Rt-1950-613

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1950-06-22
Publisert:	Rt-1950-613
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 127/1950
Parter:	Statsadvokat Joh. Kr. Borten, aktor mot 1. A, (forsvarer overrettssakfører Harald Børresen - til prøve), 2. B, (høyesterettsadvokat Peter Stabell).
Forfatter:	Schei, Grette, Soelseth, Stenersen, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Valutareguleringsloven (1946) §1, §3, Mellombels lov om innførsleforbod (1946) §1, §5, Straffeprosessloven (1887) §377, §384, Straffeloven (1902) §63, Valutareguleringsloven (1946), §6, Mellombels lov om innførsleforbod (1946)

Dommer Schei: Oslo byrett avsa 25. oktober 1949 dom med denne domsslutning:

«A dømmes for overtredelse av lov av 19. juli 1946 nr. I §3, jfr. §1, jfr. Finansdepartementets bestemmelser av 11. og 26. juni 1945 og sirkulære av 18. juli 1945, og midlertidig lov om innførselsforbud av 13. desember 1946 nr. 29 §5, nr. 1 og 4, jfr. §1, - alt sammenholdt med straffelovens §63 - til en bot til statskassen, stor kr. 5 500,-, eller - hvis boten ikke betales en straff av fengsel i 45 dager.

I medhold av midlertidig lov om innførselsforbud av 13. desember 1946 §6 dømmes han til å tåle inndragning av en beslaglagt personbil Hudson Commondore Six, chassis nr. 492 130 928, i ufortollet stand til fordel for statskassen.

I erstatning til det offentlige for saksomkostninger betaler domfelte 50 kroner.»

A har 8. november samme år påanket dommen til

Side:614

Høyesterett med den begrunnelse at lovanvendelsen er uriktig og at straffutmålingen er for streng. I en tilleggsskrivelse av 9. januar 1950 har han opplyst at denne anke er ment å skulle omfatte også avgjørelsen av inndragningsspørsmålet. Subsidiært anfører han at tilleggsskrivelsen må kunne antas som anke over inndragningen etter straffeprosesslovens §384.

Videre har firmaet Kolberg, Caspary A/S erklært anke over dommen for så vidt inndragningen angår. Anken er begrunnet med at det er Kolberg, Caspary A/S som eier bilen og at det foreligger en feil i saksbehandlingen når inndragning er foretatt uten at firmaet var gjort til part i saken.

Med hensyn til saksforholdet viser jeg til byrettens domsgrunner.

Spørsmålet om domfeltes anke over inndragningen er erklært tidsnok og om Kolberg, Caspary A/S har ankerett i saken, har vært behandlet særskilt for Høyesterett, og jeg tar disse spørsmål opp først.

Jeg finner det klart at As ankeerklæring av 8. november 1949 ikke kan oppfattes som en anke også over inndragningen. Avgjørelsen av inndragningsspørsmålet har domfelte først angrepet ved tilleggsanke av 9. januar 1950, altså etter at ankefristen var omme. Etter min oppfatning foreligger ikke vilkårene for å anta anken etter straffeprosesslovens §384 og anken må derfor avvises. Domfelte har i det hele tatt ikke sannsynliggjort at han har oversittet ankefristen av grunner som ikke kan tilregnes ham.

