Rt-1956-1033
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1956-10-12 |
| Publisert: | Rt-1956-1033 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 116 B/1956 |
| Parter: | Ringsaker kommune (overrettssakfører Halvor Haug - til prøve) mot Solveig Fangen (høyesterettsadvokat Erik Dæhlin). |
| Forfatter: | Hiorthøy, Eckhoff, Kruse-Jensen, Gundersen, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §42, Ektefelleloven (1927) §11, Åndsverkloven (1930) §6, §38, §43, Skatteloven (1911), Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Åndsverkloven (1930) |
Dommer Hiorthøy: Saken gjelder spørsmålet om hvorvidt fru Solveig Fangen, som sitter i uskiftet bo etter sin mann forfatteren Ronald Fangen, med rette er ilagt inntektsskatt til Ringsaker kommune av samtlige forfatterhonorarer vedkommende Fangens bøker, som hun har oppebåret etter hans død i 1946. Etterat fru Fangen fra 1953 hadde tatt forbehold ved innbetalingen av skatten, anla hun i 1954 søksmål ved Nord-Hedmark herredsrett med påstand om opphevelse av ligningen for inntektsårene 1946-1953, foretagelse av ny ligning ved hvilken de nevnte honorarer ikke skulle ansees som skattepliktig inntekt samt tilbakebetaling av for meget betalt skatt. Hun fikk, for så vidt angår tidsrommet etterat forbehold var tatt, medhold ved herredsrettens dom av 4. mars 1955 som har denne domsslutning:
«1. For så vidt angår skatten til Ringsaker kommune oppheves ligningen av fru Solveig Fangen for inntektsårene 1951, 1952 og 1953 og ny ligning blir å foreta, hvorunder de forfatterhonorarer som hun har fått utbetalt i de nevnte år, ikke ansees som skattepliktig inntekt for henne.
2. Ringsaker kommune er pliktig å tilbakebetale til fru Solveig Fangen de for meget betalte skattebeløp for inntektsårene 1951, 1952 og 1953.
3. Ringsaker kommune frifinnes for så vidt angår krav om ny ligning og tilbakebetaling av skatter vedrørende inntektsårene 1946 til og med 1950.
4 Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Dommen er påanket av Ringsaker kommune i den utstrekning ligningen er opphevet. Ved beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg 9. juni 1955 er dommen tillatt innbrakt direkte for Høyesterett og uten hensyn til ankegjenstandens verdi.
Med hensyn til de nærmere omstendigheter i saken viser jeg til herredsrettens domsgrunner. For Høyesterett er det fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å gjøre særskilt rede for. Det faktiske saksforhold er uomtvistet, og i den utstrekning herredsrettens avgjørelse er påanket, foreligger saken for Høyesterett i uforandret skikkelse.
Partene har i alt vesentlig gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten. Jeg viser for så vidt til det
Side:1034
referat av prosedyren som er gitt i herredsrettens domsgrunner.
Den ankende part, Ringsaker kommune, har nedlagt denne påstand:
«Ringsaker kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»
Ankemotparten, fru Solveig Fangen, som har fått bevilling til fri sakførsel, har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:
«1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Staten tilkjennes saksomkostninger for begge retter som om saken ikke var benefisert.
3. Den for Høyesterett oppnevnte sakførers salær fastsettes av retten.»
Jeg er delvis kommet til et annet resultat enn herredsretten.
Innledningsvis skal jeg bemerke at det synes noe uklart hvor i skatteloven man finner hjemmelen for i et tilfelle som dette å skattlegge som inntekt økonomiske fordeler som oppnåes ved at en forfatter eller hans rettsetterfølgere helt eller delvis har overlatt til et forlag å utnytte forfatterretten. Etter lovens oppbygning og forarbeider ligger det visstnok nærmest å anta at hjemmelen utelukkende må søkes i landsskattelovens §43 fjerde ledd; men det er også atskillig som taler for at man står overfor en dobbelt hjemmel, slik at disse særegne innkomster tillike oppfanges av den alminnelige inntektsdefinisjon i lovens §42 første ledd. Det kan imidlertid ikke sees å ha betydning for resultatet hvilken lovparagraf skattekravet bygges på, og jeg finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på det anførte tvilsspørsmål.
