Rt-1959-1154
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1959-11-14 |
| Publisert: | Rt-1959-1154 |
| Stikkord: | Erstatning ved ekspropriasjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 113/1959 |
| Parter: | Andenes kommune (høyesterettsadvokat Jac. Ivar Kind) mot Staten ved Forsvarsdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker). |
| Forfatter: | Helgesen, Eftestøl, Skau. Mindretall: Bahr, Eckhoff |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §28, Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §384, §2 |
Dommer Bahr:I ekspropriasjonssak reist av Staten ved Forsvarsdepartementet mot 277 saksøkte på Andøya i anledning av avståing av grunn og rettigheter til anlegg av Andøya flyplass - 2. ekspropriasjonstrinn - avsa Vesterålen herredsrett - sorenskriveren med fire skjønnsmenn - den 8. august 1955 underskjønn, som for saksøkte nr. 3, Andenes kommune, gikk ut på en samlet erstatning på 16 000 kroner. Kommunen ble dessuten sammen med en del andre saksøkte tilkjent 4000 kroner i saksomkostninger. Av de 16 000 kroner gjaldt et beløp på 9000 kroner kommunens eiendommer g.nr. 49 bnr. 1 og g.nr. 50 b.nr. 1 - takstnr. 3 a. Fra disse eiendommer ble det ekspropriert henholdsvis 52,3 og 123 dekar eiendomsgrunn. I skjønnsgrunnene uttalte skjønnsretten vedkommende dette takstnummer bl.a.: «Erstatningen ansettes etter grunnverdier med reduksjon for servitutter. Ikke servituttbelagt grunn ansettes som god dyrkningsjord.»
Staten og 102 av de saksøkte ved underskjønnet, blant dem Andenes kommune, begjærte overskjønn. Vesterålen herredsrett - sorenskriver Brynjulf Ohlsen som settedommer og seks skjønnsmenn - avsa den 9. juli 1956 overskjønn, som for Andenes kommunes vedkommende gikk ut på en samlet erstatning på 15 500 kroner, hvorav for takstnr. 3 a 9000 kroner. Kommunen ble i fellesskap med en del andre saksøkte tilkjent 5000 kroner i saksomkostninger. I skjønnsgrunnene bemerket
Side:1155
overskjønnsretten med hensyn til takstnr. 3 a bl.a.: «Erstatning ansettes etter salgsverdi med reduksjon for servitutter. Ikke servituttbelagt grunn ansettes som god dyrkningsjord. Man har ikke tatt hensyn til de påberopte grusverdier.»
Andenes kommune har påanket overskjønnet til Høyesterett. Anken er for Høyesterett begrenset til å gjelde takstnr. 3 a. I ankebegrunnelsen anføres bl.a.:
«Anken gjelder så vel saksbehandlingen som rettsanvendelsen.
Det antas å være feil ved saksbehandlingen, når overskjønnet uttaler: «Man har ikke tatt hensyn til de påberopte grusverdier.» Det er uklart, hva overskjønnet her har ment. Det må kreves at overskjønnet angir, hvorfor disse verdier er satt ut av betraktning.
Overskjønnet antas under enhver omstendighet å ha lagt til grunn uriktige så vel faktiske som rettslige forutsetninger for skjønnet for så vidt.
Andenes kommune har krav på å få erstattet den høyeste verdi av det som må avståes, og i dette tilfelle har grusen en betydelig verdi for kommunen, idet Andenes kommune selv har behov for å kunne utnytte grusen til sitt eget formål, gater, plasser m.v.
Det her angjeldende grustak er betydelig så vel i utstrekning som innhold, og gruskvaliteten er meget god. Andenes kommune er ved overskjønnet berøvet betydelige verdier uten noen erstatning. Det antas ikke lovhjemlet.
Grustaket var ikke avdekket da underskjønnet ble holdt, og av den grunn har underskjønnet ikke drøftet spørsmålet. Ved overskjønnet var grustaket avdekket og påvist, og krav på erstatning gjort gjeldende.
Andenes kommune antas å ha krav på å få erstattet den verdi grustaket ville ha for kommunen, idet grusen har stor verdi for den. Bruksverdien antas i dette tilfelle å være den største verdi, og overskjønnet antas å hvile på uriktig rettsanvendelse når denne verdi ikke er lagt til grunn. Ankemotparten har uttatt betydelige mengder grus.»
Kommunen har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
«1. Vesterålen herredsretts overekspropriasjonsskjønn, avsagt 9. juli 1956, oppheves i forhold til saksøkte nr. 3 Andenes kommune for så vidt angår skjønnets punkt a.
