Rt-1958-456

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1958-05-03
Publisert:	Rt-1958-456
Stikkord:	Ekspropriasjon av servitutt
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 64 B/1958
Parter:	Kristian Olav Berg m.fl. (høyesterettsadvokat Magne Schjødt) mot Inger Krogh (overrettssakfører Leif Castberg Voss - til prøve).
Forfatter:	Schei, Lunde, Helgesen, Bahr, Wold
Lovhenvisninger:	Lov om ekspropriasjon og byggeforbud (1946) §1, §3, Grunnloven (1814) §105, Skjønnsprosessloven (1917) §28, §7, Lov om ekspropriasjon og byggeforbud (1946)

Dommer Schei: I medhold av §3 annet ledd i lov om ekspropriasjon og byggeforbud vedkommende grunnarealer m.v. av 19. juli 1946 ga Kommunal- og arbeidsdepartementet den 15. januar 1956 Inger Krogh tillatelse til å kreve avløst en strøkservitutt som hvilte på g.nr. 41, b.nr. 56, Tennisveien 6, Slemdal, og som var til hinder for fraskillelse av en byggetomt. Under det etterfølgende ekspropriasjonsskjønn mot en del omkringboende parselleiere oppsto det tvist om vilkårene for ekspropriasjon var til stede. Oslo skjønnskommisjon avsa den 18. september 1956 kjennelse om at skjønnet skulle fremmes. Saksomkostninger i denne tvist ble ikke tilkjent. Deretter avga skjønnskommisjonen samme dag erstatningsskjønn med følgende slutning:

«For avløsning av servitutt på eiendommen g.nr. 41, b.nr.

Side:457

56, Tennisveien 6, Slemdal, som er til hinder for fradeling av byggetomt, tilkjennes de saksøkte nr. 1-16 ingen erstatning.»

De saksøkte ble tilkjent 300 kroner i saksomkostninger.

Syv av de saksøkte påanket kjennelsen og erstatningsskjønnet til Eidsivating lagmannsrett, som den 4. mai 1957 avsa dom og kjennelse med disse slutninger:

«Domsslutning:

1. Oslo skjønnskommisjons kjennelse om fremme av skjønnet stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Slutning for så vidt angår kjennelsen:

1. Oslo skjønnskommisjons erstatningsskjønn oppheves for så vidt angår de ankende parter og hjemvises til ny behandling ved skjønnskommisjonen.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saksforholdet fremgår av premissene for skjønnskommisjonens og lagmannsrettens avgjørelser.

De samme saksøkte, Kristian Olav Berg, Odd Bergs Tankrederi A/S, E. Slotfeldt-Ellingsen, Rudolf Horn, Alfred Zimmer, Wilhelm Klaveness og Carl Fred. Holmboe, har påanket lagmannsrettens dom om fremme av skjønnet. De hevder at det ikke er hjemmel for ekspropriasjonen og begrunner sitt standpunkt i alt vesentlig på samme måte som for lagmannsretten. I hovedpunktene går deres anførsler ut på følgende:

1. En strøkservitutt kan ikke eksproprieres med mindre den er i strid med en vedtatt regulering for strøket og det er ikke tilfelle i denne sak.

2. Det er etter loven av 19. juli 1946 bare adgang til å gi enkeltpersoner ekspropriasjonstillatelse til oppførelse av egne eneboliger, ikke til bygging av tomannsboliger. Det er en tomannsbolig Inger Krogh skal bygge.

3. Mellom eierne av de parseller som servitutten hviler på, består et kontraktsmessig fellesskap som den enkelte parselleier ikke har rett til å bryte ut av ved å søke servitutten på sin eiendom tvangsavløst.

4. Det er begått feil ved administrasjonens behandling av søknaden om ekspropriasjonstillatelse og det er også en feil at ikke samtlige eiere av parseller som servitutten hviler på, i alt ca. 660, har fått anledning til å uttale seg og er innstevnt til skjønnet.

