Rt-1953-1181

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1953-09-26
Publisert:	Rt-1953-1181
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 128/1953
Parter:	A (høyesterettsadvokat H. Kiær Mordt) mot Staten ved Samferdselsdepartementet (konstituerende regjeringsadvokat Hans M. Michelsen).
Forfatter:	Bahr, Heiberg, Helgesen, Soelseth, justitiarius Grette
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §96, §97, Grunnloven (1814), Straffeloven (1902) §86, Tjenestemannsloven (1918) §25, Tjenestemannsloven (1918), Landssvikanordningen (1944) §3, Utrenskingsloven (1946) §1, §2, §5, Utrenskingsloven (1946), Landssvikloven (1947) §10, §2, §3, §5, Landssvikloven (1947)

Dommer Bahr: Ingeniør Rasmus Fredrik Winther har reist sak ved Oslo byrett mot Staten ved Samferdselsdepartementet med krav om betaling av lønn for den tid saksøkeren var suspendert fra sin stilling som Statens bilsakkyndige i Gudbrandsdal i henhold til provisorisk anordning av 26. februar 1943, jfr. anordning av 20. november 1944 (tjenestemannsanordningen), §2. I byretten ble saken behandlet med 3 rettskyndige dommere. Ved byrettens dom av 23. juni 1951 ble Staten frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. En av dommerne stemte for at Staten skulle tilkjennes saksomkostninger. For øvrig var dommen enstemmig.

Rasmus Fredrik Winther har påanket dommen. Høyeste retts Kjæremålsutvalg har tillatt at ankesaken bringes inn direkte for Høyesterett.

Winther hevder at byrettsdommen er uriktig både med hensyn til lovanvendelsen og bevisbedømmelsen. Ankebegrunnelsen går i det vesentlige ut på følgende:

Bestemmelsen i tjenestemannsanordningens og utrenskingslovens §5, 1. punktum om tap av lønn for en tjenestemann som er blitt suspendert fra sin stilling etter anordningens og lovens §2, 1. punktum på grunn av nasjonalt uverdig forhold, forutsetter etter ankepartens mening at tjenestemannen taper stillingen. Den kan med andre ord ikke få anvendelse i tilfelle som det foreliggende, hvor behandlingen av avskjedsspørsmålet i landssviksaken får det utfall at tjenestemannen ikke fradømmes stillingen. Den alminnelige regel ved suspensjon av offentlige tjenestemenn er at selv om det foreligger en avskjedsgrunn, har tjenestemannen krav på lønn inntil han blir definitivt avskjediget, jfr. tjenestemannsloven av 15. februar 1918 §25 annet ledd. Det kan - hevder ankeparten - ikke ha vært meningen med den nevnte bestemmelse i tjenestemannsanordningen og utrenskingsloven å bryte med dette prinsipp i den grad at tjenestemannen berøves retten til lønn også i tilfelle hvor det viser seg at noen avskjedsgrunn ikke har foreligget.

For denne oppfatning mener ankeparten å kunne finne støtte i ordlyden i §5, jfr. §2, slik disse bestemmelser lød i tjenestemannsanordningen, jfr. anordning av 20. november

Side:1182

1944. I anordningens §5, 1. punktum tales det om offentlig tjenestemann som blir «fjernet» fra sin stilling, mens §2, 1. punktum - som handler om suspensjon - bruker uttrykket «midlertidig fjernes». Ankeparten hevder at ordet «fjernet» i §5, 1. punktum må bety noe annet enn «midlertidig fjernet», og at det må innebære at tjenestemannen skal være definitivt fjernet, altså avskjediget. I utrenskingsloven, som har nynorsk tekst, er «midlertidig fjernes» i §2 blitt til «suspenderast» og «fjerne» i §5 til «suspendert». Herved er det - hevder ankeparten - for §5's vedkommende foretatt en realitetsendring som er til skade for tjenestemennene - idet den innskrenker deres rett til lønn i forhold til det som gjaldt etter anordningen - og utrenskingslovens bestemmelse kan derfor i det foreliggende tilfelle ikke gjøres gjeldende overfor ham, jfr. Grunnlovens §97.

