Rt-1953-52

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1953-01-17
Publisert:	Rt-1953-52
Stikkord:	Gjenopptagelse
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 7 B/1953
Parter:	Erstatningsdirektoratet (høyesterettsadvokat Knut Blom) mot A (høyesterettsadvokat H. Kiær Mordt).
Forfatter:	Skau, Eckhoff, Dæhli, Bahr, Soelseth
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §397, Landssvikanordningen (1944) §25, §2, Straffeprosessloven (1887) §449, §355, §396, §405, §407, §408, §412, §413, §414, §93, Motorvognloven (1926) §30, §42, Utrenskingsloven (1946), Landssvikloven (1947) §22

Dommer Skau: Den 18. november 1946 utferdiget Oslo politikammer forelegg mot Bjarne Johan Rosenberg for overtredelse av landssvikanordningens §2, 1 a og nr. 2. Forelegget gikk ut på en bot kr. 50 000,00, og erstatning kr. 450 000,00 etter anordningens §25.

Side:53

Rosenberg vedtok forelegget den 18. januar 1947. I skriv av 18. april 1950 til Eidsivating lagmannsrett begjærte han saken gjenopptatt for så vidt angår erstatningen, under henvisning til tvistemålslovens §407 nr. 6, jfr. straffeprosesslovens §449 annet ledd. Eidsivating lagmannsrett avsa den 27. januar 1951 dom i saken med slik domsslutning:

«Bjarne Johan Rosenberg dømmes i medhold av landssviklovens §22 til å betale det offentlige ved Erstatningsdirektoratet en erstatning på kr. 250 000,00.

Det av Bjarne Johan Rosenberg under 18. januar 1947 vedtatte forelegg oppheves for så vidt angår den etter landssvikanordningens §25 ilagte erstatning på kr. 450 000,00.

Hver av partene bærer sine omkostninger.»

Dommen er avsagt under dissens. En av lagdommerne stemte prinsipalt for at begjæringen skulle forkastes, subsidiært for at erstatningen skulle settes til kr. 350 000,00.

Denne dom har Erstatningsdirektoratet påanket til Høyesterett og lagt ned slik påstand:

«Prinsipalt: Begjæringen om gjenopptagelse avvises.

Subsidiært: Begjæringen om gjenopptagelse forkastes.

Ytterligere subsidiært: Det i forelegget fastsatte erstatningsansvar opprettholdes.

I alle tilfelle: Direktør Bjarne Rosenberg tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige for lagmannsrett og Høyesterett.»

Etter utløpet av tilsvarsfristen har Rosenberg erklært motanke. Ved lagmannsrettens kjennelse av 4. januar 1952 fikk han oppreisning mot oversittelse av fristen. Rosenberg har lagt ned slik påstand:

1. At anken avvises for så vidt den angår lagmannsrettens avgjørelse av at gjenopptagelse skal skje og lagmannsrettens beslutning om å fremme saken ved lagmannsretten i realiteten.

2. Prinsipalt:

At motparten frifinnes for Erstatningsdirektoratets erstatningskrav.

Subsidiært:

At Høyesterett fastsetter motpartens erstatningsansvar på mildeste måte.

3. At motparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Om sakens sammenheng viser jeg til lagmannsrettens domsgrunner. Jeg bemerker dog at det er en misforståelse når lagmannsretten synes å ha gått ut fra at Rosenberg, da han vedtok forelegget, ikke var kjent med den feil at sluttsummen på hans formue i Erstatningsdirektoratets uttalelse til påtalemyndigheten var anført med et beløp som var kr. 200 000,00 for høyt.

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak til avhør av

Side:54

parter og vitner. Dessuten er for Høyesterett lagt frem erklæringer fra en del av dem som avga forklaring for lagmannsretten.

Erstatningsdirektoratet - jeg kaller det senere direktoratet - har i det vesentlige gjort gjeldende følgende:

I. Lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at betingelsene for gjenopptagelse er til stede.

a. En riktig forståelse av kompetanseforholdet mellom påtalemyndigheten og direktoratet i det foreliggende tilfelle må lede til at det var direktoratet som hadde å fastsette det erstatningskrav som skulle gjøres gjeldende ved forelegg. Påtalemyndigheten hadde ikke noen plikt eller oppfordring til å gjøre seg opp en selvstendig mening om størrelsen av erstatningskravet.

b. Lagmannsretten har tatt feil når den har ansett det åpenbart at Rosenberg ikke ville ha vedtatt forelegget den 18. januar 1947 «om de kjensgjerninger som det her er tale om hadde vært opplyst på det tidspunkt». Det er uriktig hvis lagmannsrettens flertall har ment at gjenopptagelse kan finne sted hvis Rosenberg ikke ville vedtatt forelegget den 18. januar 1947, men først en tid etter.

c. Direktoratet har for øvrig nevnt at det mener at begjæringen om gjenopptagelse er satt frem for sent, og at begjæringen derfor skulle vært avvist. Dette spørsmål har lagmannsretten, hevder direktoratet, unnlatt å drøfte og ta standpunkt til.

