Rt-1951-371

Instans:	Voldgiftsdom
Dato:	1951-05-15
Publisert:	Rt-1951-371
Stikkord:	(Vedbolagsdommen), Kontraktsrett, Force majeure
Sammendrag:	Saken gjaldt tvist i forbindelse med levering av sinders og kull. Tvisten var om Vedbolaget hadde rett til å kreve mer enn kontraktspris for de leveringer som fant sted etter at de gamle lagre var tømt.
Saksgang:	Voldgiftsdom 1951
Parter:	A/S Christiania Kul- og Vedbolag (høyesterettsadvokat Rudolf Horn) mot Hovedstyret i Norges Statsbaner (høyesterettsadvokat Thor Haavind)
Forfatter:	Høyesterettsdommer Sverre Grette, Høyesterettsadvokat Jens P Heyerdahl, Høyesterettsadvokat Sven Arntzen
Lovhenvisninger:	Kjøpsloven (1907) §24, Tvistemålsloven (1915)

I juni 1939 ble det mellom A/S Christiania Kul- og Vedbolag (nedenfor kalt Vedbolaget) og Hovedstyret for Norges Statsbaner (i det følgende kalt Statsbanene) inngått en kontrakt om levering av sinders og kull til Statsbanene og en rekke andre statsinstitusjoner i brenselsesongen 1939-40. I anledning av denne kontrakt er det oppstått en tvist mellom partene, og tvisten skal, etter de «Alminnelige

Side:372

bestemmelser for anbud til Statsbanene» som kontrakten bygger på, avgjøres med endelig virkning av en voldgiftsrett på tre medlemmer. - - -

Sakens sammenheng er følgende:

I begynnelsen av mai 1939 innbød Statsbanene, dels på egne vegne og dels som innkjøpskontor for en rekke andre statsinstitusjoner, til å innlevere anbud på levering av kull, koks og sinders til dekning av de forskjellige institusjoners behov i den kommende brenselsesong. For leveringen skulle gjelde de før omtalte «Alminnelige bestemmelser for anbud til Statsbanene» og de i disse bestemmelser nevnte «Forskrifter om bortsettelse av leveranser og arbeid for Statens regning», og dessuten en rekke «Spesielle betingelser» som kunngjøringen om anbudsinnbydelsen henviste til.

Den 2. juni 1939 ga Vedbolaget inn anbud på levering av ca. 15 000 tonn prima britisk sinders av merket Consett og forskjellige merker av britiske kull, nemlig Thorne Dry Cleaned Singles og Smalls uten angivelse av kvantum, ca. 1 050 tonn Best South Yorkshire Association harpet fyrkull og ca. 140 tonn prima harpet nøttekull. De priser Vedbolaget tilbød å levere for var følgende: For sinders, avhentet på firmaets lager kr. 37,70 pr. tonn, opplastet jernbanevogn Oslo Ø. kr. 37,20, og tilkjørt og innlempet i Oslo og omegn kr. 43,20 pr. tonn. For en rekke institusjoner i Oslo som var oppregnet i anbudet var prisen for sinders, tilkjørt og innlempet, nedsatt med kr. 1,- til kr. 42,20 pr. tonn. Prisen for Singles var kr. 25,75 opplastet Oslo Ø. og kr. 28,75 tilkjørt, for Smalls kr. 27,25 tilkjørt, for fyrkull kr. 29,25 opplastet Oslo Ø. (for levering til en bestemt institusjon i Oslo kr. 32,25) og for nøttekull kr. 30,25 tilkjørt. I disse priser var inkludert 1 pst. omsetningsavgift. Vedbolagets anbud var skrevet på firmaets vanlige brevark, som var påtrykt følgende setning langs den venstre kant av første side: «Alle tilbud gjelder med sedvanlig forbehold mot krig, streik, lockout, force majeure etc.»

Ved skrivelse av 22. juni 1939 antok Statsbanene Vedbolagets anbud. I Statsbanenes skrivelse ble leveransen til de forskjellige institusjoner spesifisert, og i slutten av skrivelsen heter det: «Leveransen foregår for øvrig på de i vedliggende spesielle betingelser av 5. mai 1939 angitte vilkår.» Den 24. juni skrev Vedbolaget til Statsbanene at «vi har mottatt Deres brev av 22. ds. og takker for deri spesifiserte ordre på sinders og kull i henhold til vårt anbud av 2. ds.»

Etter den kontrakt som således var inngått skulle Vedbolaget, som det fremgår av hva der før er nevnt, levere sinders og kull til dekning av de forskjellige institusjoners behov i sesongen 1939-40. I Statsbanenes anbudsinnbydelse av 5. mai 1939 var det forbruk det her gjelder beregnet til 10 665 tonn sinders og 7 550 tonn kull. Av de beregnede forbruk av kull var 6 460 tonn Singles.

Etter at krigen var brudt ut i de første dager av september 1939, sendte Vedbolaget den 5. september følgende brev til Statsbanene: «Under henvisning til Deres skrivelse av 22. juni 1939 ... og vårt

Side:373

anbud av 2. juni, beklager vi å måtte meddele at vi på grunn av den inntrådte krigstilstand inntil videre ikke kan levere det omkontraherte brensel på nevnte betingelser.

For tiden er det eksportforbud for kull, koks og sinders fra Storbritannia, men det vil forhåpentlig senere bli gitt lisens. Vi vil da gjerne levere til de priser som de nye forhold betinger og som vi nærmere kan konferere om.»

Til dette svarte Statsbanene i brev av 16. september 1939: «I anledning Deres anførsel om levering av det ved kontrakt av 22. juni 1939 ... kjøpte brensel til Statsbanene og andre statsinstitusjoner meddeles at vi anser Dem forpliktet til å levere av Deres beholdninger i den utstrekning som gjeldende restriksjoner gir anledning til og til de omkontraherte priser inntil nye priser eventuelt blir fastsatt av de offentlige myndigheter.»

Etter å ha mottatt dette brev skrev Vedbolaget den 19. september til Statsbanene: «Vi erkjenner mottagelsen av Deres brev av 16. ds. ... og tillater oss å meddele at vi som nevnt i vårt brev av 5. ds. må fastholde vår rett til å annullere kontrakten da våre fraktslutninger for disse varer er annullert på grunn av krigen.

