Rt-1950-456
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1950-05-20 |
| Publisert: | Rt-1950-456 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 100/1950 |
| Parter: | Den norske Stat ved Forsvarsdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker) mot Erik Garberg (overrettssakfører Nils L.S. Jacobsen, til prøve). |
| Forfatter: | Berger, Eckhoff, Nygaard, Kruse-Jensen, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §11, §31, Tvistemålsloven (1915) §11, §30, §32, Motorvognloven (1926) |
Dommer Berger: Asker og Bærum herredsrett avsa 19. mars 1948 dom med sådan domsslutning:
«Staten v/Forsvarsdepartementet dømmes til å betale Erik
Side:457
Garberg i erstatning kr. 5 000,- med 4 % rente fra 1. februar 1947 til betaling skjer samt kr. 500,- i saksomkostninger.
Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra dommens forkynnelse.»
Staten har påanket saken fordi den mener at herredsretten har tatt feil når den i dommen anfører at Staten må ha vanlig garantiansvar etter motorvognlovens §31 i. f. jfr. §11.
Ved Høyesteretts Kjæremålsutvalgs beslutning av 16. juni 1948 er anke direkte til Høyesterett tillatt.
Den ankende part har for Høyesterett nedlagt sådan påstand:
«1. Den norske Stat ved Forsvarsdepartementet frifinnes.
2. Den norske Stat ved Forsvarsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for samtlige retter.»
Erik Garberg har motanket. Han hevder at Staten er fullt ansvarlig etter motorvognlovens §30 første ledd for hele skaden som etter hans mening må settes til kr. 7 500,- og mener videre at han har krav på 4 % renter fra skadedagen 6. september 1945.
Han har nedlagt sådan påstand:
«Prinsipalt: a) Den norske Stat v/Forsvarsdepartementet dømmes til å betale til Erik Garberg erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 7 500,- med 4 % rente fra 6. september 1945 til betaling skjer.
b) For øvrig stadfestes herredsrettens dom.
Subsidiært: Herredsrettens dom stadfestes.
I begge tilfelle Erik Garberg tilkjennes hos Staten saksomkostninger for Høyesterett.»
Sakens sammenheng fremgår av herredsrettens domsgrunner. For Høyesterett er fremlagt en bevisopptagelse for Oslo byrett den 15. september 1949 hvor motparten Erik Garberg har avgitt partsforklaring og 2 vitner er avhørt, og en skrivelse av 15. september 1949 fra kaptein Olav Julton som var sjef for Luftforsvarets rekruttskole da ulykken fant sted. Saken står for Høyesterett i alt vesentlig i samme stilling som for herredsretten.
I sin motanke hevder Garberg at Staten har ansvar utover det ansvar etter motorvognlovens §31 i. f. jfr. §11 som herredsretten har godkjent.
Han bygger dette for det første på det alminnelige ansvar etter motorvognloven, idet han mener at unntagelsesbestemmelsen i motorvognlovens §31, 2 ikke kommer til anvendelse; visstnok er bilen her brukt «utan løyve», men man vet ikke om her er brukt «annan manns motorvogn», idet man ikke vet hvem som har brukt den, bare at det må ha vært en militær. Det må da, hevder Garberg, være Statens sak å føre beviset for at den ikke er brukt av en som var berettiget til å bruke den. Jeg kan ikke finne at dette kan føre frem. Etter de opplysninger som foreligger må jeg legge til grunn at bilen her er brukt av en som urettmessig har satt seg i besittelse av den.