II. Subsidiært har direktoratet hevdet at om gjenopptagelse finner sted, kan retten bare gå til opphevelse av forelegget, ikke avsi dom i realiteten.

III. Ytterligere subsidiært hevder direktoratet at lagmannsretten har satt erstatningen for lavt.

Rosenberg har i det vesentlige gjort gjeldende følgende:

A. Anken må avvises.

1. Det er ikke adgang til å anvende noe rettsmiddel mot en avgjørelse som går ut på at gjenopptagelse tillates. Og hvis det er det, så må rettsmidlet iallfall være kjæremål og ikke anke.

2. Anken er ikke erklært av rette vedkommende, som er påtalemyndigheten, ikke direktoratet.

B. De «nye kjensgjerninger» som skal begrunne gjenopptagelse har Rosenberg under prosedyren for Høyesterett i det vesentlige resymert slik:

«1. Den omstendighet at feilen kr. 200 000,00 ikke ble beriktiget for den bestemmende myndighet, påtalemyndigheten, som etter gjeldende praksis hadde anledning til å ta forelegget tilbake og omgjøre dets bestemmelser om erstatningsansvaret.

2. At ansvaret var fastsatt under den forutsetning at

Side:55

direktør Rosenberg kunne sitte med aksjene, hvilket ikke tidligere klart fremgikk av Erstatningsdirektoratets innstilling.

Disse to nye kjensgjerninger må sees i sammenheng med sakens andre opplysninger således:

a. I forbindelse med punkt 1 at direktør Rosenberg overensstemmende med E. D.s praksis og på grunn av E. D.s opptreden under forhandlingene med dette hadde bygget på at E. D. var den bestemmende myndighet og at det derfor oppsto en helt ny situasjon da direktør Rosenberg etter 7. februar 1950 fikk kjennskap til resolusjonens innhold.

b. I forbindelse med punkt 2:

I. At direktør Rosenberg først gjennom E. D.s P.M. fremlagt for lagmannsretten hadde fått opplysning om at ansvaret var fastsatt slik at det ikke skulle være umulig for ham å fortsette virksomheten.

II. I forbindelse med punkt 2 at dette også måtte antas erkjent i påtegningsskrivelsen av 31. januar 1949, se også begjæringen, mens det nå er dokumentert at etter direktoratets fastsettelse av ansvaret kan direktør Rosenberg ikke beholde verkstedet.

3. Som anført i begjæringen E. D.s erkjennelse av at der ved den opprinnelige ansettelse ikke var tatt tilstrekkelig hensyn til at formuen ikke var likvid i forbindelse med den opplysning som var fremkommet under lagmannsrettssaken at E. D. hadde fastsatt ansvaret under hensyn til hva Rosenberg kunne oppnå i banklån uten hensyntagen til Rosenbergs evne til å betale renter og avdrag av dette lån.»

I tilknytning til dette har Rosenberg anført:

Hadde han visst at det var påtalemyndigheten som var den kompetente myndighet, og at påtalemyndigheten ikke hadde fått de opplysninger som han i en rekke skriv hadde meddelt direktoratet - herunder at sluttsummen på formuen ved en feilskrift var oppgitt med et beløp som var kr. 200 000,00 for høyt - så ville han ha sørget for at påtalemyndigheten hadde fått disse opplysninger. Påtalemyndigheten ville da, hevder han, ha satt erstatningsbeløpet vesentlig lavere. Og, hadde den ikke gjort det, så ville han ha nektet å vedta forelegget. Han kunne da ha vedtatt boten, og fått saken inn for retten for så vidt angår erstatningsbeløpet.

Videre har Rosenberg som grunnlag for gjenopptagelsen påberopt seg bestemmelsen i tvistemålslovens §405. Endelig hevder han at lagmannsretten har tatt feil når den har antatt at gjenopptagelse ikke kunne kreves etter §407

Side:56

nr. 3 på grunnlag av den før nevnte skrivfeil i direktoratets uttalelse til påtalemyndigheten, i forbindelse med det forhold at påtalemyndigheten ikke ble gjort oppmerksom på feilen.

C. Lagmannsretten har uriktig idømt erstatning; iallfall er beløpet for høyt.

Prosedyren for Høyesterett har vært delt slik at den foreløpig har vært begrenset til å gjelde det som har med gjenopptagelsesspørsmålet å gjøre, og de prosessuelle innsigelser som knytter seg til denne del av saken.

