Rt-1958-479
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1958-05-09 |
| Publisert: | Rt-1958-479 |
| Stikkord: | (Mykledommen), Strafferett, Utuktig skrift, Plenumssak |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om boken "Sangen om den røde rubin", skrevet av forfatter Agnar Mykle, inneholdt utuktige skrifter. Spørsmålet var hvordan boken ble oppfattet innen den krets av voksne lesere som boken normalt måtte forutsettes å nå og om Straffeloven (1902) §211 nr. 1 b kunne anvendes på litterære verk av kunstnerisk verdi.
Høyesterett kom under sterk tvil til at boken «Sangen om den røde rubin» ikke var å anse som «utuktig skrift», jf. Straffeloven (1902) § 211 nr. 1 b. Dissens: 12-3 |
| Saksgang: | Høyesterett L.nr. 41/1958 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (riksadvokat Andr Aulie) mot Gyldendal Norsk Forlag A/S (høyesterettsadvokat Knut Blom, assisterende forsvarer høyesterettsadvokat J.B. Hjort) |
| Forfatter: | Skau, Wold, Thrap, Schei, Eckhoff, Nygaard, Helgesen, Bendiksby, Heiberg, Rode, Lunde, Grette, Mindretall: Bahr, Berger, Kruse-Jensen |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §100, §96, §109, Straffeloven (1902) §211, §192, §323, §36, §57 |
Dommer Skau: I august 1956 ga Gyldendal Norsk Forlag A/S ut boken «Sangen om den røde rubin». Forfatter av boken var Agnar Mykle.
Den 25. februar 1957 fremsatte Oslo politikammer etter ordre av riksadvokaten begjæring til Oslo forhørsrett om beslutning for at boken skulle beslaglegges.
Forhørsretten fant det sannsynlig at boken måtte betegnes som utuktig, men avslo likevel ved beslutning av 27. februar påtalemyndighetens begjæring. Avslaget var i det vesentlige begrunnet med at boken allerede var spredt i så vidt mange eksemplarer at det ikke ville være særlig betenkelig å avvente avgjørelsen i den etterfølgende straffesak, som forhørsretten regnet med kunne bli fremmet nokså raskt. Forhørsretten fremhevet også sakens prinsipielle betydning, og den tvil som kunne gjøre seg gjeldende med hensyn til det endelige utfall av saken.
Forhørsrettens beslutning ble ikke påkjært.
Side:480
Ved beslutning av 29. april 1957 reiste så statsadvokatene i Oslo lagsogn etter ordre av riksadvokaten tiltale etter straffelovens §211, 1 b mot Agnar Mykle og mot Harald Grieg, den siste som administrerende direktør i Gyldendal Norsk Forlag A/S. Boken var da kommet ut i ca. 35 000 eksemplarer. I tiltalebeslutningen ble det reist krav om inndragning etter straffelovens §36 av den beregnede fortjeneste, hos Mykle kr. 150 000, hos forlaget kr. 90 000. Videre ble det i medhold av straffelovens §323 reist krav om inndragning av boken og den sats som var brukt til trykningen. I anledning av kravet om inndragning hos forlaget ble tiltalebeslutningen forkynt også for selskapets styre ved formannen, professor Francis Bull.
Saken ble behandlet ved Oslo byrett i siste halvdel av september 1957, og den 10. oktober avsa byretten dom. Byretten fant at «Sangen om den røde rubin» måtte betegnes som et utuktig skrift etter straffelovens §211, men frifant de to tiltalte for straff på grunn av unnskyldelig rettsvillfarelse. Etter dette kunne kravet om inndragning av fortjeneste etter straffelovens §36 ikke tas til følge. Derimot fikk påtalemyndigheten medhold i kravet om inndragning av boken og satsen etter §323. Byrettens dom hadde slik domsslutning:
«Agnar Mykle og Harald Vollan Grieg frifinnes.
Gyldendal Norsk Forlag A/S dømmes til i medhold av strl. §323 å tåle inndragning av de eksemplarer av skriftet «Sangen om den røde rubin» som befinner seg hos forlaget eller for dettes regning hos bokhandlerne. Videre dømmes forlaget til å tåle inndragning av den sats som har vært benyttet til trykning av skriftet.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Påtalemyndigheten har ikke påanket byrettens dom. Gyldendal Norsk Forlag A/S ved styrets formann erklærte imidlertid anke på stedet for så vidt angår den del av dommen som gikk forlaget imot, altså inndragningen av boken og satsen. I tilleggsankeerklæring av 19. oktober 1957 har forlagets prosessfullmektig gjort rede for ankegrunnene.
Jeg finner det ikke nødvendig i detalj å gjengi ankegrunnene, men skal kort referere hovedpunktene i angrepet på dommen:
«Sangen om den røde rubin» er et litterært verdifullt verk. Straffelovens §211 rammer ikke et skjønnlitterært verk, likeså litt som den rammer et vitenskapelig verk. Iallfall kan §211 ikke nå anvendes på skjønnlitteratur. Straffeloven har i de vel 70 år som er gått hen siden dommene i sakene mot Hans Jægers «Fra Kristiania-Bohêmen» og mot Christian Krohgs «Albertine», ikke vært anvendt på skjønnlitterære verker, og må derfor for så vidt være falt bort.
Skulle straffeloven være anvendelig på slike verker, så kan «Sangen om den røde rubin» iallfall ikke karakteriseres som et utuktig skrift. Boken må bedømmes som et hele, man kan ikke bare hefte seg ved de steder som behandler det seksuelle. Boken
Side:481
er av de litterært sakkyndige ansett for å være av litterær verdi. De deler av den som i tiltalebeslutningen er nevnt som eksempler på utuktige skildringer, er nødvendige for den kunstneriske utforming av de idéer som Mykle gjør seg til talsmann for i boken. Også dette er de litterært sakkyndige stort sett enige i. Om en bok er et litterært verk, må de litterært sakkyndige avgjøre, ikke domstolene. Og selv om retten kan foreta prøvingen, så må den iallfall være bundet av de sakkyndiges skjønn, med mindre retten finner at dette er åpenbart urimelig.
Forsvaret har for Høyesterett ikke opprettholdt den innsigelse at bestemmelsen i §211, 1 b er i strid med Grunnlovens §100 og §96, men gjør gjeldende at §211 må sees i lys av disse bestemmelser. De gir en advarsel - et direktiv - om å vise varsomhet ved tolkningen av §211, og bestemmelsen må derfor tolkes innskrenkende.
Videre er det henvist til at det i årene etter frigjøringen er kommet en rekke bøker som etter forsvarets mening for en stor del går langt videre enn «Sangen om den røde rubin» gjør, bøker som til dels i oversettelse har vært utgitt i Norge uten at påtalemyndigheten har grepet inn.
Videre er det vist til at uttrykket «utuktig skrift» gjør at vi her står overfor en rettslig standard som må tolkes slik som man i dag de lege ferenda finner det rasjonelt.
Hva selve inndragningskravet angår, har forsvaret endelig fremholdt at adgangen til å inndra etter straffelovens §323 er fakultativ. Det hevdes derfor at selv om boken måtte være utuktig, så er inndragning nå ikke bare overflødig, men direkte uheldig etterat boken her er solgt i ca. 70 000 eksemplarer og anslagsvis lest av mellom 200 000 og 300 000 mennesker.
For Høyesterett er det enighet mellom partene om at inndragningen av satsen under ingen omstendighet kan opprettholdes. Satsen tilhører ikke forlaget, men trykkeriet, som ikke er part i saken. Riksadvokaten har derfor i dette punkt sluttet seg til den ankende parts påstand om frifinnelse. Ellers foreligger saken for Høyesterett i alt vesentlig i samme skikkelse som for byretten. Parts- og vitneforklaringer foreligger for Høyesterett i form av stenografiske referater av de forklaringer som ble avgitt for byretten. Det er i betydelig utstrekning dokumentert utenlandske lovbestemmelser og rettspraksis, uttalelser om rettstilstanden i disse land, og en rekke utenlandske skjønnlitterære verker med skildringer av erotisk art.
Om saksforholdet viser jeg ellers til byrettens domsgrunner.
Før jeg så går over til å behandle anken, finner jeg grunn til - med henblikk på den diskusjon som har vært ført omkring saken - å presisere at det Høyesterett skal avgjøre her, ikke er hvilken frihet en skjønnlitterær forfatter bør ha, men spørsmålet hvilken frihet han etter gjeldende lov har - eller rettere sagt: det konkrete spørsmål om «Sangen om den røde rubin» er et «utuktig skrift» etter straffelovens §211.
Jeg er, om enn under sterk tvil, blitt stående ved å stemme
Side:482
for det resultat at anken tas til følge også når det gjelder beslagleggelsen av boken.
Jeg går så over til de enkelte ankepunkter i den utstrekning jeg finner det nødvendig etter det resultat jeg er kommet til.
Som allerede nevnt har forsvaret ikke for Høyesterett opprettholdt den innsigelse at bestemmelsen i straffelovens §211, 1 b er i strid med Grunnlovens §100. En slik påstand ville etter min mening heller ikke ha kunnet føre frem. Jeg anser det for så vidt tilstrekkelig å vise til det som byretten har uttalt om dette spørsmål, og som jeg i alt vesentlig kan tiltre. Grunnlovens §100 sikrer enhver borger rett til å si sin mening om hva som helst, men den er ikke til hinder for at det settes straff for den som gir uttrykk for sin mening på en måte som er utilbørlig.
Videre har forsvaret ikke opprettholdt den innsigelse at §211, 1 b er i strid med budet i Grunnlovens §96. Heller ikke en slik påstand kunne etter min mening føre frem. Jeg er imidlertid enig med forsvaret i at man ved tolkningen og anvendelsen av §211 må ha for øye de grunnleggende prinsipper som Grunnlovens 96 og §100 bygger på til vern om borgerne og ytringsfriheten.
Jeg kommer så til tolkningen av §211, 1 b.
Hva som er utuktig, vil være avhengig av en skjønnsmessig vurdering. Hvilke momenter som vil spille inn ved denne vurdering kommer jeg senere inn på. Her skal jeg bare innskyte at det etter min min mening ikke er tvilsomt at Høyesterett har prosessrettslig kompetanse til å foreta en slik vurdering.
Det er fra forsvarets side hevdet at det ikke har vært lovgivernes mening - og at §211 heller ikke kan tolkes slik - at bestemmelsen overhodet skal kunne ramme et litterært verk av kunstnerisk verdi. Jeg finner det, som byretten, klart at forsvaret ikke kan gis medhold i dette. Det er ikke lovens mening og har heller ikke noe holdepunkt i lovens ordlyd.
En annen sak er det at en forfatter - ikke minst når man ser §211, 1 b i lys av ånden i Grunnlovens §100 - må innrømmes en meget vidtgående frihet når det gjelder å gi sine tanker og meninger kunstnerisk uttrykk gjennom et litterært verk - noe jeg senere kommer nærmere inn på i forbindelse med spørsmålet om anvendelsen av §211 på «Sangen om den røde rubin».