Det følger da etter det foreliggende like frem av skatteloven at de honorarer fru Fangen har oppebåret vedkommende Ronald Fangens bøker, med rette er skattlagt som inntekt (gevinst) forutsatt at ingen særskilt fritagelsesgrunn kan påvises. Og stillingen må i denne henseende så vidt skjønnes bli den samme hva enten det gjelder beløp som er utbetalt på kontrakter som i sin tid har vært inngått av Fangen selv, eller beløp som skriver seg fra kontrakter avsluttet av enken.
Imidlertid foreligger det etter min mening i lovens §42, 2. ledds 2. punktum («Til inntekt henregnes ikke formuesforøkelse ved arv - - -») særskilt hjemmel for fritagelse for så vidt angår den halvpart av Fangens honorarkrav og forfatterrettigheter som ble gjenstand for arvefall ved hans død. Som følge av den gjengitte bestemmelse vil det bare kunne bli spørsmål om inntektsbeskatning for så vidt angår «formuesforøkelse» som er inntrådt etter arvefallet. Det er imidlertid enighet mellom partene om at noen slik verdiøkning her ikke har funnet sted. Når det gjelder honorarer i henhold til Fangens kontrakt, finner jeg det etter dette temmelig klart at fritagelse må innrømmes, og kan for så vidt henvise til det syn som ligger
Side:1035
til grunn for den i Rt-1947-64 flg. inntatte høyesterettsdom. Men resultatet må etter min mening bli det samme også for så vidt angår utbyttet av de kontrakter som fru Fangen selv har inngått. Jeg bemerker i denne forbindelse at jeg som herredsretten ser det slik at suksessivt erlagte forfatterhonorarer (royalties) ikke skatterettslig sett kan ansees som avkastning av et immaterielt formuesgode, forfatterretten, men representerer vederlag for hel eller delvis avståelse av denne, eller - om man vil - en ombytning av formuesverdier. Selv om det skulle forholde seg så at verdier av denne art ikke er gjenstand for formuesbeskatning hos arvinger og etterlevende ektefelle - et spørsmål som jeg finner uklart og tvilsomt - kan jeg ikke tillegge denne omstendighet avgjørende betydning. På den annen side legger jeg atskillig vekt på at den økonomiske verdi av rettighetene uomstridt antas å skulle inndras under arvebeskatningen.
Den foran omhandlede fritagelsesgrunn kan imidlertid bare påberopes i forhold til formuesforøkelse ved arv. Beskatningen av fru Fangens innkomster vedkommende Fangens bøker vil derfor måtte opprettholdes når det gjelder den halvpart som representerer hennes egen andel av fellesboets eiendeler. I motsetning til herredsretten kan jeg ikke finne at en annen løsning følger av forfatterrettens personlige natur, jfr. lov om ektefellers formuesforhold §11 annet ledd og lov om åndsverker §6 siste ledd. Og dette må gjelde så vel inntektene av den kontrakt Fangen selv hadde inngått, som av de kontrakter fru Fangen sluttet etter hans død. Vel er det så at lovgivningen med hensyn til opphavsrettigheter har etablert en særeielignende tilstand så lenge ektefellene lever og formuesfellesskapet består. Men dette kan ikke tilsløre den kjensgjerning at den annen ektefelle hele tiden har vært medeier også i disse rettigheter og begrunner etter mitt skjønn ingen særbehandling etter dødsfall.
Jeg kommer etter dette til det resultat at påbudet om ny ligning for inntektsårene 1951-1953 må få det innhold at halvparten av de forfatterhonorarer fru Fangen har fått utbetalt i de nevnte år, ved den nye ligning ikke blir å anse som skattepliktig inntekt.
I samsvar med tvistemålslovens §180 annet ledd, jfr. §174 må hver av partene bære sine omkostninger for begge retter.
