Rt-1957-1190

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1957-12-14
Publisert:	Rt-1957-1190
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 135
Parter:	A (høyesterettsadvokat Harald Børresen) mot Staten ved Justisdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker ved overrettssakfører Carsten Mellbye - til prøve).
Forfatter:	Skau, Hiorthøy, Rode, Schei, justitiarius Grette
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Landssvikanordningen (1944) §11

Dommer Skau: A fikk i 1928 av politikammeret i Oslo kjøreseddel som sjåfør på drosjebil. Han kjørte deretter som drosjesjåfør til i 1941 da han måtte slutte på grunn av de vanskeligheter som oppsto for drosjebilnæringen.

I 1946 vedtok han et forelegg for medlemskap i N. S. for å ha arbeidet som sjåfør for Org. Todt fra 1943 og til frigjøringen. Forelegget gikk ut på tap av stemmerett og vernerett i 10 år.

Etter frigjøringen søkte han igjen å få arbeid som drosjesjåfør, noe som først lyktes ham i februar 1947. Etterat han så hadde kjørt i ca. 3 måneder, inndro politiet hans kjøreseddel på grunn av hans landssvikforhold. Han gjorde senere henvendelser for å få kjøreseddelen tilbake, og sendte i januar 1950 skriftlig søknad om det, men først den 8. mars 1951 fikk han kjøreseddel igjen. Høyesteretts dom i C-saken var da falt den 16. januar 1951, Rt-1951-19 flg.

Etterat Justisdepartementet hadde avslått krav om erstatning, tok A så i september 1951 ut stevning mot staten ved Justisdepartementet, og Oslo byrett avsa dom den 3. november 1953. Byretten fant at inndragningen i mai 1947 var rettsstridig, og dømte staten til å betale A kr. 25 200 med 4 prosent årlig rente fra 10. september 1951 og kr. 400 i saksomkostninger.

Staten anket til Eidsivating lagmannsrett, som avsa dom den 21. februar 1955. Lagmannsretten ga staten medhold i at kravet på grunnlag av inndragningen i 1947 var foreldet, og tok derfor ikke standpunkt til spørsmålet om inndragningen i mai 1947 var rettsstridig. Imidlertid fant retten at det var rettsstridig når politiet opprettholdt sin nektelse etterat A i januar 1950 hadde sendt skriftlig søknad om å få kjøreseddelen tilbake. Retten ansatte erstatningen skjønnsmessig til kr. 7000 og dømte staten til å betale dette beløp med 4 prosent årlig rente fra 25. september 1951. For øvrig ble staten frifunnet, og saksomkostninger ikke tilkjent.

Denne dom har A påanket til Høyesterett.

Ved stevning av 11. mai 1954 anla A sak mot staten ved Samferdselsdepartementet. Forholdet var følgende:

Side:1191

Meddelelse av drosjebevillinger i Oslo foretas etter ansiennitetsprinsippet. Etter dette mente A at han skulle vært berettiget til å få slik bevilling ved en tildeling som fant sted den 6. juli 1953. Samferdselsdepartementet avslo imidlertid As søknad da, og senere søknader, idet det ved beregningen av hans ansiennitet ikke tok med den tiden han hadde vært uten kjøreseddel. Først den 25. april 1955 fikk A meddelelse om at han den 19. s. m. var tildelt bevilling.

I saken mot Samferdselsdepartementet gjorde han derfor krav på erstatning for det tap han hadde lidt ved ikke å få bevilling ved tildelingen den 6. juli 1953, og Oslo byrett avsa den 23. august 1956 dom i saken med slik domsslutning:

«1. Samferdselsnemndas beslutning av 6. juli 1953 kjennes ugyldig for så vidt drosjebevilling ikke ble besluttet utstedt til A.

2. Staten ved Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til A en erstatning på kr. 9000 med 4 prosent årlig rente fra 22. mai 1954 til betaling skjer, samt kr. 500 i saksomkostninger.»

Denne dom ble av Samferdselsdepartementet påanket til Eidsivating lagmannsrett.