Jeg kan altså ikke akseptere forsvarets påstand om at litterære verker av kunstnerisk verdi er unntatt fra bestemmelsen i §211, 1 b. Dette gjelder også påstanden om at bestemmelsen for så vidt iallfall skulle være falt bort derved at straffelovens bestemmelse på dette felt i lengre tid ikke har vært anvendt på skjønnlitterære verker. Om dette viser jeg til byrettens domsgrunner, som jeg i det vesentlige kan tiltre, dog slik at jeg ikke finner det nødvendig å uttale noe om det kan tillegges betydning at denne bestemmelse ved lovrevisjonen i 1927 ble stående uendret.
At det ikke har vært straffelovens mening at skjønnlitterære
Side:483
verker aldri skulle kunne bli å bedømme som utuktig skrift, fremgår også av forarbeidene. Jeg viser til straffelovkommisjonens innstilling, hvor det i motivene til §211 bl.a. sies: «Til Forebyggelse af Misforstaaelse tilføies, at det ingenlunde er vor Opfatning, at den her foreslaaede Udtryksmaade mere end den tidligere anvendte udelukker Anvendelsen af Straf for Skrifter, der selv uden at give sin Fremstilling en særlig kynisk, pikant eller sansepirrende Iklædning, dog gaar i en endog maaske yderlig Detalj i Skildringen af kjønslige Fænomener, eller af Udskeielser paa det sexuelle Omraade.» Jeg bemerker i denne forbindelse at innstillingen ble avgitt etterat dommene i sakene mot Jæger og Krohg var falt. At skjønnlitterære verker kan rammes av §211, har da også vært antatt i teorien. Jeg viser særlig til Urbyes «Norsk Strafferett» side 294 og til Kjerschows kommentar til straffeloven, note 1, side 534. Jeg viser endelig til «Innstilling fra Straffelovrådet om forandringer i straffebestemmelsene om pornografi m.v.» av 24. juni 1957, hvor det side 30, sp. 2 sies: «I den offentlige diskusjon har det fra enkelte hold vært gjort gjeldende at en skjønnlitterær bok ikke bør kunne være gjenstand for strafforfølgning eller at et verk med kunstneriske formål bør være undergitt ubetinget trykkefrihet. Straffelovrådet kan ikke være enig i dette. Også når det gjelder kunstneriske prestasjoner må det kreves at de ikke fremtrer som utuktige. Også en kunstner må, når han utgir sitt verk offentlig, pålegge seg det bånd at han ikke så grovt krenker samfunnets norm for det anstendige at verket må karakteriseres som utuktig.»
Det har under prosedyren vært omtvistet hva som er objektet for en krenkelse etter §211, 1 b og hvilken grad av krenkelse det må kreves for å kvalifisere et skrift til betegnelsen «utuktig».
Om dette skal jeg bemerke: Paragrafen finnes i 19. kapitel, som bærer overskriften «Forbrydelser mod Sædeligheden». Kapitelet omhandler to grupper av forbrytelser - rettsbrudd mot den enkelte og handlinger som ikke krenker noen bestemt. Jeg finner det etter ordlyden i §211 ikke tvilsomt at denne bestemmelse går inn under den siste gruppe. Det er altså ikke nødvendig at det påvises at sedelighetsfølelsen hos en eller flere personer er krenket eller at det kan påvises skadevirkninger. På den annen side er dette etter min mening heller ikke tilstrekkelig. Jeg tilføyer at det vel vil være enighet om at grensene for hva en forfatter skal kunne skrive i en skjønnlitterær bok, ikke kan trekkes etter det som er passende lesning for barn og helt unge mennesker. Jeg peker i denne forbindelse o på at Straffelovrådet i sin innstilling har foreslått særskilte regler til vern om barn og ungdom.
Når det gjelder spørsmålet om hvilken norm man skal legge til grunn, mener jeg det må legges avgjørende vekt på hva som kan antas å være oppfatningen innen den krets av voksne lesere som boken normalt må forutsettes å nå.
Side:484
Men ikke enhver krenkelse av det anstendige eller sømmelige vil være tilstrekkelig til å bringe bestemmelsen i §211 til anvendelse. I begrepet utuktig i denne forbindelse må man etter min mening se et uttrykk for at det kreves en kvalifisert grad av krenkelse - større eller mindre etter de ledsagende omstendigheter. Jeg viser i denne forbindelse til innstillingen fra Straffelovrådet, hvor det side 27, sp. I sies: «Etter straffeloven av 1902 §211 er vilkåret for straff at skriftet er «utuktig», et uttrykk som synes å måtte oppfattes som noe snevrere enn uttrykket: krenkelse av sedeligheten eller bluferdigheten, selv om det ikke i motivene til straffeloven er gitt uttrykk for at dette var hensikten med forandringen - - -.» Jfr. hermed Høyesteretts dom i A-saken, referert i Rt-1954-1137 flg., som gjaldt spørsmål om visse fotografiserier var utuktige, og hvor Høyesterett ga uttrykk for en lignende betraktning. Jeg kan også vise til kjæremålsutvalgets kjennelse i saken om beslag av «Casanovas galante eventyr». Kjennelsen er referert i Rt-1919-873. Beslag ble nektet med 2 stemmer mot 1, og jeg siterer fra flertallets begrunnelse: «I et tilfælde som det foreliggende - - - synes der ikke at burde bli spørsmaal om beslaglæggelse, medmindre de i skriftet indvævede skildringer av erotiske episoder kan betegnes som utvilsomt «utuktige» (straffelovens §211). Denne betegnelse antages dog ikke at kunne anvendes paa de i boken indeholdte skildringer av nævnte slags, hvor anstøtelige de end efter vor tids opfatning maa siges at være.»
Det har fra forsvarets side prinsipalt vært hevdet at det må tilkomme de litterært sakkyndige å avgjøre om en bok er av litterær verdi, og om de steder som skildrer seksuelle forhold eller på annen måte har med det seksuelle å gjøre, er nødvendige ledd i realisasjonen av forfatterens formål med boken. Jeg finner det med byretten klart at denne oppfatning ikke kan gis medhold. Det er domstolenes oppgave å avgjøre om en bok er et utuktig skrift etter straffelovens §211, 1 b - og dermed å ta standpunkt til alle momenter som er av betydning for en slik avgjørelse. En annen sak er det at domstolene her - som ellers når det gjelder spørsmål innenfor områder som er mer eller mindre spesielle - naturlig vil tillegge de sakkyndiges mening en meget betydelig vekt - større eller mindre ettersom de er enige eller meningene er delte.
At en bok er av litterær verdi er, som allerede nevnt, i og for seg ikke avgjørende. Så langt kan en bok gå i skildringer av kjønnslige forhold at disse avsnitt blir så dominerende at de, som det har vært uttrykt under prosedyren, «sverter hele boken». At forfatteren selv har ansett skildringene i den bredde de har fått og den form de er gitt, som kunstnerisk nødvendige ledd i realisasjonen av verkets idé, kan ikke utelukke at boken etter en objektiv vurdering kan bli ansett som et utuktig skrift.
Hva så angår «Sangen om den røde rubin», så legger jeg, som byretten, til grunn at det er en bok av litterær verdi. Jeg er også enig i at når man skal avgjøre om boken er utuktig
Side:485
eller ikke, så må boken bedømmes som en helhet. Skulle man bare lese - eller bare legge vekt på - de avsnitt som i en eller annen form skildrer seksuelle forhold, er det, så vidt jeg har forstått, ingen uenighet om at disse ville kvalifisere til betegnelsen utuktig.
Spørsmålet er da om boken, til tross for disse avsnitt, kan unngå denne karakteristikk.
Om dette spørsmål har jeg, som allerede nevnt, vært i sterk tvil.
Boken inneholder en rekke avsnitt med inngående og detaljerte skildringer av hovedpersonens samleier med forskjellige kvinner, med minutiøs beskrivelse av anatomiske og fysiologiske særegenheter, avsnitt som til dels har en betydelig bredde og som er fordelt utover hele boken. Det gjengis ting - også anekdoter - som utvilsomt må karakteriseres som smakløsheter. For den alminnelige leser vil det være særdeles vanskelig å forstå at alt dette kan være nødvendig for den kunstneriske utforming. I dette punkt har det da også gjort seg gjeldende delte meninger blant kritikerne. Jeg finner imidlertid, etter de opplysninger som foreligger, å måtte legge til grunn at forfatteren ikke har tatt med disse skildringer bare for skildringenes skyld. Hadde så vært tilfelle, ville saken ikke ha budt på noen tvil.
Nå er det, som nevnt, så at en forfatter av et skjønnlitterært verk må innrømmes en meget betydelig frihet når det gjelder skildring av kjønnslige forhold, og disse skildringer forsvarer sin plass som ledd i den kunstneriske utforming av de idéer forfatteren vil hevde, eller i bokens kunstneriske komposisjon. Ytringsfriheten er - også på dette område - et så uunnværlig gode at man må være til det ytterste varsom med å trekke opp linjer slik at det vil virke som bånd på de alvorlig arbeidende kunstnere. Jeg viser i denne forbindelse til Straffelovrådets innstilling side 27 sp. 1, hvor det bl.a. heter: «Når det gjelder skjønnlitterære og andre bøker, vil det i særlig grad være den herskende oppfatning at grensen for det tillatte må trekkes rommelig. Trykkefriheten er et så vesentlig gode for et fritt samfunn at straffanvendelse for utgivelse av trykte skrifter bør begrenses til det minst mulige. Det gjør seg også gjeldende det viktige hensyn at når det gjelder diktning og annen kunst bør friheten i valget av uttrykksformer være særlig stor.»
Et moment av vesentlig betydning i denne forbindelse er den liberalisering som i de siste årtier har foregått i retning av større åpenhet når det gjelder kjønnslivet og erotiske skildringer. Hva som er utuktig må, som jeg før har fremholdt, bli gjenstand for en skjønnsmessig vurdering, og den utvikling som har funnet sted, må selvsagt få en vesentlig betydning ved denne vurdering. Friheten på dette område har nå et betydelig større omfang enn før. Det er for meg tilstrekkelig å peke på at det bare i årene etter krigen er kommet ut en rekke bøker med ganske vidtgående skildringer av erotisk art - særlig
Side:486
utenlandske, til dels i norsk oversettelse, bøker som vel har vakt diskusjon, men som ikke har vært møtt med noen reaksjon fra påtalemyndighetens side. Heri må jeg se et uttrykk for at også påtalemyndigheten har akseptert den større frihet som disse bøker bærer bud om. Jeg nevner eksempelvis D. H. Lawrences «Lady Chatterleys elsker» (1953), Soyas «Sytten år» (1955) og Mykles egen bok «Lasso rundt fru Luna» (1955).
Jeg nevner også at denne liberaliseringsprosess ikke er særegen for Norge. I denne forbindelse er det av særskilt interesse å peke på at «Sangen om den røde rubin» er utgitt i land som kulturelt - også med hensyn til lovbestemmelser på dette område - står oss så nær som Danmark og Sverige, uten at det - så vidt jeg vet - har foranlediget noen rettslig aksjon.
