Rt-1953-408

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1953-03-28
Publisert:	Rt-1953-408
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	L.nr. 47 B/1953
Parter:	Statsadvokat L.J. Dorenfeldt, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Mellbye).
Forfatter:	Berger, Eckhoff, Soelseth, Mindretall: Gaarder, Schei
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §39, Straffeprosessloven (1887) §228, §239, §240, Løsgjengerloven (1900) §16, §17, §18, Løsgjengerloven (1900), §257, §62, Straffeloven (1902), Alkoholloven (1927)

Dommer Berger: Ved Kristiansand byretts dom av 28. oktober 1947 ble A etter løsgjengerlovens §16, siste ledd, jfr. straffelovens §62, dømt til fengsel i 90 dager, og påtalemyndigheten fikk bemyndigelse til å anvende sikring etter straffelovens §39 nr. 1 i 5 år.

Sikringstiden utløp den 28. november 1952, men før utløpet av fristen utferdiget politimesteren i Kristiansand den 13. november 1952 tiltale til forlengelse av sikringen, og denne ble forkynt for tiltalte den 20. november 1952.

Kristiansand byrett avsa den 19. januar 1953 dom i saken med denne domsslutning:

«Påtalemyndigheten bemyndiges til overfor A å anvende de sikringsforanstaltninger som er nevnt i straffelovens §39 nr. 1 postene a) til og med d), dog ikke utover 5 år uten rettens samtykke.»

Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for at bemyndigelsen også skulle omfatte straffelovens §39 I e.

Politimesteren i Kristiansand har anket over dommen for å få bemyndigelse til å anvende samtlige sikringsforanstaltninger etter straffelovens §39 I a-f.

Jeg mener at påtalemyndighetens påstand bør tas til følge og at bemyndigelsen bør utvides til å omfatte alle sikringsmidler i straffelovens §39 nr. 1 a-f. Jeg finner dette nødvendig for at sikringstiltakene kan bli håndhevet med tilstrekkelig effektivitet. Jeg henviser til hva rettens formann har anført vedkommende sikringsmidler etter §39 I e. Og med hensyn til straffelovens §39 I f henviser jeg til at domfelte også etter dommen, nemlig den 9. ds., er arrestert for åpenbar beruselse, og jeg finner det da riktig at påtalemyndigheten også har dette sikringsmiddel til disposisjon, om det skulle vise seg nødvendig.

Jeg stemmer for denne

Side:409

dom:

I byrettens dom gjøres den endring at bemyndigelsen for påtalemyndigheten til å anvende sikringsmidler utvides til også å omfatte de sikringsmidler som er nevnt i straffelovens §39 I e-f.

Dommer Gaarder: Jeg er enig med byrettens formann. Jeg mener således at det i denne sak ikke er grunn til å gi bemyndigelse til å anvende fengslig forvaring som sikringsmiddel, men stemmer for at bemyndigelsen skal gjelde de sikringsmidler som er omhandlet i straffelovens §39 nr. 1, litra a-e.

Dommer Schei: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Gaarder.

Dommer Eckhoff: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommer Soelseth: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (byfogd Kristian Fauchald med domsmenn Rolf Andersen og Petter Dahl):

