Rt-1952-31

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1952-01-12
Publisert:	Rt-1952-31
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	L.nr. 1B/1952
Parter:	Peder N. Romsøe (høyesterettsadvokat Edvard Årstad) mot Staten v/Finansdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker).
Forfatter:	Helgesen, Thrap, Holmboe, Mindretall: Berger, Skau
Lovhenvisninger:	Engangsskatteloven (1946) §29, Grunnloven (1814) §105, §75, §97, Grunnloven (1814), LOV-1921-07-28-6, §1, §25, §28, §54, Engangsskatteloven (1946)

Dommer Berger: Jæren herredsrett avsa 2. november 1950 dom med denne domsslutning:

«De av namsmannen i Hetland under 18. og 20. oktober 1949 foretatte utpantninger hos Peder N. Romsøe og den til grunn for samme liggende utligning av engangsskatt på formuesstigning stadfestes for et skattebeløp stort kr. 49 875,00.

Saksomkostninger idømmes ikke.»

Peder N. Romsøe har erklært anke mot dommen, og ved Kjæremålsutvalgets beslutning av 10. januar 1951 er anken tillatt innbrakt direkte til Høyesterett.

Den ankende part har nedlagt sådan påstand:

«1. De hos Peder N. Romsøe den 18. og 20. oktober 1949 for engangsskatt + gebyr kr. 105 237,50 - ved herredsretten nedsatt til kr. 49 875,00 avholdte utpantninger og den til grunn for samme liggende utligning av engangsskatt for Peder N. Romsøe oppheves.

2. Peder N. Romsøe tilkjennes hos Staten v/Finansdepartementet saksomkostninger for herredsretten og Høyesterett.»

Motparten har nedlagt sådan påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes, dog således at Peder N. Romsøe tilpliktes å betale omkostningene for herredsretten.

2. Peder N. Romsøe tilpliktes å betale Finansdepartementet sakens omkostninger for Høyesterett.»

Sakens sammenheng fremgår av herredsrettens domsgrunner. Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å spesifisere.

Den ankende part har anført følgende ankegrunner:

1. Det antas at bestemmelsen i engangsskattlovens §29, 1 om at gaver som er ytet i stigningsperioden skal medtas ved ansettelsen av den skattepliktiges etterkrigsformue i alle tilfelle er i strid med Grunnlovens §97.

Side:32

2. Det antas at skattebeslutningen om engangsskatt av 9. juli 1946 er bortfalt etter Grunnlovens §75a, fordi den ikke er fornyet av senere storting.

3. Det antas å være i strid med Grunnlovens §97 at skattevedtaket av 9. juli 1946 og loven av 19. juli 1946 beskatter en formuesstigning som er foregått i tiden forut for, og til dels mange år forut for, den dag bestemmelsene ble gitt.

4. Det antas at adgangen til å iligne den ankende part engangsskatt er avskåret ved at myndighetene i okkupasjonstiden hadde ilignet ham formues- og inntektsskatt etter gjeldende beskatningsregler.

5. Det antas at engangsskatten i virkeligheten innebærer en konfiskasjon av formue og derfor er i strid med Grunnlovens §105. Det antas å være i strid med likhetsprinsippet i vår statsrett at loven ikke beskatter alle formuer etter krigen likt.

6. Subsidiært anføres at der iallfall må anerkjennes to fradragsposter i etterkrigsformuen. Det ene fradrag gjelder en livspolise som skattyterens sønn Finn Romsøe hadde fått av sin far før krigen, men som han ved gavetransaksjonene i 1944 byttet om med aksjer. Den annen fradragspost gjelder bøter på tilsammen 12 000 kroner som er ilagt skattyteren og hans hustru for deres forhold under krigen.

Motparten har henholdt seg til herredsrettens domsbegrunnelse og har for øvrig prosedert på det samme som for herredsretten.

Med hensyn til gavebrevet av 19. januar 1944 må jeg etter de opplysninger som nå foreligger og etter prosedyren for Høyesterett legge til grunn at det er et reelt oppgjør som Peder Romsøe har holdt med sine barn på grunnlag av tidligere forstrekninger som han hadde ytet enkelte av dem, og at bakgrunnen for ordningen er at han ønsket å stille sine barn mest mulig likt. For så vidt bygger jeg på erklæringer fra Finn Romsøe og revisor Stangeland som er fremlagt for Høyesterett. Det er på det rene at gavene er anmeldt til skattefogden og at arveavgift er betalt.

Jeg går så over til de enkelte ankegrunner, og jeg vil behandle disse i en annen rekkefølge enn i ankeerklæringen:

A. Påstanden om at engangsskatten innebærer en konfiskasjon av skattyterens formue (ankegrunn 5) kan etter min mening ikke føre frem. Jeg finner det for så vidt tilstrekkelig å henvise til hva herredsretten har anført herom. Jeg tilføyer at jeg ikke kan se at loven er i strid med likhetsprinsippet, idet den fullt ut behandler alle skattytere i samme stilling likt.

