Rt-1950-940
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1950-11-04 |
| Publisert: | Rt-1950-940 |
| Stikkord: | Fredning av saltvannsfisk, Saksbehandling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 122 B/1950 |
| Parter: | Statsadvokat Jak. E. Anderssen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Leif S. Rode). |
| Forfatter: | Skau, Dæhli, Helgesen, Schei, Soelseth |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §377, Midl. lov om fredning av saltvannsfisk (1938) §11, §4, §8, Straffeloven (1902) §40, Straffeloven (1902), Lakseloven (1930), §80 |
Dommer Skau: Ved forelegg utferdiget av politimesteren i Senja den 10. november 1949 ble A forelagt en bot på kr. 300,-, subsidiært 18 dagers fengsel for forbrytelse mot midlertidig lov om fredning av saltvannsfisk av 6. mai 1938 §11, jfr. §8, jfr. §4 «hvoretter kveite som er fanget på garn i tiden fra og med 15. desember til og med 29. februar ikke må falbys. selges, kjøpes, mottas, beholdes ombord, bringes i land eller sendes, men skal straks kastes på sjøen, derved at han ca. 10. januar 1949 solgte et parti garnfisket kveite på 416 kg. til firma P. E. Berger, Oslo, hvilket kveiteparti han hadde mottatt fra forskjellige fiskere i distriktet». I medhold av nevnte lovs §11 annet ledd ble inndratt til fordel for statskassen utbyttet av de 416 kg., ulovlig omsatt kveite med kr. 1 141,22.
Da A ikke vedtok forelegget, ble saken den 5. desember 1949 i samsvar med straffeprosesslovens §377 fjerde ledd sendt Trondenes herredsrett til pådømmelse.
Herredsretten avsa den 13. januar 1950 dom med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1910, kjøpmann og fisketilvirker, bor Meløyvær i Bjarkøy, dømmes for overtredelse av midlertidig lov om fredning av saltvannsfisk av 6. mai 1938 §11, jfr. §8, jfr. §4 til en bot til statskassen stor 300 kroner eller, hvis boten ikke erlegges, en straff av fengsel i 18 dager.
I medhold av samme lovs §11 annet ledd inndras til fordel for statskassen utbytte av de 416 kg. ulovlig omsatt kveite med 184,42 kroner.
I saksomkostninger tilpliktes han å betale 50 kroner.»
Saken ble behandlet av dommerfullmektigen uten domsmenn.
Dommen er påanket så vel av domfelte som av påtalemyndigheten. Domfeltes anke gjelder saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen, hvorunder domfelte henfører også inndragningen. Påtalemyndighetens anke gjelder alene inndragningen.
Jeg behandler først domfeltes anke over saksbehandlingen, som gjelder unnlatelsen av å tilkalle domsmenn og rettens begrunnelse for dette. Hva angår det at domsmenn ikke er tilkalt, skal jeg bemerke at det ikke i saker som den vi her har med å gjøre gjelder noe unntak fra den adgang som retten har etter §377 fjerde ledd til å unnlate å tilkalle domsmenn i foreleggssaker, når den finner at dette
Side:941
«ville være forbundet med uforholdsmessig ulempe eller utgift». At retten i det foreliggende tilfelle har foretatt en prøvelse av dette spørsmål, er på det rene. Det heter herom i herredsrettens dom: «Saken pådømmes uten domsmenn. Domsmennene trekkes fra hele domssognet og med de vanskelige kommunikasjonsforhold vintertid i det store distrikt, finner retten at det er forbundet med uforholdsmessige ulemper og omkostninger å tilkalle domsmenn i denne sak.» Denne begrunnelse gir etter min mening ikke noe holdepunkt for å anta at retten under sin skjønnsmessige vurdering har lagt en uriktig rettsoppfatning til grunn. Det er riktig nok henvist til generelle momenter som det at domsmennene trekkes fra hele domssognet og til de vanskelige kommunikasjonsforhold ved vintertid i det store distrikt, men retten har på den annen side veiet de derav følgende ulemper og utgifter ved å tilkalle domsmenn i forhold til den foreliggende sak. Jeg kan derfor - som sagt - ikke finne at retten under utøvelsen av sitt skjønn har bygget på en uriktig rettsoppfatning. Og selve den skjønnsmessige vurdering kan Høyesterett ikke prøve - se §377 fjerde ledds siste punktum. Anken over saksbehandlingen kan derfor etter min mening ikke føre frem.
