Rt-1950-871

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1950-10-19
Publisert:	Rt-1950-871
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 4-1
Saksgang:	L.nr. 188/1950
Parter:	Trygve Karlsen (høyesterettsadvokat J.B. Hjort) mot Elektricitets-Aktieselskapet A.E.G. u. off. forvaltning ved Direktoratet for fiendtlig eiendom (overrettssakfører Folke Sverdrup - til prøve).
Forfatter:	Stenersen, Berger, Kruse-Jensen, Stang, Dissens: Gaarder
Lovhenvisninger:	Lov om oppsigelse grunnet militærtjenest (1940), Arbeidervernloven (1936) §33, Arbeidervernloven (1936)

Dommer Stenersen: I en sak, reist av salgssjef Trygve Karlsen, mot Elektricitets-Aktieselskapet A.E.G., under offentlig forvaltning av Direktoratet for fiendtlig eiendom, og som gikk ut på gjeninntagelse i tjenesten og erstatning i anledning av at han, angivelig uberettiget, ble avskjediget fra sin stilling hos selskapet 15. oktober 1943 til øyeblikkelig fratredelse, avsa Bergen byrett 27. juni 1947 dom i saken med domsslutning:

«1. Saksøkte Elektricitets-Aktieselskapet A.E.G. ved Direktoratet for fiendtlig eiendom dømmes til å betale saksøkeren Trygve Karlsen kr. 2 916,67 med 4 prosent renter herav fra dommens forkynnelse.

For øvrig frifinnes saksøkte.

2. Saksøkerens erstatningskrav etter arbeidervernloven §33 avvises.

3. Sakskostnad tilkjennes ikke.»

Trygve Karlsen påanket dommen til Gulating lagmannsrett som 29. januar 1949 avsa dom med domsslutning:

«Elektricitets-Aktieselskapet A.E.G. under offentlig forvaltning av Direktoratet for fiendtlig eiendom, frifinnes.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Trygve Karlsen til Elektricitets-Aktieselskapet A.E.G. under offentlig forvaltning

Side:872

av Direktoratet for fiendtlig eiendom kr. 700 innen 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Lagmannsrettens dom var enstemmig i hovedsaken, men en lagdommer fant som byretten at selskapet ikke hadde rett til å heve kontrakten uten oppsigelse. Noen konklusjon formet mindretallet ikke.

Trygve Karlsen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder hele tvistegjenstanden som den forelå for lagmannsretten. Denne antas å ha tatt feil både i sin faktiske og rettslige vurdering av saksforholdet. Særlig ankes det over at lagmannsretten har antatt at provisorisk an ordning av 4. mai 1945 ikke hjemler Karlsen krav på å gjeninntre i stillingen - at direktør Schløsser ikke var kommissarisk leder av A.E.G. - at Karlsen ikke ble avskjediget av politiske grunner og det hevdes at lagmannsretten således ikke har hatt øye for at det foreligger et selvstendig i en utilbørlig avskjedigelse begrunnet erstatningsbetingende forhold, som begrunner krav, der går ut over det som kan kreves i henhold til vanlig arbeidskontrakt og arbeidervernlovens bestemmelser. Lagmannsretten har således - hevdes det - tatt feil i, at avskjedigelsen var begrunnet i Karlsens eget forhold til selskapets forretningsforbindelser. Dette var i virkeligheten et påskudd eller kamuflasje.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

«Prinsipalt:

1. Den ankende part har rett til å gjeninntre i sin stilling som salgssjef i A.E.G.'s avdeling i Bergen.

2. Motparten dømmes til å betale ankeparten erstatning, herunder for tapt arbeidsfortjeneste fra 15. oktober 1943, fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 100 000.

Subsidiært:

1. Motparten dømmes til å betale ankeparten erstatning, herunder for tapt arbeidsfortjeneste fra 15. oktober 1,943, fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 100 000.

2. Ankeparten tilkjennes rett til vanlig pensjon etter oppnådd pensjonsalder.

I begge tilfelle:

Motparten dømmes til å betale den ankende part saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Ankemotparten, Elektricitets-Aktieselskapet A.E.G. under offentlig forvaltning ved Direktoratet for fiendtlig eiendom har i alt vesentlig gjort gjeldende det samme som for lagmannsretten og har nedlagt denne påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.

Den ankende part dømmes til å betale motparten saksomkostninger for alle retter.»

Det er fra ankemotpartens side samtykket i den ankendes utvidede påstand.

Om saksforholdet viser jeg til de tidligere retters domsgrunner. Det er lagt frem en god del nye dokumenter bl.a. oversettelse av den lojalitetserklæring, som i 1942 kom på tapetet etter

Side:873

foranledning av Hanauer, den ivrig nasistiske personaldirektør for sentralledelsen i Berlin. Til bruk for Høyesterett er ved Oslo byrett 17. desember 1949 avhørt som vitner ingeniør Ivar Hvatum og ingeniør Alf Bertrand Bjerknes. Av disse ble Bjerknes administrerende direktør for A.E.G.'s hovedavdeling i Oslo, da direktør Janicke fra 1. januar 1943 trakk seg tilbake. Hans tilbaketreden fant - etter hva det fremgår av en for Høyesterett fremlagt fremstilling fra ham av 6. september 1945 - sted fordi han etter hvert fant det uutholdelig å sitte i en stilling som ustanselig ville kreve at han gikk på akkord med sin overbevisning. Foruten Bjerknes og Hvatum - han er anført å ha vært medlem av N. S. - dannet den tyskfødte Schløsser, som tidligere var kontorsjef ved hovedavdelingen i Oslo, fra 1. januar 1943 dennes styre. Både Janicke og Schløsser er avgått ved døden, og har ikke kunnet avhøres. Men det er på det rene at Schløsser var medlem av N. S. Han hadde norsk statsborgerrett, men ble under okkupasjonen repatriert tysker. Jeg finner det med lagmannsretten ikke godtgjort at han var «kommissarisk leder».

Videre nevner jeg at det som nytt er fremlagt et brev fra F. B. Holmboe, der som svar på advokat Hjorts forespørsel bekrefter at den, lojalitetserklæring som Holmboe nektet å underskrive, med den følge at han sluttet som sjef for A.E.G.'s Bergensavdeling, i første rekke gikk ut på «at vi skulle ønske Tyskland seier og drive propaganda herfor. Det ble jo nokså hurtig kjent i forretningskretse her borte at vi var satt utenfor, men noen direkte følger fikk det ikke for meg, og så vidt vites vel heller ikke for selskapet. Kravet kom direkte fra A.E.G. Berlin, delvis på basis av klager over vår sendrektighet og uvilje særlig fra Marinewerft, Bergen.»

Det er av Karlsen anført at han kom i motsetningsforhold bl.a. til Holmboes etterfølger, ingeniør Kjær, fordi Karlsen kritiserte avdelingens forhold til leveranser til Marinewerft, Bergen. Dette er ikke nærmere bevist eller sannsynliggjort.

