Rt-1957-590

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1957-05-31
Publisert:	Rt-1957-590
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 79 B /1957
Parter:	Sigmund Røynås ved verge (høyesterettsadvokat A.L. Gullestad) mot Norges statsbaner ved Hovedstyret (overrettssakfører Chr. B. Platou - til prøve).
Forfatter:	Bahr, Thrap, Nissen. Mindretall: Nygaard, justitiarius Grette
Lovhenvisninger:

Dommer Bahr: Saken gjelder krav på erstatning av Norges statsbaner fra en gutt som den 7. juli 1951 ble overkjørt av et ekstratog mellom Grovane og Røyknes stasjoner på Setesdalsbanen, med den følge at begge hans ben måtte amputeres. Skadelidte var den gang 12 år gammel. Overkjørselen fant sted i forbindelse med sammenstøt mellom toget og en sykkeldresin som ble kjørt av skadelidtes far, linjearbeider Martin Røynås; skadelidte var tatt med på dresinen av faren. Opprinnelig omfattet saken også regresskrav fra statsbanene mot Martin Røynås, men dette krav er ikke opprettholdt for Høyesterett.

Torridal herredsrett - sorenskriveren - avsa den 12. februar 1953 dom i saken med slik domsslutning:

«1. I hovedsøksmålet:

Hovedstyret for Norges Statsbaner dømmes til innen 2. uker fra forkynnelsen av dommen å betale til Sigmund Røynås v/ verge Martin Røynås kr. 50 000 med 4 pst. årlig rente herav fra 2. september 1952 til betaling skjer. Sakens omkostninger oppheves.

2. I regressøksmålet:

Martin Røynås dømmes til innen 2 uker fra forkynnelsen av dommen å betale til Norges Statsbaner kr. 25 000 med 4 pst. årlig rente herav fra 2. september 1952 til betaling skjer. Sakens omkostninger oppheves.»

Hovedstyret for statsbanene, Sigmund Røynås og Martin Røynås, påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett, som den 9. september 1954 avsa dom med slik domsslutning:

«I hovedsøksmålet. Norges Statsbaner frifinnes.

I regressøksmålet. Martin Røynås frifinnes.

I begge søksmål. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Sigmund Røynås ved verge Martin Røynås har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, idet han hevder at lagmannsretten har tatt feil både i bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Med hensyn til bevisvurderingen er det først og fremst uriktig - anføres det i ankeerklæringen - når lagmannsretten har antatt at den for store fart som vedkommende ekstratog hadde, og unnlatelse av å gi signal for vedkommende kurve ikke skulle ha hatt noen betydning for hendingsforløpet. Sigmund var praktisk talt kommet ut av linjen

Side:591

da toget innhentet ham. Hadde han og faren hatt et minimum av tid mer til rådighet, hadde ulykken vært unngått. Det er på det rene at 30 km er absolutt maksimal fart i en kurve med 100 m radius. Det er enda mer klart at dersom signal var gitt for vedkommende kurve slik som føreren pliktet etter signalreglementet, ville Røynås og sønnen hatt flere sekunder mer til rådighet. Den alvorligste innvending mot lagmannsrettens dom er imidlertid at retten har misforstått betydningen og rekkevidden av tjenestereglementet og signalreglementet. Varslingsplikten etter tjenestereglementets §123 har ingen innskrenkning i tid slik som retten har antatt. Varsel skal gis til linjepersonellet til alle døgnets tider. Dersom dette er unnlatt slik som i det foreliggende tilfelle, må unnlatelsen gå på jernbanens regning og risiko. Dette er også uttrykt av flere av jernbanens egne folk ved de tidligere hovedforhandlinger. Det er heller ikke riktig at sikkerhetsreglene bare er gitt av omsyn til linjepersonellet, og enda mer uriktig at de bare er gitt av omsyn til linjepersonellet i deres ordinære arbeidstid. Det er videre uriktig at tjenestereglementets §156 om forsiktig kjøring og hyppig bruk av fløyten ikke skulle kunne påberopes av skadelidte i dette tilfelle.

Subsidiært opprettholder den ankende part påstanden om erstatning på objektivt grunnlag. Det foreligger på ulykkesstedet en ekstraordinært farlig tilstand med en kurve på 100 m radius i skjæring med bare noen meters sikt. Den ankende part henviser i denne forbindelse til høyesterettsdom i Rt-1936-298 (Sarpsborgdommen).

Videre gjør den ankende part for Høyesterett som nytt ansvarsgrunnlag gjeldende at skadelidtes far, Martin Røynås, i alle tilfelle har utvist uaktsomhet i tjenesten, nemlig ved i strid med reglement å ta sønnen med på dresinen, og at statsbanene svarer for denne uaktsomhet etter N.L. 3-21-2.

Den ankende part, som har fått bevilling til fri sakførsel også for Høyesterett, har nedlagt slik påstand:

«1. Hovedstyret for Norges Statsbaner dømmes til å betale til Sigmund Røynås v/verge Martin Røynås erstatning fastsatt ved Høyesteretts skjønn begrenset oppad til kr. 100 000 med 4 pst. årlig rente fra 2. september 1952 til betaling skjer.

