Rt-1949-1019

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1949-12-21
Publisert:	Rt-1949-1019
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 4-1
Saksgang:	L.nr. 122 B/1949
Parter:	Frk. A (overrettssakfører Rolf Arne Foss - til prøve) mot B (høyesterettsadvokat Ola Sveen).
Forfatter:	Skau, Bahr, Gaarder, Grette, Dissens: Eckhoff
Lovhenvisninger:	Uektebarnloven (1915) §13

Dommer Skau: Vest-Telemark herredsrett avsa 28. mars 1944 dom med slik domsslutning:

«1. Y kjennes å være far til det av frk. X den 21. mars 1942 fødte pikebarn.

2. Saksomkostninger ilegges ikke.»

Y anket til Agder lagmannsrett som avsa dom 9. februar 1946 med slik domsslutning:

«Y frifinnes for farskap og bidragsplikt til frk. X's pikebarn, født xx.xx.1942.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Frk. X har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder dommen i dens helhet, og både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. I ankeerklæringen gjør hun i det vesentlige gjeldende at det antas å være uriktig:

«at retten legger avgjørende vekt på resultatet av blodprøven, idet den ikke har funnet det bevist, at det er vektige omstendigheter eller bevis som taler for farskapet,

at retten i denne henseende legger vesentlig vekt på at svangerskapsterminen var så lang som 294 dager, skjønt det etter så vel rettsmedisinske uttalelser som rettspraksis intet er til hinder for en så lang svangerskapstermin,

at retten antar en blødning den ankende part hadde omkring 20. juni 1941 er en vanlig menstruasjon som skulle tale avgjørende mot befruktende samleie 1. juni 1941 eller de nærmeste dager deretter,

at retten ser helt bort fra barnemorens forklaring om at partene fortsatte å ha samleie utover til august-september 1941, ennskjønt retten uttrykkelig uttaler, at den ikke har funnet å kunne stole helt på motpartens forklaring på dette punkt,

at retten finner å måtte regne med muligheten av at den ankende part har hatt samleie med noen annen, til tross for at retten uttrykkelig erklærer at dette ikke er bevist, og at det er bestemt benektet av den ankende part.

Frk. X, som møter ved overrettssakfører Rolf Arne Foss som prøveadvokat, er fritatt for rettsgebyrer. Hun har lagt ned slik på stand:

«I. Prinsipalt:

Y kjennes å være far til det pikebarn frk. X fødte 21. mars 1942.

Side:1020

Subsidiært:

Y kjennes å være bidragspliktig til det pikebarn frk. X fødte den 21. mars 1942.

II. Y dømmes i begge tilfelle til å betale sakens omkostninger ved herreds- og lagmannsrett til det offentlige som om saken ikke hadde vært benefisert, rettsgebyrene ved sakens behandling for Høyesterett til det offentlige, samt saksomkostningene for øvrig for Høyesterett til frk. X.»

Y, som har fått bevilling til fri sakførsel, har ved høyesterettsadvokat Ola Sveen lagt ned slik påstand:

«1. Y frifinnes for farskap og bidragsplikt til frk. X's pikebarn, født xx.xx.1942.

2. Frk. X ilegges saksomkostninger for lagmannsretten.

3. Frk. X ilegges saksomkostninger for Høyesterett som om saken ikke var benefisert.»

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er det avgitt forklaring av partene og av en del vitner, hvorav fem nye.

Hva angår spørsmålet om Y skal kjennes å være far til barnet, er jeg kommet til samme resultat som lagmannsretten. Derimot antar jeg, i motsetning til lagmannsretten, at Y ikke kan unngå bidragsplikt.

Jeg skal først behandle spørsmålet om når det kjønnslige samkvem mellom partene må antas å ha opphørt. Lagmannsretten har om dette uttalt at «den mest antagelige grunn til opphøret av den kjønnslige forbindelse mellom dem er vel at svangerskapet ble synlig for den ankende part, således som av frk. X forklart. Og dette kan først være tilfelle på ettersommeren.» Jeg er enig i dette. Som det fremgår av herredsrettens dom, tjente frk. X på gården hos Y's foreldre fra 1934. Det er videre på det rene at partene fra omkring årskiftet 1938/39 jevnlig hadde samleie med hverandre - om enn hyppigheten er omtvistet. Endelig er det på det rene at partene ikke anså seg som forlovet eller regnet seg for å ha «fast følge». Under disse omstendigheter finner jeg ikke å kunne bygge på Y's forklaring om at de sluttet å ha samleie med hverandre omkring 1. juni 1941, fordi hans «følelse for henne var kjølnet». Han sier selv at noen annen grunn kan han ikke oppgi, og heller ikke er det noen spesiell grunn til at han kan tidfeste tidspunktet for opphøret. Jeg legger i denne forbindelse vekt på at han - etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett - ikke har nevnt noe om at forbindelsen opphørte omkring 1. juni 1941, før under saksforberedelsen for herredsretten etter at han var blitt kjent med frk. X's forklaring der om at hun litt etter 20. juni 1941 hadde sin siste menstruasjon.

