Hopp til innhold

Rt-1958-202

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1958-02-21
Publisert: Rt-1958-202
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 38 B/1958
Parter: Drosjeforsikringen gjensidig (høyesterettsadvokat Ola Sveen) mot A (overrettssakfører Halfdan Fyhn - til prøve).
Forfatter: Thrap, Gaarder, Nygaard. Mindretall: Kruse-Jensen, Holmboe
Lovhenvisninger: Motorvognloven (1926) §30, Motorvognloven (1926)


Dommer Thrap: I erstatningssak anlagt av fru Nora Granholt mot Drosjeforsikringen gjensidig avsa Oslo byrett 30. september 1955 dom hvorved saksøkte ble frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Fru Granholt påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som - etter partenes begjæring - begrenset behandlingen til foreløpig å omfatte spørsmålet om det forelå erstatningsansvar og som 26. januar 1957 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Drosjeforsikringen gjensidig kjennes innenfor rammen av garantiansvaret å være erstatningsansvarlig for de skader fru Nora Granholt er blitt tilføyet ved sammenstøt med drosje A 5197 1. juni 1953

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for byretten eller lagmannsretten.»

Denne dom har Drosjeforsikringen gjensidig påanket til Høyesterett med sådan påstand:

«Drosjeforsikringen gjensidig frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Fru Granholt, som for Høyesterett har Justisdepartementets bevilling til fri saksførsel, har ved den beskikkede prosessfullmektig, overrettssakfører Halfdan Fyhn, nedlagt sådan på stand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at Drosjeforsikringen gjensidig dømmes til å betale til fru Nora Granholt saksomkostninger og til det offentlige rettsgebyrer m.v. for byretten, og til å betale det offentlige saksomkostninger for lagmannsretten som om saken ikke var benefisert

2. Drosjeforsikringen gjensidig dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for Høyesterett som om saken ikke var benefisert

3. Overrettssakfører Halfdan Fyhns salær som beskikket sakfører fastsettes av Høyesterett.»

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de tidligere retters domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak med avhør av fru Granholt og de samme vitner som ble ført for lagmannsretten. Nye opplysninger til belysning av det faktiske hendelsesforløp er ikke kommet frem for Høyesterett.

Den ankende part har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende at det etter det som foreligger om hendelsesforløpet ved det omhandlede sammenstøt ikke kan sies at skaden er voldt

Side:203

ved bruken av motorvogn. Bilen har ikke spilt noen annen rolle enn en hvilken som helst annen gjenstand som hadde befunnet seg i kjørebanen. I hvert fall har skadelidte opptrådt grovt uaktsomt ved å kjøre inn i bilen bakfra.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse.

Det foreligger heller ikke for Høyesterett sikre opplysninger om det faktiske hendelsesforløp ved sammenstøtet mellom bilen og sykkelen. Under disse omstendigheter er man ved avgjørelsen av ansvarsspørsmålet henvist til å legge den for selskapet gunstigste løsning til grunn, nemlig at fru Granholt har kjørt inn i bilen bakfra, etterat bilen - som hadde stått stille for rødt lys i gatekrysset - så vidt var kommet i gang igjen i samme kjøreretning som sykkelen. Men selv om jeg legger dette faktum til grunn antar jeg - med lagmannsretten - at skadetilfellet faller inn under den objektive ansvarsregel i motorvognlovens §30 første ledd.