B. Heller ikke kan ankegrunn 4, at beskatningsretten skulle være konsumert ved den beskatning som hadde funnet sted under krigen, føre frem. Som av herredsretten anført, er her beskatningsfundamentet det forhold at skattyteren har økt sin formue under krigen, og det kan ikke skjønnes at der kan være noen hindring mot å benytte dette skattefundament.

C. Jeg kan ikke anta at Grunnlovens §75a i det hele har noen betydning i det foreliggende tilfelle. Som lovens titel viser, gjelder

Side:33

det her engangsskatten, altså en skatt som skulle ilegges en enkelt gang, og det må da være helt unødvendig med noen gjentagelse av skattebeslutningen. Jeg henviser for øvrig, til herredsrettens bemerkninger.

D. Vedkommende ankepunkt 3 vil jeg bemerke at jeg ikke kan finne at loven og skattebeslutningen for så vidt den beskatter beholden formuesstigning er gitt tilbakevirkende kraft i strid med Grunnlovens §97, når det som her gjelder formuesstigningen i en kortere, naturlig begrenset periode. Det legges derved ikke nye tyngsler på skattyteres handlinger i krigsperioden; formuesstigningen er alene benyttet som målestokk for deres skatteevne, og det som beskattes er det resultat som forelå for skattyterne i form av beholden formuesstigning etter krigens avslutning. Og skatten er pålagt etter bestemte normer ut fra et forsvarlig skjønn over skattyternes økonomiske bæreevne, og på samme måte for alle skattytere. Jeg kan derfor ikke finne at en sådan beskatning er i strid med Grunnlovens §97.

E. Ankegrunn nr. 1 gjelder bestemmelsen i lovens §29, første ledd om at gaver gitt i stigningsperioden skal medregnes i den skattepliktiges formue. Ved denne bestemmelse gjør loven brudd på sitt eget system - at det er skattyterens beholdne formue pr. 9. september 1945 som skal legges til grunn ved beskatningen av ham - og beskatter ham for en formuesøkning som han ikke sitter inne med. Og det er ikke her som ved lov av 28. juli 1921 om ekstraordinær formuesskatt bare spørsmål om beregningen av prosentsatsen ved beskatningen av en formue som er fordelt på flere hender; loven om engangsskatt legger hele skatteplikten på giveren, og om gavemottageren bestemmer den for så vidt bare at mottatte gaver ikke skal medregnes i mottagerens etterkrigsformue. Men loven om engangsskatt går også for så vidt et skritt videre i strid med sitt eget system som den beskatter de gitte gaver uten hensyn til om disse er i behold pr. 9. september 1945 - se således lovens §54 nr. 1 som bestemmer at skatten på gaven bare kan innfordres hos mottageren i den utstrekning gaven var i behold. Nå er det riktignok så at loven har betydningsfulle unntagelser for visse gaver - se §29 nr. 2. Men allikevel mener jeg at det må sies at regelen i lovens §29 nr. 1 vil komme til å knytte skatteplikten til det faktum at det er gitt en gave på et tidligere tidspunkt, og at bestemmelsen derved får tilbakevirkende kraft i strid med Grunnlovens §97; det kan jo ikke her sies at den tidligere gitte gave kan gi noen målestokk for skatteevnen på et langt senere tidspunkt. Jeg finner det dog ikke nødvendig å komme nærmere inn på hvor langt dette vil gjelde i sin alminnelighet. I det foreliggende tilfelle er det nemlig i prosedyren ikke reist spørsmål om det har betydning hvorvidt formuesstigningen fremdeles er i behold hos gavemottagerne; det er imidlertid på det rene at den ikke lenger finnes hos giveren, idet dennes formue, hvis gavene ikke regnes med, er noe mindre enn før krigen. Men særlig nevner jeg at det her gjelder

Side:34

en gave fra en eldre mann til hans livsarvinger. Det kan da reises spørsmål om at det iallfall må være tillatt å gi en alminnelig regel om at foreldre og barn sees som en enhet i forhold til engangsskatten, ut fra den betraktning at der i sådanne forhold generelt sett foreligger særlig fare for transaksjoner som kan svekke lovens effektivitet, og at loven derfor i forholdet foreldre-barn ikke av hensyn til Grunnlovens §97 må begrense seg til å ramme transaksjoner som inneholder en omgåelse av loven. Jeg antar imidlertid at denne betraktning ikke er berettiget og at man her må følge Grunnlovens regel fullt ut. Jeg kan heller ikke finne at det på dette punkt kan være noe behov for å gjøre noen innskrenkning i Grunnlovens regel, fordi lovens effektivitet fullt ut kan opprettholdes ved en regel som svarer til den man har i loven om ekstraordinær formuesskatt av 28. juli 1921.