At «Sangen om den røde rubin» inneholder partier som er egnet til å vekke - og også hos mange har vakt - forargelse, kan, etter det jeg har sagt, i og for seg ikke være avgjørende når det gjelder spørsmålet om den skal karakteriseres som utuktig - heller ikke at den hos mange - også ikke puritansk innstilte mennesker - vil krenke sedelighetsfølelsen. Som allerede nevnt antar jeg det må kreves en krenkelse av kvalifisert grad.
«Sangen om den røde rubin» går etter min mening - til tross for de momenter jeg har nevnt i forfatterens favør når det gjelder vurderingen av et slikt verk - betenkelig langt. Det gjelder både mengden og arten av de skildringer som på en eller annen måte har med kjønnslige forhold å gjøre. Når jeg allikevel viker tilbake for å karakterisere boken som et utuktig skrift, har det vært avgjørende for meg at domstolene på dette område bør vise den ytterste tilbakeholdenhet. Prinsippet i Grunnlovens §100 tilsier etter min mening at man hvor det - som her - er tvil, heller bør frifinne enn felle.
Mitt resultat blir altså at begjæringen om inndragning ikke tas til følge og at forlaget derfor må frifinnes.
Jeg stemmer etter dette for denne
dom:
Gyldendal Norsk Forlag A/S frifinnes.
Dommer Bahr: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.
Med hensyn til de spørsmål som knytter seg til bestemmelsene i Grunnlovens §96 og §100, er jeg enig med førstvoterende. Jeg kan også i det vesentlige tiltre hans alminnelige bemerkninger om tolkningen av straffelovens §211, 1 b. I likhet med førstvoterende finner jeg det klart at forsvarets påstand om at bestemmelsen er bortfalt ved ikke-bruk, for så vidt skjønnlitteratur angår, ikke kan føre frem.
Hva angår den konkrete vurdering av «Sangen om den røde rubin», finner jeg etter de uttalelser fra anmeldere og kritikere
Side:487
som foreligger, og etter det standpunkt riksadvokaten har gitt uttrykk for under prosedyren for Høyesterett, å kunne akseptere at boken har litterær verdi, slik som også førstvoterende har lagt til grunn. Hvor stor den litterære verdi er, og hvilken betydning denne verdi skal tillegges ved bedømmelsen av utuktighetsspørsmålet, kommer jeg senere inn på.
Som påpekt av førstvoterende synes det ikke å være noen uenighet om at dersom man bare skulle lese, eller bare skulle legge vekt på, de avsnitt i boken som i en eller annen form skildrer seksuelle forhold, ville disse avsnitt kvalifisere til betegnelsen utuktig. Men - som likeledes nevnt av førstvoterende - er det en helhetsvurdering av boken som her må bli avgjørende. Og ved denne vurdering kommer jeg til et annet resultat enn førstvoterende, idet jeg i likhet med påtalemyndigheten og byretten finner at de omtalte seksualskildringer farver boken som helhet på en slik måte at den klart faller innenfor rammen av lovens begrep «utuktig skrift». Jeg kan for så vidt gjøre påtalemyndighetens ord til mine når det i tiltalebeslutningen sies at boken «må ansees utuktig, idet vesentlige partier av boken domineres av ytterliggående skildringer av kjønnslige opplevelser som beføling og slikking av kjønnsorganene og samleier i varierende stillinger og situasjoner med fremhevelse av detaljer og individuelle særegenheter ved de kvinnelige partneres kjønnsorganer og disses reaksjoner, - - -». Avsnitt eller uttrykk av utuktig karakter finnes på sidene 34-39, 68, 70, 80-85, 89, 94-95, 101-102, 111-116, 129, 131, 138-141, 162, 192-193, 199, 207, 214-216, 226, 262-263, 306-308. Jeg henviser ellers til det som byretten har sagt til begrunnelse av sin oppfatning i dette spørsmål, og som jeg i det vesentlige kan tiltre. Jeg tilføyer:
Ved vurderingen har jeg bl.a. festet meg ved følgende trekk ved boken som riksadvokaten pekte på under prosedyren for Høyesterett - trekk som boken har til felles med den egentlige pornografiske litteratur:
For det første fremhevelsen av den mannlige hovedpersons sterke, for ikke å si voldsomme seksuelle potens, jfr. således bokens side 39 om hva Ask foretar seg da han er alene i lugaren etter samværet med den ukjente pike ombord. For det annet bokens eksempler på umettelig seksuelt begjær hos enkelte kvinnelige opptredende. Her kan det være tilstrekkelig som eksempel å henvise til skildringen av samleiene ombord, side 34-38. For det tredje variasjonen med flere seksualpartnere; Ask har i boken seksualforbindelse med 6 forskjellige kvinner. For det fjerde at de seksuelle opptrinn er fordelt over hele boken, slik at leserens interesse for det kjønnslige blir holdt ved like hele tiden.
Jeg tilføyer ytterligere:
Som før nevnt har jeg funnet å kunne akseptere at boken er av litterær verdi. Og jeg er klar over at spørsmålet om den litterære verdi er et moment av stor betydning ved den
Side:488
vurdering vi her beskjeftiger oss med. Som det har vært fremholdt under prosedyren: En høy litterær kvalitet kan virke foredlende på fremstillingen som helhet og føre til at en bok som inneholder dristige fremstillinger av seksuelle forhold, likevel ikke finnes utuktige. Med hensyn til «Sangen om den røde rubin» vil jeg peke på at det langtfra er noen enstemmig oppfatning blant de anmeldere og kritikere som har uttalt seg, at boken er av noen høy litterær verdi. Jeg finner for mitt vedkommende at boken i hvert fall ikke har en slik litterær verdi at den av den grunn faller utenfor §211, 1 b.
På tilsvarende måte betrakter jeg det annet av de momenter som har vært særlig sterkt fremhevet fra forsvarets side, nemlig at de detaljerte seksualskildringer er nødvendige for realiseringen av forfatterens formål med boken. Også her dreier det seg om et moment som i og for seg er av stor betydning for vurderingen. Jeg skal om dette punkt bemerke at jeg er klar over at bestemmelsen i §211, 1 b om utuktig skrift ikke rammer forkynnelse av dristige meninger om seksuelle spørsmål, men at det er fremstillingsformen som i tilfelle bringer skriftet inn under loven. Jeg er også klar over at det må vises en vidtgående toleranse når det gjelder en skjønnlitterær forfatters bruk av seksualskildringer som ledd i en kunstnerisk fremstilling. Det er imidlertid noe uklart hva som egentlig har vært formål eller budskap i «Sangen om den røde rubin». Dels har det vært hevdet at hensikten med boken har vært å fremstille kontrasten mellom den kjærlighetsløse seksualopplevelse og den virkelige kjærlighet, og dels at den inngår som ledd i kampen mot «puritanismen». Det siste har Mykle selv benektet i sin forklaring for byretten. Direktør Grieg har imidlertid i sin forklaring for byretten blant annet uttalt: «Mot slike strykninger taler også den kjensgjerning at disse avsnitt gir uttrykk for Mykles program som «moralsk frigjører» et program man har kunnet følge i all hans ferd som dikter, som artikkelskribent og foredragsholder.» Mykle har vært inne på det samme spørsmål i et brev til forsvareren av 4. april 1957, hvor det heter: «Og la meg så få si noen generelle ord om mitt forfatterskap. Jeg er uten tvil en opprører, på jakt efter en visjon av den menneskelige frihet (som vel neppe kan tenkes adskilt fra sannheten). Det som jeg i ord og skrift har gjort opprør mot, er det usynlige jernteppe av forbud og tabuer som hindrer menneskene i å leve et rikt og verdifullt liv. Dette jernteppe fins dels ute i samfunnet, dels inne i mennesket selv.»
Men hva enten det måtte være den ene eller den andre av de to nevnte idéer, eller eventuelt begge, som Mykle har villet gjøre seg til talsmann for i boken, kan jeg - i betraktning av seksualskildringens karakter og betydning for boken som helhet - ikke akseptere at disse skildringer rettferdiggjøres av forfatterens idémessige formål eller av hensynet til bokens komposisjon. Jeg er enig i det førstvoterende har sagt om at det for den alminnelige leser vil være særdeles vanskelig å forstå
Side:489
at alle de avsnitt i boken som det her er tale om, kan være nødvendige for den kunstneriske utforming av forfatterens formål. Som et enkelt eksempel kan nevnes beskrivelsen på side 141 av anatomiske særegenheter hos en av kvinnene i boken.
At «Sangen om den røde rubin» - som nevnt av førstvoterende - ikke har foranlediget noen rettsforfølgning i Danmark eller Sverige, kan etter min mening ikke tillegges noen særlig betydning for det spørsmål som vi har å avgjøre. Etter det som er opplyst for Høyesterett, følger myndighetene i disse land den linje, at de overhodet ikke - eller praktisk talt ikke - griper inn overfor bøker av den art det her er tale om, når de ansees å ha noen litterær verdi. Med hensyn til praksis i våre naboland er ellers å nevne at i Finnland har påtalemyndigheten gått til aksjon på grunn av den finske utgave av «Sangen om den røde rubin» og likeledes på grunn av den svenske utgave, som har vært i handelen i Finnland. Spørsmålet om beslag av boken som et «osedligt verk» har vært behandlet av domstolene, men er ennå ikke prøvet i høyeste instans. Det samme gjelder for øvrig den finske utgave av «Lasso rundt fru Luna».
Til slutt nevner jeg at dersom en bok som denne ikke inngår under straffeloven slik som den lyder i dag, vil det etter min oppfatning bli meget vanskelig å trekke noen grense for lovligheten av innholdet av seksualfremstillinger i bøker med litterært til snitt.
Jeg finner etter dette, på samme måte som byretten, at «Sangen om den røde rubin» er et utuktig skrift og kan inndras etter straffelovens §323. Og jeg er enig med byretten i at inndragning av boken bør finne sted.
Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med dommer Bahr.
Dommer Kruse Jensen: Likeså.
Dommer Wold: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Thrap, Schei, Eckhoff, Nygaard, Helgesen, Bendiksby, Heiberg, Rode, kst. dommer Lunde og justitiarius Grette: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
dom:
Gyldendal Norsk Forlag A/S frifinnes.