2. Overekspropriasjonsskjønnet hjemvises til ny behandling med ny dommer og nye skjønnsmenn.
3. Andenes kommune tilkjennes hos Staten v/Det Kongelige Forsvarsdepartement saksomkostninger for Høyesterett.»
Staten ved Forsvarsdepartementet har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
«1. Vesterålen herredsretts overekspropriasjonsskjønn vedrørende Andøya flyplass avsagt den 9. juli 1956 stadfestes i forhold til saksøkte nr. 3 Andenes kommune, for så vidt angår skjønnets punkt a.
Side:1156
2. Andenes kommune tilpliktes å betale Staten ved Forsvarsdepartementet prosessens omkostninger for Høyesterett.»
Det er for Høyesterett lagt frem en rekke nye dokumenter - uttalelser fra kommuneingeniør og ordfører i Andenes, fra Forsvarets Anleggsdirektorat m.fl. - som inneholder opplysninger om karakteren og størrelsen av grusforekomsten på g.nr. 49 b.nr. 1, de tekniske og økonomiske spørsmål i forbindelse med utnyttingen av denne forekomst, kommunens behov for grus osv. Jeg finner det ikke nødvendig å gi noen mer inngående redegjørelse for dette nye materiale, men kommer senere litt inn på det i en bestemt forbindelse.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Etter det som er opplyst for Høyesterett legger jeg til grunn, at det under overskjønnsforretningen - for så vidt angår takstnr. 3 a - som følge av kommunens anførsel om grusforekomsten på g.nr. 49 b.nr. 1 må sies å ha vært tvist eller kunnet være tvil om hvilket saksforhold overskjønnet skulle bygges på, eller om den måte hvorpå skjønnsresultatet skulle vinnes, og at skjønnsretten derfor etter skjønnslovens §28 hadde plikt til i skjønnsgrunnene å gjøre rede for «hvad der i saa henseende er lagt til grund for skjønnet». Det avsnitt i skjønnsgrunnene som her er av interesse, har jeg tidligere sitert. Skjønnsgrunnene er her særdeles kortfattet. Det ville således ha vært ønskelig med en nærmere redegjørelse, så vel for partenes anførsler vedkommende grusspørsmålet som for grunnen til at kommunens synspunkt her ikke fikk tilslutning av retten.
Jeg er imidlertid blitt stående ved at premissene etter omstendighetene må sies å inneholde tilstrekkelig til å tilfredsstille kravene i skjønnslovens §28 og tilstrekkelig til at Høyesterett kan prøve lovanvendelsen. Jeg legger her dels vekt på den generelle betraktning, at det - for å bruke uttrykksmåten i høyesterettsdom i Rt-1939-124 flg. - «i noen grad må være gjenstand for en rimelig bedømmelse» fra skjønnsrettens side hvor meget den skal ta med i sin redegjørelse etter skjønnslovens §28. Jeg peker i denne forbindelse på Høyesteretts bemerkning i den nevnte dom om at «En inngående begrunnelse av de skjønnsmessige deler av avgjørelser kan - - - etter sakens natur i alminnelighet ikke kreves». I forbindelse med dette generelle synspunkt nevner jeg også at spørsmålet om skjønnsgrunnene i det konkrete tilfelle inneholder det tilstrekkelige, etter min mening må sees i relasjon til det som under skjønnsforretningen er fremholdt om vedkommende spørsmål fra partenes side. I vårt tilfelle har skjønnsretten som nevnt ikke gjort nærmere rede for partenes anførsler i grusspørsmålet. Men etter de opplysninger som ellers foreligger legger jeg til grunn, at kommunen for overskjønnsretten i det vesentlige innskrenket seg til å hevde at grusforekomsten representerte store økonomiske verdier som man ikke tidligere hadde hatt kjennskap til, og som måtte betinge et større tillegg til den erstatning underskjønnet hadde tilkjent kommunen, mens staten overfor dette gjorde gjeldende at det var
Side:1157
usannsynlig at kommunen noensinne ville ha kommet bort i denne grusen, og at selv om kommunen ved et rent tilfelle skulle ha gjort det, ville det ikke vært lønnsomt for den å fjerne torvlaget for å komme til grusen, lønnsomheten var kun til stede for Forsvarets Anleggsdirektorat gjennom den kombinasjon av arbeidsoppgaver som forelå hos direktoratet. Jeg fremhever i denne forbindelse at det er på det rene at slike utførlige opplysninger og beregninger som er lagt frem i de nye dokumenter for Høyesterett, og som jeg tidligere har omtalt, ikke forelå for skjønnsretten.
Så kortfattet som det omhandlede avsnitt i skjønnsgrunnene er, gir det dog etter min mening klart uttrykk for det som her må være det essensielle: Overskjønnsretten har vurdert kommunens anførsel om at grusforekomsten betinget en høyere erstatning enn den som underskjønnsretten hadde fastsatt på grunnlag av arealets verdi som dyrkningsjord, og vurderingen har gitt som resultat at anførselen er forkastet; overskjønnsretten har med andre ord funnet at arealet hadde sin største verdi for kommunen bedømt som dyrkningsjord. I dette ligger også at overskjønnsretten ved sin vurdering har gått ut fra det riktige rettslige synspunkt, at kommunen i henhold til Grunnlovens §105 hadde krav på å få erstatningen for arealet beregnet etter det alternativ som representerte grunnens høyeste verdi for kommunen.
