Rt-1955-341

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1955-04-15
Publisert:	Rt-1955-341
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 38 B/1955
Parter:	Statsadvokat L.J. Dorenfeldt, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Nils Finn Simonsen).
Forfatter:	Thrap, Eckhoff, Hiorthøy, Schei, Holmboe
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926), Straffeprosessloven (1887) §451, Straffeloven (1902) §62, §63, Motorvognloven (1926) §16, §17, §20, §29

Dommer Thrap: Agder lagmannsrett avsa 7. desember 1954 dom med slik domsslutning:

«A dømmes for overtredelse av motorvognloven av 20. februar 1926 §29, jfr. §16, §17 første ledds 2. punktum, §20 første ledd, og §20 tredje ledds 1. og 2. punktum, alt sammenholdt med straffelovens §62 -1- og §63 -2-, til fengsel i 45 dager. Hun frifinnes for overtredelse av motorvognlovens §29, jfr. §20 annet ledd. Hun dømmes til å betale kr. 1000 i saksomkostninger til det offentlige for sakens behandling ved herredsretten. Saksomkostninger ved lagmannsretten idømmes ikke.»

Domfelte har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder straffutmålingen, som hun finner for streng, og omkostningsavgjørelsen.

Jeg finner at anken må bli å forkaste. Lagmannsretten har i forbindelse med straffutmålingen blant annet uttalt at tiltalte har vist en grad av uaktsomhet som må karakteriseres som meget alvorlig, og de opplysninger som er fremkommet for Høyesterett gir etter min mening ikke grunnlag for her å tilsidesette lagmannsrettens vurdering. Jeg antar at det er i samsvar med Høyesteretts praksis i saker av denne art at det - særlig ut fra generalpreventive hensyn - idømmes ubetinget fengselsstraff, og jeg kan ikke se at det er holdepunkt for i denne sak å fravike denne praksis. Jeg viser når det gjelder spørsmålet om straffen skal gjøres betinget eller ikke til lagmannsrettens begrunnelse, som jeg i alt vesentlig tiltrer.

Jeg tilføyer at det for Høyesterett er fremlagt lægeerklæringer av 17. og 18. februar 1955 fra dr. Torjus Moe og dr. T. Kasa. Av lægeerklæringene fremgår det at domfelte er nedfor og nervøs, og at hun av helsemessige grunner ikke kan sone noen fengselsstraff nå. Jeg mener at dette er forhold som bør vurderes av fengselsmyndighetene ved avgjørelsen av spørsmålet om det skal gis utsettelse med straffullbyrdelsen eller ved behandlingen av et eventuelt benådningsandragende fra domfelte. Aktor har for Høyesterett gitt uttrykk for at han - særlig på grunn av opplysningene om domfeltes

Side:342

helbredstilstand - vil gi sin anbefaling til at straffen ved benådning omgjøres fra ubetinget til betinget.

Jeg finner heller ikke at det er grunn til å gjøre noen endring i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

Jeg stemmer etter dette for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hiorthøy, Schei og Holmboe: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagmann John Lyng, lagdommer Odd A. J. Kjemprud og sorenskriver Lars Z. Backer»:

Tiltalte A er født xx.xx.1906. Hun er husmor. Hun oppgir å ha en formue på ca. kr. 160 000 og har hatt en inntekt siste år på ca. kr. 24 000 (hun sitter i uskiftet bo etter sin avdøde mann). Hun forsørger et barn. Hun er ikke tidligere straffet eller bøtelagt. - - -

Følgende spørsmål er stillet til lagretten:

«1. Hovedspørsmål: Er tiltalte A skyldig i å ha overtrådt bestemmelsen om at føreren av motorvogn alltid skal ha med seg førerkoft når han kjører, -

derved at hun: Den 3. desember 1953 kjørte personbil H-15558 på veien i Kalstadkilen i Skåtøy mot Kragerø uten å ha med seg sitt førerkort?

2. Hovedspørsmål: Er tiltalte A skyldig i å ha overtrådt bestemmelsen om at fører av motorvogn alltid skal kjøre med tilbørlig forsiktighet og være mest mulig aktpågivende så han ikke volder skade eller ulempe for andre, -

derved at hun: Den 3. august 1953 ca. kl. 12 middag, da hun kjørte personbil H-15558 over en rett veistrekning på ca. 150 meter på fylkesveien ved Kalstadkilen i retning mot Kragerø, ikke var tilstrekkelig oppmerksom på, eller ikke tok tilstrekkelig hensyn til den 70-årige fru B som befant seg på veiens høyre side (i kjøreretningen), - og ville passere fru B på venstre side med en fart som etter forholdene var for stor, og uten å vise tilbørlig forsiktighet, slik at hun (tiltalte) - da fru B gikk over veibanen - ikke maktet å stanse bilen eller kjøre den til side, så fru B falt utfor veien og ble påført skade?