Ankeparten gjør videre gjeldende at bestemmelsen om lønnstap i hvert fall ikke kan få anvendelse i dette tilfelle, fordi han i landssviksaken bare ble dømt for å ha vært medlem av Nasjonal Samling, jfr. provisorisk anordning av 22. januar 1942, og frifunnet for tiltalen etter straffelovens §86. Ankeparten mener at han da må ansees «skuldlaus» i den forstand hvori uttrykket er brukt i utrenskingslovens §5, 1. punktum. Hva slags straffeskyld loven her har for øye, fremgår av §2, 1. punktum, som §5 henviser til. For at et forhold skal kunne begrunne suspensjon etter §2, 1. punktum, må det - hevder ankeparten - være av den art at det kan karakteriseres som landsforrædersk, jfr. uttrykket «anna strafflagd landssvik», henholdsvis «annet straffbart landsforrædersk forhold» i slutten av dette punktum. Et passivt N.S.-medlemskap som ikke oppfyller de subjektive vilkår for straff etter straffelovens §86, kan ikke betegnes som «landssvik» eller «landsforrædersk forhold».

Men selv om man går ut fra at §5, 1. punktum er ment å omfatte også tilfelle som det vi her står overfor, kan bestemmelsen etter ankepartens mening ikke få anvendelse mot ham, fordi en slik anvendelse ville stride mot forbudet i Grunnlovens §97 mot å gi lover tilbakevirkende kraft. Han henviser i denne forbindelse til at han er ansatt i sin stilling som bilsakkyndig før anordningen av 20. november 1944 trådte i kraft, og at han etter den lovgivning som gjaldt før anordningen, tilkom full lønn under suspensjon, uansett suspensjonsgrunnen, jfr. den allerede omtalte bestemmelse i tjenestemannslovens §25.

Ankeparten påberoper også Grunnlovens §96. Han mener at slik nektelse av lønn under suspensjon som det her gjelder, må karakteriseres som straff i Grunnlovens forstand og altså er en reaksjon som i tilfelle bare kunne ilegges ved dom. Han henviser i denne forbindelse til bestemmelsen i utrenskingslovens §1, hvoretter tap av lønn som ordensstraff bare kan ilegges for 2 år, mens det her gjelder tap av lønn i ca. 3 1/2 år.

Side:1183

Subsidiært hevder ankeparten at retten har adgang til å tilstå ham lønn etter utrenskingslovens §5, 2. punktum.

Ytterligere subsidiært gjør han gjeldende at Samferdselsdepartementets beslutning om å nekte å innvilge ham lønn etter den nevnte bestemmelse er ugyldig fordi den hviler på uriktig faktisk grunnlag og på feilaktig lovanvendelse. Han har i denne forbindelse også anført at avslaget virker så urimelig overfor ham, at avgjørelsen må karakteriseres som vilkårlig.

Ankeparten har nedlagt slik påstand:

«I. Prinsipalt:

Innstevnte, Samferdselsdepartementet, tilpliktes å utbetale saksøkeren ingeniør Fredrik Winther hans krav på lønn i suspensjonstiden fra 26. mai 1945 til 18. desember 1948 tillikemed 4 % renter p. a. fra 7. mai 1949.

Subsidiært:

a) At innstevnte Samferdselsdepartementets beslutning av 26. februar 1949 og 24. februar 1952 kjennes ugyldig å være.

b) At innstevnte tilpliktes å innvilge saksøkeren lønn i suspensjonstiden på grunnlag av utrenskingslovens §5, 2. punktum.

Ytterligere subsidiært:

c) At innstevnte, Samferdselsdepartementet tilpliktes å ta spørsmålet om utbetaling av lønn opp til fornyet behandling.

II. At innstevnte, Samferdselsdepartementet, i ethvert fall tilpliktes å betale saksøkeren ingeniør Fredrik Winther saksomkostninger.»

Ankemotparten, Staten ved Samferdselsdepartementet, har nedlagt påstand om at byrettsdommen stadfestes, dog slik at ankemotparten tilkjennes saksomkostninger både for Høyesterett og for byretten.

Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner.

Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for byretten.