Jeg mener derfor at engangsskattelovens §29 nr. 1 således som den er anvendt i det foreliggende tilfelle er i strid med Grunnlovens §97 og derfor må tilsidesettes.

Etter dette behøver jeg ikke å uttale meg om de subsidiære ankegrunner.

Jeg antar at saksomkostninger må oppheves.

Da jeg er kjent med at min mening ikke deles av rettens flertall, former jeg ikke konklusjon.

Dommer Skau: For så vidt angår de ankegrunner som førstvoterende har behandlet under A, B og C, så er jeg enig med ham og kan i det vesentlige tiltre hans begrunnelse.

Derimot ser jeg annerledes enn han på spørsmålet om lovens forhold til Grunnlovens §97.

Det gjelder her en direkte, personlig skatt, en skatt som ilegges ved utligning. Det er ved rettspraksis slått fast at Grunnlovens §97 ikke er til hinder for at skattleggingen foretas på grunnlag av forhold som ligger forut for vedkommende skattelov eller skattevedtak. Jeg viser til de høyesterettsdommer som er referert i Rt-1924-12 ff., 1925 588 (plenumsdom) og 1927 677 ff. Som fremholdt av førstvoterende i den sist nevnte dom, er hovedsynspunktet at «den beskattende statsmakt har retten til å fastsette de normer, hvoretter de direkte personlige skatter skal fordeles på skattyterne, og å avveie deres hensiktsmessighet. Og Grunnlovens §97 ansees ikke i og for seg til hinder for at disse normer oppstilles også under hensyntagen til forhold eller handlinger som ligger forut for loven eller skattebeslutningen. Det er for så vidt heller ikke avgjørende om skattepålegget må antas å ligge utenfor, hva skattyteren kan forutsettes å ha regnet med, da vedkommende forhold besto eller vedkommende handling ble utført». Jeg viser i denne forbindelse til den uttalelse av professor Aschehoug, som er sitert 20 i Rt-1924.-

Hvis engangsskatteloven hadde innskrenket seg til å legge skatt på den beholdne formuesstigning, ville det derfor etter rettspraksis uten videre ha vært klart at det ikke forelå noen grunnlovsstridig

Side:35

tilbakevirkning. Skatten ville for så vidt ha stått i samme stilling som en formuesskatt, bare med den forskjell at det ikke var hele formuen som ble beskattet, men kun den del av den som var lagt opp i perioden 1. januar 1940 til 9. september 1945.

Den skatt som det her gjelder er imidlertid av en særegen karakter. Det er ikke formuen som er skattegrunnlaget, men formuesstigningen i den nevnte periode. Og ved beregningen av formuesstigningen skal man etter regelen i §29 pkt. 1 ta med verdien av gaver som er ytt i stigningsperioden.

Jeg kan imidlertid ikke finne at dette under de foreliggende omstendigheter er en tilbakevirkning av den art at loven kommer i strid med Grunn lovens §97.

Ved avgjørelsen av dette spørsmål må det ledende synspunkt etter min mening være om det faktiske forhold som vedkommende lov eller skattevedtak bygger på, etter sin art er egnet som grunnlag for en rimelig fordeling av skattebyrden på borgerne under hensyn til deres økonomiske bæreevne og andre relevante omstendigheter. Loven har, i den utstrekning det var praktisk mulig, søkt å fordele den ekstraordinære skatt som det etter krigen var nødvendig å skrive ut, på dem som - i motsetning til landets borgere ellers - i stigningsperioden hadde anledning til å bedre sin økonomiske stilling, på grunn av økt inntekt eller ved verdistigning, reell eller nominell.

Jeg er oppmerksom på at loven av praktiske grunner ikke har tatt med dem hvis formue på grunn av tilsvarende økt forbruk ikke var gjenstand for noen stigning. Men dette kan etter min mening ikke være noen avgjørende innvending i denne forbindelse.