De ankende parter har nedlagt påstand om at ekspropriasjonen nektes fremmet og at de tilkjennes saksomkostninger for skjønnskommisjonen, lagmannsretten og Høyesterett.

Inger Krogh har erklært motanke for så vidt angår lagmannsrettens kjennelse om at erstatningsskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling. Hun har nedlagt følgende påstand:

«1. Vedrørende lagmannsrettens dom:

Eidsivating lagmannsretts dom om fremme av skjønnet stadfestes.

Side:458

Fru Inger Krogh tilkjennes saksomkostninger for skjønnskommisjonen, lagmannsretten og Høyesterett.

2. Vedrørende lagmannsrettens kjennelse:

Oslo skjønnskommisjons erstatningsskjønn stadfestes. Fru Inger Krogh tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»

I motankesaken er det fra den annen side nedlagt påstand om at lagmannsrettens kjennelse stadfestes og at Inger Krogh tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.

Når det gjelder tvisten om fremme av skjønnet er jeg kommet til samme resultat som lagmannsretten og tiltrer i alt vesentlig dens begrunnelse. Jeg bemerker spesielt at det etter min oppfatning ikke er hjemmel for å oppstille den begrensning at ekspropriasjon av en servitutt som den saken gjelder, bare skal kunne foretas dersom servitutten er i strid med en vedtatt regulering for strøket. En slik begrensning har ingen støtte i loven, som i §3 annet ledd generelt bestemmer at det til de formål loven nevner, kan gis tillatelse til «å avløse servitutt over grunnarealer og annen fast eiendom». Heller ikke kan jeg finne at lovens §1 annet ledd, som bestemmer at ekspropriasjonstillatelse kan gis til «enkeltpersoner til bygging av egne boliger» kan tolkes slik at den bare gjelder for bygging av egne eneboliger, ikke også til bygging av egne boliger med to leiligheter. En slik forståelse tilsies hverken av bestemmelsens uttrykksmåte eller av formålet med loven og ville også virke urimelig fordi bygging av tomannsbolig ofte kan være den mest rasjonelle og økonomiske byggemåte og for mange også den eneste mulighet de har for å kunne skaffe seg egen bolig.

Inger Kroghs anke over at lagmannsretten har opphevet skjønnskommisjonens erstatningsskjønn må etter min mening tas til følge.

Lagmannsretten er kommet til at det i den foreliggende sak kan bli spørsmål om erstatning selv om skjønnskommisjonen har avgjort at de saksøktes eiendommer hverken har fått sin salgsverdi eller sin bruksverdi forringet. Retten anfører som en feil ved skjønnet at det ikke fremgår av skjønnsgrunnene «hvorvidt skjønnskommisjonen har overveiet om ikke de ankende parter lider et tap som kan kreves erstattet i henhold til Grunnlovens §105, derved at de ved at delingsklausulen blir avløst, blir avskåret fra å stille vilkår om et slikt vederlag for lempninger i klausulen, som de ellers ville ha hatt anledning til og som etter omstendighetene kunne ha frem stillet seg som forretningsmessig forsvarlig og rimelig til begge sider i forbindelse med en minnelig ordning, jfr. de betraktninger som er gjort gjeldende i Høyesteretts dom i Rt. for 1956 498-99».

Det kan riktignok i mange tilfelle være så at eieren av en eiendom som det hviler en servitutt på, kan være villig til å betale mer enn full erstatning dersom han ved minnelig ordning kan oppnå å bli kvitt servitutten. Han kan se seg tjent med

