Rt-1949-43

Instans:	Eidsivating - kjennelse
Dato:	1947-09-20
Publisert:	Rt-1949-43
Stikkord:	Lov av 22
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 21/1946.
Parter:	Eigil Berg (høyesterettsadvokat A. D. Kjørnæs) mot Krødsherad kommune, rettslig stedfortreder ordfører Dybendahl (høyesterettsadvokat Johs. Schrøder).
Forfatter:	Lagmann Ubberud, lagdommer Kviberg. Mindretall: Lagdommer Gaden
Lovhenvisninger:	Jordloven (1928) §21, §42, §49, §50, §51, §22, §35, §37, §6, §8, Tinglysingsloven (1935) §39

I skrivelse av 25. oktober 1943 til fylkesmannen i Buskerud fylke meddelte Landbruksdepartementet at det hadde bestemt: «I medhold av §49, §50, §51 lov av 22. juni 1928 om ordning av visse jordspørsmål med senere endringer gis det samtykke til at Krødsherad kommune krever tvungen avståelse av eiendommen Nordsætra g.nr. 217, b.nr. 5 i Krødsherad herred, Buskerud fylke, til fordel for Anders L. Sætra.»

Der er tilføyet: «Departementet har i sitt foredrag bl.a. bemerket: «Spørsmål om tillegg av skog avgjøres av skjønnet etter jordlovens §51, jfr. §21 og §42.»

Der ble deretter avholdt skjønn i henhold til jordlovens §8 den 9. juni 1944. Det har denne slutning:

«En del av eiendommen Nordsætra g.nr. 217, b.nr. 5 med grenser som ovenfor beskrevet avståes til Krødsherad kommune til fordel for Anders L. Sætra. Erstatningssummen fastsettes til kr. 15 000 - femten tusen kroner.»

Eieren av Nordsætra, ingeniør Egil Berg, begjærte overskjønn av ankenemnda i Buskeruds øvre bygder, som den 6. oktober 1944 avsa skjønn med denne slutning: «Eiendommen Nordsætra g.nr. 217, bnr. 5 i Krødsherad blir i medhold av jordlovens §49, §50, §51 av eieren ingeniør Egil Berg å avstå til Krødsherad kommune for å overdras til leieren Anders L. Sætra. Erstatningen fastsettes til kr. 22 000 - totitotusen kroner.»

Side:44

Dette skjønn påklaget ingeniør Egil Berg til Eiker, Modum og Sigdal herredsrett som den 19. desember 1945 avsa kjennelse med slutning: «Ankenemndas skjønn stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Angående sakens nærmere omstendigheter henvises til skjønnenes og herredsrettens grunner.

Ingeniør Egil Berg har i rett tid påkjæret herredsrettens kjennelse til lagmannsretten med påstand om at ankenemndas skjønn underkjennes, og at Krødsherad kommune dømmes til å betale ingeniør Egil Berg saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Den kjærende part hevder

a) at der foreligger feil i saksbehandlingen ved ankenemnda «derved at fylkesmannens ubekreftede telegram ikke fyller kravene i jordlovens §6, tredje ledd, liksom 2 av ankenemndas medlemmer var medlemmer av N. S.»

b) Videre at her ikke foreligger et leilendingsforhold eller husmannsfeste eller bygselforhold, men vanlig forpaktning,

c) Endelig hevder han at skjønnet må underkjennes fordi der ikke bare er tillagt bruket skog «som etter de stedlige forhold ansees nødvendig eller av vesentlig betydning til husbruk og gårdsbruk», men også salgsskog.