2. Hovedstyret for Norges Statsbaner dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Ankemotparten, Hovedstyret for Norges statsbaner, har påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger av Sigmund Røynås for alle retter.

Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter og utskrift av bevisopptak som er holdt den 4. oktober 1955 ved Torridal herredsrett til bruk for ankesaken. Ved dette bevisopptak ble det avgitt partsforklaringer av

Side:592

Martin og Sigmund Røynås og av overingeniør Ledang (som representant for statsbanene) og vitneforklaringer av 4 vitner. Sigmund Røynås hadde ikke tidligere avgitt forklaring i saken. Etter det syn jeg har på spørsmålene i saken, får det nye materiale ingen betydning for avgjørelsen, og jeg går derfor ikke nærmere inn på det.

For Høyesterett foreligger saken delvis i en annen skikkelse enn for de underordnede retter for så vidt som statsbanene ikke lenger opprettholder den innsigelse at Sigmund Røynås selv har medvirket til ulykken ved uaktsomt forhold. Videre opprettholder statsbanene - som før nevnt - for Høyesterett ikke kravet om regressansvar overfor Martin Røynås, idet lagmannsrettens avgjørelse om frifinnelse av ham ikke er påanket.

Hva angår det nye ansvarsgrunnlag som Sigmund Røynås har gjort gjeldende for Høyesterett - at statsbanene er erstatningspliktig etter N. L. 3-21-2 på grunn av uaktsomt forhold fra Martin Røynås' side - har statsbanene ikke fremsatt noen prosessuell innvending, men hevdet at anførselen må forkastes på materielt grunnlag. Etter statsbanenes mening kan den nevnte bestemmelse ikke være anvendelig på et slikt forhold som det i denne forbindelse er tale om, bl.a. fordi feilen må ansees begått utenfor Martin Røynås' tjeneste som linjearbeider.

Jeg er på samme måte som lagmannsretten kommet til at Sigmund Røynås' erstatningskrav ikke kan tas til følge. Mitt syn på saken kan jeg - delvis i tilslutning til lagmannsrettens begrunnelse - oppsummere slik:

Det kan i dette tilfelle åpenbart ikke være plass for noe ansvar for statsbanene etter reglene om farlig bedrift. For så vidt henviser jeg til lagmannsrettens bemerkninger. Et erstatningsansvar må således i tilfelle bygges på at det er vist ansvarsbetingende uaktsomhet av noen som statsbanene svarer for etter N. L. 3-21-2.

Jeg finner det klart at et slikt ansvar ikke kan baseres på det reglementsstridige og uaktsomme forhold skadelidtes far, Martin Røynås, har gjort seg skyldig i ved å ta sønnen med på dresinen. En slik anvendelse av N. L. 3-21-2 ville etter min mening åpenbart ligge utenfor det som har Vært tilsiktet med bestemmelsen. Jeg tilføyer at det fra statsbanenes side så vel for herredsrett og lagmannsrett som for Høyesterett er gitt uttrykk for at farens uaktsomhet ikke skal komme gutten til skade således at den utelukker tilkjennelse av erstatning, dersom vilkårene for dette ellers skulle finnes å være til stede. Men noe helt annet ville det være å gjøre farens uaktsomhet til grunnlag for erstatningsansvar mot statsbanene. Dette har statsbanene - som før nevnt - reist innsigelse mot, etterat spørsmålet ble tatt opp av den ankende part for Høyesterett.

Martin Røynås' forhold må etter min mening karakteriseres om et dominerende trekk i det hendelsesforløp som førte til

Side:593

ulykken. Det var jo ved å ta med sønnen på dresinen - en opptreden som var klart i strid med §79 pkt. 7 i Tjenestereglement for Norges statsbaner - at faren brakte sønnen i den situasjon som var forutsetningen for at ulykken kunne inntreffe. I forhold til dette årsaksmoment synes de feil - overtredelser av sikkerhetsforskrifter - som - den ankende part hevder er begått av andre jernbanetjenestemenn, nemlig baneformann Løyning, telegrafist Håverstad og lokomotivfører Smesland, under enhver omstendighet å være av helt sekundær betydning. Det kan derfor etter min mening være meget som taler for at statsbanene må fritas for ansvar allerede ut fra en ren kausalitetsbetraktning. Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på dette synspunkt, men fortsetter min drøftelse av spørsmålet om ansvar etter N. L. 3-21-2, nå med henblikk på de påståtte feil av Løyning, Håverstad og Smesland.