Etter at ankeerklæringen var fremsatt, har høyesterettsadvokat H. Kiær Mordt på vegne av ankeparten i brev av 8. november 1951 henstilt til Samferdselsdepartementet å overveie på ny spørsmålet om å tilstå ankeparten lønn i suspensjonstiden i medhold av utrenskingslovens §5, 2. punktum. I brev av 14. februar 1952 svarte Samferdselsdepartementet at det som følge av advokatens brev hadde overveiet saken på ny, men at det fant å måtte henholde seg til den tidligere avgjørelse.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten.

Utfallet i denne sak avhenger av en tolkning av den omhandlede bestemmelse i utrenskingslovens - tidligere tjenestemannsanordningens - §5, 1. punktum. I utrenskingsloven lyder bestemmelsen slik:

«Offentleg tenestemann som vert suspendert frå tenesta

Side:1184

med heimel i §2, fyrste punktum, kan ikkje krevja løn for suspensjonstidi utan det vert prova at han er skuldlaus i det som der er nemnt.»

I tjenestemannsanordningen hadde bestemmelsen denne ordlyd (etter endringsanordning av 20. november 1944):

«Offentlig tjenestemann som blir fjernet fra sin stilling i henhold til §2, 1. punktum, kan ikke kreve lønn i suspensjonstiden med mindre det blir godtgjort at han ikke har gjort seg skyldig i straffbart forhold som der nevnt.»

Jeg nevner først at jeg ikke kan se at det innholdsmessig er noen forskjell mellom loven og anordningen på det punkt det her gjelder. Det er for så vidt likegyldig om man stiller de foreliggende tolkningsspørsmål som et spørsmål om forståelsen av loven eller av anordningen. Når ankeparten har søkt å finne holdepunkt for en realitetsforskjell mellom de to bestemmelser i ordet «fjernet», som anordningen bruker, sammenholdt med ordet «suspendert» i loven, kan dette åpenbart ikke føre frem. Det er her tilstrekkelig å henvise til anordningens egne ord. Det står jo: «fjernet - - - i henhold til §2, 1. punktum». Det kan da ikke herske noen tvil om at «fjernet» er ensbetydende med «midlertidig fjernet», altså suspendert.

Som nevnt i ankebegrunnelsen, er den alminnelige regel i vår rett at embets- og tjenestemenn har rett til lønn under suspensjon, selv om det foreligger en avskjedsgrunn - embetsmenn i henhold til en forvaltningsrettslig sedvanerettsregel, jfr. Høyesteretts plenumsdommer i Rt-1952-932 og 1953 24, tjenestemenn etter den uttrykkelige bestemmelse i tjenestemannslovens §25. Dette alminnelige prinsipp har da utrenskingslovgivningen fraveket gjennom bestemmelsen i §5. Den legislative begrunnelse for regelen om lønnstap må søkes i at en tjenestemann som har stelt seg slik at han med skjellig grunn mistenkes for sådant straffbart forhold som nevnt i §2, med den følge at han har måttet suspenderes, derved selv har satt seg ut av stand til å utføre det arbeid som følger med stillingen, og at han derfor heller ikke har noe rimelig krav på å motta lønnen. Bestemmelsen kom som tidligere nevnt inn i tjenestemannsanordningen ved anordning av 20. november 1944. På den tid da den sistnevnte anordning ble gitt, gjaldt ennå den provisoriske anordning av 22. januar 1942 om tillegg til straffelovgivningen om forræderi. Etter denne anordning skulle medlemskap i N. S. automatisk medføre bl.a. tap av offentlig stilling (jfr. anordningens §2). Ved forberedelsen av anordningen av 20. november 1944 var det således ingen foranledning for lovgiveren til å overveie en situasjon av den art som foreligger i denne sak, og spørsmålet er da heller ikke berørt i forarbeidene til anordningen. Stillingen var for så vidt en annen da utrenskingsloven ble forberedt, jfr. landssvikanordningens §3, slik denne bestemmelse lød ifølge

Side:1185

anordning av 3. august 1945. Spørsmålet ble også tatt opp av Justisdepartementet i den proposisjon som ligger til grunn for utrenskingsloven (Ot. prp. nr. 91 for 1945/46). Det uttales her bl.a. (s. 12):

«Om suspensjonen heves og tjenestemannen får høve til å tre inn igjen i sin stilling, får han ikke dermed krav på lønn i suspensjonstiden. Slikt krav får han heller ikke bare fordi det ikke reises straffesak mot ham, men bare når det etter at saken er undersøkt må antas at han ikke har gjort seg skyldig i straffbart forhold.»