Jeg legger altså til grunn at det forholder seg som av frk. X forklart, nemlig at partene fortsatte å ha samleie med hverandre også en tid etter den 21. juni 1941. For meg blir det da uten betydning for sakens utfall om den blødning som frk. X hadde omkring 21. juni 1941, var en virkelig menstruasjon som utelukker at hun kan være besvangret tidligere, eller om det var en av de uregelmessige blødninger som kan forekomme etter at besvangring har funnet sted.

Side:1021

Når jeg således går ut fra at Y har hatt sådant samleie med frk. X at han etter naturens orden kan være barnets far, blir det neste spørsmål om det foreligger noen omstendighet som etter §13 i lov nr. 3 av 10. april 1915 kan føre til at det likevel ikke gis dom for farskap. Herom skal jeg bemerke:

Som det fremgår av de tidligere dommer i saken, er resultatet av de foretatte blodtypebestemmelser at Y's farskap ikke kan utelukkes etter AB-systemet, men det er «uforenelig med MN-systemet». Om blodtypebestemmelser og deres betydning som bevismiddel i saker av denne art viser jeg til den utførlige redegjørelse som er gitt i høyesterettsdom av 12. november 1949 i l.nr. 191 Albert Bruland mot Signe Aalen, se Rt-1949-873. Nå er idet visstnok så at den foreliggende sak, når det gjelder resultatet av blodtypebestemmelsene, ligger annerledes an for så vidt som farskapet i den nevnte sak var funnet å være uforenelig med prøven både etter AB-systemet og MN-systemet. Imidlertid antar jeg at også en «utelukkelseskonklusjon» etter MN-systemet alene må tillegges slik vekt at den må sies å være en omstendighet som i og for seg «gjør det tvilsomt om den oppgitte far er barnets far» - lovens §13 - og at den derfor må føre til at det ikke kan gis dom for farskap hvor det ikke foreligger bevis ellers av slik styrke at det er berettiget å sette resultatet av blodtypebestemmeisene til side. Jeg viser i denne forbindelse til det som siteres i novemberdommen fra den danske medisiner P. H. Andresens verk «Menneskets blodtyper. Anvendelsen i Retsmedicinen», se særlig side 73, og til Justisdepartementets rundskriv av 31. mars 1941, inntatt i Lovtidend 2. avd. side 185 ff., se særlig side 189, 2. avsnitt. Og da det i denne sak etter min mening ikke foreligger slike omstendigheter at de er egnet til å oppheve den sterke tvil om farskapet som blodtypebestemmelsen etterlater, finner jeg at Y ikke bør kjennes å være barnets far. Etter dette blir det da ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til det etter min mening tvilsomme spørsmål om de opplysninger som foreligger utenom resultatet av blodtypebestemmelsen, ville ha kunnet føre til at det ikke ble gitt dom for farskap.

Tilbake står så spørsmålet om Y skal kjennes bidragspliktig. Dette spørsmål mener jeg, som allerede nevnt, må besvares bekreftende. Som det fremgår av det jeg tidligere har anført, anser jeg det bevist at Y har hatt samleie med frk X til sådan tid at han etter naturens orden kan være barnets far. Og selv om jeg antar at utfallet av blodtypeprøven må sies å være en omstendighet som gjør det tvilsomt om Y er barnets far, så kan man etter min mening ikke si at blodtypeprøven i det foreliggende tilfelle - hverken isolert sett eller sammen med de ellers foreliggende bevis gjør det utelukket at han kan være det. Jeg viser i denne forbindelse til meddelelse inntatt i Rt-1937-716 og til det allerede nevnte rundskriv av 1941, se særlig Lovtidend 2. avd. side 189. Jeg understreker at prøveresultatet i det foreliggende tilfelle går inn under tabellens gruppe IV, altså den gruppe i MN-systemet som står i laveste sikkerhetsklasse. Og er det ikke utelukket at Y kan være barnets far, så er det heller ikke etter Høyesteretts praksis grunnlag for å frita ham for bidragsplikt.