I så henseende har den ankende part for Høyesterett gjort gjeldende i det vesentlige de samme faktiske anførsler og påberopt de samme bestemmelser som for de underordnede retter. Jeg kan for så vidt stort sett nøye meg med å henvise til oversikten over hans prosedyre og redegjørelsen for vedkommende sikkerhetsforskrifter m.v. i lagmannsrettens domsgrunner. Jeg nevner imidlertid at den ankende part også for Høyesterett sterkt har gjort gjeldende at de bestemmelser som det her dreier seg om, og som det etter hans oppfatning er gjort brudd på - i første rekke forskriftene i tjenestereglementets §123, pkt. 2 og 4 om varsling av ekstratog bl.a. overfor linjepersonale og om underretning til lokomotivfører på ekstratog, §145 om nedsetting av kjørehastigheten og §156 om ekstra forsiktighetsregler ved kjøring bl.a. av ikke bekjentgjort ekstratog, og i signalreglementets §61, spesielt med hensyn til signal 38 - må ansees gitt ikke bare til beskyttelse av jernbanens eget personell og materiell, men også til vern for eventuelle utenforstående som måtte befinne seg på linjen. Dette selv om deres tilstedeværelse der måtte være ulovlig, slik som forholdet er i nærværende sak. Den ankende part mener at erstatningsspørsmålet i det foreliggende tilfelle står i det vesentlige i samme stilling som i den sak som er referert i Rt-1920-88 flg. (Bing-saken), uansett at forholdet der var at vedkommende passasjer - en lege i sykebesøk - hadde fulgt med dresinen i henhold til behørig tillatelse fra vedkommende jernbanemyndighet (nemlig distriktssjefen selv).

Jeg bemerker først at uansett om det ved anledningen måtte være begått feil som anført av den ankende part, finner jeg det etter opplysningene i saken utvilsomt at det i hvert fall ikke kan konstateres feil av den art at de ville være ansvarsbetingende dersom man skulle bedømme forholdet bare etter de alminnelige regler om uaktsomhetsansvar og se bort fra spørsmålet om overtredelse av sikkerhetsforskrifter. Den ankende part hevder imidlertid - som nevnt - at det her er begått brudd på sikkerhetsforskrifter, at disse overtredelser

Side:594

også innebærer ansvarsbetingende uaktsomhet fra vedkommende jernbanefolks side, at det er sannsynlig at feilene har hatt innflytelse på hendelsesforløpet, og at statsbanene må kjennes ansvarlig på dette grunnlag. Jeg finner at denne argumentasjon ikke kan føre frem. Jeg ser det slik at de bestemmelser i forskriftene som vi her har å gjøre med, må ansees gitt først og fremst til beskyttelse av jernbanens eget personell (spesielt linjepersonell) og materiell, og vel også med henblikk på utenforstående som lovlig måtte befinne seg på linjen, men at de - under omstendigheter som de foreliggende - ikke kan påberopes til begrunnelse av erstatningskrav mot jernbanen fra en skadelidt hvis opphold på linjen var ulovlig. Nettopp i denne henseende ligger saken annerledes an enn den før omtalte Bing-sak. Det fremheves i Høyesteretts flertalls begrunnelse i Bing-saken bl.a. at det på grunn av den meddelte tillatelse til å medfølge distriktsjefens dresin ikke kunne legges dr. Bing noen ulovlighet til last. Jfr. Rt-1920-89.

Det forhold at skadelidte i den foreliggende sak var en 12 års gutt og var blitt tatt med av sin far på dennes dresin, som faren i og for seg hadde rett til å bruke, og at det videre etter statsbanenes prosedyre for Høyesterett ikke blir spørsmål om å legge gutten personlig noen uaktsomhet til last, kan etter min mening ikke bringe ansvarsspørsmålet i noen annen stilling. Jeg anser det her avgjørende at guttens opphold på linjen objektivt sett var ulovlig, og at han i den foreliggende situasjon i forhold til jernbanen måtte betraktes som en uvedkommende.

Det blir etter dette unødvendig for meg å gå nærmere inn på den ankende parts anførsler om overtredelser av sikkerhetsforskrifter.

Mitt resultat blir at lagmannsrettens dom må stadfestes i den utstrekning den er påanket. Jeg finner ikke grunn til å gjøre noen endring i lagmannsrettens avgjørelse om opphevelse av omkostningene for denne rett og for herredsretten. Jeg antar at det etter omstendighetene heller ikke bør tilkjennes omkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påanket.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Nygaard: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Det er ganske visst så at ulykken ikke ville ha inntruffet dersom ikke faren på uaktsom måte og i strid med tjenestereglementet hadde tatt sønnen med på dresinen. Men etter de opplysninger som foreligger, kan jeg ikke se at farens forhold er av den karakter at det er riktig i dette tilfelle å se bort fra

Side:595

andre årsaksmomenter som har ført til ulykken. Her må da etter min mening komme i betraktning om andre jernbanefunksjonærer har begått feil som statsbanene i tilfelle er ansvarlig for.

