Rt-1954-764

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1954-09-11
Publisert:	Rt-1954-764
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 85 B/1954
Parter:	A (overrettssakfører Trygve Hirsch - til prøve) mot fru A v/verge B (høyesterettsadvokat Arne Rygh).
Forfatter:	Kruse-Jensen, Bendiksby, Nygaard, Qvigstad, Skau
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §59, LOV-1848-08-17-§10, LOV-1848-08-17-§3, LOV-1848-08-17-§9, LOV-1848-08-17, §42, §56, Tilleggslov til lov om psykisk helsevern (1925) §10, §3, Tilleggslov til lov om psykisk helsevern (1925), LOV-1948-01-01

Dommer Kruse-Jensen: I sak mellom A og hans fraskilte sinnssyke hustru fru A ved vergen B angående A's bidragsplikt, avsa Fredrikstad byrett den 14. desember 1949 dom med slik domsslutning:

«1. Forliket inngått 29. november 1944 mellom saksøkeren A og saksøkte fru A, om underholdsbidrag for saksøkte, settes ut av kraft for den del som det offentlige er forpliktet til å yte etter de satser som til enhver tid gjelder for forpleining av sinnssyke, for tiden kr. 1500,00. For øvrig stadfestes forliket.

2. Overrettssakfører B. Mordts salær som beskikket prosessfullmektig for den benefiserte part ansettes til 150 kroner under forbehold av Justisdepartementets revisjon.

Saksomkostninger idømmes ikke.»

Fru A ved vergen påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som den 14. april 1951 avsa dom med denne domsslutning:

«Det gjøres ingen endring i det rettsforlik som 29. november 1944 er inngått mellom A og fru A.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Side:765

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og nedlagt denne påstand:

«1. Prinsipalt: Rettsforliket mellom partene av 29. november 1944 endres således at bidragsplikten bortfaller fra 1. mai 1951.

2. Subsidiært: Bidraget reduseres etter rettens skjønn med virkning fra 1. januar 1948.

3. I begge tilfelle: Ankemotparten tilpliktes å betale den ankende part saksomkostninger for alle retter.»

Fru A, som har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, har ved høyesterettsadvokat Arne Rygh nedlagt denne påstand:

«1. At lagmannsrettens dom stadfestes.

2. At telegrafkasserer A tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger for alle retter som om den ikke hadde vært benefisert.

3. At jeg tilkjennes salær som beskikket advokat.»

Om saksforholdet viser jeg til de tidligere retters domsgrunner.

Jeg tilføyer at saken for Høyesterett står i en noe annen stilling enn for de tidligere retter, idet fylkesmannen i Aust-Agder i skriv av 29. august 1951 til fylkeslægen i Buskerud har endret sitt opprinnelige vedtak av 7. juni 1948. I dette vedtak ble A pålagt å betale forpleiningsutgiftene av det underholdsbidrag som han hadde påtatt seg ved separasjonsoverenskomsten, nemlig kr. 160,00 pr. måned. Etter vedtaket av 29. august 1951 er fru A antatt til offentlig forpleining i henhold til sinnssykeloven, regnet fra 1. januar 1948 uten at det tas noe forbehold om at mannens bidrag - kr. 160,00 pr. måned - skal gå til dekning av forpleiningsutgiftene.

I vedtaket av 7. juni 1948 var forpleiningsgodtgjørelsen bestemt til kr. 1500,00 pr. år. Den ble ved fylkesmannens vedtak av 18. september 1951 forhøyet til kr. 1800,00 pr. år. Det er på det rene at fru A fremdeles fyller betingelsene for forpleining på det offentliges bekostning i henhold til sinnssykeloven.

Etter det jeg her har uttalt blir det for Høyesterett bare å ta standpunkt til hvorvidt det foreligger omstendigheter som bør føre med seg at bidraget faller bort eller nedsettes.

Foruten de forannevnte vedtak av 29. august og 18. september 1951 er som nytt for Høyesterett lagt frem mellom annet en skriftveksel mellom overrettssakfører Trygve Hirsch og Sosialdepartementet vedrørende forståelsen av lov av 5. juni 1925 om endringer i og tillegg til sinnssykelovgivningen, en lægeerklæring av 27. september 1952 fra dr. Herdis Lund angående A's hustru i annet ekteskap, samt en del opplysninger om partenes økonomiske forhold.