Jeg skal først behandle de innsigelser fra Rosenbergs side som ligger til grunn for hans påstand om at anken må avvises.

Jeg finner det klart at Rosenberg ikke kan gis medhold i at det ikke kan anvendes rettsmidler mot en avgjørelse som går ut på å ta en begjæring om gjenopptagelse til følge. Regelen er at rettslige avgjørelser som er truffet av en underinstans kan gjøres til gjenstand for overprøvning, gjennom anke eller kjæremål, når ikke annet er uttrykkelig bestemt - tvistemålslovens §355 og §396. Noen bestemmelse om at en avgjørelse som her omhandlet skulle være unntatt fra overprøvning finnes ikke. At avgjørelsen ikke etter sin art er uangripelig er klart. Rosenberg har påberopt seg bestemmelsene i tvistemålslovens §413, siste ledd. Denne gjelder imidlertid bare en beslutning om å henvise begjæringen om gjenopptagelse til hovedforhandling - ikke selve avgjørelsen om at begjæringen tas til følge.

I det foreliggende tilfelle har lagmannsretten henvist saken til hovedforhandling, og under denne besluttet å ta begjæringen om gjenopptagelse til følge, og har i umiddelbar forbindelse med dette avsagt dom i realiteten. Beslutningen kan da ikke gjøres til gjenstand for kjæremål, men må angripes gjennom anke over dommen, slik som gjort - se tvistemålslovens §397, jfr. Altens kommentar, note 1 til denne paragraf, note 1 til §414 og note 3 og 4 til §93.

At direktoratet var rette vedkommende til å anke kan etter min mening ikke være tvilsomt. Jeg finner det tilstrekkelig å peke på at begjæringen om gjenopptagelse bare gjelder erstatningen, at direktoratet i begjæringen var oppgitt som motpart ved siden av påtalemyndigheten og at dommen går ut på betaling til det offentlige ved Erstatningsdirektoratet.

Etter dette kan Rosenbergs påstand om at anken må avvises ikke tas til følge.

Før jeg går over til å behandle spørsmålet om begjæringen om gjenopptagelse er satt frem i tide, og om vilkårene for gjenopptagelse foreligger, skal jeg ta opp et spørsmål som har vært reist under prosedyren - nemlig om gjenopptagelse skal skje etter tvistemålslovens regler eller etter reglene i straffeprosessloven.

Jeg antar at begjæringen med rette er satt frem og behandlet etter tvistemålsloven. Ved Høyesteretts plenumsdom

Side:57

i Stephansonsaken - Rt-1945-26 ff. - er det slått fast at erstatningskrav etter landssvikanordningen må behandles etter straffeprosesslovens kapitel 32 med de endringer som måtte finnes i rettergangsanordningen. Og straffeprosesslovens §449, annet ledd, slik paragrafen lyder etter endringsloven av 10. mars 1939, bestemmer at mot avgjørelse av andre borgerlige rettskrav under straffesaker enn de som er nevnt i første ledd, kan særskilt anke finne sted etter reglene i lov om rettergangsmåten for tvistemål. Det samme, heter det videre, gjelder gjenopptagelse. Noen bestemmelse i rettergangsanordningen som skulle føre til en annen løsning finnes ikke. Jeg anser således den rettsoppfatning som Stephanson-dommen bygger på, som avgjørende for det spørsmål som jeg her behandler. Jeg finner det derfor ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om det er noen uoverensstemmelse mellom denne oppfatning og den som er lagt til grunn for Høyesteretts kjennelse i saken mot Harald Bakke - Rt-1951-598, hvor det ble antatt at en begjæring om gjenopptagelse i sak om avskjed etter utrenskningsloven og rettergangsloven i landssviksaker skulle avgjøres etter reglene i straffeprosesslovens kapitel 30. Jeg nevner til slutning i denne forbindelse at Høyesteretts Kjæremålsutvalg i den kjennelse som ble avsagt i anledning av at lagmannsretten først hadde avvist Rosenbergs begjæring, se Rt-1950-514, også har gitt uttrykk for den oppfatning at det er tvistemålslovens regler om vilkårene for og fremgangsmåten ved gjenopptagelse, som kommer til anvendelse når det bare er vedtagelsen av erstatningen som angripes. På denne oppfatning bygger også en utrykt kjennelse av Kjæremålsutvalget av 2. juli 1951, Eilif Spjeldnes, en avgjørelse som altså er truffet etter at Høyesteretts kjennelse i Bakke-saken var avsagt.

Jeg antar altså at lagmannsretten med rette har behandlet og avgjort Rosenbergs begjæring etter reglene i tvistemålsloven.