Jeg nevner først at forholdet i denne sak ligger vesentlig annerledes an enn i den sak som er omhandlet i Rt-1927-266, hvor skaden skjedde ved at en akende støtte mot en motorsykkel, som var hensatt (parkert) i en veisving. I vårt tilfelle var motorkjøretøyet da ulykken fant sted i bevegelse i trafikken, og altså i bruk i motorvognlovens forstand. Det som etter min mening volder tvil i den foreliggende sak - hvor bilen må antas å være påkjørt bakfra - er alene om skaden kan sies å være voldt ved denne bruk. Jeg er imidlertid også på dette punkt blitt stående ved å slutte meg til lagmannsretten. Det er i saken ikke opplyst noe som tyder på at andre kjøretøyer enn bilen og sykkelen har spilt noen rolle for hendelsesforløpet. Skaden kan altså utelukkende føres tilbake til at bilen og sykkelen samtidig skulle passere gatekrysset. Jeg antar at en her står overfor en regulær trafikkulykke som også kan sies å ha en viss sammenheng med de alminnelige faremomenter som bilholdet frembyr. Jeg kan ikke se det annerledes enn at det er naturlig å si at ulykken har sin årsak ikke bare i sykkelens, men også i bilens manøvrering. At skaden ligger innenfor det påregnelige finner jeg klart. Jeg anser det derfor ikke riktig og heller ikke stemmende med motorvognloven at skadelidtes krav i et tilfelle som dette skulle stå og falle med at det kan godtgjøres at bilføreren har utvist ansvarsbetingende uaktsomhet. Kautelet mot urimelige resultater ligger her etter min mening i at ansvar ikke vil oppstå såfremt skadelidte har opptrådt grovt uaktsomt. I mange tilfelle hvor det gjelder en påkjørsel bakfra, vil det kunne konstateres at slik uaktsomhet er til stede. Men i vår sak er det ikke grunnlag for å fastslå at fru Granholt har vært grovt uaktsom. Ingen øyenvitner har kunnet uttale seg om hennes kjøring og grunnen til at hun kjørte inn i bilen er ikke brakt på det rene. Dette antas under de foreliggende omstendigheter å måtte gå ut over selskapet.

Jeg tilføyer at jeg finner støtte for den oppfatning jeg

Side:204

foran har gjort gjeldende med hensyn til årsaksspørsmålet i den foreliggende innstilling fra motorvognansvarskomitéen av 1951, som i april 1957 har avgitt sin innstilling. Jeg viser til §1 §5 i det foreliggende lovutkast og bemerkningene til disse paragrafer. Jeg viser spesielt til uttalelsen side 64 hvor det - når det gjelder bestemmelsen i utkastets §5 - sies at bestemmelsen er ny men neppe avviker særlig vesentlig fra gjeldende rett. Og til uttalelsen side 65 hvorav fremgår at komitéen finner det nokså klart at det rettstilfelle som er omhandlet i R. G. 1955 722 går inn under den objektive regel i utkastets §1. I den nevnte rettsavgjørelse tilkjente lagmannsretten en syklist erstatning for skade han pådro seg ved bakfra å kjøre inn i en bil som hadde stanset mens bilen befant seg ca. 50 meter foran syklisten.

Jeg stemmer etter dette for stadfestelse av lagmannsrettens dom.

Jeg er enig i de tidligere retters omkostningsavgjørelse. På grunn av de særlige tvil saken har frembudt antar jeg at det offentlige ikke bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Kruse-Jensen: Jeg er kommet til samme resultat som byretten og ser saken i alt vesentlig som den. Når forholdet - som her - er det, at den skadelidte har kjørt inn i motorvognen bakfra uten at det er opplyst noe som tyder på at dette skyldes vognens manøvrering, kan jeg ikke innse at skaden kan sies å være voldt ved bruken av motorvognen som sådan. Jeg kan derfor ikke anta at loven omfatter et slikt tilfelle. Om det i et tilfelle som det vi har for oss her ville oppstå ansvar etter det av førstvoterende nevnte utkast til lov om erstatning for skade voldt av motorvogn, som gir mer utførlige regler og som går ut på å legge det hele objektive ansvar på forsikringsselskapet, finner jeg ikke grunn til å gå inn på.

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Nygaard: Likeså.