Angående den under b) foran nevnte opphevelsesgrunn anføres at lovens §35 uttrykkelig sier at «Bestemmelsene i dette kapitel (dvs. kap. V) gjelder husmanns-, bygsel- og leilendingsforhold, som er eldre enn denne lov». Dette er 3 spesifike, hver for seg typiske, jordleieforhold, og Anders Sætras leieforhold kan ikke rubriseres under noen av dem. At jordleieforholdet, Anders Sætras og rettsforgjengerens tid tilsammenlagt, er gammelt, gjør det ikke til noe husmanns-, bygsel- eller leilendingsforhold. Og heller ikke er det tilfellet at noen art av lokal sedvane gjør det. Det er på det rene i saken at alle de myndigheter som har hatt med saken å gjøre har innregistrert jordleieforholdet under lovens kapitel V. Og hvis forholdet feilaktig er henført under kapitel V, må skjønnet, som herredsretten uttaler, bli å oppheve. For den interesseavveining som skal ligge til grunn etter disse kapitler, er så vesensforskjellig at en feilaktig underordning her må lede til en feilaktig avgjørelse.

Med hensyn til opphevelsesgrunnlaget som er omtalt foran under c) redegjøres der nærmere for hvor meget skog må ansees nødvendig til å dekke behovskravet, og for hvor store arealer der etter den foreliggende avgjørelse blir salgsskog. At der er tillagt bruket sådan skog, er i strid med lovens §21, jfr. Johnsrud og Nærstads kommentarutgave 37.

Kjæremålsmotparten, Krødsherad kommune, har tatt til gjenmæle og nedlagt påstand om at ankenemndas skjønn opprettholdes og at ingeniør Berg dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten.

Kommunen gjør gjeldende at den formelle innsigelse mot ankenemndas skjønn er uholdbar. - Angående realiteten hevder kommunen at der foreligger et jordleieforhold som faller inn under

Side:45

lovens kapitel V. Der er, hevdes det, «ikke realitet å tale om et forpaktningsforhold (som noe annet enn leilendingsforhold) når jordleien som her har løpet uavbrutt gjennom flere generasjoner. «Leieforhold av den art er det nettopp som loven tilsikter å stille i en særstilling, - og dette kan ikke endres ved at man kaller leieforholdet forpaktning, - så meget mindre som forpaktning ikke er noen strengt avgrenset jordleieform, men snarere en mer generell betegnelse på jordleie». - Det er også - på et senere trin i prosedyren - gjort gjeldende at spørsmålet om jordleieforholdets art i virkeligheten er helt uten betydning. «Utgangspunktet har vi», anføres det, «gitt: at Berg under skjønnet ikke har motsatt seg at Sætra skulle få overta Nordsætra, - og der foreligger positivt forslag fra hans side med hensyn til ordningen med Sætras overtagelse. - Når det er tilfelle behøver vi ikke å diskutere om vi her er innenfor rammen av kap. V eller ikke ....». Hva angår det påståtte opphevelsesgrunnlag at det er tillagt bruket salgsskog, henvises der til herredsrettens kjennelse. «Det er,» hevdes det, «i så utpreget grad et skjønnsspørsmål å vurdere, hva der må følge med av skog, at der ikke er anledning for retten til å kritisere de avholdte skjønn på grunn av generelle uttalelser som Berg har tilveiebrakt om hva der trenges.»

Lagmannsretten skal bemerke:

De formelle innsigelser mot skjønnets gyldighet på grunnlag av at to av ankenemndas medlemmer angivelig ikke var lovlig oppnevnt, og at to av medlemmene var medlemmer av N. S., finner lagmannsretten ikke begrunnet.

Det er ikke bevist eller sannsynliggjort at fylkesmannen ikke hadde oppnevnt de omhandlede ankenemndsmedlemmer. Man må da gå ut fra at oppnevnelse har funnet sted. Den omstendighet at meddelelsen til nemndas formann om oppnevnelsen er skjedd ved et ubekreftet telegram, har da ingen betydning.

Den omstendighet at to av ankenemndsmedlemmene var medlemmer av N. S. kunne eventuelt ha medført at skjønnet kunne ha vært begjært gjenopptatt etter restitusjonsanordningens bestemmelser (provisorisk anordning av 17. august 1945 §14 og §15). Men sådan begjæring er ikke fremsatt. Etter anordningens §16 kunne der være spørsmål om avvisning av klagen fra herredsretten. Etter rettens gjennomgåelse av saken har man imidlertid ikke funnet det antagelig at gjenopptagelse er begrunnet etter anordningens §14b.