Videre bygger Garberg sitt krav på at Staten har ansvar etter alminnelige rettsregler, jfr. motorvognlovens §32. Han hevder at det her foreligger uaktsomhet fra Statens side, idet det ikke var truffet tilstrekkelige forsiktighetsforanstaltninger for å hindre
Side:458
denslags uberettiget bruk av militærbilene, og videre at Staten her må være ansvarlig på objektivt grunnlag fordi det i den militære leir som her var samlet, foregikk bruk av motorvogner i et sådant omfang og under sådanne forhold at man naturlig måtte regne med at der ville oppstå skader av den art det her gjelder; han mener derfor at skadene må bæres av Staten som driver denne virksomhet, og ikke av de utenforstående som tilfeldigvis rammes. Det er fremhevet at Staten har flere lignende saker.
Jeg er blitt stående ved at heller ikke det som her er anført kan føre til ansvar for Staten i det foreliggende tilfelle. Det er visstnok så at det under sådanne forhold som forelå i denne sak må stilles ganske store krav til påpasselighet og vakthold for å hindre uberettiget og fareforvoldende bruk av militærvesenets biler. Men jeg kan ikke se at de - for øvrig ikke særlig detaljerte - opplysninger som foreligger om hvordan vaktholdet over bilene var innrettet gir grunnlag for å fastslå at der for så vidt er noe å bebreide militærvesenet. Og hva angår det objektive ansvar foreligger nok visse av de momenter som i rettspraksis har vært tillagt betydning for avgjørelsen av at en virksomhet har vært ansvarlig for de av den følgende skader uten hensyn til om der er utvist skyld. Men jeg mener at de opplysninger som foreligger om den virksomhet fra militærvesenets side som det her gjelder ikke er tilstrekkelige til at det kan fastslåes at det må medføre objektivt ansvar etter de retningslinjer som fremgår av rettspraksis.
Vedkommende spørsmål om Statens ansvar etter motorvognlovens §31 i. f. jfr. §11, er jeg kommet til samme resultat som herredsretten og kan i vesentlige deler tiltre dens begrunnelse.
Det er visstnok så at lovens uttrykk langt fra er klare. Loven fritar Staten for enhver form for «trygd» etter §11, og loven begrenser i §31, 2 ansvaret for motorvogn som er brukt «utan løyve» til «trygda etter §11». Og så vidt jeg kan se finner man ikke i lovens forarbeider noen uttalelse om hvordan ansvaret er tenkt for det tilfelle som her foreligger, at Statens motorvogn er brukt «utan løyve».
Jeg finner imidlertid at loven må forståes som herredsretten har antatt. Den sikkerhet som en bileier normalt skal stille i medhold av §11, hefter ikke bare for det ansvar som eieren selv pådrar seg i medhold av §30 og §31 eller av alminnelige erstatningsregler, men også for ansvar som andre pådrar seg ved bruk av vognene. Det gjelder først og fremst brukerens ansvar når vognen er brukt «utan løyve», jfr. §31 siste punktum, men også for det ansvar som vognens fører måtte pådra seg ved uaktsomhet i tilfelle hvor eieren ikke er ansvarlig på grunn av bestemmelsen i §30 siste ledd eller av andre grunner. Dette fremgår av lovens tekst «Trygd .... for det skadebotsansvaret som bruken av motorvogni kann føra med seg», og at det har vært meningen fremgår av forarbeidene (Innst. O. I - 1926 4). Slik har loven også vært anvendt i rettspraksis, se høyesterettsdom i Rt-1946-1009, særlig side 1012 og de der siterte dommer, jfr. også høyesterettsdom i Rt-1948-370.
I realiteten vil dette si at bileieren, som har stillet sikkerhet,
Side:459
blir ansvarlig innenfor dens ramme for alt erstatningsansvar som bruken av vognen fører med seg. Dette er klart hvis man tenker seg sikkerheten stillet på den måten som loven først gir anvisning på, ved deponering av kontanter eller verdipapirer. Men det samme er tilfellet når sikkerheten er stillet på den sedvanlige måte, ved deponering av en garantipolise. I visse tilfelle vil eieren her bli regressansvarlig overfor selskapet, se de i de nevnte dommer av 1946 og 1948 omhandlede forhold. I andre tilfelle vil regressansvar falle bort som følge av den i forbindelse med garantipolisen tegnede ansvarsforsikring, men dette må etter min mening være likegyldig for den rettslige bedømmelse av spørsmålet.