Jeg er også klar over at bestemmelsen i §29, pkt. 1 om at gaver skal tas med ved beregningen av formuesstigningen, i enkelte tilfelle vil kunne virke urimelig. Men for det første kan kravet i Grunnlovens §97, spesielt i skattesaker, ikke strekkes så langt at en lov som tillegger tidligere forhold relevans, ikke i noe enkelt tilfelle skal føre til ubillighet. En direkte skatt må nødvendigvis utlignes etter faste normer, og dermed er det gitt at den i visse tilfelle kan virke urimelig for den enkelte skattyter. For det annet vil jeg her peke på at loven i §29, pkt. 2 unntar en rekke «vanlige» gaver og at den i §29, pkt. 3 åpner adgang for ligningsmyndighetene til å unnlate å regne med visse nærmere angitte gaver, og for øvrig gaver av enhver art når det finnes at skattelegging av giveren ville virke åpenbart urimelig. Ved disse lempninger har loven etter min mening i tilbørlig utstrekning søkt å avbøte mulige urimelige følger av bestemmelsen i §29, pkt. 1, en bestemmelse som på den annen side måtte fortone seg som nødvendig for å gjøre loven så effektiv som mulig, og dermed oppnå en mest mulig rettferdig fordeling av skatten. Myndighetene måtte regne med at en rekke av de skattytere som økte sin formue under okkupasjonen, ved proforma eller reelle gavetransaksjoner hadde søkt å unndra seg eller å redusere den ekstra skattebyrde som man likefrem måtte regne med ville bli

Side:36

aktuell når de lovgivende og ordinære skattleggende myndigheter igjen trådte i normal funksjon.

Etter dette blir det nødvendig for meg å ta standpunkt også til de subsidiære ankegrunner.

Hvad angår spørsmålet om Romsøe kan kreve fradrag for de bøter som ble ilagt ham og hans hustru for medlemskap i N.S., så er jeg kommet til samme resultat som herredsretten. Det er visstnok så at det straffbare forhold var begått før 9. september 1945, men det er også på det rene at bøtene først ble ilagt senere. Og forpliktelser av denne art kan etter min mening ikke sies å være kommet til eksistens før straffesaken er avgjort - ved forelegg eller dom.

Jeg kommer så til spørsmålet om fradrag for verdien av livspolisen. Om dette skal jeg bemerke:

Ved gavebrev av 19. januar 1944 ga Peder N. Romsøe visse gaver til sine fem barn.

Det heter i gavebrevet at «undertegnede Peder N. Romsøe erklærer herved at jeg gir mine fem barn sådanne gaver, at de i tillegg til hva de har fått før, hver får kr. 27 500,00.» Det fremgår imidlertid av de følgende bestemmelser at meningen er at hvert av barne skulle få så meget at de med tillegg av det de hadde fått før skulle ha fått i alt kr. 27 500,00 hver.

Etter bestemmelsen i engangsskattelovens §29, pkt. 4 skal bl.a. regelen i §29, pkt. 1 - om at verdien av gaver som er ytt i stigningsperioden skal tas med ved beregningen av giverens etterkrigsformue - også gjelde for gaver som er ytt mot delvis vederlag. Dette må klarligvis forståes slik at det bare er den del av verdien som overstiger vederlaget - altså verdien av det som er ren gave - som skal tas med.

Nå er det på det rene at ytelsene til tre av barna var rene gaver. Av sønnene Harald og Finn ble det derimot erlagt visse motytelser.

Om overdragelsene til disse to heter det i gavebrevet:

«Harald Romsøe.

Jeg gir ham 22 aksjer i Laugmandens Conditori A/S hver på lydende kr. 25,00 men verd kr. 1690,00 mot at han avstår til sin bror Finn Romsøe sine aksjer i Romsøe Condltori A/S.

Harald vil herved få kr. 25 000,00.

Dessuten har han i annet halvår 1942 fått 5 aksjer å kr, 500,00 i A/S Heistad Fabrikker.

Finn Romsøe.

Idet bemerkes at Finn har gitt meg tilbake den av meg i 1936 på hans liv tegnede forsikring på kr. 25000,00 hvilken polise jeg altså forutsetter er min, gir jeg ham nå 6 aksjer i Romsøes konditori A/S, hver pålydende kr. 100,00 men verd kr. 2320,00 hvorhos han også får 5 aksjer transportert fra Harald Romsøe.

Dessuten har han i annet halvår 1942 fått 5 aksjer à kr. 500,00 i A/S Heistad Fabrikker.»

Spørsmålet blir så hvor meget hver av disse to har fått i ren gave - det er bare verdien av den del av overdragelsen fra faren som kan belastes ham ved beregningen av etterkrigsformuen.

Side:37

For Haralds vedkommende er spørsmålet, som det fremgår av det jeg nettopp har sitert, besvart i gavebrevet. Han mottar 22 aksjer i Laugmandens Conditori A/S - mot å gi fra seg 5 aksjer i Romsøes Conditori A/S. «Harald vil herved få kr. 25000,00.»

Nå var Laugmands-aksjene ifølge gavebrevet verd pr. stk. kr. 1690,00. Det som var ren gave til Harald var følgelig bare det antall aksjer som svarte til ca. kr. 25 000,00, det vil si 15 aksjer. De overskytende 7 aksjer var vederlag for de 5 Romsøe-aksjer som Harald ga fra seg.