Før jeg går over til gjenopptagelsesgrunnene skal jeg bemerke at jeg ikke finner at begjæringen om gjenopptagelse er satt frem for sent. Rosenberg hevder at de nye kjensgjerninger som han påberoper seg, først kom til hans kunnskap da hans advokat etter den 7. februar 1950 hadde fått lånt ut sakens dokumenter. Jeg har ingen grunn til å tvile på at dette er riktig, og da begjæringen om gjenopptagelse er satt frem 18. april 1950, er den rettidig - jfr. tvistemålslovens §408.

Jeg kommer så til gjenopptagelsesgrunnene.

At bestemmelsen i tvistemålslovens §405 ikke kan anvendes på det foreliggende tilfelle finner jeg uten videre klart.

Når det gjelder påberopelsen av bestemmelsen i tvistemålslovens §407 nr. 3 er jeg enig med lagmannsretten og kan vise til dens begrunnelse.

Derimot er jeg kommet til et annet resultat enn lagmannsretten med hensyn til det grunnlag som bygger på tvistemålslovens §407 nr. 6.

Side:58

Etter mitt syn på saken er det ikke nødvendig å ta standpunkt til det kompetansespørsmål som har inntatt en bred plass under prosedyren. Avgjørende for mitt resultat er det at jeg ikke finner noen grunn til å anta at påtalemyndigheten, etter det syn på den økonomiske reaksjon i landssviksaker som ble lagt til grunn den gang, ville ha redusert erstatningsbeløpet om den hadde fått de opplysninger som Rosenberg påberoper seg. Og jeg kan heller ikke anta - enn si finne det åpenbart - at Rosenberg, når forelegget av påtalemyndigheten var blitt fastholdt, ville ha nektet å vedta det, for å få erstatningen prøvet av retten. Jeg finner det tilstrekkelig om dette å vise til den redegjørelse som ble gitt i en søknad om nedsettelse av erstatningen som på vegne av Rosenberg ble sendt Stortinget den 22. februar 1949. Under et avsnitt «Om grunnen til vedtagelsen av forelegget» heter det bl.a.:

«Direktør Rosenberg hadde, om han hadde stått fritt, ønsket å se rettens avgjørelse, så vel angående spørsmålet om straffbarbeten av hans medlemskap som angående fastsettelsen av straff og erstatningsansvar. - - -

Når direktør Rosenberg vedtok forelegget og ikke tok rettssak var grunnen følgende:

Visstnok måtte det etter de foreliggende opplysninger og rettspraksis være utvilsomt, at erstatningsansvaret ville bli betydelig nedsatt, men en rettssak ville forlenge sakens behandling nesten i ubestemt tid. Verkstedet gikk på grunn av manglende sakkyndig ledelse så dårlig, at selskapet i mellomtiden kunne bli konkurs. Driften gikk med så sterkt underskudd at det kunne tenkes reist aksjon om at verkstedet skulle overgå til andre eiere, i hvilket tilfelle direktør Rosenberg ville stå tilbake blottet for eksistensmidler. - - -

Erstatningsdirektoratets og politiets ansettelse av bot og erstatningsansvar til samlet sum kr. 500 000,00 måtte for direktør Rosenberg fremstille seg som helt uoverkommelig. - - -

Men da en domstolsbehandling kunne komme til å medføre kanskje flere års utsettelse, var han faktisk forhindret fra å bringe saken inn for retten. Da det derfor lykkedes direktør Rosenberg å få den nødvendige kreditt, vedtok han forelegget. Han var i en tvangssituasjon og måtte under alle omstendigheter vedta, da dette var den eneste mulige redning.»

Til dette har Rosenberg anført, at hvis han den gang da han vedtok forelegget hadde kjent til den kgl. resolusjon av 3. august 1945 og Riksadvokatens rundskriv om den av 22. s. m., så ville han ha vedtatt boten og latt erstatningskravet prøve av retten. Han kunne da ha stilt garanti for erstatningsbeløpet og derved fått herredømme over verkstedet igjen. Om dette finner jeg det tilstrekkelig å bemerke at direktoratet har bestridt at påtalemyndigheten ville ha gått med på en slik oppdeling, og jeg har ikke noe holdepunkt for å anta at den ville ha gjort det.

Om vedtagelsen av forelegget, som følge av henvendelser

Side:59

fra Rosenbergs side til påtalemyndigheten, ikke ville ha funnet sted den 18. januar, men først på et senere tidspunkt, kan åpenbart ikke spille noen rolle.

Som det fremgår av det resymé som jeg tidligere har referert, har Rosenberg endelig gjort gjeldende at direktoratet ved fastsettelsen av ansvaret har gjort feil. Ansvaret var fastsatt slik at det ikke skulle være umulig for ham å fortsette virksomheten, mens det nå skal være godtgjort at han ikke kan beholde verkstedet, og direktoratet har ikke tatt tilstrekkelig hensyn til at formuen ikke var likvid. Til det er å si at dette iallfall ikke er «kjensgjerninger» som kan komme i betraktning som grunnlag for gjenopptagelse. Direktoratet har for øvrig bestridt at det var noen forutsetning at det ikke skulle være umulig for Rosenberg å fortsette virksomheten, og hevder at man, da den økonomiske reaksjon ble fastsatt, tok de hensyn til den manglende likviditet som man den gang mente burde tas.