Anken over lovanvendelsen er begrunnet med at herredsretten uriktig har antatt at det til fellelse for overtredelse av fredningsloven av 1938 §11, jfr. §8, jfr. §4, er tilstrekkelig at tiltalte har utvist uaktsomhet. Domfelte mener at det må kreves forsett. Subsidiært gjør domfelte gjeldende at det iallfall ikke kan karakteriseres som straffbar uaktsomhet i lovens forstand at han ikke har foretatt eller latt foreta noen undersøkelse av fisken spesielt med henblikk på om den bar merker etter å være garnfanget, når han på spørsmål herom til de selgende fiskere hadde fått benektende svar. Jeg antar at heller ikke denne anke kan føre frem, og anser det for så vidt tilstrekkelig her å vise til herredsrettens begrunnelse, som jeg i alt vesentlig kan tiltre. Jfr. også den dom som Høyesterett tidligere i dag har avsagt i straffesak mot B og C, l.nr. 121 B.
I anledning av at det i denne dom er antatt at forbudsbestemmelsene i fredningsloven av 1938 ikke omfatter kveite som tilfeldig er fanget med andre garn enn kveitegarn, skal jeg bemerke: Det er riktignok så at herredsretten i den foreliggende sak kun har drøftet spørsmålet om vedkommende kveiteparti var fanget med garn eller ikke. Det fremgår således ikke av domsgrunnene om retten har vært oppmerksom på den sondring som er lagt til grunn for Høyesteretts dom i den nettopp nevnte sak. Det er imidlertid ikke anket over lovanvendelsen i denne henseende eller over domsgrunnene for så vidt, og jeg kan etter herredsrettens hele fremstilling ikke finne noen grunn til å trekke dommens riktighet i dette punkt i tvil.
Hva angår anken over sfraffutmålinge,n så kan jeg ikke se at det er noen grunn til å endre den bot herredsretten har fastsatt.
Med hensyn til inndragningen så har det under prosedyren for Høyesterett vært reist spørsmål om inndragningen etter loven er å anse som straff eller konfiskasjon. Jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til dette. Jeg antar nemlig at påtalemyndighetens
Side:942
anke i alle tilfelle bør tas til følge, slik at verdien i sin helhet inndras - ikke bare differansen mellom salgsprisen og innkjøpsprisen. (Jeg bemerker i denne forbindelse at domfelte i ankeerklæringen har gjort oppmerksom på at det skyldes en misforståelse, når det i herredsrettens dom er uttalt at tiltalte har hevdet at han har betalt mer enn den lovlige pris, kr. 2,30 pr. kg.). Verdien av det ulovlig innkjøpte parti utgjorde kr. 1 141,22, som således blir å inndra.
Jeg stemmer for denne
dom:
I herredsrettens dom gjøres den endring at inndragningsbeløpet settes til 1 141,22 - elve hundre og en og førti 22/100 - kroner.
Dommer Dæhli: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Helgesen, Schei og Soelseth: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Asbjørn Kaasen):
- - -
Tiltalte, hvis personalia er som anført i forelegget, er gift og forsørger hustru og 2 barn, han er kjøpmann og fisketilvirker, hadde i 1948 en inntekt på ca. kr. 9 000 og en formue på mellom 20-25 000 kroner, i 1949 angir han sin inntekt til 5-6 000 kroner, han har tidligere en bot fra 1948 for rasjoneringsovertredelse. - - -
Retten finner følgende faktiske forhold bevist:
Kveitepartiet som ble kontrollert i Harstad mellom 12. og 14. januar 1949 var fisket på garn, hvilket var lett synlig etter merker på fisken. Avsender var A, Meløyvær, som hadde solgt partiet til P. E. Berger, Oslo. Kveiten var fisket i januar 1949 og hele partiet veide 416 kg. netto.
Objektivt foreligger her en overtredelse av midlertidig lov om fredning av saltvannsfisk §11, jfr. §8, jfr. §4, idet loven etter sin ordlyd omfatter ethvert salg av garnfisket kveite i fredningstiden.
Vedkommende de subjektive betingelser, finner retten følgende bevist:
Tiltalte har etter sin egen forklaring - når han kjøper kveite i fredningstiden - vanligvis spurt fiskerne om den kveite de leverer er fisket på lovlig måte, dvs. med vad. Etter vitneforklaringen er dette i hvert fall ingen unntaksfri regel. Tiltalte påstår imidlertid at han stillet spørsmålene for det partis vedkommende som tiltalen gjelder, og får stå til troende med det.
