Rt-1953-277

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1953-02-25
Publisert:	Rt-1953-277
Stikkord:	Farskapssak
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 25 B/1953
Parter:	A (høyesterettsadvokat Olav Nergaard) mot B (overrettssakfører Ivar Lynum - til prøve).
Forfatter:	Bendiksby, Eckhoff, Berger, Nygaard, Wold
Lovhenvisninger:	Uektebarnloven (1915) §13

Dommer Bendiksby: I sak mellom A og B avsa Gauldal herredsrett den 15. november 1948 dom med slik domsslutning:

«Lagerbetjent A, X, dømmes til å være far til det av hushjelp B, X, den 27. desember 1947 fødte pikebarn, som er døpt C.

Saksomkostninger ilegges ikke.»

Dommen ble av A anket til Frostating lagmannsrett, som den 19. oktober 1949 avsa dom med slik domsslutning:

«A, født xx.xx.1923, kjennes bidragspliktig til det av B den 27. desember 1947 fødte pikebarn C.

Erstatning for saksomkostninger ilegges ikke.»

Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens, idet en av rettens dommere stemte for frifinnelse av A så vel for farskap som bidragsplikt.

A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. I ankeerklæringen er det gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den ikke har tillagt blodtypeundersøkelsen avgjørende betydning. Denne anførsel er ikke opprettholdt for Høyesterett etter at nye blodtypeundersøkelser, som jeg senere skal komme nærmere inn på, har gitt som resultat at det ikke er noe til hinder for at A kan være barnets far. For Høyesterett har A anført at de opplysninger som foreligger om B's forhold til menn gjør det tvilsomt om han er barnets far.

A har nedlagt slik påstand:

«1. A kjennes ikke å være far eller bidragspliktig til B's barn født xx.xx.1947.

2. B dømmes til å betale det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett som om saken ikke hadde vært benefisert.

3. Mitt salær som offentlig oppnevnt prosessfullmektig fastsettes av Høyesterett og utredes av det offentlige.»

B har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når A er frifunnet for farskap. Hun har ikke hatt samleie med noen annen mann til slik tid at det kan være tvil om farskapet. Hun har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt: At den ankende part kjennes å være far til ankemotpartens barn C, født xx.xx.1947.

Subsidiært: At lagmannsrettens dom stadfestes.

Side:278

I begge tilfelle: At den ankende part tilpliktes å betale sakens omkostninger for alle retter, deri innbefattet statens utgifter til sakførselen. At overrettssakfører Ivar Lynums salær som oppnevnt prosessfullmektig fastsettes av Høyesterett og utredes av det offentlige.»

Begge parter har for Høyesterett fått bevilling til fri sakførsel.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Gauldal herredsrett til avhøring av partene og 4 vitner, og ved Trondheim byrett til avhøring av 1 vitne. Partene og de nevnte vitner ga forklaring også ved lagmannsretten. Som nye beviser for Høyesterett er fremlagt forskjellige erklæringer og brev fra den for Høyesterett oppnevnte sakkyndige, prosektor Lundevall, og et brev fra den for Høyesterett oppnevnte sakkyndige, dr. Otto Hartmann. Jeg kommer senere tilbake til disse beviser.

Om sakens sammenheng viser jeg til lagmannsrettens og herredsrettens dommer.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Jeg finner det praktisk først å redegjøre for resultatene av de blodtypeundersøkelser som har vært foretatt i saken. I erklæring av 4. september 1948 konkluderte den for herredsretten oppnevnte sakkyndige, professor G. Waaler, med at A's farskap var uforenelig med MN-systemet (tabellen nr. IV), idet undersøkelsen hadde vist at B hadde typene A1 MN, barnet A1 N og A, A1 M. Lagmannsretten foranlediget ny blodtypeundersøkelse av A. Denne undersøkelse ga samme resultat som den tidligere. Jeg viser herom til professor Waalers uttalelser i brev av 11. oktober 1949, som er inntatt i lagmannsrettens dom. Etter at saken var anket til Høyesterett, ble det den 19. mars 1952 av prosektor Lundevall foretatt kontrolltypebestemmelse av barnet. Ved denne undersøkelse ble barnets type funnet å være A1 MN (mot tidligere A1 N), og den sakkyndige konkluderte i erklæring av 25. mars 1952 med at det etter blodtypeundersøkelsen ikke er noe i veien for at A kan være far til barnet. I følgeskriv av 25. mars 1952 til advokat Olav Neergaard uttalte den sakkyndige at «blodlegemenes M-egenskap var noe svak, men tydelig». Om årsaken til uoverensstemmelsen mellom resultatet av denne undersøkelse og den første undersøkelse uttalte han: «Ved den forrige undersøkelse, utført 1. september 1948, fant jeg at barnet var av type N. Dette må være feil. Feilen kan ha berodd på forveksling av prøver, men mest sannsynlig er det at den første prøve av barnet ikke var helt velbevart ved undersøkelsen, og at av den grunn en svak M-egenskap var så svekket at den ble oversett ved undersøkelsen.»