Jeg finner altså at det grunnlag som kravet om gjenopptagelse er bygget på, ikke kan føre frem. En annen sak er det om den vurdering av det økonomiske ansvar som forelegget bygget på, etter den senere praksis i slike saker er for streng, og om den utvikling som har funnet sted etter at Rosenberg vedtok forelegget, har vist at det ikke ble tatt tilstrekkelig hensyn til at hans formue ikke var likvid. Dette er i tilfelle forhold som må gjøres gjeldende ved søknad om nedsettelse. Etter det resultat som jeg er kommet til faller prosedyren om erstatningskravet bort, og dermed også dokumentasjonen av det bevisstoff som gjelder Rosenbergs økonomiske bæreevne i dag. Jeg har derfor ingen anledning til å foreta noen selvstendig vurdering av spørsmålet om reduksjon av erstatningsbeløpet under hensyn til den etterfølgende utvikling. Jeg finner imidlertid grunn til her å peke på at Erstatningsdirektoratets hovedkontor i en uttalelse av 31. januar 1950 til Justisdepartementet anbefalte at erstatningen skulle settes ned til kr. 350 000,00, det samme beløp som den dissenterende dommer i lagmannsretten stemte for.

Etter mitt resultat blir det ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om lagmannsretten, når den tok Rosenbergs begjæring til følge, bare kunne oppheve forelegget og ikke gi dom i realiteten. Da lagmannsretten med urette har antatt at vilkår for gjenopptagelse forelå, må dommen av den grunn kjennes ugyldig.

Jeg mener at Rosenberg må betale saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.

Jeg stemmer for slik kjennelse:

Begjæringen om gjenopptagelse forkastes. Lagmannsrettens dom oppheves.

I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett

Side:60

betaler Bjarne Rosenberg til Staten ved Erstatningsdirektoratet 8000 - åtte tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Dæhli, Bahr og Soelseth: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne P. J. Gløersen, Johs. M. Rivertz og Henry Østild):

- - -

Etter de opplysninger som nå er fremkommet finner lagmannsretten at saken er tilstrekkelig klarlagt ikke bare til å avgjøre om betingelsene for gjenopptagelse foreligger, men også til eventuelt å treffe realitetsavgjørelse i saken. Retten finner det da meget hensiktsmessig straks å ta saken opp til realitetsavgjørelse, hvilket loven også åpner adgang til. jfr. Altens kommentarutgave til tvistemålsloven (2. utgave) anm. 1 til §414.

For så vidt angår gjenopptagelsesspørsmålet har Rosenberg anført i det vesentlige: at han den 7. februar 1950 brakte i erfaring at påtalemyndigheten da den utferdiget forelegget mot ham, bygget på en oppgave fra Erstatningsdirektoratet hvori Rosenbergs formue ved en skrivfeil var oppgitt kr. 200 000,00 for høyt og at påtalemyndigheten heller ikke var blitt forelagt en fremstilling fra hans side hvor han hevdet at en så stor økonomisk reaksjon mot ham som Erstatningsdirektoratet hadde foreslått, ville sette ham i så store likviditetsvanskeligheter at han kunne bli nødt til å gå fra sin bedrift. Dette ville være imot direktoratets forutsetninger og ville også medføre en fullstendig endring av den formuesstilling som direktoratet hadde lagt til grunn for sitt forslag til økonomisk reaksjon.

Rosenberg har på grunnlag av dette faktiske forhold påberopt som grunnlag for en gjenopptagelse av erstatningssaken mot ham:

1. At det er åpenbart at påtalemyndigheten - hvis den hadde hatt kjennskap til forholdet - ville satt erstatningsbeløpet betydelig lavere enn det ble gjort i forelegget, og at dette etter tvistemålslovens §407 nr. 6 hjemler en gjenopptagelse.

2. At han - hvis han hadde visst at forelegget var utferdiget på et uriktig grunnlag - ikke ville vedtatt det. Dette hjemler også etter tvistemålslovens §407 nr. 6 en gjenopptagelse av erstatningssaken.

3. At den uriktige formuesoppgave i lovens forstand må betraktes som «falsk» slik at gjenopptagelse også er hjemlet i tvistemålslovens §407 nr. 3.