For Finns vedkommende var forholdet, som det fremgår av det jeg har gjengitt av gavebrevet, at han i 1944 mottok i alt 11 Romsøe-aksjer mot å gi fra seg livspolisen. For å finne ut hvor meget av overdragelsen til ham som var gave, må man derfor fra de 11 aksjene trekke aksjer til en verdi som motsvarer verdien av vederlaget, livspolisen. Den var i 1936 betalt med engangspremie kr. 11 445,00. Partene er enige om at gjenkjøpsverdien i januar 1944 settes til kr. 12 500,00. Da Romsøe-aksjene i gavebrevet var verdsatt til kr. 2320,00 pr. stk., vil 5 aksjer være verd vel kr. 11 600,00.

Ser man nå på ligningsvesenets oppgave over «verdi av gaver gitt i stigningsperioden» fremgår det etter min mening klart av denne, at den del av overdragelsen til Finn som svarte til det vederlag Finn ytte, ikke er belastet Peder Romsøe. Det vil si at det er gitt fradrag for livspolisen. Oppgaven viser nemlig at av de aksjer som ble overdratt til Harald og Finn er det bare følgende som er tatt med ved ansettelsen av Romsøes etterkrigsformue:

Harald Romsøe.

«22 aksjer i Laugmandens Conditori

5 aksjer i Heistad fabr. 1942.»

Finn Romsøe.

«6 aksjer i Romsøe Conditori

5 aksjer i Heistad fabr. i 1942.»

Riktignok er fradrag gitt bare for 5 Romsøe-aksjer, og verdien herav var, som nevnt kr. 11 600,00, mens det skulle vært gitt fradrag for aksjer til en verdi av kr. 12 500,00. Jeg går imidlertid ut fra at når ligningsmyndighetene bare har gitt fradrag for 5 aksjer, så er det fordi man har antatt at verdien av dette antall svarte til den skjønnsmessig ansatte verdi av livspolisen.

Det følger av dette at den ankende parts krav om fradrag for verdien av livpolisen etter min mening ikke kan tas til følge, da slikt fradrag allerede er gitt.

På den annen side fremgår det av det jeg tidligere har nevnt at ligningsmyndighetene uriktig har belastet Peder Romsøe for verdien av alle de 22 Laugmands-aksjene til Harald, mens det bare var ca. 15 av disse som var gave. Da ligningsverdien av disse 22 aksjene ved beregningen av etterkrigsformuen er kr. 22 000,00, altså kr. 1000,00 for hver aksje - skulle Romsøe derfor ha krav på et fradrag på kr. 7000,00.

Side:38

Da jeg etter konferansen vet at jeg for så vidt denne ankegrunn angår står alene med mitt standpunkt, former jeg ikke noen konklusjon. Jeg skal bare tilføye at jeg er enig med førstvoterende i at det ikke tilkjennes saksomkostninger.

Dommer Helgesen: Når det gjelder de prinsipale ankegrunner er jeg kommet til samme resultat som annenvoterende, dommer Skau, og kan i alt vesentlig tiltre hans begrunnelse. Hva de subsidiære ankegrunner angår, er jeg også med annenvoterende enig i at det i etterkrigsformuen ikke skal gis fradrag for de bøter på tilsammen kr. 12 000,00 som ble ilagt Romsøe og hans hustru i 1947. Derimot er jeg kommet til et annet resultat enn annenvoterende i spørsmålet om fradrag for livspolisen. Det er uomtvistet mellom partene at livspolisens gjenkjøpsverdi på det tidspunkt gavebrevet ble opprettet var kr. 12 500,00. Jeg mener at hele dette beløp må komme til fradrag. Jeg bedømmer de transaksjoner som ble foretatt i og med opprettelsen av gavebrevet 19. januar 1944 som et samlet hele og tar - som annenvoterende - mitt utgangspunkt i innledningen til gavebrevet.

For Haralds og Finns vedkommende ble det jevnet, som etter gavebrevet var formålet med dette, gjennomført på den måten annenvoterende har gjort rede for ved sitater fra gavebrevet. Situasjonen den 19. januar 1944 var da følgende:

I den hensikt å gjennomføre det omtalte jevnet mellom barna overførte Romsøe til sine barn de konkrete verdier som er nevnt i gavebrevet, og som er belastet ham ved utligningen av engangsskatten, jfr. ligningskontorets oppstilling av 30. desember 1949 i brev til advokat Årstad. Samtidig mottok han som motytelse livspolisen på kr. 25 000,00. Hans formue ble således forminsket med de nevnte aksjer med fradrag av polisens verdi. At han, for å oppnå det tilsiktede formål å gjøre jevnet mellom barna, gjorde gaven betinget av at Harald overdro fem aksjer i Romsøe Conditori til Finn, kan ikke få noen betydning ved beregningen av den nettoforminskelse som hans egen formue undergikk ved transaksjonen.