Jeg er kommet til det resultat at det etter inngåelsen av forliket i 1944 er inntrådt omstendigheter som gjør at det nå

Side:766

ville være åpenbart ubillig overfor A om forliket - som ikke inneholder noen bestemmelse om adgang til regulering - fremdeles skulle betales uforandret. Det har under prosedyren for Høyesterett fra A's side vært fremholdt at forliket i 1944 nærmest er å betrakte som en avgjørelse ved dom og at det følgelig etter ekteskapslovens §56 sjette ledd, skulle være tilstrekkelig at de endrede forhold eller de nye opplysninger gjorde regulering rimelig. Jeg er ikke enig i denne betraktning, men finner ikke grunn til å gå nærmere inn på den, idet jeg - som nevnt - mener at det ville være åpenbart ubillig overfor A å opprettholde avtalen, jfr. ekteskapslovens §59 annet ledd.

De omstendigheter som etter min oppfatning er avgjørende for at avtalen av 1944 bør endres i A's favør, er først og fremst fylkesmannens vedtak av 1948 om at fru A skal forpleies på det offentliges bekostning, siden 1951 med kr. 1800,00 pr. år. Videre har jeg lagt atskillig vekt på at A - som etter det opplyste er uten skyld i det første ekteskaps oppløsning - i januar 1950 inngikk nytt ekteskap med de plikter dette førte med seg. Men dertil kommer at hans annen hustru, allerede kort tid etter ekteskapets inngåelse ble alvorlig syk. Ifølge den fremlagte lægeerklæring har hun gjennomgått store operasjoner og er siden august 1950 fullstendig arbeidsudyktig og følgelig ute av stand til å greie det vanlige husarbeid. Av erklæringen hitsettes: «Man må anta at hennes tilstand vil komme til å holde seg temmelig uforandret i mange år fremover. Hendes colit vil neppe helbredes, hun må alltid leve ytterlig forsiktig, trenger hvile, for å holde den i nogenlunde ro. Hun vil måtte være under jevnlig lægekontroll, trenger jevnlig medikamentell behandling. Det kan derfor ikke bli tale om å greie sitt husarbeid alene uten hjelp, så arbeid utenom hjemmet vil hun ikke kunde tenkes å greie på mange år.»

Visstnok er det så at A's inntekter nå er meget større enn i 1944. Ifølge en fremlagt oppgave er den samlede nettoinntekt i 1953 vel 19 000 kroner mot vel 9000 kroner i 1944. Men når hensyn tas til de sterkt økte skatter og leveomkostninger og de store ekstraordinære utgifter som hans annen hustrus sykdom har påført ham, må det allikevel sies at hans økonomi er vanskelig. Det er på det rene at han er uformuende. På den annen side er det på det rene at fru A har noen formue. Den er anslått å beløpe seg til noe over 30 000 kroner, et anslag som jeg etter det opplyste må gå ut fra er lavt. Den er anbrakt dels i realverdier, dels i bankinnskudd. Inntekten av formuen vil, mener jeg, etter et forsiktig anslag kunne settes til 700-800 kroner, antagelig noe mer.

På bakgrunn av det jeg her har anført mener jeg at det skulle være grunnlag for en betydelig nedsettelse av det i avtalen av 1944 fastsatte bidrag. Jeg finner ikke tilstrekkelig grunnlag for å la det helt falle bort. Ved en avveiing av de forhold som etter min oppfatning i denne forbindelse bør komme

Side:767

i betraktning, er jeg blitt stående ved som en rimelig og rettferdig ordning at A fremdeles bør bidra til sin fraskilte hustrus underhold med et mindre beløp. I tidsrommet 1. januar 1948 til 1. mai 1951 har A betalt kr. 420,00 pr. år. Etter dette tidspunkt intet. Jeg er blitt stående ved at det i det førstnevnte tidsrom betalte bidrag opprettholdes samt at bidraget fra 1. mai 1951 og inntil videre settes til kr. 600,00 pr. år.

Jeg antar at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Det bidrag som A skal betale til fru A fastsettes til 420 - fire hundre og tjue - kroner om året fra 1. januar 1948 til 1. mai 1951, og fra denne dag og inntil videre til 600 - seks hundre - kroner om året.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard, Qvigstad og Skau: Likeså.