Våre beholdninger strekker ikke på langt nær til til å ekspedere de bestillinger som er innkommet før leveringsforbudet den 1. september. I denne forbindelse vil vi gjerne nevne at mens anbudsinnbydelsens §5 forutsetter levering suksessivt i høst- og vintermånedene, har vi for å imøtekomme de forskjellige institusjoners ønske, levert unormalt store kvanta i sommermånedene til fortrengsel for våre egne kunder. Statens institusjoner har således fått en større andel av forhåndenværende lagre enn de andre avtagere.

I vårt brev av 5. ds. har vi på tross av de store vanskeligheter erklært oss villig til å fortsette leveransen til de priser som de nye forhold betinger. Etter vår mening skulle dette være en fordelaktig ordning for Staten, og vi imøteser gjerne Deres snarlige meddelelse om vi skal fortsette leveransen da det stadig kommer inn bestillinger fra de forskjellige institusjoner.»

På dette brev ble det ikke gitt noe skriftlig svar fra Statsbanenes side. Etter hva der er opplyst under voldgiftssaken, ga brevet imidlertid anledning til muntlige konferanser, hvor situasjonen ble drøftet mellom Vedbolagets disponent og en funksjonær i Hovedstyret som hadde med brenselsleveransen å gjøre.

Den 27. september 1939 fastsatte Trustkontrollkontoret maksimalpriser for bl.a. sinders og kull. Den godkjente notering var for sinders kr. 73,- pr. tonn tilkjørt og for kull (Singles og store harpede kull) kr. 55,- pr. tonn tilkjørt.

Den 30. september 1939 sendte Vedbolaget følgende brev til Statsbanene: «Vi refererer til vårt brev av 19. ds. og tillater oss å meddele at vi idag har fått lisens for en ladning Consett cinders for lastning 9. oktober. Inntil denne ladning kommer vil vi som hittil levere hollandsk cinders og foreslår en pris som ligger kr. 4,50 pr. tonn under den av Trustkontrollen godkjente notering for cinders til centralopvarmede gårder, for tiden kr. 73,- pr. tonn. Den nye

Side:374

pris blir da ca. kr. 68,50 pr. 1 000 kg. tilkjørt og kr. 64,- pr. 1 000 kg. avhentet eller oplastet og gjøres gjeldende fra 18. ds. da vi begynte å levere fra de nye ladninger og ikke hadde mere igjen av gammelt lager.

Med hensyn til kull vil vi fakturere anbudsprisen for det kvantum som er levert til og med den 23. ds. For leveringer i denne uke og fremover foreslår vi en pris som ligger kr. 2,50 pr. tonn under den av Trustkontrollen godkjente notering for Singles og store harpede kull, nemlig kr. 55,- pr. 1 000 kg. tilkjørt og kr. 51,50 pr. 1 000 kg. avhentet. Den nye pris for kull blir da kr. 52,50 pr. 1 000 kg. tilkjørt og kr. 49,- pr. 1 000 kg. oplastet og gjelder inntil videre.»

Den 4. oktober skrev Statsbanene til Vedbolaget: «Levering av sinders m.v. 1939-40. Vi har forelagt spørsmålet om pristillegg til ovenfor nevnte kontrakter for Arbeidsdepartementet og skal komme tilbake hertil så snart dettes svar foreligger.»

Det er på det rene at Vedbolaget leverte sinders og kull til de omkontraherte priser så lenge det var noe igjen av de lagre firmaet hadde ved krigsubruddet. Det er videre opplyst at det gamle lager av sinders var tømt den 18. september og av kull den 30 september (ikke 23. september som det var sagt i brevet av 30. september). Senere utover høsten ble det levert av de nye ladninger som kom inn. Imidlertid kom det ingen avgjørelse av det forslag til nye priser som var fremsatt av Vedbolaget, og den 31. oktober skrev firmaet til Statsbanene: «Vi kommer tilbake til Deres brev av 4. ds. og refererer til telefonsamtale med herr Bjølgerud forleden dag hvorunder han meddelte oss at det ennå vil gå en tid før De kan ta standpunkt til de nye priser. Vi beklager meget at avgjørelsen har trukket så lenge ut da vi av den grunn ennå ikke har kunnet sende nota til Dem og de forskjellige statsinstitusjoner på leveranser for sinders levert etter 18. september og for kull levert etter 23. september. I denne måned har vi til Dem og de forskjellige statsinstitusjoner levert ca. 2 300 tonn, hvorav ca. halvparten sinders, og De vil selv forstå at det er nødvendig å skrive ut notaer, da vårt tilgodehavende pr. idag for leverte men ikke fakturerte varer overstiger kr. 150 000,-.»

Den 4. november skrev Statsbanene tilbake til Vedbolaget: «I anledning Deres brev av 31. oktober 1939, tillater vi oss å meddele at det ennå ikke er truffet noen avgjørelse med hensyn til nye priser for de kvanta koks og sinders som siden prisstigningen er levert på løpende kontrakter.

Hvis De ikke finner å kunne vente lenger med faktureringen av de partier som er utlevert i den siste tid, vil Hovedstyret for sin del ikke ha noe å innvende mot at faktura utstedes etter avtalt pris og eventuell tilleggsfaktura utsendes senere når Arbeidsdepartementets avgjørelse av prisspørsmålet foreligger.»

Etter hva der er opplyst under voldgiftssaken var situasjonen på denne tid den at Statsbanene, etter å ha mottatt Vedbolagets brev av 30. september, hadde rettet henvendelse til Arbeidsdepartementet med forslag om at Hovedstyret skulle få en alminnelig

Side:375

bemyndigelse til å treffe en ordning med de importører som før krigen hadde sluttet kontrakter med Statsbanene om levering av brensel. Dette forslag var imidlertid ikke blitt godtatt av Arbeidsdepartementet, som fant at hvert enkelt tilfelle måtte forelegges for departementet. Etter å ha fått beskjed om at dette var departementets standpunkt skrev Statsbanene den 4. november 1939 til departementet og ba om bemyndigelse til å inngå avtale med vedkommende firmaer om fortsettelse av brenselsleveringen på basis av priser som for koks og sinders lå kr. 4,50 og for kull kr. 2,50 under de noteringer som til enhver tid var godkjent av Trustkontrollen. I sin utredning av saken uttalte Statsbanene at det som følge av krigsutbruddet i begynnelsen av september fant sted en betydelig stigning i markedsprisen på disse brenneartikler og at sjøfraktene gikk opp med 400-500 %, «slik at de avtalte priser ble helt illusoriske». Videre heter det i skrivelsen bl.a.: «Etter den inntrådte voldsomme prisstigning på importert brensel finner Hovedstyret det ubillig å forlange at disse firmaer skal fortsette leveringen til den før krigen avtalte pris.» I slutten av skrivelsen uttalte Hovedstyret at det var ønskelig å motta departementets svar så snart som mulig.