Av byrettens dom (justitiarius C. J. Fleischer med domsmenn Kaare Haslestad og Einar Myhrvold):
Tiltalte nr. 1 Agnar Mykle er født xx.xx.1915 i Trondheim. Han er forfatter og bor i Langerudsvingen 6, Abildsø. Han er uformuende, inntekt siste år ca. kr. 13 000. - - -
Tiltalte nr. 2 Harald Vollan Grieg er født xx.xx.1894 i Bergen. Han er administrerende direktør i Gyldendal Norsk Forlag A/S og bor i Stasjonsveien 11, Slemdal. Han har formue kr. 360 000 og inntekten siste år utgjorde kr. 305 000. - - -
Side:490
Ved beslutning av 29. april 1957 av statsadvokatene i Oslo lagsogn er de satt under tiltale ved Oslo byrett til fellelse etter straffelovens §211 nr. 1 b, for å ha utgitt, falholdt, utstilt eller på annen måte søkt å utbre utuktige skrifter, bilder og desslike, eller å ha medvirket hertil, ved i Oslo i oktober 1956 og i tiden etter å ha utgitt og søkt å utbre i flere opplag på tilsammen 35 000 eksemplarer boken «Sangen om den røde rubin» forfattet av tiltalte nr. 1, Mykle, som 28. august 1956 inngikk kontrakt med Gyldendal Norsk Forlag A/S om utgivelse av boken og hvoretter tiltalte nr. 2, Grieg, som daglig leder og administrerende direktør for forlaget utga boken, som må ansees utuktig, idet vesentlige partier av boken domineres av ytterliggående skildringer av kjønnslige opplevelser som beføling og slikking av kjønnsorganene og samleier i varierende stillinger og situasjoner med fremhevelse av detaljer og individuelle særegenheter ved de kvinnelige partneres kjønnsorganer og disses reaksjoner, eksempelvis sidene 34-39, 80-83, 94-95, 101-102, 112-116, 129, 131, 138-141, 192-193, 214-216, 262-263, 306-308, som anmerket i vedlagte eksemplar av boken.
I medhold av straffelovens §36 vil overfor forfatteren og forlaget bli nedlagt påstand om inndragning av utbyttet ved den straffbare handling, utgivelsen av boken.
For tiltalte nr. 1, Mykle, nedlegges påstand om en inndragning på kr,. 150 000, som utgjør tiltaltes fortjeneste som forfatter av boken beregnet etter et salg av 35 000 eksemplarer.
For Gyldendal Norsk Forlag A/S nedlegges påstand om en inndragning på kr. 90 000, som utgjør forlagets beregnede nettofortjeneste ved et salg av 35 000 eksemplarer.
Det tas forbehold om å forhøye inndragningspåstandene.
I medhold av straffelovens §323 vil bli nedlagt påstand om inndragning av boken «Sangen om den røde rubin», idet denne ansees som utuktig som foran beskrevet. Det vil bli påstått inndragning av de eksemplarer av boken, innbundet eller uinnbundet som befinner seg hos forlaget eller for dettes regning hos bokhandlere, samt videre av den til trykningen benyttede sats.
Da inndragningskravene etter straffelovens §36 og §323 er rettet mot Gyldendal Norsk Forlag A/S, blir dette selskap å stevne i straffesaken og tiltalebeslutningen å forkynne for forlaget v/styrets formann, professor Francis Bull, Briskebyveien 11, Oslo.
Tiltalebeslutning er utferdiget etter riksadvokatens ordre.
Manuskriptet til romanen «Sangen om den røde rubin» ble av tiltalte nr. 1 levert til Gyldendal Norsk Forlag A/S den 20. august 1956. Av forlaget ved dettes administrerende direktør, tiltalte nr. 2, ble manuskriptet forelagt forfatteren Sigurd Hoel. Denne hadde i ca. 35 år vært en av forlagets litterære konsulenter, og på den tid det her spørres om var han forlagets førstekonsulent.
Som konsulent avga Sigurd Hoel den 25. august 1956 følgende innstilling:
«Dette er en roman om en ung manns sorger, gleder og langsomme modning. Handlingen foregår i løpet av et par studieår i Bergen (på Handelshøyskolen 1938-1940), og hovedpersonen er åpenbart en meget nær slektning av forfatteren.
Side:491
Sorgene og gledene vandrer til hope, og deres årsaker er i alt vesentlig Kvinnen. Agnar Mykle nådde høyt i sine erotiske skildringer i den forrige romanen, men han når om mulig høyere her. Med disse bøkene har Mykle etablert seg utenfor all konkurranse som vår erotiske skildrer nummer en. Disse skildringene er fulle av saft, kraft og lidenskap, de viker ingenlunde tilbake for detaljene, men bevarer - i hvert fall som regel - et preg av renslighet midt i sanserusen. I enkelte av disse skildringene når Mykle mesterskapet.
Den sosiale skildring og skildringen av modningsprosessen samler seg vesentlig om tre ting: studiet, studentersamfunnet og den sosialistiske studentgruppen. Disse skildringene er levende, underholdende, lærerike, ofte interessante. Longører er det lite av, om det enn gjelder også for denne boken, at Mykle betaler for sin inspirasjon og sin intensitet (jeg forestiller meg at han skriver så skrivemaskinen dirrer) med en viss ordrikdom. Forfatteren bør av den grunn tilrådes å lese manuskriptet igjennom en gang til med forkortningsmuligheter for øye.
Alt i alt er dette en meget levende, meget underholdende, ofte besnærende og undertiden besettende fortelling. Og den er både varm og sympatisk. Etter mitt skjønn bør den bli enda et gjennombrudd for dikteren Agnar Mykle. Denne gang et avgjørende sådant.
Jeg har festet meg ved en del avsnitt og sider hvor forkortninger og strykninger kan tenkes. F. eks. side 13, 90-92, 139-140, 278. Små detaljer som det kan diskuteres om, fins side 15, 37, 58, 149, 160, 183, 188, 234. En samtale med forfatteren vil sikkert kunne klare opp det meste.»
De sidetall som er nevnt i konsulentens innstilling refererer seg til pagineringen i manuskriptet, og det er på det rene at de avsnitt som henvisningene gjelder ikke omfatter skildringer av seksuelle forhold.
Tiltalte nr. 2 leste også selv manuskriptet før det ble antatt til utgivelse. Han var enig med konsulenten i at det burde antas, og den 28. august 1956 ble det inngått en forlagskontrakt mellom tiltalte nr. 1 som forfatter og Gyldendal Norsk Forlag A/S som forlegger. På vegne av forlaget ble kontrakten underskrevet av tiltalte nr. 2, Harald Grieg.
Ved kontrakten fikk forlaget på nærmere fastsatte vilkår eneretten til på norsk å fremstille og utgi skrift et i bokform. I §2 ble det gitt forleggeren rett til å mangfoldiggjøre og utgi verket «dels i et første opplag på minst 3000 eksemplarer, dels senere i nye opplag i det antall eksemplarer som forleggeren bestemmer».
Bestemmelsen om honoraret til tiltalte nr. 1 som forfatter ble tatt inn i kontraktens §3. Det heter her bl.a. at forfatteren som honorar skal ha «15 pst. av den til enhver tid gjeldende bokladepris pr. heftet eksemplar inntil det er solgt 5000 eksemplarer, deretter 20 pst.»
Boken ble trykt i 4000 eksemplarer og utkom den 30. oktober 1956. Den er senere kommet i en rekke nye opplag, og den er nå trykt i 60 000 eksemplarer. - - -
Saken har fått et betydelig omfang og har vært omfattet med særlig stor offentlig interesse. Dette henger sammen med at saken av mange har vært ansett som en prinsippsak, av avgjørende betydning for trykkefriheten og dermed også for åndsfriheten i vårt land. Det er av de tiltalte bl.a. henvist til at det er gått mer enn 70 år siden påtalemyndigheten
Side:492
forrige gang grep inn overfor et verk som måtte ansees for å være av litterær verdi. De tiltalte har gjort gjeldende som sin oppfatning at det vil være forbundet med betydelige skadevirkninger for vårt åndsliv om man gjennom en fellende dom skulle sette grenser for alvorlig arbeidende kunstneres utfoldelse av sitt talent.
Retten har funnet det riktig innledningsvis å nevne dette. Retten ønsker å gi uttrykk for at den fullt ut forstår å anerkjenne den betydning en utstrakt trykkefrihet har. Det er for samfunnet en sak av største viktighet at det ikke fra lovgiverens eller domstolenes side blir satt grenser som er i strid med ånden i Grunnlovens §100. Retten vil imidlertid som sin oppfatning fremholde at mange synes å overdrive betydningen av den foreliggende sak. Særlig gjelder dette med hensyn til spørsmålet om skadevirkninger for åndslivet. Det kan neppe med særlig vekt hevdes at de dommer som i 80-årene ble avsagt i sakene mot Hans Jæger og Christian Krohg har hatt alvorlige følger for åndslivet i den etterfølgende tid. Man kan vel endog si at vårt åndsliv i de nærmest påfølgende desennier hadde en blomstringstid. Den skade som sakene eventuelt voldte, må i tilfelle ha vært begrenset til at man i skildringer av seksuelle forhold kan ha følt seg noe bundet.
I tillegg til det som her er nevnt kommer et annet moment som gjør at man ikke behøver å trekke for vidtrekkende konsekvenser av en dom i den foreliggende sak. Dette gjelder uansett om den endelige dom blir fellende eller frifinnende. Man må med sikkerhet kunne gå ut fra at den lovgivende makt, Stortinget, i nær fremtid vil få til behandling spørsmålet om mulig revisjon av strl. §211. Det blir da Stortingets oppgave, bl.a. under hensyn til dommen i den foreliggende sak, å vurdere om loven i sin nåværende lydelse setter for vide eller for snevre grenser for trykkefriheten. Stortinget vil i denne forbindelse måtte ta standpunkt til om sedelighetsfølelsen ikke lenger kan ansees beskyttelsesverdig, eller om denne følelse iallfall ikke bør beskyttes mot mulig krenkelse ved trykt skrift når dette er av litterær verdi.
Det er et annet forhold som også er uten direkte betydning for den foreliggende sak, men som retten allikevel ikke vil unnlate å berøre. Det er trukket sammenligning med rettsordningen i en rekke andre land, særlig med land som det kan være naturlig for Norge å bli sammenlignet med. Spesielt er det fra de tiltaltes side lagt vekt på forholdene i Danmark og Sverige, med henvisning til at man der, iallfall i praksis, ikke setter noen grense for seksualskildringer i skrifter av litterær verdi. Det er klart at belysningen av forholdene i andre land har betydning når det gjelder å se problemene under en videre synsvinkel, men man må ikke tape av syne det faktum at den eksisterende lovgivning på området kan være noe forskjellig, og at det er gjeldende norsk lov som er avgjørende for den foreliggende sak. Hvorvidt det danske og svenske eksempel ut fra et norsk synspunkt er etterfølgelsesverdig vil det bli Stortingets sak å ta standpunkt til. Det kan være grunn til å minne om at det ikke bare er trykkefriheten som hører til den arv vi har fått gjennom Grunnloven. Til denne arv hører også lovgivningsmaktens adgang til innenfor visse grenser å beskytte folks sedelighetsfølelse. Om en slik følelse fremdeles bør ansees beskyttelsesverdig er det ikke retten som skal avgjøre.
De tiltalte har til sin frifinnelse ikke bare gjort gjeldende at dette
Side:493
må bli resultatet av en riktig fortolkning av strl. §211 nr. 1 b, slik som denne bestemmelse lyder. Det hevdes fra de tiltaltes side også at de må bli å frifinne fordi strl. §211 nr. 1 b er slik utformet at den er i strid med Grunnloven. Videre mener de at den nevnte straffelovsbestemmelse for skrifter av litterær verdi må ansees bortfalt ved ikke-bruk eller det som i juridisk terminologi kalles desuetudo.