Mitt syn på saken faller ikke sammen med de tidligere retters.

Selskapet har anført som grunn for avskjedigelsen av Karlsen at han hadde overtrådt «pakkeforbudet» og «korrespondanseforbudet». I den anledning skal jeg bemerke:

Karlsen hadde i 25 år virket i selskapet og hyppig i stillings medfør bereist sine distrikter på Vestlandet. Det synes naturlig at han da hadde ervervet seg så gode forbindelser i distriktet at disse - av godvilje - kunne ønske fra tid til annen å sende ham litt av de varer som det i okkupasjonstiden var noenlunde lett adgang til på landet i Norge i motsetning til i byene. Det synes også ganske naturlig at Karlsen kunne komme i privat brevveksling med kundene og enda mer selvfølgelig at noen av disse kunne komme til å rette sine brev til Karlsen personlig, selv om henvendelsen gjaldt forretningen eller at kunden leilighetsvis fant det bekvemt å legge et forretningsbrev og et privat brev i samme konvolutt for å spare porto f. eks.

Det er ikke gjort noe forsøk fra selskapets side på å godtgjøre at Karlsen har gjort seg skyldig i misligheter i forhold til kundene eller selskapet. Det ville jo også stå i liten samklang med den

Side:874

særdeles fordelaktige uttalelse som selskapet tilstillet Karlsen i anledning av hans 25 årsjubileum i tjenesten knappe 2 måneder fø den affære kom på som ledet til avskjedigelsen.

Om denne viser jeg til lagmannsrettens domsgrunner.

Det er ikke tilveiebrakt nye bevisligheter av betydning herom. Det må etter min mening legges til grunn at det ikke dreier seg om mer enn én forsendelse av rasjonerte varer og ett privatbrev og ett samtidig forretningsbrev i samband med forsendelsen (Liens). De andre brev er tilbakelevert Karlsen, som - i motsetning til hva lagmannsretten mener - påstår at de var 100 % private.

Det er så at Karlsen var gjort oppmerksom på at Schløsser så med strenghet på all slags privat korrespondanse, idet dette ble innskjerpet både muntlig og skriftlig henholdsvis i august-september 1943. Men jeg må gi Karlsen medhold i at han aldeles ikke hadde hatt tid nok til å innarbeide denne strenge ordning i forholdet til sine forbindelser, da det ble grepet inn overfor ham. Og etter Liens brev av 24. oktober 1943 må jeg legge til grunn at Karlsen virkelig har instruert iallfall Lien om forbudet og det er da all rimelighet for at han har søkt å gjøre det overfor kundene i alminnelighet.

Arbeidsreglementets §9 kan jeg ikke se har et innhold som naturlig kan fortolkes som inneholdende «pakkeforbud».

Det påfallende i den strenge målestokk, selskapet har lagt på disse ting, som jeg synes var så egne til å bagatelliseres, aksentueres ytterligere ved den måte avskjedigelsen kom i stand på og som jeg finner bevist fant sted på følgende vis:

Kontorsjef Johansen ved Bergens-avdelingen innberettet affæren i et personlig brev til Schløsser av 29. september 1943 i Karlsens fravær og vedla brevene, som han hadde benyttet seg av i dennes fravær på reise til å åpne. Oslo-avdelingen - som jeg må forutsette under normale forhold ville sørget for å stanse affæren - innkalte Karlsen til Oslo for å stande til rette i et møte, der direksjonen etter Karlsens fremstilling ikke ville høre på ham, og Karlsen fant seg nødsaget til å oppsi stillingen til fratredelse med en gang. Direksjonen innberettet så saken til sentralforvaltningen i Berlin uten formildende ord i brev av 11. oktober. Det fremstilles der som om Karlsen hadde tilstått sin brøde og sagt opp som konsekvens derav og at stillingen således var ledig. Jeg er imidlertid enig med lagmannsretten i at i virkeligheten ble Karlsen avskjediget mot sin vilje. Samtidig - fremgår det av brevets begynnelse - hadde Bjerknes en telefonsamtale med direktør Hanauer i Berlin, således at man i den notifikasjon som samme dag avgikk til Bergens-avdelingen kunne meddele at gasjen etter telefonmeddelelse fra hovedavdelingen i Berlin bare skulle utbetales til 15. oktober. Jeg sitter etter dette igjen med et bestemt inntrykk av at noen virkelig prøvelse er Karlsens sak ikke blitt gjenstand for. Når den administrerende direktør Bjerknes var med på dette, ser jeg forklaringen i hva Bjerknes selv som vitne i en annen forbindelse har medgitt, at så vel han som andre «måtte danse etter Schløssers pipe i alt som hadde med personalsaker å gjøre». Den annen norske direktør, Hvatum, var som nevnt medlem av N. S. Schløsser igjen må

Side:875

forutsettes å ha vært motivert av sin tyske, nasistiske innstilling og å ha stått i ledebånd av den dominerende personaldirektør Hanauer ved hovedsetet i Berlin, der som nevnt var en utpreget nasist.

Når jeg ser hen til det således foreliggende og dertil tar i betraktning, hva lagmannsretten har funnet bevist og som det ikke etter de for Høyesterett foreliggende opplysninger er grunn til å se annerledes på, nemlig at Karlsen høsten 1942 hadde vært innkalt til direksjonen i Oslo og ble tilbudt eller anmodet om å overta ledelsen av Bergens-avdelingen og at han i denne forbindelse nektet å underskrive den «lojalitetserklæring», som nå er fremlagt i saken og hvis innhold er meget vidtgående, kan jeg ikke se bort fra at avskjedigelsen av Karlsen tør representere en utrenskning av Karlsen som et element, hvis manglende tjenesteaktighet overfor den tyske dominasjon i selskapet har gjort ham mindre ønskelig.

Under enhver omstendighet er jeg ikke i stand til å se annet enn at en norsk bedrift under frie forhold aldri ville gått til et sådant skritt som å avskjedige Karlsen med så utilstrekkelig begrunnelse. Og - om så hadde skjedd - ville domstolene ha stemplet det som et overgrep.

Og etter hele sakens forløp forekommer det meg tydelig at avskjedigelsen står i nøyeste samband med den dominering som sentralledelsen i Berlin ved Hanauer har utøvet over det norske A.E.G., særlig gjennom Schløsser og de under hans innflytelse stående folk av mer eller mindre nasistisk innstilling.

Om jeg enn således anser avskjedigelsen som et overgrep er jeg blitt stående ved, som de tidligere retter, å anta, at den i det foreliggende tilfelle ikke bør medføre erstatningsansvar utover hva byretten har antatt.