Side:1022

Jeg viser for så vidt til dom referert i Rt-1933-377 ff. hvor førstvoterende uttaler (side 378): «Den i Rt-1921-406 refererte dom må ansees som et avgjørende prejudikat for at bidragsplikt ikke inntrer når positivt og bindende bevis fører til at den utlagte «etter naturens orden» ikke kan være barnets far.» Hva særlig angår den tidligere nevnte dom av 12. november i år, hvor saksøkeren ble frifunnet både for farskap og bidragsplikt, nevner jeg at farskap der var funnet uforenelig med prøven også etter AB-systemet og at typene gikk inn under den gruppe i dette system som byr den største sikkerhet.

Etter dette vil frk. X's subsidiære påstand bli å ta til følge. Dog antar jeg at saksomkostninger etter sakens utfall og den tvil den har frembudt, heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

Y kjennes å være bidragspliktig til det barn som frk. X fødte den 21. mars 1942.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Eckhoff: Jeg er kommet til det resultat at Y bør frifinnes for bidragsplikt.

Selv om jeg er enig med førstvoterende i at det er sannsynlig at partene har hatt samleie med hverandre etter 20. juni 1941, og det etter de foreliggende opplysninger ikke lar seg gjøre å utpeke noen annen som kan ha hatt samleie med frk. X i den kritiske tid, foreligger det intet annet bevis enn hennes blotte benektelse.

Avgjørende for meg er at parts- og vitnebeviset i denne som i de fleste av disse saker er av en så begrenset verdi, at det bør vike for det sterkere bevis blodprøven representerer. Muligheten for feil ved typebestemmelsen under MN-systemet, gruppe IV, synes så forsvinnende at blodprøven sammenholdt med det bevis som foreligger i saken bør utelukke Y. I denne forbindelse nevner jeg dommen i Rt-1921-406, 1932 324 og 1935 110.

Det er også grunn til å nevne at tendensen i dansk og svensk rettspraksis antas å gå i den retning at blodtypebestemmelsen tillegges stigende bevisverdi. Jeg nevner her Andresens fremstilling side 43 og 73, dommer i Ugeskrift for Retsvæsen 1945 54 og 1946 7 flg. og dommer i Nytt Juridiskt Arkiv 1942 39, 1944 568 og 1948 327 flg.

Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gaarder og Grette: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Thv. N. Strøm):

Den 21. mars 1942 fødte frk. - X, saksøkte, et pikebarn. Som far til barnet oppga saksøkte Y, saksøkeren. Farskapsforelegg mot den opp gitte barnefar ble utferdiget den 10. april 1942 og forkynt for Y den 24. samme måned. Saksøkeren har ikke villet vedkjenne seg farskapet og har ved begjæring av 19. mai 1942 reist sak ved Vest-Telemark herredsrett til fraleggelse av farskapet.

Sak er reist i betimelig tid.

Side:1023

Det er på det rene at saksøkte har tjent på gården hos saksøktes foreldre siden 1934 og inntil hun høsten 1941, da det ble kjent at hun var med barn og måtte forlate tjenesten da hun oppga at saksøkeren var barnets far. Det er likeledes på det rene at partene de siste 2-3 år inntil begynnelsen av juni 1941 pleiet kjønnslig omgang med hverandre temmelig regelmessig, hvor hyppig partene i denne tid hadde samleie med hverandre er ikke på det rene, idet deres uttalelser på dette punkt er noe avvikende. Partene gjorde ikke noe for at deres samleier ikke skulle resultere i at saksøkte ble med barn, når unntas at saksøkeren hver gang «trakk seg tilbake» før sedavgang. Der er tatt blodprøver av partene og av barnet. Konklusjonen av disse prøver er at etter AB-systemet kan saksøkerens farskap ikke utelukkes, saksøkeren er av type A1, mor og barn av type A1B. Etter MN-systemet er saksøkeren av type M, mor og barn av type N. Med MN-systemet er saksøkerens farskap til barnet uforenelig. - - -

Saksøkeren gjør gjeldende at han siste gang hadde samleie med saksøkte først i juni måned 1941 og at han da barnet ble født xx.xx.1941 ikke kan være dets far, da dette gir en for lang svangerskapstermin, nemlig ca. 290 dager. - - -