Av byrettens dom (kst. byfogd Knut Mehl):

- - -

Partene ble gift den 2. november 1935. Det var den 1. november s. å. ved ektepakt opprettet fullt særeie mellom partene. Partene har ikke barn. Det er ikke opplyst at det mellom ektefellene skulle være noen rivninger i ekteskapet før krigen i Norge 1940. Fra 1940 hevder saksøkeren at han merket anormaliteter hos sin hustru. Hennes tilstand forværret seg til situasjonen ved årskiftet 1942/43 ble så tilspisset at saksøkte i januar 1943 måtte innlegges på Vår Frues nerveklinikk. Hun ble den 15. februar 1943 overført til søster Agnes Olsens pleiehjem, der hun var til juni s. å. Senere ble hun innlagt på Dikemark sykehus og utskrevet derfra 5. desember 1944. Det er opplyst at saksøkte i denne tiden siden 1940 hadde vært vanskelig å ha med å gjøre. Hun var ubalansert og manglet kritisk sans. Saksøkeren fant under disse omstendigheter ikke lenger å kunne fortsette ekteskapet. Han søkte da, for øvrig etter samråd med læge ad judisiell vei, separasjon. Dom herfor ble gitt i medhold av ekteskapsl. §42 annet ledd, 29. november 1949. Det ble under hovedforhandlingen forut for separasjonsdommen mellom saksøkeren og saksøktes daværende prosessfullmektig inngått slikt forlik med hensyn til underholdsbidrag, idet partene var enige om å begrense saken til kun å angå separasjon etter ekteskapsl. §42 annet ledd.: «Saksøkeren A går med på å betale 160 kroner pr. måned i underholdsbidrag til fru A. Bidraget begynner å løpe fra 1. desember 1944 og blir å betale i slutningen av hver måned. I tilfelle av misligholdelse, forrentes de skyldige beløp med 4 prosent. Hermed er enhver økonomisk forpliktelse fra begge parters side endelig avgjort.»

Side:768

Saksøktes tilstand var også etter separasjonen dårlig. Hun oppholdt seg en tid i barndomshjemmet, men var vanskelig å ha med å gjøre. Hun ble i juli 1946 erklært sinnssyk og lagt inn på Eg sykehus august s. å. der hun var til juni 1947, da hun ble utskrevet fra sykehuset til privat forpleining. Hun ble umyndiggjort i desember 1946 og hennes bror, B, ble oppnevnt som verge.

Da hun har vært vanskelig å ha i pleie, har det vært vanskelig å få private pleiere til å holde på henne. Hun er for tiden i pleie hos C, X. Hun kom dit for om lag 1/2 år siden. Hennes verge har forklart at han har latt henne besøke barndomshjemmet innimellom for at hun i det hele tatt skal slå seg til ro i pleien. Han er glad så lenge hun får være hos C, men han frykter for at hun når som helst kan bli oppsagt. Da vet han ikke hvor han skal få henne anbrakt, da han tross god hjelp fra psykiatrikerhold, har hatt vanskelig for å få henne anbrakt.

Partene ble skilt ved Justisdepartementets bevilling av 25. mars 1947. Saksøkeren tok forbehold i skilsmisseandragendet om at han forbeholdt seg retten til senere å ta opp bidragsspørsmålet. Saksøktes verge nektet å diskutere dette da han gikk med på å søke om skilsmisse på saksøktes vegne 27. februar 1947.

Saksøkeren har så ved skriv av 1. mars 1947 henvendt seg til fylkesmannen i Aust-Agder med anmodning om at saksøkte i medhold av lov nr. 3 av 5. juni 1925 §3, må bli antatt til offentlig forpleining. Det var mens saksøkte var på Eg asyl. Etterat fylkeslægen i Buskerud hadde gitt uttalelse om at de medisinske betingelser for offentlig bidrag var til stede, har fylkesmannen i Aust-Agder den 7. juni 1948 sendt brev til «tatslægen i Y, der det heter:

«Sinnssyk fru A, født xx.xx.1901, Risør.

