Rt-1950-118

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1950-02-07
Publisert:	Rt-1950-118
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	L.nr. 19 B/1950
Parter:	Fru Randi T. Strøm (overrettssakfører I.C. Heuch Bugge til prøve) mot Trysil kommune (høyesterettsadvokat Alex. Rein).
Forfatter:	Holmboe, Schjelderup, Bonnevie, Mindretall: Dæhli, Thrap
Lovhenvisninger:	Skogkonsesjonsloven (1909) §30, Landkommuneloven (1921) §24, Restitusjonsloven (1946) §4, Restitusjonsloven (1946), §29, Skogkonsesjonsloven (1909), §60, Landkommuneloven (1921)

Dommer Holmboe: Sør-Østerdal herredsrett avsa 25. august 1948 dom med denne domsslutning:

«Trysil kommune frifinnes og tilkjennes av fru Randi T. Strøm kr. 500 i saksomkostninger.»

Fru Randi T. Strøm har påanket saken og anken er med Kjæremålsutvalgets samtykke brakt direkte inn for Høyesterett.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

«Prinsipalt: Vedtak fattet den 24. juni 1946 av Trysil formannskap stadfestet den 23. juli s. å. av Trysil herredsstyre, om å gjøre forkjøpsrett gjeldende etter skogkonsesjonslovens kap. 2 til eiendommene Hvitsten skog g.nr. 86, b.nr. 5, Kairo g.nr. 87, b.nr. 5 i Trysil og Sjøliteigen g.nr. 102 b.nr. 48 før i Elverum nå i Trysil - kjennes ugyldig.

Subsidiært: Vedtak fattet den 24. juni 1946 av Trysil formannskap, stadfestet den 23. juli s. å. av Trysil herredsstyre, om å gjøre forkjøpsrett gjeldende etter skogkonsesjonslovens kap. 2 til eiendommene Hvitsten skog g.nr. 86 b.nr. 5, Kairo g.nr. 87 i Trysil og Sjøliteigen g.nr. 102, b.nr. 48 i Elverum nå i Trysil - henvises til godkjennelse av Landbruksdepartementet i henhold til lov av 15. november 1946 (restitusjonslovens) §4.

I begge tilfelle: Fru Randi T. Strøm tilkjennes saksomkostninger hos Trysil kommune for så vel Høyesterett som herredsrett.»

Trysil kommune har nedlagt denne påstand:

«Herredsrettens dom stadfestes.

Trysil kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

For Høyesterett er fremlagt en del nytt bevisstoff, nemlig en del dokumenter vedkommende myndighetenes behandling av stadfestelsessaken, en skrivelse fra kommunens advokat til den ankende parts prosessfullmektig av 17. september 1947, samt forskjellige vitneerklæringer, hvorav jeg nevner referat av forklaringer som ordfører Løbak i Trysil og forretningsfører Leif Pedersen har avgitt under et møte med partenes prosessfullmektiger den 30. juni 1949 og som er undertegnet av vitnene, samt erklæringer avgitt av overrettssakfører Sverre Krog og forstkandidat Paul Akre. De opplysninger som finnes i disse dokumenter skal jeg redegjøre for i det følgende i den utstrekning de får betydning for mitt standpunkt.

Side:119

Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner. Mens saken for herredsretten bare dreiet seg om hvorvidt restitusjonslovgivningen gir hjemmel for forkjøpsrett i det foreliggende tilfelle, gjør den ankende part for Høyesterett gjeldende den nye innsigelse at forkjøpsretten er tapt etter bestemmelsen i skogkonsesjonslovens §30 annet ledd, fordi beslutningen om å gjøre retten gjeldende innen den der fastsatte frist er truffet av formannskapet, som ikke hadde kompetanse til å fatte slikt vedtak, og at herredsstyrets godkjennelse først er gitt etter fristens utløp.

Jeg antar at denne innsigelse ikke kan føre frem. Søknaden om stadfestelse kom inn til ordføreren fra skogutvalget den 14. mai 1946 og den i skogkonsesjonslovens §30 fastsatte frist utløp således den 25. juni. Saken ble behandlet i herredsstyret den 31. mai og besluttet utsatt til et senere møte. Noen begrunnelse for utsetteltelsen er ikke inntatt i protokollen for herredsstyremøtet, men i protokollen for formannskapsmøtet den 24. juni sies det at herredsstyret utsatte saken «med tanke på å undersøke mulighetene for å erverve skogen til husbruksskog». Det ble holdt takst over skogen, takstmennenes uttalelse er datert 23. juni, og deretter ble saken behandlet i formannskapet den 24. juni hvor det ble protokollert følgende: «I henhold til foranstående og i medhold av landskommunelovens §24 fattedes slikt enstemmig vedtak:

1. Konsesjonsstadfesting anbefales ikke.

2. Trysil kommune gjør sin forkjøpsrett gjeldende i henhold til §29 i skogkonsesjonsloven.»

I herredsstyremøte 23. juli ble formannskapets vedtak referert og godkjent. Om grunnen til at saken ikke ble forelagt herredsstyret før fristens utløp har ordføreren forklart at «Trysil kommune er svært vidstrakt, større enn Vestfold fylke, og innkallelse til herredsstyremøte må derfor gis med langt varsel. Vanligvis blir det gitt 14 dagers varsel. Herredsstyret blir vanligvis ikke innkalt uten at det foreligger så mange saker at det er naturlig å gjøre det eller årsaken er av en slik art at formannskapet ikke kan avgjøre den etter kommunelovens §24. I dette tilfelle var det formannskapets oppfatning at §24 dekket. Noe forsøk på å innkalle herredsstyret ble ikke gjort. Et ordinært formannskapsmøte ble holdt.»

Jeg finner at landskommunelovens §24 under disse omstendigheter må antas å være anvendelig. Selv om man vil anse det som en feil at det ikke i tide var foretatt innkallelse av herredsstyret til møte innen fristens utløp så kan dette under de foreliggende omstendigheter ikke utelukke anvendelsen av §24 all den stund det må ansees på det rene at det, da formannskapet behandlet saken, var ugjørlig å få herredsstyret innkalt i tide - fristen utløp neste dag. Jeg tilføyer at etter min oppfatning må det innen visse rimelige grenser bero på formannskapets skjønn om den nevnte bestemmelse skal bringes i anvendelse, og det er for så vidt tilstrekkelig for meg å fastslå at formannskapets skjønn i det foreliggende tilfelle iallfall ikke er uforsvarlig. Jeg legger i denne forbindelse også noen vekt på at saken hadde vært behandlet i herredsstyret og utsatt, etter hva jeg må gå ut fra, nettopp med tanke på å gjøre forkjøpsrett gjeldende.