Ad. 1. For så vidt angår denne gjenopptagelsesgrunn har Erstatningsdirektoratet erkjent riktigheten av det faktiske forhold som Rosenberg således har påberopt seg, men hevder at feilskriften i formuesoppgaven og den unnlatte oversendelse av Rosenbergs redegjørelse til påtalemyndigheten ikke har hatt noen innflytelse på fastsettelsen av erstatningsbeløpet i forelegget. Erstatningsdirektoratet var klar over den riktige formue og hadde tatt tilbørlig hensyn til Rosenbergs likviditetsvanskeligheter

Side:61

da forslaget til økonomisk reaksjon ble gitt. Det er ingen grunn til å anta at påtalemyndigheten ville ha fraveket forslaget selv om formuesoppgaven i direktoratets innstilling hadde vært kr. 200 000,00 lavere og selv om Rosenbergs redegjørelse om likviditeten hadde vært påtalemyndigheten bekjent.

Direktoratet har som nærmere begrunnelse for dette syn anført at det etter landssvikanordningens §42 var direktoratet som skulle fastsette og forestå innkrevningen av erstatninger etter anordningens §25. Ved kgl. res. av 3. august 1945 ble det riktignok av hensiktsmessighetsgrunner og for å unngå dobbeltbehandling fastsatt at påtalemyndigheten - når den fremmet sak etter rettergangsanordningen av 16. februar 1945 - i alminnelighet skulle ta med i forelegget eller tiltalebeslutningen også de økonomiske krav etter landssvikanordningens §42 nr. 2 som det kunne bli tale om å gjøre gjeldende i vedkommende sak. Men det ble samtidig fastsatt at påtalemyndigheten når det gjaldt større økonomiske krav alltid skulle innhente direktoratets uttalelse før forelegg eller tiltalebeslutning ble utferdiget. Når slik uttalelse har vært avgitt har påtalemyndigheten alltid uten videre lagt den til grunn idet det var direktoratet - som den myndighet som foresto hele det økonomiske oppgjør med landssvikerne - som hadde best rede på disse spørsmål. I rundskriv av 22. august 1945 fra riksadvokaten til statsadvokatene for landssviksaker uttales det derfor også i anledning av den nevnte resolusjon at påtalemyndigheten for så vidt angikk de økonomiske krav i alminnelighet uten videre burde legge uttalelsen fra Erstatningsdirektoratet til grunn. Overensstemmende hermed har det også vært forholdt under hele rettsoppgjøret.

Lagmannsrettens flertall (nemlig rettens formann og lagdommer Rivertz) har i sin beslutning av 11. september 1950 gått ut fra at påtalemyndigheten - når den fremmet økonomiske krav i forbindelse med en straffesak - pliktet å foreta en selvstendig vurdering også av de økonomiske krav og for så vidt ikke var bundet av direktoratets innstilling som bare kunne ansees som et begrunnet forslag. Lagmannsrettens flertall har som følge herav i beslutningen antatt at påtalemyndigheten ved utferdigelsen av forelegget kan ha lagt vekt på den feilaktige formuesoppgave og fant derfor ikke den påberopte gjenopptagelsesgrunn åpenbart utilstrekkelig, (jfr. tvistemålslovens §412 første ledd). Etter de opplysninger som er fremkommet under hovedforhandlingen må lagmannsrettens flertall nå i motsetning til i beslutningen av 11. september 1950 gå ut fra at påtalemyndigheten under det økonomiske rettsoppgjør i praksis har ansett seg bundet av Erstatningsdirektoratets forslag og derfor - i hvert fall ikke uten uttrykkelig begjæring - har foretatt noen selvstendig vurdering av de økonomiske krav. Hvorvidt denne praksis har vært overensstemmende med en riktig fortolkning av resolusjonen av 3. august 1945 som utvilsomt forutsetter et samarbeid mellom direktoratet og påtalemyndigheten når denne fremmer økonomiske krav i forbindelse med en straffesak, kan kanskje fremby noen tvil, men lagmannsrettens flertall finner det etter de opplysninger som nå foreligger om den praksis som har vært fulgt unødvendig å ta standpunkt til spørsmålet, idet en i ethvert fall ikke kan finne det åpenbart

Side:62

at påtalemyndigheten i tilfellet Rosenberg ville ha ansatt erstatningen lavere om formuesoppgaven i direktoratets oppgave til påtalemyndigheten hadde vært kr. 200 000,00 lavere. En antar også at det samme er tilfelle med den redegjørelse om likviditeten som Rosenberg hadde sendt direktoratet, men som dette ikke hadde videreekspedert til påtalemyndigheten.

