Rt-1949-683
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1949-09-03 |
| Publisert: | Rt-1949-683 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | L.nr. 135/1949. |
| Parter: | Dirdal Elektrisitetsverk (høyesterettsadvokat Reidar Helliesen) mot 1. Halvor og Torlak Mork, gnr. 1. bnr. 1 og 2 i Høle, 2. Norvald Espedal gnr. 3, bnr. 1, 2, 7 og 14 i Høle, 3. Sverre Dirdal, gnr. 78, bnr. 26 i Forsand, 4. Edvard Dirdal gnr. 78 bnr. 7 og 10 i Forsand (høyesterettsadvokat Edvard Årstad). |
| Forfatter: | Schjelderup, Gaarder, Holmboe, Bonnevie, Dissens: Berger |
| Lovhenvisninger: | Ekspropriasjonsloven (1894), Lov bergverker (1842) §20, Vasdragsloven (1887) §15, §33, §67, Vasdragsloven (1887), Lov om Deling af Bygdealmenninger (1894), Ekspropriasjonsloven (1894) §1, Lov om taugbaner og løipestrenger (1912) §10, §11, Vassdragsreguleringsloven (1917) §16, Vassdragsreguleringsloven (1917), Vassdragsloven (1940) §133, §27, Vassdragsloven (1940) |
Dommer Schjelderup: Dirdal Elektrisitetsverk ervervet 23. september 1946 Handelsdepartementets tillatelse gitt i henhold til bemyndigelse ved kgl. res. av 28. juni 1946 og i samsvar med lov nr. 7 av 23. juli 1894 §1 adgang til å ekspropriere grunn til ledningsstolper for en høyspent linje Oltesvik-Dirdal i Høle og Forsand. Om ekspropriasjonens nærmere omfang ble det fastsatt i skjønnsforutsetningene: «Ekspropriasjonen gjelder rett for Dirdal Elektrisitetslag til å oppføre stolper og strekke linje for 6 000 volt, opplagt med 320 mm2 galvanisert jerntråd. Stolpene er helimpregnerte trestolper. Ekspropriasjonen gjelder også rett til å etterse linjen, reparasjoner og fornyelse av ledningsnett og stolper. Grunneierne kan fritt dyrke og bruke grunnen som ligger under linjen. Det kan dog ikke bygges i mindre avstand enn 10 meter på hver side, og i samme avstand må skogen ryddes vekk og holdes nede. Rydningen foretas av elektrisitetslaget og virket tilfaller grunneierne.»
For skjønnsretten påsto elektrisitetslaget erstatningen fastsatt med et beløp en gang for alle. De fire grunneiere hvis eiendommer ble berørt av linjen påsto den fastsatt til en årlig avgift.
Ryfylke skjønnsrett avsa 27. oktober 1947 skjønn med denne slutning:
«Dirdal elektrisitetslag yder i erstatning i form av årlig avgift til grunneierne for anbringelsen av høyspentlinje over følgende eiendommer:
1. Norvald Espedals eiendom gnr. 3 brnr. 1-2-7-13 og 14 i Høle kr. 28 - otteogtjue - kroner pr år.
2. Halvor og Torlak Morks eiendom gnr. 1 bnr. 1 og 2 i Høle kr. 88 - otteogotti kroner - pr år.
3. Sven Dirdals eiendom gnr. 78, bnr. 26 i Forsand kr. 20 - tjue kroner pr år.
4. Edvard Dirdals eiendom gnr. 78 bnr. 7 og 10 i Forsand kr. 20 - tjue kroner pr år.
Skjønnsomkostningene bæres av saksøkeren.»
Under det påfølgende overskjønn som ble begjært av begge partene opprettholdt de sine standpunkter med hensyn til erstatningens fastsettelse.
Ryfylke overskjønn avsa så 3. juni 1948 skjønn med denne slutning:
Side:684
«Erstatningene fastsettes således:
1. For Norvald Espedals eiendom gnr. 3, bnr. 1-2-7-13 og 14 i Høle kr. 80 - otti kroner pr år.
2. For Halvor og Torlak Morks eiendom, gnr. 1, bnr. 1 og 2 i Høle kr. 200 - to hundre kroner pr år.
3. For Edvard Dirdals eiendom gnr. 78, bnr. 7 og 10 i Forsand kr. 60 - seksti kroner pr år.
4. For Sven Dirdals eiendom gnr. 78, bnr. 26 i Forsand kr. 30, - tretti kroner pr år.
I saksomkostninger for overskjønnet betaler saksøkeren innen 2 - to - uker til de saksøkte kr. 500 - femhundre kroner.»