Jeg tilføyer at jeg ikke finner det tvilsomt at vedktak av

Side:120

formannskapet, når vilkårene etter landskommunelovens §24 foreligger, er jevngodt med «beslutning ... fattet i lovlig herredstyremøte» som nevnes i skogkonsesjonslovens §30, idet jeg forstår det først nevnte lovsted slik at det lar formannskapet tre helt ut i herredsstyrets sted, også i forhold til andre lover enn kommuneloven.

Hvorvidt den omstendighet at vedtaket muligens trengte godkjennelse, får noen betydning overfor §30, annet ledd behøver jeg etter prosedyren i saken ikke å gå inn på.

Jeg vender meg så til spørsmålet om restitusjonslovgivningen i det foreliggende tilfelle gir kommunen adgang til å gjøre forkjøpsretten gjeldende. Det er på det rene at herredsstyret den 14. september 1940 enstemmig, og etter enstemmig innstilling fra skogutvalget, ga avkall på forkjøpsretten, idet det anbefalte konsesjon. Den ankende part hevder nå, under påberopelse av Høyesteretts dom i Rt-1949-56, at herredsretten har tatt feil når den har gått ut fra at kommunestyret når det behandler stadfestingssøknaden, står like fritt som det herredsstyre som behandler en vanlig konsesjonssøknad for første gang; hun mener at forkjøpsretten her ikke kan gjøres gjeldende fordi beslutningen av 1940 ikke var påvirket av de ulovlige forhold under okkupasjonen. Videre gjør hun, som grunnlag for sin subsidiære påstand, gjeldende at det ikke forelå «gyldig forkjøpsvedtak» den 1. desember 1946 da restitusjonsloven av 15. november s. å. trådte i kraft, og at det derfor er denne lovs §4 tredje ledd som skal anvendes, se tredje ledd siste punktum, hvorav følger at beslutningen om å bruke forkjøpsretten må godkjennes av Landbruksdepartementet for å bli gyldig.

Det blir etter min mening nødvendig for Høyesterett først å ta standpunkt til det spørsmål som av den ankende part er betegnet som subsidiært, nemlig om det er restitusjonsanordningen av 17. august 1945 eller restitusjonsloven av 15. november 1946 som får anvendelse på det foreliggende forhold. Hvis det nemlig, som jeg antar, er loven som skal anvendes, kan Høyesterett ikke under nærværende sak ta standpunkt til spørsmålet om betingelsene for å gjøre forkjøpsrett gjeldende forelå, fordi prøvelsen herav ved lovens §4 tredje ledd er henlagt til «konsesjonsmyndigheten», i det foreliggende tilfelle Landbruksdepartementet, hvis avgjørelse er endelig. Jeg bemerker i denne forbindelse at det i den nettopp nevnte høyesterettssak så vidt jeg forstår var uomtvistet at det var anordningen og ikke loven som var anvendelig.

Jeg finner det da nødvendig først å uttale meg om forståelsen av restitusjonslovens §4, tredje ledd. Restitusjonsanordningen hadde ingen uttrykkelig bestemmelse om forkjøpsrett, men bestemmelsen i dens §4, annet ledd, om at stadfestelse og konsesjon «foregår på den måte og er underkastet de samme bestemmelser som gjelder for meddelelse av ny konsesjon», ble oppfattet som inneholdende hjemmel for kommunens forkjøpsrett, jfr. uttalelser i Ot. prp. nr. 125 for 1945-46 særlig 15, sp. 1. Under forberedelsen av restitusjonsloven fremhevet Landbruksdepartementet at det «ikke er uten betenkelighet å innrømme kommunen en slik ubegrenset og ukontrollert forkjøpsrett i stadfestingssaker, hvor eiendommen kan være overtatt og konsesjon gitt for flere år siden. Konsesjonsmyndigheten

Side:121

bør få en viss adgang til å gripe inn overfor opplagt uheldige følger av den kommunale forkjøpsrett i forbindelse med stadfestingsaker». Men departementet gjorde samtidig oppmerksom på «at det allerede foreligger flere stadfestingssaker hvor kommunen har nyttet forkjøpsretten og hvor kommunens vedtak allerede er godkjent etter landkommuneloven og eiendommen kanskje allerede overtatt. Disse tilfelle er det vel neppe mulig nå å foreta noen prøvelse av» - se proposisjonens side 27. I proposisjonens lovutkast ble som §4, tredje ledd inntatt bestemmelse om vilkårene for å gjøre forkjøpsrett gjeldende og om nødvendigheten av konsesjonsmyndighetens godkjennelse, men uten den overgangsbestemmelse som nå finnes i lovens §4, tredje ledd, siste punktum. Denne bestemmelse ble foreslått av vedkommende stortingskomité (Innst. O. MV 1946), om begrunnelsen henviser jeg til uttalelse av komiteens ordfører under odelstingsdebatten i Forh. O. 1916 617.

Jeg forstår det så at bestemmelsen i §4, tredje ledd tar sikte på å fylle et hull i loven, og at den er ment å skulle anvendes i de tilfelle hvor det kan skje uten at det rippes opp i allerede etablerte rettsforhold. Jeg antar derfor at uttrykket «gyldig forkjøpsvedtak» i siste punktum må forståes som et vedtak som er endelig bindende for kommunen og derigjennom også for konsesjonstageren, således at det ikke bare kreves et i og for seg lovmessig vedtak av kommunestyret, men tillike at dette vedtak er blitt stadfestet av fylkesmannen eller departementet i de tilfelle hvor stadfestelse er nødvendig for at kommunen skal bli bundet.

