Rt-1959-193

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-02-14
Publisert:	Rt-1959-193
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 21/1959
Parter:	Nr. 48/1956: Fru A (høyesterettsadvokat Aage Rygh) mot A (overrettssakfører Øivind Aasland - til prøve) og Nr. 93/1956: A (overrettssakfører Øivind Aasland - til prøve) mot fru A (høyesterettsadvokat Aage Rygh).
Forfatter:	Nygaard, Roll Matthiesen, Schei, Thrap, justitiarius Wold
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §367, Ektefelleloven (1927) §18, Skifteloven (1930) §50, §388, §98, Ekteskapsloven (1918) §43, §19, Skifteloven (1930)

Dommer Nygaard: Fru A og A ble separert ved Oslo byretts dom av 19. februar 1952, og noe senere ble fellesboet etter begge ektefellers begjæring tatt under skiftebehandling ved Oslo skifterett, Akeravdelingen. I en skiftetvist som oppsto under bobehandlingen og som ble behandlet i søksmåls former, avsa skifteretten 29. januar 1953 dom med slik domsslutning:

«1. Den faste eiendom K vei 46 utlegges A til skiftetakst i medhold av skiftelovens §50.

2. Pantobligasjonen i eiendommen på kr. 8 500 tilhører fru A's særeie med pålydende beløp.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Fru A påanket denne dommen til Eidsivating lagmannsrett for så vidt angikk domsslutningens post 1. Lagmannsretten avsa dom i saken 15. oktober 1955 med følgende domsslutning:

«Skifterettens dom stadfestes forsåvidt den er påanket. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

En av dommerne dissenterte og stemte for at A ikke hadde krav på å få utlagt eiendommen K vei 46 etter taksten.

Fru A har påanket denne dommen til Høyesterett. I ankeerklæringen er det bl.a. fremholdt at lagmannsrettens flertall har tatt feil når det ikke er tatt hensyn til de tilskudd som fru A personlig hadde fått fra sin far. Hun har også anført at den mulige fortjeneste som var oppstått ved salgene av eiendommene T-veien 23 og R-bakken 5, var brakt inn i boet av ektefellene i forening. For øvrig hevder hun at et eventuelt overskudd ved disse salgene ikke er lagt i eiendommen K vei 46, men er gått med til dekning av ektefellenes husholdningsutgifter m.v. Hun har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt: Den faste eiendom K vei 46 ansees som innbrakt i felleseiet av ektefellene, den ankende part og ankemotparten, i fellesskap.

Subsidiært: A er uberettiget til å få eiendommen K vei 46

Side:194

utlagt seg etter den foreliggende takst kr. 63 000. I begge tilfelle: Ankemotparten tilpliktes å erstatte den ankende part saksomkostninger for alle retter.»

A har i denne saken nedlagt følgende påstand:

«I. Eidsivating lagmannsretts dom av 15. oktober 1955 stadfestes.

II. Subsidiært påståes: Fru A's påstand om at A er uberettiget til å få eiendommen K vei 46 utlagt seg etter den foreliggende takst kr. 63 000, tas ikke til følge.

III. A tilkjennes saksomkostninger for Oslo skifterett, for Eidsivating lagmannsrett og for Høyesterett.»

Under skiftebehandlingen av fellesboet var det mellom ektefellene oppstått en annen skiftetvist som også ble behandlet i søksmåls former. Fru A gjorde for skifteretten gjeldende at A hadde forstukket en del av fellesboets aktiva og at han i atskillig utstrekning hadde forbrukt fellesboets midler på restauranter m.v. Hun mente derfor at han ved utilbørlig atferd vesentlig hadde forminsket felleseiet, og krevet med hjemmel i §18 i loven om ektefellers formuesforhold at han skulle tilbakeføre til fellesboet et beløp som retten skulle fastsette, begrenset oppad til kr. 36 000. Ved skifterettens dom av 19. juli 1954 ble A frifunnet, mens saksomkostninger ikke ble tilkjent.

Fru A påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett der hennes påstand ble utvidet og søksmålsgrunnlaget delvis ble endret. Lagmannsretten pådømte saken 24. oktober 1955. Domsslutningen lyder slik:

«A betaler til fru A 10 000 kroner med 4 prosent årlig rente fra 18. november 1953 til betaling skjer. For øvrig frifinnes han. - Saksomkostninger tilkjennes ikke. - Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra dommens forkynnelse.»

A har påanket dommen til Høyesterett. Han har nedlagt påstand om frifinnelse og om tilkjennelse av saksomkostninger for alle retter.

Fru A har i denne saken erklært motanke og har nedlagt følgende påstand:

«I. A dømmes til å betale til fru A de særeiemidler - kr. 10 000 - som han i 1944 mottok som gave til henne fra hennes far og på vegne av barna de kr. 6000 som han samtidig mottok til barnas utdannelse, tillikemed 4 pst. årlig rente derav fra 1. januar 1945 til betaling skjer.