Til underretning og videre kunngjøring for Y fattigstyre meddeles at jeg herved antar ovennevnte pasient til offentlig forpleining som sinnssyk, regnet fra 1. januar 1948. Pasienten er f. t. utsatt i privatforpleining hos D, Z, for en forpleiningsgodtgjørelse av kr. 1500,00 pr. år.

Pasientens fraskilte mann - sekretær A - pålegges å betale den del av forpleiningsutgiftene som han har forpliktet seg til ifølge separasjonsoverenskomsten. Bidraget i separasjonsoverenskomsten er fastsatt til kr. 160,00 pr. måned.»

I brev av 12. august 1948 fra fylkesmannen i Aust-Agder til fylkeslægen i Buskerud heter det bl.a., idet det refereres til brev fra fylkeslægen i Aust-Agder:

«En kan bare tilrå off. bidrag på vilkår av at forpleiningsgodtgjørelsen i sin helhet blir kr. 1500,00 pr. år, da det ellers vil kunne få uheldige økonomiske konsekvenser for fylket og Staten. Pasienten bør derfor anbringes på et rimeligere forpleiningssted.»

Videre heter det i brevet:

«Jeg slutter meg til fylkeslægens uttalelse. I følge separasjonsoverenskomsten er mannen pålagt å betale kr. 160,00 pr. måned til hustruens underhold. Min forutsetning er derfor at så lenge som mannens underholdningsbidrag overstiger den til enhver tid fastsatte forpleiningsgodtgjørelse f. t. kr. 1500,00 pr. år, vil ingen del av utgiftene bli å betale av det offentlige. Hvis pasientens slektninger ikke ønsker å

Side:769

flytte pasienten til billigere forpleiningssted, ansees de forpleiningsutgifter som overstiger kr. 1500,00 pr. år for å være det offentlige uvedkommende i medhold av sinnssykeloven.»

Om saksøktes tilstand for øvrig vises til erklæring av 18. desember 1948 fra fylkeslægen i Buskerud som slutter slik: «Helbredelse er ved denne form for sinnssykdom ikke utelukket, men med det betydelige psychopatiske grunnlag som er til stede hos denne pasient er helbredelse ikke sannsynlig.» Hun er ikke farlig.

Av oppgaver fra Y ligningskontor for skatteåret 1947/48 fremgår det at saksøktes inntekt er kr. 2700,00. Formue er kr. 19 000,00. I inntekten er medtatt bidrag fra saksøkeren kr. 1920,00, slik at hennes egen inntekt for angjeldende år skulle være kr. 780,00, herav er medtatt inntekt for skog, som imidlertid i lengre tid ikke har gitt likvid inntekt, da det har vært umulig å drive ut skog nå. Hennes inntekt kan ikke sees å ha forandret seg vesentlig frem til nå. Hennes formue i dag må ansees å ligge mellom kr. 18 000,00 og kr. 19 000,00.

Saksøkeren som nå er hovedbokholder i E-verket, har for året 1944 hatt en nettolønn av kr. 7244,40. For året 1948 var nettoinntekten kr. 11 341,35, herav overtidsarbeid kr. 2007,75. Dette er legitimert ved oppgave fra E-verket. En fremlagt skatteseddel for 1949/50 viser at han er lignet etter en formue kr. 0. Han har i retten opplyst at han nå står i lønnsklasse 13 i Statens regulativ med 3 alderstillegg. Hans nettolønn er således, se Finansdepartementets rundskriv av 3. august 1949 kr. 10 818,00. - - -

Retten skal bemerke:

Etter at et ekteskap er oppløst vil underholdsplikten bare kunne grunnes på offentlig dekret etter ekteskapslovens §56, eller etter avtale mellom ektefellene etter §59. in casu følger saksøkerens underholdsplikt av forliket i 1944.

Fylkesmannen i Aust Agder har i brevet av 7. juni 1948 antatt saksøkte til offentlig forpleining i medhold av lov av 5. juni 1925 nr. 3 §10, jfr. §3. Fylkesmannens vedtak må sees som en forpliktende erklæring for det offentlige. Det må gi den syke rett til forpleining på det offentliges bekostning. Vedtaket kan ikke sees å være betinget av at saksøkeren fortsatt betaler bidraget, noe som heller ikke loven av 1925 antas å gi adgang til.

