Rt-1952-51
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1952-01-19 |
| Publisert: | Rt-1952-51 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 5B/1952 |
| Parter: | Staten v/Landbruksdepartementet (høyesterettsadvokat Valentin Voss) mot T. Bjerkem m.fl. (høyesterettsadvokat Asm. Schiefloe). |
| Forfatter: | Nygaard, Skau, Wold, Schei, Grette. 12-6 |
| Lovhenvisninger: | Norske Lov (1687) 3-, Fjelloven (1920) |
Dommer Nygaard: Ved stevning av 28. oktober 1942 anla 11 gårdbrukere i Ogndal herred søksmål mot Staten ved Landbruksdepartementet med krav om å få anerkjent hugstrett etter N. L. 3-12-6 i Sellifjell, Roktdal og Kjesbu statsalmenninger i Ogndal herred. 28. oktober 1949 avsa Inderøy herredsrett dom i saken med slik domsslutning:
«1. T. Bjerkem som eier av gnr. 1 bnr. 1, Strugstad
Arne E. Kjesbu » » » » 14 » 1, Kjesbu
Sakr. Brandsegg » » » » 8 » 1, Aarholt,
Arne Bilstad » » » » 21 » 1, Gaulstad
Bertin Giskaas » » » » 24 » 1, Giskaas,
Einar Kvernmo » » » » 26 » 1, Kvernmo
Asbjørn Skevik » » » » 30 » 1, Kokås,
Hans Langås » » » » 38 » 1, Langås,
Anton Gulstad » » » » 45 » 1, Skjevlo,
Even Grindberg
Jacobsen » » » » 52 » 1, Midjo,
Einar Norstrøm » » » » 55 » 1, Trana
alle i Ogndal herred, kjennes for sine eiendommer almenningsberettiget etter N. L. 3-12-6 i Sellifjell, Roktdal og Kjesbu statsalmenninger i Ogndal.
2. Staten ved sjefen for Landbruksdepartementet betaler til saksøkerne kr. 8000,00 i saksomkostninger.»
Dommen er avsagt under dissens, idet en av domsmennene, Gunnar Ree, stemte for at Staten skulle frifinnes for så vidt angikk kravet på hugstrett i Roktdal statsalmenning.
Staten har påanket denne dom, og Høyesteretts Kjæremålsutvalg har samtykket i at saken bringes inn direkte for Høyesterett. Anken gjelder dommen i dens helhet. I ankeerklæringen er bl.a. anført at herredsretten har tatt feil når den har bygget på at de 3 statsalmenninger som saken gjelder, opprinnelig har vært betraktet som én almenning og at det er Statens forvaltningsorganer som på et senere tidspunkt har behandlet dem som særskilte almenninger. Det er videre gjort gjeldende at almenningsrett etter N. L. 3-12-6 ikke kan anerkjennes uten at hugst til gårdsbehov faktisk har funnet sted i almenningen fra alders tid. Herredsretten har tatt feil når den er kommet til at ankemotpartene har ført tilstrekkelig bevis for slik gammel bruksutøvelse. Det er spesielt fremhevet i ankeerklæringen at herredsretten har bedømt forskjellige embetsmessige erklæringer og uttalelser fra det 18. århundre på en feilaktig måte. Heller ikke
Side:52
inneholder vitneforklaringene fra bevisopptaket i 1941 etter Statens mening noe bevis for at gårdbrukerne i Ogndal noensinne har hugget til gårdsbehov i de 3 almenninger med hjemmel i N. L. 3-12-6. Det uttales også i ankeerklæringen at det ikke fra den omstendighet at enkelte gårder har hatt setre og engesletter i vedkommende almenning, kan sluttes noe om rett til hugst til gårdsbehov i almenningen. Herredsretten har heller ikke lagt vekt på at praktisk talt alle gårder i Ogndal hadde tilstrekkelig privat skog. Staten har nedlagt påstand om å bli frifunnet og tilkjent saksomkostninger.