3. Hovedspørsmål: Er tiltalte A skyldig i å ha overtrådt bestemmelsen om at kjørefarten for bil alltid skal avpasses således at den ikke medfører fare for ulykker av noen art, og at trafikken minst mulig forstyrres, -

derved at hun: Til den tid, på det sted og under de forhold som er nevnt under hovedspørsmål 1, kjørte med en fart som etter forholdene var for stor, og som voldte fare for ulykke?

Side:343

4. Hovedspørsmål: Er tiltalte A skyldig i å ha overtrådt bestemmelsen om at utenfor byer og tettbygde strøk, når veien er bred med fritt utsyn, og veibanen er fri - kan farten økes utover 45 km i timen, men bare når forholdene i enhver henseende er sådanne at det ikke kan medføre fare, skade eller ulempe av noen art,

derved at hun: Den 3. august 1953 ved Kalstadkilen i Skåtøy kjørte personbil H-15558 med over 45 km i timen i retning mot Kragero, skjønt veibanen ikke var fri og/eller forholdene var slik at det hensett til bebyggelsen omkring og en gammel kvinne som gikk i veien, ikke var i enhver henseende uten fare for skade eller ulempe av noen art?»

Ved lagrettens kjennelse, som retten legger til grunn, er samtlige spørsmål besvart med ja, med mer enn 6 stemmer.

Tiltalte blir etter dette å dømme for forseelser mot motorvognlovens §16, jfr. §29, §17 første ledds 2. punktum, jfr. §29, §20 første ledd, jfr. §29 og §20 tredje ledds 1. og 2. punktum, jfr. §29. Hun blir å frifinne for overtredelse av motorvognlovens §20. 2.

Straffen settes til fengsel i 45 dager. For de forseelsers vedkommende som er nevnt i spørsmål nr. 2-4 er tatt hensyn til straffelovens §62, 1. For det forholds vedkommende som er nevnt i spørsmål 1, er tatt hensyn til straffelovens §63, 2, idet dette forhold alene bare ville ført til anvendelse av bøtestraff.

Ved utmålingen av straffen har retten i skjerpende retning lagt vekt på at tiltalte har vist en grad av uaktsomhet som etter rettens mening må karakteriseres som meget alvorlig.

Av lagrettens svar på spørsmål 4, går frem at lagretten har funnet det bevist at tiltalte har hatt en fart på over 45 km pr time. Retten legger dette til grunn, men bygger ellers sin vurdering på den for tiltalte gunstigste forutsetning, nemlig at farten ikke har ligget nevneverdig over 45 km.

En fart på ca. 45 km pr time må etter omstendighetene sies å ha lært atskillig for stor. Men også helt bortsett fra hastigheten, finner retten at det er tiltaltes disposisjoner for øvrig som først og fremst har vært preget av en alvorlig grad av mangel på omtanke og aktsomhet. Etter tiltaltes egen forklaring var hun oppmerksom på at fru B sto på høyre side av veien ikke langt fra huset og forretningen på den annen side av veibanen, - hun «så en person som sto med ryggen til og holdt på med noen pakker». Plaseringen av denne person og omstendighetene for øvrig burde etter rettens mening gitt tiltalte all mulig grunn til å regne med at vedkommende nettopp forberedte seg på å krysse veibanen på dette sted. Etter tiltaltes egen forklaring reflekterte hun imidlertid intet over dette, hun tenkte ikke på å se etter om det kunne være et eldre menneske, eventuelt med nedsatte sanse-evner hun hadde for seg, hun så overhodet ikke nærmere på vedkommende «person» for å konstatere om denne var oppmerksom på bilen, hun senket ikke farten og hun tok ingen andre forberedelser for å minske risikoen ved forbikjøringen, f. eks. ved å gi signal eller ved å flytte foten fra gasspedalen til bremsen. - Situasjonen var etter rettens mening slik at tiltalte - ved å bruke et rimelig minimum av iakttagelse og omtanke - ikke kunne unngått å bli oppmerksom på den risiko som

Side:344

forelå. - Etter den bevisføring som er foregått, og etter hva retten har iakttatt under åstedsbefaringen, må tiltaltes disposisjoner og kjøring karakteriseres som nærmest hensynsløs overfor fotgjengere som var henvist til å benytte fylkesveien, som på dette sted er smal, uten fortau og stengt inne mellom en bratt fjellvegg på høyre side i kjøreretningen og en noe defekt sementmur mot en bratt skråning på venstre side.

Ulykken ville ikke inntruffet med mindre avdøde, som hadde dårlig syn og hørsel, var begynt å gå over veien. Etter omstendighetene kan retten imidlertid ikke se dette som noe særlig formildende moment. Det må nemlig etter rettens mening være på det rene at en slik ulykke heller ikke ville kunnet inntreffe på denne rette veistrekning, med mindre også bilførerens disposisjoner hadde vært preget av en alvorlig grad av uaktsomhet.