Jeg er enig med herredsretten i at det er begått forskjellige feil fra andre jernbanefunksjonærers side. Togekspeditøren på Røyknes stasjon burde således iallfall ha gitt beskjed til Grovane stasjon om at linjepersonalet ikke var blitt underrettet om ekstratoget. I et brev fra Statsbanenes Hovedstyre til distriktssjefen i Kristiansand av 16. november 1951 - brevet er først dokumentert for Høyesterett - uttales det også bl.a. at det her ikke ble forholdt etter reglene i tjenestereglementets §123 punkt 4 og sikkerhetssirkulære nr. 57 av 27. april 1943 post 2. Det samme er for øvrig uttalt i Hovedstyrets brev til distriktssjefen av 15. februar 1952. Dersom lokomotivføreren på ekstratoget før avgangen fra Grovane var blitt underrettet om at linjepersonalet ikke hadde fått beskjed om ekstratoget, hadde han etter tjenestereglementets §156 plikt til å vise særlig forsiktighet under kjøringen. Det heter i denne bestemmelse bl.a.: «Han skal således overalt hvor forhindring eller fare for overkjøring kan befryktes, sette kjørehastigheten ned og med kortere mellemrum gi det i Sr. §61 påbudte signal,Tog kommer'.»

Nå fikk imidlertid ikke lokomotivføreren noen slik beskjed før avgangen fra Grovane. Når han kjørte derfra i den tro at linjepersonalet hadde fått underretning om ekstratoget, kan det ikke rettes noen bebreidelse mot ham i den anledning. Imidlertid må jeg legge til grunn at lokomotivføreren i den meget skarpe og uoversiktlige kurve ved ulykkesstedet har kjørt med en fart på ca. 35 km i timen. Kurven hadde en radius på 100 meter og for slike kurver var det fastsatt en maksimalhastighet på 30 km i timen for motorvogntog, jfr. også bestemmelsen i tjenestereglementets §145 om at kjørehastigheten i visse tilfelle skal nedsettes. Videre legger jeg atskillig vekt på at lokomotivføreren etter min mening skulle ha gitt signal 38 («Tog kommer») før innkjøringen til skjæringen ved ulykkesstedet. I signalreglementets §61 står det at signal 38 bl.a. skal gis «på steder hvor utsikten fremover er kort» og det var tilfelle på den strekning det her dreier seg om. Hovedstyret har da også i det tidligere nevnte brev av 16. november 1951 uttalt at lokomotivføreren ikke hadde gitt signal 38 «foran vedkommende kurve og skjæring slik som påbudt» i signalreglementets §61. Når det gjelder vurderingen av lokomotivførerens forhold, nevner jeg at han hadde kjørt på denne jernbanestrekningen i over 1172 år slik at han må ha kjent til hvor farlig og uoversiktlig linjen var på ulykkesstedet. Jeg tar videre i betraktning at han visste at det her gjaldt et ekstratog som var satt opp med kort varsel slik at han også av den grunn hadde oppfordring til å vise særlig forsiktighet under kjøringen. Det har ikke vært nødvendig for meg

Side:596

å ta standpunkt til om selve bestemmelsen i post 2 in fine i sikkerhetssirkulæret av 27. april 1943 får direkte anvendelse i vårt tilfelle hvor lokomotivføreren - som tidligere nevnt - måtte gå ut fra at linjepersonalet var varslet om ekstratoget.

Statsbanene har fremholdt at det ikke er nødvendig årsakssammenheng mellom overtredelsene av sikkerhetsforskriftene og selve ulykken. Det er ikke mulig å si med sikkerhet om ulykken ville ha vært unngått dersom ekstratoget hadde hatt mindre fart eller dersom det hadde vært gitt signal før innkjøringen i skjæringen ved ulykkesstedet. Når jeg imidlertid tar mitt utgangspunkt i de foreliggende overtredelser av forskriftene, kan etter min mening usikkerheten om det videre begivenhetsforløp ikke gå utover Sigmund Røynås.

Fra statsbanenes side er det - som nevnt av førstvoterende - også gjort gjeldende at Sigmund Røynås ikke kan bygge sitt erstatningskrav på at de nevnte bestemmelser i tjenestereglement og sikkerhetsforskrifter er overtrådt. Det hevdes at de bestemmelser som det her er tale om, bare er gitt med tanke på linjepersonalet. Jeg finner ikke å kunne gi statsbanene medhold i denne betraktning. Ganske visst er det så at en person som ulovlig befinner seg på en jernbanelinje, normalt gjør dette på egen risiko. Men forholdet i vår sak er helt særeget. Statsbanene har for Høyesterett erkjent at det ikke kan rettes noen bebreidelse mot Sigmund Røynås fordi han fulgte med faren på dresinen. Han var jo da bare vel 12 år gammel. Faren hadde dengang rett til å bruke sin dresin på linjen, også utenfor arbeidstiden. Når jeg etter dette legger til grunn at Sigmund Røynås selv ikke har begått noen uaktsomhet ved å bli med faren på dresinen, synes det for meg naturlig - under de omstendigheter som her forelå - å likestille ham med en person som på lovlig måte befant seg på jernbanelinjen. Det var nærmest et tilfelle at skaden rammet ham og ikke faren. Jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om Sigmund Røynås kan påberope seg den feil som ble begått av togekspeditøren på Røyknes ved at melding ikke ble sendt til Grovane stasjon. Under enhver omstendighet finner jeg nemlig at lokomotivførerens overtredelser av reglene om fart og signalgivning er av den karakter at Sigmund Røynås etter vanlige regler må ha krav på erstatning. Etter min mening har høyesterettsdom i Rt-1920-88 flg. - som er nevnt av førstvoterende - visse likhetspunkter med den foreliggende sak selv om jeg er oppmerksom på at dr. Bing hadde tillatelse til å følge med på distriktssjefens dresin og derfor lovlig oppholdt seg på linjen.