Ankemotparten har nedlagt påstand om at herredsrettens dom stadfestes, og om at Staten ilegges saksomkostninger for Høyesterett. Jeg skal senere redegjøre for ankemotpartenes anførsler for Høyesterett.
Det er for Høyesterett fremlagt flere nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å redegjøre for. Saken står i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for herredsretten.
Jeg er kommet til det samme resultat som herredsretten og kan i alt vesentlig slutte meg til den begrunnelse som herredsrettens flertall har gitt.
Ankemotpartene har for Høyesterett gjort gjeldende at bøndene helt til Christian V's Norske Lov av 1687 hadde eneretten til å hugge i almenningenes skoger også til salg. Når hugstretten i N.L. 3-12-6 ble begrenset til det som «behøvis til en hvers Brændefang, nødig Bygnings Tømmer og Gaards Brug», var det ikke for å gi Kongen større rett over almenningene enn før. Begrensningen skjedde bare for å verne og bevare skogen til fordel for bøndene. Det er vist til at våre gamle lover ikke hadde noen begrensninger med hensyn til bøndenes rett til hugst i almenningene. Det er også vist til lagmann Christensens dissens i kommisjonen for utarbeidelse av Christian V's Norske Lov og til utviklingen når det gjelder almenningene i Danmark og Sverige. Etter ankemotpartenes mening hadde Kongen ikke før Norske Lov utøvet en slik rådighet over almenningsskogene at det hadde medført noen endring i bøndenes gamle rettigheter. De salg av almenningene som fant sted før Norske Lov er for så vidt uten betydning. Ankemotpartene hevder således at N. L. 3-12-6 fastslo bøndenes enerett til hugst i almenningene, dog slik at hugstretten av hensyn til bevaringen av skogen bare skulle utøves til husbehov. Videre er det fremholdt av ankemotpartene at det ikke var Kongen, men bøndene som fra gammel tid hadde eiendomsrett og ikke bare bruksrett til almenningene. Kongen hadde fra gammel tid ikke andre rettigheter over almenningene enn de særrettigheter som var tillagt ham i de gamle lover. Også på dette punkt er det av ankemotpartene vist til utviklingen i Sverige når det gjelder häradsalmänningene. Det er fremholdt at Kongen heller ikke i tiden etter Norske Lov har gjort gjeldende noen virkelig eiendomsrett til almenningene.
Jeg har funnet å burde gi dette korte resymé av ankemotpartenes betraktninger om almenningsrettens karakter i eldre tid fordi disse betraktninger har fått en bred plass under prosedyren for Høyesterett. Det er imidlertid ikke nødvendig for meg å uttale noen
Side:53
mening om de spørsmål som her er reist. Etter det syn som jeg har på den foreliggende sak, er det uten betydning å avgjøre disse spørsmål.
Ellers har ankemotpartene gjort gjeldende at når det som i denne sak foreligger statsalmenninger som fra gammel tid har tilligget bygden, kan det ikke kreves bevis for at det er utøvet hugsrett i henhold til N. L. 3-12-6. Almenningsretten har fra gammel tid vært «hel og udelelig». Gårdbrukerne i Ogndal har utøvet seterrett m.v. i almenningene. Under disse omstendigheter må deres hugstrett i almenningene anerkjennes uten særskilt bevis for bruksutøvelse med mindre Staten beviser at det her foreligger spesielle forhold som fører til at de likevel ikke får hugstrett. Noe slikt bevis er ikke ført fra Statens side.
Således som forholdene ligger an i den foreliggende sak, finner jeg imidlertid heller ikke å burde gå nærmere inn på denne del av ankemotpartenes prosedyre. I samsvar med tidligere høyesterettsdommer i lignende saker, jfr. særlig Rt-1935-876 (Bruås og Raudå - bare en del av voteringen er tatt inn i Rt.), er jeg kommet til at det må legges avgjørende vekt på de foreliggende opplysninger om at det fra gammel tid er blitt hugget til gårdsbehov i almenningene i henhold til N. L. 3-12-6.