Etter hovedforhandlingen i lagmannsretten i kjøreseddelsaken gjorde imidlertid Samferdselsdepartementet i et prosessskrift til byretten gjeldende at Samferdselsdepartementet ikke var rette vedkommende om A kunne kreve erstatning for bevillingsnektelsen. Etter dette har A i ankeerklæringen til Høyesterett utvidet sitt krav til også å omfatte erstatning for tap ved bevillingsnektelsen, og har lagt ned slik påstand:

«1. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale til A kr. 34 200 med 4 pst. årlig rente fra 25. september 1951 av kr. 25 200 og 4 pst. årlig rente av kr. 9000 fra 14. april 1955, til betaling skjer.

2. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale til A sakens omkostninger for alle retter.»

Ankemotparten har ikke motsatt seg dette, og saken mot Samferdselsdepartementet er så etter begjæring av partene stanset inntil avgjørelsen i vår sak foreligger.

Ankemotparten har akkviescert ved lagmannsrettens dom, og har, under hensyn til at kravet om tap for nektet bevilling nå er tatt med i denne saken, lagt ned slik påstand:

«1. Staten v/Justisdepartementet betaler til A kr. 9500 med 4 pst. årlig rente av kr. 7000 fra 25. september 1951 og 4 pst. årlig rente av kr. 2500 fra 14. april 1955 til betaling skjer.

2. For øvrig frifinnes staten.

3. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Under saksforberedelsen for Høyesterett har staten videre frafalt foreldelsesinnsigelsen.

Ellers viser jeg om saksforholdet til de foregående dommer.

Side:1192

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett, hvor A og en funksjonær ved politikammeret har avgitt forklaring. Det er videre lagt frem en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.

As ankegrunner kan kort gjengis slik: Inndragningen av kjøreseddelen i mai 1947 var rettsstridig og dermed erstatningsforpliktende. Inndragningen ble foretatt etter helt generelle retningslinjer uten noen individuell prøvelse. Hadde slik prøvelse vært foretatt, måtte man kommet til det resultat at det ikke var grunnlag for inndragning overfor A. Hans medlemskap, som var stiftet allerede i 1939, var helt passivt. Han hadde, da inndragningen fant sted, kjørt drosje i ca. 3 måneder uten noen reaksjon hverken fra kollegenes eller publikums side, og det var ingen grunn til å tro at det ville bli noen vansker i så henseende om han fortsatte kjøringen. Subsidiært hevdes det at han iallfall burde ha fått kjøreseddelen tilbake meget snart, og under enhver omstendighet tidligere enn det tidspunkt lagmannsretten har lagt til grunn. Han gjorde flere forgjeves henvendelser om å få opphevet inndragningen. Endelig hevdes det, at selv om inndragningen - og nektelsen - opp til det tidspunkt som lagmannsretten har tilkjent erstatning fra, var rettmessig fordi almene hensyn gjorde det nødvendig at han ikke fikk kjøre i dette tidsrom, så må han likevel ha krav på erstatning ut fra «ekspropriasjonsmessige» betraktninger.

Staten har hevdet at inndragningen var saklig begrunnet, nødvendig og derfor rettmessig, og at det ut fra de retningslinjer som var trukket opp, var tilstrekkelig å konstatere at A var straffet for landssvik. Det skjønn som lå til grunn for opptrekkingen av disse retningslinjer kan domstolene ikke prøve. Og under enhver omstendighet er det ikke noe grunnlag for å konstatere at A rettelig skulle hatt kjøreseddelen tilbake tidligere enn det tidspunkt som lagmannsretten har lagt til grunn. Det erkjennes imidlertid at hvis man bygger på C-dommen - som jeg tidligere har nevnt - så må det av størrelsen av det erstatningsbeløp som ble tilkjent der, sluttes at Høyesterett i den saken bygget på at C rettelig skulle fått sin bevilling tilbake engang sommeren 1949. Men for A er forholdet det at han først sendte skriftlig søknad den 26. januar 1950, så fra et tidligere tidspunkt kan han under ingen omstendighet kreve erstatning. Det bestrides ikke at A tidligere hadde gjort personlige henvendelser til politikammeret - A har forklart at han gjorde slike henvendelser i 1948, uten at han kan angi tiden nærmere, og i januar eller februar 1949 og på vårparten samme år - men dette kunne ikke ansees som søknader slik at henvendelsene kunne utløse noen erstatningsplikt.