Den forståelse som Justisdepartementet her har gitt uttrykk for - og som faller sammen med den Samferdselsdepartementet gjør gjeldende i den foreliggende sak - har utvilsomt holdepunkt i bestemmelsens ordlyd. Etter denne er det jo utelukkende spørsmålet om straffeskyld foreligger eller ikke, som er avgjørende for om lønnstap skal inntre.

Likevel kan det spørres om det er riktig her å ta bestemmelsen på ordet. Rent umiddelbart kan det fremstille seg som mindre rimelig at tjenestemannen skal tape lønn i suspensjonstiden, når han beholder sin stilling - ikke minst sett på bakgrunn av våre alminnelige regler om lønn til suspenderte embets- og tjenestemenn, som jeg allerede har gjort rede for.

Jeg er imidlertid blitt stående ved at bestemmelsen også i tilfelle som det det her gjelder, må anvendes etter sin ordlyd, idet jeg ikke kan finne tilstrekkelig holdepunkt for noen innskrenkende tolkning. Jeg legger i denne forbindelse vesentlig vekt på at den betraktning som må antas å ligge til grunn for bestemmelsen - og som jeg tidligere har nevnt - nemlig at tjenestemannen selv har satt seg i den situasjon at han har måttet suspenderes og derved er blitt ute av stand til å oppfylle sine plikter, etter min mening må ha gyldighet også i tilfelle som det foreliggende. Når resultatet i vårt tilfelle kanskje kan fremstille seg som mindre rimelig, er det først og fremst av den grunn at det er gått så pass lang tid innen avskjedsspørsmålet ble endelig avgjort, - ca. 3 1/2 år fra suspensjonen til høyesterettsdommen og 1 år fra byrettsdommen til høyesterettsdommen. Dette er imidlertid et moment som vil kunne veie når det er spørsmål om å tilstå tjenestemannen lønn av billighetshensyn etter bestemmelsen i §5, 2. punktum, - et spørsmål jeg senere kommer tilbake til - men som etter min mening må være uten betydning for tolkningen av paragrafens første punktum.

Ankeparten har som tidligere nevnt gjort gjeldende at bestemmelsen om iønnstap ikke kan få anvendelse i det foreliggende tilfelle, fordi det ved avgjørelsen i landssviksaken må ansees godtgjort at han er «skuldlaus» i lovens forstand. Jeg er ikke enig i dette. Jeg nevner først at hvis den oppfatning som ankeparten her gjør gjeldende, var riktig, skulle en tjenestemann som har vært suspendert etter §2, og som

Side:1186

blir funnet straffskyldig for N. S.-medlemskap i henhold til anordningen av 22. januar 1942, men ikke i forbrytelse mot straffelovens §86, ha krav på lønn også i det tilfelle at han på grunn av sitt straffbare forhold blir fradømt stillingen. Allerede dette tyder sterkt på at ankepartens oppfatning må være uriktig. Det kan etter min mening heller ikke være tvilsomt at den bygger på en feilaktig tolkning av utrenskingslovens §2, 1. punktum. Etter denne bestemmelse skal suspensjon finne sted når det er skjellig grunn til å anta «at han (tjenestemannen), på strafflagd måte, var lagsmann i Nasjonal Samling eller tilknytte organisasjoner, eller at han er saka i anna strafflagd landssvik». Det tilsvarende uttrykk i anordningen var: «at han etter B. april 1940 på straffbar måte har vært medlem av eller søkt om eller samtykket i å bli medlem av Nasjonal Samling eller organisasjon knyttet til den, eller at han har gjort seg skyldig i annet straffbart landsforrædersk forhold». Jeg finner det for mitt vedkommende klart - hensett bl.a. til formålet med suspensjonsregelen - at uttrykket «på strafflagd måte var lagsmann i Nasjonal Samling», henholdsvis: «på straffbar måte har vært medlem av - - - Nasjonal Samling», må være ment å omfatte også et medlemskap av den art som det er tale om i denne sak. Og jeg kan ikke anta at ordene «anna strafflagd landssvik», henholdsvis «annet straffbart landsforrædersk forhold» gir tilstrekkelig holdepunkt for den tolkning, at bestemmelsen om N. S.-medlemskap som suspensjonsgrunn bare får anvendelse når medlemskapet er straffbart også etter straffelovens §86.