Jeg er også kommet til at anken fra Kolberg, Caspary A/S må avvises. Byrettens dom går ut på inndragning hos A og har ikke bindende virkning for firmaet eller noen annen utenforstående tredjemann som måtte hevde å eie bilen. Den rett Kolberg, Caspary A/S i tilfelle har, berøres i det hele tatt ikke av dommen, og firmaet har da etter min oppfatning ikke partsrett og heller ikke ankerett i saken. En annen ting er at firmaet, selv om det måtte vinne frem med sin påstand om å være eier av bilen, vil kunne tilpliktes å tåle inndragning av denne i en sak hvor det selv er part, jfr. §6, 3 i lov om innførsleforbod av 13. desember 1946. Under behandlingen av spørsmålet om firmaets ankerett har Kolberg, Caspary A/S henvist til høyesterettsdom av 26. februar og 3. mars 1916 - Rt-1916-695 og 702. Det forhold som der omhandles atskiller seg imidlertid på et avgjørende punkt fra forholdet i nærværende sak, idet underretten i sakene fra 1916 hadde gitt inndragningsdommen bindende virkning også for eiere som ikke var stevnet. Slik jeg leser dommene, var det på dette grunnlag Høyesterett kom til at disse eiere hadde ankerett. Også høyesterettsdom i Rt-1925-491 bygger på det samme synspunkt.

Jeg finner ellers grunn til å nevne at det i det foreliggende tilfelle ikke var noen grunn til å gjøre Kolberg, Caspary A/S til part. Etter opplysningene i saken var det for byretten ansett på, det rene at A eide bilen. Kolberg, Caspary A/S utleverte selv bilen til politiet uten å nevne noe om sin påståtte eiendomsrett, og

Side:615

i et senere brev til politiet av september 1949 omtalte firmaet i flere forbindelser endog uttrykkelig A som eier av bilen, noe som også stemte med opplysningene i importlisensen. Først under ankesaken har Kolberg, Caspary A/S påstått at bilen tilhører firmaet.

Det har under behandlingen av inndragningsankene også vært fremholdt at det er en feil når byretten har gitt dom for inndragning av bilen, uten samtidig å treffe bestemmelse om dekning av toll og avgifter med videre og av Kolberg, Caspary A/S's tilgodehavende for innførselen. Skjønt inndragningsspørsmålet, etter det resultat jeg er kommet til, ikke foreligger til realitetsbehandling, finner jeg grunn til å bemerke at byrettens standpunkt etter min mening er riktig. De krav det her gjelder er ikke av den karakter at de kunne trekkes inn til avgjørelse i straffesaken. Jeg nevner for øvrig at politiet i forelegget har gitt anvisning på at beløpene dekkes av salgssummen for bilen - en ordning som synes rimelig og nærliggende.

Hovedankepunktet mot lovanvendelsen går ut på at domfeltes forhold ikke rammes av lov om valutaregulering §1. Jeg finner anken grunnløs. Jeg er enig med byretten i at det her foreligger en klar overtredelse av de bestemmelser i valutareguleringsloven som forelegget omhandler, og jeg tiltrer for så vidt den begrunnelse som byretten har gitt. For Høyesterett har forsvareren også blant annet gjort gjeldende at lovanvendelsen er feilaktig når tiltalte er dømt etter lov om innførselsforbud av 13. desember 1946 §5 punkt 1. Etter forsvarerens mening var det ikke tiltalte som importerte bilen, men Kolberg, Caspary A/S. Også denne anke er etter min mening uholdbar. Jeg anser det for klart at tiltalte i innførselslovens forstand har «ført inn eller freista føre inn» bilen, uansett at han under dette gjorde bruk av firmaet Kolberg, Caspary A/S. Det var her i det hele tatt ikke spørsmål om import av bil til et bilfirma, men utelukkende om å besørge hjem til A en bil som denne selv hadde innførselslisens på, og som overhodet ikke lovlig kunne innføres til noen annen. At tiltalte overtrådte bestemmelsen i lovens §5 punkt 1 når han brukte gavelisensen til å føre inn en bil som han hadde kjøpt, kan ikke være tvilsomt.