Når således enhver privat eier av motorvogn er gjort ansvarlig - om enn indirekte - for alt erstatningsansvar som oppstår ved bruk av vognen, kan jeg ikke anta at det har vært lovens mening at Staten, fordi den av selvinnlysende grunner fritas for å stille sikkerhet, også i realiteten skal ha et mer begrenset ansvar enn andre eiere av motorvogn. En støtte for min oppfatning finner jeg også i lovens ordlyd. Den sier at for Statens motorvogner «trengs inga trygd». Og jeg mener at det også fremgår av forholdet med bestemmelsene om kommunens motorvogner; opprinnelig var kommunens vogner likestillet med Statens, så gikk bestemmelsene om kommunens vogner i 1935 helt ut av loven, og i 1946 fikk bestemmelsen sin nåværende ordlyd, hvoretter departementet kan frita kommunens motorvogner eller visse grupper av disse for trygd, men det finnes ingen antydning om at denne kommunens forskjellige stilling overfor spørsmålet om trygd skulle ha noen innvirkning på deres ansvar overfor skadelidte, og dette synes i seg selv uantagelig.
Med hensyn til rentespørsmålet er jeg enig med herredsretten.
Jeg antar at Staten i en sak av denne art bør betale saksomkostninger til Erik Garberg også for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
Herredsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Staten ved Forsvarsdepartementet til Erik Garberg 1 800 - ett tusen åtte hundre - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom.
Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Nygaard, Kruse-Jensen og Holmboe: Likeså.
Av herredsrettens dom (hjelpedommer Per Brunsvig);
Saken gjelder krav om erstatning for et traverføll som ble drept ved bilpåkjørsel.
Saksøkeren, trener Erik Garberg, har forklart at han eide et meget
Side:460
verdifullt traverføll som høsten 1945 gikk på havn på et inngjerdet område ved Bjerke travbane. Den 7. september 1945 ca. kl. 02,44 ble imidlertid føllet påkjørt og drept av personbil 3002 - L tilhørende Luftforsvaret. Saksøkeren mener bilen ved anledningen overtrådte en rekke bestemmelser i trafikkreglene, bl.a. ved at den kjørte med for stor fart, ikke stoppet til tross for at den hadde en lang oversiktlig veibane å stoppe på, kjørte over i venstre veibane og ved etter ulykken å forsvinne uten å ta seg av den skadede hest og uten å melde fra om ulykken. Hesten gikk innenfor et meget solid gjerde og det er nærmest uforståelig hvorledes den kan ha kommet ut på veien, i hvert fall mener saksøkeren at det ikke er noe å bebreide ham. - - -
Saksøkte, Staten ved Forsvarsdepartementet, hevder at den ikke er ansvarlig for skaden. Saksøkte innrømmer at skaden er forårsaket av bil 3002 - L, men hevder at denne er blitt stjålet og brukt av en ukjent person til kjøring som ikke er offisiell og tillatt tjenestekjøring. Saksøkte mener derfor at unntaksbestemmelsen i motorvognlovens §31 annet ledd, 1. pkt., kommer til anvendelse. Noe garantiansvar etter motorvognlovens §31, i. f., jfr. §11, kan det heller ikke bli da Staten er fritatt for å stille garanti, jfr. motorvognlovens §11, 9. ledd. - - -
Retten: skal bemerke:
Det er på det rene at personbil 3002 - L tilhørende saksøkte den 7. september 1945 ca. kl. 02,00 på Trondheimsveien ved Bjerkebanen påkjørte og drepte et føll tilhørende saksøkeren. Det er ikke kjent hvem som ved anledningen kjørte motorvognen, selv om en soldat i Luftforsvaret har vært sterkt mistenkt. Bilen ble morgenen etter funnet ramponert utenfor forlegningen på Gardermoen. Den hadde sist vært sett i garasjen på Gardermoen ca. kl. 22,00 den 6. september 1945. Saksøkte har hevdet at bilen var stjålet. Retten anser det i hvert fall på det rene at vognen er brukt av en ukjent person uten at den kompetente myndighet har gitt tillatelse til kjøringen. Retten finner det overveiende sannsynlig at bilen er benyttet til ren fornøyelseskjøring, og det ansees bevist at det foreligger slik bruk av «annen manns motorvogn utan løyve» som er nevnt i motorvognlovens §31 annet ledd. Det er utvilsomt at det er brukt en motorvogn som vedkommende bilfører ikke eide, og retten anser det også klart at kjøringen er skjedd uten tillatelse.