Dommer Holmboe: Som dommer Kruse-Jensen.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommer Paul H. Vindhol):

Om ettermiddagen den 1. juni 1953 skjedde en trafikkulykke ved krysset Ullevålsveien-St. Olavsgate i Oslo, hvorunder fru Nora Granholt kom til skade. Fru Granholt kom syklende fra sitt arbeidssted

Side:205

Ullevål sykehus og var på vei hjem til sin bolig i Akersgaten 65B. I samme retning kom drosjebil A-5197, ført av drosjesjåfør Haakon Nielsen. Om hendelsesforløpet er forklaringene sterkt avvikende, men umiddelbart etterat trafikklyset hadde skiftet fra rødt til grønt og de to kjøretøyer skulle fortsette over krysset St. Olavsgate nedover Ullevålsveien, kom de i berøring med hverandre, og fru Granholt ble liggende i gaten med brukket ben. - - -

Saksøkersken har anført at hun fra 17. november 1949 hadde vært ansatt som syerske ved Ullevål sykehus, og at hun pleiet å sykle til og fra arbeidsstedet. Arbeidstiden var fra kl. 7.00 til 16.30. Den 1. juni 1953 startet hun ved arbeidstidens slutt og kjørte nedover Ullevålsveien. Da hun kom frem til krysset ved St. Olavsgate, var klokken ca. 16.45. Det regnet sterkt, og hun hadde på seg regnfrakk og regnhatt eller -hette. Det var liten trafikk. Det var nylig oppsatt trafikklys foran krysset ved St. Olavsgate, og hun var litt uoppmerksom, slik at hun praktisk talt kom opp på siden av trafikkfyret da hun stanset for rødt lys. Hun gikk av sykkelen og ble stående på venstre side av denne. Så vel hun som sykkelen var mellom skinnene i høyre - nedgående - trikkespor. Det var ingen trafikanter foran henne i gaten, dvs. i høyre kjørebane. Derimot ventet en oppgående trikk på grønt lys et stykke nedenfor krysset. Hun la ikke merke til om det bak henne var trafikanter som også ventet på grønt lys. Hadde hun vært oppmerksom på f. eks. en bil bak seg, ville hun av forsiktighet antagelig ha ventet litt. Som det nå var, satte hun seg på sykkelen, da trafikklyset skiftet til grønt. Umiddelbart etter skimtet hun motorkassen på en bil kloss innpå seg til venstre. Imidlertid hadde den oppgående trikk, det var en vogn av den nye type - satt seg i bevegelse, og bilen - som altså var drosjebil A-5197 - har derfor antagelig svinget over til høyre for å gå klar. Saksøkersken mener i ethvert fall at bilen kom bort i henne, og hun og sykkelen ble liggende i gaten. Hun var «borte» et øyeblikk. Det første hun la merke til, da hun sanset seg igjen, var en mann som reiste opp sykkelen, og at drosjesjåføren kom ut. Hun hørte ham si: «Hvordan kunne dette gå til?», og hertil svarte mannen som hadde tatt opp sykkelen: «De var borte i henne med bakdelen av bilen.» - - -

Saksøkte har etter drosjesjåførens og hans to passasjerers forklaringer hevdet at hendelsesforløpet var følgende:

Drosjebilen hadde på bilholdeplassen ved St. Hanshaugen fått tur til Vippetangen, og de to passasjerer - Per Gundersen og Frank Jahnsen - satt i baksetet. Drosjesjåføren kjørte nedover Ullevålsveien og stanset for rødt lys foran trafikklyset ved krysset St. Olavsgate. Det sto ingen annen trafikant - heller ingen sykkel - foran ham og ventet. Da lyset skiftet til grønt - satte han i gang. men umiddelbart etter hørtes et dunk i bilen bak, og han stanset. Da sjåføren og hans to passasjerer kom ut, fikk de se saksøkersken og hennes sykkel ligge bak bilen, og hun må altså ha kjørt inn i bilen bakfra. Antagelig har det vært vanskelig for henne å se på grunn av regnværet. Det finnes ingen holdepunkter for at saksøkersken skulle være blitt presset av bilen ved noen svingning av denne til høyre. Hennes forklaring kan etter dette ikke være riktig, og at hun ikke husker eller husker feil, kan skyldes at hun fikk en hjernerystelse. Ulykken er således ingen følge av bilens bruk. - - -