Side:459

å betale mer fordi han kanskje er usikker på om ekspropriasjonsveien vil føre frem eller fordi han gjerne vil unngå ubehaget og omkostningene ved en ekspropriasjonssak. Den interesse som den tjenende eiendom således kan ha i å få saken ordnet på minnelig måte, kan på den annen side under frie forhandlinger utvilsomt utnyttes av den eiendom som er berettiget etter servitutten, til å skru prisen i været. Men dette er ikke et forhold som en ekspropriat kan kreve erstatning for når avløsningen av servitutten skjer ved ekspropriasjon. Ekspropriaten har ikke krav på å få andel i de fordeler som ekspropriasjonen medfører for den annen part; det han kan kreve, er full erstatning for det tap han selv påføres ved tvangsavståelsen. I den foreliggende sak har skjønnskommisjonen med endelig virkning avgjort at tap ikke er lidt og at grunnlaget for å tilkjenne erstatning således ikke foreligger. Jeg kan ikke se at skjønnskommisjonen ved denne vurdering har gått frem på uriktig måte eller at skjønnsgrunnene er mangelfulle. Noen tvist eller tvil om grunnlaget for skjønnet forelå ikke, jfr. skjønnslovens §28.

Jeg tilføyer at den dom lagmannsretten viser til - Rt-1956-493 - gjaldt et tilfelle som lå vesentlig annerledes an. På den eiendom som skulle eksproprieres var det foretatt betydelige arbeider som kom eksproprianten til gode, og spørsmålet var om dette innvirket på eiendommens naturlige omsetningsverdi. Problemet var å finne frem til omsetningsverdien og derigjennom til det tap som ekspropriaten ble påført. Et lignende forhold forelå i den sak som er referert i Rt-1956-109.

Jeg er etter dette kommet til at lagmannsrettens opphevelse av erstatningsskjønnet ikke kan opprettholdes og at skjønnskommisjonens erstatningsskjønn må bli å stadfeste.

Jeg antar at det ikke er grunn til å endre skjønnskommisjonens avgjørelser av omkostningsspørsmålet. Derimot finner jeg at Inger Krogh bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett både i tvisten om fremme av skjønnet og i saken om erstatningsskjønnet.

Jeg stemmer for denne

dom:

I. Lagmannsrettens dom om fremme av skjønnet stadfestes.

II. Oslo skjønnskommisjons erstatningsskjønn stadfestes.

III. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Kristian Olav Berg, Odd Bergs Tankrederi A/S, E. Slotfeldt-Ellingsen, Rudolf Horn, Alfred Zimmer, Wilhelm Klaveness og Carl Fred. Holmboe en for alle og alle for en til Inger Krogh 2000 - to tusen - kroner.

IV. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Kst. dommer Lunde: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Helgesen, Bahr og Wold: Likeså.

Side:460

Av skjønnskommisjonens kjennelse (høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen med skjønnsmenn Asbjørn Aas, Hj. S. Bakstad, Thor Jørgensen og Jacob Eliassen):

Eiendommen Tennisveien 6, Oslo, g.nr. 41, b.nr. 56, Vestre Aker, ble utskilt fra gården Riis, g.nr. 41, b.nr. 3, i 1901. Eiendommen tilhørte det såkalte «Holmenkolbanens villakvarter». Ved skjøte datert 14. desember 1901, tinglyst 24. januar 1902 (sakens dok.nr. 16), ble det heftet på eiendommen forskjellige klausuler blant annet at eiendommen skulle bebygges «villamessig med våningshus på høist to etager i en afstand af mindst 10 meter fra nabogrund og 15 meter fra vei eller banelegemet». Videre var bestemt: «Den solgte tomt må ikke ydderligere udparcelleres».

Tennisveien 6 utgjorde ved kjøpet ca. 4,2 mål og har den samme størrelse den dag i dag.

Eiendommen ble kjøpt av den nåværende eier disponent J. S. Tveter i 1936. Det er på det rene i saken at disponent Tveter i sin eiertid har gjort forskjellige forsøk på å få utnyttet eiendommen for byggeformål som ville komme i strid med de foran nevnte servitutter i skjøtet av 1901. Etterat protest var blitt reist fra flere av grunneierne i nabolaget, er disse forsøk etter hvert oppgitt av disponent Tveter. Blant annet nevnes at disponent Tveter 27. februar 1954 sendte søknad i eget navn til Kommunal- og arbeidsdepartementet om tillatelse til å avløse servitutten angående forbud mot ytterligere utparsellering, i medhold av lov nr. 17 av 19. juli 1946, §3 annet ledd, samt at han foranlediget tilsvarende søknad innsendt til departementet den 21. april 1954 fra direktør Anders Fabritius som hadde inngått kjøpekontrakt med Tveter om kjøp av den parsell som skulle fradeles (se bilag 1 og 2 til sakens dok. 8).