Saksøkte hevder at hun og saksøkeren regelmessig hadde samleier med hverandre like til hun måtte forlate tjenesten 4. november 1941, eller inntil 2 á 3 uker før dette tidspunkt. Selv hevder hun at hun hadde sin menstruasjon siste gang omkring 20. juni 1941, men hevder at dette ikke kan være avgjørende bevis for at hun er blitt besvangret ved det av saksøkeren siste erkjente samleie som skal ha funnet sted i begynnelsen av juni s. å. - - -

Retten finner saken meget tvilsom, så vel hva angår hva som faktisk har funnet sted mellom partene som hvilken betydning de foreliggende fakta skal tillegges. Det finnes godtgjort at det pikebarn som saksøkte fødte den 21. mars 1942 var fullbåret. Retten bygger i denne henseende på vitneprov fra vitne nr. 2 som forklarer at barnet ved fødselen veiet 4000 gr. hadde fullt utviklede negler og normal hårbegrensning, liksom det må antas at fosterbevegelser merktes første gang i slutten av oktober eller begynnelsen av november 1941.

Når det gjelder spørsmålet om tidspunktet for siste samleie mellom partene er det på det rene at et slikt samleie fant sted i begynnelsen av juni måned 1941. Herom er partene enige, men om hva der senere er funnet sted mellom dem er de helt uenige. Holder en seg til det siste samleie som partene er enige om har funnet sted får en en svangerskapstermin på ca. 290, høyst 294 døgn, en svangerskapstermin som ligger innenfor de grenser den rettsmedisinske kommisjon oppstiller for et fullbåret barn nemlig 240 til 320 dager.

Retten finner heller ikke å kunne si at den blødning fra genitalia som moren hadde ca. 20. juni 1941, og som av henne anslåes til å ha vært av samme mengde og varighet som en normal menstruasjon er noen absolutt hindring for at konsepsjonen har funnet sted før denne. Det må ved uttalelsen fra den rettsmedisinske kommisjon i årsberetningen 1914 529 og ved dom i Rt-1941-809 være godtgjort at slik blødning fra genitalia, og som av moren lett kan forveksles med en normal menstruasjon kan finne sted, etter medisinsk erfarne folk, både en og to måneder etter befruktningen.

Side:1024

Etter dette finner retten at det ikke etter naturens orden er noen umulighet at det pikebarn som saksøkte fødte den 21. mars 1942 er frukten av samleiet mellom partene først i juni måned 1941.

Spørsmålet blir da om der foreligger andre momenter som taler mot at saksøkeren ansees som far til saksøktes barn. Hva for det første angår bevis for at saksøkte har hatt kjønnslig omgang med andre menn enn saksøkeren i den kritiske tid, finnes sådant bevis ikke å ha vært ført. Det er fra saksøkerens side hevdet at saksøkte har vært sammen med to andre menn i denne tid, men den ene av disse har det ikke vært mulig å få rede på, og den annen benekter bestemt å ha hatt samleie med saksøkte, han benekter i det hele å ha truffet saksøkte. Saksøkte selv nekter å ha hatt samleie med disse menn, den ene kjenner hun i det hele bare av utseende. Retten finner å kunne feste tillit til saksøktes forklaring på dette punkt helt ut.

Spørsmålet blir så hvilken betydning en skal tillegge blodprøven. Retten er enig i den forståelsen av Høyesteretts praksis som saksøkte har gjort gjeldende. Men tilfellet i nærværende sak kommer for så vidt i en noe annen stilling som blodprøven blir det eneste konkrete bevis en har, idet den før nevnte blødning etter samleiet i juni 1941 bringer en visse usikkerhetsmomenter. Men da utelukkelseskonklusjonen er den relativt mest usikre, nemlig M IV etter MN-systemet, finner retten at den ikke kan se bort fra muligheten av en V2-variant hos faren og vil derfor, i for bindelse med at saksøkeren er den eneste retten finner bevist har hatt samleie med saksøkte til en slik tid at han etter naturens orden kan være far til hennes barn, ta til følge saksøktes påstand om at saksøkeren kjennes å være far til saksøktes barn født xx.xx.1942. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Bonnevie, lagdommer Rogstad og kst. sorenskriver Martens):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten. At samleie mellom partene har funnet sted senere enn de første dager av juni 1941 er ikke godtgjort, og den ankende part, Y, kan - som forholdene ligger an - etter naturens orden ikke være barnets far gjennom samleie omkring 1. juni 1941, jfr. høyesterettsdom Rt-1933-377 og de i herredsrettens dom senere oppgitte høyesterettsdommer. Nærmere bemerkes:

Etter blodtypebestemmelsen, foretatt av professor dr. med. Waaler, er den ankende parts farskap visstnok bare uforenelig med MN-systemet gruppe IV, og ifølge Justisdepartementets rundskriv av 31. mars 1941 vedkommende blodtypeundersøkelser i farskapssaker er de feilmuligheter som her foreligger ikke så små at de kan settes ut av betraktning, hvis det ellers i saken er vektige omstendigheter eller bevis som taler for farskapet. Men dette kan her ikke sees å være tilfelle.

Hva angår det siste samleie som ubestridt har funnet sted mellom partene, 1. juni 1941 eller en av de nærmeste påfølgende dager, er en svangerskapsperiode på 294 dager regnet fra 1. juni 1941 til barnets fødsel 21. mars 1942 vesentlig lenger enn sedvanlig for et fullbåret barn, hva det jo her er spørsmål om. Bortsett fra alle tvil som kan melde seg om hvor vidt en antatt menstruasjon er en virkelig menstruasjon, må det dessuten tillegges vesentlig vekt at ankemotparten etter sin egen

Side:1025

forklaring har hatt menstruasjon på samme måte son hun pleier å ha det ca. 3 dager omkring 20. juni 1941.

Til dette kommer at forskjellige omstendigheter peker sterkt i retning av at frk. X har hatt befruktende samleie etter denne menstruasjon. Selv forklarer hun at hun fortsatt har hatt samleie med den ankende part helt utover til august eller september 1941, da det ble synlig for ham at hun skulle ha barn. Man har dog i enkelte punkter ikke funnet å kunne feste lit til hennes forklaring, og må regne med muligheten av at hun etter sin siste menstruasjon har hatt samleie med noen annen enn den ankende part, selv om dette ikke er bevist og benektes av frk. X. Man har festet seg ved at hun under saksforberedelsen ved herredsretten først forklarte at hun aldri hadde hatt samleie med andre enn Y, men senere i samme rettsmøte etter å være foreholdt Y's forklaring erkjente halvannet eller to år forut å ha hatt samleie med Å. Helt overensstemmende er heller ikke hennes forklaringer om tiden for siste menstruasjon før fødselen. I nevnte rettsmøte 18. juni 1942 har hun forklart at hun hadde siste menstruasjon litt etter 20. juni 1941, mens hun under ankeforhandlingen har forklart at denne siste menstruasjon sluttet 20. juni. Ankemotparten bestrider videre ikke at hun under hestemarkedet i Dalen 21. juni 1941 hadde følge hjemover alene med en gutt fra Lunde. I rettsmøte 18. juni 1942 forklarte hun at hun hadde følge med ham «omlag to - tre timer fra klokka var omkring 12 om natta.» Under ankeforhandlingen har hun forklart at hun kom hjem ved 12-tiden. Tidligere på kvelden hadde hun vært sammen med 6. vitne, B, og der er ikke overensstemmelse mellom dette vitnes og frk. X's forklaringer om hvor lenge disse var sammen. Det er derfor heller ikke klart om frk. X bare har vært en halvtimes tid eller atskillig lenger tid alene sammen med gutten fra Lunde. Hvem denne gutt er, er ikke oppklart. - - -

Lagmannsretten har heller ikke funnet helt å kunne stole på den ankende parts benektelse av å ha hatt samleie med frk. X senere enn i begynnelsen av juni måned 1941. Visstnok har det ubestridt ikke vært noe kjærlighetsforhold mellom partene, men den mest antagelige grunn til opphøret av den kjønnslige forbindelse mellom dem er vel at svangerskapet ble synlig for den ankende part, således som av frk. X forklart. Og dette kan først være tilfelle på ettersommeren.

Edfestelse av partene er funnet betenkelig og overfor den ankende parts benektelse kan det - som nevnt - ikke ansees bevist at han har hatt samleie med frk. X senere enn de første dager av juni 1941. Da besvangring gjennom et så tidlig stedfunnet samleie alle forhold tatt i betraktning, må ansees utelukket, vil den ankende parts påstand bli å ta til følge. - - -