Det ble deretter foretatt ny blodtypeundersøkelse av begge parter og barnet, herunder også undersøkelse etter Rh-systemet. Denne undersøkelse ga følgende resultater:

Side:279

ABO-systemet MN-systemet Rh-systemet

B A2 (første prøve A1) N (første prøve MN) D+ E+ c+

Barnet A1 (som 19/3-52) MN (som 19/3-52) D+ E+ c+

A A1 (som tidligere) M (som tidligere) C+ D+ Ev c

I erklæring av 28. oktober 1952 uttalte prosektor Lundevall på grunnlag av disse resultater at det ikke var noe i veien for at A kunne være far til barnet. I brev til Høyesterett av 28. oktober 1952 uttalte han videre:

«Det vil sees at det er fremkommet forskjellig resultat ved første og annen gangs undersøkelse av moren. Den sist innsendte blodprøve av moren var ved fremkomsten hit vel bevart og tydelig merket. - - - Typen i Rh-systemet kunne bestemmes med sikkerhet når det gjelder faktorene D, E og C. Derimot etterlot forsøk på undersøkelse med henblikk på faktoren C tvil, fordi jeg på den tid prøven ble undersøkt, bare hadde adgang til et anti-C-serum som ved bestemte Rh-typekombinasjoner i blodlegemene ofte ga en falsk positiv reaksjon, selv med vel bevarte blodlegemer.

Etter dette mener jeg den første typebestemmelse av moren i 1948 må ha vært feil, - sannsynligvis fordi den først innsendte blodprøve av moren ikke var helt vel bevart ved undersøkelsen (herfor taler at en blodprøve av barnet, innsendt samtidig med den første prøve av moren, var ødelagt ved fremkomsten).

De to sist innsendte prøver av barnet var også vel bevart og tydelig merket ved ankomsten til laboratoriet. Begge prøver ble undersøkt på samme måte som den siste blodprøve av moren. Alle reaksjoner var klare og tydelige. Som ved blodprøven hos moren, etterlot imidlertid forsøk på undersøkelse med henblikk på faktoren C noen tvil. Hverken for morens eller barnets vedkommende er derfor angitt om blodlegemene inneholder faktoren C eller ikke.

Jeg mener derfor at det også er begått en feil ved den første typebestemmelse av barnet i 1948.

Alle prøver av saksøkeren har gitt de samme resultater ved typebestemmelsene.

For uttalelsen om muligheten for A's farskap er det uten betydning om mor og barn har eller mangler faktoren C i sine blodlegemer.»

Etter dette besluttet Høyesteretts Kjæremålsutvalg at det skulle foretas kontrolltypebestemmelse for så vidt angår B, og oppnevnte, foruten prosektor Lundevall, dr. Otto Hartmann som sakkyndig. Begge de sakkyndige kom ved undersøkelsene etter ABO- og MN-systemene til samme resultat som ved den forrige undersøkelse (nemlig at typene var henholdsvis A2 og N). Ved undersøkelsen etter Rh-systemet kom de begge til det resultat at typene var C+ D+ E+ c+ (mot forrige undersøkelse D+ E+ c+).

Side:280

Etter dette finner jeg det ubetenkelig å legge prosektor Lundevalls siste konklusjon - at det etter blodtypeundersøkelsene ikke er noe til hinder for at A kan være barnets far - til grunn for avgjørelsen. I anledning av at begge de sakkyndige ved den siste undersøkelse av B's blodtype fant faktoren C+, som ikke ble påvist ved den forrige undersøkelse, finner jeg det tilstrekkelig å vise til prosektor Lundevalls foran siterte uttalelser i brev av 28. oktober 1952 om at forsøk på undersøkelse med henblikk på faktoren C etterlot tvil ved den forrige undersøkelse fordi han da bare hadde adgang til et anti-C-serum som ved bestemte Rh-typekombinasjoner ofte ga en falsk positiv reaksjon. Videre viser jeg i samme forbindelse til prosektor Lundevalls uttalelse i samme brev om at det for uttalelsen om muligheten for A's farskap er uten betydning om mor og barn har eller mangler faktoren C i sine blodlegemer.