Ved overenskomst med sine barn av 12. mai 1955 og skjøte datert samme dag overdro disponent Tveter og hustru en parsell på ca. 2 mål av eiendommen til datteren fru Inger Krogh, saksøkeren i nærværende sak. Tomten ble gitt fru Krogh som arveforskudd og ble verdsatt til kr. 25 000. Det er opplyst at skattefogden under beregningen av arveavgiften har forhøyet denne verdi til kr. 30 000.

Overrettssakfører Leif Castberg Voss, fru Inger Kroghs prosessfullmektig i denne sak, som også tidligere hadde bistått disponent Tveter med de foran nevnte søknader av februar og april 1954, sendte 13. juni 1955 tilsvarende søknad fra fru Inger Krogh til departementet (bilag 3 ad dok. 8). Etterat saken hadde vært underkastet behandling i Oslo kommunes husnemnd og i Kommunal- og arbeidsdepartementet, traff dette departement under 15. januar 1956 sådan avgjørelse:

«I medhold av §3 annet ledd i lov om ekspropriasjon og byggeforbud vedkommende grunnarealer m.v. av 19. juli 1946 gir departementet fru Inger Krogh tillatelse til avløsning av servitutt på eiendommen g.nr. 41, b.nr. 56, Tennisveien 6, Slemdal, som er til hinder for fradeling av en byggetomt. Tillatelsen gis til oppføring av en tomannsbolig for fru Inger Krogh hvor hun selv skal bo i den ene leiligheten. Ekspropriasjonsskjønn må være begjært innen 3 mndr.» (Se sakens dok. 12.)

Fru Inger Krogh påstevnte ved sin prosessfullmektig ekspropriasjonsskjønn ved stevning av 29. februar 1956.

I saken var opprinnelig innstevnt 31 saksøkte. Av disse er under saksforberedelsen uttrådt i alt 16, mens en ny grunneier er inntrådt som

Side:461

saksøkt, nemlig eieren av g.nr. 41, b.nr. 119, Brantenborgveien 3, direktør Carl Fred. Holmboe.

Ved hovedforhandlingen er saken derfor blitt fremmet overfor i alt 16 saksøkte. Av disse har bare de saksøkte nr. 1-7 avgitt møte under hovedforhandlingen. De har ved sin prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Magne Schjødt, nedlagt prinsipal påstand om at ekspropriasjonen nektes fremme.

Denne påstand bygges på flere forskjellige grunnlag:

1. Fra eiendommen Riis er i alt utskilt ca. 600 parseller. På en rekke av disse parseller, iallfall alle som ligger langs Holmenkolbanens trasé og som tilhører det såkalte Holmenkolbanens villakvarter, er påheftet tilsvarende forbud mot deling av eiendommen som det der hviler på saksøkerens eiendom, b.nr. 56. Klausulen er foranlediget pålagt av Holmenkolbanen i gjensidig, felles interesse for beboerne av strøket. Hensikten har vært å beholde fri åpen bebyggelse og å holde strøket i et visst nivå. Enhver parselleier er medforpliktet og medberettiget etter klausulen. Det foreligger et gjensidig forpliktelses- og rettighetsforhold mellom alle parselleierne. Under disse omstendigheter påståes en enkelt parselleier å være avskåret fra å bortekspropriere servitutten. Han kan ikke frigjøre sin tomt fra fellesforpliktelsen, når han fortsatt nyter fordelene av at de øvrige parseller er forpliktet etter og overholder klausulen.