I anledning av annenvoterendes bemerkninger tilføyer jeg til nærmere klargjøring av mitt standpunkt: Uansett hvordan de samlede konkrete gaver fra faren - derunder de 5 aksjer i Romsøe Conditori som av faren ble gitt til Finn via Harald - pengemessig vurderes, må etter min mening den verdi man bestemmer seg for i det foreliggende tilfelle reduseres med livspolisens gjenkjøpsverdi, hvis man skal finne frem til den riktige nettoverdien av gavetransaksjonene sett under ett. Dette har ligningsmyndighetene ikke gjort, idet den anvendte fremgangsmåte i realiteten ikke reduserer gavenes samlede verdi med polisens gjenkjøpsverdi kr. 12500,00. Ser man på den oppstilling som er gjort av ligningsmyndighetene i kladdeblad II, er verdien av gaver gitt i stigningsperioden samlet satt til kr. 92 969,00. Av den foran nevnte skrivelse av 30. desember 1949 til advokat Årstad ser man hvordan ligningskontoret på grunnlag av lovens regler har ansatt verdien av gavene og hvordan

Side:39

det er kommet til tallet kr. 92 969,00. I verdioppgaven er tatt med samtlige gaver nevnt i gavebrevet unntatt verdien av de 5 aksjer i Romsøe Conditori, som ble gitt til Finn og som av faren var vurdert til kr. 2320,00 pr. aksje eller tilsammen kr. 11 600,00. Stanser man her, vil resultatet tilsynelatende være at ligningsmyndighetene faktisk har gjort et fradrag på kr. 11 600,00, hvis man legger farens verdiansettelse på Romsøe-aksjene til grunn; men altså da kr. 900,00 for lite, idet polisens gjenkjøpsverdi var kr. 12 500,00. Imidlertid fremgår det av oppstillingen at ligningskontoret - når det gjelder Harald Romsøe - på den annen side har unnlatt å fratrekke verdien av de 5 aksjer i Romsøe Conditori. Ligningsvesenets sluttresultat ville følgelig under alle omstendigheter blitt kr. 92 969,00, og det uansett hvilken verdi det under postene Harald og Finn eventuelt hadde satt på disse 5 aksjer. Av det jeg har sagt foran vil det fremgå at den feil ligningsvesenet i realiteten har gjort, er ikke å gi fradrag for livspolisens gjenkjøpsverdi kr. 12 500,00.

Jeg stemmer for denne

dom:

De av namsmannen i Hetland den 18. og 20. oktober 1949 foretatte utpantninger hos Peder N. Romsøe stadfestes for det skattebeløp som fremkommer når det ved ny ligning i den skatt bare formuesstigning gjøres ytterligere fradrag for kr. 12 500,00.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Thrap: Som dommer Helgesen.

Dommer Holmboe: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med 3. voterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver C. Johannessen med domsmenn Bjarne Oftedal og Einar J. Oltedal):

Den 18. og 20. oktober 1949 holdt lensmannen i Hetland utpantinger hos Peder N. Romsøe, Tasta, for engangsskatt kr. 105 230,00 med renter og omkostninger. Peder N. Romsøe påklaget utpantingene til Jæren namsrett og begjærte så vel tvisten om utpantingene som lovligheten av den til grunn for disse liggende ligning overført til behandling i søksmåls former. - - -

Det nevnte skattebeløp var i 1949 av skattemyndighetene i Hetland utlignet som Romsøes engangsskatt i henhold til stortingsvedtak av 9. juli 1946 og lov om engangsskatt på formuesstigning av 19. juli s. å.

Ved den stedfunne ligning hadde ligningsmyndighetene regnet med en formuesstigning på kr. 148 012,00. I skrivelse til Hetland ligningskontor av 15. november 1949 påpekte Romsøe visse feil ved beregningen av formuesstigningen hvilket ledet til at Hetland overligningsnemnd den 19. desember 1949 vedtok å nedsette engangsskatten til kr. 49 875,00 på grunnlag av en skattbar formuesstigning stor kr. 83 900,00.

Ved beregningen av Romsøes etterkrigsformue var medtatt verdi av gaver som Romsøe hadde ytt i stigningsperioden. Opprinnelig hadde

Side:40

ligningsmyndighetene regnet med et beløp på kr. 139 807,00, men ved klagebehandlingen ble beløpet nedsatt til kr. 92 969,00.

