Rt-1957-476
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1957-04-13 |
| Publisert: | Rt-1957-476 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 37/1957 |
| Parter: | Statsadvokat L.J. Dorenfeldt, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat C.A. Torstensen). |
| Forfatter: | Thrap, Bahr, Gundersen, Gaarder, Berger |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §52, Alkoholloven (1927) §44, §47, §53, §70, §72, Alkoholloven (1927) |
Dommer Thrap: Ved tiltalebeslutning av 3. januar 1957 ble A og hustru B satt under tiltale til fellelse etter alkohollovens §53 §47 - ulovlig tilvirkning og salg av brennevin. Saken ble brakt inn for Namdal herredsrett, som 26. januar 1957 avsa dom med sådan domsslutning:
«I medhold av alkoholloven av 5. april 1947 §53 og §47 dømmes:
I. B til fengsel i 90 dager. I medhold av strfl. §52 utstår straffens fullbyrdelse med en prøvetid av 2 år mot at tiltalte settes under tilsyn av Namsos vernelag.
II. A til fengsel i 6 måneder med fradrag av 48 dager for utholdt varetektsarrest.
Side:477
De i tiltalebeslutningene nevnte gjenstander med unntagelse av en Evalett vaskemaskin inndras med hjemmel i alkohollovens §70 §72.
Påstanden om bemyndigelse for påtalemyndigheten til å anbringe tiltalte A i tvangsarbeidshus og om foreløpig varetektsfengsel for ham tas ikke til følge.
Saksomkostninger ilegges ikke.»
A har påanket dommen for så vidt straffellelsen angår. Anken gjelder lovanvendelsen. Han gjør gjeldende at han - etter vanlige strafferettslige regler - ikke kan straffes for medvirkning til de lovovertredelser saken gjelder.
Jeg er kommet til at dommen med hovedforhandling må bli å oppheve for så vidt den er påanket, idet jeg - på grunnlag av herredsrettens beskrivelse av domfeltes forhold - ikke kan avgjøre om tiltalte med rette er dømt for medvirkning til hustruens straffbare virksomhet. Når herredsretten har funnet at tiltalte har gjort seg skyldig i straffbar medvirkning, er det - så vidt jeg kan se - i første rekke fordi hustruens virksomhet med hans vitende har pågått i lang tid (fra 2. februar 1956 til 7. desember 1956), fordi han - på grunn av sine tidligere domfellelser - hadde en særlig oppfordring til å søke virksomheten stanset, fordi han har drukket av det brennevin hun fremstilte og fordi han har nytt godt av de ulovlige inntekter hun skaffet seg ved salg av produktene. Jeg kan imidlertid ikke se at disse momenter - hverken hver for seg eller samlet - gir tilstrekkelig holdepunkt for å fastslå at tiltalte har bestyrket hustruen i hennes straffbare forsett på en slik måte at det foreligger psykisk medvirkning i lovens forstand (jfr. Høyesteretts avgjørelse i Rt-1907-333 og 1926 581). Jeg tilføyer at når det i domsgrunnene fremheves at tiltalte ikke har gjort noe forsøk på å stoppe hustruens virksomhet, kan dette ikke tillegges noen vekt ved avgjørelsen av om det foreligger straffbar medvirkning fra tiltaltes side. Noen rettslig plikt til å hindre virksomheten hadde han ikke.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er dømt til straff.
Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Gundersen, Gaarder og Berger: Likeså,
Av herredsrettens dom (sorenskriver Th. Tharum med domsmenn Ingolf Spillum og Tomas Tretvik):
- - -
Grunnen til at hun begynte virksomheten var den, har hun
Side:478
forklart, at mannen på denne tid satt i fengselet i Trondheim og hun og hennes 4 barn hadde vanskelig for å klare seg med det bidrag hun fikk av kommunen på kr. 70 pr. uke. Hun fortsatte imidlertid virksomheten etterat mannen var løslatt, da «det var vanskelig å slutte når hun først hadde begynt».
Familien bodde den gang som nå i et lite hus som tilhører B s foreldre. Her disponerer familien 1 værelse og kjøkken. Husleie betales ikke.