Også anken over straffutmålingen må forkastes. Domfeltes forhold er etter min oppfatning graverende. Han hadde først på ordinær måte flere ganger søkt om innførselstillatelse, og da dette ikke førte frem, traff han arrangementet med den uriktige gaveerklæring fra broren. Erklæringen, som ble innhentet for anledningen og bekreftet for Notarius Publicus, hadde overhodet intet med det virkelige forhold å gjøre. Broren hadde i det hele tatt ingen befatning med gavebilen utover det å gi erklæringen - selv ordnet tiltalte finansieringen ad andre veier. Jeg finner det klart at det er nødvendig å reagere skarpt overfor forhold av denne art og tiltrer for så vidt hva byretten anfører om straffutmålingsmomentene, herunder også det som er sagt om de generalpreventive hensyn. Hensett til at bilen er inndratt, finner jeg den bot byretten har fastsatt passende.

Domfelte må betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

Side:616

kjennelse:

As og Kolberg, Caspary A/S's anker over inndragningen avvises.

For øvrig forkastes anken.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til det offentlige 160 - ett hundre og seksti - kroner.

Dommer Grette: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Soelseth, Stenersen og justitiarius Stang: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Knut Glad med domsmenn Bj. Henriksen og Henr. Solberg):

Tiltalte A er født xx.xx.1903 på Jæren. Han er ikke tidligere straffedømt eller mulktert.

Ved Oslo politikammers forelegg av 17. september 1949 er han forelagt A en bot, stor kr. 10 000,-, subsidiært 90 dagers fengsel, for forseelse mot

I. Lov om valutaregulerlng av 19. juli 1946 nr. I §3, jfr. §1, jfr. Finansdepartementets bestemmelser om valutakontroll av 11. og 26. juni 1945 og sirkulære om samme av 18. juli 1945, bestemmelsen om straff for den som uten Norges Banks samtykke foretar betalinger av enhver art fra Norge til utlandet, eller fra utlandet til Norge, herunder overdragelse og erverv av utenlandske betalingsmidler, ved at han uten tillatelse fra Norges Bank i mai-juni 1949 avtalte med B, bosatt i Oslo, og C, bosatt i Los Angeles, U.S.A., under et møte på Bs kontor på Grev Wedels plass 4 i Oslo, at C skulle innbetale USD 1900.- til Hudson Motor Car Company i Detroit for hans regning mot at han senere innbetalte n. kr. 9 500,- til B i Oslo, hvilken avtale ble oppfylt ved at C betalte Hudson Motor Car Company USD 1900.- medio juni 1949 og han deretter betalte til B kr. 9 500,- i sjekk den 21. juni 1949,

II. Mellombels lov om innførsleforbod av 13. desember 1946 nr. 29 §5, post 1 og 4, jfr. §1, bestemmelsene om straff for den som innfører varer av et hvert slag til riket uten særskilt tillatelse (innførselslisens) og i strid med bestemmelsene gitt med hjemmel i loven, og som gir uriktige opplysninger muntlig eller skriftlig til offentlig myndighet i innførselsøyemed, og som også straffer forsøk og medvirkning, alt sammenholdt med straffelovens §63, ved at han i brev av 26. april 1949 søkte Handelsdepartementet om innførselslisens for en Hudson personbil under foregivende av at bilen var en gave fra sin halvbror, D, Buhl, Idaho, U.S.A., mens den i virkeligheten skulle betales og ble betalt av ham selv, som nevnt foran under pkt. I, og på grunnlag av disse uriktige opplysninger oppnådde å få innvilget innførselslisensen, nr. B-111927 (gavelisens), som han deretter benyttet til forsøk på innførsel av 1 Hudson Commodore Six, chassisnr. 492130928 gjennom bilfirmaet Kolberg, Caspary A/S i Oslo.

I forelegget er han også forelagt B. å tåle inndragning til fordel for statskassen av den beslaglagte Hudson Commodore Six, chassisnr. 492130928 i ufortollet stand, i medhold av innførselslovens §6 tredje ledd. Videre er i forelegget anført:

Side:617

«Ved realisasjon av den inndratte bil må den nye eier tilpliktes å betale toll og avgifter m.v. til et beløp av omlag kr. 11 000,- (etter nærmere oppgave) til Kolberg, Caspary A/S. Oslo politikammer må vei realisasjon sørge for at innførselslisens B-111927 fornyes og oversendes Oslo sjøtollkammer.»