Etter dette blir det mitt resultat at statsbanene plikter å betale erstatning til Sigmund Røynås for det økonomiske tap han har lidt ved ulykken. Da jeg etter konferansen vet at rettens flertall har en annen mening om ansvarsforholdet, går jeg ikke inn på spørsmålet om erstatningens størrelse.

Jeg former ingen konklusjon.

Side:597

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Nissen: Likeså.

Justitiarius Grette: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende dommer Nygaard.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmen de med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Høegh-Omdal)

Tirsdag 17. juli 1951 var banearbeider Martin Røynås henved 2 km ovenfor Grovane stasjon og hugget ved etter arbeidstid. Hans sønn Sigmund, som er født xx.xx.1939 kom opp til ham med mat. Ca. kl. 19 skulle Martin Røynås hjem igjen til sin bopel ved Grovane. Han tok sønnen med på dresinen og kjørte sydover. Ca. 800 m nord for Grovane møtte de i en kurve et ekstratog som skulle til Byglandsfjord med danske turister. Faren kom ut av linjen, men sønnen kom ikke fort nok unna, og toget eller dresinen kjørte over begge ben som måtte amputeres.

Som verge for sin sønn Sigmund har Martin Røynås anlagt sak mot Hovedstyret for statsbanene og krever skadeserstatning oppad begrenset til kr. 100 000 med 4 pst. renter fra 2. september 1952. - - -

Retten skal bemerke:

Martin Røynås har vært ansatt som linjearbeider på strekningen Grovane Byglandsfjord siden 1935. Han tok banevokterprøven i 1938 og er som sådan berettiget til å benytte sin private dresin på linjen.

Ordinære linjearbeidere uten banevokterprøven har ellers ikke rett til å ferdes på linjen, med mindre de har særskilt tillatelse (grønn linjebillett). Linjebilletten har følgende tekst:

«1. Billetten gjelder bare for den person den er utstedt for. For barn (under 15 år) utstedes ikke linjebillett, men barn kan gis tillatelse til å gå linjen ifølge med en voksen person. I såfall skal barnets navn være påført billetten sammen med billettinnehaverens navn.

2. Innehaveren må rette seg etter de bestemmelser og påbud som til enhver tid er gitt av jernbanen, og må ikke på noen måte gjøre skade på skråninger e.l.

3. Det må ikke foretas noe som kan gi anledning til forveksling av jernbanens signaler.

4. Hvis gitte påbud og bestemmelser ikke etterkommes eller hvis billetten på noen måte misbrukes, taper den sin gyldighet og vil bli inndradd.

5. Jernbanen forbeholder seg rett til når som helst å inndra billetten mot refusjon av dens restverdi.

6. Bruken av denne jernbanebillett skjer på vedkommendes eget ansvar - også om skade på hans person eller eiendom skyldes feil ved jernbanens materiell eller innretninger, eller hos noen som handler på jernbanens vegne. Brukes billetten i tjenstlig øyemed ved jernbanen, gjelder de vanlige ansvarsregler.»

Den 17. juli 1951 var Martin Røynås hele dagen på arbeid på linjen sammen med sin nærmeste foresatte baneformann Bernhard

Side:598

Løining. Arbeidet sluttet kl. 16.45 og Martin Røynås gikk da over på den andre siden av Otra hvor han drev privat vedhugst. Sønnen var noe før kommet med mat til faren. Da arbeidet var slutt påstår Martin Røynås at han spurte Løining om det var meldt noe ekstratog og at Løining svarte benektende. Dette husker dog ikke Løining men det er på det rene at Løining ikke har fått noen underretning om ekstratoget. Dette ble også først satt opp fra Kristiansand ved 17-tiden.

Der hvor Martin Røinås arbeidet med vedhugsten så han et tog nordfra (5662) passere forbi kl. 17.58. Det er godtgjort at dette toget var forsynt med ekstratogsignal, dagsignal - en grønn, ca. 60 cm i diameter, rund skive med hvitt kors festet på bakre ende av togets siste vogn (signalregl. §64). Men Røynås har forklart at han ikke så ekstratogsignalet og det er også overveiende sannsynlig slik han sto på den andre siden av Otra i en avstand av minst 100 m fra jernbanelinjen.