Retten finner likevel å måtte karakterisere tiltaltes atferd som uaktsom. Han kan ikke uten videre stole på de opplysninger han får av fiskerne. Hvis kveiten først er fanget på ulovlig vis, vil vedkommende fisker selvsagt ikke opplyse det ved salget. Fredningsbestemmelsene er så vel kjent av fiskerne at man kan se bort fra uvitenhet om reglene. Tiltalte må altså undersøke kveiten hvis man skal si at han har båret seg ad som en aktsom mann. I dette tilfelle er det på det rene at det med letthet lot seg konstatere at kveiten var garnfanget. De to sakkyndiges erklæring og vitneprov er for så vidt opplysende nok. Tiltalte har unnlatt en undersøkelse eller i det minste foretatt den så overfladisk, at han
Side:943
ikke har oppdaget de merker som med letthet lot seg konstatere. Retten finner ingen grunn til å ta standpunkt til om det alltid vil bli merker av garnene på garnfanget kveite. I dette tilfelle er det etter rettens oppfatning fullt betryggende på det rene at det var tydelige merker av garn på kveiten og at disse merker måtte skrive seg fra at kveiten var fanget på garn. Og det er utvilsomt en grov uaktsomhet når tiltalte, som er fagmann gjennom mange år, ikke har oppdaget disse lett synlige merker.
Retten har vært i tvil om hvorvidt forsett skulle ansees bevist, idet tiltalte har forklart at han alltid selv tok imot kveiten og undersøkte den med henblikk på kvaliteten. Så tydelige som garnmerkene i dette tilfelle var, ligger det nær å anta at tiltalte har sett dem. Tiltalte har imidlertid benektet dette og den tvil som er til stede må gå i tiltaltes favør. Det ansees da ikke bevist at tiltalte var seg bevisst at han kjøpte og solgte ulovlig fanget kveite. Derimot har han uaktsomt solgt ulovlig fanget kveite.
Spørsmålet er så hvilken skyldgrad det kreves til overtredelse av de bestemmelser tiltalen gjelder. Straffelovens hovedregel om at bare den forsettlige forseelse er straffbar, kommer ikke direkte til anvendelse, idet straffelovens §40 første ledd begrenser sitt virkeområde til straffeloven selv. Hvor en spesiallov setter straff og ikke nevner noe om skyldgraden kan en derfor ikke uten videre gå ut fra at det bare er den forsettlige forgåelse som er straffbar. Det kan anføres sterke grunner for at skyldgraden bør være forsett når intet er uttrykkelig sagt. Men etter sikker rettspraksis må den skyldgrad som kreves til forgåelse mot de enkelte bestemmelser i en spesiallov fastslåes ved en fortolkning av vedkommende lov. Det er her tilstrekkelig å vise til høyesterettsdom i Rt-1914-955. Hvorvidt uaktsomhet i dette tilfelle er straffbar beror da på en slik fortolkning av midlertidig lov om fredning av saltvannsfisk.
Et vektig moment ved denne fortolkning er lovens formål og hvilken skyldgrad den må antas å kreve for å nå dette formål. En fredningslov tilsikter å stoppe ethvert ulovlig fiske i fredningstiden. Loven retter seg selvfølgelig i første rekke mot fiskerne, men den er også rettet mot omsetningen av den ulovlige fangst i den riktige erkjennelse at en effektiv sperring av omsetningen av ulovlig fanget fisk kanskje er det beste middel til å komme det ulovlige fiske til livs. En forutsetning er da at man kan skjelne mellom lovlig og ulovlig fanget fisk.
Når det gjelder omsetningen i annet omsetningsledd (oppkjøpers videresalg) vil det være vanskelig å føre bevis for forsettlig overtredelse, selv om det i virkeligheten foreligger en slik. En uaktsom overtredelse er det langt lettere å føre bevis for. At også uaktsomheten er straffbar medfører en skjerpelse av aktsomheten hos forhandlerne og vil således bidra til at loven når sitt mål.
Hvis en krever skyldgraden forsett vil det bli meget lett å omgå omsetningsforbudet for oppkjøperne, idet de bare kan sørge for omhyggelig å bevare uvitenheten om hvordan kveiten er fanget. Å sette uaktsomhet som tilstrekkelig skyldgrad, legger ingen urimelig byrde på oppkjøperen.
Men det er en kraftig understrekning av at også de må medvirke til at de fredningsbestemmelser som er gitt i næringens interesse, blir effektive.
Det som her er nevnt, hensynet til at fredningen skal bli effektiv og
Side:944
det rettstekniske hensyn, bevisvanskene, trekker begge i retning av at uaktsomhet er tilstrekkelig skyldgrad til straff.
