Rt-1950-869
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1950-10-18 |
| Publisert: | Rt-1950-869 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 116 B/1950 |
| Parter: | Lillian A. Halland v/ Mathias Rise (overrettssakfører Johan Nordrum, til prøve) mot Erling Asphaug (høyesterettsadvokat Magne Schødt). |
| Forfatter: | Schei, Skau, Thrap, Dæhli, Wold |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1821) §19, Skjønnsprosessloven (1917) §62 |
Dommer Schei: Under odelstakst ved Ytre Sogn herredsrett den 16. september 1947 ble eiendommen Halland, gnr. 15, bnr. 4 i Leikanger herred, verdsatt til 22 700 kroner, hvorav for skogen 700 kroner.
Både besitteren, Erling Asphaug og odelsløseren, Lillian A. Halland, begjærte odelsovertakst, som ble holdt den 1. desember samme år. Det ble oppnevnt skjønnsmenn, bosatt utenfor kommunen og ved odelsovertaksten ble eiendommens verdi satt til 34 700 kroner, hvorav for skogen 700 kroner. Om grunnlaget for verdsettelsen heter det i takstforretningen at «taksten er satt til det beløp som skjønnes å være den gangbare pris på eiendom av denne art og i dette distrikt i tidsrommet 1. januar til 9. april 1940.»
Da odelsløseren var i tvil om gjeldende prisforskrifter var fulgt, fikk hun prisnemnda for faste eiendommer i Leikanger til å verdsette eiendommen den 20. desember s. å. Prisnemnda kom til at høyeste lovlige pris for eiendommen var 25 700 kroner. Odelsløseren påanket deretter odelsovertaksten til Høyesterett på grunn av uriktig rettsanvendelse. Hun mener at pris- og takstforskriftene av 8. oktober 1940 med senere endringer helt og holdent er tilsidesatt ved odelsovertaksten, og støtter seg for så vidt særlig til at overtaksten kom til et beløp som er meget høyere enn det undertaksten og prisnemnda kom til og som også vesentlig overstiger hva ankemotparten ga for eiendommen i 1939-40: Han kjøpte eiendommen ved skjøte datert 5. desember 1939 for 26 000 kroner. Denne prisforskjell er så stor at forklaringen etter den ankende parts mening må være at enten foreligger her et vilkårlig skjønn eller også har skjønnsmennene satt seg utover de bestemmelser som har betydning for fastsettelsen av den lovlige gangbare pris på taksttiden. Subsidiært har den ankende parts prosessfullmektig for Høyesterett gjort gjeldende at selv om man går ut fra at overtaksten, overensstemmende med hva der er anført i rettsboken, har lagt til grunn
Side:870
prisene i tiden 1. januar til 9. april 1940, så er også dette feilaktig. Etter den oppfatning Høyesterett har fulgt, bl.a. høyesterettsdom I Rt-1947-399, skal det ikke bygges direkte på prisforskriftene, men også tas hensyn til den lovlige prisutvikling som måtte ha funnet sted i tiden etter 8. april 1940. Også denne feil må etter den ankende parts mening føre til at odelsovertaksten oppheves.
Den ankende part har nedlagt denne påstand:
«1.Odelsovertakst avgitt 1. desember 1947 over eiendommen Halland, gnr. 15, bnr. 4 i Leikanger herred, oppheves og hjemvises til avholdelse av ny takst med nye skjønnsmenn.
2. Den ankende part tilkjennes sakens omkostninger.»
Ankemotparten har påstått odelsovertaksten stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger.
For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter, bl.a. erklæring av 11. august 1948 fra formannen i prisnemnda for faste eiendommer i Leikanger, N. P. Henjum, om prisnemndas taksering av eiendommen. Henjum deltok ikke selv i pristaksten, fordi han hadde vært skjønnsmann ved odelstaksten og således var ugild.
Jeg finner at de innvendinger som er reist mot odelsovertaksten ikke kan føre frem.
Det er uten videre klart at prisnemndas takst ikke kan tre i stedet for odelsovertaksten eller endre noe i denne. Som uttalt i høyesterettsdom i Rt. for 1948 260 til ligger det skjønnsmennene selvstendig å verdsette eiendommen i samsvar med odelslovens §19 jfr. skjønnslovens §62. Prisnemndas takst får derfor bare veiledende betydning.
Jeg finner det ikke godtgjort at odelsovertaksten har bygget på et annet grunnlag enn det er gitt uttrykk for i rettsboken, nemlig at prisen er satt til det beløp som etter skjønnsmennenes oppfatning svarer til den gangbare pris i egnen i tiden 1. januar-8. april 1940. Forskjellen mellom resultatet av overtaksten og det resultat undertaksten og prisnemnda kom til, gir hverken alene eller sammen med det som ellers foreligger holdepunkt for å anta at lovanvendelsen er uriktig. Jeg nevner i denne forbindelse at prisnemnda var bundet av §2 i prisforskriftene av 8. oktober 1940, og som anført i den fremlagte erklæring fra formannen i nemnda, N. P. Henjum, ikke kunne «sette pristakst over innkjøpspris ifølge prisbestemmelsene». Derimot dannet innkjøpsprisen, kr. 26 000, ikke noen grense oppad ved overodelstaksten, idet prisforskriftene av 8. oktober 1940 her ikke hadde direkte anvendelse. Jeg viser for så vidt til den nevnte dom i Rt-1948-258.
Subsidiært har den ankende part som nevnt anført at det i ethvert fall er feilaktig, når overtaksten ifølge rettsboken direkte har lagt til grunn prisene i tiden 1. januar til 8. april 1940. Jeg er enig i at eiendommen ved odelsovertaksten skulle settes i full verdi etter lovlig gangbar pris på den tid da taksten ble holdt. Tilførselen i rettsboken kan tyde på at det ikke også er tatt hensyn til en mulig lovlig prisutvikling etter 8. april 1940, men dette forhold bør ikke med rimelighet kunne påberopes av den ankende part. Det er nemlig på det rene at forholdet iallfall ikke kan ha vært til stede for ham.
Side:871
Den ankende part må betale saksomkostninger for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom:
Odelsovertaksten stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Lillian A. Halland til Erling Asphaug 800 - åtte hundre - kroner.
Dommer Skau: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Thrap, Dæhli og Wold: Likeså.