Grunnen til at det var satt opp ekstratog den dagen var at «Jylland» var blitt forsinket og hadde med danske turister som skulle til Setesdalen. Det fremgår av tjenestetelegrammet hvordan toget ble ekspedert og hvem som har erkjent mottagelsen av telegrammet. Ekstratoget skulle ha gått fra Grovane kl. 18.55 og gikk derfra 3 min. senere, uten at togføreren, her Lars Smesland, hadde fått vite at linjepersonalet ikke var varslet om ekstratoget (tjenesteregl. §123 pkt. 4). Ulykken skjedde kl. 19 ved km 346,470 i en skarp kurve (Radius 100) like ved elven og en farlig skjæring. Det er på det rene at togføreren ikke ga signal her. Det er heller ikke noe påbud om signal der for ordinær kjøring. Togføreren hadde imidlertid fløytet ca. 500 m før kurven, men på grunn av skjæringen og larmen fra dresinen og fossen kunne signalet derfra neppe høres på ulykkesstedet. Martin Røynås hørte ikke noe signal før sammenstøtet. Vannføringen i elven og fossen i fjor sommer var meget stor.

Togføreren har opplyst at hastigheten antagelig var ca. 35 km/t., og at speedometeret ikke var i orden. Han oppdaget dresinen på ca. 30 m avstand og gjorde hva han kunne for å unngå sammenstøt, men på grunn av den korte oversiktsstrekning og fordi dresinen kjørte mot ham lyktes det ikke å stoppe toget før ca. 30 m nord for kollisjonsstedet. Jernbanelinjen på dette sted heller svakt sydover.

På Setesdalsbanen kjøres det til sine tider ofte ekstratog. I de 3 mnd. forut for ulykken ble det kjørt 70 ekstratog forbi ulykkesstedet, det siste 2 dager før. Telegrafisk ordre om kjøring av ekstratog sendes vanligvis ut dagen før kjøringen, men det hender at ekstratog må settes opp med så kort varsel at dette ikke er mulig.

Når ekstratog settes opp får baneformannen beskjed fra sin fordelingsstasjon og har da plikt til å underrette sitt underordnede tjenstgjørende personale derom. Utenom arbeidstiden - slik som her - er det ofte vanskelig å få gitt fornøden beskjed. Det eneste meddelelsesmiddel vil ofte være det ekstratogsignal som tidligere passerende rutegående tog i motsatt retning bærer. Et slikt signal var som nevnt oppsatt på toget som passerte forbi kl. 17.58, men som Martin Røynås neppe kan ha sett der han arbeidet.

Den ettermiddagen ulykken skjedde foregikk der ikke noe

Side:599

overtidsarbeid på strekningen og som nevnt var det etter arbeidstid ulykken skjedde og etterat Martin Røynås var ferdig med vedhugsten for dagen.

Han var på den tid ikke i tjeneste og hadde ikke krav på å få særskilt underretning om ekstratoget. Der hvor han arbeidet med vedhugsten ville det for øvrig neppe ha vært mulig å få gitt ham beskjed i tide, så meget mer som baneformannen som han var sammen med til arbeidstidens slutt heller ikke kjente til at det var satt opp noe ekstratog - hva der heller ikke var truffet noen bestemmelse om på den tid.

Som gammel jernbanemann var Martin Røynås fullt klar over at han ikke hadde lov til å ta med seg sønnen på dresinen eller på linjen, og han har derfor opptrådt uaktsomt og i strid med gjeldende lovbestemmelser og reglement. Det må også betegnes som uaktsomt at han tok med seg sin 12 årige sønn på dresinen som bare er beregnet på en person. Det er også uaktsomt at han ikke foretok seg noe for å bringe på det rene om det skulle gå noe ekstratog om aftenen, skjønt han visste at det ofte gikk ekstratog på strekningen. Han har derfor tatt en farlig risiko både for seg selv og sønnen ved uten videre å kjøre av sted.

Spørsmålet i hovedsøksmålet blir da om Sigmund Røynås har gjort seg skyldig i uaktsomhet ved å følge med farens dresin. Det er anført av statsbanene at Sigmund overfor jernbanen er en helt uvedkommende person som ikke har noe å gjøre på linjen, og at tjenestereglementene ikke har noen adresse overfor slike uvedkommende som i strid med gjeldende regler selv setter seg i en slik situasjon at de påføres skade. Reglementene refererer seg bare til den lovlige trafikk og til personellets sikkerhet. Når gutten selv utsetter seg for slik fare kan han ikke påberope seg mulige brudd på reglementet.

Retten er ikke helt enig heri. Hensikten med bestemmelsen er ikke bare å beskytte togene og dets passasjerer mot fare, men også om mulig å avverge fare for dem som i det hele kunne være på linjen.

Her er det på det rene at Martin Røynås hadde rett til å ferdes på linjen med dresinen, også utenfor arbeidstiden. At han ikke hadde lov til å ta med sønnen og således har opptrådt rettsstridig overfor jernbanen er en annen sak.

Når partene som her er enige om at gutten ikke kan gjøres ansvarlig for farens uaktsomhet, hvorved faren har utsatt Sigmund for fare må det avgjøres om gutten selv har gjort seg skyldig i en uaktsomhet som skulle frata ham enhver rett til å kreve erstatning. Har gutten med andre ord hatt forståelsen av den fare han utsatte seg for ved å følge farens oppfordring om å bli med på dresinen.