På dette grunnlag påstår de saksøkte at disponent Tveter personlig er avskåret fra å gjennomføre avløsning av servitutten for sin eiendom, og så vidt forståes mener de saksøkte da at også hans datter, saksøkeren nærværende sak, fru Inger Krogh, vil være avskåret fra å gjennomføre avløsing. I denne forbindelse er det henvist til disponent Tveters tidligere forgjeves forsøk på å utnytte byggemulighetene på tomten, liksom det er antydet at den ordning som man nå til slutt er blitt stående ved, nemlig overdragelsen av halvdelen av tomten til datteren som arveforskudd, nærmest er et proformaarrangement.

2. I sammenheng hermed er det hevdet av de saksøkte at det her dreier seg om en såkalt «strøkservitutt».

Under henvisning til anførslene i Stangs Norsk Bygningsrett side 249 ff. hevder de saksøkte nr. 1-7 at det ikke er lovlig adgang til separat å gå til avløsning av servitutten for en enkelt eiendom innenfor det servituttbelagte strøk, med mindre myndighetene samtidig tar opp spørsmålet om servitutten fortsatt skal hvile på de øvrige eiendommer. Kommunen påståes å måtte ta opp til behandling spørsmålet om en ny regulering omfattende alle de eiendommer innen strøket som delingsforbudet gjelder for.

I denne sammenheng hevder de saksøkte nr. 1-7 videre at alle eiere av eiendommer utskilt fra Riis og belagt med delingsforbud skulle vært innstevnet og behandlet som saksøkte, ikke bare den krets av 31 grunneiere i en viss omkrets fra g.nr. 41, b.nr. 56 som i denne sak er blitt saksøkt.

3. På samme grunnlag hevder de saksøkte nr. 1-7 at det er en mangel ved departementets avløsningstillatelse at ikke alle interesserte grunneiere, dvs. alle eiere av eiendommer utskilt fra Riis og belagt med delingsforbud, er blitt varslet om behandlingen av saken i departementet og har fått anledning til å gjøre sin oppfatning gjeldende der.

Side:462

Også for øvrig påståes saksbehandlingen innen administrasjonen å være mangelfull. Det siktes her til den forberedende behandling innen Oslo kommunes husnemnd, hvor boligrådmannen påståes å ha avgitt en utilfredsstillende innstilling til nemnda.

Disse mangler må, påståes det, lede til at departementets tillatelse kjennes ugyldig.

4. De saksøkte nr. 1-7 henviser til at loven av 1946 §1 annet ledd, jfr. §3 annet ledd, fastsetter at departementet bare kan gi ekspropriasjons-, henholdsvis avløsningstillatelse til enkeltpersoner «til bygging av egne boliger». I dette tilfelle er det gitt fru Inger Krogh tillatelse til oppføring av en tomannsbolig, hvor hun selv skal bo i den ene leiligheten. Departementet påståes dermed å ha gått utover sin lovhjemmel. Også på dette grunnlag påståes avløsningstillatelsen å være ugyldig.

Skjønnskommisjonen finner ikke å kunne ta til følge noen av disse innsigelser mot fremme av skjønnet.

Kommisjonen finner det tilfredsstillende godtgjort for det første at ytelsen av arveforskudd til fru Inger Krogh innebærer en i og for seg reell og helt gyldig rettshandel, for det annet at fru Kroghs mottagelse av arveforskuddet hele tiden har vært og fremdeles er betinget av at hun får adgang til å bruke arveforskuddets gjenstand, den 2-måls tomt overensstemmende med sin hensikt, nemlig å bygge bolig for seg og sin familie. Arveforskuddet har bare interesse for henne under denne forutsetning. Glipper den, vil arveforskuddet gå tilbake.

Under disse omstendigheter antas fru Inger Krogh ikke å være bundet av noen fellesskapsforpliktelse vis å vis de øvrige grunneiere innen strøket til å la være å søke om og å gjennomføre avløsning av delingsservitutten. Dette gjelder uansett om hva man måtte anta angående disponent Tveters motiver for å yte arveforskuddet.