Spørsmålet er da om Trysil formannskaps vedtak om å erverve den omhandlede skog ved forkjøpsrett, var blitt bindende for kommunen den 1. desember 1946 da restitusjonsloven trådte i kraft. Herom foreligger for Høyesterett følgende opplysninger: Formannskapets beslutning av 24. juni ble samme dag oversendt Landbruksdepartementet. Dette oversendte saken til Justisdepartementet som 6. november 1946 oversendte den til fylkesmannen i Hedmark med påtegning hvor det heter: «Hvis det ikke allerede er gjort, må herredsstyret fatte vedtak om hvorledes kjøpesummen skal dekkes». Av fylkesmannen ble saken sendt kommunen den 13. november, men først den 1. mars 1947 gjorde herredsstyret følgende vedtak: «Kjøpesummen for g.nr. 86 b.nr. 5 Hvitsten skog, g.nr. 87 b.nr. 5 Kairo og matrikulert eiendom i Elverum g.nr. 102 b.nr. 48 Sjøliteigen blir inntil videre å forskuttere av kommunekassens kontantbeholdning. Spørsmålet om tilbakeføring til kontantbeholdningen fastsettes i forbindelse med utarbeidelse av budsjettet for 1947-48.»

I skrivelse av 20. juni s. å. uttalte så Justisdepartementet: «Da kjøpet skjer uten bruk av lånemidler, trenger vedtaket ikke godkjenning etter landkommunelovens §60.»

Om grunnen til at vedtaket av 24. juni ikke inneholder noe om finansieringen opplyser ordføreren: «Når det ikke i formannskapsbeslutningen av 24. juni og i herredsstyrebeslutningen av 23. juli ble fattet noe vedtak om hvorledes kjøpet skulle finansieres, var det fordi man på det tidspunkt faktisk ikke kunne si noe om det. Dette spørsmål utsto til nærmere undersøkelser.» Ankemotpartens prosessfullmektig hevder at denne uttalelse er slik å forstå at det er

Side:122

spørsmål om den endelige finansiering, ordføreren her sikter til, mens det etter ankemotpartens fremstilling, så vidt jeg forstår den, skal ha vært på det rene fra begynnelsen av at beløpet i første omgang, skulle utredes av kontantbeholdningen, og at vedtaket om forkjøpsrett således ikke trengte stadfestelse etter landkommunelovens §60. Jeg finner ikke at ordførerens uttalelse gir noe klart uttrykk for denne oppfatning, og når jeg tar i betraktning den lange tid som er gått før herredsstyret gjorde vedtak om finansieringen - over 8 måneder etter vedtaket om å bruke forkjøpsretten og over 3 måneder etter at departementet hadde krevet en avgjørelse av spørsmålet - kan jeg ikke finne det godtgjort at det fra begynnelsen av har vært på det rene at kommunen kunne foreta denne ganske betydelige utbetaling uten å bruke lånemidler. Jeg kan m. a. o. ikke finne grunnlag for å fortolke beslutningen av 24. juni slik at den innebærer at betalingen for skogen skulle utredes av kontantbeholdningen. Jeg antar derfor at det først den 1. mars 1947 ble brakt på det rene at vedtaket om å bruke forkjøpsretten var gyldig uten stadfestelse og således bindende for kommunen. Jeg nevner i denne forbindelse også at kommunen først i september 1947 gjorde henvendelse til den ankende part angående driften av skogen.

Etter det jeg foran har anført antar jeg da at det er restitusjonsloven som får anvendelse på det foreliggende forhold og at den ankende parts subsidiære påstand må tas til følge.

Jeg finner at Høyesteretts dom bør gå ut på at vedtaket om å bruke forkjøpsretten «ikke er gyldig» uten Landbruksdepartementets godkjennelse. Den ankende part har erklært seg enig i at dette dekker hans mening.

Under henvisning til at den ankende part allerede i stevningen har fremsatt den subsidiære påstand som han har fått medhold i, finner jeg at kommunen bør tilpliktes å betale den ankende part delvise saksomkostninger for begge retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

Vedtak fattet den 24. juni 1946 av Trysil formannskap, stadfestet den 23. juli samme år av Trysil herredsstyre, om å gjøre forkjøpsrett gjeldende etter skogkonsesjonslovens kapitel 2 til eiendommene Hvitsten skog g.nr. 86 b.nr. 5, Kairo g.nr. 87 b.nr. 5 begge i Trysil og Sjøliteigen g.nr. 102 b.nr. 48, før i Elverum nå i Trysil er ikke gyldig uten Landbruksdepartementets godkjennelse i henhold til lov nr. 3 av 15. november 1946 (restitusjonsloven) §4.

I saksomkostninger betaler Trysil kommune innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom til Randi T. Strøm 1 500 - ett tusen fem hundre - kroner.

Dommer Dæhli: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende, og det av følgende grunner:

Det fremgår etter min mening klart av de opplysninger og det bevis som finnes i saken at Trysil herredsstyres unnlatelse av å gjøre forkjøpsrett gjeldende da det i møte 14. september 1940 enstemmig vedtok å anbefale fru Strøms søknad om konsesjon på de i og for seg rimelige vilkår som skogutvalget enstemmig hadde foreslått 13.

Side:123

samme måned, var herredsstyrets vedtak en ordinær beslutning i en slik sak og upåvirket av de ekstraordinære forhold som rådet i landet på grunn av okkupasjonen. Intet var øyensynlig nevnt av noen om at herredsstyret den gang skulle kunne tenke på muligheten av å gjøre forkjøpsrett gjeldende. Herredsstyret hadde sin vanlige sammenslutning, når unntas at ordfører Harald Løbak noen få dager tidligere hadde trukket seg tilbake som ordfører, da han etter sin tilbakekomst fra Sverige ble suspendert som ordfører av tyskerne. Men han fortsatte å bo og bevege seg fritt i hjembygden. Og varaordføreren, en mann av hans eget parti, og som hadde Løbaks tillit, hadde overtatt vervet som ordfører. Dette fremgår av Løbaks forklaring av 24. mai 1949.