Jeg tilføyer at om det skulle finnes at det her foreligger slike mangler ved skjønnsgrunnene at det må karakteriseres som en saksbehandlingsfeil - en oppfatning jeg altså ikke er enig i - ville det ikke endre mitt syn på saken, idet det etter min mening i hvert fall ikke dreier seg om en feil av den art at den måtte lede til opphevelse, jfr. bestemmelsen i tvistemålslovens §384 første ledd.
Da jeg er i mindretall, former jeg ikke forslag til kjennelse.
Dommer Helgesen: Jeg finner at anken over saksbehandlingen bør tas til følge fordi det er en feil at skjønnsgrunnene ikke har gjort rede for den måte hvorpå skjønnsresultatet er vunnet, jfr. skjønnslovens §28.
Som nevnt av førstvoterende har overskjønnet ikke i skjønnsgrunnene gjengitt partenes anførsler og prosedyre vedkommende grusspørsmålet. Det er imidlertid på det rene at kommunen for overskjønnet fremsatte krav om erstatning for grusverdiene under henvisning til de store verdier som grusen representerte for kommunen. Det er videre på det rene etter det som er opplyst i anketilsvaret for Høyesterett at eksproprianten - staten - overfor kravet gjorde gjeldende to innsigelser: 1) «at det var overmåte lite sannsynlig at kommunen noensinne var kommet bort i denne grusen», og 2) «at selv om kommunen ved et rent tilfelle skulle ha kommet bort i grusen, ville det ikke vært lønnsomt for den å fjerne torvlaget for å komme til grusen». Da det - som påpekt av førstvoterende - var tvist eller kunne være tvil om den måte hvorpå skjønnsresultatet i dette tilfelle skulle vinnes, var skjønnsretten forpliktet til å gjøre rede for hva den i så henseende la til grunn for skjønnet. Dette har skjønnsretten
Side:1158
ikke gjort, idet det bare er sagt at «man ikke har tatt hensyn til de påberopte grusverdier». Det fremgår således ikke av skjønnsgrunnene om det var ekspropriantens innsigelse nr 1 eller nr. 2 som ble lagt til grunn for skjønnet. Heller ikke fremgår det om skjønnsretten av andre grunner mente at grusen enten ingen verdi hadde for kommunen, eller iallfall en verdi som var lavere enn arealets verdi som dyrkningsjord, f.eks. fordi grusen bare var egnet som grus til flyplassen, men ikke til gater og veier.
Overskjønnet fastsatte erstatningen for det avståtte areal etter salgsverdi. For den ikke servituttbelagte grunn sier skjønnet at den ansettes som god dyrkningsjord. Det er overhodet ikke tatt hensyn til de påberopte grusverdier ved erstatningens fastsettelse. Det kan som nevnt være flere årsaker til dette. Da skjønnsretten ikke har fulgt påbudet i skjønnslovens §28, vet man da ikke med sikkerhet på hvilken måte skjønnet er kommet frem til sitt resultat.
Denne feil ved skjønnsgrunnene finner jeg i dette tilfelle ikke å kunne sette ut av betraktning etter regelen i tvistemålslovens §384 første ledd, jfr. skjønnslovens §2. Jeg tilføyer her at jeg er enig i det prinsipielle syn som Høyesterett har gitt uttrykk for i kjennelsen i Rt-1956-1227-28 angående anvendelsen av tvistemålslovens §384 første ledd i ekspropriasjonssaker. Forholdet i denne sak er dessuten det at den foreliggende mangel ved skjønnsgrunnene i virkeligheten hindrer prøvelsen av kommunens anke over rettsanvendelsen, og for øvrig avskjærer Høyesterett fra å prøve om skjønnet ellers bygger på et riktig rettslig grunnlag, jfr. tvistemålslovens §384 annet ledd nr. 5.
Etter det syn jeg har på saken, finner jeg at den ankende parts påstand bør tas til følge. Jeg antar dog at påstanden om ny dommer og nye skjønnsmenn ikke bør gis medhold, og stemmer for denne
kjennelse:
Overskjønnet oppheves i forhold til Andenes kommune for så vidt angår post 3 a, og saken hjemvises til ny behandling ved overskjønnsretten.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Staten ved Forsvarsdepartementet til Andenes kommune 2500 - to tusen fem hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.
Dommer Eckhoff: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Bahr.
Kst. dommer Eftestøl: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Helgesen.
Dommer Skau: Som dommer Eftestøl.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.