Det er i denne forbindelse for det første gjort gjeldende at §211 nr. 1 b går lenger enn Grunnlovens §100 hjemler når den ikke setter som vilkår for straffellelse at det eventuelt utuktige skrift må inneholde en tilskyndelse til andre om å vise ringeakt for sedeligheten.
Til nærmere begrunnelse for den her nevnte oppfatning har de tiltalte henvist til hvorledes §100 i sin endelige lydelse ble til. Konstitusjonskomitéens endelige utkast til Grunnlovens §109, som svarer til Grunnlovens §100, inneholdt ikke ordene «som selv viser». Det vedtatte annet utkast fra Konstitusjonskomitéen omhandlet bare den som «har tilskyndet», bl.a. til ringeakt mot sedeligheten. Det var redaksjonskomitéen som satte til ordene «som selv viser», og denne komité hadde bare i oppdrag å sette Grunnloven «i Stiil og Orden». Det er de tiltaltes oppfatning at tilføyelsen ikke kan tillegges noen selvstendig betydning, til utvidelse av den grense som var satt i det vedtatte utkast fra Konstitusjonskomitéen.
Retten kan ikke gi de tiltalte medhold i at Grunnlovens §100 utelukker adgangen til å sette straff for den som bare selv viser ringeakt for sedeligheten, uten også å tilskynde andre til å gjøre det. Det er riktig at tilføyelsen av ordene «selv viser» ble føyet til av redaksjonskomitéen. Det er også på det rene at tilføyelsen har skapt atskillig uklarhet, men dette gjelder ordenes forbindelse med uttrykket «ulydighet mot lovene». At ordene har sin fulle gyldighet når det dreier seg om «Ringeagt mot Religionen, Sædelighed eller de konstitutionelle Magter» har like siden Grunnlovens tilblivelse vært ansett helt på det rene og har således ikke vært bestridt. Det er i denne forbindelse særlig grunn til å fremheve at heller ikke den tidligere kriminallov av 1842 begrenset ansvaret for ringeakt mot sedelighet til å gjelde tilskyndelse. For den domspraksis man har på området gjelder helt ut det samme, og man har etter rettens oppfatning ikke i det anførte noe grunnlag for å sette ut av betraktning de ord som Grunnloven i sin endelige form bruker.
Retten vil tilføye at en annen løsning synes utenkelig hvis man overhodet skal ha noen grense for hva som kan utgis, også for så vidt den kommersielle pornografi angår. Løsningen ville innebære at uansett hvor slibrig og verdiløst et trykt skrift måtte være, så skulle Grunnloven hindre straff hvis det bare var ment til underholdning og ikke bevislig innebar en tilskyndelse til å vise ringeakt.
De tiltalte har søkt sin frifinnelse i henvisningen til også et annet av Grunnlovens bud. Etter Grunnlovens §96 kan ingen dømmes uten etter lov, og de tiltalte hevder at strl. §211 nr. 1 b, slik som bestemmelsen er utformet, ikke tilfredsstiller de krav som kan utledes av Grunnlovens §96.
Det som det her siktes til er at §211 bruker uttrykket «utuktige skrifter», er uttrykk som etter de tiltaltes mening er altfor ubestemt og derfor ikke kan brukes til å karakterisere gjerningsinnholdet i en
Side:494
straffebestemmelse. Forat bestemmelsen ikke skulle komme i strid med Grunnlovens §96 måtte det kreves at loven nærmere fastsatte hva som må til forat skriftet skal kunne betegnes som utuktig.
Etter rettens oppfatning er det neppe tvilsomt at man i det nevnte uttrykk har for seg det som gjerne kalles en rettslig standard. Retten er også enig med de tiltalte i at rettslige standarder i minst mulig utstrekning må brukes i straffeloven. Knoph har i sitt verk «Rettslige Standarder», side 24, endog gitt uttrykk for som sin oppfatning at strafferetten er et rettsområde hvor standarder bør være bannlyst. Det er klart at det ideelle ville være om det formål en straffelov har, kunne tilgodesees i nødvendig utstrekning uten enhver anvendelse av standarder, slik at de enkelte lovbestemmelser nøyaktig og i detalj angir alle kriterier. Like sikkert er det imidlertid at vår straffelov i dag anvender rettslige standarder i en rekke tilfelle, og at en annen løsning ikke fremstiller seg som mulig. Samfunnet måtte avstå fra å belegge med straff en rekke anerkjent straffverdige handlinger hvis man på strafferettens område ikke skulle kunne bruke uttrykk som forutsetter en skjønnsmessig betont vurdering fra domstolenes side. Det man må kunne kreve er at loven velger uttrykk som karakteriserer handlingen så langt som mulig og angir bestemte kriterier i den utstrekning det lar seg gjøre, når man samtidig skal ramme det anerkjent straffverdige. Hva det mer generelle angår kan retten for øvrig vise til Andenæs, Alminnelig strafferett, side 106.
Med hensyn til det spesielle uttrykk «utuktige skrifter» er det rettens oppfatning at det ikke i sitt innhold har en slik karakter at §211 for så vidt kommer i strid med Grunnlovens §96. Det er vel meget i den anførsel fra de tiltaltes side at det i 1814 var mer entydig hva man mente med ringeakt for sedeligheten, og dermed også med et uttrykk som den nåværende straffelovs. Hva som krenket sedelighetsfølelsen var det nok den gang mer alminnelig enighet om. Dette betyr imidlertid ikke at lovens begrep i dag savner den nødvendige stringens og gir grunnlag for dommer som ikke stemmer med rettsfølelsen. Man har tvert imot på dette område et typisk eksempel på at loven ville ha rammet i langt større utstrekning enn stemmende med vår tids oppfatning om lovgiveren hadde bundet begrepet «utuktige skrifter» til helt bestemte kriterier. Det kan vel trygt sies at meget av det som på lovens tilblivelsestid ville ha vært stemplet som utuktige ikke ansees for å være det i dag. På et område som det her omhandlede må man ha et uttrykk som ikke gjør det nødvendig å regne til det straffbare noe som ikke bør ansees for å være det i vår tid. Retten får anledning til å ta sitt utgangspunkt i den alminnelige vurdering, slik som den faktisk antas å være i dag, og er ikke ved lovens ord bundet til å dømme etter en antikvert oppfatning av begrepet.
Retten vil for øvrig tilføye at det heller ikke ellers er ukjent i vår straffelov at en forbrytelse har kjennemerker som forutsetter en skjønnsmessig vurdering fra domstolenes side. Det som retten særlig vil fremheve er imidlertid at nettopp ordet «utuktig» går igjen i flere av bestemmelsene i sedelighetskapitelet, uten at det i noen av bestemmelsene er gitt noen definisjon. Loven taler om «utuktig atferd», «utuktig handling» og «utuktig omgjengelse» uten å trekke noe skille mellom disse
Side:495
begreper, og uten å angi kriterier til bestemmelse av hva uttrykkene skal ansees for å omfatte. Et unntak kan kanskje sies å gjelde uttrykket «utuktig omgjengelse» for så vidt som man av §192 tredje ledd kan slutte at «utuktig omgjengelse» ikke bare omfatter samleie.
Sammenligningen med andre «utuktsparagrafer» viser imidlertid noe annet som kan være av en viss betydning for forståelsen av strl. §211 nr. 1 b. De viser ved sin formulering at det godt kan være ellers fullkomment tuktige handlinger som betegnes som utuktige, og som bare gjøres straffbare på grunn av bestemte ledsagende omstendigheter. Man kan trekke den slutning at en skildring ikke allerede faller utenfor området for strl. §211 ved den omstendighet at den gjelder et i og for seg naturlig seksuelt forhold. Dette hersker det vel ikke noen prinsipiell tvil om. Når retten allikevel nevner det, er det fordi det har vært sterkt understreket i saken at «Sangen om den røde rubin» omhandler sund og frisk erotikk og ikke noe som kan betegnes som perverst.
I forhold til andre standarder i strafferetten er det ikke noe særpreg ved §211 at det er moralspørsmål som må vurderes. Eksempelvis kommer man ikke utenom en vurdering av moralske forhold når man skal ta standpunkt til om en handling er uaktsom, om en rettsvillfarelse er unnskyldelig, eller om en nødvergehandling er åpenbart utilbørlig. Forskjellen består nærmest i at for §211 dreier det seg om kjønnsmoral og videre i at man her kanskje har særlige vanskeligheter med å finne en stabil og ensartet oppfatning i samfunnet, jfr. Andenæs 1. c. side 107.
Også på et annet rettsgrunnlag av mer generell karakter har de tiltalte påstått seg frifunnet. De har som allerede nevnt, gjort gjeldende den oppfatning at §211 nr. 1 b, for så vidt angår skrifter av litterær verdi, må ansees bortfalt ved desuetudo.
I forbindelse med dette grunnlag har de tiltalte henvist til at det siden lovens tilblivelse er første gang den søkes benyttet overfor et verk som sakkyndige anser for å være av litterær verdi og dermed et kunstverk. Det anføres videre at det i det således forløpne tidsrom har vært tilstrekkelig oppfordring for påtalemyndigheten til å gripe inn hvis den selv hadde ment at §211 skulle brukes også overfor skjønnlitterære verker. Endelig er det henvist til Rapport for Den Internasjonale Kriminalpolitikommisjons XII generalforsamling, holdt i Oslo 24.-29. juni 1953. Rapportøren - hvis stilling er oppgitt å være assistent hos Riksadvokaten ved den sveitsiske forbundsstat - har om stillingen i Norge blant annet anført:
«Når det skal avgjøres om handlingen eller motivet er uanstendig må hensikten tas i betraktning. Fremstillinger som for eksempel knytter seg til vitenskap eller kunst, betraktes ikke som uanstendige.»
I det som her er anført ser de tiltalte et uttrykk for at påtalemyndigheten i Norge selv har gått ut fra at §211 har opphørt å eksistere for litteratur som må betegnes som kunst.
