Rt-1950-315
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1950-04-13 |
| Publisert: | Rt-1950-315 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 50 B/1950 |
| Parter: | A (overrettssakfører E. Rygh, til prøve) mot B høyesterettsadvokat Fredrik Moe). |
| Forfatter: | Nygaard, Holmboe, Soelseth, Gaarder, Grette |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Nygaard: Ved Nordfjord herredsretts dom av 13. oktober 1944 ble A kjent å være far til den gutt som B hadde født xx.xx.1944. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. Denne dom ble av A påanket til Gulating lagmannsrett som den 19. juli 1946 avsa dom med slik domsslutning;
«A kjennes å være far til det av B den 19. juni 1944 fødte barn, Asbjørn.
I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler A til B innen 2 uker fra dommens forkynnelse kr. 400.»
Allerede den 27. juni 1946 hadde lagmannsretten besluttet at det skulle tas blodprøver av partene og barnet, men resultatet av blodtypeundersøkelsen forelå ikke da lagmannsrettens dom ble avsagt. Den 3. august 1946 meddelte professor G. Waaler i brev til lagmannsretten: «I farskapsaken nr. 28/45 A -B har jeg foretatt blodtypebestemmelse på blodprøve fra:
Blodprøve av typer
tatt d.
1. B (mor) 5/7 46 doktor Wennevold A1 MN
2. Asbjørn (barn) » » B MN
3. A 8/7 » O N
Etter AB-systemet kan en da ikke utelukke noen mann av type B, A1B og A2B, men alle menn av type O, A1 og A2 fra å være barnets far.
Etter MN-systemet kan en ikke utelukke noen mann fra å være barnets far.
Etter blodtypeundersøkelsen er da A's farskap uforenelig med AB-systemet. (Se veiledningen, tabellen nr. 3).»
Ved erklæring av 2. mars 1948 har A påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder dommen i sin helhet, både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. I
Side:316
ankeerklæringen har han gjort gjeldende at etter blodprøven og de bevis som ellers foreligger i saken, skulle han ha vært frifunnet både for farskap og for bidragsplikt. Videre fremholdes det i ankeerklæringen at barnemoren ikke har forklart seg riktig når hun sier at hun ikke har hatt samleie med andre personer enn den ankende part.
A som har møtt ved overrettssakfører Evald Rygh som prøveadvokat, har vært fritatt for rettsgebyrer for Høyesterett og har nedlagt slik påstand:
«1. At A frifinnes for farskap og bidragsplikt til Bs den 19. juni 1944 fødte guttebarn, Asbjørn.
2. At B tilpliktes å betale til A saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett og saksomkostninger til staten for Høyesterett som om saken ikke hadde vært benefisert.»
Ankemotparten, B, som har hatt fri sakførsel for Høyesterett, har ved høyesterettsadvokat Fredrik Moe nedlagt denne påstand:
«1. Prinsipalt: A dømmes å være far til den av B den 19. juni 1944 fødte gutt Asbjørn.
2. Subsidiært: A dømmes bidragspliktig til den av B den 19. juni 1944 fødte gutt Asbjørn.
3. A dømmes til å betale saksomkostninger til B for herredsrett og lagmannsrett og til staten for Høyesterett.
4. Mitt salær som beskikket prosessfullmektig for B for Høyesterett fastsettes av retten.»
Ved Gulating lagmannsretts kjennelse av 16. april 1948 fikk den ankende part oppreisning for oversittelse av ankefristen.
Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. For Høyesterett er fremlagt det foran nevnte brev fra professor Waaler med resultatet av blodtypeundersøkelsen. Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er den ankende part og 5 vitner blitt avhørt. Jeg finner ikke grunn til referere de forklaringer som her er avgitt.
Jeg er kommet til et annet resultat enn de underordnede retter, idet jeg finner at den ankende part må frifinnes både for farskap og for bidragsplikt.