Den 17. november skrev Vedbolaget til Statsbanene: «Det er nå gått så lang tid at vi ikke kan vente lenger, og sender idag fakturaer for kull og sinders til de nye priser som er godkjent av Dem under forbehold av Arbeidsdepartementets approbasjon. Ved nærmere undersøkelse finner vi imidlertid at vi i tiden 25. september-30. september leverte kull fra gammelt lager, og fakturerer disse leveranser til anbudspriser.

Fakturaene beløper seg i alt til ca. kr. 166 000,- og når vi regner med hva vi har levert i november, blir vårt tilgodehavende ca. kr. 230 000,-.

Vi går ut fra at De er enig med oss i at regulering av de fakturerte varer ikke kan utsettes ytterligere.»

Den 24. november sendte Vedbolaget et nytt brev til Statsbanene og gjorde oppmerksom på at utsalgsprisene for kull og sinders med Trustkontrollkontorets samtykke nå var forhøyet med kr. 2,- pr. tonn. «Vi ber Dem for ordens skyld notere at forhøyelen vil bli gjort gjeldende for våre leveranser til Dem og de forskjellige statsinstitusjoner i henhold til vår skrivelse av 30. september.»

Etter å ha mottatt disse to brev, skrev Statsbanene den 1. desember tilbake til Vedbolaget: «Idet vi erkjenner mottagelsen av Deres brev av 24. november 1939, tillater vi oss å meddele at Hovedstyret ikke kan godkjenne andre priser enn de som er fastsatt i anbudsavtale som ligger til grunn for omhandlede leveringer, før Arbeidsdepartementets avgjørelse av prisspørsmålet foreligger.»

Den 6. desember 1939 sendte Vedbolaget følgende brev til Statsbanene: «Da det ikke har vært mulig å få oppgjør for brensel levert til de nye priser som ble akseptert av Dem under forbehold av Arbeidsdepartementets approbasjon, beklager vi ikke å kunne fortsette med leveringen, med mindre våre notaer blir anvist til utbetaling innen utgangen av denne uke.

Side:376

De vil selv forstå nødvendigheten av å ta et sådant skritt da vårt tilgodehavende pr. I dag er innpå kr. 275 000,-. En del av dette beløp skulle forlengst ha vært betalt, og vi må ta forbehold om å beregne renter fra leveringsdagen.»

Da Vedbolaget ikke fikk noe oppgjør innen den frist som var satt, ble leveringen stanset fra 9. desember.

Den 11. desember skrev Statsbanene til Vedbolaget: «Deres brev av 6. desember 1939 har vi sendt Arbeidsdepartementet i forbindelse med vårt tidligere brev om prisspørsmålet for kull, koks og sinders.

For øvrig henholder Hovedstyret seg til sine tidligere meddelelser til Dem, hvoretter De ansees forpliktet til å levere til kontraktspris de kvanta som rekvireres i henhold til løpende kontrakt.

Det tilføyen at såfremt De stanser leveringen, vil Hovedstyret anse seg berettiget til for Deres regning å anskaffe de nødvendige kvanta til dekning av foreliggende behov.»

På dette brev svarte Vedbolaget den 14. desember. I anledning av Statsbanenes uttalelse om at Vedbolaget var forpliktet til å levere til kontraktspris, henviste firmaet til det som var sagt om nye priser i Statsbanenes brev av 16. september 1939.

Etter at Vedbolaget hadde besluttet å stanse leveringen, sendte firmaet den 11. desember et sirkulære til de forskjellige statsinstitusjoner som sinders og kull skulle leveres til etter kontrakten med Statsbanene. I dette sirkulære ble det redegjort for den situasjon som forelå, og det ble meddelt at det ikke ville bli foretatt ytterligere levering med mindre det ble avgitt erklæring om at brenselen ville bli betalt etter de priser firmaet hadde funnet å måtte beregne (maksimalprisen med fradrag av kr. 4,50 pr. tonn for sinders og kr. 2,50 pr. tonn for kull). Det er opplyst at sådan erklæring ble avgitt av omkring 20 institusjoner. Til disse ble det fremdeles levert utover i sesongen - og oppgjør ble foretatt etter de nye priser-mens leveringen til de øvrige institusjoner ikke ble gjenopptatt etter at den var stanset den 9. desember. For de kvanta av sinders og kull som var levert inntil dette tidspunkt ble det i desember 1939 foretatt et foreløpig oppgjør etter de opprinnelige kontraktspriser.

Den 27. januar 1940 skrev Statsbanene til Vedbolaget og meddelte at Hovedstyret nå hadde mottatt følgende skrivelse fra Arbeidsdepartementet, datert 20. januar: «Saken har ved den i avskrift vedlagte skrivelse av 16. januar 1940 vært forelagt for regjeringsadvokaten, hvis uttalelse er avgitt ved den likeledes i avskrift vedlagte skrivelse av 18. s. m., hvortil departementet henviser.

Som det sees antar regjeringsadvokaten at den foreliggende prisøkning i seg selv ikke er tilstrekkelig til å berettige de foretatte annullasjoner av kontraktene. Departementet antar derfor at leverandørene er forpliktet til å fortsette brenselsleveransene selv om spørsmålet om pristillegg ennå ikke er avgjort. En skal derfor anmode Hovedstyret om snarest mulig å ta opp forhandlinger med leverandørene derom, hvoretter en imøteser nærmere uteddelelse fra Hovedstyret snarest mulig.»

Side:377

Statsbanenes brev av 27. januar ble besvart av Vedbolaget den 3. februar. I sitt brev ga Vedbolaget en utredning av sitt syn på saken og meddelte at det en av dagene ville bli sendt en oppgave over firmaets tilgodehavende (beregnet etter de priser som var foreslått i Vedbolagets brev av 30. september). For tilfelle av at denne oppgave ikke ble godtatt og beløpet betalt, foreslo Vedbolaget at tvisten skulle avgjøres ved voldgift, og firmaet forbeholdt seg i så fall rett til å kreve fulle maksimalpriser for sinders levert fra 18. september og kull fra 1. oktober 1939.