Jeg tar så for meg de punkter i ankebegrunnelsen som refererer seg til Grunnlovens §96 og §97. Heller ikke her kan jeg gi ankeparten medhold.

Jeg behandler først forholdet til Grunnlovens §97.

Som tidligere nevnt finner jeg at lovens bestemmelse om lønnstap innholdsmessig ikke avviker fra anordningens. Det kan da ikke oppstå noe spørsmål om grunnlovstridig tilbakevirkning i forholdet mellom loven og anordningen.

Spørsmålet om en slik tilbakevirkning kan således bare reises i forhold til den alminnelige bestemmelse om lønn under suspensjon i tjenestemannslovens §25, som utrenskingslovgivningen her har fraveket. Når ankeparten i anledning av dette spørsmål gjør gjeldende at han ved den nevnte bestemmelse i tjenestemannsloven var sikret en rett til lønn, som ikke kunne berøves ham ved senere lov, og at den nye bestemmelse om lønnstap derfor ikke kan gjøres gjeldende mot ham, kan denne betraktning etter min mening ikke føre frem. Det må for så vidt være avgjørende at ankeparten har opprettholdt sitt straffbare medlemskap også etter at anordningen av 20. november 1944 trådte i kraft. Jeg viser i denne forbindelse til høyesterettsdom i Rt-1951-189 flg. (Lombnæs-dommen), spesielt til førstvoterendes bemerkninger 191, og til

Side:1187

den tidligere nevnte plenumsdom i Rt-1953-24 flg. Jeg tilføyer at det etter min mening er uten betydning i denne forbindelse om medlemskapet er straffbart etter straffelovens §86 eller bare etter anordningen av 22. januar 1942.

Med hensyn til Grunnlovens §96 anser jeg det klart at tapet av lønn ikke kan karakteriseres som straff i den forstand hvori uttrykket er brukt i dette grunnlovbud. Det Grunnloven her har for øye, er å hindre at det overlates til forvaltningsorganer å treffe bestemmelse om anvendelse av straff; jfr. Castberg: Norges Statsforfatning (2. utg.) II 232. Det lønnstap som omhandles i lovens og anordningens §5, ilegges ikke ved administrativ beslutning i det enkelte tilfelle, men er en virkning loven knytter til suspensjonen. Ordningen forfølger overhodet ikke noe pønalt formål. Det dreier seg om en regulering av et offentligrettslig forhold mellom Staten og visse av dens tjenestemenn.

Når det gjelder bestemmelsen i §5, annet punktum, som gir adgang til å tilstå lønn i det konkrete tilfelle ut fra billighetshensyn, kan jeg ikke finne det tvilsomt - selv om det ikke er uttrykkelig sagt i loven - at den myndighet det her gjelder, må tilligge administrasjonen og ikke domstolene. Dette tilsies av avgjørelsens art og må ansees fastslått ved sikker praksis. Det har også støtte i motivene til utrenskingsloven, jfr. den tidligere nevnte Ot. prp. nr. 91 12, hvor Justisdepartementet i sine bemerkninger til §5 bl.a. uttaler:

«Regelen i annet punktum fastslår den rådende praksis. Etter innhentet uttalelse fra Finansdepartementet har en antatt at vedkommende fagdepartement kan tilstå en suspendert tjenestemann lønn i hele eller en del av suspensjonstiden når særlige grunner gjør det rimelig - - -.»

Jeg kan ikke finne at Samferdselsdepartementets beslutning om å nekte å bevilge ankeparten lønn etter §5, 2. punktum bygger på noe uriktig faktisk grunnlag eller en feilaktig lovforståelse, eller at den skulle kunne settes til side som vilkårlig. Ankepartens krav om at avgjørelsen skal kjennes ugyldig eller at departementet skal tilpliktes å ta spørsmålet opp til ny overveielse, kan derfor ikke tas til følge. En annen ting er om den lange tid som er gått innen avskjedsspørsmålet ble endelig avgjort, skulle kunne gi administrasjonen foranledning til å ta under overveielse å tilstå ankeparten lønn for en del av suspensjonstiden.