A er født xx.xx.1906 og hjemmehørende i Kristiansand. Han er ugift og uten forsørgelsesbyrde, er uformuende. og har i tidens løp hatt forskjellig slags arbeid, men har så vidt det. er opplyst i retten, aldri hatt arbeid i lengre tid. Den 29. oktober 1928 ble han dømt til 60 dagers fengsel, betinget, for overtredelse av straffelovens §257, jfr. §62, straffen er ikke sonet. Han er ikke senere dømt for forbrytelse av noen art, derimot har han helt siden 1928 i Kristiansand vært bøtelagt i alt ca. 70 ganger for overtredelse av løsgjengerlovens §16 §17. Hertil kommer et par bøter for andre forseelser samt en del bøter i Oslo. De fleste bøter er avsonet, enkelte betalt. Videre er han av Kristiansand byrett og Kristiansand forhørsrett dømt for overtredelser av løsgjengerlovens §16 til fengselsstraffer som alle er sonet. I medhold av samme lovs §18 er han 2 ganger dømt til anbringelse i tvangsarbeidshus eller kuranstalt, nemlig i henhold til dommer av 22. november 1933 og 16. februar 1939. Han var anbrakt vesentlig på Opstad og Sem tvangsarbeidshus. Endelig ble han ved byrettens dom av 28. oktober 1947 dømt for overtredelse av løsgjengerlovens §16 til 90 dagers fengsel. Samtidig ble påtalemyndigheten bemyndiget til å anvende sikringsmidler mot ham i samsvar med straffelovens §39 nr. 1, a-f i 5 år. Sikringen ble ansett iverksatt den 28. november 1947 og løp til den 28. november 1952. - - -

Retten skal bemerke:

Etter at sikringsdommen av 1947 var avsagt ble tiltalte sittende i kretsfengslet i Kristiansand en tid i påvente av vedtak om hvor han skulle anbringes. Han ble løslatt på prøve den 18. desember, men ble arrestert for fyll allerede den 22. s. m. Han ble besluttet anbrakt på Sem tvangsarbeidsanstalt, men før han kunne mottas der ble han igjen

Side:410

den 28. februar 1948 løslatt på prøve fra kretsfengslet. Tiltalte reiste da straks til Oslo hvor han fikk arbeid. Han ble imidlertid arrestert for beruselse 6. mars, den 7., 18. og 25 s. md. Han ble så fengslet og sendt til Sem tvangsarbeidshus, hvor han ankom 27. mai 1948. Han var der bare ca. 14 dager og ble så overført til Fengselssykehuset i Oslo. Tiltalte har forklart, at han led av depresjon. Han følte seg så åndelig nedfor at han la seg til sengs. Han ble liggende i ca. 8 måneder til tross for at han - etter hva han selv har forklart - ikke led av noen organisk sykdom som betinget sykeleie. Den 2. februar 1949 ble han sendt tilbake til Sem hvor han også la seg til sengs og ble liggende vel 1 måneds tid. Han ble så sendt til gårdbruker B, Botne, hvor han var til 16. mai s. å. Han fikk da permisjon for angivelig å besøke en dame han mente å være forlovet med i Oslo. Han vendte ikke tilbake til forpleieren til fastsatt tid. I stedet skaffet han seg noen jobber og ble i Oslo. Han erkjenner at han misbrukte alkohol og han ble den 18. mai innlagt på Ullevål sykehus på grunn av depresjon. Han var da beruset, men trodde at han led av en nyresykdom. Noen sykdom ble ikke konstatert. Etter å være kommet ut av sykehuset et par dager etter ble han arrestert på grunn av fyll. Han avsonet så bøter ilagt med hjemmel i løsgjengerloven og ble den 31. mai innlagt igjen på Fengselssykehuset på grunn av sin nedtrykthet. Ved mellomkomst av 2. vitne, hotelleier C, ble tiltalte løslatt på prøve 19. juni 1949. Allerede 1. juli ble han på ny arrestert for fyll i Oslo og satt i fengsel til soning av bøter. Ved Justisdepartementets beslutning av 23. august 1949 ble han besluttet sikret i privat forpleining i Frelsesarmeens hjem «Håpets Dør» på Fetsund. Der gjorde han tjeneste som «messegutt». På grunn av sin deprimerte sinnstilstand mente han seg ikke i stand til å utføre annet arbeid og slapp det da også. Den 19. november fikk han permisjon og reiste til Oslo hvor han traff sammen med hva han selv betegner som «et pikebarn», som han bodde hos noen dager. Han hadde fått låne en veske av en av betjeningen på «Håpets Dør». Denne vesken pantsatte han til en kelner og den er ikke senere kommet til rette, noe straffansvar for dette forhold er ikke gjort gjeldende mot tiltalte. Den 26. november kom han tilbake til Kristiansand og ble innsatt i kretsfengslet. Det er på det rene at Frelsesarmeen ikke ville ha noe mer med tiltalte å gjøre og dette var grunnen til at oppholdet på «Håpets Dør» ble avbrutt. Tiltalte ville heller ikke fortsette der da han fant «miljøet deprimerende». Justisdepartementet bestemte så at tiltalte skulle midlertidig sikres i Kristiansand kretsfengsel. I den tid han oppholdt seg her var han beskjeftiget på politiets bilverksted og han forklarer at han likte arbeidet godt. Han ble samtidig undersøkt av en psykiatrisk sakkyndig, hvoretter departementet bestemte at han skulle sikres i Opstad tvangsarbeidshus. Den 7. mars 1950 ble han transportert dit. Tiltalte forklarer at han straks ble sterkt åndelig deprimert. Han la seg til sengs og ble liggende i 20 måneder uten å lide av noen organisk lidelse, etter hva der er opplyst for retten. Selv sier han at han ikke var ute av celledøren før i november 1951. Det må ansees bevist at han i denne tiden, som også ved tidligere anledninger når han hadde lagt seg til sengs, var ytterst brysom og sytete. Han har selv forklart dette og at

