Rt-1955-872

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1955-09-29
Publisert:	Rt-1955-872
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 96 B/1955
Parter:	Adolf Bratt & Co., Gøteborg (høyesterettsadvokat Lars Musæus) mot A/S Fredriksstad mek. Verksted (overrettssakfører Wilhelm Mordt - til prøve).
Forfatter:	Eckhoff, Gundersen, Heiberg, Soelseth, justitiarius Grette
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §24, Straffeloven (1902) §47, Straffeloven (1902), Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Dommer Eckhoff: På reise til Fredrikstad passerte D/S «Consul Bratt» om formiddagen 13. mai 1949 A/S Fredriksstad mek. Verksted. Etter beskrivelsen i dagboken mistet skipet styringen i elvestrømmen, og losen ga derfor ordre om å felle styrbord anker for å hindre at fartøyet drev mot en kai. Under innhivingen av ankeret viste det seg at ankerflien hadde revet opp en sterkstrømledning, som gikk fra kraftselskapet Hafslund over Vesterelven til verkstedet på Kråkerøy. Kabelen var skadet, og skaden førte til en kortvarig avbrytelse av krafttilførselen til verkstedet. Tapet ved driftsstansen, beregnet til i alt 11 450 kroner, ble avkrevet rederiet. Da rederiet nektet å betale, stevnet A/S Fredriksstad mek. Verksted det for retten. Ved dom avsagt av Fredrikstad byrett 10. november 1950 ble rederiet Adolf Bratt & Co. dømt til å betale beløpet kr. 11 450 med 4 pst. renter fra 28. januar 1950. Saksomkostninger tilkjentes ikke.

Rederiet påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Ved dom av 21. november 1952 ble byrettens avgjørelse stadfestet. Saksomkostningene ble også denne gang opphevet. Dommen ble avsagt under dissens, da en av de sjøkyndige domsmenn stemte for frifinnelse av rederiet.

Adolf Bratt & Co., som finner at dommene er uriktige, har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, hvor det er nedlagt påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger for alle retter.

A/S Fredriksstad mek. Verksted har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Det er i høyesterettssaken fremlagt en del nytt bevisstoff. Det gjelder enkelte supplerende opplysninger om varselsskiltene for kabelen oppsatt på begge sider av elven, videre losens politiforklaring avgitt 16. mai 1949 og en tilleggsforklaring avgitt ved bevisopptak for Tønsberg herredsrett 29. september 1954. I alt vesentlig foreligger saken for Høyesterett i samme skikkelse som den forelå for byretten og lagmannsretten. Jeg tilføyer dog at den subsidiære prosedyre fra verkstedets side om at skaden ble voldt uaktsomt, er frafalt for Høyesterett.

Side:873

For Høyesterett gjøres det av rederiet gjeldende at ankringen fant sted for å avverge at skipet drev mot land, jfr. straffelovens §47 og ikrafttredelseslovens §24. Objektivt sett forelå det således en nødstilstand, men erstatning kan ikke idømmes, fordi skaden på kabelen ikke ble gjort forsettlig. Lagmannsretten har her bedømt bevisene feilaktig, hevder rederiet. I denne forbindelse fremholdes det at når byretten og lagmannsretten har forstått losens uttalelse under sjøforklaringen derhen at han mente at skipet var i faresonen for kabelen, er dette en feil. Losen siktet med sin uttalelse ikke til kabelen, men alene til det forhold at han var klar over at skipet var i faresonen. Losen gikk ut fra at fartøyet etter skiltene å dømme ennå ikke var nådd frem til kabelen, og da kan skade på den ikke ha fremstillet seg for ham som en viss eller overveiende sannsynlig følge av oppankringen. Man må tvert om regne med at hadde losen forstått at han var i umiddelbar nærhet av kabelen, ville han ha ventet med ankringen som antatt av mindretallet i lagmannsretten. Under disse forhold kan det ikke ansees godtgjort at det forelå en forsettlig skadeforvoldelse, hevder rederiet, som støtter sin fremstilling til losens forklaring under bevisopptaket. Videre hevder rederiet at kabelen ville ha vært brutt, selv om ankringen ikke hadde funnet sted. Skipet hadde i så fall seget mot land med babord side og ødelagt kabelen. Dette støttes på en uttalelse av losen i politiforklaringen, hvor han fremholdt at kabelen «antagelig» ville blitt skadet, for det var ikke dypt nok vann ved kaien. I denne sammenheng fremholdes endelig at selv om det antas at ankringen var en forsettlig skadetilføyelse for så vidt angår kabelen over Vesterelven, kan det ikke derav sluttes at den også var en forsettlig skadeforvoldelse overfor verkstedet. Kabelbruddet måtte ikke nødvendigvis medføre driftsstans ved verkstedet, idet man måtte regne med at strømtilførselen kunne skje gjennom verkstedets eldre kabler over Østerelven, som etter losens antagelse også kunne brukes.