Side:206


Retten skal innledningsvis bemerke at det etter besiktigelse av kollisjonsstedet og etter de der foretatte påvisninger kan fastslåes, at dersom saksøkerskens og de avhørte vitners forklaringer overhodet skal kunne forenes, må drosjebilen ha stått rett bak saksøkersken mens de ventet på grønt lys i trafikkanlegget. At saksøkersken da ikke skulle være blitt oppmerksom på at det kom en bil og stanset bak henne. og - i enn høyere grad - at drojesjåføren ikke skulle ha sett saksøkersken, er helt ufattelig. Nå er imidlertid forholdet at ikke bare drosjesjåfør Nielsen, men også hans to passasjerer Gundersen og Jahnsen, bestemt har forklart at bilen ble stoppet for rødt lys, så riktigheten herav kan retten vanskelig trekke i tvil. Men under disse omstendigheter kan i ethvert fall den ene versjon av hvorledes saksøkersken med sin sykkel og bilen sto i forhold til hverandre under ventingen, ikke være riktig.

Når forklaringene skal vurderes, er spesielt for saksøkerskens vedkommende å bemerke: Det er trolig at regnet har virket generende og at hun under syklingen nedover Ullevålsveien til dels har lutet hodet fremover for å utnytte den beskyttelse som regnhetten kunne gi. Hun har for så vidt også - i forbindelse med uttalelsen om at hun først stanset like under trafikklyset - erkjent at hun var «litt uoppmerksom». Under oppholdet på Ullevål sykehus forklarte hun til politiet at hun satte sykkelen i gang da det ble grønt lys - og «samtidig satte bilene som sto bak henne i ventekøen i gang». I retten har hun imidlertid forklart at hun ikke var oppmerksom på at det i det hele tatt sto noen bak henne og ventet. Nevnes kan videre at dr. O. A. Guhnfeldt, som under saken har vært oppnevnt som sakkyndig, i sin erklæring av 13. mai 1955 bl.a. har anført: «Falt av cykkelen - husker intet før hun laa i gaten», og hun har selv i retten sagt at hun «var borte» et øyeblikk. Dr. Guhnfeldt har også uttalt at hun fikk et sjokk - «mulig en lettere hjernerystelse», og retten kan således ikke se bort fra at hennes evne til å gi en objektivt korrekt fremstilling kan være redusert.

Om man på den annen side ser helt bort fra drosjesjåførens forklaring, hvilket det neppe er grunn til, har begge passasjerer bestemt forklart at da bilen stanset for rødt lys, sto den nærmest trafikklyset, og de er helt sikre på at saksøkersken med sin sykkel ikke sto foran bilen. Videre har de forklart at de, umiddelbart etterat bilen var begynt å sige fremover igjen, hørte et dunk i bilen til høyre bak. Både de og sjåføren gikk ut og fikk se saksøkersken ligge bak bilen i høyre (nedgående) trikkespor. Dette stemmer for så vidt også med saksøkerskens forklaring, og det kan spesielt nevnes at det i hennes politiforklaring heter: «Etter kollisjonen ble avh. og sykkelen liggende mellom skinnene for nedadgående trikk like bak bilen...»

Som tidligere gjengitt har saksøkersken hevdet at det var en mann som tok opp sykkelen hennes og på drosjesjåførens spørsmål svarte at sjåføren var borte i henne med bakdelen av bilen. Vitnet Jahnsen har sagt at det var lite folk ute og gikk og at han ikke kan huske at noen kom bort til dem. Den annen passasjer (Gundersen) har ikke villet utelukke muligheten av at det kom et par stykker borttil, men ingen av passasjerene har hørt noen uttale seg om hvorledes ulykken var foregått. Og det tør være på det rene at det var Gundersen og Jahnsen som bar saksøkersken inn i bilen og at drosjesjåføren la hennes sykkel inn i

Side:207

bagasjerommet. Sjåføren har sagt at det også var ham som tok den opp fra gaten. Det kan tilføyes at saksøkersken forgjeves har avertert etter vitner.