Det er nok så at gutten må antas å ha kjent til at han ikke hadde lov til å ferdes på linjen. Men når han bare var vel 12 år og visste at faren til stadighet benyttet dresin på linjen, kan retten ikke innse at han har handlet uaktsomt ved å følge faren på dennes forslag. Gutten har sikkert ansett det for fullt forsvarlig og uten risiko at han reiste hjemover på linjen med sin far - det ville ha vært merkelig om han hadde nektet å være med, så meget mer som jernbanelinjen her er den rimeligste og korteste atkomst til hjemmet på Grovane og var alminnelig brukt av faren.

Side:600

Som følge herav antas saksøkeren å ha krav på erstatning for den voldte skade hvis betingelsene herfor ellers foreligger.

Ulykken skyldes etter rettens mening en rekke forhold.

Faren har som nevnt satt seg utover gjeldende bestemmelser og derved i første rekke utsatt sønnen for fare, uten at det er noe å bebreide gutten.

Selv om togekspeditøren ved Røyknes var alene burde han ha forsøkt å få varslet linjepersonalet om at det ganske snart ville komme et ekstratog som var oppsatt med meget kort varsel og under alle omstendigheter gitt beskjed til Grovane om at linjepersonalet ikke var blitt underrettet slik at togføreren på ekstratoget kunne bli orientert. Hvis togføreren hadde fått beskjed før han kjørte fra Grovane kl. 18.58 hadde han ifølge reglementet måttet «kjøre med særlig varsomhet» og «med korte mellomrom gitt signal» under den videre kjøring. Togføreren som ikke kjente til at linjepersonalet ikke var varslet, ga ikke signal i denne farlige skjæringen og skarpe kurven med liten oversikt, og han har under alle omstendigheter kjørt med noe for stor fart i kurven, nemlig ca. 35 km. Hadde togføreren fått beskjed på Grovane ville han sikkert ha kjørt med særlig varsomhet og gitt signal på den farlige og uoversiktlige strekningen hvor det var mulighet for å møte noen som ikke visste om ekstratoget. Hovedstyret for statsbanene har gitt uttrykk for at de gitte bestemmelser for underretning til linjepersonalet ikke var fulgt i dette tilfellet.

Det er ikke utelukket at ulykken kunne vært unngått eller skaden begrenset hvis gjeldende bestemmelser var overholdt.

Det foreligger derfor et sammentreff av omstendighetene som resulterte i ulykken, uten at man kan peke på noen bestemt av dem som den avgjørende.

Retten antar etter omstendighetene at ansvaret for ulykken er noenlunde det samme for faren og for jernbanens vedkommende. Påstandsbeløpet for skaden er som nevnt kr. 100 000. Det er en vanskelig vurdering. Gutten er som følge av ulykken blitt krøpling og hans ervervsmuligheter sterkt innskrenket. Han er nå snart 14 år gammel. Noen særlige opplysninger ellers om ham foreligger ikke.

Retten antar helt skjønnsmessig at den samlede skade kan vurderes til kr. 50 000 som jernbanen må betale.

Som følge av det som er nevnt foran vil Martin Røynås måtte betale Norges statsbaner halvparten herav med kr. 25 000. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Reidar Borge, sorenskriverne G. J. Løvland og Kr. Randmel):

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

Når det gjelder spørsmålet om jernbanen er ansvarlig på objektivt grunnlag, finner retten det tilstrekkelig å bemerke at det ikke foreligger noen rettsregel hvoretter jernbanen er ansvarlig for enhver ulykke som inntreffer under dens drift. En ser det tvert imot slik at det gjennom rettspraksis er fastslått at det - bortsett fra vanlig culpaansvar - bare blir spørsmål om ansvar for jernbanen når det foreligger et uhell

Side:601

eller lignende ved driften. At noe slikt uhell eller lignende skulle foreligge her, er ikke påstått.

Lagmannsretten antar derfor at det i det foreliggende tilfelle ikke blir spørsmål om ansvar for jernbanen med mindre det også foreligger skyld fra jernbanens side.

Det hevdes fra Sigmund Røynås' side at jernbanen har utvist erstatningsbetingende uaktsomhet ved følgende 3 forhold:

1. Det er ikke gitt foreskrevet varsel for ekstratogets vedkommende.

2. Føreren av ekstratoget har holdt for stor fart.

3. Føreren av ekstra toget har ikke gitt foreskrevet signal (gjennom togets fløyte).

Ad 1. Retten finner det unødvendig å ta standpunkt til om telegrafisten på Røyknes pliktet å gi baneformann Løining reglementsbestemt varsel om ekstratoget, jfr. tjenestereglementets §123 pkt. 2, når ekstratoget var satt opp utenom baneformannens arbeidstid. En peker for øvrig her på at Hovedstyret i sitt brev av 15. februar 1952, lagmannsrettens dok. nr. 8 heller ikke har innskjerpet telegrafistens plikt for så vidt, men bare hans plikt etter nevnte §123 pkt. 4. Men selv om forholdet skulle være det at telegrafisten i det foreliggende tilfelle pliktet å gi varsel om ekstratoget til baneformannen, må retten etter de forklaringer jernbanens partsrepresentant og vitnene har avgitt, bygge på at baneformannen ikke hadde plikt til å bringe varselet videre til Røynås. Lagmannsretten forstår altså tjenestereglementets §123 pkt. 2 slik at det bare er linjepersonale i tjeneste som skal underrettes, ikke ethvert linjepersonale som av private grunner oppholder seg på linjen utenom arbeidstiden.