Pålegget i samme brev om at saksøkeren fortsatt skal betale bidraget, kan ikke ansees som en administrativ prøvelse av forliket av 1944 i medhold av ekteskapsl. §59 annet ledd. Dette kan bare prøves judisielt, om ikke partene er enige om å få det prøvet av fylkesmannen. Den sykes verge nektet å la forliket bli prøvet, da han skrev under søknaden om skilsmisse den 27. februar 1947. Det kan da ikke sees at fylkesmannen var kompetent til å stadfeste eller å sette forliket ut av kraft. Det kan det heller ikke sees at han har ment å gjøre.

Det kan ikke sees at det i forlikets ordlyd skulle være noe som avskjærer revisjon etter ekteskapsl. §59 annet ledd. Når det i forliket heter at: «Herved er enhver økonomisk forpliktelse fra begge parters side endelig avgjort», kan ikke det si mer enn at forliket tilsiktes å stå ved makt også etter skilsmissen. Se Rt-1930-704 hvor det er gitt uttrykk

Side:770

for at bidrag for tiden etter skilsmissen kan avtales i forbindelse med separasjonssaken.

Saksøkeren har i forliket av 1944 gått med på å betale kr. 1920,00 i underholdsbidrag til saksøkte. Med de inntekter saksøkeren har i dag sammenlignet med hans inntekter da forliket ble inngått, finnes det ikke åpenbart urimelig om han fortsatt må betale bidrag til saksøkte. Det kan vises til hva høyesterettsdom i Rt-1930-704 og høyesterettskjennelse i Rt-1940-169 sier skal forlanges før en avtale om bidrag er åpenbar urimelig. At den bidragspliktige er blitt sinnssyk, kan ikke gjøre hennes rett til bidrag mindre. Hun må ha rett til den pleie hun kan få for bidragssummen kr. 1920,00. Om det gir en bedre pleie enn det det offentlige gir en sinnssyk, kan ikke det være avgjørende.

Det må antas at en ektefelle ikke er juridisk forpliktet til å sørge for bedre forpleining til sin sinnssyke hustru enn den det offentlige gir. Men her må forliket om bidrag ha sin selvstendige forpliktende betydning.

Når en sinnssyk er antatt til offentlig forpleining, kan fylkesmannen etter §12 første ledd, jfr. §13 første ledd i lov av 5. juni 1925 nr. 3, under nærmere bestemte betingelser, helt eller delvis kreve utgiftene erstattet av den sykes midler. Det kan ikke antas at det offentlige har rett til å kreve noe hos den sykes ektefelle. Det samme er uttalt av Sosialdepartementet i en skrivelse til fylkesmannen, inntatt i Lovtidende for 1933 603. Det kan ikke antas at det skulle gjelde noe annet når den sinnssyke er fraskilt og hennes underhold er fastsatt i et forlik. Når den sinnssyke er antatt til offentlig forpleining, må det også antas at det offentlige må bære utgiftene i samsvar med de satser som gjelder til enhver tid, om ikke den syke selv kan erstatte dem av sine egne midler. Denne regel må antas uavkortet å gjelde etter loven av 1925. Det ville være søkt i denne forbindelse å regne fremtidige ikke forfalne bidrag med til den sykes midler.

Den sykes rett i medhold av forliket kan ikke gå lengre enn at det tilsikrer henne en pleie, tilsvarende kr. 1920,00. Det må være irrelevant for henne om dette ytes av det offentlige, eller av hennes fraskilte mann. Det kan ikke sees at det er noe sosialt nedverdigende i å ta imot dette bidraget. Om det på den sinnssykes vegne skulle kunne kreves etter forliket at mannen betaler fullt ut, ville dette være åpenbart urimelig.

Retten er kommet til det resultat at det beløp som det offentlige er forpliktet til å yte til den sykes forpleining etter de til enhver tid gjeldende satser, må bli å trekke fra det bidrag saksøkeren skal betale, og bidraget for den del må bli å sette ut av kraft. For øvrig må forliket bli å stadfeste. Den sats som gjaldt 12. august 1945 var kr. 1500,00, det er ikke opplyst den senere er forandret. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Carl Bonnevie, lagdommerne Erling Rikheim og Henry Østlid):

- - -

Lagmannsretten finner liksom byretten at slutningsbestemmelsen i rettsforliket 29. november 1944: om at «enhver økonomisk forpliktelse» fra begge sider herved er endelig avgjort, ikke avskjærer revisjon etter