Retten kan ikke gi de tiltalte medhold i at §211 ved desuetudo er falt bort for skjønnlitteratur. Prinsipielt kan det riktignok ikke være noe til hinder for at en straffebestemmelse kan falle bort ved at den ikke er blitt brukt. Det skal imidlertid sterke grunner til for å trekke en slik slutning hvis man bare kan bygge på det formelle grunnlag at påtalemyndigheten har latt bestemmelsen «sove». Dette må gjelde selv om
Side:496
man går ut fra at påtalemyndigheten fra tid til annen har hatt en viss oppfordring til å gripe inn. For påtalemyndigheten anerkjenner man nokså langt et opportunitetsprinsipp. Det kan ha vært mange grunner til at påtalemyndigheten ikke tidligere har grepet inn, og spesielt når det gjelder §211 befinner man seg på et område hvor det har vært grunn til å vise varsomhet og også grunn til å være liberal. Etter rettens oppfatning ligger det i påtalemyndighetens tidligere holdning ikke annet enn at den har villet praktisere en meget vidtgående frihet for virkelig litteratur. Man kan ikke også legge i denne holdning at det ikke lenger skal være noen grense. Alle forhold tatt i betraktning kan man vel endog anse det rimelig og påregnelig at det går desennier uten at det blir funnet tvingende nødvendig å gripe inn overfor skrifter som av sakkyndige tillegges litterær verdi. Det er også grunn til å merke seg at med vide grenser for det tillatte, måtte det i det vesentlige ha vært oversettelseslitteratur det skulle ha vært grepet inn overfor. Hva norsk litteratur angår kan det vel i det store og hele sies at seksualskildringene i detaljrikdom og volum ikke har vært helt på linje med «Sangen om den røde rubin», noe som retten senere kommer tilbake til.
Det kan være av interesse å være oppmerksom på at også for kriminalloven av 1842 gjelder det at det for skjønnlitteratur gikk flere årtier uten anvendelse av den bestemmelse som svarer til den någjeldende lovs §211. Da loven av 1842 i 80-årene ble brukt i sakene mot Hans Jæger og Christian Krohg var det visstnok første gang den ble brukt for skjønnlitteratur. Det er mulig at det ikke tidligere hadde vært grunn til å gripe inn, men forholdet er iallfall egnet til å vise at man på dette område skal være særlig forsiktig med å legge for sterk vekt på tidsmomentet.
I den påberopte rapport vedkommende Den Internasjonale Kriminalpolitikommisjon anfører rapportøren at han i sin oversikt over ordningen i de forskjellige land har bygget på «lover, rettsregler, standarder og administrative avgjørelser». Det er ikke opplyst på hvilken måte han ellers måtte ha fått bistand av norske myndigheter. Retten finner ikke å kunne tillegge uttalelsen noen vekt som uttrykk for norsk syn. Enda mindre kan man i uttalelsen se et bevis for en rettslig relevant delvis oppgivelse av §211 fra ansvarlige myndigheters side.
Hvis man skulle være i tvil om riktigheten av de her anførte alminnelige betraktninger, vil muligheten for desuetudo allikevel måtte forkastes. Retten sikter her til det forhold at §211, uten reservasjon for skjønnlitteratur, har vært gjenstand for Stortingets vedtagelse i revidert stand så sent som i 1927. Stortinget har ved denne anledning vist sin vilje til å opprettholde bestemmelsen, uten i noen henseende å gi avkall på det som etter riktig fortolkning er dens innhold.
At §211 nr. 1 b fremdeles må ansees for å ha sin fulle gyldighet betyr selvfølgelig ikke at tiden og utviklingen har vært uten innflytelse på spørsmålet om hvorledes uttrykket «utuktig skrift» skal fortolkes. Retten viser for så vidt til bemerkningene foran om rettslige standarder. Det hører ikke til det tvilsomme at man i dag aksepterer, som et gode eller et onde, en helt annen åpenhet i seksuelle spørsmål enn den man kunne tenke seg da lovene ble til. Spørsmålet om fortolkningen av lovens standardbegrep og dermed spørsmålet om hva som er rettsstridig kan og må løses ut fra vår egen tids oppfatning. Som påpekt er det nettopp i et
Side:497
forhold som dette at de tiltalte har særlig fordel av at loven bruker en rettslig standard.
De tiltalte har fremholdt at det ikke bare er på grunnlag av desuetudo at myndighetene i dag skal være avskåret fra å prøve om et litterært verk er et utuktig skrift. Utviklingen skal angivelig ha ført med seg en slik endring i oppfatningen at et litterært skrift aldri vil kunne ansees som et utuktig skrift. Dette ville i tilfelle innebære at utgivelsen av et litterært skrift ikke skulle kunne være rettsstridig i relasjon til strl. §211.
Hvis man skulle anta at man gjennom en endret oppfatning av begrepet «utuktig skrift» hadde fått en så radikal begrensning av påtalemyndighetens og domstolenes kompetanse, måtte man ha sterke grunner for det. Slike grunner har man ikke. Også i dag er det etter rettens oppfatning klart at det er domstolene, og bare domstolene, som med bindende virkning kan avgjøre om et skrift kan betegnes som utuktig. Denne myndighet har domstolene uansett hvilken litterær verdi skriftet etter litteratursakkyndiges mening måtte ha. At det etter rettsoppfatningen i dag skulle være de litteratursakkyndige som kan trekke den formelle grense for domstolenes kompetanse, kan retten ikke anta. En slik oppgave ville de litteratursakkyndige faktisk ha hvis et bevis for skriftets litterære verdi i seg selv skulle utelukke myndighetenes prøvelse av dets utuktige karakter.
Det som her er nevnt betyr langtfra at litteratursakkyndiges mening om skriftets litterære verdi er uten betydning. Riktignok er det spørsmålet om skriftets utuktige karakter retten skal vurdere, men for denne vurdering er det et moment av betydelig vekt at vedkommende skrift må antas å være skjønnlitterært. Det er nettopp denne egenskap ved skriftet som avgjør hvilken lesekrets man må regne med at det får, og spørsmålet om skriftet er utuktig er et spørsmål om hvorledes det oppfattes innenfor den naturlige og påregnelige lesekrets.
Det blir ikke i anledning av det som her er nevnt nødvendig for retten å foreta noen selvstendig litterær vurdering. For retten bør det ansees tilstrekkelig at den etter sakkyndiges uttalelser må regne med at skriftet er av litterær verdi. At en slik sannsynliggjørelse av skriftets litterære verdi bør være nok, henger sammen med at det faktisk er de litteratursakkyndiges oppfatning som blir bestemmende for hvilken lesekrets man må regne med. Når et skrift fra forlegger - og kritikerhold - blir presentert som skjønnlitterært, må man ha lov til å gå ut fra at lesekretsen kommer til å være den litterært interesserte og i noen grad litterært skolerte del av almenheten. Et litterært verk har riktignok ikke ved sitt eget formål en begrenset lese krets på samme måte som et vitenskapelig verk. En begrensning er det allikevel, og om man formelt kan si at en skjønnlitterær roman henvender seg til alle, så endrer dette ikke det reelle forhold.
Nettopp under hensyn til lesekretsens karakter må det være berettiget å la en rekke hensyn spille inn ved vurderingen av utuktighetsbegrepet, hensyn som lesekretsen vil finne det naturlig at man tar, og som forsvarer at man aksepterer en skildring som under andre omstendigheter klart ville ha vært ansett som utuktig.
Retten vil her i første rekke nevne de hensyn som man bør ta til
Side:498
den alvorlig arbeidende kunstner. Han bør ha et rimelig krav på å få bruke sin kunstneriske begavelse uten å bli lagt unødige hindringer i veien. Også hensynet til samfunnet trekker sterkt i samme retning. Når man må regne med den mulighet at et skrift er av litterær verdi kan det innebære en skade både for nåtiden og ettertiden om det blir satt for snevre grenser for det tillatelige. En innskriden fra myndighetenes side kan i uheldige tilfelle få konsekvenser ikke bare for det skrift som aksjonen gjelder. Det kan innebære at man ikke får nye verker som man eller ville ha fått, enten fra samme forfatters hånd eller fra andre. At man, som foran nevnt, ikke må overdrive betydningen av dette moment er ikke ensbetydende med at man kan se bort fra det. I det hele tatt står det for retten som klart at mens man for den såkalte kommersielle pornografi kan ta ensidig hensyn til samfunnets ønske om å være spart for den, så må man for litterære verker veie kryssende hensyn mot hverandre.
Retten finner det heller ikke riktig å se bort fra at øyemed og tendens kan ha betydning. I det foreliggende tilfelle er det således sterkt fremhevet fra det tiltaltes side at skriftet har en moralsk tendens, og at de inngående skildringer er kunstnerisk nødvendige, blant annet for å skape den kontrastvirkning som forfatteren vil gi. Dette er noe retten kommer tilbake til.
Det gjelder for strl. §211 som for Grunnlovens §100 at tanken på de skadevirkninger usedelig litteratur kan ha, hører til de hensyn som har vært motiverende for bestemmelsene. Det er imidlertid helt klart at §211, i likhet med den tilsvarende bestemmelse i kriminalloven av 1842, gjør handlingen til et rent formaldelikt. I den utstrekning mulige skadevirkninger har vært motiverende for bestemmelsen, har de vært vurdert av lovgiveren, og de er ikke blitt overlatt domstolene til konkret vurdering. At skade er voldt eller kan påregnes å ville bli voldt, er ikke for det enkelte tilfelle, slik som bestemmelsen er blitt formet, gjort til noe ledd i gjerningsinnholdet eller til noe vilkår for fellelse.
Tross denne prinsipielle betraktning må det ansees naturlig at spørsmålet om skadevirkninger blir trukket inn, og dette har vært tilfelle også i den foreliggende sak. Det har imidlertid vist seg, hva man vel også måtte vente, at hver og en besvarer spørsmålet om skadevirkninger ut fra sin oppfatning av hva det er som er beskyttelsesverdig. Etter rettens oppfatning må man i vurderingen av skadevirkningene først og fremst gjøre seg opp en mening om hva det er loven beskytter, og om lovens eget beskyttelsesobjekt blir krenket. Retten kan ikke anse det tvilsomt at loven mener å beskytte selve sedelighetsfølelsen hos dem som skriftet er beregnet på, og det er i realiteten en skade i seg selv at denne følelse blir krenket. Retten antar at det fremdeles finnes en beskyttelsesverdig sedelighetsfølelse og bluferdighet, også overfor utuktig skrift. Dette gjelder selv om man fullt ut anerkjenner et behov for opplysning også på kjønnslivets område. Det er i vår tid en alminnelig oppfatning at en viss åpenhet i seksuelle spørsmål er av det gode, noe som har gitt seg utslag på flere måter, blant annet ved innføring av seksualundervisning i skolene. Det er ikke dermed oppfatningen i vårt samfunn at man skal ha åpenhet uten grenser og uten hensyn til tid, sted eller form. De ledsagende omstendigheter spiller sterkt inn. Man kan ikke under alle
Side:499
forhold anse omtalen av kjønnslivets mest intime detaljer like naturlig og selvfølgelig som selve den kjønnslige omgang er mellom dyr.
Etter disse generelle bemerkninger går retten over til å drøfte om «Sangen om den røde rubin» må ansees som utuktig skrift i straffelovens forstand.
Som allerede nevnt går retten ut fra at skriftet må sees som en helhet, og at man således ikke isolert skal vurdere de skildringer av erotiske opplevelser som skriftet inneholder. Det er gitt uttrykk for dette syn fra påtalemyndighetens og de tiltaltes side, og retten er enig. Retten vil videre fremheve at boken ikke bare må sees som en del av tiltalebeslutningen. Den må også leses i forbindelse med dommen, som et ledd i domsbegrunnelsen. Løsrevne sitater og enkelte avsnitt ville ikke kunn gi grunnlag for en riktig vurdering.