Jeg finner at anken ikke kan føre frem.

Som tidligere nevnt er det ikke omtvistet at ordren om å la ankeret gå ut var en nødrettshandling. Jeg finner da som nærmere begrunnet av byretten og lagmannsretten at handlingen må medføre erstatningsplikt for rederiet. Selv om losen ikke visste om forskipet var over kabelen, må jeg etter opplysningene i saken legge til grunn at han var klar over at fartøyet var i kabelfeltet. Hvor nær faren for kabelen har fremstillet seg for ham, kan man ikke vite, men dette kan ikke være avgjørende. Når han under de foreliggende forhold har funnet det nødvendig å sette seg utover forbudet mot ankring, må dette medføre åt erstatningsregelen i ikrafttredelseslovens §24 kommer til anvendelse. Jeg viser her til høyesterettsdom i N.D. 1925 449 flg. ( Rt-1925-808 flg.), og nevner også den danske dom i N.D. 1948 433 flg., og Bergen byretts dom i N.D.

Side:874

1949 709 flg. Rederiet vil dermed bli ansvarlig for skade på kabelen. Jeg kan ikke finne det godtgjort at kabelen ville blitt skadet om ankring ikke hadde funnet sted, og unnlater derfor å gå nærmere inn på denne innsigelse.

Når det gjelder spørsmålet om et mer omfattende ansvar, nevner jeg at kabelen var markert med skilt på verkstedets eiendom, og at losen visste at kabelen førte strøm til verkstedet. Han måtte da være klar over at forbudet mot ankring ikke minst var av betydning for verkstedet, og at kabelbruddet kunne føre til driftsstans for verkstedet. Den interesse som ble ofret var derfor ikke bare verkets, men også verkstedets, og jeg kan ikke finne noe holdepunkt for å begrense erstatningen til skaden på kabelen, også driftstapet må telle med i beregningen.

Jeg nevner i denne sammenheng at jeg ikke kan finne at losens uttalelse om at han var ukjent med at dette var verkstedets eneste strømførende kabel, kan tillegges betydning. Det er riktig at det også over Østerelven var en kabel som ble satt i drift noen timer etter uhellet. I denne sak kreves det bare erstatning for den tid omkoblingen tok.

Fra rederiets side fremholdes det at verkstedet ikke eiet kabelen, men bare var avtager av strøm etter en kraftleiekontrakt med Hafslund. Verkstedet måtte også av den grunn være avskåret fra å kreve driftstapet erstattet, hevder rederiet. Det er her blant annet vist til høyesterettsdommer i Rt-1923-208, 1929 1011 og særlig 1940 424 flg. Etter min oppfatning kan heller ikke denne innsigelse føre frem, og jeg kan også her i alt vesentlig tiltre begrunnelsen i byrettens og lagmannsrettens dom. Etter avtalen med kraftselskapet var verkstedet sikret strømtilførsel gjennom den kabel som ble skadet. Denne konkrete og nærliggende interesse knyttet til kabelen bør da erstattes. Det at verkstedets krav etter strømkontrakten er en obligatorisk fordring får etter min mening her ingen selvstendig betydning.