Jeg stemmer for denne
dom:
Punkt i i herredsrettens dom endres slik at det ved ligningen av fru Solveig Fangen for inntektsårene 1951, 1952 og 1953 legges til grunn at halvparten av de forfatterhonorarer som hun har fått utbetalt i nevnte år ikke ansees som skattepliktig inntekt for henne.
For øvrig stadfestes herredsrettens dom.
Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Side:1036
Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Kruse-Jensen, Gundersen og Holmboe: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Erling Rost):
Saksøkeren, fru Solveig Fangen, sitter i uskiftet bo etter sin mann, forfatteren Ronald Fangen, som døde i mai 1946.
Fra og med inntektsåret 1946 har fru Fangen i sine selvangivelser oppgitt de beløp som hun har fått utbetalt fra Gyldendal Norsk Forlag i forfatterhonorarer for mannens bøker. I tidsrommet 1946-1953 har hun således hevet:
1946 kr. 20 000, 1947 kr. 9600, 1948 kr. 9600, 1949 kr. 9600, 1950 kr. 9600, 1951 kr. 10 169, 1952 kr. 9600, 1953 kr. 9600.
Ved ligningene de respektive år er selvangivelsene lagt til grunn, slik at fru Fangen er inntektsbeskattet til stat og kommune av disse beløp. Skattene ble også betalt uten bemerkning, idet forbehold første gang ble tatt ved brev av 10. mars 1953, ved innbetaling av 3. termin for 1952/53. Foranledningen til at hun begynte å ta forbehold, var at hun hadde fått kjennskap til skattesaken mellom Bergliot Moen (Petter Moens enke) og Oslo kommune (jfr. Oslo byretts dom av 27. mars 1952, Utv. 1953 221) og derav hadde fått den oppfatning at forfatterhonorarene ikke var skattepliktig inntekt for henne. - - -
Retten finner det tvilsomt om fru Fangen, i den utstrekning hun kan ansees som arving til sin manns forfatterrettigheter, kan inntektsbeskattes av det utbytte hun har fatt på de inngåtte forlagskontrakter. Avgjørelsen antas å måtte avhenge av hva som i l.sk. §42 annet ledd, 1. pkt., menes med «formuesforøkelse ved arv».
Saksøktes anførsel om at de rettigheter fru Fangen har arvet, er avhengig av en betingelse og derfor i medhold av l.sk. §38a ikke kan ansees som formue, synes ikke å kunne føre frem. Det er usikkerheten som ligger i at oppnåelsen av rettigheten er suspensivt betinget, loven setter som kriterium for at den ikke skal ansees som formue. I det foreliggende tilfelle er oppnåelsen av forfatterrettighetene et faktum. Usikkerheten knytter seg alene til i hvilken grad rettighetene kan omsettes i rede penger til fordel for fru Fangen. Men denne usikkerhet er ikke avgjørende for at rettighetene ikke skal betraktes som formue. Hvis den lar seg beregne, hvilket nok kan tenkes, vil den etter rettens mening også kunne formuesbeskattes. Er man først enig i dette prinsipielle syn, kan det ikke ha noen betydning at det ikke har vært vanlig praksis å beskatte forfatterrettigheter som formue på arvingenes hånd.
Retten kommer derfor til at fru Fangen har fått en formuesforøkelse ved arv. Spørsmålet blir så hvordan de honorarer hun har oppebåret skal bedømmes. Er det riktig som hun anfører at honorarene må sees som en terminvis erleggelse av kjøpesummen uten at de mottatte beløp innebærer noen gevinst for henne? Eller er det riktig som påberopt av saksøkte å se honorarene som avkastning av et formuesgode som blir å inntektsbeskatte etter de vanlige regler i l.sl. §42 første ledd og §43 fjerde ledd?
I en kjennelse av 23. november 1950 vedrørende Petter Moens enke har Oslo ligningsråd med senere tilslutning av Oslo overligningsnemnd
Side:1037
gitt enken medhold i at den betaling som vedkommende forlag etter hvert yter henne for det åndsverk hun har arvet etter sin mann, må ansees som en gradvis erleggelse av salgssummen for åndsverket. De nevnte myndigheter tok avstand fra den oppfatning at utnyttelsen av åndsverket kunne betraktes som en slags avkastning av det formuesobjekt som retten til åndsverket er. Det heter videre i ligningsrådets kjennelse: «Den omstendighet at disse ydelser skjer etter hvert og er avhengig av hvilke salg forlaget kan oppnå, finner en ikke er avgjørende for ikke å betrakte disse som betaling for åndsverkets verdi.»