Derimot er det min mening at provisorisk anordning av 4. mai 1945 under de nevnte omstendigheter kan få anvendelse på tilfellet. Denne anordning må - mener jeg - sees i sammenheng med de andre bestemmelser som har til formål å bøte på den svekkelse av norsk rettshåndhevelse som okkupasjonstiden førte med seg. Jeg nevner i denne forbindelse anordning av 18. desember 1942 om ugyldigheten av rettshandler m.v. som har sammenheng med okkupasjonen; den statuerer ugyldighet bl.a. for rettshandler som det gjøres overveiende sannsynlig er forårsaket eller påvirket av den ekstraordinære tilstand som ble skapt gjennom okkupasjonen, når det etter omstendighetene ville være åpenbart urimelig om rettshandelen ble opprettholdt uforandret. Videre restitusjonsanordningen av 29. juli 1941 og anordning av 26. februar 1943 om gjenoppretting av lovlige forhold i den offentlige tjeneste; denne siste bestemmer bi. a. at tjenestemann der er satt ut av stilling av ulovlig myndighet eller i strid med gjeldende regler om oppsigelse ved avskjed eller suspensjon, uten hensyn hertil skal ansees som rette tjenesteinnehaver. I dette kompleks av rettsregler trer da anordningen av 4. mai 1945 - sammenholdt med loven av 29. mars 1940 som den henviser til - inn med sine regler. Disse har til hensikt å sikre alminnelige private arbeidstakere som utenfor sitt hjem utfører arbeid i en annens tjeneste, en tidligere ikke i våre

Side:876

rettsregler hjemlet rett til gjeninntrede, bl.a. når han er satt ut av stilling som følge av oppsigelse eller avskjed eller andre overgrep fra okkupasjonsstyrets side, eller når han av politiske eller samvittighetsmessige grunner frivillig har oppgitt sin stilling. Skal reglene ha den tilsiktede slagvidde når en bringer dem i anvendelse på private arbeidsforhold, mener jeg en må fortolke dem som omfattende et tilfelle som Karlsens, der den tyske maktutfoldelse påviselig har medført det overgrep som avskjedigelsen i det foreliggende tilfelle betegner. Dette så meget mer når det er grunn til å formode at politiske forhold har spilt inn. Jeg tror det ville være feilaktig å fortolke anordningen så innskrenkende, at «okkupasjonsstyret» skulle bety at avskjedigelsen måtte utgå fra person eller institusjon som står i okkupasjonsmaktens direkte tjeneste eller hører til okkupasjonsstyret i egentlig formell forstand. Så vil vel sjelden være tilfelle i private arbeidsforhold. «Okkupasjonsstyret» kan etter min mening naturlig fortolkes som siktende til det styret eller den dominasjon som okkupasjonsmakten i samband med N. S. etablerte i vårt land.

Den 2 måneders frist som anordningens §2 oppstiller er her overholdt, idet det er på det rene at Karlsen muntlig 22. juni og skriftlig 5. juli 1945 fremsatte sitt ønske om gjeninntrede.

Da det videre er på det rene at selskapet har avslått Karlsens anmodning, er selskapet etter anordningens §3, sammenholdt med loven av 29. mars 1940 §3, hjemfallent til det erstatningsansvar som oppstilles som følge av nektelsen av gjeninntrede og som ikke er begrenset som i arbeidervernloven. Jeg har ikke kunnet få tak på grunnen til at Karlsen ikke ble gjeninntatt. Selskapet har påberopt funksjonærerklæringen av 7. august 1945, men den ble tilbakekalt 13. september 1946 og etter de foreliggende opplysninger er den neppe blitt til på en slik måte at en kan være trygg på at den gir pålitelig uttrykk for funksjonærenes oppfatning. Jeg kan imidlertid under ingen omstendigheter anta at den - selv forstått etter sitt innhold - opphevet selskapets plikt, til å innrømme Karlsen gjeninntrede. Jeg viser til anordningens §7, som henlegger det til administrasjonen på søknad fra bedriften å gjøre unntak fra bestemmelsene i anordningen i tilfelle hvor det under hensyn til bedriftstekniske forhold ville være åpenbart urimelig om bedriften skulle være pliktig til å ta vedkommende inn igjen. Noen slik dispensasjon foreligger ikke her.

Derimot følger det av anordningens §2, tredje ledd, annet punktum, at selve gjeninntredelsen ikke kan fremtvinges etter at ett år er gått fra frigjøringen. Formodentlig har man villet stille bedriften fritt for så vidt, når så lang tid er gått uten at vedkommende arbeider er kommet tilbake. Men selvfølgelig beholder han da det erstatningskrav som allerede er oppstått som følge av nektelsen.

Under hensyn til Karlsens tapte fortjeneste - kr. 14 000 pr. år til hans lange tjenestetid, betydningsfulle stilling og fremrykkede alder og ikke minst til den skadelige innflytelse på hans anseelse det måtte ha at han ikke - som så mange andre der var

Side:877

avskjediget i tyskertiden - ble gjeninntatt, finner jeg at erstatningen passende bør settes til kr. 75 000, heri da innbefattet de ca. kr. 3 000 som jeg er enig med byrettens og lagmannsrettens mindretall i at han tilkommer for lønn i oppsigelsestiden.

Jeg har også tatt hensyn til tap av pensjonering som han etter det opplyste må antas å ville ha fått hvis han var blitt gjeninntatt. Derimot finner jeg ikke at det er anledning til å tilkjenne ham pensjonsrett overfor selskapet således som saken her ligger an.

På den annen side har jeg måttet ta hensyn til at Karlsen har hatt sin arbeidskraft til full disposisjon. Vel er det så at det måtte betydelig vanskeliggjøre hans adgang til ny beskjeftigelse at han ikke ble gjeninntatt etter frigjøringen. Men under etterkrigstidens forhold må han dog antas å ha kunnet komme i noen virksomhet.

Jeg finner at Karlsen etter dette resultat bør tilkjennes saksomkostninger for alle retter og stemmer for denne

dom:

Elektricitets-Aktieselskapet A.E.G. under offentlig forvaltning ved Direktoratet for fiendtlig eiendom betaler til Trygve Karlsen 75 000 - fem og sytti tusen - kroner med 4 - fire - prosent rente derav fra 19. oktober 1950 til betaling skjer og i saksomkostninger 3 000 - tre tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Gaarder: Jeg er kommet til samme resultat som byretten og det dissenterende medlem av lagmannsretten og kan i vesentlige deler tiltre disses begrunnelse. Jeg antar således at Karlsen ikke hadde gjort seg skyldig i et slikt mislighold av arbeidsavtalen som berettiget til øyeblikkelig avskjed. Dette fører til at han har krav på lønn i oppsigelsestiden. Derimot mener jeg at det ikke i gjeldende rettsregler er hjemmel for å tilkjenne ham noen videregående erstatning.

I anledning av erstatningsspørsmålet vil jeg nevne - som også berørt av førstvoterende - at det før arbeidervernloven var sikker norsk rett at en arbeidsgiver kunne si opp sine folk «etter eget skjønn og godtykke med lovlig frist uten å behøve å angi eller påvise noe forsvarlig grunnlag eller noen grunn overhodet», som det er uttrykt i Høyesteretts votering i Rt-1935-471. Den ubegrensede oppsigelsesrett har senere undergått en endring gjennom arbeidervernlovens §33, som i visse tilfelle av oppsigelse gir den oppsagte et meget begrenset erstatningskrav. Det er imidlertid - som nevnt av førstvoterende - på det rene at bestemmelsen ikke kommer til anvendelse i denne sak, allerede fordi fristen etter dens punkt 3 c er oversittet.