Rederiet har til slutt anført at verkstedets beliggenhet på odden av Kråkerøy medførte en særlig risiko for kabelskade, og at bedriften selv bør være nærmest til å bære følgene av kabelbrudd. Etter min mening kan heller ikke denne ankegrunn ha noe for seg, og jeg viser på dette punkt til byrettens og lagmannsrettens begrunnelse.

Mitt resultat er dermed blitt at lagmannsrettens dom blir å stadfeste. Jeg finner at rederiet bør betale saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett, jfr. tvistemålslovens §180 annet ledd sml. §172 første ledd og §180 første ledd.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes, bortsett fra avgjørelsen om saksomkostninger.

I saksomkostninger for alle retter betaler Adolf Bratt & Co.

Side:875

til A/S Fredriksstad mekaniske Verksted 4 000 - fire tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Soelseth og justitiarius Grette: Likeså.

Av byrettens dom (byfogd Kåre Moe):

- - -

S/S «Consul Bratt» avgikk den 11. mai 1949 fra Stettin til Fredrikstad. Ved passeringen av Færder den 13. mai 1949 fikk skipet sjølos med sertifikat for losing til Huth, men ikke opp til Fredrikstad. Skipets megler underrettet kapteinen om at bugserbåt og havnelos skulle komme. Ved Huth kom bugserbåt, men ingen havnelos. Sjølosen hadde overfor kapteinen gitt uttrykk for at når avløsning ikke kom, pleiet sjølosen føre skipet helt opp til Fredrikstad. I henhold hertil fortsatte kapteinen reisen. Ved passeringen av Fredriksstad mek. Verksted, som ligger ved en sving i Glommas vestre løp, den såkalte Vesterelv, la kapteinen etter losens anvisning roret hardt over til styrbord og bugserbåten dro også hardt styrbord. Men på grunn av den sterke motstrøm skar skipet allikevel over til babord. Det ble slått F.B., men strømmen tok skipet fortsatt. For å hindre at skipet skulle gå på land eller kollidere med kaien vis-à-vis Fredriksstad mek. Verksted, ga losen ordre om å la styrbord anker gå. Da ankeret ble hevet igjen, viste det seg at en sterkstrømkabel fulgte med. Som følge av skade på kabelen forårsaket av ankeret, oppsto det strømbrudd og verkstedet var uten strøm fra kl. 9.19 til ca. kl. 14.30, da strømtilførselen ble ordnet ved innkobling av kabelen over Østerelven. Kabelen i Vesterelven over til Fredriksstad mek. Verksted tilhører og vedlikeholdes av Aktieselskabet Hafslund som leverer strømmen til verkstedet. Kabelen fører utelukkende strøm til verkstedet. - - -

Retten skal bemerke:.

Det er helt på det rene mellom partene at S/S «Consul Bratt» ved ankring i Vesterelven utenfor Fredriksstad mek. Verksted har voldt skade på den undersjøiske sterkstrømkabel til verkstedet og derved forårsaket strømbrudd og driftsstans. Retten finner bevist at ankringen er foregått i forbudt område. Ved losens forklaring finner retten godtgjort at han var klar over at skipet var i faresonen for kabelen, da ankeret ble kastet. Men han ga likevel ordre til det, fordi han så det som den eneste sjanse han hadde for å redde skuten fra å gå på land. Retten antar at dette må være tilstrekkelig til å si at det foreligger en nødrettshandling etter strl. ikr. §24 smh. med strl. §47. Det er da ikke grunn for retten til å drøfte det subsidiære erstatningsgrunnlag: uaktsomhet.