Leif Pedersen, forretningsfører i Trysil ligningsvesen og medlem av Harviken husbrukskoglag, har i sin forklaring av 24. mai 1949 uttalt at i 1937 var både Næringslia skog (om lag 8 000-9 000 mål, hvorav om lag 2 500 mål produktiv skog) og Hvitsten skog (om lag 6 000 mål, hvorav om lag 4 000 mål produktiv skog) til salgs. Han arbeidet med å stifte husbrukskoglag allerede før lov om slike lag kom i 1939. Næringslia ble da ervervet av Trysil kommune ved forkjøpsrett. Det var ordfører Løbak som særlig tok seg av denne saken og som forhandlet med departementet og andre instanser. Pedersen var da formann i Husbrukskoglaget. Da Næringslia ble tatt på forkjøpsrett var Hvitstenskogen fremdeles til salgs og den lå for så vidt bedre an for brukerne på vestsiden av Osensjøen. Når Næringslia ble kjøpt, var det dels fordi den var billigere - midlene måtte lånes - dels fordi det hvilte odel på Hvitsten skog. Det har også vært gjort forsøk på odelsløsning. Husbrukskoglaget besto i 1940 av 14 medlemmer. I 1949 hadde laget 23 medlemmer. Utvidelsen skyldes at Hvitstenskogen nå er utlagt som husbrukskog. Pedersen mener formodentlig at den skal bli det. Etter Pedersens mening regner departementet ca. 300 mål pr. medlem i husbrukskoglaget, men i de fleste lag ligger arealet over. Pedersen sier videre: «Da spørsmålet om konsesjon til fru Randi Strøm kom opp i 1940, hadde man i Husbrukskoglaget kjennskap til det, og det ble holdt møte for å diskutere hva som skulle gjøres, idet man selvsagt var interessert i å få utvidet husbrukskogen. Resultatet ble imidlertid at man ikke foretok noen henvendelse til herredsstyret.» Av erklæring avgitt 28. mai 1949 av overrettssakfører Krog, selgerens representant i 1940, og av forstkandidat Paul Akre, medlem av Trysil skogutvalg og herredsstyre både i 1940 da konsesjonssøknaden ble enstemmig anbefalt, og i 1946 da søknaden ble anbefalt enstemmig av skogutvalget, men formannskapet enstemmig besluttet å gjøre forkjøpsrett gjeldende, fremgår av Hvitstenskogen hadde vært lenge til salgs og frembudt ved avertering både i Oslopressen og lokalavisen uten at noen kjøper hadde meldt seg, da liebhaberne fant den forlangte pris kr. 110 000 for høy.

Jeg legger mindre vekt på ordfører og stortingsmann Harald Løbaks forklaring av 24. mai 1949, da han synes å ha en mindre god erindring om det som skjedde i forbindelse med behandlingen av fru Strøms konsesjonssøknad. Han uttaler således at han «ikke kjente til at Hvitsten skog var solgt til fru Randi T. Strøm og at

Side:124

hun søkte konsesjon. Han hadde ikke snakket med noen om dette. Han kan ikke erindre om han visste at skogen hadde vært til salgs». Løbak var dog herredsstyrets ordfører inntil han ble suspendert av det tyske sikkerhetspoliti 4. september 1940, altså 10 dager før det herredsstyremøtet som enstemmig anbefalte konsesjonen til fru Strøm, og han hadde etter Pedersens forklaring arbeidet interessert for husbrukskoglaget.

Jeg mener også å måtte legge mindre vekt på følgende avsnitt i Leif Pedersens forklaring: «Dette (dvs. husbrukskoglagets unnlatelse av å henvende seg til herredsstyret) skyldtes delvis at man var usikker på grunn av den nye situasjon som var oppstått i og med okkupasjonen, idet man fryktet for at det ville bli vanskelig å reise penger til ytterligere skogkjøp. Usikkerheten var sogar så stor at enkelte var redd for at man ville miste Næringslia hvis man tok opp saken.» Dette står nemlig i strid med de grunnene som er gitt tidligere i forklaringen og som er referert ovenfor, og som er i samsvar med det senere avsnitt i forklaringen: «Dels skyldtes det også at man var redd for at departementet ikke ville gå med på å låne ytterligere penger til anskaffelse av ny husbrukskog før man så resultatet av driften av Næringslia. Driften i Næringslia hadde da bare pågått ca. 1 år.» Når Pedersen senere uttaler at man var «i den uheldige situasjon at ordfører Løbak var suspendert» og at Løbak sannsynligvis ville tatt opp saken og konferert med Husbrukskoglaget, er å merke: at Løbak først ble suspendert noen dager før herredsstyrets enstemmige tilråding av konsesjon til fru Strøm etter et enstemmig skogutvalgs anbefaling, at intet er anført om at spørsmålet hadde vært nevnt av det medlem av laget som var medlem av herredsstyret dengang, at denne lagets interesse synes å ha vært ukjent for skogutvalget så sent som i 1946 da det også enstemmig tilrådet stadfestelse av konsesjonen. Når en samtidig er merksam på at de 14 daværende medlemmer av Husbrukskoglaget i 1940 ved ervervet av Næringslia nylig hadde fått hver en andel på om lag 600 dekar skog, hvorav 200 dekar produktiv, og at det måtte et betydelig arbeid til for å utvide laget, og at det i 1949, i anledning av utøvelsen i 1946 av kommunens angivelige forkjøpsrett til Hvitstenskogen på 6 000 dekar, hvorav 4 000 dekar produktiv, ikke er kommet til mer enn 9 nye medlemmer, kan jeg ikke anta at man i 1940 for alvor kunne tenke på å kjøpe Hvitstenskogen til en pris som var ansett som for høy, men som fru Strøm kunne betale fordi den passet inn i hennes manns næringsvei. Det er klart at det hadde en sosialt sett berettiget interesse for kommunen å skaffe mer skog til de eiendommene i bygden som ingen hadde. Men det var først i herredsstyremøtet 13. mai 1946, etter at skogeiendommenes verdi var steget sterkt, og etter at fru Strøm hadde nedlagt store beløp i kulturarbeider og grøfting i Hvitstenskogen gjennom seks år og skogkapitalen var øket med 1 500 m3, at man tok initiativet til å skaffe Husbrukskoglaget mer skog ved å foreslå å undersøke om det ville lønne seg å gjøre kommunens forkjøpsrett gjeldende til Hvitstenskogen.