Det er på det rene i saken at partene til stadighet har hatt samleie med hverandre gjennom et lengere tidsrom, nemlig iallfall fra 1938 til februar 1944, med enkelte kortere avbrytelser i 1940 og 1941. På samme måte som lagmannsretten legger jeg videre til grunn at partene har hatt samleier også i september 1943 da man må regne med at barnemoren er blitt besvangret. Imidlertid viser blodtypeundersøkelsen i saken at den ankende parts farskap er uforenelig med AB-systemet. Barnemoren har blodtype A1, barnet blodtype B og den ankende part blodtype O. Dette tilfelle er nevnt under nr. 3 i den tabell som er tatt inn i Justisdepartementets veiledning av 31. mars 1941 (Norsk Lovtidend 1941 185 flg.) og hører således til den gruppen hvor man etter veiledningen med størst sikkerhet kan bygge på en utelukkelseskonklusjon.
Side:317
Når det gjelder spørsmålet om hvilken bevisverdi man skal tillegge blodtypebestemmelsene i farskapssaker, viser jeg til de inngående opplysninger som er gitt av førstvoterende i en høyesterettssak i Rt-1949-873 flg., jfr. også høyesterettsdom i Rt-1949-1019 flg. I den første av disse saker var farskapet til den oppgitte far uforenelig både med AB-systemet og med MN-systemet. Høyesterett fant at denne utelukkelseskonklusjon var av en slik styrke at den oppgitte far på dette grunnlag ble frifunnet for farskap og bidragsplikt til tross for at bevisene ellers trakk i annen retning. Men også ved en utelukkelse bare etter AB-systemet er - iallfall i et tilfelle som det foreliggende - muligheten for feil så forsvinnende liten at det må være riktig å legge avgjørende vekt på resultatet av blodtypeundersøkelsen. Jeg viser her - foruten til den nevnte veiledning fra Justisdepartementet - til det som om AB-systemet (eller ABO-systemet som det kalles i Danmark) er uttalt i H. P. Andresens verk: «Menneskets Blodtyper. Anvendelsen i Retsmedicinen» (1948) 47-48 og i «Veiledning ved Bedømmelse av Blodtypebestemmelsens Resultat», godkjent av det danske retslægeråd 11. mars 1947. Den eneste reservasjon jeg finner å måtte ta er at det kan foreligge «ganske exeptionelle, blodtypeundersøkelsen uvedkommende, grunne» som taler mot det resultat som blodtypeundersøkelsen viser, således som den er uttrykt i den danske veiledning. Noen slike eksepsjonelle grunner foreligger imidlertid etter min mening ikke i denne sak selv om bevisene ellers i det vesentlige går i annen retning enn det resultat som blodtypeundersøkelsen viser. De opplysninger som for øvrig er kommet frem i saken er således ikke av den art at jeg anser det forsvarlig å sette resultatet av blodprøven ut av betraktning. Jeg finner derfor at utelukkelseskonklusjonen etter AB-systemet her må lede til at den ankende part frifinnes for farskap.
Etter resultatet av blodtypeundersøkelsen anser jeg det således utelukket at den ankende part kan være barnets far. Den ankende part må da også frifinnes for bidragsplikt, idet jeg finner å måtte bygge på den rettspraksis som foreligger i saker av denne art. Jeg viser i denne forbindelse til de høyesterettsdommer som er nevnt av førstvoterende i Rt-1949-873 på side 878 og nevner også høyesterettsdom i Rt-1938-609. I den tidligere nevnte høyesterettsdom i Rt-1949-1019 ble den oppgitte far frifunnet for farskap, men kjent bidragspliktig til tross for at hans farskap var uforenelig med MN-systemet. Imidlertid var forholdet i denne sak at utelukkelseskonklusjonen gikk inn under tabellens gruppe IV, altså i den gruppe innen MN-systemet som står i den laveste sikkerhetsklasse. På dette punkt lå således denne sak annerledes an enn den sak som nå foreligger til avgjørelse.
Jeg antar at saksomkostningene bør oppheves for alle retter.
Jeg stemmer for denne dom:
A kjennes ikke å være far eller
Side:318
bidragspliktig til det barn som B fødte den 19. juni 1944.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Soelseth, Gaarder og Grette: Likeså.