Kabelen går over Vesterelven og kommer opp midt på verkstedets område. Under disse forhold finner retten at enhver måtte regne med som en nærliggende mulighet at verkstedet fikk sin strøm gjennom kabelen og at brudd på denne ville medføre hel eller delvis driftsstans

Side:876

ved verkstedet inntil skaden var utbedret eller avhjulpet. At en slik driftsstans betydde et økonomisk tap for verkstedet, måtte være innlysende. Erstatningsbetingende årsakssammenheng overensstemmende med alminnelige erstatningsregler finnes således å være til stede og retten er - om enn under sterk tvil - av den oppfatning at verkstedet må ha et selvstendig erstatningskrav mot skipet. Ellers ville verkstedet stå uten rettsbeskyttelse, idet elektrisitetsverket i sine kontrakter garderer seg - og må gardere seg - mot ansvar for strømbrudd. Tilførselen av elektrisk strøm i henhold til kontrakten skjer in casu også gjennom en spesielt og utelukkende for denne leveranse anlagt kabel - som dessuten ved sin beliggenhet og sine varselsskilter tydelig manifesterer denne strømleveranse overfor utenverdenen, slik at enhver som skader kabelen må regne med som en meget nærliggende følge, at han vil påføre verkstedet økonomisk tap ved strømbruddet. Under disse omstendigheter finner retten at «juridiske konstruksjoner utledet av en teoretisk forskjell mellom tinglige og obligatoriske rettigheter ikke bør kunne hindre at et så rimelig og naturlig krav blir anerkjent,» jfr. dommer Klæstads votum i høyesterettsdom i Rt-1940-25. - Retten kan heller ikke være enig i den betraktning at verkstedet selv er den nærmeste til å bære risikoen for verkstedets og kabelens utsatte beliggenhet. Kabelen er nedlagt i henhold til direktiver fra Fredrikstad havnevesen og ankring er forbudt. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Johs. M. Rivertz og sorenskriverne Ole Aarø og Arne Wang med sjøkyndige domsmenn Kristian Johnsen, Aksel Molvig, Johannes Rothe og Carl William Munch Asbjørnsen)

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.

Lagmannsretten antar således etter bevisførselen i likhet med byretten at ankringen fant sted på forbudt område i en nødssituasjon for å hindre skipet fra å gå på land. Det finnes ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at varselsskiltenes plasering i denne forbindelse har spilt noen avgjørende rolle, idet i ethvert fall losens uttalelse om at han var klar over at skipet ved ankringen befant seg i faresonen, må forståes som om han var på det rene med at det forelå en viss mulighet for at kabelen kunne bli skadet. Lagmannsretten antar også at skipet ved anledningen var i en så kritisk situasjon at losen ville beordret øyeblikkelig ankring selv om det i øyeblikket hadde stått for ham som overveiende sannsynlig at det ville forårsake kabelbrudd. Men legges dette syn til grunn må skadeforvoldelsen i det foreliggende tilfelle ansees som skjedd forsettlig (dolus eventualis, jfr. Kjerschow: Straffeloven med kommentar side 92) og erstatningskravet for den påregnelige skade er da utvilsomt hjemlet i straffelovens ikrafttredelseslov §24.

Lagmannsretten er videre enig med byretten i at kabelens beliggenhet og varselsskiltenes plasering så klart tilkjennega at det var gjennom den verkstedet fikk sin strømforsyning at skadevolderen ved anledningen måtte være klar over at et kabelbrudd forårsaket ved ankring på stedet lett ville kunne lede til lengre eller kortere driftsstans ved verkstedet. Dette

Side:877

var en mulighet som iallfall antas å ha stått klart for losen som er lokalkjent på stedet og når han ved anledningen beordret ankring, skjedde det med denne mulighet for øye. Så kritisk som skipets situasjon var finner lagmannsretten det også godtgjort at losen ville ha forordnet øyeblikkelig ankring selv om det ved anledningen ikke bare hadde stått for ham som en mulighet, men som overveiende sannsynlig at ankringen ville lede til driftsstans ved verkstedet. Lagmannsretten antar ut fra dette syn på forholdet at skipet ved ankringen forsettlig påførte verkstedet den skade som en driftsstans representerer.

Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger det således i denne sak ikke alene en forsettlig skadeforvoldelse overfor kabelens eier, men også en selvstendig forsettlig skadeforvoldelse direkte rettet mot verkstedet som under disse omstendigheter må ha et selvstendig krav på erstatning uten hensyn til hvem som var eier av kabelen. Lagmannsretten finner det under disse omstendigheter unødvendig å ta standpunkt til det omstridte spørsmål hvorvidt verkstedet alene som obligatorisk fordringshaver overfor kabelens eier ut fra dette obligatoriske krav kan kreve erstatning for den skade han ble påført ved beskadigelsen av kabelen. Lagmannsretten antar at sondringen mellom tinglige og obligatoriske rettigheter når det gjelder konstateringen av erstatningsplikt, alene er avgjørende hvor det er tale om en uforsettlig, men påregnelig skade som er tilføyet den obligatoriske rettighetshaver.

Da lagmannsretten har funnet at erstatningskravet i det foreliggende tilfelle er hjemlet i ikrafttredelseslovens §24, finnes det unødvendig å ta standpunkt til hvorvidt det ved anledningen fra skipets side var utvist en erstatningsbetingende uaktsomhet.

Lagmannsretten er også enig med byretten i at kabelens utsatte beliggenhet ikke kan frita skipet for den således konstaterte erstatningsplikt. Kabelen er etter det opplyste lagt ned i henhold til direktiver fra Fredrikstad havnevesen og ankring forbudt på området. Det er også første gang siden kabelen ble lagt ned i 1948 at noen skade er inntruffet og denne omstendighet tyder på at beliggenheten heller ikke kan betegnes som så særlig utsatt i det sterkt trafikerte farvann som det her er tale om.

Endelig er lagmannsretten enig med byretten i at den omstendighet at verkstedet etter sin kontrakt med Aktieselskabet Hafslund ikke kan gjøre dette ansvarlig for skader som oppstår ved strømstans, er uten betydning for det erstatningskrav som foreligger til avgjørelse i nærværende sak.

For lagmannsretten er det ikke fra den ankende parts side fremsatt noen innsigelse mot størrelsen av det erstatningsbeløp byretten har fastsatt. Erstatningens størrelse er således på det rene og byrettsdommen må bli å stadfeste.

Domsmann, los Kristian Johnsen, voterer for den ankende parts frifinnelse idet han etter de foreliggende opplysninger finner det sannsynlig at skaden ikke ville vært oppstått om varselsskiltene hadde vært plasert riktig og ikke ca. 20 meter ovenfor der hvor kabelen faktisk lå. I motsetning til de tre øvrige sakkyndige domsmenn og fagdommere mener los Johnsen at skipets stilling ved anledningen ikke var så kritisk at

Side:878

ankringen ikke kunne vært utsatt den korte tid det ville tatt å la skipet sige tilstrekkelig langt opp i elven til at man ville gått klar av kabelen. Han antar også at skipets los ved anledningen ville ha handlet overensstemmende hermed og at skaden da ikke ville ha oppstått. Los Johnsen mener at den som manøvrerer et skip, må kunne gå ut fra at en kabel går nøyaktig der hvor varselsskiltene er satt opp og at det ikke kan bebreides den som manøvrerer skipet noe hvis han handlet ut fra denne forutsetning og likevel volder skade. Er varselsskiltene uriktig plasert, så er det den som har ansvaret for dette som må være erstatningspliktig for de skader som oppstår som følge av det. Los Johnsen mener også i motsetning til de øvrige dommere at den omstendighet at kabelen var lagt ned i henhold til Fredrikstad havnevesens direktiver og at det var utferdiget ankringsforbud, ikke i det foreliggende tilfelle bør være tilstrekkelig til at den som er avhengig av en kabel som er lagt ned på et etter hans oppfatning så særlig utsatt sted, ikke må bære risikoen for at uhell av denne art som det er tale om her, oppstår. Et verksted som baserer sin viktigste strømtilførsel på en så utsatt beliggende kabel må ha regnet med og ha kalkulert med at strømbrudd når som helst kunne inntreffe som følge av slike uhell og det er da ikke rimelig at verkstedet når et slikt uhell inntreffer skal kunne velte ansvaret over på et skip som - under en helt forsvarlig og uklanderlig manøvrering - på grunn av særlig ugunstige strømforhold kommer i en slik situasjon at det må ankres tross ankringsforbud. - - -