Rt-1955-263
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1955-03-18 |
| Publisert: | Rt-1955-263 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 26 B/1955 |
| Parter: | Oskar Sandberg (overrettssakfører Bjørn Ove Lund - til prøve) mot Skog og Jord Norsk Forsikringsaktieselskap (høyesterettsadvokat Jonas Myhre). |
| Forfatter: | Nygaard, Kst. dommer Rode, Helgesen, Kruse-Jensen, Wold |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §30, Motorvognloven (1926) |
Dommer Nygaard: Ved 7-tiden om morgenen 1. juli 1950 ble Oskar Sandberg overkjørt på Strømsveien ved Alnabru av en lastebil A-48 331, som tilhørte Otto Svendsen og som var forsikret i Skog og Jord Norsk Forsikringsaktieselskap. Ulykken foregikk på den måten at Sandberg falt av baksetet på motorsykkel C-23 777 og ble skadet ved at lastebilens venstre bakhjul kjørte over ham. Sandberg anla sak ved Oslo byrett mot lastebilens forsikringsselskap til erstatning for det økonomiske tap som han hadde lidt ved ulykken, kr. 1485,60 + renter. Ved byrettens dom av 17. desember 1952 ble forsikringsselskapet frifunnet.
Sandberg har påanket dommen, og Høyesteretts Kjæremålsutvalg har tillatt anke direkte til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi. I ankeerklæringen har Sandberg prinsipalt gjort gjeldende at byretten har tatt feil når den har funnet at skadesituasjonen må likestilles med et sammenstøt mellom motorvogner, slik at reglene i motorvognlovens §30 fjerde ledd kommer til anvendelse. Subsidiært er det fremholdt i ankeerklæringen at selv om det bygges på reglene i motorvognlovens §30 fjerde ledd, må lastebilens eier - eller nå hans forsikringsselskap - være ansvarlig på objektivt grunnlag. Sandberg, som har hatt bevilling til fri sakførsel også for Høyesterett, har nedlagt slik påstand:
1. Skog og Jord Norsk Forsikringsaktieselskap dømmes til
Side:264
å betale til Oskar Sandberg kr. 1485,60, med lovens renter fra forliksklagens forkynnelse.
2. Ankemotparten dømmes til å betale saksomkostninger for byrett og Høyesterett til det offentlige.»
Forsikringsselskapet hevder at byretten har tatt feil når den har funnet at ulykken er en typisk og adekvat følge av lastebilens bruk. For øvrig mener selskapet at byrettens dom er riktig og har nedlagt påstand om stadfestelse av dommen.
Ellers fremgår det av byrettens domsgrunner hva saken gjelder. Saken står i samme stilling for Høyesterett som for byretten.
Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten.
Jeg er enig med byretten i at den skaden som ble tilføyet Sandberg er voldt ved bruken av lastebilen, slik at ansvarsreglene i motorvognlovens §30 første ledd i og for seg kan komme til anvendelse. På dette punkt kan jeg i det vesentlige tiltre byrettens begrunnelse. Riktignok er forholdet at når Sandberg ble overkjørt, skyldtes det først og fremst at han ble kastet av motorsykkelen. Han kom således i den farlige situasjon på grunn av bruken av motorsykkelen. Men - på samme måte som byretten - kan jeg ikke se at dette moment er tilstrekkelig til å utelukke ansvar for lastebilens eier etter de objektive ansvarsregler i motorvognloven. Etter opplysningene i saken må jeg legge til grunn at skaden skyldtes selve overkjøringen og ikke for noen del fallet fra motorsykkelen. At Sandberg umiddelbart før overkjøringen var passasjer på motorsykkelen må således etter min mening i den foreliggende sak være uten betydning.
Derimot er jeg uenig med byretten i at reglene om sammenstøt i motorvognlovens §30 fjerde ledd skal brukes i den situasjon som her foreligger. Som nevnt av byretten er det ved Høyesteretts dom i Rt-1934-186 flg. avgjort at selv om motorvognene ikke kolliderer, må reglene i §30 fjerde ledd analogisk kunne anvendes når skade oppstår på grunn av en manøver som må foretas for å unngå et truende sammenstøt. Men i den saken som nå skal avgjøres, er forholdet et annet. Når motorsykkelen under forbikjøringen begynte å slingre slik at Sandberg ble kastet av, var det - slik som jeg oppfatter hendelsesforløpet - på grunn av den glatte kjørebanen. At motorsyklisten kjørte som han gjorde, hadde således etter min mening ikke noen sammenheng med at han ville unngå en kollisjon med lastebilen. Under disse faktiske omstendigheter kan jeg ikke se at det er grunlag for noen analogisk anvendelse av sammenstøtsreglene i §30 fjerde ledd.
Etter dette må lastebilens eier - eller nå hans forsikringsselskap - være ansvarlig for skaden etter reglene i §30 første ledd. Det er da ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til spørsmålet om lastebilens eier også ville ha vært ansvarlig dersom regelen i §30 fjerde ledd var kommet til anvendelse.
Det er ikke noen uenighet mellem partene om størrelsen av det økonomiske tap som Sandberg har lidt. Forsikringsselskapet
Side:265
må derfor dømmes til å betale påstandsbeløpet med 4 pst. rente fra 8. februar 1951.
Sandberg har hatt bevilling til fri sakførsel både for byretten og for Høyesterett. Etter utfallet av saken finner jeg at forsikringsselskapet må betale saksomkostninger til staten for begge retter som om saken ikke hadde vært benefisert.