Jeg kommer således til at byrettens dom må stadfestes.

Etter omstendighetene finner jeg at det heller ikke for Høyesterett bør tilkjennes saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne

dom:

Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:1188

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Helgesen, Soelseth og justitiarius Grette: Likeså.

Av byrettens dom (dommerne Harald Julsrud, Bjørn Stensvold og Paul H. Vindhol):

Ingeniør Rasmus Fredrik Winther, født 1892, har siden 1927 vært ansatt som Statens bilsakkyndige i Gudbrandsdal. Ved skrivelse av 26. mai 1945 fra Vegdirektoratet ble han suspendert fra sin stilling i medhold av prov. anordn. 26. februar 1943, jfr. prov. anordn. av 24. november 1944, pkt. 1 og samtidig meddelt at han i henhold til anordningens §5, 1. pkt. ikke tilkommer lønn i suspensjonstiden.

Ved dom av 2. desember 1947 av Lillehammer byrett ble Winther for overtredelse av landssviklovens §3, jfr. §2 og prov. anordn. av 22. januar 1942 dømt til tap i 10 år av de rettigheter som er nevnt i landssviklovens §10, nr. 1 og 2. En av domsmennene stemte for frifinnelse under henvisning til landssviklovens §5, litra a.

Dommen ble så vel av domfelte som av påtalemyndigheten påanket til Høyesterett. Påtalemyndighetens anke gikk ut på at domfelte burde ha vært fradømt stillingen som bilsakkyndig i Gudbrandsdal. Ved Høyesteretts dom av 18. desember 1948 ble det gjort den endring i byrettens dom at straffen ble fastsatt til en bot på kr. 2000,00 uten rettighetstap.

Ved skrivelse av 26. februar 1949 fra Samferdselsdepartementet til fylkesmannen i Oppland fastsatte departementet at Winther under henvisning til Høyesteretts dom skulle gjeninntre i sin stilling som bilsakkyndig. Samtidig anførte departementet: «En finner etter det foreliggende ikke tilstrekkelig grunn til å gi Winther lønn i suspensjonstiden. Han vil imidlertid få lønn fra domsavsigelsen 18. desember 1948.» - - -

Retten skal bemerke:

Ing. Winther er ved Høyesteretts dom funnet skyldig i landssvik og er herfor idømt en bot på kr. 2000,00. Det fremgår av premissene at det utelukkende er medlemskap i N.S. som ligger til grunn for dommen. Av 1. voterendes bemerkninger fremgår at dette medlemskap «har vært av en særegen og for øvrig også i høy grad passiv art». 1. voterende tar videre «spesielt i betraktning de fortjenester som tiltalte i sin stilling og i sine forskjellige verv har innlagt seg under okkupasjonen». Påtalemyndigheten anket over byrettens straffutmåling og anken gikk ut på at domfelte burde ha vært fradømt stillingen som bilsakkyndig. Høyesteretts flertall fant ikke grunn til å utvide det rettighetstap som byretten hadde idømt Winther til også å omfatte tap av stillingen som bilsakkyndig. Retten forstår dommen slik at det nettopp var av denne grunn at Høyesterett ikke idømte rettighetstap i det hele tatt, men i stedet ila bot.

Etter ordlyden i utrenskningslovens §5, 1. pkt. er det klart at saksøkeren ikke er «skuldlaus». Ved hoyesterettsdommen er han dømt for overtredelse av landssvikloven. Etter nevnte lovbestemmelse kan saksøkeren da ikke kreve lønn i suspensjonstiden.

Side:1189

Spørsmålet blir da om saksøkeren i egenskap av offentlig tjenestemann i medhold av tjenestemannslovens §25 annet ledd og tjenestemannskontrakten har en - som saksøkeren hevder - grunnlovsbeskyttet rett til lønn under suspensjonen. Det blir med andre ord spørsmål om en slik rett i tilfelle kan berøves ham ved en senere lovgivning som for spesielle suspensjonsgrunners vedkommende fratar tjenestemannen retten til lønn i suspensjonstiden slik som utrenskningslovens §5, 1. pkt. gjør.