At Røynås ikke ble varslet om ekstratoget, beror derfor etter rettens mening ikke på noen feil fra jernbanens side.

Etter bestemmelsen i tjenestereglementets §123 pkt. 4 sammenholdt med bestemmelsen for sikring av personalet på linjen av 27. april 1943 pkt. 2, skulle imidlertid telegrafisten på Røyknes ha varslet Grovane st. om at linjepersonalet ikke var varslet om ekstratoget. Grovane st. hadde da plikt til å varsle føreren av ekstratoget. En viser for så vidt også til før nevnte brev av 15. februar 1953 fra Hovedstyret om innskjerpelse av påbudet. Det dreier seg imidlertid her om regler som etter rettens mening er gitt til sikring av linjepersonalet, jfr. pkt. 2 i nevnte bestemmelser av 27. april 1943 der det heter «at da kjøring av ekstratog o.s.v. kan være av særlig stor fare for linjepersonalet, pålegges o.s.v.». En utenforstående kan derfor ikke påberope seg overtredelse av denne bestemmelse som erstatningsbetingende. Skulle han kunne gjøre det, ville en få det merkelige resultat at den rettslige stilling for en som ulovlig oppholdt seg på linjen kunne bli forskjellig ettersom han ble påkjørt av et ekstratog eller av et ordinært tog.

Det følger da av det her anførte at Sigmund Røynås heller ikke kan påberope seg bestemmelsen i tjenestereglementets §156 om forsiktig kjøring og hyppig bruk av fløyten. Retten behandler Sigmund Røynås som en utenforstående tredjemann, og en tillegger det i denne forbindelse ingen betydning at han var sammen med sin far, banearbeider Martin Røynås.

Ad 2. Når det gjelder spørsmålet om ekstratoget ved omhandlede

Side:602

anledning holdt for stor fart, vil retten først peke på at en finner det godtgjort at den fartsgrense som er satt for kurven 30 km pr. time, er satt av hensyn til materiellet. Det tillegges derfor i denne forbindelse ingen betydning om denne grense måtte være overskredet.

Tjenestereglementets §145 inneholder bestemmelser om når kjørehastigheten skal nedsettes. Retten finner - som herredsretten - å måtte anta at denne bestemmelse er satt også for å avverge fare for dem som i det hele tatt måtte befinne seg på linjen. Bestemmelsens ordlyd synes også å tyde i den retning.

Retten bygger på lokomotivførerens forklaring om at ekstratoget hadde en fart på ca. 35 km pr. time da han oppdaget dresinen. Spørsmålet blir så om dette er for stor fart etter tjenestereglementets §145 sammenholdt med §144.

Retten finner det vanskelig å ta noe bestemt standpunkt til dette. En går ut fra at lokomotivføreren har kjørt slik som det vanligvis kjøres i kurven, og hva som er passende eller forsvarlig fart kan i høy grad være et skjønnsspørsmål.

Spørsmålet er imidlertid om ulykken ville vært unngått dersom toget hadde hatt noe mindre fart. Retten ser dette slik at et sammenstøt mellom motorvognen og dresinen også da ville ha funnet sted. Også dette sammenstøt ville ha inntruffet i kurven, men da noe nærmere Grovane stasjon.

Det eneste som ville vært oppnådd om toget hadde hatt mindre fart, er da at Sigmund ville hatt større tid til å komme i sikkerhet, men likevel slik at det bare hadde dreiet seg om ytterligere få sekunder for ikke å si brøkdeler av sekunder. Men hvorledes resultatet av sammenstøtet for øvrig ville ha blitt, kan retten ikke ha noen formening om. Det kunne ha blitt bedre, men det kunne også ha blitt verre. En finner i alle fall ikke grunn til å anta som sannsynlig, enn si overveiende sannsynlig, at ulykken ville vært unngått selv om toget hadde hatt noe mindre fart.

Ad 3. Etter signalreglementets §38 skal det gis «ett langt støt» i fløyten på steder der utsikten fremover er kort. Det er på det rene at noe slikt signal ikke ble gitt.

Retten antar imidlertid at ulykken ikke ville vært unngått om slikt signal hadde blitt gitt. En bygger da på at hverken Martin Røynås eller Sigmund ville ha hørt dette ene støt i fløyten, dels på grunn av larmen fra dresinen og dels - og særlig - på grunn av duren fra elven som her løper like ved jernbanelinjen. Elven er her meget stri og går også i flere små stryk. Retten konstaterte under åstedsbefaringen at det var meget vanskelig å høre signalet, og vannføringen i elven var da bare omkring halvparten av hva den var da ulykken inntraff. - - -

Side:603