Kommisjonen antar at det etter forholdene er riktig å bruke navnet «strøkservitutt» på den klausul det her er tale om. Men loven av 1946 gir ikke noe holdepunkt for den forståelse at departementets myndighetsområde skulle være mer begrenset eller betinget, når det gjelder en strøkservitutt enn når det dreier seg om andre servitutter. Lovens uttrykk er: «servitutt over grunnarealer og annen fast eiendom» i bred alminnelighet. Det må også antas at det nettopp er klausuler om delingsforbud som lovbestemmelsen om avløsning av servitutter for å fremme byggeformål tar sikte på. Og delingsforbud etableres erfaringsmessig svært ofte for et større sammenhengende utparselleringsområde.

Antas det først at loven av 1946 gir departementet adgang til å gi tillatelse til avløsning av en «strøkservitutt», antar kommisjonen videre at det ville være i strid med rimelig, lojal og fornuftig rettshåndhevelse å stille opp slike betingelser for avløsningen at gjennomføringen av den faktisk og praktisk ville bli umuliggjort. Et krav om at alle grunneiere som omfattes av strøkservitutten, uansett hvor deres eiendommer er beliggende, skulle innkalles til megling, varsles om sakens behandling i departementet og innstevnes som saksøkte i skjønnssaken, ville i dette tilfelle etter kommisjonens mening gjøre hele lovens innløsningsadgang illusorisk. Kommisjonen er her enig i den lovforståelse Kommunal- og arbeidsdepartementet har gitt uttrykk for i et påberopt skriv av 6. juli 1955, sålydende: «Departementet antar for sitt vedkommende at

Side:463

bestemmelsen i §7 om forsøk på å oppnå minnelig ordning er oppfylt når de rettighetshavere som etter sine eiendommers beliggenhet berøres av den aktuelle byggesak, har fått anledning til å uttale seg, og en ved forhandlinger har forsøkt å oppnå minnelig ordning med dem.»

Kommisjonen finner at saksøkeren fru Inger Krogh, tilfredsstillende har oppfylt det her formulerte krav og også kravet til innstevning i skjønnssaken.

Samtlige dokumenter vedkommende Oslo husnemnds og Kommunalog arbeidsdepartementets behandling av saken har vært overlatt til kommisjonen og er blitt gjennomgått av denne. Det finnes ikke godtgjort at det hefter noen mangel ved saksbehandlingen, enn si da en slik vesentlig mangel at den skulle kunne bevirke ugyldighet av departementets avgjørelse.

Den siste innsigelse mot gyldigheten av departementets avgjørelse, som er nevnt foran (under nr. 4), har voldt kommisjonen noe mer tvil enn de øvrige. Men kommisjonen er dog kommet til det resultat at §3, 2. ledd, jfr. §1 annet ledd i loven av 1946 gir departementet adgang til å meddele tillatelse også til en enkeltperson som akter å oppføre tomannsbolig, hvor han selv skal bebo den ene. Lovens uttrykksmåte utelukker ikke denne forståelse, som også finner støtte i lovens forarbeider. Det henvises til Ot. prp. nr. 89-1945/46 side 2, bemerkningene til lovutkastets § i, Innstilling nr. 2 fra statens boligplankomité 1945 20 ad §1 og Ot. forh. 1946 439 nederst. Selv om motiver ikke er lov, og selv om det er en alminnelig anerkjent regel at ekspropriasjonslover må fortolkes strengt etter sin ordlyd, antar kommisjonen at saksøkeren må gis medhold, når hun hevder at departementets lovhjemmel for den trufne avgjørelse er i orden. Selve hovedformålet med loven av 1946 må tillegges en viss betydning for fortolkningen av enkeltbestemmelsene i loven, likeså den bakgrunn loven har i situasjonen på boligmarkedet, så vel da loven ble gitt som i den senere forløpne tid. Gjeldende byggerestriksjoner har helt fra frigjøringen gjort det vanskelig å få oppført eneboliger, og fra 1950 av kan en enebolig ikke oppføres uten etter dispensasjon. - - -

Deretter ble avsagt sådant

Erstatningsskjønn:

Skjønnskommisjonen finner ikke at avløsningen av servitutt på eiendommen g.nr. 41, b.nr. 56, Tennisveien 6, Slemdal, som er til hinder for fradeling av en byggetomt, påfører noen av de saksøkte nr. 1-7 og heller ikke noen av de saksøkte nr. 8-16 noen økonomisk skade, som betinger tilkjennelse av erstatning.