Det er på det rene i saken at partene hadde flere samleier med hverandre gjennom hele den kritiske tid. Jeg finner det derfor ikke tvilsomt at A må dømmes bidragspliktig til barnet.

Hva dernest spørsmålet om farskap angår, er jeg blitt stående ved at det ikke bør gis dom for det. Det er riktignok ikke bevist at B har hatt samleie med noen annen mann til slik tid at han kan være far til barnet. Jeg kan således ikke finne bevist at hun hadde samleie med D under festen på dennes hybel i påsken 1947 eller med E ved den anledning etterjulsvinteren eller våren 1947 da de, så vidt jeg forstår om natten, stengte seg inne på et w. c. I nærheten av et festlokale. Men de opplysninger som foreligger om B's opptreden overfor menn reiser, når de sees i sammenheng, såpass sterk tvil om A er den eneste hun har hatt samleie med i den kritiske tid, at jeg ikke med tilstrekkelig trygghet finner å kunne legge dette til grunn. Jeg nevner at hun hadde samleie med F da hun bare var vel 16 år og, så vidt jeg forstår, uten at de hadde vært synderlig sammen tidligere, samt at hun hadde to samleier med A den første gangen de traff hverandre. Jeg nevner videre hennes opptreden på D's hybel i påsken 1947. som er nærmere beskrevet i lagmannsrettens dom og som jeg ikke finner det nødvendig å gå nærmere inn på, og endelig den foran nevnte episode da hun stengte seg inne på et w. c. sammen med E, angivelig for å røke en sigarett. Disse hendelser inntraff på en tid da hun stadig - og regelmessig - var sammen med A. Jeg nevner til slutt at hun fortiet sitt samleie med F under herredsrettssaken og under lagmannsrettssaken inntil F selv forklarte seg om det. Dette svekker troverdigheten av hennes forklaring.

Etter sakens stilling antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

Side:281

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Berger, Nygaard og Wold: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagmann G. Nissen, lagdommerne Th. Sverdrup Thygeson og Mats Stensrud):

- - -

Barnet er født xx.xx.1947. Det veiet 3040 gram, var 50 cm langt og må antas å ha vært fullbåret. Det må antas at barnemoren hadde sine siste menses en gang i mars 1947, men tidspunktet kan ikke nærmere tidfestes.

Partene hadde sitt første samleie etter en juletrefest i begynnelsen av januar 1947 og hadde i den følgende tid til i slutten av mai eller begynnelsen av juni regelmessige samleier, en eller to ganger i uken. Forholdet ble slutt da A avbrøt forbindelsen fordi B fortalte ham at hun var blitt besvangret av ham.

Da partene således har hatt hyppig samleie i den kritiske tid og tidspunktet for siste menses ikke har kunnet bringes på det rene, er det ikke mulig å tidsfeste nøyaktig når hun ble besvangret, men det ansees bevist at partene har hatt samleie til sådan tid at A etter naturens orden kan være barnets far.

Det er ikke ført bevis for at B i den kritiske tid har hatt samleie med noen annen mann, men man kan etter de foreliggende opplysninger ikke utelukke denne mulighet. Hun innlot seg i samleie med A allerede den første kvelden hun tilfeldigvis ble kjent med ham. Hun kjente ham tidligere bare av utseende. Videre er på det rene at hun under eller etter en fest på Y vinteren eller våren 1947 sammen med en ung mann, E, oppholdt seg innlåst på et klosett en stund. Både hun og E forklarer riktignok at de var gått ut på veien fra festlokalet og at de søkte inn på klosettet for å tenne en sigarett. Det er således ikke bevist at hun hadde kjønnslig omgang med E ved anledningen, men denne hennes atferd er egnet til å svekke tiltroen til hennes kjønnsmoral. Man har dernest hennes oppførsel uder et samvær hos D i påsken 1947, da B og hennes søster var invitert sammen med D og dennes kamerat G. De to par lå da stundimellom sammen på divanen eller sengen, men etter hva de har forklart var de fullt påkledd og noe bevis for kjønnslig omgang er ikke ført. Etter vitnet G's forklaring skal B under samværet ha opptrådt pågående i kjønnslig henseende og ha kommet med slibrige uttalelser. Det er imidlertid opplyst at hun under samværet fikk hysteriske gråteanfall og i den forbindelse kom med uttalelser om at hun var glad i A og at hun hadde vært sammen med - dvs. - hatt samleie med ham og fryktet for at det var gått galt. Man finner etter de foreliggende opplysninger ikke å kunne tillegge det som hendte under dette samvær noen større betydning ved bedømmelsen av hennes kjønnsmoral.