Jeg stemmer for denne
dom:
I. Skog og Jord Norsk Forsikringsaktieselskap dømmes til å betale til Oskar Sandberg kr. 1485,60 - ett tusen fire hundre og åttifem 60/100 kroner - med 4 - fire - prosent årlig rente fra 8. februar 1951 til betaling skjer.
II. I saksomkostninger for byretten og Høyesterett betaler Skog og Jord Norsk Forsikringsaktieselskap til Staten ved Justisdepartementet kr. 1750 - ett tusen sju hundre og femti kroner -.
III. Oppfyllelsesfristen er 2 - to- uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Kst. dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Helgesen, Kruse-Jensen og Wold: Likeså.
Av byrettens dom (dommer A. Roll Matthiesen):
- - -
Ulykken foregikk på følgende måte:
Strømsveien er på angjeldende sted bred, rett og oversiktlig med asfalt veidekke. Været var skyet med litt regn og kjørebanen var våt og glatt. Lastebilen kjørte med en fart av 25 til 30 km på høyre side av veien. Motorsykkelen kom kjørende med moderat fart. Den hadde passert en personbil og var svinget inn like bak lastebilen. Da veibanen var klar, ville motorsyklisten kjøre forbi lastebilen og han svinget derfor til venstre utover i veien. Som følge av den glatte kjørebanen begynte motorsykkelen under forbikjøringen å slingre med det resultat at saksøkeren ble slengt av sykkelen rett foran lastebilens venstre bakhjul. Hjulet kjørte over hans venstre skulder og venstre brystparti - saksøkeren må således formentlig ha havnet på ryggen i veien. Lastebilen stoppet umiddelbart etter og saksøkeren lå da i veien like bak bilen. Motorsykkelen skrenset fremover og veltet et lite stykke lengre fremme på venstre side av veien, føreren av motorsykkelen kom ikke bil skade. Det er på det rene at lastebilens fører er uten enhver skyld i ulykken. Saksøkeren betalte ikke for befordringen på motorsykkelen. - - -
Retten henviser bil det saksforhold som er beskrevet foran, idet en ytterligere skal bemerke:
Som fremhevet av saksøkte var motorsykkelen et meget viktig ledd i hendelsesforløpet - hvis motorsykkelen ikke hadde begynt å slingre, ville ikke saksøkeren ha falt av og ulykken ville ikke ha inntrådt. Men det er like sikkert at lastebilen også er et viktig ledd i hendelsesforløpet -
Side:266
mer eller mindre tilfeldig befant den seg på det kritiske sted i det kritiske øyeblikk og det var den som voldte den fysiske skade på saksøkeren. Det har derfor etter rettens mening mindre interesse å filosofere over spørsmålet om hvorvidt saksøkeren kunne ha blitt like meget skadet ved å støte mot f. eks. et hestekjøretøy. Det synes for retten å være tilstrekkelig i denne forbindelse å fastslå at han faktisk er blitt overkjørt av en lastebil og at han er blitt skadet ved overkjørselen En slik skade er en typisk og påregnelig følge av bruken av motorvogn og den omstendighet at bilføreren ikke var - og heller ikke burde være - oppmerksom på faresituasjonen før ulykken var inntrådt, kan ikke bevirke at kravet til adekvans ikke er tilfredsstillet. Retten er derfor ikke enig med saksøkte i at motorvognlovens §30 er uanvendelig i relasjon til lastebilen, - det foreligger både en skade som er voldt ved bruken av lastebilen og skaden er adekvat i forhold til denne bruk. Men retten kan heller ikke være enig med saksøkeren i at den omstendighet at han ble slengt av motorsykkelen er uten betydning. Det går ikke an å foreta en eliminasjon av et så viktig ledd i hendelsesforløpet. Dette ser man best hvis man tenker seg at motorsykkelen hadde kommet bort i lastebilen enten like før saksøkeren var falt av eller like etter og som følge av denne samme manøvrering som førte til fallet. Da ville man ha stått overfor et tilfelle hvor «motorvogner støter sammen» og det synes ikke grunn til å bedømme forholdet annerledes fordi om motorsykkelen skrenset ut til venstre. Motorsykkelen var på grunn av forsøket på forbikjøring kommet i en faresituasjon i relasjon til lastebilen og hendelsesforløpet synes rettslig å burde bedømmes på samme måte som om det var skjedd et sammenstøt. Motorvognlovens §30 fjerde ledd, gjelder etter sin ordlyd bare når motorvogner støter sammen, men det er ved høyesterettsdom i Rt-1934-86 antatt, at bestemmelsen må anvendes analogisk når skade oppstår som følge av en manøver for å unngå et truende sammenstøt. Og retten finner at de samme hensyn som har ligget til grunn for §30 fjerde ledd og den nevnte analogiske anvendelse, må bli avgjørende i en situasjon som den foreliggende.
Spørsmålet blir dernest om passasjeren kan falle tilbake på den objektive erstatningsregel i §30 første ledd, selv om forholdet bedømmes som om sammenstøt hadde funnet sted. Som påpekt av partene er spørsmålet meget omstridt i teorien og noe prejudikat foreligger ikke. I samsvar med det som er uttalt av dommer Næss (med tilslutning av dommer Bonnevie) i høyesterettsdommen i Rt-1940-7, finner retten at de samme reelle grunner som har innskrenket den objektive ansvarsregel i forholdet mellom to motorvogner innbyrdes, også har gyldighet overfor en person som har valgt å la seg befordre på baksetet av en motorsykkel. Det følger ikke av loven, og det er heller ikke rimelig at den skyldfrie lastebilkjører skal få ansvaret i et tilfelle som det foreliggende.
Etter det anførte vil saksøkte bli å frifinne.