Også hva realiteten angår er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse.

En kan ikke finne at det her skulle foreligge et jordleieforhold som ikke er «eldre enn denne lov». Riktignok overtok Sætra leieforholdet etter sin far først i 1939, sålades at hans leieforhold er yngre enn loven. Dette er imidlertid etter lagmannsrettens opp fatning ikke avgjørende. Når der er spørsmål om hvorvidt kapitel V kommer til anvendelse, og særlig her hvor bruket kreves tvunget

Side:46

avstått etter §49, §50, §51 må bestemmelsen i §35 leses i sammenheng med bestemmelsen i §50. Det vil da fremgå at det ikke er den nåværende leietagers personlige leietid som er avgjørende, men i hvor lang tid leieforholdet har tilligget slekten bakover. I saken er det da helt på det rene at suksesjonen i leieforholdet skriver seg over 50 år tilbake i tiden, hvoretter betingelsene etter §50 dermed er klare. Det må være avgjørende hvorvidt det opprinnelige leieforhold er eldre enn loven og at leieforholdet har vært utøvet av slekten i opp- og nedstigende linje i mer enn 30 år. Departementet har uten videre gått ut fra at leieforholdet er eldre enn loven, det samme har så vel skjønnets medlemmer som overskjønnets og den kjærende part har da heller ikke prosedert på dette grunning.

Det kan i denne forbindelse nevnes at det opprinnelige leieforhold med bestefaren ble inngått uten skriftlig kontrakt og ble uten videre fortsatt av hans svigersønn og dennes sønn Sætra uten opprettelse av kontrakt og på uforandrede vilkår. Det er uklarhet om på hvilken måte eiendommen, som opprinnelig tilhørte Sætras bestefar, er kommet over i Bergs eie. Det foreligger ikke dokumenter herom og Sætra hevder at eiendommen ble overtatt av Egil Bergs far for gjeld. Hjemmelsforholdet ble i 1942 ordnet ved at Egil Berg fikk grunnbokshjemmel etter tinglysningslovens §39, 3.

Egil Berg har for lagmannsretten opplyst, at Sætras forpaktningsavgift er satt lav for at han skulle fortsette som skogsarbeider. Det samme antas å ha vært tilfelle for Sætras fars vedkommende, idet det har vært en sedvane, at sønnen overtar forpaktningen etter faren. Det har altså vært en stilltiende forutsetning at forholdet skulle være for levetiden eller iallfall så lenge forpakteren var arbeidsdyktig og videre for så vidt han hadde arbeidsdyktig sønn.

Etter dette finner lagmannsretten det ikke synderlig betenkelig å karakterisere forholdet som et leilendingsforhold i jordlovens forstand. En må også gå ut fra, at skjønnsmennene har hatt den samme oppfatning, jfr. også dom i Rt-1939-388. Det spørsmål som da står igjen er hvorvidt den skog som er tillagt bruket må sies å utgjøre mer enn hva som er «nødvendig eller av vesentlig betydning til husbruk og gårdsbruk.» (§21 og §42 ).

Dette spørsmål stiller seg atskillig tvilsomt. Kjæremålsmotparten har vist til en avgjørelse av Eidsivating lagmannsrett, kjennelse av 1. desember 1945, hvor lagmannsretten under dissens opphevet over- og underskjønn over deler av Årvelta skog i Veggli. Her gjaldt det dog et nesten dobbelt så stort areal (979 dekar). Etter frigjøringen har Landbruksdepartementet opphevet tillatelsen fordi den var gitt av nazimyndighet. Den nye tillatelse omfatter 300 dekar.

Lagmannsretten er blitt stående ved at den ikke finner tilstrekkelig grunn til å tilsidesette skjønnet som vilkårlig eller hvilende på uriktig rettsanvendelse.