Før jeg går over til en vurdering av bevisene i saken, finner jeg - som et supplement til fremstillingen i herredsrettens dom - grunn til å nevne at Landbruksdepartementet i 1920 nedsatte en komité med sorenskriver Holaker som formann for «å fremkomme med forslag angående almuens rett i de umatrikulerte statsskoger i Nord-Trøndelag fylke». Etter at komitéen hadde arbeidet i noen tid, ble det reist tvil om mandatets omfang. Komitéen rettet derfor henvendelse til Landbruksdepartementet som i brev av 31. mai 1922 uttalte at komitéen burde ferdigbehandle spørsmålet om de rettigheter som var nevnt i fjelloven og fremkomme med forslag på dette punkt for så vidt angikk de såkalte umatrikulerte statsskoger i Nord-Trøndelag. Departementet tilføyet at det med hensyn til mulig rett i disse skoger i henhold til N. L. 3-12-6 først skulle foretas arkivundersøkelser m.v. På grunnlag av komitéens innstilling ble det ved St. prp. nr. 69 - 1925 fremsatt forslag om at Stortinget skulle samtykke i at «det offentlige anerkjenner de såkalte umatrikulerte statsskoger i Nord-Trøndelag fylke som statsalmenninger for så vidt bygdenes bruksrettigheter til beite, seter, slått, mose- og torvtak samt fiske, jakt og fangst angår, samt i at det offentlige frafaller avgiften av bortbygslede setrer og slåtter (fjellenger) fra det tidspunkt Landbruksdepartementet bestemmer». I proposisjonen ble det bl.a. uttalt: «Med hensyn til bruksretten til trevirke, er dette spørsmål underkastet nærmere undersøkelser som nu på dette tidspunkt ikke er helt tilendebragt. Man finner derfor ikke grunn til å komme nærmere inn på det spørsmål i denne forbindelse.» Stortinget traffødt xx.xx.1926 beslutning i samsvar med proposisjonen. Beslutningen gjelder således bl.a. for Sellifjell, Roktdal og Kjesbu statsalmenninger.
Side:54
Når det gjelder de bevis som i denne sak foreligger om hugst til husbehov, viser jeg til herredsrettens domsgrunner. Jeg behandler foreløpig ikke Roktdal almenning, idet det her foreligger særlige forhold. På alle vesentlige punkter er jeg enig i det som er uttalt av herredsretten uten at jeg finner det nødvendig å gjennomgå de enkelte dokumenter og vitneforklaringer. På grunn av de særlige forhold i Nord-Trøndelag kan det - som nevnt av herredsretten - ikke stilles strenge krav til bevis for bruksutøvelse i almenningene. Dette synspunkt er for øvrig også fremholdt i flere tidligere høyesterettsdommer. Jeg viser således til det som av herredsretten er referert fra voteringen i den nevnte høyesterettssak om Bruås-Raudå, jfr. også høyesterettsdom i Rt-1940-407, særlig 415. I denne forbindelse finner jeg grunn til å nevne hva Holaker-komitéen i sin innstilling av 9. april 1923 uttaler om almenningskommisjonen av 1861. Det sies i denne innstilling bl.a.: «Administrasjonen begikk ved nedsettelse av kommisjonen en skjebnesvanger feil, idet den utstyrte kommisjonen med dømmende myndighet i straffesaker. At det var begått mange misgrep av de bruksberettigede, var alle enige om; men hvor kunde man vente at almuen, aller minst i de dager skulde gi uforbeholdne og frimodige forklaringer om bruksforholdene til en kommisjon som satt inne med myndighet til å idømme dem straff, om den fant at de forhold den søkte oplyst, ikke var lovlige. Det kan neppe heller være tvilsomt at kommisjonen like overfor den fremmøtende almue i for stor utstrekning har henvist til sin straffemyndighet. «Almuen ble truet» til å bøie sig for kommisjonens vilje, er det stadige klagemål fra dem som beretter om kommisjonens virksomhet, og sikkert er det, det fremgår av kommisjonens egen forhandlingsprotokoll, at visse innrømmelser fra almuens side ikke kan tenkes opnådd uten derved at den ikke har våget å reise motstand mot kommisjonen. Denne har vært sterkt optatt av den opgave å skulle bringe de innviklede og forvirrede forhold i orden og har øiensynlig sett det som sitt første og store mål å skape ordnede og mest mulig ensartede forhold tilveie, og har i så henseende også løst sin opgave smukt når en tenker på den forvirring som før hersket i disse distrikter. Men det er gått ut over de bruksberettigedes gamle rettigheter - dels fordi kommisjonen ikke riktig har hatt klart for sig bruksrettighetenes karakter av almenningsrettigheter, men fremfor alt fordi forholdene ikke blev fritt og objektivt belyst av frykt for kommisjonens straffende domsmyndighet.» (St. prp. nr. 69 - 1925 5).