Kommisjonen har vurdert både den interesse de saksøkte hevder å ha - og også må antas å ha - av at strøket boligmessig holdes på et visst nivå, og de direkte virkninger en bebyggelse som den prosjekterte på saksøkerens tomt vil få for de omliggende eiendommer.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne R. Dick Henriksen og Paul Vindhol og kst. dommer, lagdommer P. J. Gløersen):

- - -

Når det gjelder kjennelsen om å fremme skjønnet er lagmannsretten kommet til samme resultat som Oslo skjønnskommisjon og kan i det

Side:464

vesentlige tiltre de grunner den har gitt. Kjennelsen blir for så vidt stadfestet ved dom.

En skal tilføye:

Den servitutt det gjelder gir A/S Holmenkolbanen en sentral stilling som rettighetshaver. Det må være klart at den også medfører rettigheter for et større eller mindre antall av eierne av parseller utskilt fra Riis, som er undergitt tilsvarende klausuler om delingsforbud og annet; men det finnes noe tvilsomt hvor grensen her skal trekkes. Lagmannsretten er blitt stående ved at servitutten bør fortolkes slik at den bare medfører rettigheter for andre parselleiere i den utstrekning som disse, slik som parsellene ligger til, etter en rimelig vurdering har en ikke altfor fjern interesse i at servitutten opprettholdes. En rent prinsipiell interesse i at det ikke gjøres skår i servituttkomplekset kan ikke være avgjørende. I det foreliggende tilfelle er ekspropriasjonssaken reist mot parselleierne i så vidt vid omkrets, at det etter lagmannsrettens mening er tilveiebrakt tilstrekkelig sikkerhet for at alle som med rimelighet kan regnes med blant rettighetshaverne er tatt med. Noen grunn til også å trekke andre grunneiere inn i saken var det da ikke.

De saksøkte i ekspropriasjonssaken var gitt høve til å uttale seg under sakens behandling i administrasjonen, og minnelig ordning ble søkt oppnådd, slik at vilkårene i lov av 19. juli 1946 nr. 17 §7 for så vidt er fyldestgjort.

Lagmannsretten finner at departementets ekspropriasjonstillatelse av 15. januar 1956 kan kritiseres fra formens side. Det finnes likevel etter omstendighetene tilstrekkelig klart at tillatelsen bare omfatter en delvis avløsning av servitutten, nemlig slik at det åpnes adgang til å fradele en enkelt byggetomt og oppføre tomannsbolig for fru Inger Krogh, hvor hun selv skal bo i den ene leiligheten. I den utstrekning servitutten ikke hindrer disse spesielle rådighetsutøvelser, må den fortsatt gjelde for begge deler av den opprinnelige parsell. Så vidt skjønnes er fru Inger Krogh enig heri.

Andre feil ved saksbehandlingen, som kunne være til hinder for ekspropriasjonen, finnes ikke påvist.

Vedkommende adgangen til å tillate avløst «strøkservitutter» og adgangen til å tillate avløsning til enkeltperson som akter å oppføre tomannsbolig, finnes det tilstrekkelig å vise til det som er sagt av skjønnskommisjonen. Lagmannsretten er enig i at det sistnevnte spørsmål byr på visse tvil.

Lagmannsretten antar at Tveters rettsstilling som parselleier ikke kunne ha vært til hinder for at han selv kunne ha oppnådd tillatelse til avløsning av servitutten, om denne hadde hindret ham i å bygge egen bolig, hvis dette hadde vært aktuelt for ham. Den omstendighet at fru Inger Krogh, som har fått overdratt en del av parsellen, er Tveters datter, kan da heller ikke være noen hindring for hennes vedkommende.