Saksøkerskens forklaring går altså ut på at drosjebilen kom opp på siden av henne på kloss hold - til politiet har hun sagt 10-20 cm unna - og at den svinget over til høyre. slik at den kom bort i henne. Til politiet har hun sagt at hun mener bilens bakpart trykket sykkelen i gaten. Skulle dette være riktig, ville det vel imidlertid ha vært mest sannsynlig at saksøkersken var falt over til høyre, mens både hun og sykkelen havnet mellom trikkeskinnene bak bilen. Og ennå vanskeligere blir dette å forstå, når det erindres at hun - etter sin egen forklaring - befant seg mellom trikkeskinnene da hun satte sykkelen i gang igjen. (Høyre skinne ligger ved trafikklyset ca. 1 meter fra fortaukanten, og til politiet forklarte hun at hun stanset 2-3 meter fra fortaukanten.)

Det kan endelig nevnes at det i et trafikkulykkesskjema. som er utfylt på Legevakten, står at «skadede fikk forhjulet ned i trikkeskinnen og falt mot bilen bakfra». Denne opplysning er sannsynligvis gitt av drosjesjåføren. Det er ikke påvist at han hadde noe positivt grunnlag for anførselen, men vitnet Jahnsen har sagt at da de gikk ut av bilen og fikk se saksøkersken og sykkelen ligge bak bilen, spekulerte de på hvorledes det var foregått og om hun muligens hadde fått sykkelhjulene ned i skinnegangen. Det er derfor trolig at dette har fremstillet seg som den mest sannsynlige årsak. Det kan tilføyes at saksøkersken i sin politiforklaring - antagelig på spørsmål - har sagt at hun «la ikke merke til om sykkelens forhjul satte seg fast i trikkeskinnene».

Av det foran anførte vil fremgå at retten ikke finner bevist at det er noe å bebreide drosjesjåføren. og for så vidt ligger allerede heri - slik som bevislighetene i saken fortoner seg - at saksøkerskens fremstilling av hendelsesforløpet ikke kan legges til grunn. Spørsmålet blir derfor om det allikevel kan sies at skaden er voldt ved bruken av bilen, og om i det hele erstatningsvilkårene etter motorvognlovens §30 er til stede. Etter alminnelig sprogbruk kan en skade som f. eks. er oppstått ved at noen støter sammen med en stillestående og forsvarlig plasert bil vanskelig sies å være voldt ved «bruken» av denne bil, men lovens uttrykk er gitt en meget rommelig fortolkning, se dog høyesterettsdommer i Rt-1927-266 og 1933 365. Imidlertid er det her neppe nødvendig å foreta en nærmere analyse for så vidt. Etter rettens mening synes det nemlig under enhver omstendighet lite tvilsomt at den aktuelle «bruk» må komme inn i bildet ved vurderingen av om det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom bruken og skaden - et motstykke til at arten av skadelidtes medvirkning også er et moment ved denne vurdering, jfr. Lindebrække i Rt-1935-161, høyesterettsdom i Rt-1939-45 og Astrup Hoel i Rt-1953-65-66.

Retten må etter vitneforklaringene legge til grunn at drosjebilen ble korrekt stanset foran trafikklyset som viste rødt, og i riktig avstand fra fortaukanten. Den omstendighet at bilen så vidt var kommet i bevegelse igjen, forandret ikke situasjonsbildet i saksøkerskens disfavør. Det må kunne forutsettes at det røde stopplys også av etterfølgende trafikanter blir oppfattet som et direkte påbud om å bremse opp i god tid og stille seg i køen, og at de innretter seg deretter. Om saksøkerskens

Side:208

kjøring og hendelsesforløpet når det gjelder ulykken, foreligger ikke andre uttalelser enn hennes egen forklaring, som retten ikke har funnet å kunne legge til grunn. Det eneste man med sikkerhet vet, er at hun og/eller sykkelen har vært i berøring med bilen. Det er derfor heller ikke positivt godtgjort at hun har utvist grov uaktsomhet, - men retten er i ethvert fall av den oppfatning at en bilfører ikke skal behøve å regne med at en skade som den foreliggende vil kunne inntreffe uten at skadelidte utviser grov uaktsomhet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Arne Jahren og Gunder Egge og tilkalt dommer, dommer Carl J. Sørensen):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten i spørsmålet om fru Granholts skader ved ulykken faller inn under ansvarsregelen i motorvognlovens §30 første ledd.