Når jeg på denne bakgrunn skal vurdere bevisene i saken, finner jeg å måtte legge til grunn at det fra gårder i Ogndal fra gammel tid har vært hugget til husbehov i de almenningsstrekninger som nå kalles Sellifjell og Kjesbu statsalmenninger og at denne hugst er skjedd med hjemmel i N. L. 3-12-6.
Jeg går så over til å behandle de spørsmål som gjelder Roktdal almenning. Herredsretten er enstemmig av den oppfatning at det må ansees «lite sannsynlig at det fra gammel tid er hugget særlig i Roktdal bortsett fra de nærmest liggende gårder». Den av Landbruksdepartementet nedsatte sakkyndige nemnd uttaler i sin betenkning
Side:55
av 1. august 1945 om denne almenning bl.a.: «Som bruksrettsområde for virke til gårdsbruk er derfor denne skog fra gammel tid helt uten interesse for en hvilken som helst gård eller grend i de nærmeste bygder Ogndal, Stod og Snåsa, like meget på grunn av skogenes avstand fra de nevnte bygder som fordi virket i såfall måtte kjøres stadig mot bakke.» Det sies videre i betenkningen: «I denne forbindelse vil komitéen få understreke at Roktdal i Ogndal p. g. a. sin avsides beliggenhet og de topografisk-orografiske forhold aldri kan ha vært gjenstand for hugst til gårdsbehov fra noen gård eller grend i noen av de tilstøtende bygder, Ogndal, Stod eller Snåsa. Roktdal i Ogndal må derfor efter komiteens skjønn settes helt ut av betraktning som bruksområde til gårdsbruk i gammel tid.» Jeg nevner også at visstnok bare gårder i Stod herred har hatt seterrettigheter i denne almenning. Derimot er det opplyst at et par gårder i Ogndal har hatt engesletter der. Under disse omstendigheter kan jeg ikke bygge på at det i gammel tid fra gårder i Ogndal har vært hugget til husbehov særskilt i den nåværende Roktdal almenning, iallfall ikke slik at det har vært hugget i henhold til N. L. 3-12-6. Jeg er imidlertid kommet til at denne almenning i gammel tid må ha utgjort en del av et større almenningsområde hvor det fra gårder i Ogndal har vært hugget til husbehov med hjemmel i N. L. 3-12-6. Etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett lar det seg ikke med sikkerhet påvise når almenningsstrekningene i Ogndal ble delt opp i særskilte almenninger. Men på grunnlag av det materiale som er dokumentert kan jeg ikke legge noe annet til grunn enn at en slik oppdeling først må ha funnet sted i tiden etter 1760. Roktdal (Rochdalen) omtales som egen almenning i 1768, Kjesbu i 1777 og Sellifjell (Sellie) i 1778. Før 1760 tales det om «bøygdens og Gaarde-besiddernes u-skiftede Marck som kaldes bøigde-Almindingen» (foged Hønnes brev til stiftsbefalingsmannen av 31. juli 1758) og «een Bøygde Alminding som er Bøygdens og Gaarde besiddernes u-skiftede Marck» (brev fra Rentekammeret til stiftamtmann Rantzow av 14. oktober 1758). Når det for Ogndals vedkommende etter 1760 etter hvert ble vanlig å tale om 3 særskilte almenninger, kan det være grunn til å tro at dette sto i forbindelse med bevillingene til sagbrukene eller i forbindelse - med spørsmålet om salg eller bortforpaktning av deler av almenningen. Jeg viser igjen til høyesterettsdommen i Bruås-Raudå-saken, jfr. også Rt-1935-186 og Rt-1940-407. Men en