Mindretallet - lagdommer Østlid - bemerker i anledning av flertallets uttalelse om kompetanseforholdet mellom påtalemyndigheten og Erstatningsdirektoratet i premissene til beslutningen av 11. september 1950 hvorved Rosenbergs gjenopptagelsesbegjæring ble henvist til hovedforhandling for lagmannsretten og i domspremissene ovenfor under punkt 1:

Jeg finner at påtalemyndigheten ikke har hatt noen plikt til å ta selvstendig standpunkt til de økonomiske krav som i et hvert enkelt tilfelle ble fremmet i forbindelse med en straffesak for økonomisk landssvik. Det har under det økonomiske rettsoppgjør med landssvikerne bestått et nært praktisk samarbeid mellom påtalemyndigheten og Erstatningsdirektoratet. Det samarbeid mellom de to nevnte organer som har vært fulgt i praksis, finner jeg å være i full overensstemmelse så vel med resolusjonen av 3. august 1945 som med de øvrige rettsregler som berører kompetansefordelingen mellom påtalemyndigheten og Erstatningsdirektoratet.

For punkt 1's vedkommende kommer jeg til samme resultat som flertallet.

Etter dette blir gjenopptagelsesbegjæringen med den under punkt 1 nevnte gjenopptagelsesgrunn enstemmig å forkaste.

Ad 2. Erstatningsdirektoratet hevder for så vidt angår denne gjenopptagelsesgrunn at det ikke kan antas at Rosenberg ville ha nektet å vedta forelegget selv om han hadde hatt kjennskap til at påtalemyndigheten hadde fått en uriktig formuesoppgave og ikke var tilsendt hans redegjørelse om likviditetsvanskelighetene. Direktoratet har her henvist til en skrivelse av 8. juni 1950 hvor høyesterettsadvokat Kiær Mordt som Rosenbergs prosessfullmektig bl.a. uttaler:

«- - - I den anledning gjør jeg oppmerksom på at gjenopptagelsesbegjæringen ikke begrunnes med at den kjærende part ville ha nektet å vedta forelegget. Som situasjonen var den gang var direktør Rosenberg i en tvangssituasjon og han anså seg nødsaget til å vedta forelegget for å kunne redde situasjonen for selskapet som etter min tidligere påvisning var så faretruende at det var stor risiko for at bedriften ville gå konkurs hvis det skulle bli rettssak. Det er også påvist at forhandlingene med direktoratet hadde vært forgjeves.»

Rosenberg har under sin partsforklaring bestemt hevdet at denne uttalelse fra høyesterettsadvokat Kiær Mordt må bero på en misforståelse, idet Rosenberg hvis han hadde vært klar over at forelegget var utferdiget av påtalemyndigheten på grunnlag av et uriktig og mangelfullt materiale ikke ville vedtatt det, men ha gjort henvendelse til politiet for å søke utvirket at forelegget ble endret. Hadde politiet nektet det, ville han gått videre til statsadvokaten og eventuelt til riksadvokaten. Det er etter Rosenbergs mening klart at påtalemyndigheten i tilfelle

Side:63

felle av en slik henvendelse fra ham i alle fall måtte ha tatt saken opp til drøftelse med Erstatningsdirektoratet og det kan ikke ansees usannsynlig at slike drøftelser ville ledet til en nedsettelse av erstatningsbeløpet. Riktignok var bedriftens stilling vanskelig, men så prekær var ikke situasjonen at Rosenberg ikke kunne ventet en tid til, og det ville han ha gjort om han hadde øynet en aldri så liten mulighet for å få rettet på det etter hans mening urimelige og nesten ødeleggende krav som direktoratet hadde reist mot ham. Hadde det så gått en tid ville han fått et mindre panikkpreget syn på hele situasjonen og kanskje foretrukket å la domstolene avgjøre saken. Høyesterettsadvokat Kiær Mordt har etter denne forklaring fra Rosenberg uttalt at den ovenfor gjengitte uttalelse i skrivelse av 8. juni 1950 beror på en misforståelse. Uttalelsen er forhastet og uoverveiet. Advokaten har også bekreftet at han som Rosenbergs juridiske rådgiver - hvis han hadde hatt kjennskap til det feilaktige grunnlag forelegget var utferdiget på - ville ha frarådet vedtagelse i alle fall før saken var prøvet til topps av påtaleinstansen.

Erstatningsdirektoratet har bestridt dette, men har ikke hevdet at den siterte uttalelse inneholder en for Rosenberg formelt bindende frafallelse av den her behandlede gjenopptagelsesgrunn.