Da tiltalte har nektet å vedta ovennevnte forelegg er saken sendt nærværende rett til pådømmelse i henhold til straffeprosesslovens §377.

Retten finner følgende forhold bevist:

Tiltalte søkte flere ganger departementet om å få kjøpe og innføre en bil fra U.S.A., uten å få svar på dette. Tiltalte bestemte seg da for å forsøke å få innførselslisens for en bil som gave fra U.S.A., såkalt B-lisens. Dette var i mars 1949 og det ble på den tid av departementet bare utstedt B-lisenser, hvor det gjaldt gaver mellom nære slektninger. Departementet forlangte som legitimasjon notarialbekreftet gaveerklæring fra vedkommende slektning i Amerika, og dåpsattester som viste slektskapsforholdet. Tiltalte skrev i mars i år til sin halvbror D og ba ham om å skrive et brev til seg og si at siden det var umulig å få tak i en brukbar bil i Norge, ville han sende en ny som gave. Tiltalte sier videre i dette brevet: «Dette brevet må du skrive slik at jeg kan levere det til departementet sammen med min søknad om innførselslisens. Det kan da ordnes slik at dollarbeløpet blir overført direkte til vedkommende bilfabrikk som skal levere bilen, slik at du slipper å ha mer bryderi. (Det er muligens en idé om du og E ga meg bilen sammen?)». Etter dette mottok tiltalte en notarialbekreftet gaveerklæring som han sammen med dåpsattester sendte, Handelsdepartementet som bilag til en søknad om innførselstillatelse på en ny bil som gave fra D. Tiltalte fikk deretter innførselslisensen og gikk så i gang med å forsøke å skaffe seg det nødvendige dollarbeløp i U.S.A., idet det hele tiden var på det rene at gaveerklæringen bare var pro forma.

Under bortleie av kontorer i et bygg som tiltalte lot oppføre kom han i forbindelse med B og hans bror fra U.S.A. C, og under forhandlingene om leieavtale spurte tiltalte om C kunne stille dollar til disposisjon i U.S.A. Dette ble det svart ja til, og det ble så avtalt at C skulle innbetale 1900 USD til Hudson Motor Car Company i Detroit som kjøpesum for en Hudson personbil til tiltalte. Når denne innbetalingen var i orden skulle tiltalte innbetale motverdien i norske kroner til B i Oslo, i alt kr. 9 500,-, som inntil videre skulle tas vare på av ham. Det ble etter dette ordnet med forsendelse av bilen til Norge gjennom bilfirmaet Kolberg, Caspary A/S, hvor den imidlertid ble stående ufortollet, fordi importpapirene i mellomtiden ble beslaglagt i bilfirmaet i forbindelse med en omfattende kontrollundersøkelse som departementet og politiet foretok.

Tiltalte har erkjent de faktiske forhold som er gjengitt foran, men har under hovedforhandlingen nektet seg straffskyldig, for det første fordi han hevder at en avtale som den med C ikke rammes av valutareguleringsloven og at han i hvert fall for så vidt har vært i god tro og for det annet at departementet må ha forstått at det her ikke var tale om noen virkelig gave, fordi det i gaveerklæringen er brukt uttrykket «furnish» som nærmest betyr å forstrekke med.