Saken har stillet seg så tvilsom, at saksomkostninger ikke tilkjennes.

Side:47

Lagdommer Gaden er med hensyn til sakens realitet kommet til et annet resultat enn herredsretten og lagmannsrettens flertall og skal bemerke:

Jordloven bestemmer i §35 at bestemmelsene i kapitel V gjelder husmanns-, bygsels- og leilendingsforhold som er «eldre enn denne lov».

Det er ikke i saken påstått av kommunen eller på annen måte opplyst at Anders Sætra fortsatte farens leieforhold i kraft av en rett som var tilsikret ham i farens leieavtale, - heller ikke at faren med Bergs samtykke hadde overdratt ham leieretten. Jeg må gå ut fra at Berg ved Sætras fars død sto helt fritt så han kunne leie bort bruket til hvem han ville og på hvilke vilkår han ville. Der er heller ikke opplyst noe om at leieforholdet er blitt forlenget til fordel for Anders Sætra med hjemmel i lovens §37. Uansett at sønn fulgte far som leder på bruket var det da et helt nytt leieforhold som ble inngått i 1939 mellom Sætra og Berg, altså et forhold som ikke «er eldre enn denne lov». Å legge en annen forståelse inn i lovens heromhandlede bestemmelse, ville etter min mening vært helt vilkårlig.

Jeg mener således at det ikke har vært lovlig adgang for departementet til å gi samtykke til ekspropriasjon i henhold til kapitel V, og skjønnet må da bli å oppheve. Den foreliggende tillatelse kan ikke som grunnlag for ekspropriasjonsskjønn tre istedenfor tillatelse etter kap. IV. Etter §22 første punktum, kan Kongen, «ikke meddele tillatelse til avståelse medmindre han finner at de fordeler som oppnåes skjønnes å være overveiende i forhold til de ulemper som derved forvoldes». I §49 tredje ledd, bestemmes derimot at «søknad om sådan avståelse som i denne paragraf nevnt skal imøtekomme medmindre særlig sterke grunner taler mot». En formodning om at tillatelse ville ha vært gitt også etter §22, kan ikke tillegges noen betydning. Likeså må det være klart at det av kommunen omhandlede forhold at Berg under saken tilbød å selge innmarken med et lite stykke skog til Sætra - et tilbud som ble avslått - ikke bevirker at det er ekspropriasjonsadgang.

Ankenemndas skjønn må derfor bli å oppheve.

Etter det resultat jeg således er kommet til, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om leieforholdet er av sådan art at det - om det hadde vært eldre enn loven - ville ha gått innunder kapitel V. Da det foran behandlede avgjørelsesgrunnlag overhodet ikke er omhandlet under prosedyren, finner jeg allikevel grunn til å uttale at der hverken kan skjønnes å foreligge et husmannsforhold eller et leilendingsforhold. (Noe leieforhold som er «bygsel» uten enten å være leilendingsforhold eller husmannsforhold var, så vidt vites ukjent før jordloven, og jordloven har ikke gitt noe holdepunkt for å oppstille en slik særskilt kategori av jordleieforhold.)

Hva spørsmålet om husmannsforhold angår bemerkes at Nordsætra fra gammelt av har vært en selvstendig, særskilt matrikulert jordbrukseiendom, altså ikke en plass under et annet gårdsbruk. Den har hatt en innmark på henved 50 mål, hvorav imidlertid