Side:282

Hva der imidlertid svekker hennes troverdighet er den omstendighet at hun på et ikke uviktig punkt har avgitt falsk forklaring. Hun forklarte for herredsretten og til å begynne med for lagmannsretten, at A var den første mann hun hadde samleie med, og at hun overhodet ikke hadde hatt samleie med noen annen. Etter at vitnet F var blitt avhørt på foranledning av A, og herunder hadde forklart at han en gang i 1946 - antagelig straks før jul - hadde samleie med henne i Skytterhuset på Y etter en fest, har hun innrømmet at dette er riktig. Det fremgår så vel av hennes som F's forklaringer at dette var et helt tilfeldig samleie og at de fra tidligere ikke var kjent på annen måte enn at de leilighetsvis hadde snakket med hverandre. Da dette samleie fant sted, var B således så vidt fylt 16 år. Dette synes også å tyde på at hun har hatt lett for å innlate seg med menn.

Det som i særlig grad gjør farskapet tvilsomt og som retten for så vidt tillegger avgjørende vekt er resultatet av den foretatte blodtypebestemmelse. Det er på det rene at etter ABO-systemet kan A ikke utelukkes fra å være barnets far. Annerledes ligger forholdet an etter MN-systemet. Det er på det rene at B har blodtypen MN og barnet har blodtypen N. Ved samme blodtypeundersøkelse ble det funnet at A har blodtype M og såfremt denne blodtypebestemmelse kan legges til grunn er hans farskap uforenelig med MN-systemet. Tilfellet omfattes av gruppe VI professor Waalers generelle veiledning, se Justisdepartementets rundskriv av 31. mars 1941, hvor det uttales at de feilmuligheter som foreligger ved typebestemmelsen etter denne gruppe ikke er så små at de kan settes ut av betraktning hvis det ellers i saken er vektlge omstendigheter eller bevis som taler for farskapet. Feilmuligheten fremkommer ved at en variant N2 er så svak at den er vanskelig å oppdage. Derved kan et MN2 individ feilaktig bli diagnostisert som et Mindivid. Hvis i nærværende tilfelle en N2 egenskap foreligger hos A, er hans farskap ikke uforenelig med blodtypeundersøkelsen etter MN-syste-met. For om mulig å søke dette forhold ytterligere klarlagt har lagmannsretten foranlediget ny blodtypeundersøkelse av A. Også ved den nye undersøkelse er hans blodtype bestemt til M. Professor Waaler har i brev av 11. oktober 1949 til lagmannsretten uttalt følgende om den nye undersøkelse: «Jeg har mottatt en ny blodprøve fra A (fra Dr. Weidemann), og jeg har funnet at han har blodtypene A1 og M. På spørsmål om det kan foretas noe ytterligere for å eliminere den teoretiske uvisshet angående en eventuell N2-variant, skal bemerkes at det faktisk kan gjøres noe, idet det er anvist en ny undersøkelsesmetode som skal kunne påvise et eventuelt svakt N2: En lar først blandingen av serum og blodlegemer stå 5 minutter ved isskaptemperatur og deretter 5 minutter ved værelsestemperatur. Etter danske undersøkelser skal ved en slik metode N2 reagere nesten like sterkt som det vanlige N. Jeg har foretatt en slik undersøkelse i det foreliggende tilfelle (sammen med en rekke andre M-blodprøver) og jeg har da funnet at det heller ikke hermed kan påvises noe N hos A.

Jeg antar at sannsynligheten for at A har N2 er redusert ganske betydelig, men jeg kan ikke ytterligere uttale noe om

Side:283

sannsynlighetsgraden ut over hva der fremgår av de generelle bemerkninger i veiledningen.»

Også etter den nye undersøkelse foreligger der således etter konstellasjonen av blodtypene en feilmulighet som - om den enn er redusert - «ikke kan settes ut av betraktning, hvis det ellers i saken er vektige omstendigheter eller bevis som taler for farskapet» (se ovennevnte rundskrivelse).