Side:411

han bare ønsket å dø. Han forklarer også at han ville begå selvmord og det ble derfor iallfall delvis satt nattevakt hos ham. Det er imidlertid ikke opplyst at han har gjort noe forsøk på å ta sitt liv. Det ble i løpet av 1951 forsøkt å få anbrakt ham i privat forpleining, men det lyktes ikke. I september s. å. besluttet departementet å overføre ham til fortsatt sikring på Ila sikringsanstalt og den 14. november ble han sendt dit. Også her la han seg til sengs. Han forklarer selv at han «faller helt sammen når han kommer inn i anstalt». Etter en tids forløp begynte han imidlertid å arbeide litt som «ganggutt» og han fungerte også som barber for medfanger. Han søkte stadig om å komme ut og den 13. juni 1952 fikk han tillatelse til å følge med en av diakonene. Det var meningen at han skulle ha vært under dennes kontroll hele tiden. Imidlertid reiste tiltalte til Fredrikstad hvor han oppsøkte en venninne som han bodde hos en dag. Han drakk seg full og ble arrestert, men slapp løs og reiste via Oslo til Horten hvor han også besøkte en dame. På Horten meldte han seg til politiet som «rømt sikringsfange» og ble 21. juni 1952 transportert tilbake til Ila hvor han så oppholdt seg til han ble sendt til Kristiansand kretsfengsel, etter at tiltalebeslutning var utferdiget mot ham den 18. november s. å. Ved Kristiansand forhørsretts kjennelse av 28. november 1952 ble han besluttet holdt i varetektsfengsel inntil spørsmålet om forlengelse av sikringstiden for ham er endelig avgjort, jfr. strpl. §239 annet ledd og §228 nr. 5, jfr. §240.

Tiltalte har flere ganger vært underkastet mental observasjon. I foran nevnte dom av Kristiansand byrett av 28. oktober 1947 er referert den rettspsykiatriske erklæring som reservelæge Ragnar Wærnes, (ved Eg sykehus) og stadsfysikus Guttorm Haaversen avga 5. september 1947. Observasjonen foregikk på Eg sykehus, hvor tiltalte var innlagt i ca. 3 måneder. De sakkyndige var enige om å karakterisere ham som en person med mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner. Han har normal intelligens og var lett å ha med å gjøre, men krypende slesk, innsmigrende, innpåsliten og servil. Han kom med begredelige bønner om å slippe ut. Videre fant de sakkyndige at han under sitt opphold på sykehuset forsøkte å lage vanskeligheter av forskjellig art. De fant at han ingen forståelse hadde av sin tilstand. Han klaget stadig over dårlig behandling og maste for å få en «ny sjanse» til å rette seg opp igjen. Tiltalte var så brysom at man på Eg sykehus bare var glad for å bli kvitt ham. De sakkyndige fant at tiltalte ikke var sinnssyk, men en konstitusjonell psykopat, sensitiv og utpreget holdningsløs med atskillig hysteriske trekk. Hans sjelsevner var svekket på det moralske og etiske område. De fant dessuten at han var følelsesmessig overflatet, begredelig og selvmedlidende i utpreget grad.