Den 7. og 12. februar 1940 ble det mellom representanter for Statsbanene og en del kullimportører (ikke Vedbolaget) holdt møter til forhandling om prisen for kull, koks og sinders som skulle leveres i henhold til kontrakter inngått før krigsutbruddet. I møtet den 12. februar ble man enig om en pris som for koks og sinders skulle ligge kr. 4,50 pr. tonn og for kull kr. 2,50 pr. tonn under de på leveringsdagen gjeldende maksimalpriser (altså de samme priser som Vedbolaget hadde foreslått i sitt brev av 30. september 1939). I protokollen for møtet heter det for øvrig bl.a.: «Det er herved forutsetningen at det fra Statsbanenes side ikke skal gjøres erstatningskrav gjeldende for merutgifter ved anskaffelse av kull, koks og sinders i den tid rekvisisjoner i henhold til de inngåtte kontrakter. ikke er blitt effektuert av vedkommende leverandør. På den annen side frafaller leverandørene krav på renter av utestående fordringer for tidligere effektuerte leveranser.»

En avskrift av protokollen for de to møter ble oversendt til Vedbolaget, idet Statsbanene ba om en erklæring om at firmaet var enig i det vedtak som var gjort på møtet den 12. februar. Den 16. februar svarte Vedbolaget og erklærte seg villig til å frafalle renter av de utestående beløp, «for å få saken ut av verden». For øvrig henholdt firmaet seg til sitt brev av 3. februar og uttalte bl.a. at «for å unngå misforståelse vil vi gjenta at vi anser oss løst fra enhver forpliktelse med hensyn til videre leveranse».

Den 19. februar skrev Statsbanene til Vedbolaget og henstillet til firmaet å ta sitt standpunkt opp til fornyet overveielse, etter at alle andre firmaer som var interessert i saken, nå hadde vedtatt ordningen av 12. februar. Den 20. februar svarte Vedbolaget at firmaet ikke kunne fravike sitt standpunkt. I sitt brev uttalte Vedbolaget for øvrig bl.a.: «Vår stilling er helt forskjellig fra de andre importørers for så vidt som det kvantum som er tildelt disse ikke i noe tilfelle overstiger en tredjepart av hva vi skulle levere. Etter de disposisjoner som vi tok da leveransen ble stoppet, kan vi ikke nå påta oss den forpliktelse som De foreslår med hensyn til videre leveranse.»

I brev til Vedbolaget av 2. mars 1940 meddelte Statsbanene at saken på ny hadde vært forelagt for Arbeidsdepartementet og at man, da det ikke syntes mulig å oppnå en minnelig ordning, var enig i forslaget om at tvisten skulle løses ved voldgift.

Tvisten mellom Vedbolaget og Statsbanene gjelder krav som er

Side:378

fremsatt fra begge sider. Vedbolaget krever betaling for de kvanta av sinders og kull som - etter at de gamle lagre var tømt - ble levert i tiden inntil 9. desember 1939. Som før nevnt har Vedbolaget fått foreløpig oppgjør for disse leveringer etter anbudspris, men firmaet mener at Statsbanene plikter å betale etter maksimalpris. Statsbanene, som mener at Vedbolaget var forpliktet til å levere til anbudspris og at firmaet derfor har fått full betaling ved det oppgjør som har funnet sted, gjør på sin side gjeldende at Vedbolaget var uberettiget til å stanse leveringen den 9. desember 1939. Ved unnlatelsen av å levere etter dette tidspunkt er det, hevder Statsbanene, forårsaket et tap som Vedbolaget plikter å erstatte. - - -

Den påstand som er nedlagt fra Vedbolagets side går ut på at Statsbanene tilpliktes å betale til Vedbolaget kr. 143 007,30 med 4 % rente fra 9. desember 1939 til betaling skjer, og at Vedbolaget frifinnes i det motsøksmål som er reist av Statsbanene. Videre påståes Statsbanene tilpliktet å betale saksomkostninger til Vedbolaget og voldgiftsrettens tilkommende.

Statsbanene har nedlagt sådan påstand:

«I hovedsøksmålet: At Statsbanene frifinnes.

I motsøksmålet: Prinsipalt: At Christiania Kul- & Vedbolag A/S tilpliktes å betale til Statsbanene kr. 443 827,68 med 4 % rente fra 2. mars 1940. Subsidiært: at Vedbolaget tilpliktes å betale Statsbanene erstatning for uberettiget annullasjon, fastsatt av retten, og med 4 % rente av erstatningsbeløpet fra 2. mars 1940.

I hoved- og motsøksmål: At Vedbolaget tilpliktes å erstatte Statsbanene sakens omkostninger samt omkostningene til voldgiftsretten.»

Voldgiftsretten skal bemerke:

I. Hovedsøksmålet.

Som nevnt i det foregående har det ikke vært meningsforskjell mellom partene om betalingen for sinders og kull av de beholdninger Vedbolaget satt inne med da krigen brøt ut. For levering fra disse beholdninger er det ikke forlangt andre priser enn fastsatt i kontrakten av juni 1939. Hva tvisten dreier seg om er om Vedbolaget har rett til å kreve mer enn kontraktspris for de leveringer som fant sted etter at de gamle lagre var tømt.

Vedbolaget har i sin prosedyre i første rekke gjort gjeldende at det mellom partene ble truffet en avtale om at det for disse leveringer skulle betales en høyere pris enn kontraktsprisen. Hvorvidt en sådan avtale kan ansees inngått, er et spørsmål som voldgiftsretten ikke finner grunn til å stille i forgrunnen når den foreliggende tvist skal avgjøres. Som saken ligger an, er det etter voldgiftsrettens oppfatning naturlig først og fremst å undersøke om selve den situasjon som krigsutbruddet skapte hadde virkninger for det kontraktsforhold som var inngått mellom Vedbolaget og Statsbanene.