Dette overskjønn har Dirdal Elektrisitetsverk påanket til Høyesterett til underkjennelse på grunn av feil i rettsanvendelsen, fordi erstatningen feilaktig er fastsatt til årlig avgift i stedet for til engangsbeløp.
For Høyesterett har elektrisitetslaget nedlagt denne påstand:
«1. Ryfylke herredsretts overskjønn av 2. juni 1948 oppheves.
2. Saken hjemvises til nytt overskjønn - med nye skjønnsmenn - til fastsettelse av erstatning en gang for alle for den ulempe ankemotpartens eiendommer måtte påføres ved de i saken omhandlede elektriske kraftledninger.
3. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
Grunneierne har påstått overskjønnet stadfestet og den ankende part idømt saksomkostninger for Høyesterett.
Lov av 23. juli 1894 om tvungen avståelse av grunn til anlegg av elektriske kraftledninger inneholder ingen annen bestemmelse om erstatningens fastsettelse enn det som uttales i §2:
«Naar saadan Tilladelse som i §1 nævnt er meddelt pligter enhver mod Erstatning, som ved Skjøn bestemmes, saavel at afstaa den fornødne Grund som at finde sig i den Skade eller Ulempe, som Foretagendet maatte medføre for Eiendom eller Eiendomsherligheder.»
Som skjønnsslutningen viser, har overskjønnsretten i likhet med skjønnsretten forkastet elektrisitetslagets forståelse av den for dette tilfelle gjeldende lovordning, nemlig at laget, siden den nettopp siterte lovbestemmelse ingen annen fremgangsmåte hjemler, har krav på å få de pliktige erstatninger fastsatt i form av engangsbeløp. Overskjønnsrettens oppfatning er tvertimot at siden vedkommen de lov savner nærmere bestemmelser om fremgangsmåten ved erstatningens fastsettelse står det skjønnsretten fritt å fastsette erstatningen som en årlig avgift, hva den i det foreliggende tilfelle har ansett som det rimeligste og rettferdigste.
Til støtte for at skjønnsretten på denne måte skulle stå fritt har grunneiernes advokat for Høyesterett søkt å vise at vår gjeldende rett slik den fremtrer i lovgivningens mange ekspropriasjonsbestemmelser ikke kan sies å ha knesatt engangserstatning som den vanlige eller normale erstatningsmåte som både ekspropriant og ekspropriat derfor skulle ha adgang til å kreve anvendt. Ved siden av å vise til en del eldre lovbud har han særlig fremhevet
Side:685
at så vel den eldre som den någjeldende vassdragslov samt vassdragsreguleringsloven av 1917 i atskillig utstrekning gir skjønnet adgang til å fastsette erstatning for skade og ulempe til en årlig avgift. Han har særlig vist til reguleringslovens §16, punkt 5 og de bemerkninger som spesialkomiteen av 1916 har knyttet til denne (gjengitt i Amundsens utgave av loven side 169), samt til vassdragsloven av 1940 §133, punkt 2 og dens motiver side 119 hvor også en del eldre bestemmelser av lignende innhold er gjengitt. På grunnlag av hva jeg her har nevnt hevder grunneiernes advokat at alt i alt må vår gjeldende rettsordning på dette felt i like høy grad sies å være preget av en lovfestet adgang for skjønnsretten eller for den ene eller den annen av partene til å få en ekspropriasjonserstatning fastsatt i form av en årlig avgift. Følgelig mener han at noe grunnlag ikke gis for elektrisitetsverkets påstand om at skjønnsretten i de tilfelle hvor vedkommende lov ingen uttrykkelig bestemmelse inneholder og partene ikke har truffet annen avtale må falle tilbake på regel en om engangserstatning som det normale.
Ved løsningen av det her foreliggende rettsspørsmål må man klarligvis se bort fra de tilfelle hvor en engangserstatning allerede av den grunn forbyr seg selv, at den skade eller ulempe som skal vurderes eller den bruk som skal avståes må forutsettes å bli av forbigående art. Men utenfor den slags tilfelle mener jeg at det vil være i samsvar ikke bare med alminnelige erstatningsgrunnsetninger, men også med hva der etter en samlet vurdering av vår lovgivnings mange ekspropriasjonsbestemmelser må ansees fastslått som den vanlige regel ved ekspropriasjon at når en av partene krever erstatningen fastsatt til et beløp en gang for alle så plikter skjønnsretten å ta dette krav til følge.