slik oppdeling av et større almenningsområde i særskilte almenninger må - således som forholdene ligger an i denne sak - være uten betydning når det gjelder hugst til husbehov etter N. L. 3-12-6, idet jeg - i likhet med herredsrettens flertall - mener at bruken må ha festnet seg før oppdelingen fant sted. Jeg viser her også til at førstvoterende i Bruås-Raudå-saken uttalte: «Jeg finner ikke å kunne legge noen avgjørende vekt på at Statens forvaltningsorganer senere ned gjennom tiden har behandlet arealene som særskilte almenninger. I forhold til bygdefolkets rettigheter kunne dette i og for seg ikke gjøre noen forandring.» Når jeg således legger til grunn at den nåværende Roktdal almenning i gammel tid utgjorde en del av et større
Side:56
almenningsområde i Ogndal, kan det ikke kreves at hugst til husbehov skal ha vært drevet i hele almenningsområdet. Som nevnt av herredsrettens flertall, har det i de fleste almenninger vært områder der det har vært vanskelig å komme til. Ut fra dette synspunkt finner jeg at de opplysninger som foreligger om at det i Sellifjell og Kjesbu almenninger fra gammel tid har vært hugget til husbehov etter N. L. 3-12-6, må være tilstrekkelige til at hugstretten også omfatter Roktdal almenning.
I ankeerklæringen uttaler Staten bl.a.: «Retten tar flere steder i domsgrunnene hensyn til at Landbruksdepartementet i 1939 innrømmet bruksrett etter N. L. 3-12-6 i Båbu statsalmenning for samtlige jordbrukere i Sparbu herred, og ved samme tid også innrømmet bruksrett i Volhaugen statsalmenning. En slik innrømmelse kan etter den ankende parts oppfatning ikke få konsekvenser utover det konkrete tilfelle. Det var spesielle forhold som ledet til at disse bruksrettigheter ble anerkjent.» I den anledning er det under prosedyren for Høyesterett rettet en anmodning til Statens prosessfullmektig om å gi opplysninger om de særlige forhold som ledet til at Staten i 1939 fant å burde gi denne innrømmelse for så vidt angikk Båbu og Volhaugen statsalmenninger. Slike opplysninger er imidlertid ikke gitt fra Statens side.
Således som saken foreligger opplyst for Høyesterett, kan jeg ikke se at det er tilstrekkelig holdepunkt for å gå ut fra at det i Ogndal fra gammel tid har festnet seg særlige bruksområder eller grender for så vidt angår hugsten i almenningene. Som nevnt av herredsretten, er alle ankemotparter eiere av gårder som etter vanlige regler kan ha almenningsrett, og det er ikke i denne sak opplyst omstendigheter som gir grunnlag for å utelukke noen enkelt av disse eiendommer fra hugstrett etter N. L. 3-12-6. Etter dette er jeg kommet til at herredsrettens dom må stadfestes.
Jeg finner at Staten bør betale saksomkostninger for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
Herredsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Staten til T. Bjerkem, Arne E. Kjesbu, Sakarias Brandsegg, Arne Bilstad, Bertin Giskaas, Einar Kvernmo, Asbjørn Skevik, Hans Langås, Anton Culstad, Even Grindberg Jacobsen og Einar Norstrøm 6000 - seks tusen - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Skau: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Wold, Schei og Grette: Likeså.
Side:57