Fra de tiltaltes side er det pekt på at «Sangen om den røde rubin» er en fortsettelse av en tidligere bok fra samme forfatters hånd. Det siktes her til romanen «Lasso rundt fru Luna». Det er også opplyst at det kan ventes et tredje bind, og det er de tiltaltes syn at en helt rettferdig bedømmelse ville forutsette at man kunne se alle tre bind i sammenheng. Retten vil til dette bemerke at det vil kunne være en fordel å se alle tre bind i sammenheng hvis det i første rekke gjaldt forståelsen av Ask Burlefots reaksjoner og følelser, og kanskje også for spørsmålet om hvor forfatteren vil hen. For det spørsmål som retten har til vurdering vil imidlertid det avgjørende være at «Sangen om den røde rubin» ikke fremtrer som et enkelt bind i en fortsettelsesroman, hverken i sitt utstyr eller sitt innhold. Den må ansees som et selvstendig hele og er tydelig forutsatt lest også av dem som ikke kjenner «Lasso rundt fru Luna».
De generelle betraktninger foran om betydningen av et skrifts litterære verdi bør etter rettens oppfatning fullt ut komme de tiltalte til gode. Etter kritikkene og etter uttalelser fra litteraturkyndige vitner anser retten det ikke tvilsomt at man må regne med at «Sangen om den røde rubin» er et verk av litterær verdi. Enkelte kritikere har hatt innvendinger å gjøre og til dels også av nokså sterk karakter. Det har imidlertid vært den alminnelige mening at verket er et kunstverk som i flere henseender rager høyt, og til dels har vært gjenstand for meget ros ende uttalelser.
Spørsmålet blir således for retten om skriftet må ansees utuktig i lovens forstand, uansett at man gjør bruk av den meget rommelige målestokk som et verk på et høyt litterært nivå gjør riktig og forsvarlig. Retten er kommet til det resultat at tiltalte nr. 1 som forfatter klart har overskredet grensen for det tillatte og at skriftet må betegnes som utuktig. Retten skal begrunne dette nærmere.
Innledningsvis vil retten peke på at tiltalte nr. 2, direktør Grieg, før utgivelsen var klar over at boken inneholdt særlig dristige skildringer av seksuelle forhold. Det er godtgjort at han berørte dette i en samtale med konsulenten, Sigurd Hoel, men at de var enige om at skildringene litterært forsvarte sin plass og sin detaljrikdom. De ville derfor ikke gjøre noe forsøk på å foranledige endringer.
At direktør Grieg anså skildringene som særlig dristige kom frem også på annen måte. Han sendte den 23. oktober 1956 et brev til
Side:500
bokhandler Bjarne Monsen, og likelydende brev sendte han for øvrig også til andre Bergens-bokhandlere. Han nevnte i brevet at boken sikkert ville kunne påregne særlig interesse for bokhandlerens kunder fordi den for en vesentlig del foregikk i Bergen omkring Handelshøyskolen, men han uttalte blant annet også følgende:
«En annen sak er det at våre felles bysbarn kanskje ikke vil godkjenne den moral som boken også forteller om. Jeg er ihvertfall forberedt på at enkelte episoder kanskje vil falle noen tungt for brystet. - - -»
Gjennom kritikernes anmeldelser av boken får man deretter et klart uttrykk for det mer alminnelige syn på bokens skildringer av erotiske opplevelser, både hva detaljskildring og massevirkning angår. Det som retten i denne forbindelse fester oppmerksomheten ved er de spesielle uttalelser om de erotiske skildringer, og bare til belysning av om disse går utover grensen for det man hittil kan sies å ha gjort seg fortrolig med i norsk skjønnlitteratur. Retten vil sitere en del uttalelser fra kritikkene. Man tar da bare hensyn til de kritikker som fremkom som vanlige anmeldelser av boken, og som således ikke har noen forbindelse med diskusjonene om bokens mulige utuktige karakter. For å unngå enhver misforståelse vil retten understreke at det ikke er meningen å tillegge vedkommende kritikere den oppfatning at skriftet må ansees som utuktig.
I en anmeldelse i Dagbladet kommer dr. philos. Philip Houm inn på spørsmålet om de erotiske skildringer. Tidspunket for anmeldelsen er ikke oppgitt, men det er på det rene at det dreier seg om en anmeldelse i tiden før det ble noen diskusjon om boken. Han uttaler blant annet:
«De viktigste av bifigurene er kvinner, de er overfladisk tegnet (i pakt med Asks syn på dem), men overordentlig anskuelige - også i påkledt tilstand. Ask nedlegger de fleste av dem, etter hvert som de kommer i hans vei, senge-scenene arter seg som illustrasjoner til stadig nye sider i Kinsey-rapporten - når det gjelder ytterliggående erotisk realisme blir nye Norges-rekorder satt (dog ikke nordiske). - - -»
Dr. Houm nevner for øvrig også at «den idelig gjentatte utmalingen står i fare for å virke pedantisk og masete - - -».
I Arbeiderbladet ble boken anmeldt av Paul Gjesdahl den 30. oktober 1956. Han nevner blant annet at Ask i boken blir «en erotisk grosserer av format», og i anmeldelsen heter det videre:
«Omhyggelig skildrer Mykle en utvalgt kolleksjon av vennen Burlefots samleier. En iakttar ham både i liggende, stående og knelende tilstand, både på langs og på tvers, og en innrømmer gjerne at forfatteren har et godt tak på all denne erotiske gymnastikken. Han ikke bare varierer kunstgrepene fra gang til gang, men han klarer også å individualisere personene. Han forteller noe vesentlig om Asks kvinner hver gang han i detalj skildrer deres erotiske henrykkelser. Det er ikke dårlig gjort. Og lummert blir det ikke. Mykle antyder aldri, han er på en måte like saklig og grundig som en lærebok i mensendickøvelser.»
I denne forbindelse tilføyer Gjesdahl, i likhet med dr. Houm, at det ikke er til å unngå «at leseren til slutt blir litt trøtt og lei av all denne erotiske sjauen til sjøs, og til lands, under tak og i friluft.»
Retten skal videre nevne Ole Øisangs anmeldelse i Arbeideravisa, Trondheim, den 14. november 1956. Han sier blant annet:
Side:501
«Vi følger den bergenske Casanova fra samleie til samleie og får de mest intime beskrivelser av kjærtegn, teknikk og ekstase. Er det pornografi? Agnar Mykle vil selv protestere heftig og ytterst indignert: Jeg flerrer angstens mørke, jeg forkynner den naturlige, sunde og frie kjærlighet, det naturligste av alt i denne verden. Ja vel, men for mye er for mye, det lar seg overhodet ikke nekte at forfatteren duller og kjeler og praler til overmål med den gode Burlefots overveldende evner som erotikus. En går til slutt nesten trett av gjentagelsene, selv om Mykle er aldri så flink til å variere det uoppslitelige tema.»
Finn Jor sier i Morgenposten for 30. oktober 1956 blant annet:
«Hvorfor Mykle har valgt å skildre hovedpersonens sjelelige utvikling ved hjelp av underlivet, er uklart, likeledes er det uklart hvorfor han til stadighet gir detaljerte bilder av en rikt utviklet teknisk ferdighet på området. Man gjetter på at han gjerne vil sjokkere ved litt «pornografi», og denne hensikt oppnår han sannsynligvis. - - -»
Et syn som er i samsvar med det som det siterte gir uttrykk for, er kommet frem også i en lang rekke andre anmeldelser. Retten nevner Olav Simonnæs i Bergen Arbeiderblad som om Ask Burlefot bl.a. uttaler at «Maken til kjønnsakrobat kan vel norsk litteratur ikke oppvise». Odd Eriksen i Adresseavisen nevner D. H. Lawrence, Agnes von Krusenstierna og Thomas Wolfe og tilføyer at Agnar Mykle slår dem alle tre når det gjelder hyppigheten og intensiteten i sine skildringer. Niels Chr. Brøgger nevner, for øvrig med uttrykk for sterk anerkjennelse, at Agnar Mykle uten tvil setter «ny norsk rekord i å følge opp Lawrence på sporet, den rotekte primitivitet fra Lady Chatterleys elsker». I Stavanger Aftenblad for 30. november 1956 sier Alfred Hauge blant annet at Mykle slår opp «et stort lerret hvor han med nitide penselstrøk tegner en kavalkade av seksualscener som sannsynligvis søker sin like i norsk litteratur».
Sitatene gjelder i det vesentlige anmeldelser fra aviser i våre største byer, og det kan være på sin plass å avslutte sitatene med å gjengi en enkelt anmeldelse fra en avis som utgis i en av de mindre byene.
Einar Hovdhaugen uttaler i Lillehammeravisen Gudbrandsdølen for 1. desember 1956 blant annet:
«I si dikting hittil har han vøre ein overdrivi erotoman. Her har han sikkert norsk rekord. Dei to siste romanane hans er ein litterær Kinseyrapport. Skogvaktaren i Lawrence's «Lady Chaterleys elsker» er ein søndagsskuleelev mot den unge Ask Burlefot i Mykles to siste romanar. Jamvel ein fordomsfri lesar må reagere mot denne fråssing i kjønnsliv. Det er så overdimensjonert at det konstnarleg svekkar boka. - - -»
Det er rettens oppfatning at tiltalte nr. 1 i intim og detaljert skildring har gått betydelig lenger enn man ved noen tidligere anledning har gjort i norsk skjønnlitteratur. Som det fremgår av sitatene er anmeldelsene vel egnet til å bekrefte riktigheten av denne oppfatning. Det som her er sagt gjelder alle de avsnitt som tiltalebeslutningen ved sine sidehenvisninger refererer til, og det som skildringene inneholder er også riktig beskrevet med de ord og uttrykk som er brukt i tiltalebeslutningen.
Gjennom kritikernes anmeldelser av boken får retten bekreftet sin oppfatning også på et annet punkt. Det er ikke bare i detaljrikdom at skildringene overtreffer annen norsk skjønnlitteratur. Boken er i forhold til denne litteratur kommet i særklasse også ved den omstendighet at
Side:502
man gjennom hele boken, med kortere eller lengre mellomrom, finner nye skildringer av seksuelle opplevelser, og tilsammen blir det et betydelig utvalg. Ikke bare ved detaljrikdommen, men også ved volum og hyppighet kommer de erotiske skildringer til å sette et særlig sterkt preg på boken.