Dette har funnet uttrykk så vel i teorien som i rettspraksis. For teoriens vedkommende viser jeg til Aschehougs Statsforfatningsrett 1, side 49, til Scheels Tingsrett, side 200, Stangs Erstatningsrett side 360 og til Schjødt: Norsk Ekspropriasjonsrett I. utgave, side 114 og II. utgave side 277.
Hva rettspraksis angår viser jeg til de to høyesterettsdommer i Rt-1910-801 og 1926 741. Under voteringen i den første uttalte førstvoterende med tilslutning fra de øvrige dommere: «Utenfor overenskomst eller lov må ekspropriatus, med hvem jeg altså i nærværende sak likestiller kommunen, være berettiget til å kreve ekspropriasjonsgodtgjørelsen fastsatt til en sum en gang for alle under hensyn til den bruk og benyttelse, det på forhånd lar seg skjønne at det sannsynligvis vil bli spørsmål om. Jeg kan etter forholdets natur ikke forstå annet, enn at den disposisjon staten tiltrenger til utøvelse av telefonvirksomheten, er en fortvarende disposisjon, hvis omfang visstnok kan veksle til de forskjellige tider, men som dog ikke er av ubestemmeligere art, enn at et skjønn kan vurdere hvilken betydning for kommunen en sådan ubestemt tredjemann, her staten, tilkommende rådighet spiller som inngrep i kommunens eiendomsrådighet.»
I den annen sak uttalte førstvoterende om fremgangsmåten
Side:686
ved erstatningens bestemmelse, også i dette tilfelle med tilslutning fra de øvrige voterende: «Skjønnskommisjonen har her som det vil sees for å nå målet: full skadesløsholdelse i anledning av dosseringen valgt en fremgangsmåte, som meget sterkt avviker fra hovedreglen for alle ekspropriasjonstilfelle, nemlig den at eksproprianten har både plikt og rett til å få saken oppgjort i forhold til ekspropriatus ved betaling av en erstatningssum fastsatt en gang for alle, og som betales eller på lovlig vis deponeres før den eksproprierte grunn eller rettighet tas i besittelse. Skjønnskommisjonen har i 2 vesentlige henseender avveket fra disse regler: for det første ved å pålegge eksproprianten på et senere tidspunkt, nemlig når grunneieren måtte erklære å ville oppføre bygning mot gaten, å fjerne dosseringen uten utgift for grunneieren, og for det annet har skjønnskommisjonen ansatt erstatningen for ulempe i tiden inntil dosseringen på denne måte fjernes til en årlig avsavnsgodtgjørelse i stedet for til en sum en gang for alle. Jeg finner å måtte gi kommunen medhold i at man savner hjemmel for disse fravikelser fra den ordinære form for skadesløsholdelse.»
På grunnlag av disse uttalelser og de avgjørelser som i henhold til dem ble truffet mener jeg at i det foreliggende tilfelle hvor den skade og ulempe som blir å vurdere utvilsomt må bli å oppfatte som stedsevarende, må man falle tilbake på den rettsoppfatning som de siterte vota gir uttrykk for.
Idet elektrisitetsverkets påstand da vil bli å ta til følge finner jeg ikke grunn til nærmere å drøfte de betraktninger som begge parter ellers har fremsatt til støtte for sine standpunkter. De er for det vesentlige av utpreget legislativ art og det måtte i tilfelle bli lovgivernes sak å ta hensyn til dem. Jeg vil dog nevne at da det under forarbeidet til reguleringsloven i 1917 ble spørsmål om å legge det i skjønnsmennenes hånd å fastsette erstatning i form av en årlig avgift i stedet for en gang for alle, når dertil fantes grunn, uttalte spesialkomiteen av 1916 at en slik bestemmelse ville være for løs. Den ville også kunne føre til at det i de forskjellige rettskretser ble praktisert forskjelligartede regler for erstatningens fastsettelse. Elektrisitetsverkets påstand om at overskjønn skal settes med nye skjønnsmenn kan ikke tas til følge.
Jeg finner under omstendighetene grunn til å oppheve saksomkostninger for Høyesterett og stemmer for denne dom:
Overskjønnet oppheves.