Av korrespondansen fra september 1939 fremgår det at Vedbolaget straks etter krigsutbruddet ga uttrykk for den oppfatning at firmaet hadde rett til å «annullere» kontrakten. Imidlertid ble det samtidig erklært at «vi vil da» - dvs. hvis lisens for utførsel

Side:379

fra Storbritannia ble gitt - «gjerne levere til de priser som de nye forhold betinger og som vi nærmere kan konferere om» (Vedbolagets brev av 5. september 1939), og det foreløpige resultat ble at Vedbolaget fortsatte å levere, idet forhandlinger om et tillegg til kontraktsprisen ble innledet. Noen annullering - hevning av kjøpet - ble således i virkeligheten ikke foretatt (før i begynnelsen av desember 1939), og det avgjørende spørsmål i saken er etter voldgiftsrettens oppfatning da heller ikke om Vedbolaget under de forhold som forelå etter krigsutbruddet var løst fra enhver forpliktelse etter kontrakten. Det som det kommer an på er om firmaet hadde rett til å innta det standpunkt at det ikke var forpliktet til å fortsette leveringen med mindre en regulering av kontraktsprisen ble foretatt.

Fra Statsbanenes side er det hevdet at det spørsmål som således foreligger er avgjort ved en uttrykkelig bestemmelse i kontrakten selv, nemlig §34 i anbudsbestemmelsene (forskriftene om bortsettelse av leveranser og arbeid for Statens regning). I denne oppfatning er voldgiftsretten ikke enig. Det heter i §34 at «ansvaret for enhver skade, der tilføyes et arbeid, før det er avlevert, påhviler entreprenøren ... Er betydelig skade forvoldt ved usedvanlige naturbegivenheter, uten at den kunne være avverget ved anvendelse av tilbørlig forsiktighet, og billighet taler for at entreprenøren tilståes erstatning derfor helt eller delvis, skal det overlates til vedkommende departement å avgjøre, om og i hvilken utstrekning sådan skal gis ham». Således som denne bestemmelse uttrykker seg, er det åpenbart at den har helt andre forhold for øye enn det som foreligger i denne sak, og at det iallfall må ha vært umulig for Vedbolaget å forstå at bestemmelsen lot seg anvende på den måte det nu er spørsmål om. Voldgiftsretten kan derfor ikke se annet enn at bestemmelsen i §34 er uten betydning for den foreliggende tvist.

Som tidligere nevnt gjør Vedbolaget på sin side gjeldende at force majeure-klausulen i firmaets anbud av 2. juni 1939 i og for seg må være avgjørende for å anta at Vedbolaget etter krigsutbruddet var uforpliktet til å fortsette leveringen eller til fortsatt å levere til kontraktspris. Voldgiftsretten er av den oppfatning at dette ikke fører frem. Når det fra Statsbanenes side er gjort gjeldende at force majeure-klausulen ikke var noen del av kontrakten, all den stund den lå utenfor anbudsbestemmelsene, og at det i og for seg er tvilsomt om en trykt klausul som den foreliggende overhodet kan komme i betraktning, finner man det ikke nødvendig å ta standpunkt til de innvendinger som her er fremholdt. Etter voldgiftsrettens mening må det nemlig under enhver omstendighet antas at den foreliggende force majeure-klausul etter sitt eget innhold ikke kan tillegges selvstendig betydning. Som nevnt i den faktiske fremstilling foran går klausulen ut på at «alle tilbud gjelder med sedvanlig forbehold mot krig, streik, lockout, force majeure etc.» Således som denne klausul er formet - merk især uttrykksmåten: «sedvanlig» forbehold osv. - kan voldsgiftsretten ikke se at den har noen betydning utover hva alminnelige kontraktsregler leder til. Klausulen kan med andre

Side:380

ord ikke oppfattes annerledes enn som en henvisning til de alminnelige regler om umulighet, jfr. bestemmelsen i kjøpslovens §24. Om den betydning man i det hele kan tillegge de force majeure-klausuler som det er vanlig å anvende kan for øvrig henvises til Alméns kommentar til kjøpslovens I, tredje utgave, 331-336, særlig 334, og Ussing: Køb, 75.

Spørsmålet om krigsutbruddet hadde virkninger for kontraktsforholdet mellom Vedbolaget og Statsbanene må etter dette bli å bedømme ut fra alminnelige kontraktsregler, og som utgangspunkt må det da fastslåes hvilken faktisk situasjon Vedbolaget sto overfor etter at krigen var brutt ut. I så henseende er det opplyst at firmaet straks fikk sine innkjøpskontrakter og sine fraktkontrakter annullert. Utgiftene ved import av brensel steg voldsomt, således steg fraktene allerede i september 1939 til omkring det femdobbelte av hva de var før krigen. Det er opplyst at Vedbolaget før krigen betalte i frakt for Thorne kull kr. 4,65 pr. tonn og for Consett sinders kr. 6,- pr. tonn, mens de tilsvarende tall etter krigsutbruddet var kr. 23,80 og kr. 27,-. I løpet av høsten og vinteren steg fraktene stadig høyere - de høyeste frakter som Vedbolaget betalte var kr. 44,50 pr. tonn for kull og kr. 62,50 for sinders. Etter de opplysninger som foreligger må voldgiftsretten gå ut fra at Vedbolaget, hvis levering skulle skje etter kontraktspris - kr. 43,20 og til dels kr. 42,20 for sinders, og kr. 28,75 for den største del av kontraktens kvantum av kull - allerede i den første tid ville få et direkte tap på anslagsvis omkring kr. 20,- for hver tonn av sinders og kull, et tap som i løpet av sesongen ville stige til iallfall henimot eller omkring det dobbelte beløp. I denne forbindelse skal nevnes at maksimalprisen for sinders i september 1939 ble fastsatt til kr. 73,- pr. tonn og for kull (Singles og store kull) til kr. 55,- pr. tonn. I løpet av sesongen ble maksimalprisen stadig forhøyet, og så vidt det kan sees av de oppgaver som foreligger, var den i mai 1940 (gjennomsnittsprisen i hele måneden) kr. 116,- pr. tonn for sinders, kr. 90,- for Singles og kr. 95,50 for store kull. Etter de opplysninger som i det hele foreligger, og som antas å gi et etter omstendighetene tilstrekkelig grunnlag for å bedømme hvilken økonomisk oppofrelse Vedbolaget i det hele måtte påta seg hvis kontrakten skulle oppfylles etter anbudspris, finner voldgiftsretten å måtte regne med at firmaets direkte tap på kontrakten (tapt fortjeneste ikke medregnet) kunne gå opp i et beløp av ca. 600 000 kroner. Til sammenligning skal nevnes at hele kontraktssummen, beregnet etter anbudspris, ville utgjøre omkring kr. 600 000,- (heri ikke medregnet betalingen for det som ble levert fra de gamle beholdninger).