Videre har retten i skjerpende retning lagt vekt på at tiltaltes uaktsomhet har ført med seg meget alvorlige følger, idet fru B avgikk ved døden 5 dager senere av komplikasjoner som var en følge av den skade hun ved anledningen ble påført. Sluttfasen av kjøringen er i spørsmålet til lagretten beskrevet noe sammentrengt, nemlig slik at «hun (tiltalte) - da fru B gikk over veibanen - ikke maktet å stanse bilen eller kjøre den til side, så fru B falt utfor veien og ble påført skade». (Fellelse etter motorvognlovens §17, 1. ledds 2. punktum antas for øvrig ikke å være betinget av at skade er tilfoyet, sml. høyesterettsdom, inntatt i Rt-1934-600, spesielt uttalelser i 1. og 4. voterendes vota). Ved sin bevisvurdering av grunnlaget for straffutmålingen, finner retten at fru B enten er blitt rammet av bilen og kastet eller skjøvet forover og til venstre utfor veien, eller at hun under et naturlig og forklarlig forsøk på å komme seg i sikkerhet er snublet umiddelbart foran bilen og deretter er falt utfor veien. Retten antar at det første hendelsesforløp er det overveiende mest sannsynlige, men selv om en også her bygger på det for tiltalte gunstigste hendelsesforløp, ligger også dette og de umiddelbare skadevirkninger det forte med seg, etter rettens mening klart innenfor hva som naturlig kunne forutsees som følger av tiltaltes kjøring. Fru B ble bevisstløs ved fallet, og ble påført enkelte ytre lesjoner som etter den sakkyndige læges forklaring ikke i seg selv var dødelige. Som direkte dødsårsak var hjernehinnebetennelse, som nok var en følge av begivenheten, men som på den annen side må karakteriseres som en komplikasjon som det kanskje lå fjernt å regne med. Etter en samlet vurdering av hele begivenhetsforløpet, finner retten likevel at det klart måtte ligge innenfor hva som kunne forutsees, at en kjøring som tiltaltes kunne føre med seg alvorlige legemsskader for fru B, eventuelt med dødelig utgang. Angående betydningen av uforsettlige følger ved straffutmålingen i saker om trafikkforseelser, vises for øvrig til høyesterettsdom i Rt-1939-215.

Påtalemyndigheten har lagt ned påstand om at det i den foreliggende sak anvendes betinget fengselsstraff. Retten har derfor nøye overveiet spørsmålet om å utsette straffullbyrdelsen. Etter rettens mening foreligger imidlertid ikke betingelsene for dette. Retten vil i denne forbindelse vise bl.a. til høyesterettsdommer i Rt-1931-816,

Side:345

Rt-1937-10 og side 87, Rt-1939-215 og Rt-1953-1456. Den norm for straffutmålingen som synes å ha funnet uttrykk i disse - og andre - dommer, forstår retten derhen at ubetinget fengselsstraff bør komme til anvendelse når det foreligger en alvorlig grad av uaktsomhet og trafikkforseelsen har ført til dødsulykker eller andre alvorlige skader som ligger innenfor grensene av hva man naturlig måtte regne med kunne inntreffe. Av det som er sagt foran går frem at samtlige disse momenter etter rettens mening er til stede i den foreliggende sak. På den annen side synes denne å stå i en noe annen stilling enn det forhold som er behandlet i høyesterettsdom i Rt-1935-966 og hvor betinget dom - for øvrig under sterk dissens - ble anvendt. I denne forbindelse vil retten også vise til Agder lagmannsretts dom av 3. november 1954, hvor retten - i en lignende sak - fant at betinget dom burde anvendes på grunn av spesielle omstendigheter. Lignende unnskyldende momenter foreligger ikke i nærværende sak. 

Det står derfor for retten som om det vil bety noe av en avvikelse fra Høyesteretts norm for straffutmålingen, om det gis betinget dom i den foreliggende sak. Det er ikke kommet frem noe under bevisføringen som gjør en slik avvikelse naturlig. Retten finner tvert om at en konkret vurdering av hele saksforholdet gjør det rimelig og naturlig at ubetinget fengselsstraff anvendes. I denne forbindelse ligger det særlig nær å vise til den siste av de foran nevnte høyesterettsdommer.

Retten er oppmerksom på at tiltalte i den foreliggende sak ikke tidligere er straffet, heller ikke for trafikkforseelser, og har tatt hensyn til det. Ved sin vurdering av tiltaltes egenskaper som bilfører er retten - når det gjelder momenter til hennes ugunst - ikke gått utenfor bevisføringen om det konkrete forhold som danner grunnlaget for tiltalen.

Ved Kragero herredsretts dom av 29. juni 1954 ble tiltalte dømt til en ubetinget fengselsstraff på 60 dager, og ble idømt kr. 1000 i saksomkostninger. Lagmannsretten er enig i at saksomkostninger idømmes for saksbehandlingen ver herredsretten, og er enig i fasettelsen av beløpet. Da begjæringen om fornyet behandling har ført til forandring til tiltaltes fordel, blir saksomkostninger ikke å idømme for lagmannsretten, sml. straffeprosesslovens §451, 2.

Dommen er enstemmig på alle punkter.