Hopp til innhold

Rt-1955-1229

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1955-12-17
Publisert: Rt-1955-1229
Stikkord: Farskapssak
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 126 B/1955
Parter: A (overrettssakfører Jan Didriksen - til prøve) mot B v/verge C (høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen).
Forfatter: Eckhoff, Heiberg, Nygaard, Berger, Holmboe
Lovhenvisninger:


Dommer Eckhoff: Den 29. februar 1940 fødte D en gutt som ble kalt B.

I en sak om farskapet til gutten avsa Steigen herredsrett dom av 26. oktober 1951. Den oppgitte far los A, ble frifunnet for farskap, men kjent bidragspliktig. Jeg nevner i denne sammenheng at på det tidspunkt var D avgått ved døden. Hun døde 2. september 1950.

A påanket avgjørelsen til Frostating lagmannsrett med påstand om frifinnelse også for bidragsplikt. Ved dom avsagt 14. oktober 1953 ble herredsrettens dom stadfestet, og A ble tilpliktet å betale saksomkostninger for lagmannsretten med 100 kroner.

Lagmannsrettens dom er av A påanket til Høyesterett. Han har i saken nedlagt følgende påstand:

Side:1230

«1. A frifinnes for farskap og bidragsplikt til det av D den 29. februar 1940 fødte guttebarn B.

2. A tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

For B, representert ved verge C, som har fått fri sakførsel for Høyesterett, er det nedlagt påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. A dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett til det offentlige. - - -»

Det er til bruk for Høyesterett holdt bevisopptak ved Steigen herredsrett, hvor los A har avgitt forklaring. I denne forklaring fastholder A sin tidligere uttalelse om at han ikke har hatt samleie med frøken D på den tid hun ble besvangret våren 1939. Da lagmannsretten avsa sin dom, forelå det to blodtypebestemmelser avgitt 16. desember 1952 og 8. juni 1953. Etter disse undersøkelser ble A's farskap ansett uforenelig med MN-systemet, tabellen nr. III i veiledningen av 1941. Etterat anken var uttatt til Høyesterett, er det foretatt en ny og siste blodtypebestemmelse. Ifølge prosektor Lundevalls uttalelser avgitt i erklæring av 16. juli 1954 var prøvene velbevarte og ga klare og tydelige reaksjoner. Det ble tatt spesielle forholdsregler for å avsløre en mulig N-variant hos barnet, men en slik variant (N2) kunne ikke påvises. Konklusjonen var den samme som tidligere, dvs. at etter blodtypebestemmelsen ble A's farskap ansett uforenelig med MN-systemet, nærmere bestemt 2. arveregel omhandlet i den nye veiledning av 1954.

Jeg er kommet til et annet resultat enn herredsretten og lagmannsretten. I motsetning til lagmannsretten finner jeg å måtte legge avgjørende vekt på blodtypebestemmelsen, med det resultat at A må frifinnes også for bidragsplikt. Jeg mener at dette må følge av den rettspraksis Høyesterett innledet etter dommen i Rt-1949-1019 flg. som lagmannsretten nevner. I den foreliggende sak finner jeg særlig grunn til å nevne dommer i Rt-1955-156 flg. og side 411 flg. I forbindelse med det øvrige bevis som det har vært prosedert på i saken, bemerker jeg at det ikke synes egnet til å avkrefte blodtypebestemmelsen.

Jeg finner at saksomkostningene bør oppheves.

Jeg stemmer for denne dom:

A kjennes ikke å være far eller bidragspliktig til D's sønn B, født xx.xx.1940.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard, Berger og Holmboe: Likeså.