Når Vedbolaget særskilt har påberopt seg at det under de forhold som forelå etter krigsutbruddet faktisk var umulig å skaffe sinders og kull av de merker som etter kontrakten skulle leveres (Consett og Thorne), kan forholdet i så henseende ingen betydning tillegges. Etter det som er opplyst må man gå ut fra at det ved avslutningen av kontrakten ikke fra noen av sidene ble lagt vesentlig vekt på at kontrakten kom til å gjelde nettopp merkene Consett

Side:381

og Thorne. Når forholdet var at Statsbanene fant seg tjent med å motta sinders og kull av andre merker enn disse, kunne Vedbolaget derfor ikke være fritatt for å levere bare av den grunn at kontraktens merker ikke kunne skaffes.

Det som etter dette må bli det avgjørende er om det kan tillegges betydning av Vedbolaget for å kunne oppfylle kontrakten således som denne var inngått i juni 1939, måtte gjøre en økonomisk oppofrelse av slike dimensjoner som omtalt i det foregående. Voldgiftsretten er kommet til det resultat at Vedbolaget i den situasjon som i så henseende forelå ikke kunne være forpliktet til å fortsette leveringen på de opprinnelige kontraktsvilkår.

Etter voldgiftsrettens oppfatning er det ikke i anledning av den foreliggende tvist nødvendig å gå inn på i hele sin bredde spørsmålet om en selgers rettsstilling i det tilfelle at oppfyllelsen av forpliktelsen til å levere støter på uforutsette hindringer av økonomisk art. Det er om dette spørsmål i sin alminnelighet - et spørsmål om rekkevidden av bestemmelsen i kjøpslovens §24 - tilstrekkelig å nevne at det etter rettsoppfatningen i dag ikke kan ansees utelukket at selgeren kan kreve lempninger i kontrakten når han for å kunne oppfylle på de avtalte vilkår må påta seg oppofrelser som er helt uforholdsmessige og åpenbart ligger utenfor hva partene har regnet med. Om det prinsipielle spørsmål det her gjelder kan for øvrig særlig henvises til F. Schjelderup i Rt-1920-609 flg. og 1921 65 flg. (med de rettsavgjørelser som der er omtalt), Forhandlingene på det 12te Nordiske Juristmøte 113 flg. og bilag III, Alméns kommentar I, tredje utgave, 314 flg., og Ussing: Aftaler, 270, og Køb, 72-73. Av rettsavgjørelser fra det siste år er en høyesterettsdom i Rt-1935-122, av spesiell interesse. Av interesse er også uttalelsene i den høyesterettsvotering som er referert i Rt-1940-169.

Når voldgiftsretten er kommet til det resultat som alt er nevnt, er det på grunnlag av en vurdering av den foreliggende salgsavtales eget innhold. Det er etter voldgiftsrettens mening iøynespringende at det er sider ved kontraktsforholdet mellom Vedbolaget og Statsbanene som i fremtredende grad må komme i betraktning når det spørres hvilken forpliktelse Vedbolaget hadde overfor Statsbanene etter at krigen var brutt ut. Det er her å fremheve at kontrakten gikk ut på levering gjennom et lengere tidsrom - en sesong på i alt omkring 9 måneder - og at det var forskjellige statsinstitusjoners behov i hele brenselssesongen som skulle dekkes. Av særlig betydning er det at kontrakten ikke ble inngått på vanlig forretningsmessig basis. Det er på det rene at Vedbolaget kalkulerte med en meget beskjeden fortjeneste - et forhold som Statsbanene på sin side var fullt klar over - idet det ved kalkulasjonen overhodet ikke ble tatt hensyn til firmaets administrasjonsomkostninger. Vedbolagets disponent Anker Nilssen har opplyst at han hverken for sinders eller kull regnet med en høyere fortjeneste enn omkring 2 kroner pr. tonn, og inspektør i Statsbanene, Bjølgerud, som på Statsbanenes side hadde med kontraktsavslutningen å gjøre, har

Side:382

forklart at han for sin del nærmest tenkte seg at Vedbolaget ikke ville ha noen fortjeneste på kontrakten (men vel ville ha andre fordeler av å få leveransen). Voldgiftsretten kan etter dette ikke se annet enn at den avtale som ble inngått, selv om den var en kontrakt mellom Vedbolaget som selger og Statsbanene som kjøper, i virkeligheten nærmet seg til en ordning hvoretter Vedbolaget formidlet et innkjøp av den brensel Statsbanene hadde bruk for. At dette må tilleggs betydning når spørsmålet er hvilken risiko Vedbolaget med rimelighet kan antas å ha overtatt ved kontrakten, kan ikke fremstille seg som tvilsomt. Av betydning for dette spørsmål må det under de foreliggende forhold også være at kontrakten gjaldt levering av et meget betydelig kvantum. Fra Statsbanenes side er det fremholdt at forholdet i så henseende ikke kan komme i betraktning, men heri er voldgiftsretten ikke enig. Jo større kontraktens kvantum var, desto større ville jo de samlede merutgifter bli som uforutsette begivenheter kunne komme til å medføre. Og desto mindre rimelig synes det å være at Vedbolaget - som hadde kalkulert med en så beskjeden fortjeneste at det var meget lite å løpe på til overhodet å møte uforutsette tap - skulle bære risikoen for sådanne begivenheter.

I fremstillingen i det foregående er nærmere omtalt de merutgifter som ville påføres Vedbolaget hvis kontrakten med Statsbanene, således som den var inngått i juni 1939, skulle oppfylles. Etter det som nettopp er nevnt om denne kontrakts hele karakter må man etter voldgiftsrettens oppfatning vike tilbake for å anta at Vedbolaget skulle være forpliktet til å påta seg disse merutgifter, som åpenbart lå langt utenfor hva noen av partene hadde regnet med da kontrakten kom i stand. Fra Statsbanenes side er det i denne forbindelse fremholdt at Vedbolaget på den tid da kontrakten ble inngått måtte være forberedt på at krigen kunne komme, og at firmaet derfor selv tok risikoen når det påtok seg å levere til de priser som ble fastsatt. I denne betraktning kan voldgiftsretten ikke være enig. Selv om det kan sies at det i juni 1939 var grunn til å regne med en fare for krig, ville det være unaturlig og urimelig om en importør som på denne tid påtok seg å levere brensel til Statsbanene og sluttet en kontrakt som den foreliggende, skulle ha risikoen for så vidtgående økonomiske følger av et krigsutbrudd som det her er tale om.