Side:48

størstedelen i senere tid er gjengrodd med skog. Det dyrkede areal er oppgitt nå å være 8 mål. Videre bemerkes at det ikke er opplyst at Sætra eller hans forgjengere noen gang har benevnt seg selv husmann. I skrivelse til Krødsherad jordstyre, datert 30. januar 1943 (skjønnsdok. 13 med skjønnsdok. 11) gir Sætra følgende opplysninger: «Fra salget til Knut Berg (dvs. ingeniør Bergs far) var min bestefar jordleier. Jeg kan ikke si hva slags jordleieforhold det var, men det var antagelig et husmannsforhold, bygselsforhold eller leilendingsforhold ...... Etter min fars død i 1939 overtok jeg bruken ....» Heller ikke foreligger noen opplysning om at ingeniør Berg eller hans far eller andre har oppfattet leieren av Nordsætra som husmann. Om leievilkårene opplyser ingeniør Berg i skrivelse til jordstyret av 28. januar 1943 at leieforholdet er vanlig forpaktning. Noen skriftlig kontrakt foreligger ikke, bare en muntlig avtale om forpaktningsavgiften som er kr. 150 pr år og betales med en halvdel 14. april og en halvdel 14. oktober. Eieren besørger alle husreparasjoner med unntagelse av småreparasjoner som f. eks. utbytting av plankene i et båsgulv i fjøset. Også hertil får forpakteren materialer gratis tilkjørt. Forpakteren skal holde gjerdene i stand, men har fått materialer i eierens skog. Forpakteren har hatt havnerett i skogen for de dyr han har fødd på plassen. Avling og gjødsel skulle ikke bortføres fra plassen. (Se skjønnsdok. 12) - om leieforholdets varighet opplyses intet.

Fremdeles er å merke at eiendommen ikke har tilknytning til noe annet jordbruk.

Endelig er å merke at der ikke påhviler Sætra - eller så vidt forståes har påhvilt hans forgjengere - noen arbeidsplikt overfor ingeniør Berg og hans forgjengere. Derimot har Sætra og før ham de tidligere leiere hatt arbeid i Bergs skogeiendommer.

Under disse forhold finner jeg at der ikke er grunnlag for å anta at der foreligger eller har foreligget et husmannsforhold.

Jeg henviser til høyesterettsdom i Rt-1932-1107 flg. som kan være av interesse også for bedømmelsen av det i denne sak foreliggende forhold.

For å kunne henføre forholdet under leilendingsforhold måtte der påvises særegenheter ved leievilkårene som utpeker det som sådant. Der er imidlertid ikke anført noe som helst annet enn at forholdet er gammelt, når Sætras og forgjengeres leietid sees som et samlet hele. Noen bygselssum er ikke betalt. Aubert: Obl.rettens Spec. Del I 241 (1. utg.) uttaler imidlertid at partene også på annen måte kan likeså utvetydig som ved avtale om bygselsum avgjøre at deres kontrakt stifter et leilendingsforhold. «Da der imidlertid», heter det videre, «ikke er noen annen av de særegne avgifter i §14 som har den betydning, at de hver for seg eller alle tilsammen kan erstatte bygselsummen som kjennemerke i dette forhold, og heller ikke noen enkelt regel i §14, ellers kan fremheves, må det, for at en annen utvetydig avgjørelse skal erkjennes å være til stede, kreves at partene enten i det hele har henvist til leilendingslovgivningen for utfylning av deres kontrakt, eller at denne iallfall

Side:49

i det vesentlige er innrettet deretter ....» Noen sådan «utvetydig avgjørelse» kan ikke sees å foreligge her. Den omstendighet at forholdet er «gammelt» (jfr. ovenfor), gjør det ikke til et leilendingsforhold. Der er intet til hinder for at en eiendom kan forpaktes for leierens livstid (jfr. Aubert 294-295) eller at forholdet er gjensidig oppsigelig uten å bli oppsagt idet, som Aubert sier 293, «forholdet er aldeles overlatt til kontraktsfriheten». Jfr. også Aubert 141.

Til bevis for at et leieforhold som dette etter den alminnelige oppfatning i Krødsherad er å betrakte som et leilendingsforhold sml. Rt-1939-388, foreligger der intet i saken.

Etter det anførte stemmer jeg for at ankenemndas skjønn oppheves, og at Krødsherad kommune betaler ingeniør Berg sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Slutning:

Herredsrettens kjennelse stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.