Saken henvises til ny behandling ved overskjønnsretten.
Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Berger: Jeg mener at det i et tilfelle som det foreliggende er lovlig adgang for et skjønn til å fastsette en ekspropriasjonserstatning som en årlig avgift.
Jeg nevner først at en sådan adgang er vel kjent fra gammel tid i vår rett. Jeg kan for så vidt henvise til lov om vanns ledning over annen manns jord av 28. juli 1824 §4 hvoretter skjønnet
Side:687
bestemmer om erstatningen skal erlegges som et engangsbeløp eller som årsavgift. (Denne bestemmelse er avløst av den gamle vassdragslov av 1887 §33 som gir grunneieren valgrett i spørsmålet, og denne bestemmelse er igjen avløst av den nye vassdragslov av 15. mars 1940 §27 som har samme bestemmelse.) Jeg henviser videre til bergverksloven av 14. juli 1842 §20 som gir grunneieren valget mellom de to former for erstatning. Og jeg nevner særlig den gamle vassdragslov av 1887 som har flere bestemmelser om dette, og hvor enkelte bestemmelser som f. eks. §15 og §67 forutsetter at en ekspropriasjonserstatning kan fastsettes som en årlig avgift. Jeg ser dette som et tegn på at lovgivningen har gått ut fra en alminnelig adgang til å fastsette en ekspropriasjonserstatning til en årlig avgift, uten at det har vært nødvendig å påvise særskilt hjemmel for dette.
Jeg kan ikke finne at rettspraksis har medført noen endring heri. Jeg bemerker at jeg ikke kan anse dommen i Rt-1926-745 som avgjørende for et motsatt resultat, idet spørsmålet om en årlig avgift som erstatning der var et bispørsmål som hang sammen med og var avhengig av andre avgjørelser som var truffet av skjønnskommisjonen.
Jeg vil også peke på at det i en rekke tilfelle vil være direkte nødvendig å fastsette en ekspropriasjonserstatning som en løpende avgift. Jeg mener at dette også i en rekke andre tilfelle vil være en adekvat og naturlig måte å fastsette erstatningen på, selv om det ikke er den eneste mulige måte. Dette vil sjelden være praktisk eller riktig ved ekspropriasjon til eiendom, men ofte hvor eieren beholder selve eiendommen og en viss rådighet over denne, og ekspropriasjonen gjelder en begrenset rådighetsrett.
Jeg kan ikke se at man trenger spesiell lovhjemmel for å kunne fastsette erstatning til en årlig avgift når dette er en adekvat ordning og yter full rettferdighet til begge sider. Når det i flere ekspropriasjonslover finnes bestemmelser om erstatninger fastsatt som årlig avgift, mener jeg at disse bestemmelser ikke kan sees som unntagelser fra et alminnelig prinsipp om at erstatning skal fastsettes som et engangsbeløp; men jeg ser deres betydning deri at de inneholder særlige påbud, f. eks. om at erstatningen skal fastsettes som årlig avgift, eller om revisjon av avgiftene etter en viss tid, om sikkerhetsstillelse fra eksproprianten, om disposisjoner over avgiftsretten m.v.; jeg nevner som eksempler lov om taugbaner av 14. juni 1912 §10 og §11 og den nye vassdragslov av 15. mars 1940 §133.
Jeg er oppmerksom på at det i det enkelte tilfelle ofte kan foreligge forhold som kan gi partene ved en ekspropriasjon, eller en av dem - og særlig da ekspropriatus - et krav på at erstatningen helt eller delvis fastsettes til et engangsbeløp -. Men jeg kan ikke se at dette er tilfelle her. Her gjelder det ekspropriasjon av en begrenset rådighet over fast eiendom til anlegg av kraftledning, mens eieren beholder eiendomsretten og all annen rådighet over eiendommen. Både underskjønnet og overskjønnet har funnet det hensiktsmessigst og rettferdigst at erstatningen
Side:688
fastsettes som en årlig avgift. Grunneierne har funnet seg best tjent med dette. Og jeg kan ikke se at de grunner som eksproprianten har anført for sitt krav om å få erstatningen fastsatt som et engangsbeløp - det er særlig hensynet til å slippe besværet med den årlige utbetaling - er av den art eller styrke at de kan gi ham en rett til å fordre dette. Jeg stemmer derfor for at overskjønnet stadfestes.
Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Holmboe og Bonnevie: Likeså.