Det kunne være atskillig grunn til å avgjøre dette spørsmål ved en konkret vurdering av den suspensjonsgrunn som foreligger og de omstendigheter som knytter seg til den, og ikke avgjøre saken bare ved en ren bokstavfortolkning av §5. Når retten er kommet til det resultat at utrenskningslovens §5, 1. pkt. må komme til anvendelse overfor saksøkerens tilfelle er det fordi retten føler seg bundet av de betraktninger som er gjort gjeldende i Høyesteretts dom av 16. februar 1951 i saken Sæmund Lombnæs' dødsbo. Tilfellene er like for så vidt som det foreligger passivt medlemskap og visse fortjenstfulle handlinger som kunne bevirke fritagelse for straff etter landssviklovens §5a. I Winthers tilfelle har Høyesterett vurdert handlingene og ikke funnet dem tilstrekkelige. Det er således for hans vedkommende helt på det rene at medlemskapet var rettsstridig, ulovlig og straffbart. Etter 1. voterendes uttalelse i Lombnæs-dommen er «vår forfatningsmessige rett ikke til hinder for at lovgivningsmakten bestemmer at lønn ikke skal utbetales når suspensjonen skyldes et straffbart forhold av den art som nevnt i utrenskningsloven.» Saksøkeren kan etter dette ikke ha noen kontraktsmessig grunnlovbeskyttet rett til lønn i suspensjonstiden. Retten kan ikke innse at denne vurdering kan bli en annen fordi om avskjedigelsesspørsmålet i Winthers sak ble forelagt domstolene til avgjørelse i forbindelse med avgjørelsen i straffesaken. I denne forbindelse finner retten grunn til å henvise til Justisdepartementets bemerkninger i proposisjonen til lov «om opprydding i offentlig tjeneste», hvor det til §5 heter: «Om suspensjonen heves og tjenestemannen får høve til å tre inn igjen i sin stilling, får han ikke dermed krav på lønn i suspensjonstiden. Slikt krav får han helier ikke bare fordi det ikke reises straf fesak mot ham, men bare når det etter at saken er undersøkt må antas at han ikke har gjort seg skyldig i straffbart forhold.» I dette tilfelle er som foran nevnt saksøkeren nettopp funnet skyldig i straffbart forhold.

Saksøkeren har videre hevdet at retten skulle kunne benytte adgangen etter §5, 2. punktum til å tilstå ham lønn i suspensjonstiden helt eller delvis. Retten kan ikke finne at den er hjemlet en slik adgang. Bestemmelsen tar sikte på en administrativ avgjørelse og en slik avgjørelse er truffet av Samferdselsdepartementet for saksøkerens vedkommende. Retten kan ikke finne at det er påvist at denne skjønnsmessige avgjørelse av departementet er rettsstridig, ulovlig eller så vilkårlig at den må settes ut av betraktning som ugyldig.

Det er derfor intet grunnlag for å ta til følge den subsidiære på stands punkt 1.

Noen adgang for retten til å gi administrasjonen et pålegg i medhold av lovens §5, 2. punktum er det ikke, idet det er administrasjonen

Side:1190

som selvstendig tar standpunkt til om lønn skal gis eller ikke. Noen beføyelse for domstolene til å gi slikt pålegg til administrasjonen gir bestemmelsen ikke. Den subsidiære påstand i punkt 2 kan derfor ikke tas til følge. Det står selvfølgelig departementet fritt når som helst å ta dette spørsmål opp enten etter eget initiativ eller etter anmodning av saksøkeren.

Tilbake står å ta standpunkt til saksøkerens anførsel om at utrenskningslovens §5, 1. punktum strider mot Grunnlovens §96. Saksøkeren hevder at bestemmelsen i realiteten er et lovbud om straff uten dom.

Retten er ikke enig i denne betraktning. Lønnstap etter nevnte bestemmelse har intet pønalt formål. Det er ikke bestemmelsens hensikt å tilføre den suspenderte et straffeonde. Bestemmelsen må sees som et utslag av den suspensjonsgrunn som foreligger og som samfunnet i særlig grad misbilliger.

Retten kan ikke finne at denne reaksjon fra lovgivningens side har karakter av slik straff som Grunnlovens §96 må antas å ta sikte på. - - -