Mot den stedfunne ligning gjør Romsøe følgende innsigelser gjeldende:

At stortingsvedtaket av 19. juli 1946 er bortfalt fra 1. juli 1947, idet det ikke er blitt uttrykkelig fornyet etter Grunnlovens §75, a,

at det er i strid med Grunnlovens §97 når det nevnte skattevedtak og loven om engangsskatt særbeskatter formuesstigning som har foregått i tiden før lovens emanasjon,

at adgangen til å beskatte inntekter og formuesøkninger i krigsårene er avskåret ved at der av de den gang bestemmende myndigheter er blitt ilignet inntekts- og formuesskatter etter gjeldende beskatningsregler,

at i hvert fall bestemmelsen i engangsskattelovens §29 om at gaver som er ytt i stigningsperioden skal medregnes ved ansettelsen av den skattepliktiges etterkrigsformue er i strid med Grunnlovens §97 og

at skattleggingen i virkeligheten innebærer en konfiskasjon av hans formue og også som sådan stridende mot Grunnloven.

Subsidiært har Romsøe også gjort innsigelse mot selve beregningen av engangsskatten. Denne innsigelse gjelder etter den beriktigelse som er foretatt av overligningsnemnden kun tre poster som retten skal komme nærmere tilbake til senere. - - -

Stortingsvedtaket og loven om engangsskatt er ledd i de bestrebelser som ble gjort for å få gjennomført en sanering av landets pengevesen og skaffe Staten midler til den økonomiske gjenoppbygging efter okkupasjonen. Man fant det rimelig og rettferdig at de som hadde forøkt sin formue under krigen og okkupasjonen var de nærmeste til å bære de skattebyrder som ved stortingsvedtaket og loven om engangsskatt ble instituert, uansett om formuesøkningen var egentlig krigsbetonet og til tross for at visse skjevheter ikke var til å unngå. - Under behandlingen av lovforslaget ble spørsmålet om skattemidlenes anvendelse drøftet. Visse røster hevet seg for at midiene burde bindes til avbetaling på okkupasjonskontoen i Norges Bank. Men resultatet ble at inntektene av skatten skulle «holdes atskilt fra Statens øvrige midler og anvendes på den måte som Stortinget bestemmer» (lovens §1 nr. 2).

Etter disse innledende bemerkninger skal retten gå over til å behandle de enkelte innsigelser som Romsøe har reist mot ligningen og utregningen av skatten.

På grunnlag av bestemmelsen i engangsskattelovens §1 om at skattemidlene skal holdes atskilt fra Statens øvrige midler har Finansdepartementet hevdet at tidsbegrensningen for skattevedtak i Grunnlovens §75, a ikke gjelder for det her omhandlede skattevedtak og spesielt henvist til høyesterettsdommer i Rt. for 1928 353 og 1933 1041. Og videre har Finansdepartementet fremholdt at bestemmelsen i Grunnlovens §75, a kun begrenser Stortingets beskatningsmyndighet i tid fremover. Finansdepartementet har i denne forbindelse henvist til høyesterettsdom i Rt-1924-600. Retten finner det ufornødent å ta standpunkt til spørsmålet om hvorvidt bestemmelsen i engangsskattelovens §1 om skattemidlenes anvendelse i og for seg bevirker

Side:41

at tidsbegrensningen i Grunnlovens §75, a ikke kommer til anvendelse Grunnlovens §75, a har i hovedsaken det formål å stille kommende Storting fritt under utøvelsen av beskatningsmyndigheten og antas ikke å få anvendelse på en skattebeslutning som her omhandlede. Beskatningsmyndigheten har åpenbart gått ut fra at en gjentagelse av skattebeslutningen var unødvendig. Og en sådan gjentagelse ville så vidt forståes hatt liten mening, idet det kun skulle foretas én ligning og det for alle måtte være klart at ligningsarbeidet på det i loven fastsatte grunnlag og skattevedtakets satser ikke kunne bli utført i løpet av budsjettåret 194647.

Det neste spørsmål er om det er i strid med Grunnlovens §97 at skattevedtaket og engangsskatteloven beskatter en formuesstigning som har foregått i tiden før loven ble gitt. Også dette spørsmål finner retten å måtte besvare benektende. Det er ved en rekke høyesterettsdommer fastslått at Grunnlovens §97 ikke er til hinder for at inntekts- eller formuesskatt kan pålegges i henhold til lover eller skattevedtak som bestemmer at skatten skal beregnes på grunnlag av inntekts- eller formuesforhold som ligger forut for loven eller skattebeslutningen. Det henvises spesielt til dommer i Rt. for 1922 671, 1925 588, 1927 677 og 1940 487.

At adgangen til å iligne Romsøe engangsskatten skulle være avskåret ved at myndighetene i okkupasjonstiden allerede hadde ilignet ham inntekts- og formuesskatt etter gjeldende beskatningsregler kan ikke antas. Beskatningsfundamentet er her det forhold at skattyteren har øket sin formue under krigen og er ikke absorbert ved den inntekts- og formuesbeskatning som har funnet sted i krigsårene. Men selv om man ville si at så hadde vært tilfelle ville ikke det hindret en ytterligere beskatning som forholdene etter krigen nødvendiggjorde. Sammenlign dommen i Rt. for 1924 600.