Lagmannsretten er enig i at det ikke er noe grunnlag for å anta at overdragelsen til fru Krogh er proforma. Det nevnes i dennes forbindelse at ektefellene har opplyst at de selv vil ordne med finansieringen av nybygget og at Krogh har formuesverdier på ca. kr. 40 000 som kan brukes i dette øyemed.

Side:465

Det kan heller ikke sees at slutninger om Tveters motiver kan gi grunnlag for å nekte å fremme ekspropriasjonen.

Lagmannsretten skal til slutt nevne at den omhandlede adgang for enkeltpersoner til ekspropriasjon var omstridt i Stortinget da loven av 19. juli 1946 nr. 17 ble behandlet. Komiteens ordfører, stortingsmann Broch, ga uttrykk for den forutsetning at enkeltpersoner bare fikk tillatelse til slik ekspropriasjon i unntakstilfelle, jfr. Ot. forh. 1946 439 nederst. Selv om det kan være et spørsmål om det foreliggende tilfelle er så særpreget at tillatelse ligger innenfor den ramme som således var forutsatt innen stortingskomiteen, antas dette ikke å få betydning for tillatelsens gyldighet. Dette har heller ikke vært hevdet av de ankende parter.

Vedkommende erstatningsskjønnet skal lagmannsretten bemerke:

Da Tveter kjøpte Tennisveien 6 trådte han inn i et system av likeartede servitutter, hvor gjensidige plikter hadde sitt motstykke i gjensidige rettigheter i forholdet mellom parselleierne i strøket. Ved at han nå frir seg fra en del av pliktene, mens rettighetene blir stående, blir verdiforholdet mellom eiendommene forrykket til fordel for Tveter og hans datter, og relativt sett - til skade for de andre parselleiere. Disse kan riktignok på sin side søke avløsning av sine servituttklausuler. Men om dette vil bli innvilget av departementet, er et åpent spørsmål. For de ankende parters vedkommende er det dessuten på det rene at de for tiden ikke ønsker sine tomter delt. Spørsmålet om det senere kan bli tale om noe slikt er en sak for seg.

Forholdet er nå at Tveter, i strid med det som var forutsetningen da han kjøpte sin parsell, har skaffet seg en særrett til å utnytte den betydelige verdi som ligger i en ekstra 2-måls byggetomt i Slemdalsstrøket til fordel for sin datter under en økonomisk høykonjunktur ikke minst på tomteverdienes område. Selv om det - som skjønnskommisjonen vel må ha antatt - skulle stille seg slik at de omliggende eiendommer ikke får sin salgsverdi eller bruksverdi direkte forringet ved delingen og den planlagte nye bebyggelse av Tennisveien 6, synes det tvilsomt om det ville være rimelig om de måtte finne seg i å se de opprinnelige forutsetninger satt til side og sin egen økonomiske stilling forringet i forhold til Tveters uten ethvert vederlag. Etter det som foreligger finnes det heller ikke på det rene at et slikt resultat vil være rettslig holdbart.

Lagmannsretten er kommet til at det er en feil som må lede til opphevelse av erstatningsskjønnet at det ikke av skjønnsgrunnene fremgår hvorvidt skjønnskommisjonen har overveiet om ikke de ankende parter lider et tap som kan kreves erstattet i henhold til Grunnlovens §105, derved at de ved at delingsklausulen blir avløst, blir avskåret fra å stille vilkår om et slikt vederlag for lempninger i klausulen, som de ellers ville ha hatt anledning til og som etter omstendighetene kunne ha fremstillet seg som forretningsmessig forsvarlig og rimelig til begge sider i forbindelse med en minnelig ordning, jfr. de betraktninger som er gjort gjeldende i Høyesteretts dom i Rt. for 1956 498-99. - - -

Side:466