Som et særskilt grunnlag for erstatningsplikt for arbeidsgiveren har vært påberopt den rettsoppfatning som har fått utslag i Blich-dommen i Rt-1937-62 ff. Imidlertid kan jeg ikke se at det syn som Blich-dommen gir uttrykk for har noen betydning i saken. De faktiske forhold er helt forskjellige. Det er ikke i nærværende sak påvist at det er oppstått noe særskilt tap på grunn av formen for

Side:878

avskjeden eller den måten den er satt i verk på. Den øyeblikkelige avskjedigelse var uten tvil sårende og skuffende for Karlsen personlig, men jeg kan ikke se at den - bortsett fra lønn i oppsigelsestiden - har brakt ham større tap enn om han var blitt oppsagt med lovlig frist på ordinær måte. Og det er dog dette det spørres om, når det på dette grunning kreves skadeserstatning.

I motsetning til førstvoterende kan jeg heller ikke anta at den provisoriske anordning av 4. mai 1945 gir Karlsen krav på erstatning. Jeg er riktignok enig i at det ikke er grunn til å gi uttrykket «okkupasjonsstyret» i anordningens §1 punkt d (i slutningen) en snever fortolkning. Imidlertid behøver jeg ikke å gå nærmere inn på dette spørsmål, fordi jeg mener at avskjedigelsen av Karlsen ikke kan betegnes som et «overgrep». At den var politisk motivert, finner jeg i likhet med byrett og lagmannsrett intet holdepunkt for å anta. Jeg legger derfor til grunn at den skyldtes at bedriftsledelsen mente Karlsen hadde overtrådt det såkalte «pakkeforbud» og «korrespondanseforbud». Avskjedigelsen berodde således på generelle ordensforskrifter som gjaldt for bedriftens funksjonærer og var ikke noen vilkårlighet overfor Karlsen som ikke ble satt i noen særstilling. Pakkeforbudet og korrespondanseforbudet var visstnok temmelig vidtgående, men de var forståelige ut fra aktverdige interesser for bedriften, og jeg kan heller ikke se at de kom i strid med noe beskyttelsesverdig norsk formål. De hindret for øvrig ikke at Karlsen eller andre skaffet seg varer utenom rasjoneringen, men de tilsiktet å hindre at firmaets adresse ble brukt som kamuflasje eller dets varer som byttemiddel for den enkelte funksjonær. Jeg finner det ikke tvilsomt at Karlsen hadde satt seg ut over de gitte ordensregler (pakke- og korrespondanseforbudet). Etter min oppfatning er det da klart at man ikke kan kreve at selskapet - for å kunne reagere overfor ham - også skal føre bevis for at han i mer reell forstand har «misbrukt sin stilling», men jeg vil dog tilføye at hans forhold også for så vidt kunne oppfattes som mindre fordelaktig. Jeg henviser i denne forbindelse til at det i et par av de brev som var den direkte foranledning til avskjeden, ble lovet ham gjenytelser mot levering av firmaets varer. Jeg legger her til grunn lagmannsrettens bevisvurdering, som jeg - i motsetning til førstvoterende - ikke finner noe som helst grunnlag for å fravike. Karlsen hadde kjennskap til firmaets syn på privatforsendelser med firmaet som fingert mottager og hadde fått det såkalte korrespondanseforbud muntlig innskjerpet i august måned 1943. Hvis han på sin side alvorlig hadde innskjerpet det samme overfor sine forbindelser, hva han etter min mening hadde rikelig anledning til, finner jeg det lite tvilsomt at disse ikke hadde ledet ham opp i vanskeligheter.

Jeg finner etter dette at avskjedigelsen av Karlsen hverken subjektivt eller objektivt var et «overgrep». Det var en temmelig hårdhendt behandling Karlsen fikk, det er jeg enig i, men det er et sprang fra hård eller streng behandling eller endog urimelig behandling til det sterkere uttrykk «overgrep».

Etter min mening hadde firmaet derfor ingen rettslig plikt til

Side:879

å gjeninnta Karlsen etter frigjøringen, og det kan følgelig heller ikke bli tale om erstatning fordi han ikke er blitt gjeninntatt.

Jeg voterer derfor for at Karlsen blir tilkjent kr. 2 916,67 med renter som bestemt av byretten. Da det er på det rene at firmaet før prosessen har tilbudt forlik på langt gunstigere vilkår, bør Karlsen etter min oppfatning betale saksomkostninger for alle retter.

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Kruse-Jensen og justitiarius Stang: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med 1. voterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommer Kr. Randmel):

- - -

Saksøkeren Trygve Karlsen har vært ansatt i A.E.G.'s Bergens-avdeling som salgssjef siden 1918. I okkupasjonstiden inntil høsten 1943 fikk han tilsendt matvarer fra firmaets kunder. Disse matvarer kom dels til hans kontoradresse, A.E.G., Bergen dels til hans privatadresse Fjøsanger. Imidlertid kom A.E.G. høsten 1942 opp i noe kluss med prispolitiet, på grunn av at en av A.E.G.'s funksjonærer under et ferieopphold i Sogn hadde sendt en kasse matvarer til A.E.G., hvilken kasse på følgebrevet var oppgitt å inneholde en elektrisk ovn. Da dette inntraff mens en av A.E.G.'s direktører, herr Schløsser, var i Bergen, ble der øyeblikkelig hos A.E.G.'s funksjonærer nedlagt skriftlig forbud mot «å sende rasjonerte varer under firmaets adresse», liksom vedkommende måtte være forberedt på «øyeblikkelig oppsigelse». Denne skrivelse var datert 21. august 1942. I august 1943 kom Schløsser under et opphold i Bergen, til tilfeldigvis å se noen skrivelser fra saksøkeren, hvorav fremgikk at han hadde privat korrespondanse med firmaets kunder, og han ble da i nærvær av herr Kjær og Johansen pålagt å avstå fra enhver privat korrespondanse med kundene. Dette forbud ble ved skriv av 18. september 1943 meddelt samtlige funksjonærer, idet det uttrykkelig ble sagt at overtredelse ville ha øyeblikkelig avskjedigelse til følge. Da Karlsen i begynnelsen av oktober 1943 kom tilbake fra en forretningsreise, lå en telegrafisk innkallelse til Oslo fra Centralverwaltung, og ventet på ham. Det var nemlig i hans fravær kommet en 5-6 brev fra firmaets kunder til Karlsen personlig og disse brev var i henhold til ordre blitt åpnet av kontorsjef Johansen og sendt til A.E.G., Oslo. Disse brev gjaldt forsendelse eller løfte om forsendelse av næringsmidler, spesielt hadde man festet seg ved et brev fra O. Lien, Stranda, som omhandlet forsendelse av rasjonerte varer som ost, smør og pølse etc. Et av de andre brev gikk ut på at T. Karlsen skulle få sendt tyttebær. Der var også kommet en kasse adressert til A.E.G. fra ovennevnte O. Lien, og kassens innhold stemte visstnok overens med det som var nevnt i brevet. I Oslo ble saksøkeren av Centralverwaltung foreholdt det inntrufne og samme dag den 11. oktober oppsagt til fratredelse pr. 15. oktober, dog ble det etter avtale ordnet således at Karlsen i formen sa opp. Karlsen har etter