At den situasjon som inntrådte etter krigsutbruddet naturlig måtte lede til en endring i Vedbolagets stilling i kontraktsforholdet, bekreftes i virkeligheten også av den holdning som Statsbanene, firmaets egen medkontrahent, fra første stund inntok. Om det foreligger tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at Statsbanene likefrem forpliktet seg til å gå med på en regulering av kontraktsprisen, er et spørsmål som voldgiftsretten ikke finner nødvendig å avgjøre. Det er nok å konstatere hva Statsbanene mente om den rimelige og rettferdige ordning av de vanskeligheter som krigssituasjonen medførte. Hvor meget man i så henseende kan legge i Statsbanenes brev til Vedbolaget av 16. september 1939, kan visstnok være gjenstand

Side:383

stand for meningsforskjell. Sikkert er det imidlertid at Statsbanene hele tiden var av den oppfatning at Vedbolaget hadde rimelig krav på en regulering av prisen. Til et utvetydig uttrykk kom denne oppfatning i Statsbanenes brev til Arbeidsdepartementet av 4. november 1939, hvor det bl.a. ble sagt at Hovedstyret fant det ubillig å forlange at de brenselsimportører som hadde sluttet kontrakter med Statsbanene før krigen skulle fortsette leveringen til den avtalte pris.

Voldgiftsretten mener etter dette at en naturlig fortolkning av kontrakten mellom Vedbolaget og Statsbanene må lede til å anta at kontraktsforholdet ikke kunne bli bestående uforandret da krigssituasjonen satte inn. At Vedbolaget fikk en ubetinget rett til å heve kjøpet, kan voldgiftsretten ikke anta. Det var ikke umulig å levere, og Vedbolaget kunne derfor ikke ha krav på annet eller mer enn sådan regulering av kontraktsprisen som de endrede forhold tilsa. Eller mer nøyaktige uttrykt: det standpunkt Vedbolaget hadde rett til å innta var at firmaet ikke var forpliktet til å fortsette leveringen med mindre en sådan regulering ble foretatt.

Når Statsbanene i den situasjon som således forelå ikke på sin side hevet kjøpet - hva Statsbanene utvilsomt hadde rett til å gjøre når Vedbolaget ikke var villig til å levere etter anbudspris - men forlangte at Vedbolaget skulle fortsette leveringen, må følgen være at Vedbolaget kan kreve et tillegg til kontraktsprisen for de leveringer som fant sted. Etter voldgiftsrettens mening kan det imidlertid ikke føre frem når Vedbolaget krever betaling for disse leveringer etter full maksimalpris. Hva Vedbolaget hadde krav på var, som firmaet uttrykte det i sitt brev av 5. september 1939, «de priser som de nye forhold betinget», og disse priser ble av Vedbolaget selv satt til maksimalprisen med fradrag av kr. 4,50 pr. tonn for sinders og kr. 2,50 pr. tonn for kull. Etter det som er hele grunnlaget for Vedbolagets krav på et tillegg til kontraktsprisen kan det da ikke finnes holdepunkt for å tilkjenne firmaet en betaling som går ut over disse priser. Avgjørende i så henseende synes det også i og for seg å være at de leveringer det her gjelder ble foretatt etter at Vedbolaget hadde gitt beskjed til Statsbanene om de priser firmaet ville beregne (hvis disse priser ble approbert av departementet). At Vedbolaget under disse omstendigheter skulle ha adgang til senere å forhøye prisene, kan voldgiftsretten ikke anta. Dette så meget mindre som Vedbolaget også etter at leveringen var stanset, uten forbehold ga uttrykk for at de priser firmaet mente å ha krav på var de som var foreslått i brevet til Statsbanene av 30. september 1939. Se et brev fra Vedbolaget av 19. desember 1939, hvori bl.a. ble meddelt at firmaets tilgodehavende «etter de nye priser» utgjorde et nærmere angitt beløp.

Spørsmålet kan etter dette bare være om den betaling Vedbolaget har krav på skal beregnes etter lavere priser enn de som ble foreslått i brevet av 30. september 1939. Voldgiftsretten er av den oppfatning at man ikke har noe grunnlag for å foreta en sådan reduksjon. Etter det som er opplyst i saken må det antas at det

Side:384

økonomiske resultat for Vedbolaget, hvis oppgjør blir foretatt etter de av firmaet selv foreslåtte priser, vil - så vidt forholdet lar seg bedømme - bli det samme som det ville ha vært etter avvikling av den opprinnelige kontrakt under normale forhold. Skulle det under disse omstendigheter foretas en reduksjon, måtte det være ut fra den betraktning at Vedbolaget får finne seg i å bære sin del av den utgiftsstigning som krigssituasjonen medførte. Voldgiftsretten kan imidlertid ikke se at en sådan betraktning under de foreliggende forhold er på sin plass. Etter hele karakteren av det kontraktsforhold som besto mellom Vedbolaget og Statsbanene - se bemerkningene herom i det foregående - og særlig under hensyn til at det var en meget beskjeden fortjeneste Vedbolaget hadde regnet med, må den naturlige løsning være at firmaet får et tillegg til kontraktsprisen som gir full kompensasjon for merutgiftene ved å oppfylle kontrakten.

Voldgiftsrettens resultat blir etter dette at Vedbolaget har rett til å få betaling etter maksimalpris med fradrag av kr. 4,50 pr. tonn for sinders og kr. 2,50 pr. tonn for kull. Det beløp firmaet har til gode vil da utgjøre kr. 125 260,77. Om selve beløpet er det ingen tvist mellom partene.

Vedbolaget har påstått seg tilkjent 4 % rente fra 9. desember 1939. Av Statsbanene er det gjort gjeldende at det bare er prosessrente som kan tilkjennes og at renten derfor ikke kan løpe fra et tidligere tidspunkt enn 2. mars 1940 (da Statsbanene sluttet seg til forslaget om voldgift). Voldgiftsretten er enig i at det er prosessrente som blir å tilkjenne, men antar at renten bør regnes fra 3. februar 1940 (da forslaget om voldgift ble fremsatt fra Vedbolagets side).