Tiltalte har videre vært mentalobservert før han ble anbrakt på Opstad i 1950. Endelig har han i anledning av spørsmålet om forlengelse av sikringstiden vært underkastet rettspsykiatrisk undersøkelse av overlæge Christofer Lohne Knudsen og overlæge Nils Kinnerød etter oppnevning av Kristiansand forhørsrett av 6. september 1952. Overensstemmende med så vel påtalemyndighetens som tiltaltes og hans forsvarers ønske har bare den ene av de sakkyndige, overlæge Kinnerød, avgitt forklaring under hovedforhandlingen i tilknytning til den enstemmige

Side:412

erklæring fra de sakkyndige datert 6. november 1952. De sakkyndige har ikke funnet noen legemlige mangler eller sykdommer hos tiltalte som har et friskt utseende og er i godt hold. Han er heller ikke nå sinnssyk, men hans sinn er meget sensitivt og han er derved vanskelig å ha med å gjøre. Han har opptrådt som en masende og selvmordstruende hysteriker som benytter seg av overdrivelser og også simulasjon for å få sin vilje. Da han på Ila sikringsanstalt forsto at hans mas ikke førte til noe begynte han å arbeide, selv om det gikk langsomt. Lohne Knudsen og Kinnerød har, i likhet med de tidligere sakkyndige, som har undersøkt tiltalte, funnet at han er en sensitiv, holdningsløs psykopat med hysteriforme reaksjoner under opphold i lukket anstalt. Han reagerer etter deres mening med alkoholmisbruk ved den minste, hverdagslige fortredelighet og motgang. Også den psykiatriske erklæring av 1952 konkluderer med at tiltalte er en person med mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner. Tiltalte karakteriserer i sin forklaring for retten seg selv som «sensibel» og «nærtagende» og har for retten gitt en detaljert fremstilling av sitt liv delvis før men særlig etter dommen av 1947. Hele fremstillingen bekrefter, hva de sakkyndige har fremhevet om hans psykiske legning. En rekke av hans uttalelser var åpenbart dramatiske og overdrevne. Både ved de sakkyndiges erklæringer og ved tiltaltes egen forklaring finner retten det således bevist at tiltalte har mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner.

Ved begge de to foran nevnte mentalobservasjoner kom de sakkyndige til det resultat at det er fare for at tiltalte på grunn av sine mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner atter vil gjøre seg skyldig i alkoholmisbruk og overtredelser av løsgjengerlovens bestemmelser. Tiltalte har innen retten uttrykkelig erkjent at han siden han var noen og tyve år har misbrukt alkohol og det fremgår tydelig nok at det meget store antall bøter og fengselsstraffer han har fått for forseelser mot løsgjengerlovens §16 og §17. Tiltalte har, som allerede nevnt, flere ganger vært anbrakt i tvangsarbeidehus eller kuranstalt. Han anfører selv at han har sittet inne i ca. 20 år i alt. Det er imidlertid tydelig at alle de anstrengelser som er gjort for å prøve å få ham bort fra alkoholmisbruk hittil har vært forgjeves. Retten er derfor ikke i tvil om at det er riktig - som de sakkkyndige anfører - at det er fare for at han på grunn av sine mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner igjen vil komme til å forse seg mot løsgjengerlovens bestemmelser om han settes på fri fot. Tiltalte har i sitt tidligere liv tilstrekkelig vist at han ikke har evne til å stå på egne ben.