Side:880

kapitulasjonen søkt Direktoratet for fiendtlig eiendom om å bli gjeninntatt i sin stilling, men av forskjellige grunner ble dette avslått. - - -

Retten skal bemerke:

Der finnes i norsk rett ingen hjemmel for gjeninnsettelse i en stilling i privat bedrift. Arbeidervernlovens §33 har således intet om gjeninnsettelse i stilling i tilfelle av usaklig oppsigelse, i så fall oppstår intet annet enn erstatningsplikt. Det har av saksøkeren vært hevdet at de regler om gjeninntagelse som er gitt under og etter okkupasjonen av den norske regjering, for så vidt angår offentlige stillinger, også skulle gjelde i nærværende tilfelle, idet A.E.G. er blitt tatt under forvaltning av Direktoratet for fiendtlig eiendom. Retten kan ikke være enig i denne betraktning, idet en sådan midlertidig forvaltning ikke forandrer firmaets karakter av privat bedrift. Saksøkte vil altså bli å frifinne for kravet om gjeninntagelse og saksøkerens erstatningskrav i den utstrekning dette baseres på usaklig oppsigelse eller arbeidervernlovens §33, blir å avvise, idet 4-ukers fristen er oversittet. For øvrig skal bemerkes at det er helt på det rene at Karlsen har mottatt matvarer fra firmaets kunder fra høsten 1940 - høsten 1943 og dette er heller ikke benektet av saksøkeren. Lagerekspeditør Pettersen har som vitne forklart at saksøkeren i nevnte tidsrom har mottatt ikke under 50 forsendelser av matvarer. Det er ikke helt klart hvorvidt Centralverwaltung i Oslo har vært klar over omfanget av disse forsendelser, eller hvorvidt de i de første par år overhodet har visst noe om dem. Som foran nevnt ble forsendelse av rasjonerte varer til firmaet forbudt i august 1942, og saksøkeren og de andre funksjonærer måtte da kvittere for at de var blitt gjort bekjent med forbudet og truselen om avskjedigelse.

Retten finner det bevist at saksøkeren før dette forbud har latt sende pakker til firmaet. Så vel avsender som mottager har sikkert følt seg sikrere ved at pakker ble sendt på denne måte, idet presumtivt prispolitiet ikke ville undersøke firmaets forretningsforsendelser, men denne forsendelsesmåte var selvsagt svært lite ønskverdig sett fra firmaets side, idet da firmaet lett ville komme i skjev stilling og risikere alvorlige ubehageligheter med prismyndighetene. Det var da ganske naturlig at firmaet grep ganske kraftig inn i dette misbruk for å få det stoppet. Retten antar at en mann i salgssjefs stilling også uten slikt forbud, burde ha vært klar over at han ved den slags forsendelsesmåte handlet i strid med sitt firmas interesse. Forbudet omhandler for øvrig bare varer sendt til firmaet og en har da grunn til å gå ut fra at varer f. eks. til T. Karlsen, A.E.G., Bergen eller T. Karlsen, Fjøsanger - fra firmaets kunder - ikke omfattes av forbudet. Det er da heller ikke bevist at Karlsen har latt pakker adressere til A.E.G. etter forbudet av 1942, bortsett fra tilfellet O. H. Lien, som må sees som et isolert tilfelle som til en viss grad var unnskyldelig fordi O. H. Lien var blitt gjort bekjent med forbudet men hadde glemt det. Der har i saken foruten denne kasse også vært nevnt et parti tran, som i realiteten bare var 2 flasker tran fra en forbindelse i Måløy. Da det er uklart hvorvidt disse 2 tranflaskene ble sendt til A.E.G. eller til T. Karlsen, A.E.G., finner retten helt å kunne se bort fra denne lille pakke. Retten finner dog ikke helt å kunne frita Karlsen for ansvaret ved nevnte kasse fra Lien, idet en måtte kunne stille det krav til ham at han atter og atter innskjerpet forbudet av

Side:881

hensyn til sitt firma, og derved forebygget at forbudet ble glemt. Retten kan ikke se helt bort fra den mulighet at Karlsen til enhver tid så noenlunde måtte være klar over fra hvem kasser kunne ventes.

Med hensyn til de 5 brev som kom i Karlsens fravær høsten 1943 så er det ingen tvil om at den frist Karlsen har hatt til å meddele kundene forbudet mot privat korrespondanse, har vært i knappeste laget, så meget mer som han selv var ute på forretningsreise. Den mest graverende av disse skrivelser var for øvrig den omhandlede skrivelse fra O. H. Lien, hvori Karlsen underrettedes om de matvarer som allerede var sendt. Dette brev og nevnte kasse gjelder således samme forhold og kan for så vidt sees under samme synsvinkel.

Alt i alt finner retten at ovennevnte forhold fra Karlsens side ga firmaet en saklig grunn til å si ham opp, om enn denne grunn neppe har vært av så graverende art at den skulle berettige firmaet til å gi ham øyeblikkelig avskjed. Retten vil i denne forbindelse bemerke at den av saksøkte påberopte §9 i arbeidsreglementet neppe rammer ovennevnte forhold. Nevnte paragraf forbyr en funksjonær «å betinge seg eller motta økonomisk fordel i noen form av bedriftens forretninger og således ikke motta kommisjon fra leverandører o. l.». De tilsendte matvarer kan dog neppe karakteriseres som en økonomisk fordel og heller ikke som kommisjon, og denne bestemmelse blir da av mindre betydning for saken.

Retten vil betegne sakens forhold således som dette forelå for Centralverwaltung på avskjedigelsestiden, som en forgåelse, men ikke som en alvorlig forgåelse som omhandles i arbeidsreglementets §9 og den øyeblikkelige oppsigelse blir for så vidt å anse som ugyldig, men dette forhindrer ikke at oppsigelsen kan opprettholdes som en vanlig oppsigelse i medhold av arbeidsreglementets §2, hvilket medfører at Karlsen har krav på lønn til utgangen av 1943, altså 2 1/2 måned. Se Rømckes lov om arbeidervern (side 107). Retten har under avgjørelsen av dette spørsmål lagt atskillig vekt på at Karlsen hadde vært i firmaets tjeneste i over 25 år, har nedlagt et godt arbeid for firmaet, hvilket firmaets sjefer selv har innrømmet og at der intet har vært å si på hans forhold før okkupasjonstiden - med de særdeles vanskelige ernæringsforhold - da han som så mange andre ellers bra folk, falt for fristelsen til å skaffe seg matvarer ved hjelp av de varer han rådet over.