Lagmannsrettens flertall (nemlig rettens formann og lagdommer Rivertz) har ikke funnet å kunne tilsidesette Rosenbergs uttrykkelige erklæring om at han ikke den 18. januar 1947 ville ha vedtatt forelegget hvis han hadde hatt kjennskap til at det var utferdiget på et mangelfullt og uriktig grunnlag. Det har ikke under saken fremkommet noe som har vært egnet til å skape tvil, om troverdigheten av Rosenbergs anførsler på dette punkt, anførsler hvis riktighet også bestyrkes av det inntrykk flertallet har fått av Rosenbergs hele opptreden. Flertallet må derfor anse det som åpenbart at vedtagelsen av forelegget den 18. januar 1947 ikke ville funnet sted om de nye kjensgjerninger som det her er tale om hadde vært opplyst på det tidspunkt. Hvorvidt Rosenberg ville ha vedtatt forelegget i uendret skikkelse på et senere tidspunkt hvis påtalemyndigheten eventuelt i samråd med Erstatningsdirektoratet hadde opprettholdt det, er et spørsmål som flertallet i denne forbindelse ikke finner grunn til å ta standpunkt til, idet det må være tilstrekkelig til å hjemle gjenopptagelse av saken i medhold av tvistemålslovens §407 punkt 6 at den vedtagelse det her er tale om åpenbart ikke ville ha funnet sted.

Etter det anførte må den her behandlede gjenopptagelsesgrunn etter flertallets standpunkt godtas hvorfor Erstatningsdirektoratets prinsipale påstand om begjæringens avvisning og subsidiære påstand om begjæringens forkastelse ikke kan tas til følge.

Mindretallet - lagdommer Østlid - finner at også gjenopptagelsesbegjæringen med den under punkt 2 anførte gjenopptagelsesgrunn må forkastes og tilføyer herom at da Rosenberg vedtok forelegget den 18. januar 1947 hadde hans daværende forsvarer, advokat Kiær Mordt, meddelt Erstatningsdirktoratet de riktige opplysninger om Rosenbergs økonomiske stilling og for øvrig med stor grundighet klarlagt sin klients vansker overfor myndighetene. Men selv ikke advokat Kiær Mordts energiske bearbeidelse av myndighetene gikk så langt, som til å sette seg i

Side:64

forbindelse med påtalemyndighetens representanter før Rosenberg vedtok forelegget den 18. januar 1947. Dette ville det ha vært rimelig å gjøre etter de ovenfor refererte forklaringer som advokaten og Rosenberg nå er fremkommet med om sin hypotetiske handlemåte i januar 1947, dersom de da hadde hatt kjennskap til det angivelig feilaktige grunnlag forelegget var utferdiget på. Jeg finner det godtgjort, at problemstillingen for Rosenberg den gang var, om han skulle vedta et forelegg for derved straks å kunne gjeninntre som leder av bedriften eller nekte vedtagelse med derav følgende offentlig straffesak - trolig gjennom flere instanser - med mulighet for kraftigere økonomiske reaksjoner og med de ulemper som en offentlig straffesak vanligvis fører med seg, blant annet med avisreferater av rettsforhandlingene, hvilket dengang utvilsomt ville skadet så vel Rosenbergs bedrift, som hans personlige anseelse. Etter grundige og omhyggelige overveielser av forholdene fant Rosenberg - med sin lange erfaring som bedriftsherre og forretningsmann - seg best tjent med å vedta forelegget den 18. januar 1947. Det var således ikke under noe panikkartet syn på hele situasjonen han traff sitt valg. Den økonomiske utvikling som har funnet sted, så vel for Rosenbergs bedrift som for ham personlig i løpet av de fire år siden han vedtok forelegget, bekrefter at han dengang vurderte situasjonen riktig.

Jeg kommer til det resultat, at det hverken gjennom Rosenbergs partsforklaring eller på annen måte er gjort åpenbart at Rosenberg ville nektet å vedta forelegget den 18. januar 1947 eller i den nærmest etterfølgende tid, dersom han da hadde hatt kjennskap til de nye kjensgjerninger, som er påberopt som gjenopptagelsesgrunn under punkt 2.

Ad 3. Den under punkt 3 nevnte gjenopptagelsesgrunn finner lagmannsretten uten videre å måtte forkaste, idet den anser det utvilsomt at den uriktige formuesoppgaven som bare var en skrivfeil ikke kan lede til at Erstatningsdirektoratets uttalelse til påtalemyndigheten kan ansees som et «falsk dokument» i den forstand som tvistemålslovens §407 punkt 3 antas å mene.

Erstatningsdirektoratet har subsidiært anført at nærværende rett - i tilfelle av at gjenopptagelse blir gitt - ikke kan treffe noen realitetsavgjørelse med hensyn til erstatningens størrelse. Det har vært fremholdt at det vedtatte forelegg i tilfelle må oppheves og at et nytt forelegg blir å utferdige. Lagmannsretten er ikke enig i dette, men finner etter tvistemålslovens §414 å kunne treffe realitetsavgjørelse i saken. At saken nå foreligger tilstrekkelig opplyst til at sådan avgjørelse kan treffes - dersom retten kommer til det resultat - har partene vært enige om. - - -