Videre har som nevnt Romsøe hevdet at i hvert fall bestemmelsen i engangsskattelovens §29 om at gaver som er ytt i stigningsperioden kan medregnes i den skattepliktiges etterkrigsformue strider mot Grunnlovens §97. - Spørsmålet om grunnlovsmessigheten av denne paragraf ble under lovforslagets behandling forelagt Justisdepartementets lovavdeling, og Justisdepartementet uttalte at det fra Grunnlovens side ikke antokes å være noe til hinder for at gavebeløp ble regnet med ved ansettelsen av den skattepliktiges etterkrigsformue. Retten er enig med departementet. Beskatningsmyndigheten må antas å være berettiget til å anordne en slik fastsettelse av beskatningsgrunnlaget som der her er tale om, i et hvert fall når hensynet til skattyternes økonomiske bæreevne ikke derved tilsidesettes. En viss støtte for dette synspunkt finner retten i forannevnte høyesterettsdom i Rt. for 1927 677. For øvrig bemerkes - uten at det tillegges avgjørende betydning - at lovens formål ikke ville blitt nådd hvis man ikke hadde hatt bestemmelsen i lovens §29, som tilsikter å eliminere virkningen av en pulverisering av en skattyters formuesstigning i stigningsperioden.

Endelig bemerkes angående beskatningens grunnlovsmessighet at retten ikke kan være enig med Romsøe i at beskatningen i virkeligheten innebærer en konfiskasjon av hans formue. Satsene for skattens

Side:42

beregning er visstnok store, men formentlig ikke større enn nødvendig for på beskatningsmessig basis å nå formålet med beskatningen.

Tilbake står da den subsidiære innsigelse som Romsøe har fremsatt angående selve beregningen av skatten.

Innsigelsen gjelder som nevnt tre poster. Den første post angår det til kr. 92 969,00 nedsatte beløp for gaver. Romsøe mener at dette beløp bør ytterligere reduseres med ca. kr. 12 500,00 motsvarende gjenkjøpsverdien den 19. januar 1944 (da Romsøe oppsatte gavebrevet til sine barn) av en livspolise som Romsøe i 1936 tegnet på sin sønn Finns liv og som samme år ble innløst med en premie en gang for alle, men som Finn ga sin far tilbake i 1944.

Finansdepartementet har i anledning herav anført at hjemmelen for en slik reduksjon i tilfelle måtte være engangsskattelovens §28 og at denne bestemmelse ikke kommer til anvendelse på livspoliser. Og videre at hvis gjenkjøpsverdien av polisen i 1944 skulle fradras i Romsøes etterkrigsformue ville han oppnå en uberettiget fordel, idet gjenkjøpsverdien av polisen ved stigningsperiodens utløp ikke skal medtas i etterkrigsformuen til tross for at Romsøe på det tidspunkt var eier av polisen (engangsskattelovens §25, 2).

Den annen post gjelder bøter på kr. 10000,00 og kr. 2000,00 som ble ilagt henholdsvis Romsøe og hans hustru i 1947 for overtredelse av landssvikloven. Og den tredje post gjelder saksomkostninger kr. 1750,00 som ble ilagt Romsøe i anledning av landssviksaken.

Retten er for alle disse posters vedkommende kommet til det resultat at fradrag i Romsøes etterkrigsformue ikke kan kreves, idet det ikke finnes godtgjort at overligningsnemndens beregning er bygget på et uriktig faktisk eller rettslig grunnlag. Om Romsøes gave til sønnen, Finn Romsøe, heter det i gavebrevet: «I. - det bemerkes at Finn har gitt meg tilbake den av meg i 1936 på hans liv tegnede forsikring på kr. 25 000,00 hvilken polise jeg altså forutsetter er min, gir jeg ham nå 6 aksjer i Romsøes Conditori A/S hver pålydende kr. 100,00 men verd kr. 2320,00 - - -. Dessuten har han i annet halvår 1942 fått 5 aksjer à kr. 500,00 i A/S Heistad Fabrikker». Heri kan man ikke uten videre legge at transaksjonene vedkommende polisen skal ansees som en motytelse som reduserer verdien av de aksjer som Romsøes gave omfatter nemlig de 6 aksjer i Romsøes Conditori og aksjene i Heistad Fabrikker. - De nevnte bøter og saksomkostninger som ble ilagt for overtredelse av landssvikloven var ikke Romsøes gjeld på det tidspunkt som er avgjørende for beregningen av etterkrigsformuen dvs. stigningsperiodens utløp.

Finansdepartementets påstand vil etter dette være å ta til følge dog således at saksomkostninger ikke idømmes da Romsøe ansees å ha hatt grunn til å la salten komme for retten. - - -

Side:43