Retten har ikke under avgjørelsen av oppsigelsens gyldighet funnet å burde legge så stor vekt på det saksøkte har anført med hensyn til kundenes forfordeling, idet det ikke forelå noe herom da Karlsen ble oppsagt og disse forgåelser således ikke har motivert denne. Jfr. dommer Rivertz' votum i Blich-saken Rt-1937-65. Retten vil dog i denne forbindelse ha uttalt at den finner det bevist ved de førte vitner, at Karlsen har tilgodesett noen av de kunder som kunne skaffe ham matvarer. Dette gjelder bl.a. O. H. Lien, som har mottatt flere motorer, skjønt han som ny kunde - (fra høsten 1940) ikke hadde krav på kvote. Det er godtgjort at gamle kunder har beklaget seg over forfordeling. Ut over dette finner retten ingen grunn til å gå nærmere inn på denne forfordeling i nærværende sak. Etter det resultat retten er kommet til, finner den heller ingen grunn til i noen stor utstrekning å drøfte spørsmålet om hans vegring ved å underskrive lojalitetserklæringen, kan ha vært en medvirkende årsak til oppsigelsen. Dog vil retten ha uttalt at det ikke er

Side:882

noe videre sannsynlig at den har spilt noen rolle. Det viser seg således at Schløssers sekretær herr Søby, som også nektet å avgi lojalitetserklæring, forble i sin stilling. Noe annet er at det selvsagt er tenkelig at firmaet ville ha faret mer lempelig frem hvis Karlsen hadde underskrevet en sådan erklæring. Herom vet man imidlertid intet og det er som sagt uten betydning for så vidt. Noe rettsstridig forhold i forbindelse med avskjedigelsen som skulle kunne begrunne et erstatningskrav mot firmaet etter alminnelige rettsregler, foreligger ikke.

Saksøkeren har oppgitt sin inntekt til kr. 14 000 pr. år og han skulle da tilkomme kr. 2 916,67 i alt for en oppsigelsestid av 2 1/2 måned. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne H. Svensen, T. Gjessing og hjelpedommer Otto Maalstad):

- - -

For lagmannsretten er det avhørt en del vitner og det er fremlagt en del nye dokumenter. De vil bli omhandlet nedenfor i den utstrekning de antas å ha betydning for resultatet.

Sakens sammenheng fremgår av byrettens dom.

Til ankemotpartens avvisningspåstand bemerkes at man har oppfattet ankemotpartens prosedyre derhen at han ikke gjør gjeldende noe krav etter arbeidervernlovens §33. Han bygger sitt krav dels på provisorisk anordning av 4. mai 1945 om rett til gjeninntredelse for arbeidere som har måttet oppgi sin stilling under krigen, dels på alminnelige rettsgrunnsetninger. Man forstår ham slik at han ikke påberoper seg den særlige beskyttelse som arbeidervernloven gir ham, og antar at lagmannsretten under disse omstendigheter ikke har adgang til å prøve oppsigelsen i relasjon til denne. På den annen side kan saken da heller ikke avvises. Det er på det rene mellom partene at søksmålsfristen etter arbeidervernlovens §33, 3 c er oversittet.

Ankemotparten har videre gjort gjeldende at Karlsen selv sa opp sin stilling i 1943 og av grunner som ikke går inn under §1, d i den provisoriske anordning av 4. mai 1945. Han viser til A.E.G.'s brev til Karlsen av 11. oktober 1943 sålydende:

«I henhold til konferanse på vårt kontor i dag bekrefter vi herved at De har oppsagt Deres stilling som salgssjef i A.E.G., Bergen til fratredelse den 15. oktober 1943.» Først 15. september 1944 tok Karlsen overfor A.E.G. avstand fra dette i brev sålydende: «Deres skrivelse av 6. september 1944 erkjennes takkende mottatt. Samtidig meddeles ang. Deres skrivelse 11. oktober 1943 Schl/A.J. at jeg først i dag er blitt oppmerksom på, at der i denne står anført at jeg har oppsagt min stilling ved Deres Bergens-avdeling. Dette må vel bero på en feiltagelse, idet jeg jo som bekjent ble oppsagt og avskjediget fra min stilling.»

Videre viser ankemotparten til Oslo-kontorets brev til Bergensavdelingen av 11. oktober 1943, der det bl.a. heter: «Vi meddeler herved, at herr Trygve Karlsen har oppsagt sin stilling hos oss til fratredelse den 15. oktober 1943.» Endelig viser han til direktør Schløssers rapport til hovedkontoret i Berlin av 11. oktober 1943 der det bl.a. heter: «Herr Karlsen hat die Konsequenz aus seiner Handlung gezogen und seine Stellung bei uns zum 15. 10. 1943 gekündigt.»

Ankeparten har hertil bemerket at på grunn av den sinnsstemning

Side:883

han var i etter møtet med direktør Schløsser i Oslo 11. oktober 1943 åpnet han ikke brevet til seg, som han mottok ved sin ankomst til Bergen et par dager senere, idet han uten videre gikk ut fra at det bare inneholdt en bekreftelse på den muntlige oppsigelse som han fikk i Oslo. Brevet til Bergens-avdelingen og Schløssers rapport til hovedkontoret i Berlin, har han, hevder han, ikke hatt kjennskap til før nå under saken.

Til tross for den form meddelelsen har fått antar lagmannsretten at Karlsen er blitt tvunget til å fratre mot sin vilje. Man antar at han i realiteten er blitt avskjediget eller oppsagt, men at det - enten det nå skyldes hensynet til Karlsen selv eller til A.E.G. - er blitt gitt utseende av at Karlsen frivillig fratrådte sin stilling. De nærmere omstendigheter ved fratredelsen fremgår av byrettens dom. Men av hensyn til det omfang saken er gitt i lagmannsretten finner man det formålstjenlig å gjøre rede for det saksforhold som lagmannsretten legger til grunn for sin avgjørelse.