Jeg mener etter det foregående at det er åpenbart at de ekstraordinære forhold på grunn av okkupasjonen ikke har hatt noen

Side:125

innflytelse på Trysil kommunes unnlatelse i september 1940 av å gjøre forkjøpsretten gjeldende i samsvar med skogkonsesjonsloven av 18. september 1909 nr. 5 kapitel II. Overensstemmende med den oppfatning som Høyesterett har gitt uttrykk for i dommen i Rt-1949-556 måtte derfor kommunen være utelukket fra å gjøre den gjeldende i juni 1946 eller senere.

Det blir for meg ikke nødvendig å avgjøre om man i det foreliggende tilfelle skal anvende restitusjonsanordningen av 17. august 1945 §4 (som gjort i nevnte dom) eller restitusjonsloven av 15. november 1946 §4, da det var lovgivernes mening med restitusjonslovens §4, tredje ledd, å innskrenke adgangen for kommunene til å gjøre forkjøpsrett gjeldende i henhold til konsesjonslovgivningen ved behandling av søknader om stadfestelse av tidligere gitt konsesjon. Den nevnte bestemmelse sier at forkjøpsrett i slike tilfelle «kan bare gjøres gjeldende når det skyldes de særlige forhold under okkupasjonen at det ikke er gjort til vanlig tid», dvs. ved behandlingen av den opprinnelige konsesjonssøknad. Når lovens §4, tredje ledd sier at et kommunestyres vedtak om å gjøre gjeldende forkjøpsrett ved behandling av søknad om stadfestelse av konsesjon, må godkjennes av konsesjonsmyndigheten og at denne avgjørelse er endelig, innebærer dette en ytterligere garanti mot at kommunene tar utenforliggende omsyn. Denne bestemmelse er ikke til hinder for at domstolene konstaterer at vilkåret i §4, tredje ledd, for å kunne gjøre forkjøpsrett gjeldende, åpenbart ikke foreligger. Hvis dette gjøres i den foreliggende sak, fritas konsesjonsmyndigheten og den som søker stadfestelse av konsesjon fra fortsatt behandling av spørsmålet om kommunens forkjøpsrett henved 10 år etter kjøpet av den eiendom kommunen dengang ikke ville kjøpe.

Jeg har ikke ville ta standpunkt til konsesjonsmyndighetens behandling av søknaden om konsesjon, et spørsmål som ligger utenfor saken. Etter det foregående mener jeg at den ankende parts, fru Randi T. Strøms prinsipale påstand bør tas til følge.

Det er etter mitt resultat ikke nødvendig å undersøke de formelle spørsmål som førstvoterende har drøftet. Jeg vil dog ha uttalt at det er i strid med forutsetningene i skogkonsesjonsloven og med rimelighet overfor en konsesjonssøker, og det særlig overfor en som har sittet med eiendommen gjennom mange år og har drevet den på en for samfunnet fullt tilfredsstillende måte, at spørsmålet om stadfesting av konsesjonen ble holdt åpent i så vidt lang tid som her var tilfelle i 1946 og 1947.

Det følger av mitt syn på saken at ankemotparten bør betale sakskostnader for begge retter. Da jeg er i mindretall gir jeg ikke forslag til dom.

Dommer Thrap: Jeg er enig med førstvoterende i at formannskapet under de foreliggende forhold var berettiget til i medhold av landkommunelovens §24 å treffe vedtak om å gjøre forkjøpsrett gjeldende og at den ankende parts formelle innsigelse om at vedtaket er ugyldig fordi det ikke er truffet av herredsstyret må forkastes.

Når det derimot gjelder den annen formelle innsigelse som den ankende part har reist mot vedtaket, er jeg kommet til et annet resultat enn førstvoterende og skal bemerke: Det er på det rene

Side:126

at formannskapets enstemmige vedtak av 24. juni 1946 er gjort innen utløpet av 6-ukers fristen i skogkonsesjonslovens §30, annet ledd. Men vedtaket inneholdt ikke noe om hvorledes kjøpesummen skulle dekkes, fordi - som ordføreren uttrykker det - «man på det tidspunkt faktisk ikke kunne si noe om hvordan kjøpet skulle finansieres». Først den 1. mars 1947 fattet herredsstyret - på foranledning av Justisdepartementet - vedtak om at kjøpesummen skulle tas av kommunens kontantbeholdning, hvoretter Justisdepartementet i skriv av 30. juni 1947 meddelte at godkjenning etter landkommunelovens §60 ikke trengtes.

Jeg antar at et endelig og for kommunen bindende vedtak om å gjøre forkjøpsretten gjeldende her må sies å foreligge i og med formannskapets beslutning av 24. juni 1946.

Jeg lar det stå åpent om et forkjøpsvedtak som ikke inneholder noe om dekningsmåten, i og for seg er tilstrekkelig til å avbryte fristen i skogkonsesjonslovens §30. Heller ikke er det nødvendig for meg å avgjøre fra hvilket tidspunkt «gyldigheten» inntrer i et tilfelle hvor vedtaket må godkjennes etter landkommunelovens §60 fordi lånemidler skal anvendes. I den foreliggende sak er det nemlig brakt på det rene - riktignok først under den etterfølgende behandling - at godkjennelse ikke var nødvendig fordi kjøpesummen skulle tas av kontantbeholdningen. Under disse forhold er det etter min mening naturlig å se på saken slik at det avgjørende vedtak er truffet den 24. juni 1946. Hvis «gyldig forkjøpsvedtak» først skulle sies å foreligge den 1. mars 1947 er vedtaket i virkeligheten truffet for sent. Skulle et slikt vedtak godtas ville det etter min mening bli åpnet en urimelig adgang for kommunen til å spekulere på konsesjonssøkerens bekostning i strid med de hensyn som har diktert bestemmelsen i skogkonsesjonslovens §30.

I samsvar med dette mener jeg at nærværende sak må avgjøres på grunnlag av de lovbestemmelser som gjaldt da vedtaket av 24. juni 1946 ble truffet og at bestemmelsene i den nye restitusjonslov av 15. november 1946 ikke kommer til anvendelse.