Når det gjelder det rent faktiske begivenhetsforløp, kan lagmannsretten i det vesentlige slutte seg til byrettens bemerkninger. Heller ikke lagmannsretten finner således å kunne bygge på fru Granholts forklaring om at hun skal ha stått først fremme ved signallyset, slik at drosjebilen deretter skal ha kjørt inn i eller berørt hennes sykkel. De samstemmige og troverdige forklaringer fra så vel føreren av drosjebilen som de to passasjerer etterlater etter lagmannsrettens mening ikke synderlig tvil om at bilen har stått helt fremme ved signallyset, og at fru Granholt deretter - etterat bilen så vidt var kommet i gang igjen - på en eller annen måte har kjørt inn i bilen, bak og antagelig på høyre side av støtfangeren, omtrent ved høyre bakhjul. Men det er dermed ikke utelukket at fru Granholt på forhånd var kommet opp på drosjebilens høyre side, og at derfor så vel hennes som de øvriges erindring eller iakttagelse på dette punkt har sviktet. Lagmannsretten kan imidlertid ikke finne at dette moment er avgjørende for sakens utfall.

Selv om det her som det mest sannsynlige begivenhetsforløp må legges til grunn at fru Granholt av en eller annen grunn har kommet til å kjøre inn i drosjebilen bakfra, enten under fart ovenfra Ullevålsveien eller umiddelbart etterat hun selv har satt seg i bevegelse etter en stopp eller avbremsning for lyssignalet, faller det etter lagmannsrettens mening naturlig å si at skaden er voldt ved «bruken» av motorvogn. Hvor det egentlige utgangspunkt i årsaksrekken her skal søkes, fremstiller seg som uklart og blir under enhver omstendighet et nokså skjønnsmessig spørsmål. Det kan godt være at fru Granholt har vært noe uoppmerksom, regnværet kan ha genert henne, hennes manøvreringsevne kan ha vært nedsatt fordi gaten har vært glatt, og det er heller ikke utelukket at høyre trikkeskinne i det nedadgående spor har gitt støtet til ulykken. Men i alle tilfelle har der vært et sammenstøt mellom sykkelen og bilen, skaderesultatet skyldes sammenstøtet, og sammenstøtet har i vesentlig grad vært betinget av at drosjebilen manøvrerte - var i «bruk» - i en temmelig ordinær trafikksituasjon. Lagmannsretten finner det ikke treffende å karakterisere årsakssammenhengen mellom bilens bruk i en trafikksituasjon som denne og den foreliggende skade som inadekvat eller fjern, slik at skaden vil falle utenfor motorvognlovens ansvarssystem. Det er et ordinært fenomen at bevegelsen i hytrafikken blir

Side:209

brutt som følge av gatekryss og lyssignaler i gatekryss, og den slags brudd er erfaringsvis egnet til å skape en særskilt fare for at kjøretøyer som følger etter hverandre - eller kommer opp på siden av hverandre i samme kjøreretning - støter sammen. Etter lagmannsrettens mening er det naturlig å regne med skadetilfelle som det foreliggende i forbindelse med biltrafikken, og lagmannsretten kan ikke finne at et erstatningsansvar her bryter den naturlige ramme for motorvognlovens system, slik den er blitt oppfattet i praksis.

Da det heller ikke foreligger holdepunkter for å anta at fru Granholt har handlet grovt uaktsomt, må lagmannsretten gi fastsettelsesdom for at ankemotparten er erstatningsansvarlig for de skader hun pådro seg ved sammenstøtet. - - -