Våren 1942 var sjefene for Bergens-avdelingen, ingeniør Holmboe og kontorsjef Bruun Christiansen blitt avskjediget fordi de nektet å underskrive en lojalitetserklæring til tyskerne som var blitt avkrevet dem av selskapets direksjon. Det bemerkes i denne forbindelse at A.E.G. i formen var registrert som et norsk selskap, men at det i realiteten var en underavdeling av det tyske A.E.G. Høsten 1942 ble Karlsen innkalt til direksjonen i Oslo og ble tilbudt eller anmodet om å overta ledelsen av Bergens-avdelingen, og ble samtidig forelagt lojalitetserklæringen til underskrift. Dette nektet han å gjøre. Han spurte om han etter dette skulle betrakte seg som oppsagt fra sin stilling som salgssjef, men fikk til svar at han skulle høre nærmere fra direksjonen. Han reiste tilbake til Bergen og fortsatte i sin stilling som salgssjef, og det er på det rene at spørsmålet om lojalitetserklæring ikke senere har vært reist overfor ham. Etter de opplysninger som foreligger, særlig ved 3. vitne kontorsjef Alf Søbys forklaring, må man anta at det bare var sjefene ved hovedkontoret i Oslo og for avdelingskontorene ut over landet som ble avkrevet lojalitetserklæring. Således ble Søby selv tilbudt sjefstillingen i Bergen og ville i den forbindelse måttet underskrive lojalitetserklæring. Han nektet det uten at det fikk noen følger for hans stilling som sekretær og senere kontorsjef ved Oslo-kontoret. Av funksjonærene i Bergen var det bare Holmboe og Bruun Christiansen og senere den som overtok ledelsen som kontorsjef og prokurist etter disse, som ble avkrevet lojalitetserklæring. Ankeparten har påberopt seg at også salgssjefen i Oslo måtte underskrive lojalitetserklæring. Det må imidlertid antas, og det er bekreftet av 3. vitne Søby, at salgssjefen i Oslo hadde en langt høyere stilling enn salgssjefene ved avdelingskontorene utover landet.

Under et opphold i Bergen i august 1942 kom daværende kontorsjef i Oslo, senere direktør Schløsser over at en underordnet funksjonær i firmaet hadde sendt en kasse rasjonerte matvarer bestemt for seg selv til firmaets adresse i Bergen. Forholdet var blitt oppdaget av rasjoneringspolitiet. Dette førte til vedkommende funksjonærs øyeblikkelige avskjedigelse. Men avskjeden ble trukket tilbake bl.a. ved ankeparten Karlsens mellomkomst og forbønn hos Schløsser. Det ble imidlertid sendt ut et sirkulære datert 21. august 1942 med følgende innhold:

Side:884

«Et spesielt tilfelle foranlediger oss til å gjøre oppmerksom på at det på det strengeste er forbudt å sende rasjonerte varer under firmaets adresse. For fremtiden vil vi være nødt til å trekke vedkommende til ansvar, og han må være forberedt på øyeblikkelig oppsigelse.»

Det er på det rene at Karlsen var kjent med dette sirkulære. Det er videre på det rene at den nevnte Schløsser under et opphold i Bergen. i august 1943 påtalte at Karlsen hadde privatkorrespondanse med firmaets kunder og forbød at dette fortsatte og at dette forbud ble skriftlig innskjerpet overfor funksjonærene - og også overfor Karlsen i et sirkulære av 18. september 1943.

I oktober 1943 ble Karlsen innkalt til Oslo. I et møte med direksjonen 11. oktober 1943 ble det foreholdt ham at direksjonen var blitt kjent med at det fra firmaets kunde O. H. Lien, Stranda, var kommet en kasse til ham inneholdende rasjonerte matvarer, merket A.E.G., Bergen og kartert som 1 stk. elektrisk komfyr og at det videre fra forskjellige kunder, deriblant også fra den nevnte Lien, var kommet brev til ham med innhold av privat natur. Dette betraktet direksjonen som overtredelse av de foran nevnte forbud, og det førte til Karlsens fratreden pr. 15. oktober 1943 uten lønn utover denne dag.

Som nevnt foran må man etter dette anta at Karlsen er blitt tvunget til å fratre mot sin vilje, med andre ord at han er blitt avskjediget.

Lagmannsretten antar imidlertid at den provisoriske anordning av 4. mai 1945 ikke kan hjemle Karlsen noe krav på å gjeninntre i sin stilling. Det er vel ikke engang påstått at okkupasjonsmyndighetene som sådanne har hatt noe med hans fratreden å gjøre. Det har riktignok vært anført av Karlsen at den nevnte Schløsser, om ikke formelt så iallfall i realiteten, var kommissarisk leder av A.E.G. Noe nærmere om Schløssers stilling er ikke opplyst, men omstendighetene taler imot å se ham som kommissarisk leder. A.E.G. var som nevnt et tysk firma under tysk ledelse. Schløsser hadde i mange år før krigen arbeidet ved firmaets Oslo-avdeling som kontorsjef og det er intet opplyst om at det var som «kommissarisk» leder han etterfulgte den tidligere direktør, som også var tysker av fødsel. Under enhver omstendighet antar man at avskjeden ikke kan sies å være et «overgrep» i lovens forstand. Karlsen gjør gjeldende at det er den omstendighet at han i 1942 nektet å underskrive lojalitetserklæring som førte til avskjeden og at hans overtredelser i 1943 bare var et påskudd til å få ham bort. Det har imidlertid formodningen mot seg at tyskerne skulle lete etter og vente i mer enn et år med å finne et påskudd til å fjerne en funksjonær som de av politiske grunner fant uønsket. Som nevnt foran hadde det ikke følger for andre funksjonærer i tilsvarende eller lavere stilling (sekretær, senere kontorsjef Søby) at de nektet å underskrive lojalitetserklæring, og den grunn som er an gitt for avskjeden synes i seg selv plausibel nok.

Etter dette finner man det unødvendig å komme inn på om retten til gjeninntredelse er forspilt etter bestemmelsene i §2 tredje ledd i anordningen.

Det må være utvilsomt at Karlsens krav om gjeninntagelse ikke har noen hjemmel i alminnelige rettsgrunnsetninger uansett hva grunnen til avskjeden måtte være. Det kan ikke være tvilsomt at enhver av partene hadde absolutt og ubetinget rett til å bringe arbeidsforholdet til opphør

Side:885

i ethvert fall når ikke noe annet kunne utledes av selve arbeidsavtalen, hvilket er på det rene. Det kunne for så vidt være tilstrekkelig å vise til Berg: Arbeidsrett 141 og til høyesterettsdommer Motzfeldts votum i Høyesteretts dom av 22. mai 1935, Rt-1935-467. Til overmål kan man se den provisoriske anordning av 4. mai 1945 som gjør en meget begrenset unntagelse fra den frie oppsigelsesrett og arbeidervernloven som ikke går lenger enn til å gi en begrenset erstatning for en usaklig oppsigelse som en bekreftelse på denne rettsoppfatning. Det må også følge av arbeidsleieforholdets særegne natur at ingen av partene kan forlange det fortsatt mot den annen parts vilje. En annen sak er det at avskjedigelsen kan være et kontraktsbrudd som gir Karlsen krav på lønn i oppsigelsestiden og at den endog kan tenkes å være et rettsbrudd som kan gi Karlsen krav på erstatning utover lønn i oppsigelsestiden.