Retten finner imidlertid at Staten må ha vanlig garantiansvar etter motorvognlovens §31, i. f., jfr. §11. Riktignok er Staten fritatt for å stille garanti etter motorvognlovens §11, 9. ledd, men retten antar at dette unntak vesentlig skyldes at en ikke har ansett det nødvendig med noen økonomisk garanti for Staten. Det kan ikke ha vært meningen at den som blir utsatt for skade skal ha mindre beskyttelse overfor Statens biler enn overfor de biler som eies av private. Dette ville også ha betydd atskillig større risiko for andre trafikanter, idet Staten eier langt den største bilpark i landet. Retten finner derfor at bestemmelsen i motorvognlovens §31, i. f., jfr. §11, må anvendes analogisk overfor Staten slik at den som «selvgarantist» får samme ansvar som garantisten vanlig har etter motorvognloven. Retten skal bemerke at den samme rettsoppfatning er lagt til grunn i en (utrykt) dom avsagt 11. mars 1942 av Skien byrett i sak 18/41 A, Brændås m. fl. mot Staten m. fl.
Retten finner det uten betydning for avgjørelsen av saken om skaden
Side:461
er forårsaket ved uaktsom kjøring eller ikke. Etter motorvognlovens §11 første ledd, svarer garantisten for det «skadebotansvaret som bruken av motorvogn kann føra med seg». Garantisten har etter denne bestemmelse, jfr. §31, i. f., et objektivt ansvar som ikke avhenger av om det er utvist skyld. Retten anser det ikke bevist at saksøkeren har gjort seg skyldig i noen uaktsomhet.
Retten antar at føllet da ulykken fant sted 7. september 1945 hadde en salgsverdi av kr. 7 500. Det er imidlertid på det rene at saksøkeren ikke hadde planer om å selge føllet den gang. Etter den pengesanering som ble gjennomført fra 9. september 1945 falt hesteprisene og retten antar at gjenanskaffelsesverdien for føllet er kr. 6 000. Retten finner at det tap som saksøkeren har lidt må settes til kr. 6 000, idet det var saksøkerens mening å selge hesten senere og retten antar at han da ikke ville oppnådd noen høyere salgssum, jfr. også Øvergaard, Norsk Erstatningsrett, 317.
Når Staten får ansvar etter motorvognloven som om den hadde stillet garanti, antar retten imidlertid at de i tvistemålslovens §11, 2. ledd fastsatte verdigrenser kommer til anvendelse. Det er vanlig at det garanterende forsikringsselskap ikke påtar seg det selvstendige ansvar etter motorvognlovens §31, i. f., utover de i loven fastsatte ansvarsgrener. Retten antar således at saksøkte ikke er ansvarlig for saksøkerens tap ut over kr. 5 000.
Den erstatning saksøkte skal betale fastsettes etter dette til kr. 5 000.
Det er på det rene at saksøkeren før saken ble anlagt erklærte seg villig til å godta oppgjør med kr. 5 000 samt utgifter til juridisk bistand. Retten finner at saksøkte må erstatte saksøkeren hans saksomkostninger med kr. 500.