Jeg antar imidlertid når det gjelder realiteten at løsningen her må bli den samme som i Høyesteretts dom Rt-1949-556 (Aadalsdommen). Etter min mening er de faktiske forhold i begge saker i alt vesentlig de samme. Det er riktignok så at i Aadalsdommen var det på det rene at avgjørelsen om å anbefale konsesjon ble truffet på et helt saklig grunnlag og at avgjørelsen ikke på noen måte var infisert av de ulovlige forhold som okkupasjonen førte med seg, mens det i nærværende sak gjøres gjeldende at ordfører Løbaks fravær ved sakens behandling har øvet innflytelse på vedtaket. Jeg er imidlertid på grunnlag av de opplysninger som foreligger i saken kommet til det resultat at det ikke er tilstrekkelig holdepunkt for å anta at ordførerens fravær har spilt noen rolle for avgjørelsen. Jeg antar nemlig at herredsstyrets vedtak i 1940 ikke ville blitt annerledes om ordfører Løbak hadde deltatt i behandlingen. Og ellers er opplysningene i saken slik at jeg ikke kan finne at kommunens unnlatelse av å gjøre forkjøpsretten gjeldende i 1940 har noen sammenheng med okkupasjonen og de særlige forhold den førte med seg. Jeg mener at avgjørelsen her beror på en bevisvurdering som domstolene er berettiget til å foreta.

Side:127

I samsvar med den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i Aadalsdommen og som jeg bygger på finner jeg at kommunen er avskåret fra å gjøre forkjøpsretten gjeldende.

Jeg stemmer etter dette for at den ankende parts prinsipale påstand tas til følge og at han tilkjennes fulle saksomkostninger for begge retter.

Dommer Schjelderup: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. I anledning av de to nærmest foregående dommeres vota vil jeg fremheve at det foreliggende saksforhold for så vidt ligger annerledes an enn i Aadalssaken ( Rt-1949-556), som det der var prosessuelt på det rene at «avgjørelsen ble truffet på et helt saklig grunnlag. Avgjørelsen var ikke på noen måte «infisert» av de ulovlige forhold som okkupasjonen hadde ført med seg». Anvendt på et slikt saksforhold - som altså annen- og tredjevoterende finner bevist å foreligge også i vår sak - fant Høyesterett at restitusjonsanordningens §4 under hensyn til hva rimelighet og lovformålet tilsa måtte tolkes derhen «at forutsetningen iallfall har vært at stadfesting bare skulle kunne nektes hvor en korrekt bedømmelse av forholdene den gang da konsesjonen ble gitt, skulle ha ført til at konsesjonen ikke var blitt meddelt.» Det kunne «ikke antas at anordningen er slik å forstå at en kommune som på et helt saklig grunnlag har anbefalt en konsesjonssøknad, og altså med velberådd hu og uten innvirkning av de ulovlige forhold som okkupasjonen førte med seg har gitt avkall på forkjøpsretten, senere skulle ha adgang til likevel å gjøre den gjeldende». Etter dette fant Høyesterett at når ordføreren som vitne hadde forklart at «grunnen til vedtaket var at man ønsket å skaffe skog til skogløse bruk» - et behov som etter ordførerens tidligere siterte forklaring, i 1941 ikke var til stede i slik grad at den dengang var aktuelt å gjøre forkjøpsretten gjeldende», måtte resultatet for Aadalssakens vedkommende bli at kommunen heller ikke nå hadde adgang til dette.

Overfor annen og tredjevoterendes bevisvurdering vil jeg gjøre den bemerkning at Høyesterett med det etter min mening temmelig sparsomme bevismateriale som vi i denne sak har for oss bør vise varsomhet, når retten skal vurdere størrelsen av det behov som småbrukerne ved Osensjøens sørendes vestbredd i 1940 hadde og i en rimelig overskuelig fremtid måtte forventes å få. I samband med behovets utstrekning nevner jeg at mens den i 1938 til husbrukskog ervervede Næringslia etter opplysningene synes å være en fjellskog av hvis 8-9 000 mål bare 2 500 var ansett produktive, lå de her omprosederte skogstykker etter det opplyste meget nærmere småbrukernes eiendommer og langt lavere; for hele 2/3 av sitt 6 000 mål store areal besto de av produktiv skog. Til i øvrig å bedømme driftsforholdene i den ene skog sammenlignet med den annen foreligger for Høyesterett ingen holdepunkter. Jeg mener at dette er forhold som måtte tas i betraktning ved en vurdering på grunnlag av anordningens §4 slik denne er forstått i Aadelsdommen.

Endelig må en etter min mening heller ikke glemme at de av dommer Dæhli drøftede forklaringer er avgitt før Aadalsdommen, altså før det forelå en særlig oppfordring til å redegjøre for på hvilken måte de av krigen voldte ekstraordinære forhold i september 1940 måtte ha avholdt kommunen fra å gjøre sin forkjøpsrett

Side:128

gjeldende. Også dette burde etter min mening spille sterkt inn ved vurderingen av de nedskrevne forklaringer.

Fullt så meget må også hensyn tas for den første til den frykt for økonomisk depresjon som sommeren og høsten 1940 notorisk behersket våre myndigheter, de sentrale så vel som de lokale og videre til den ekstraordinært kritiske situasjon, hvori så vel våre allierte som vårt eget folk var stedt nettopp i de dager i midten av september da spørsmålet om Trysil kommunes forkjøpsrett var oppe.

Til det snaue bevismateriale vi etter min mening her har for oss, behøver jeg imidlertid ikke å ta standpunkt da jeg so innledningsvis nevnt er enig med førstvoterende i at det er restitusjonsloven som rettelig kommer til anvendelse. Og avgjørelsen av det i saken omprosederte spørsmål om kommunens forkjøpsrett har loven i §4 henlagt til det på dette spesielle felt sakkyndige departement. I anledning av dommer Dæhlis bemerkning om at hans konklusjon ville bli den samme også om det var loven som kom til anvendelse, vil jeg tilføye at selv om jeg i likhet med ham etter en vurdering av bevismaterialet var kommet til at kommunen fortjente sterk kritikk, så må det etter min mening være klart at Høyesterett ikke ville hatt kompetanse til å avskjære Landbruksdepartementets prøvelse av det foreliggende spørsmål om Trysil kommunes forkjøpsrett til disse skogene.