Til det siste spørsmål bemerkes at før at oppsigelsen skal kunne begrunne erstatningsansvar utover lønn i oppsigelsestiden eller utover hva arbeidervernloven hjemler, hvilket siste det etter det som er anført foran ikke er spørsmål om i denne sak, antas det at den må være diktert av et motiv eller en hensikt som rettsordenen ikke godkjenner eller regner som forkastelig, eller at den er meddelt på en måte eller er gitt en form som har påført Karlsen et økonomisk tap utover det som ble følgen av selve avskjeden etter mer enn 25 års tjeneste hos ankemotparten. Man viser for så vidt igjen til Berg l. c. og til Høyesteretts dom av 5. februar 1937 i Blich-saken, Rt-1937-62. Noe slikt selvstendig erstatningsbetingende forhold kan man ikke se at ankemotparten har gjort seg skyldig i. Tvert imot har ankemotparten utad gitt det utseende av at Karlsen har oppgitt sin stilling frivillig og uten å oppgi noe om grunnen til dette. Om det er gjort av hensyn til Karlsen eller av hensyn til ankemotparten selv er uten betydning i denne forbindelse. Videre har ankemotparten på Karlsens anmodning den 31. oktober 1944 gitt ham følgende skriftlige erklæring: «I besvarelse av Deres skrivelse av 28. ds. tillater vi oss å bekrefte at Deres økonomiske forhold overfor firmaet var i orden, da De fratrådte hos oss.» Denne erklæring var foranlediget av rykter om at det skulle være økonomiske misligheter som var grunnen til avskjeden. Det er imidlertid ikke påstått at ankemotparten skulle ha noen skyld i at disse rykter oppsto, og det er ingen grunn til å anta at så var tilfellet. Det er for øvrig ikke påstått at ankemotparten på noen måte har søkt å skade Karlsen. Om avskjedigelsen er tilstrekkelig begrunnet i Karlsens forhold, kommer under disse forhold ikke i betraktning i denne forbindelse.

Ankemotparten har i sin prosedyre sondret skarpt mellom avskjedigelse og oppsigelse og har - så vidt man har forstått ham - gjort gjeldende at avskjedigelse skulle ha andre og sterkere rettsvirkninger enn oppsigelse. Det er mulig at man med avskjedigelse nærmest tenker på avbrytelse av kontraktsforholdet uten varsel og at man med oppsigelse mener avbrytelse med kontraktsmessig varsel. Men noen annen og noen rettslig betydning har vel sondringen ikke.

Spørsmålet om Karlsen kan kreve lønn i oppsigelsestiden vil avhenge av om han ved misligholdelse av arbeidsavtalen har gitt ankemotparten rett til å heve den uten varsel. Det er på det rene at han etter ansettelsesvilkårene har krav på at oppsigelse skal skje «i rekommandert brev

Side:886

pr. kvartalslutt 6 uker i forveien: f. eks. skal der sluttes 1. april, må oppsigelse skje senest 15. februar».

Det er på det rene at Karlsen etter at forbudet mot privat korrespondanse med firmaets kunder ble gitt mottok 5 brever under firmaets adresse med innhold av privat natur. Et av disse, nemlig brev fra O. H. Lien, Stranda av 20. september 1943, adviserte den foran omhandlede kasse med rasjonerte matvarer. I et par av brevene ble det lovet gjenytelser mot levering av firmaets varer. Karlsen har anført at det fra forbudet mot privatkorrespondanse med kundene og til avskjedigelsen gikk så kort tid at han ikke fikk anledning til å ta de nødvendige forholdsregler overfor kundene. Videre har han anført at han i sin 25-årige tjenestetid ikke bare med firmaets billigelse men endog etter tilskyndelse fra det hadde stått i et nært personlig forhold til kundene. Videre er det på det rene at han sommeren 1943 avtalte med O. H. Lien at denne skulle sende ham en del matvarer og den kassen som fulgte etter denne avtale i september-oktober 1943 var adressert direkte til firmaet. Innholdet hadde for øvrig bare en verdi av kr. 39,-. Når han ellers har mottatt pakker til seg personlig har de, hevder han, vært adressert til ham personlig under firmaets adresse. For øvrig gjør han gjeldende at han ga Lien uttrykkelig beskjed om at kassen måtte sendes til ham privat og ikke til firmaet. Dette er bekreftet av Lien i et brev til Karlsen av 24. oktober 1943. Karlsen kan ikke ha noe ansvar, hevder han, for at Lien handlet i strid med hans ordre. Han har benektet bestemt å ha forfordelt kundene mot gjenytelser i form av varer til seg personlig.

Lagmannsretten antar at det ikke er avgjørende om Karlsen har forfordelt firmaets kunder eller ikke. Det avgjørende må være at de brever med innhold av privat natur og iallfall den kasse som Karlsen fikk fra Lien under firmaets adresse kan ha gitt direksjonen den oppfatning, som vel kan ha vært uriktig, men som dog etter situasjonen i det hele var vel begrunnet, at Karlsen misbrukte firmaets varer til å skaffe seg personlige fordeler. Uten hensyn til hvordan man vil se på rasjoneringsovertredelser i okkupasjonstiden, måtte dette forhold gi ankemotparten rett til å reagere øyeblikkelig både fordi det i ethvert fall måtte ha rett til å gardere seg mot at firmaets navn ble blandet opp i slike transaksjoner og særlig fordi det måtte ha rimelig krav på at Karl sen ikke ved sitt forhold ga årsak til mistanke om at kunder som ga gjenytelser ble tilgodesett ved levering av varer. Det var så meget større grunn for Karlsen til å være klar over dette og over følgene som han var vel kjent med at endog en helt underordnet funksjonær et år tidligere holdt på å miste sin stilling på grunn av et lignende, om enn noe grovere, tilfelle. For øvrig er det nærmest et hensiktsmessighetsspørsmål om Karlsens forhold måtte lede til øyeblikkelig avskjed uten lønn eller om det ville være tilstrekkelig med vanlig oppsigelse, eventuelt med øyeblikkelig fratreden med lønn i oppsigelsestiden. Ved avgjørelsen av dette spørsmål kan det ha gjort seg gjeldende hensyn f. eks. nødvendigheten av å statuere eksempel, som ankemotparten måtte være den nærmeste til å bedømme. Under enhver omstendighet må domstolene være varsom med å sette sitt skjønn over ankemotpartens.

Lagdommer Gjessing finner at A.E.G ikke hadde rett til å gi Karlsen avskjed uten lønn i oppsigelsestiden. Selv om det kan være meget

Side:887

som tyder på at Karlsen som salgssjef i et firma som forhandlet varer som det var stor mangel på under krigen har oppnådd å få rasjonerte varer fra firmaets kunder i strid med rasjoneringsforskriftene, er det ikke ført bevis for at han har forfordelt firmaets kunder eller at han etter at det først muntlig i august 1943 og deretter skriftlig 18. september s. å. var nedlagt forbud mot privat korrespondanse med kundene selv har skrevet til kundene. Jeg kan ikke se at det forelå så vesentlig pliktbrudd eller misligholdelse av arbeidsavtalen fra Karlsens side at firmaet hadde rett til å heve kontrakten uten oppsigelse. - - -