Av andre lover som omhandler fredning kan nevnes lov om sild- og brislingfiskeriene av 25. juni 1937 nr. 20 og lov om lakse- og sjøørretfiskeriene av 1930. Den siste lov har bestemmelser om fredning og omsetningsforbud omtrent svarende til lov om fredning av saltvannsfisk og inneholder heller ikke noen uttrykkelig bestemmelse om skyldgraden. Den førstnevnte har i kap. 4 fredningsbestemmelser, men ingen bestemmelser direkte rettet mot omsetning. Etter lovens §80, slik den lyder etter lovendringen av 1949, er skyldgraden forsett eller uaktsomhet. Den tidligere bestemmelse inneholdt intet om skyldgraden.
Endringen kan skyldes en endring i lovgiverens vurdering av det straffverdige, men retten antar at endringen skyldes ønske om å fastslå uttrykkelig en rettstilstand som allerede besto, i hvert fall for så vidt angår fredningsbestemmelser. Dette finner retten støtte for i høyesterettsdom i Rt-1939-623, hvor saken gjaldt en meget spesiell fredningsbestemmelse. Noen støtte finner retten også i Odelstingsproposisjon nr. 23 for 1949 (prp. om endring i sild- og brislingloven), hvor fiskeridirektøren i en kommentar til den foreslåtte endring uttaler: «Man er enig i at det uttales uttrykkelig at så vel uaktsomhet som medvirkning er straffbar». At endringen er skjedd i forbindelse med en gjennomarbeidning og forandring av store deler av loven, bestyrker den oppfatning at endringen bare skal fastslå uttrykkelig noe som etter lovgiverens mening tidligere gjaldt.
Sluttelig kan nevnes at det synes best i samklang med den energiske ordlyd i lov om fredning av saltvannsfisk at også den uaktsomme overtredelse er straffbar.
Retten finner altså at §11 i midlertidig lov om fredning av saltvannsfisk må fortolkes slik at den rammer også den uaktsomme overtredelse av §8, jfr. §4. Tiltalte må da straffedømmes.
Ved straffutmålingen tar retten, foruten til tiltaltes inntekts- og formuesforhold, også hensyn til at det er påkrevet med en skarp reaksjon for å innskjerpe at fredningsbestemmelsene og omsetningsforbudet må overholdes. Nødvendigheten av dette illustreres av at samtlige tre vitner fra Meløyvær i 1949 har vedtatt forelegg for garnfiske av kveite i fredningstiden i tidsrommet 15. desember 1948 til 28. februar 1949. Under etterforskningen i sin sak uttalte et av vitnene at han var uenig i fredningsbestemmelsene og derfor ikke respekterte dem. Denne innstilling, som på ingen måte er uvanlig, viser at loven må håndheves kraftig og at reaksjonen må være skarp om fredningen skal bli effektiv. Ut fra disse betraktninger finner retten at boten og den subsidiære fengselsstraff etter forelegget må opprettholdes.
Inndragningskravet:
Etter rettens oppfatning er inndragning i dette tilfelle ikke straff. For at inndragning kan skje, kreves da at det objektivt foreligger en lovovertredelse av en tilregnelig person.
Lovens §11 nytter uttrykket «kan.... besluttes inndratt», og det er da rettens skjønn som er avgjørende for om inndragning skal finne sted. Retten antar også at den ikke er bundet til at inndragning i tilfelle skal skje med full verdi. Når retten er tillagt skjønnet om hvorvidt
Side:945
inndragning i det hele skal skje, må den også kunne begrense inndragningen til en del av verdien av det omsatte.
Da forgåelsen i det foreliggende tilfelle er skjedd uaktsomt, finner retten at inndragningen bør begrenses til det oppnådde utbytte. Som utbytte betraktes differansen mellom oppnådd salgspris og den pris tiltalte lovlig kunne gi for innkjøp av lovlig fanget kveite. Tiltalte har hevdet at han har gitt fiskerne kr. 2,50 pr. kg. for kveiten. Høyeste lovlige pris etter Prisdirektoratets kunngjøring nr. 1248 av 1. januar 1949 er kr. 2,30 pr. kg. for kveite av det slag tiltalte har kjøpt, nemlig sløyet, hodeløs kveite av vekt over 3 1/2 kg. pr. stykk. Høyeste lovlige innkjøpspris for 416 kg. kveite blir da kr. 956,80. Salgssummen utgjør kr. 1 141,22 og tiltaltes utbytte blir da kr. 184,42. Dette beløp finner retten bør inndras til fordel for statskassen. - - -