Dommer Bonnevie: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Nils Bull):

Ved kontrakt av 18. august 1940 solgte Gudbrand Sætres dødsbo eiendommene Hvitsen skog g.nr. 86 b.nr. 5, Kairo g.nr. 87 b.nr. 5 og Sjøliteigen g.nr. 88 b.nr. 5 (tidligere matrikulert so g.nr. 102 b.nr. 48 i Elverum), alle i Trysil, til saksøkeren fru Randi Strøm for kr. 105 000.

Konsesjonssøknaden ble behandlet i Trysil skogutvalgs møte den 13. september 1940, hvor konsesjon ble anbefalt gitt på vanlige vilkår. Ved enstemmig vedtak av Trysil herredsstyre den 14. september ble anbefalingen tiltrådt, og den 12. desember 1940 ble konsesjon meddelt fru Strøm.

I henhold til restitusjonsanordningen av 17. august 1945 søkte fru Strøm, i brev av 15. januar 1946 til Landbruksdepartementet, om stadfestelse av den under okkupasjonen gitte konsesjon å ervervelsen. Søknaden ble behandlet i Trysil skogutvalg den 13. mai s.å. og der enstemmig besluttet å anbefale søknaden innvilget. Trysil herredsstyre fattet imidlertid i møte den 31. mai s. å. vedtak om å utsette saken til et senere møte med tanke på å undersøke mulighetene for å erverve skogen til husbruksskog. Eiendommene ble deretter befaret av to av kommunens skogforvaltere som anslo verdien til kr. 150 000.

Trysil formannskap behandlet derpå saken på ny, og der ble fattet slikt vedtak:

«1. Konsesjonsstadfesting anbefales ikke.

2. Trysil kommune gjør sin forkjøpsrett gjeldende i henhold til §29 i skogkonsesjonsloven.»

Side:129

Dette vedtak ble tiltrådt av herredsstyret den 23. juli 1946, og saken ble så sendt Landbruksdepartementet, som igjen oversendte den til Justisdepartementet til behandling etter kommunallovgivningen. Saken ble imidlertid derfra tilbakesendt Trysil kommune, idet den ikke hadde uttalt seg om hvorvidt eiendommene skulle kjøpes for kontante midler eller for lånemidler, hvilket er avgjørende for hvorvidt departementets samtykke er nødvendig etter kommunallovgivningen.

Saken kom derpå på ny opp i herredsstyret den 1. mars 1947 og der ble fattet vedtak om at kjøpesummen inntil videre blir å forskuttere av kommunekassens kontantbeholdning, og spørsmålet om tilbakeføring til kontantbeholdningen fastsettes i forbindelse med utarbeidelsen av budsjettet for 1947-48. Justisdepartementet har senere uttalt at da kjøpet således vil skje uten bruk av lånemidler, trenger vedtaket ikke godkjenning etter landkommunelovens §60.

Fru Randi Strøm har nå reist sak ved herværende rett for å få kjent Trysil formannskaps vedtak av 24. juni 1946 om å gjøre forkjøpsretten gjeldende, ugyldig.

Etter saksøkerens mening må flere begrunnelser føre til dette resultat. Det påberopes for det første den rent formelle innsigelse at kommunen ikke nå kan gjøre sin forkjøpsrett gjeldende, all den stund den med hensikt unnlot å benytte den i 1940, og fristen etter skogkonsesjonslovens §30 således nå er overskredet.

Videre påpekes at restitusjonsinstituttets formål må være å ta opp til revisjon bl.a. de forvaltningsmessige avgjørelser som er betonet av de unormale forhold under okkupasjonen, mens det ikke kan være meningen at myndighetene skal ha rett til å la sitt standpunkt til stadfestelse av en konsesjon eller vedtak om forkjøpsrett influeres av hva som i dag er det gunstigste for det offentlige, enten det sees fra et sosialt eller økonomisk synspunkt. Det anføres i denne forbindelse at så vel saksøkeren som hennes mann viste en nasjonal innstilling under okkupasjonen, og Trysil herredsstyre var på det tidspunkt konsesjonssøknaden ble behandlet i 1940 ikke nasifisert. Det kan heller ikke antas at det har hatt noen betydning for saken at ordfører Løbak allerede var blitt fjernet av det tyske sikkerhetspoliti og utelukket fra det kommunale liv. Når kommunen ikke gjorde sin forkjøpsrett gjeldende for senere å overdra eiendommene til et husbruksskoglag, slik som med de omliggende eiendommer, berodde det utelukkende på at det i nærværende tilfelle dreiet seg om forholdsvis større verdier og en ennå ikke hadde innvunnet den nødvendige erfaring for hvorledes husbruksskoglagene fungerte.

Saksøkerens syn er således at kommunen ved spørsmålet om stadfestelse av den under okkupasjonen gitte konsesjon har handlet ut ifra hva som i dag er det gunstigste for den, men dette må være et motiv som loven ikke tillater, og som derfor må bevirke at vedtaket kjennes ugyldig. Det henvises i denne forbindelse bl.a. til restitusjonsanordningens og restitusjonslovens motiver, til professor Castbergs uttalelser i Norges Statsforfatning I side 195 flg., og enn videre til professor Knoph: «Hensiktens betydning» side 98 og professor Andenæs i Retstidende 1947 side 196 og de tidligere rettsavgjørelser i parallelle saker (bl.a. Rt-1933-548, Rt-1939-99).

Subsidiært gjør saksøkeren gjeldende at først den 1. mars 1947 forelå det fra kommunens side en endelig beslutning for hvorledes innkjøpet

Side:130

kjøpet av de nevnte eiendommer skulle finansieres. Vedtaket i sin helhet må derfor være undergitt de strengere regler i restitusjonsloven av 15. november 1946 som trådte i kraft den 1. desember 1946, og ikke, som av den annen part antatt, restitusjonsanordningen av 17. august 1945. Saken må således etter lovens §4 tredje ledd forelegges Landbruksdepartementet til godkjenning. - - -

Saksøktes anførsler er bygget på at det er restitusjonsanordningens regler som kommer til anvendelse, idet gyldig vedtak om å gjøre forkjøpsretten gjeldende ble truffet av Trysil formannskap den 24. juni 1946 og stadfestet av herredsstyret den 23. juli s. å. Det kan i denne forbindelse ikke få noen relevans at herredsstyret først i møte den 1. mars 1947 fattet vedtak om hvorledes kjøpet skulle finansieres. Myndighetene sto således etter anordningens §4 helt fritt overfor spørsmålet om de ville stadfeste den under okkupasjonen gitte konsesjon, og er ikke bundet av de hensyn som - sett bort ifra den politiske situasjon - ville vært tatt ved behandlingen av konsesjonssøknaden i 1940.