Det er fra forsvarets side fremholdt at skildringene av seksuelle opplevelser går inn som naturlige ledd i fremstillingen og må ansees for å være kunstnerisk nødvendige. Videre er det pekt på at det nettopp er i evnen til detaljskildring tiltalte nr. 1 i særlig høy grad legger sin begavels for dagen. I forbindelse med disse argumenter unnlater retten ikke å nevne at det også av presumtivt sakkyndige kritikere er hevdet den oppfatning at de seksuelle skildringer har fått for bred plass og at færre detaljer kunne vært av det gode også litterært sett. Det er imidlertid ikke på grunnlag av en litterær vurdering retten tar sitt standpunkt til de nevnte argumenter. Tiltalte nr. 1 må, som alle andre forfattere, finne seg i at strl. §211 nr. 1 b setter grenser for måten man kan utfolde sitt talent på. Uansett hvilket behov han selv måtte føle for å blotte de mest intime detaljer i hovedpersonens kjønnsliv, så må han respektere andre menneskers sedelighetsfølelse i den utstrekning denne følelse beskyttes av loven. Det står tiltalte nr. 1 fritt å forfekte som sin mening at slike bånd ikke bør eksistere, men hvis han vil forfekte denne meningen ved ikke å respektere de eksisterende bånd, må han ta de følger som et lovbrudd fører med seg.
I forbindelse med spørsmålet om de mange detaljerte skildringers kunstneriske nødvendighet har det vært særlig sterkt fremhevet, at tiltalte nr. 1 har villet skape en kontrastvirkning med de sterke, og allikevel utilfredsstillende erotiske opplevelser på den ene side, og den dype og ekte kjærlighet på den annen. Dette kan ikke berøve skriftet dets utuktige karakter, men retten vil allikevel knytte en enkelt bemerkning til det. Som nevnt har flere kritikere fremholdt at de erotiske scener har fått for bred plass, noe som retten ikke tar standpunkt til fra et litterært synspunkt. Retten anser det imidlertid ikke tvilsomt at den alminnelige leser nettopp må gjøre seg en slik refleksjon. Det må unektelig være vanskelig å forstå at man for kontrastvirkningen skal legge vekten så ensidig på skildringen av erotiske opplevelser, uten her å overlate noe til leserens egen reflekterende evne.
Med hensyn til spørsmålet om «Sangen om den røde rubin» objektivt er å anse som et utuktig skrift kan retten uttrykke sin oppfatning slik at en bekreftende besvarelse er det eneste alternativ når litterære skrifter ikke på formelt grunnlag faller utenfor lovens rekkevidde. Man kan si at innenfor den påregnelige lesekrets for skjønnlitterære bøker er målestokken for det tillatelige rommelig og endog særdeles rommelig. Retten kan imidlertid ikke være i tvil om at «Sangen om den røde rubin» allikevel krenker lesernes sedelighetsfølelse i så sterk grad at den må betegnes som utuktig skrift. En så ytterliggående detaljinstruksjon i kjønnslivets teknikk kan ikke ut fra den alminnelige lesers sedelighetsfølelse presenteres ham i romans form uten slike konsekvenser. Det er nettopp den omstendighet at seksualskildringene blir gitt med så mange detaljer og i så stor bredde som gjør en roman som «Sangen om den røde rubin» til et utuktig skrift. Teknikken hører ikke til bokens naturlige formål, slik
Side:503
som den ville gjøre i et faglig skrift, og virkningen på leserens sedelighetsfølelse må bli en helt annen enn den som det voksne menneske føler ved en skriftlig eller muntlig faglig veiledning. Omtalen av kjønnslivets mest intime detaljer har ikke fått den selvfølgelighet at det er likegyldig når, hvor og i hvilke former man møter den.
De tiltaltes utgivelse av verket er etter deres egen forklaring og de øvrige opplysninger på det rene. Med det som er anført foran vil det da også være klart at de objektive vilkår for straff etter strl. §211 nr. 1 b er til stede for begge de tiltaltes vedkommende. Retten er imidlertid kommet til det resultat at de tiltalte allikevel må bli å frifinne. Begge de tiltalte har etter rettens oppfatning vært i en unnskyldelig rettsvillfarelse ved utgivelsen av boken.
Tiltalte nr. 1 må som forfatter av boken ha vært oppmerksom på at de skildringer han ga av hovedpersonens seksuelle opplevelser var særdeles dristige, og opplysningene viser at også tiltalte nr. 2 har vært seg bevisst at de avsnitt som det her dreier seg om kunne falle enkelte tungt for brystet. Det skal i sin alminnelighet meget sterke grunner til for å anerkjenne at en rettsvillfarelse er unnskyldelig og i en slik grad at det subjektivt ikke blir plass for noen bebreidelse mot den som har begått den objektivt straffbare handling. I betraktning av de forestillinger som de tiltalte i denne sak har hatt med hensyn til de omhandlede skildringers karakter skulle man umiddelbart være tilbøyelig til å tro at deres rettsvillfarelse ikke kunne fylle de krav som må stilles når man vil la rettsvillfarelsen gi grunnlag for full frifinnelse. At retten allikevel er kommet til dette resultat skyldes flere grunner som retten skal redegjøre for.
Som det fremgår av bemerkningene foran anser retten det ikke tvilsomt at «Sangen om den røde rubin» må ansees som et verk av litterær verdi. Også for vurderingen av spørsmålet om subjektiv skyld ser retten dette moment som meget betydningsfullt. Nettopp når det dreier seg om virkelig litteratur vil forholdet ofte være at forfatteren krenker og forarger, uten at det i dette ligger et straffbart forhold fra hans side. Det er grunn til å fremheve dette. Bevisstheten om at man krenker andre menneskers interesser eller følelser vil i andre forhold regelmessig være nok til berøve en mulig rettsvillfarelse dens diskulperende evne. Slik kan det være fordi gjerningsmannen forstår at han gjør noe galt, og det skjer ham ikke noen urett om det viser seg at hans forhold rammes av loven. For den skapende kunstner er forholdet et annet. Han vil lett kunne tenkes å forarge og sjokkere uten selv å føle at han gjør noe galt, og ofte vil jo forholdet nettopp være at han ser det som en oppgave og en hellig plikt å ryste almenheten ut av inngrodde vaner og fordommer på det ene eller det annet område. Hans handling vil i slike tilfelle ikke være forbundet med noen følelse av at han gjør seg skyldig i et moralsk daddelverdig forhold.
Retten har med denne generelle betraktning villet vise at om tiltalte nr. 1, og med ham tiltalte nr. 2, har vært klar over at boken ville vekke forargelse, så gir dette i seg selv ikke tilstrekkelig grunn til å anta at de ikke har vært i en aktsom god tro. Spørsmålet blir hvilken vekt man må legge på den omstendighet at man her befinner seg på et område hvor de tiltalte bør antas å vite at det er grenser for i hvilken
Side:504
utstrekning og på hvilken måte det er tillatt å forarge. Det er på sedelighetsfølelsens område forargelsen i dette tilfelle vekkes.
Selv om man således befinner seg på et område hvor loven setter en grense for måte og midler, maner omstendighetene til stor forsiktighet når det spørres om å fastslå at de tiltalte ikke har vært i aktsom god tro. Dette er noe som retten skal belyse nærmere, og retten kommer i denne forbindelse først tilbake til uttrykket «utuktig skrift» som rettslig standard.
Når man i strafferetten kan anvende en rettslig standard som den omhandlede uten fare for rettssikkerheten, henger det nettopp sammen med kravet til subjektiv skyld. Det er rettens oppfatning at når en rettslig standard er uklar i sin avgrensning og heller ikke er forankret i et stabilt og nokså ensartet samfunnssyn, så må det få vesentlige virkninger for vurderingen av den subjektive skyld. I særlig grad har dette sin gyldighet når det spørres om litterære kunstneres forhold til strl. §211, og dette er av flere grunner innlysende.
Retten vil her for det første minne om at man i seksuelle spørsmål har hatt noe av en brytningstid i de senere år. Oppfatningene har stått steilt mot hverandre, og dette er vel situasjonen også i dag. Motsetningene viser seg på mange måter, men kommer kanskje særlig klart frem i divergerende syn på moderne skjønnlitteraturs behandling av seksuelle emner. Samtidig er det vel et uomtvistelig faktum at tendensen lenge har gått i retning av større åpenhet, og det er vanskelig for den enkelte å vite hvor vi nå står. Tar man i betraktning ikke bare norsk, men også oversatt utenlandsk litteratur, må det innrømmes at det ikke er lett å påvise at hemninger har gjort seg gjeldende. At de mer profesjonelt litterære har fått inntrykk av at det gjelder en nokså ubegrenset frihet for behandlingen av seksuelle emner er under slike omstendigheter ikke egnet til å forundre.
Til det som her er nevnt kommer så det faktum at det er gått mer enn 70 år siden det forrige gang ble reist sak om et skjønnlitterært skrifts utuktige karakter. Man har således helt savnet den domspraksis som kunne ha gjort det klart at det fremdeles eksisterer en grense, og som i en så usikker materie kunne ha gitt en viss veiledning om hvor grensen går.
Under hensyn til de helt særegne omstendigheter som man her har gjort rede for finner retten ikke grunn til å betvile at de tiltalte har vært i god tro. Heller ikke finner retten at deres gode tro under slike forhold kan bebreides dem som uaktsom, og retten nevner spesielt at den ikke vil regne de tiltalte til skade at de ikke stoppet salget da siktelse ble utferdiget. Også for så vidt har retten funnet det avgjørende at det i denne sak foreligger omstendigheter av en helt spesiell karakter. Resultatet antas som nevnt å burde bli frifinnelse for dem begge, og retten henviser i denne forbindelse til strl. §57.
Det resultat som retten er kommet til med hensyn til straffeskylden må føre til frifinnelse også for så vidt angår påtalemyndighetens påstand om inndragning av fortjeneste i medhold av strl. §36. Det foreligger ikke noen subjektiv skyld hos noen av de tiltalte og derfor heller ikke noe grunnlag for inndragning av fortjeneste. Retten skal allikevel gjøre oppmerksom på at det under saken har vært enighet om hvilke
Side:505
beløp fortjenesten andrar til, regnet etter 55 000 eksemplarer. Beløpene utgjør kr. 241 000 for tiltalte nr. 1 og kr. 152 000 for forlaget. For forlaget omfatter påstanden hele fortjenesten, for tiltalte nr. 1 kr. 200 000. Det bør tilføyes at etter beslutninger som er tatt av Gyldendal Norsk Forlag A/S og tiltalte nr. 1 Mykle vil en vesentlig del av de nevnte beløp komme til å gå til et litterært formål.
Det står tilbake å avgjøre om påstanden om inndragning av skriftet bør tas til følge, jfr. strl. §323. Det er på det rene at skriftet er spredt i ca. 60 000 eksemplarer, og en inndragning av de eksemplarer som måtte være i behold hos forleggeren eller for dennes regning hos bokhandlerne har for så vidt liten reell betydning. Retten finner det riktig at inndragning allikevel finner sted. I betraktning av at de tiltalte frifinnes er det bare i en inndragning det kommer til uttrykk at retten anser skriftet som et utuktig og dermed som et forbrytersk skrift. Generalpreventive hensyn spiller også sterkt inn. At vilkårene for inndragning etter §323 er til stede vil det foran anførte tilstrekkelig klart vise. Det er heller ikke noen tvil om at hele skriftet må inndras, og inndragningen bør, i samsvar med påstanden, også omfatte den sats som har vært brukt til trykningen.