Ved lægeundersøkelse den 12. juni 1947 fantes B svanger. Uterus var forstørret svarende til 2 mndrs. graviditet. De foran nevnte samleier mellom henne og A har foregått regelmessig fra januar 1947 og gjennom hele det kritiske tidsrom. Dette gir atskillig sannsynlighet for at A virkelig er barnets far. På grunn av utfallet av blodtypeundersøkelsen og hensett til de førnevnte opplysninger om morens vandel og hennes troverdighet, er man imidlertid blitt stående ved kun å idømme bidragsplikt. Man mener herved ikke å komme i strid med de foreliggende høyesterettsdommer. I den i Rt-1935-110 refererte dom har man samme konstellasjon av blodtypene som i den her foreliggende sak. Avgjørelsen bygges imidlertid ikke utelukkende på resultatet av blodtypeundersøkelsen. I den i Rt-1939-672 nevnte dom er blodtypeundersøkelsen ikke tillagt avgjørende vekt til tross for at det dreiet seg om en blodtypekonstellasjon med en betydelig større antatt sikkerhet enn den foreliggende. I det hele synes det av de foreliggende høyesterettsdommer i denne materie å kunne trekkes den slutning at blodtypebestemmelsen ihvertfall når det gjelder de mindre sikre grupper ikke kan ansees ubetinget avgjørende når man ikke har støtte for dens resultat i andre opplysninger i saken. Når man kun gir dom på bidragsplikt etter uektebarnlovens §13 annet ledd, har man avregnet den mulighet som her kan foreligge - at moren kan ha hatt samleie også med andre.

Da saken har frembudt sterk tvil antas det at sakens omkostninger også for lagmannsretten bør oppheves.

Lagdommer Sverdrup Thygeson bemerker:

Jeg finner at muligheten for at B kan ha hatt samleie med andre menn i den antagelige besvangrelsestid er så stor, at blodtypeprøven må få avgjørende betydning, jfr. høyesterettsdom i Rt-1940-142. Hennes egen forklaring om at så ikke er tilfelle kan jeg ikke feste lit til. Som foran nevnt har hun forklart seg uriktig om sitt forhold til F, og under saksforberedelsen for herredsretten søkte hun også å legge skjul på under hvilke omstendigheter hennes første samleie med A fant sted. Hennes kjønnsmoral synes heller ikke å tale imot at hun kan ha hatt forbindelse med andre menn i den kritiske tid. Riktignok besto det et fast forhold mellom henne og A fra begynnelsen av året 1947 til slutten av mai eller begynnelsen av juni s. å. Dette forhold har Imidlertid ikke hatt karakteren av et kjærlighetsforhold, men må betraktes som en ren erotisk forbindelse. Det har mellom partene ikke vært tale om forlovelse eller ekteskap. Mens hennes forhold til A besto, stengte hun seg inne på WC sammen med en mann under en fest på Y. Hennes forklaring om at det var for å røke en sigarett virker lite sannsynlig. I påsken 1947, altså også mens hun sto i forhold til A, dro hun sammen med G, sin søster og dennes kavaler D, fra Y til D's hybel ved

Side:284

Trondheim, hvor de kom kl. 12 om natten, og jeg finner ikke å kunne utelukke muligheten av at hun den natt hadde samleie med D. Jeg legger da til grunn at det forholder seg som av G forklart, at hun ut på natten lå sammen med ham og da i utvetydige uttrykk oppfordret ham til å ha samleie med seg. Da han ikke var villig la D seg sammen med henne. D har benektet at de hadde kjønnslig omgang, men G har forklart at han hadde inntrykk av at de to hadde samleie, men kan ikke uttale seg bestemt om dette. B var ved anledningen etter det opplyste noe beruset. At hun har hatt lett for å innlate seg med menn, viser den omstendighet at hun hadde samleie med F til tross for at han bare var et flyktig bekjentskap. A traff hun første gang på veien hjem fra en fest, og de hadde samleie med hverandre under en gran en halv times tid etter at de hadde møtt hverandre. Sitt første samleie hadde hun da hun så vidt var fylt 16 år, og har senere hatt jevnlig kjønnslig omgang med A.

Til slutt kan nevnes, at A har forklart, at han fra mars måned brukte preventive midler (gummi) eller trakk seg tilbake før sedavgang. Dette er imidlertid benektet av B.

Etter det anførte voterer jeg for at A frifinnes så vel for farskap som bidragsplikt. - - -