Side:771

ekteskapslovens §59 annet ledd. Det antas også at det ved spørsmålet om forliksavtalen er «åpenbart ubillig» kan tas hensyn til senere inntrådte forhold, ikke bare til forholdene den gang avtalen ble stiftet, jfr. Arnholm: Familierett, 2. utgave 294, Støylens bok om Separasjon og skilsmisse, 2. utgave 191-192 og høyesterettsdom i Rt-1940-169. Læren om bristende forutsetninger må, som antatt av advokat Andreas Støylen, i den fremlagte betenkning, kunne føre til at en avtale om bidrag blir satt til side.

Her i saken er det, når bortsees fra den avgjørelse fylkesmannen i Aust-Agder har truffet 7. juni 1948, gjengitt i sin helhet i byrettsdommen, ingen momenter som avgjort peker på at avtalen etter rettsforliket er åpenbart urimelig. På den ene side må den ankende parts formue etter det nå opplyste verdsettes til noe mer enn av byretten nevnt, nemlig til ca. kr. 25 000,00, uten at dog avkastningen er øket. Samtidig er leveomkostningene i den forløpne tid steget. Visstnok er også mannens inntekter steget slik at de siste år utgjør kr. 11 341,35 foruten ca. kr. 2800,00 opptjent ved ekstraarbeid. På den annen side er han gift på ny og hans nåværende hustru er syk, og han må dessuten bidra til sin gamle fars underhold.

Med omsyn til fylkesmannens brev av 7. juni 1948 til statslægen i Risør inneholder dette to avgjørelser - i første ledd en meddelelse «til underretning og videre kunngjøring for Risør fattigstyre» om at den ankende part «antas» til offentlig forpleining som sinnssyk, regnet fra 1. januar 1948. I annet ledd er gitt et pålegg til den motankende part om å «betale den del av forpleiningsutgiftene som han har forpliktet seg til ifølge separasjonsoverenskomsten», nemlig kr. 160,00 pr. mnd. At denne siste avgjørelse savner lovhjemmel og derfor er ugyldig, ansees ikke tvilsomt. Avgjørelsens første ledd er derimot hjemlet ved sinnssykelovens §10, jfr. §3 og §9. Uttalelse fra fylkeslægen om den ankende parts tilstand forelå jo og det er ikke bestridt at de medisinske vilkår for å beslutte forpleining med offentlig bidrag var til stede. Opplysningene under ankeforhandlingen om at den ankende parts formue er noe større enn tidligere antatt, vil vel heller ikke bli tillagt betydning for fylkesmannens eventuelt departementets avgjørelse etter sinnssykelovens §10, jfr. §3.

Under ankeforhandlingen er også berørt spørsmålet om det offentlige ved bestemmelsen om hvilke midler den ankende part må ansees å disponere over skal ta hensyn til løpende bidrag fra mannen.

Lagmannsretten anser det ikke nødvendig å ta stilling til dette spørsmål og finner det heller ikke nødvendig å avgjøre hvorvidt de to ledd i fylkesmannens brev av 7. juni 1948 er knyttet sammen på en slik måte at avgjørelsen i første ledd faller bort i og med at avgjørelsen i annet ledd er ugyldig. Avgjørende for spørsmålet om den motankende parts bidragsplikt ansees nemlig den kjensgjerning at det offentlige foreløpig vegrer seg ved å utbetale til den ankende part eller hennes forpleier det av fylkesmannen i Aust-Agder fastsatte bidrag kr. 1500,00. Hverken fylkesmannen eller Sosialdepartement er jo part her i saken og retten er således avskåret fra med bindende virkning for det offentlige å fastslå plikt til å utbetale bidraget. Det er således foreløpig ikke gjennom

Side:772

fylkesmannens avgjørelse inntrådt noen reell forandring eller forbedring i den ankende parts økonomiske stilling, og separasjonsavtalen om et månedlig bidrag på kr. 160,00 må derfor stå ved makt. Det ville etter rettens oppfatning være et helt urimelig resultat om den ankende part skulle være henvist til å måtte avvente en rettsavgjørelse om det offentliges plikt til å utbetale det overensstemmende med sinnssykelovens §10 fastsatte bidrag. - - -