Retten skal bemerke at det etter dens mening ikke kan være tvil

Side:618

om at tiltaltes valutatransaksjon med C rammes av valutareguleringslovens bestemmelser og de departementsbestemmelser som er gitt i medhold av loven og som det er henvist til i post 1 i forelegget. Det kan ikke være nødvendig som hevdet av tiltalte at pengene som det er tale om, faktisk blir ført ut eller inn over grensen. Det må være helt på det rene at det her fra tiltaltes side foreligger et kjøp og en disponering av dollars som ikke kan foretas på lovlig måte uten Norges Banks samtykke. Det er fra tiltaltes side hevdet at Norge hverken ble fattigere eller rikere på dollarvaluta ved det som foregikk og at det i det hele tatt ikke betydde noe reelt valutamessig. Retten kan ikke være enig i dette og det synes også som tiltalte selv har forstått at transaksjonen på en eller annen måte måtte få valutamessig betydning. Han sier således i et brev til sin halvbror 15. mai 1949: «Hvis jeg så klarer å skaffe disse 1900 dollarne kan jeg da besørge dem sendt til deg. Hvis ikke må det vel kunne ordnes slik at noen av dine kjente som reiser hit (enten for godt eller på ferie) kan overlate deg dollar før de reiser og så få norske kroner for et tilsvarende beløp her hos meg.» Det er klart at en løsning som dette enten betyr at det må smugles dollars ut av landet eller det betyr at landet går glipp av dollarstilførsel fra de turister som kommer hit.

Retten mener at tiltalte har vært fullt klar over at han foretok et ulovlig kjøp av dollars.

Det er på det rene at tiltalte ga departementet uriktige opplysninger som grunnlag for en gavelisens. Det at gaveerklæringen bruker ordet furnish, kan ikke tillegges noen betydning all den stund det er på det rene at erklæringen er ment brukt, og faktisk også er brukt, som gaveerklæring, og tiltalte dessuten i sin søknad uttrykkelig sier at halvbroren har lovet å gi ham en ny bil. Tiltalte har med overlegg ordnet med disse uriktige opplysninger, og hans forhold i denne forbindelse rammes av §5 nr. 4 i loven om innførselsforbud. Retten mener også at forholdet rammes av §5 nr. 1, idet tiltalte var klar over at B-lisensen var skaffet på uriktig grunnlag og derfor ikke var gyldig. På den måten bilen var kjøpt på, krevdes det A-lisens for å få den lovlig innført.

Hvorvidt det kan sies at bilen faktisk er innført eller bare er forsøkt innført, fordi den ennå ikke var fortollet, er det etter rettens mening unødvendig å ta standpunkt til. Forsøket er her likestillet med fullbyrdet handling.

Tiltalte må etter dette bli å dømme overensstemmende med forelegget.

Når straffen skal fastsettes må det i skjerpende retning legges vekt på at ved overtredelse av krisebestemmelser som dette, som mange vil føle seg sterkt fristet til å overtre og hvor det er vanskelig å øve helt tilfredsstillende kontroll, slik at myndighetene i stor utstrekning må stole på riktigheten av de opplysninger som gis, er det av generalpreventive grunner nødvendig å reagere strengt. Den slapphet som utvilsomt har gjort seg gjeldende hos mange mennesker ved den moralske bedømmelse av slike forseelser som det her gjelder, og som vanligvis ville kunne ansees som en formildende omstendighet, kan det ikke legges særlig vekt på i dette tilfelle, fordi slappheten nettopp fremhever behovet for en generalpreventiv reaksjon. Det vites for øvrig ikke noe særlig å anføre i skjerpende eller formildende retning.

Side:619

I betraktning av det som er anført og under hensyntagen til tiltaltes økonomiske forhold og til at han må tåle inndragning av bilen, finner retten at straffen passende kan settes til en bot til statskassen på kr. 5 500,-, eller hvis boten ikke betales en straff av fengsel i 45 dager.

I medhold av midlertidig lov om innførselsforbud §6, siste ledd, bestemmer retten at tiltalte må tåle inndragning av den beslaglagte bil Hudson Commodore Six.

Aktor har under hovedforhandlingen bedt retten om å ta med bestemmelse om at ved realisasjon av bilen, må den nye kjøper betale toll, avgifter m.v. til et beløp av ca. kr. 11 000,-. Retten finner imidlertid at den hverken har grunn eller anledning til å komme inn på de forskjellige sivilrettslige spørsmål som måtte reise seg i forbindelse med inndragningen og realisasjonen av bilen. - - -