Det er fra forsvarerens side anført at sikringsbestemmelsene i straffelovens §39 vel etter sin ordlyd, men ikke etter sin «ånd» har anvendelse på tiltalte. I anledning herav bemerkes, at Høyesterett allerede i en dom av 8. oktober 1932 opprettholdt en sikringsdom for en mann som var idømt bøter for beruselse og ulovlig brennevinssalg ( Rt-1932-960), se også Kjerschows kommentar til straffeloven 71 (ad 1). Sikring i forbindelse med domfellelse for forseelser mot løsgjenger- og rusdrikklovens bestemmelser har vært anvendt i atskillig utstrekning. se Fengselsstyrets statistikk inntatt i De nordiske kriminalistforeningers årbok 1949-1950 45

Side:413

Retten finner det såeldes godtgjort at betingelsene for å anvende sikring fremdeles er til stede.

Tiltalte med tilslutning av forsvareren har hevdet at sikringsmidler iallfall ikke bør anvendes. Retten er ikke enig i at tiltalte bør fritas for sikring. Han har, som det fremgår av referatet av hans forhoid etter dommen av 1947 fått flere sjanser til å forbedre seg uten at det har gitt noe resultat og det er på det rene at han før 1947 har hatt en lang rekke muligheter for å komme på fote igjen. Det fremgår endelig av den bevisførsel som har funnet sted under hovedforhandlingen at 2. vitne har gjort anstrengelser for å hjelpe tiltalte ved å la ham bo hos seg og skaffe ham opphold på Hadeland. Også tiltaltes brødre (4. og 5. vitne) har forsøkt å hjelpe ham, alt uten positivt resultat. Alt tatt i betraktning finner retten derfor ikke å kunne unnlate å forlenge sikringstiden. Blir han ikke sikret er det overveiende sannsynlig at han i løpet av kort tid igjen vil falle tilbake til misbruk av alkohol og således falle samfunnet til byrde.

Retten finner dessuten at det vil være like meget i tiltaltes egen velforståtte interesse som i samfunnets at han undergis den kontroll som vil bli etablert når sikringstiden forlenges jfr. Rt-1935-886.

Med hensyn til sikringsrammen bemerkes, at den etter flertallets (domsmennenes) mening bare bør omfatte de tiltak som er nevnt i straffelovens §39 nr. 1 postene a) til og med d). Tiltalte har erklært seg villig til å underkaste seg «Antabus» («Aversan») -kur og han ønsker å underkaste seg tilsyn av foreningen Anonyme Alkoholikere. Den lokale avdeling i Kristiansand har ifølge 3. vitnes forklaring erklært seg villig til å oppta tiltalte og føre kontroll med ham. Flertallet viser også til den forklaring foreningens hovedsekretær (1. vitne) har gitt og hvoretter foreningen har kunnet konstatere gode resultater når det gjelder de såkalte «kurumulige» alkoholikere. Flertallet mener at videregående sikringsbestemmelser vil kunne virke hemmende på AA's arbeid med tiltalte og deprimerende på ham. Rettens formann finner at det også bør være anledning å bruke de sikringsmidler som er nevnt i §39 nr. 1 e). At påtalemyndigheten (departementet) har adgang til å innsette tiltalte i kuranstalt, arbeidshus m.v. hindrer ikke AA's arbeid. De mildere sikringsmidler lar seg ikke håndheve med fornøden konsekvens når det ikke også er adgang til skarpere tiltak. Disse skarpere midler bør tas i bakhånden. Det henvises til statsadvokat Dorenfeldts foredrag inntatt i De nordiske kriminalistforeningers årbok 1949-1950 9-10 og Høyesteretts dom inntatt i Rt-1949-404 flg. Retten er enstemmig av den oppfatning at det ikke er behov for å holde tiltalte i fengsel i sikringsøyemed straffelovens §39 nr. 1 post f), idet han etter 1928 ikke har vist kriminelle tilbøyeligheter. - - -

Side:414