At A skulle ha krav på erstatning hvis inndragningen og nektelsen av å gi ham kjøreseddelen tilbake før det tidspunkt lagmannsretten har lagt til grunn, var rettmessig

Side:1193

bestrides, idet det var As eget forhold - det han vedtok forelegg for - som gjorde inndragningen nødvendig.

Etter de dommer som Høyesterett har avsagt i saker av lignende art, finner jeg det ikke nødvendig her å redegjøre for de retningslinjer og den praksis som er blitt fulgt. Jeg viser til B-dommen, Rt-1950-501 flg., C-dommen, Rt-1951-19 flg., og Schou-dommen, Rt-1956-115 flg.

Jeg er kommet til det resultat at As påstand om at inndragningen i mai 1947 var rettsstridig, ikke kan tas til følge. Ut fra forholdene den gang mener jeg at det ikke er grunnlag for å sette politiets beslutning til side, selv om prøvelsen i det enkelte tilfelle bare besto i å konstatere at vedkommende var straffet for landssvik. At A ikke kan ha krav på erstatning når inndragningen ansees rettmessig, finner jeg klart.

Imidlertid antar jeg - idet jeg bygger på den rettsoppfatning som har fått uttrykk i C-dommen - at Høyesterett må kunne konstatere at det var rettsstridig av politiet å opprettholde inndragningen så lenge som gjort. Å fiksere noe bestemt tidspunkt for opphøret av den inndragning som var rettmessig lar seg ikke gjøre, men jeg er blitt stående ved at fra omkring årsskiftet 1948-49 var forholdene iallfall slike at det, hensett til arten av As forhold under krigen, må karakteriseres som åpenbart urimelig og rettsstridig at inndragningen ble opprettholdt, og at han derfor må ha krav på erstatning for dette. At han på denne tid ennå ikke hadde sendt inn skriftlig søknad om å få kjøreseddelen tilbake, må åpenbart være uten betydning.

Om selve erstatningsberegningen under de forskjellige alternativer som har foreligget med hensyn til lengden av den tid som erstatning eventuelt skal ytes for, er det enighet mellom partene. Erstatningen for ikke å ha kunnet kjøre - sjåførtapet - er satt til kr. 6300 pr. år, drosjeeiertapet til kr. 5000 pr. år. Hadde A fått kjøreseddelen tilbake ved årsskiftet 194849, ville han fått drosjebevilling 29. juni 1954. Tapt drosjeeierfortjeneste blir da etter dette kr. 4000, og tapt sjåførfortjeneste setter jeg med et rundt beløp til kr. 14 000. Om renteberegningen er det også enighet.

Etter utfallet av saken finner jeg at A må tilkjennes saksomkostninger for alle instanser.

Jeg stemmer for denne

dom:

Staten ved Justisdepartementet betaler til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom:

1. I erstatning 18 000 - atten tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente av 14 000 - fjorten tusen - kroner fra 25. september 1951 og av 4000 - fire tusen - kroner fra 14. april 1955, alt til betaling skjer.

2. I saksomkostninger 5000 - fem tusen - kroner.

Side:1194

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Rode, Schei og justitiarius Grette: Likeså.

Av byrettens dom (dommer G. Gulbrandsen):

Saken angår påstand om erstatning for tap lidt på grunn av angivelig uberettiget fratagelse av kjøreseddel for kjøring av drosje.

Sakens sammenheng er i det hovedsakelige følgende:

Saksøkeren er født i 1901. Allerede i 1920 fikk han førerkort for motorvwogn. I 1925 begynte han leiebilkjøring og drev med dette til i 1928. Da ble det slutt med all leiebilkjøring. Imidlertid fikk han av politiet utstedt kjøreseddel for kjøring av drosje. Som drosjesjåfør drev han til i 1941. På grunn av de vanskeligheter som da oppsto for drosjeeierne - særlig mangelen på bensin - måtte saksøkeren slutte. En tid var han uten fastere beskjeftigelse, han ernærte seg ved jobber av forskjellig art, men fikk så - høsten 1943 - arbeid som sjåfør hos Org. Todt. Som sjåfør for Org. Todt drev han til frigjøringen. Han søkte da igjen å få arbeid som drosjesjåfør - noe som også lykkedes, dog først i 1947. Sin kjøreseddel fra før, utstedt av politiet uten noen tidsbegrensning, hadde han i behold. Etter å ha drevet som drosjesjåfør ca. 3 måneder, ble han imidlertid innkalt til politiet, som 23. mai 1947 inndro hans kjøreseddel. Grunnen hertil var at han i 1946 hadde vedtatt et forelegg for sitt forhold under okkupasjonen - medlemskap i N. S. og sjåførtjeneste hos Org. Todt. Forholdet synes å ha vært av mindre alvorlig karakter, idet straffen, etter det som er opplyst, innskrenket seg til tap av stemmerett og retten til tjenstgjøring i krigsmakten.

Etter som nevnt å være fratatt kjøreseddelen gikk saksøkeren en god stund ledig. Siden skaffet han seg utkomme som løsarbeider ved jobber av forskjellig art. Han søkte - etter hva han har forklart, flere ganger - om å få kjøreseddelen tilbake, men fikk avslag. Først i februar 1951 ble hans ansøkning imøtekommet. Han fikk kjøreseddel 8. mars 1951. Siden har han ernært seg som drosjesjåfør.

Saksøkeren mener uberettiget og rettsstridig å være fratatt kjøreseddelen. Ved i årevis å være utestengt fra sitt egentlige yrke, er han påført et større økonomisk tap som han nå krever erstattet. - - -

Retten skal bemerke:

De dommer partene har påberopt seg, anser retten i og for seg ikke avgjørende i noen retning. Hva særlig Bs forhold angår synes det som om betydningen og omfanget av hans forgåelse må være tillagt atskillig vekt. Han var straffet med fengsel i 6 måneder og rettighetstap etter landssvikanordningens §11 nr. 1 og 2.

Hva saksøkerens forhold angår er det på det rene at også han var straffet for landssvik - dog bare med rettighetstap som foran nevnt for medlemskap i N. S. og sjåførtjeneste for Org. Todt. Hans medlemskap i N. S., som etter det foreliggende var av rent passiv natur, skrev seg fra tiden før krigen. Forholdet som forelå avgjort da politiet inndro hans kjøreseddel den 23. mai 1947, må i det hele tatt etter straffen å dømme antas å ha vært lite alvorlig. Imidlertid er det dette forhold som har foranlediget politiet til å inndra kjøreseddelen. Noe annet

Side:1195

klanderverdig forhold fra saksøkerens side har ikke vært antydet. Noen egentlig individuell bedømmelse av hans forhold synes overhodet ikke å ha funnet sted. Inndragningen av kjøreseddelen må etter det som foreligger, ha vært utslaget av en praksis politiet hadde gjennomført og konsekvent fulgte - nemlig at den som var straffet for landssvik ikke burde kjøre drosje. Saksøkte har påberopt seg den fare for uro som forelå ved at en person, straffet for landssvik, kjørte drosje. Hva saksøkeren angår hadde han kjørt drosje ca. 3 måneder før politiet var klar over forholdet. At det i denne tid har vært noen uro av noen art om hans forhold, er ikke antydet. Det er rimelig at saksøkeren under de således foreliggende omstendigheter følte det som en urett at han ble utestengt fra det yrke han i årevis hadde drevet og dyktiggjort seg for. Og også retten er av den oppfatning at det ikke forelå rimelig grunn hertil og at inndragningen den 23. mai 1947 var rettsstridig og må medføre erstatningsplikt for saksøkte. Da noen innvending ikke er gjort mot selve den beregning av tapet saksøkeren har foretatt, vil hans påstand bli tatt til følge. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Per Anker og Fr. Hassel og sorenskriver Bj. Rognlien):

- - -

Lagmannsretten er etter det nå foreliggende kommet til et annet resultat enn byretten og bygger da på foreldelsesinnsigelsen.