Retten finner å måtte erklære seg enig i disse betraktninger. Inntektsbeskatning av de honorarer arvingen oppebærer, antas alene å kunne finne sted hvis utbyttet representerer en gevinst i forhold til verdien av forfatterrettighetene ved arvefallet. I fru Fangens tilfelle er det ikke påstått å foreligge en slik gevinst. Hennes anførsel om at interessen for Ronald Fangens bøker etter hans død har vært stadig synkende og at det nå ikke lenger finner sted noe salg av dem, er ikke motsagt av saksøkte.
Hva som her er anført som rettens oppfatning, har imidlertid bare gyldighet i den utstrekning fru Fangen kan sies å ha ervervet forfatterrettighetene ved arv. Som nevnt har hun prinsipalt gjort gjeldende at hun ikke er blitt eier av noen del av dem før ved mannens død. Retten finner under tvil å måtte gi henne medhold heri. Opphavsretten til et åndsverk må ansees som en rettighet av «personlig art», jfr. lov av 20. mai 1927 §11 annet ledd. Om slike rettigheter bestemmes det at «reglene om felleseie alene får anvendelse i den utstrekning hvor det er forenelig med de rettsregler som særlig gjelder for disse rettigheter». Så vel Augdahl (Skifte side 141 og Lærebok i skifterett side 33) og Arnholm (Familierett side 186-187) lærer at det av den nevnte lovbestemmelse følger at opphavsretten til åndsverker må holdes utenfor, hvis felleseiet skiftes mens begge ektefeller lever, med andre ord at retten forlods tilfaller opphavsmannen. Ved skifte etter rettighetshaverens død blir, som påpekt av professor Arnholm, stillingen en annen. Åndsverkets verdi går da inn i det fellesbo som skal skiftes. Heri ligger et moment av felleseie. Retten kan imidlertid ikke fri seg for den oppfatning at det er særeiemomentet som er det dominerende når det gjelder hva fru Fangen har ervervet ved arvefallet. Det spørres ikke her om det foreligger særeie eller felleseie ved oppgjør mellom henne og de øvrige arvinger. Den omstendighet at arvingene må finne seg i at en halvpart ved skiftet ansees som fru Fangens del av et felleseie, kan neppe utelukke at den formuesverdi som ligger i forfatterrettighetene, først ansees ervervet ved hennes manns død. Før dette tidspunkt er det ikke noen vesensforskjell mellom disse rettigheter og egentlige særeiemidler. Det synes da naturlig i relasjon til l.sk. §42 annet ledd, i. punktum, å anse også hennes «boslodd» av forfatterrettighetene ervervet av henne ved arvefallet.
Retten kommer etter det anførte til det resultat at fru Fangen ikke skulle ha vært inntektsbeskattet av noen del av utbyttet av de forfatterrettigheter som hun har fått utbetalt etter sin manns død. Imidlertid har hun betalt skattene for inntektsårene 1946 til og med 1950 uten forbehold. Saksøkte har gjort gjeldende at hun for så vidt ikke har
Side:1038
krav på tilbakebetaling, og denne innsigelse er ikke imøtegått av fru Fangen. Retten bygger derfor på at tilbakesøkningskravet for de nevnte år ikke kan føre frem, jfr. for øvrig høyesterettsdom i Rt-1927-237. Partene er som nevnt enige om at gyldig forbehold skal ansees tatt fra og med inntektsåret 1951, og fru Fangens påstand vil derfor bli tatt til følge for så vidt angår årene 1951, 1952 og 1953. Retten går ut fra at det er adgang til å fastsette saksøktes tilbakebetalingsplikt av de for meget betalte skatter for disse år, idet fullbyrdelsesdom må ansees utelukket så lenge omligning ikke er foretatt og beløpets størrelse ikke vites. - - -