II. Motsøksmålet.

Statsbanene hevder at Vedbolaget var uberettiget til å stanse leveringen således som skjedd, og krever skadeserstatning på dette grunnlag. Påstanden går som tidligere nevnt ut på at Vedbolaget skal betale kr. 443 827,68, et beløp som Statsbanene kommer til ved å beregne sitt tap etter forskjellen mellom de priser som skulle betales etter kontrakten med Vedbolaget (anbudsprisen) og de priser som faktisk ble betalt (maksimalprisen) ved de dekningskjøp Statsbanene måtte foreta.

Voldgiftsretten skal bemerke at et erstatningskrav av dette omfang under ingen omstendighet kan føre frem. Etter det resultat voldgiftsretten er kommet til i det foregående var Vedbolaget ikke forpliktet til å levere etter anbudspris, men bare mot å få betaling etter maksimalpris med fradrag av kr. 4,50 pr. tonn for sinders og kr. 2,50 pr. tonn for kull. Hvis et erstatningsgrunnlag foreligger, kan erstatningen derfor bare beregnes etter forskjellen mellom denne pris og den høyere pris som Statsbanene har måttet betale. Videre må det i tilfelle tas hensyn til at enhver import av brensel var stengt i tiden etter 9. april 1940, og at det derfor under enhver omstendighet ville ha vært umulig for Vedbolaget å levere etter det tidspunkt da de lagre firmaet hadde den 9. april var tømt.

Når det skal avgjøres om Statsbanene, med den begrensning

Side:385

som her er nevnt, har en rett til å kreve erstatning hos Vedbolaget, må det som utgangspunkt fastslåes at Vedbolaget - etter det resultat voldgiftsretten er kommet til under behandlingen av hovedsøksmålet - i den situasjon som krigsutbruddet skapte ikke var berettiget til å heve kjøpet, men hadde plikt til å fortsette leveringen under forutsetning av at Statsbanene betalte et tillegg til kontraktsprisen som ga kompensasjon for de økede utgifter. Det er imidlertid klart at Vedbolaget hadde krav på å få vite innen en etter forholdene rimelig tid om Statsbanene ville gå med på å betale et sådant tillegg. Etter at Vedbolaget i brev av 30. september 1939 hadde fremsatt sitt forslag til nye priser, måtte derfor Arbeidsdepartementet, som forslaget ble oversendt til, være forpliktet til å behandle saken på forretningsmessig måte - Vedbolaget kunne ikke i lengere tid holdes i uvisshet om forslagets skjebne uten at dette måtte få følger for firmaets forpliktelse etter kontrakten.

Da Vedbolaget den 6. desember 1939 ga varsel om at leveringen ville bli stanset hvis firmaets notaer ikke ble betalt innen ukens utgang, var det gått omkring to måneder uten at noen avgjørelse ennå var truffet. I den forløpne tid hadde Vedbolaget muntlig og skriftlig purret på saken, men så sent som den 1. desember hadde Statsbanene ingen annen beskjed å gi enn at «Hovedstyret ikke kan godkjenne andre priser enn de som er fastsatt i anbudsavtale ... før Arbeidsdepartementets avgjørelse av prisspørsmålet foreligger.» Voldgiftsretten kan ikke anta at Vedbolaget under disse forhold var forpliktet til fremdeles å forholde seg avventende. Det er ganske visst så at firmaet, etter å ha sendt sitt forslag av 30. september, hadde grunn til å regne med at de undersøkelser og overveielser som forslaget ville gi anledning til, måtte ta en viss tid. Men det sier seg selv at det for Vedbolaget var av stor betydning å få en avgjørelse så snart som mulig - hva departementet måtte være klar over - og når stillingen etter to måneders forløp var den at det fremdeles var på det uvisse når departementets avgjørelse ville komme og i hvilken retning avgjørelsen ville gå, kan det etter voldgiftsrettens mening ikke med rimelighet være plass for noen annen oppfatning enn den at Vedbolaget nå måtte være uten forpliktelse til å fortsette leveringen. At leveringen ble stanset den 9. desember, kan derfor ikke gi grunnlag for noen rett for Statsbanene til å kreve erstatning.

Det eneste spørsmål som etter dette kan reises er om Vedbolaget hadde plikt til å gjenoppta leveringen da det i februar 1940 var kommet til en ordning mellom Statsbanene og de andre brenselsimportører, en ordning som svarte til hva Vedbolaget hadde foreslått i sitt brev av 30. september 1939. At Statsbanene skulle kunne forplikte Vedbolaget til å gjenoppta leveringen ved å akseptere forslaget av 30. september etter 4 1/2 måneds forløp, kan voldgiftsretten imidlertid ikke anta. Dette så meget mindre som Vedbolaget, etter hva man må gå ut fra, på denne tid hadde truffet sådanne disposisjoner at firmaet nå i virkeligheten ikke hadde anledning til å levere til Statsbanene.

Side:386

Etter det som her er nevnt er det voldgiftsrettens resultat at Vedbolaget må bli å frifinne i motsøksmålet.

Under hensyn til at de spørsmål som kontraktsforholdet mellom Statsbanene og Vedbolaget har gitt anledning til er vanskelige og av betydelig rekkevidde, finner voldgiftsretten at Statsbanene har hatt rimelig grunn til å gjøre bruk av den adgang til voldgift som etter kontrakten står åpen. Til tross for at Vedbolaget i det vesentlige får medhold i sine påstander, antar man derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes og at utgiftene til voldgiftsretten bør fordeles mellom partene med en halvdel på hver. Det tilføyes at det kan være noe tvilsomt hvordan bestemmelsen om saksomkostninger i den foreliggende voldgiftsklausul er å forstå. Partene er imidlertid enige om at omkostningsspørsmålet skal avgjøres etter de alminnelige regler i tvistemålsloven.

Dommen er enstemmig på alle punkter.

Domsslutning:

I hovedsøksmålet: Norges Statsbaner ved Hovedstyret betaler til A/S Christiania Kul- & Vedbolag kr. 125 260,77 - ett hundre og fem og tyve tusen to hundre og seksti 77/100 kroner - med 4 - fire - av hundre i årlig rente herav fra 3. februar 1940 til betaling skjer.

I motsøksmålet: A/S Christiania Kul- & Vedbolag frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke. Utgiftene til honorar for voldgiftsretten og refusjon av voldgiftsrettens utlegg bæres med en halvdel av hver av partene.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra meddelelsen om dommen.