For øvrig påpekes det fra saksøktes side at forkjøpsretten aktes benyttet til et av lovgiveren særskilt beskyttet formål - for å skaffe de skogløse småbrukere skog til hus bruk innen kommunens grenser, og en kan ikke se bort ifra at ordfører Løbak, som gikk sterkt inn for dette arbeid, ville ha fått utvirket at kommunen gikk til innkjøp allerede i 1940, om han ikke var blitt satt ut av funksjon før konsesjonssøknaden innkom. At det ikke allerede da var rettet henvendelse til kommunen fra det lokale husbruksskoglag om å få låne penger til innkjøp av de omtalte skogeiendommer, må også utelukkende antas å bero på den usikre politiske stilling for kommunen og betenkelighetene ved da å oppta lån. - - -

Retten skal bemerke:

Det er enighet mellom partene om at Trysil formannskap var beslutningsdyktig og hadde kompetanse til under møtet den 24. juni 1946 å fatte vedtak om utnyttelse av forkjøpsretten i henhold til skogkonsesjonslovens §29. Dette vedtak ble som anført stadfestet av herredsstyret den 23. juli s. å.

Etter rettens mening kan da den omstendighet at herredsstyret ved en forglemmelse eller manglende kjennskap til kommunallovgivningens bestemmelser samtidig utelot å fatte vedtak om hvorledes kjøpet skulle finansieres, ikke influere på vedtakets gyldighet. Kommunallovgivningens bestemmelser på dette område må antas å ha til formål å gi de departementale myndigheter grunnlag for kontroll av de økonomiske disposisjoner fra kommunens side, og det må som sådant være et internt anliggende mellom stat og kommune, og kan da formentlig ikke foranledige noen rettslig beskyttet innsigelse fra konsesjonssøkerens side. Uansett hertil synes det vanskelig å oppfatte herredsstyrets unnlatelse av å fatte vedtak om hvorledes den aktet å finansiere innkjøpet av eiendommene annerledes enn at det dermed er gitt uttrykk for at den ikke vil bruke lånemidler. Det må da være klart at vedtaket er gyldig fra det ble fattet, m. a. o. fra den 23. juli 1946, og det kan ikke få noen innvirkning herpå at saken i utrengsmål ble oversendt departementet og at det først den 1. mars 1947 ble fattet uttrykkelig vedtak om at lånemidler ikke aktes benyttet.

Etter dette må nærværende sak bli å bedømme etter restitusjonsanordningen

Side:131

ordningen av 17. august 1945 og ikke restitusjonsloven av 15. november 1946, som trådte i kraft den 1. desember s. å. og ifølge §4 tredje ledd s. p. ikke er gitt tilbakevirkende kraft ved behandlingen av saker hvor gyldig forkjøpsrett forelå ved lovens ikrafttreden.

I restitusjonsanordningen av 17. august 1945 er de konsesjonsmeddelelser som er gitt under okkupasjonen skilt ut som en egen gruppe av de forvaltningsmessige avgjørelser og undergitt særbestemmelser i §4. Så langt denne paragraf rekker kan da ikke de mer generelle og diskresjonære bestemmelser i. §1 og §2 komme til anvendelse annet enn som veiledende betraktninger i tvilstilfelle.

I følge §4 annet ledd foregår stadfesting «på den måte og er undergitt samme bestemmelser som gjelder for meddelelse av ny konsesjon». Ser man så hen på den tidligere anordning av 29. juli 1941, hvis hovedprinsipper i alt vesentlig ble tatt inn i anordningen av 17. august 1945, og de motiver som ligger til grunn for dem begge, blir man ytterligere bestyrket i at anordningene må forståes nøye etter ordlyden. I Justisdepartementets innstilling til den siste anordning heter det bl.a.: «Det følger av regelen i annet ledd at myndighetene står helt fritt (innenfor rammen av gjeldende lov) med hensyn til spørsmålet om de opprinnelige konsesjonsvilkår skal legges til grunn eller om det skal forhandles om endringer i disse. Likeledes vil forkjøpsrett kunne gjøres gjeldende». Det fremgår derimot intet sted - hverken av loven eller motivene at konsesjonsmyndighetene skal sette seg tilbake til situasjonen slik den var da den opprinnelige konsesjon ble anbefalt gitt og vurdere om de i alle tilfelle ville ha gitt konsesjon, - uansett om landet var okkupert eller ei. De skal tvert imot etter anordningens egne ord stå fritt, ved at det kan sees bort ifra at vedkommende i mellomtiden har sittet med eiendommen.

De uheldige følger som uvegerlig ville bli resultatet hvis myndighetene lot seg friste av de gunstige konjunkturer til å benytte sin forkjøpsrett til innkjøp av eiendommer hvor konsesjon er meddelt på helt saklig grunnlag, ble det så søkt bøtet på ved restitusjonsloven av 15. november 1946 som i §4 tredje ledd i høy grad innskrenker kommunens forkjøpsrett og gjør den avhengig av departementets godkjenning. Men ved lovens ord og de motiver som ligger til grunn vil det da også ytterligere fremgå at inntil loven trådte i kraft den 1. desember 1946 sto kommunen ifølge restitusjonsanordningen helt fritt i så henseende, men var selvsagt bundet av konsesjonslovenes alminnelige bestemmelser.

Retten finner da til slutt kun grunn til å gå inn på spørsmålet om formannskapet og herredsstyret ved behandlingen av fru Strøms søknad om stadfestelse av den under okkupasjonen meddelte konsesjon har tatt usaklige eller utenfor konsesjonslovens formål liggende hensyn. Dette kan imidlertid ikke ansees godtgjort, idet formålet med det fattede vedtak om å gjøre forkjøpsretten gjeldende må antas å ha vært å skaffe skogeiendommer til husbruksskoglagene, - om enn det selvsagt, og uten at derfor kan rettes noen bebreidelse, har vært tatt i betraktning de spesielt gunstige konjunkturer. - - -