillende og i overensstemmelse med hva han ville ha besluttet. At der ikke er foretatt en formelig protokollasjon eller truffet en uttrykkelig avgjørelse av

Side:754

dommeren overensstemmende med loven, kan ikke berøve saksøkeren (ankemotparten) retten til bare å tilby hva hun mener seg pliktig til å betale. Sammenhold hermed Ot. prp. nr. 38 for 1911, 64.

Den uklarhet som hefter seg ved protokollasjonen, kan ikke bebreides saksøkeren som en feil. - - -