Når det gjelder spørsmålet om politiets beslutning av 23. mai 1947 om å inndra As kjøreseddel var rettsstridig og kunne medføre erstatningsansvar for staten, finner retten det etter sitt syn på foreldelsesspørsmålet nok å si at dette spørsmålet er tvilsomt. Det må has for øye at inndragningen foregikk på et tidspunkt da man ennå hadde okkupasjonen nær innpå livet, og det fremstiller seg som tvilsomt om man kan karakterisere inndragningen som rettsstridig i lys av de retningslinjer som er trukket opp ved Høyesteretts dom i B-saken ( Rt-1950-501) og C-saken ( Rt-1951-19).

Om foreldelsesspørsmålet skal bemerkes:

Utgangspunktet for foreldelsen må være meddelelsen til A om inndragningen av kjørekortet - det vil si 23. mai 1947 eller umiddelbart deretter. Det er av A hevdet at det siden inndragningen har bestått en rettsstridig tilstand og at foreldelsen i tilfelle først kan begynne å løpe fra den rettsstridige tilstands opphør, det vil si fra 8. mars 1951 da A fikk sin nye kjøreseddel. Det er i den forbindelse henvist til Oslo byretts dom av 4. desember 1954: D mot Staten - sak nr. 236/1954, avd. XVIII nr. 9 - hvor foreldelsesfristen ble regnet tilbake til 3 år fra stevningen, idet forholdet ble ansett slik at det ved departementets beslutning om ikke å gjenutstede drosjebevilling for fru D, var skapt en rettsstridig tilstand av lignende art som ved rettsstridig eiendomsberøvelse, slik at foreldelse løper etter hvert som erstatningen løper. Det er også henvist til uttalelsene i Holmboes Foreldelse, side 54.

Lagmannsretten kan ikke være enig i denne betraktning. A må sies å være blitt vitende om skaden og den for samme ansvarlige - strl.ikrl. §28 - allerede da beslutningen om inndragning ble ham

Side:1196

meddelt. Det er ikke avgjørende at skadens omfang ikke allerede da kunne fastslåes. De momenter som her kunne komme i betraktning var allerede da påregnelige. Dette synspunkt antas å stemme med det som hevdes av Holmboe l. c. side 51. Skadevirkningene for A har ikke vært andre enn dem som følger med et normalt og noenlunde beregnelig begivenhetsforløp. Denne betraktning er også lagt til grunn i Eidsivating lagmannsretts dom av 7. oktober 1954 i ankesak nr. 80/1953: A/S Fr. Stangsgt. 2/4 m. fl. - Oslo kommune, hvor lagmannsretten sluttet seg til byrettens begrunnelse, som blant annet går ut på at både grunnlaget for kravene og for kravenes størrelse var kjent for saksøkerne allerede da vedtak om rekvirering ble fattet.

Fra As side er anført at han i årene fra 1947 og utover til 1950 gjorde muntlige henvendelser til en funksjonær ved Oslo politikammer om å få igjen kjøreseddelen. Hans forklaring på dette punkt er temmelig vag, slik at hverken tidspunkter eller måte for slike mulige henvendelser er på det rene. Noe selvstendig grunnlag for erstatningskrav fra As side kan da ikke søkes i slike henvendelser. Annerledes med den nå dokumenterte skriftlige søknad fra A datert 26. januar 1950. På dette tidspunkt kunne iallfall ikke statsmyndighetene lenger med rette påberope seg folkeopinionen til støtte for at A fremdeles ble nektet kjøreseddel. Dette må ansees som et urimelig standpunkt fra politiets side, stridende mot alminnelig samfunnsoppfatning og derfor rettsstridig, jfr. de synspunkter som er fremholdt av førstvoterende i C-saken. Lagmannsretten ser således i nektelsen av å imøtekomme denne søknaden et selvstendig erstatningsbetingende forhold, og for så vidt er ikke foreldelse inntrådt. Ved ansettelsen av erstatningen legges til grunn at politiet måtte kunne ha imøtekommet søknaden kort tid etterat den var fremsatt, mens den først ble innvilget 8. mars 1951. Tapet anslåes skjønnsmessig til kr. 7000. Man legger til grunn As ligningsattester for årene 1950/51 og 1951/52 som viser lønn på ca. kr. 6000. Ligningsattesten viser videre at A for inntektsårene 1951 og 1952 er lignet etter lønn som sjåfør henholdsvis kr. 11 900 og kr. 10 700. - - -

Side:1197