Da A kom hjem fra fengselet i februar 1956 ble han oppmerksom på den brenne- og salgsvirksomhet som hans hustru drev. Det foreligger imidlertid ikke noe positivt og uimotsagt bevis for at A har vært med sammen med hustruen å brenne brennevin eller selge brennevin. Selv har han forklart at det ofte kunne hende at han og hans nabo kunne ta seg en dram av det produkt som hans hustru fremstillet, og til dels har han også fått penger av henne, som han forsto skrev seg fra hennes ulovlige virksomhet. Til innkjøp av klær til hustruen og barna og innbo har han således fått ca. kr. 400, og en del undertøy har han fått til seg selv som var betalt av hustruen. Hun betalte også konfirmasjonsutstyr til et av barna og det fornødne utstyr til det yngste barn da det skulle døpes. Videre betalte hustruen kr. 300-400 som reisepenger til den eldste sønn da han skulle på sommerferie i sommer.
Da tiltalte kom hjem fra fengselet i 1956 så han at hustruen hadde kjøpt en ny sovedivan som var betalt med kr. 1000. Alle disse beløp ble betalt enten av A eller B med penger som hun hadde tjent på sin ulovlige virksomhet, og dette var A klar over. Han har derfor erkjent at han hadde «visse fordeler» av hustruens ulovlige virksomhet. - - -
Men etter de foreliggende omstendigheter finner retten at tiltalte A må bli å kjenne skyldig etter tiltalebeslutningen som medvirker til hustruens handlinger i tiden etter hans hjemkomst fra fengselet den 2. februar 1956.
Retten har for så vidt gått ut fra, at §44 i alkoholloven må fortolkes overensstemmende med vanlige strafferettslige regler. Med henblikk herpå er det ved tidligere dommer slått fast, at under ordinære forhold vil en utvist passivitet ikke kunne bli å likestille med den strafferettslige medvirkning, se således høyesterettsdom i Rt-1926-581, som omhandler et med denne sak meget beslektet tilfelle, samt Rt-1907-333. I den siste dom fremheves det at forat forholdet skal kunne bedømmes som medvirkning må kreves at tiltalte «har forsetlig bidraget til, at den medtiltalte optrådte som skeet. Han må med sådan følge have forledet eller tilskyndet den medtiltalte til at utføre forseelsen eller bestyrket ham deri.»
I tilslutning hertil vil retten særlig fremheve følgende: Her foreligger ikke noen engangsforseelse fra Bs side, men med As vitende drev hun sin lovstridige virksomhet helt fra 2. februar 1956 til 7. desember 1956. Da A kom hjem fra fengselet den 2. februar 1956 etter å ha sonet en dom for overtredelse av alkoholloven §53 og §47, hadde han den største oppfordring til å søke å stoppe den virksomhet som hans hustru drev. Ellers måtte han
Side:479
i alle fall være forberedt på, at han eventuelt ville bli mistenkt for delaktighet i hustruens trafikk. Visstnok er det så, at begge de tiltalte og et par vitner har forklart, at tiltalte ved flere leiligheter like overfor sin hustru ga uttrykk for at han misbilliget hennes virksomhet. Men retten legger til grunn, at disse uttalelser og eventuelle henstillinger om å slutte - hva enten de var reelt ment eller bare kamuflasje - under ingen omstendighet var av en så alvorlig art, at de kunne øve noen innflytelse på hustruen. Dette bekreftes da også til evidens derved at det er helt på det rene, at hun ikke tok noe som helst hensyn til hans uttalelser. Hadde tiltalte virkelig for alvor villet stoppe trafikken, må retten også gå ut fra, at han hadde kunnet gjennomføre det. Han kunne jo bare ha ødelagt eller fjernet brennevinsapparatet, og saken ville dermed ha vært i orden. Men tiltalte gjorde enn ikke noe forsøk herpå.
Det foreligger også etter rettens mening flere momenter som styrker den mistanke som forholdet i seg selv reiser mot tiltalte. Som foran nevnt, har han personlig drukket av det produkt som hustruen fremstillet, og han har også selv i en viss utstrekning nytt godt av de ulovlige inntekter som hustruen skaffet seg. Dette er helt uforenelig med en påstått redelig vilje til å bringe hustruens virksomhet til opphør. I det lange løp måtte denne hans holdning gi hustruen en klar forståelse av at han ikke alene sanksjonerte hennes virksomhet, men at han også «forledet» og «tilskynnet» henne til å fortsette, og at han i ethvert fall «bestyrket» henne i hennes forsett herom. - - -