II. A dømmes til å gi fru A som forlods vederlag av det beholdne felleseie kr. 15 000 med 4 pst. årlig rente fra 18. november 1953 til betaling skjer. I den utstrekning det beholdne felleseie ikke skulle dekke dette beløp, dømmes A til å erstatte fru A det resterende.

III. A dømmes til å betale til fru A sakens omkostninger for alle retter.»

Ved beslutning av 11. juni 1956 er begge ankesaker for Høyesterett forenet til felles behandling etter reglene i tvistemålslovens §98.

Side:195

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår for øvrig av skifterettens og lagmannsrettens dommer i de to sakene. Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å redegjøre for. Ved Oslo byrett er det holdt bevisopptak der partene og 16 vitner ga forklaringer.

I. Lagmannsrettens dom av 15. oktober 1955 - sak nr. 48/1956.

Spørsmålet er om eiendommen K vei 46 er brakt inn i felleseiet av mannen eller av begge ektefeller i fellesskap. Jeg er her kommet til det samme resultat som skifteretten og lagmannsrettens flertall og kan også i det vesentlige tiltre begrunnelsen. Jeg går således ut fra at det var A's initiativ og innsats som gjorde det mulig å få byggene oppført, og at han har ledet byggevirksomheten i årene 1938-41 på en særlig aktiv måte. Videre legger jeg til grunn at han har hatt fortjeneste på salgene av de to første husene han bygget og at han har lagt en vesentlig del av denne fortjenesten i K vei 46. Hans svigerfar kan ikke antas å ha gitt noen økonomisk støtte til oppføringen av husene. Heller ikke har fru A etter min mening utført noe arbeid av betydning når det gjelder planleggelsen av husbyggingen eller selve byggevirksomheten. Jeg kan ikke se at hennes virksomhet i hjemmet kan tillegges noen vekt ved avgjørelsen i denne sak. Etter skiftelovens system er det derfor mannen som her har brakt eiendommen inn i felleseiet, slik at han etter lovens §50 første ledd har rett til å få den utlagt etter takst. Jeg tilføyer at forholdene på vesentlige punkter var forskjellige i den saken som er referert i Rt-1956-264 flg. Jeg finner også grunn til å nevne at fru A under skilsmissesaken ble tilkjent bruksretten til partenes leilighet i eiendommen. Selv om A overtar eiendommen etter takst, vil hun fortsatt ha rett til å bo i leiligheten.

Som det fremgår av påstanden, har fru A under prosedyren for Høyesterett subsidiært gjort gjeldende at A ikke under noen omstendighet har rett til å få eiendommen utlagt til seg for takstbeløpet kr. 63 000. Hun hevder at dette beløpet ligger vesentlig under eiendommens reelle verdi i dag. Dersom A får rett til å overta eiendommen for kr. 63 000, vil han derfor oppnå en betydelig økonomisk fordel slik at likestillingen mellom ektefellene ved delingen av felleseiet blir forrykket. Hun mener også at det er begått feil under skifteovertaksten 8. april 1954. Etter hennes oppfatning fremgår det ikke av taksten at man har vært oppmerksom på at prisbestemmelsene for faste eiendommer av 19. desember 1947 ikke gjaldt ved skifte mellom ektefeller når en eiendom ble utlagt til en loddeier, jfr. bestemmelsenes §32a. Denne unntaksregel måtte også komme til anvendelse når en ektefelle har krav på å få utlagt en eiendom etter takst. I denne sammenheng har hun vist til Høyesteretts kjennelse i Rt-1954-706 flg.

A har ikke samtykket i at dette krav blir tatt under behandling. Ellers har han for Høyesterett bestridt at takstbeløpet er for lavt. Han har også fremholdt at fru A måtte ha påanket overtaksten dersom hun mente at det her var begått feil.

Side:196

Overtaksten ble imidlertid ikke påanket og er således nå endelig. I den foreliggende sak kan derfor ikke fru A angripe taksten på det grunnlag at det ble gjort feil under verdsettelsen. Hun må i tilfelle nå begjære gjenopptagelse av overtaksten.

Den subsidiære påstand fra fru A's side er først fremsatt under ankeforhandlingen for Høyesterett. Jeg finner at det her dreier seg om et nytt krav, idet saken tidligere bare gjaldt spørsmålet om A hadde rett til å få seg utlagt eiendommen etter takst på grunnlag av regelen i skiftelovens §50. Etter min mening har A rimelig grunn til å motsette seg at den subsidiære påstand er blitt fremsatt på dette stadium av saksbehandlingen. Kravet kan derfor nå ikke tas under behandling av Høyesterett, jfr. tvistemålslovens §367.

II. Lagmannsrettens dom av 24. oktober 1955 - sak nr. 93/1956.

Etter å ha hørt forklaringer fra parter og vitner er lagmannsretten - i likhet med skifteretten - kommet til at det ikke er holdepunkter for å fastslå at A har vanskjøttet sine økonomiske anliggender eller at han på annen utilbørlig måte vesentlig har forminsket felleseiet. Jeg kan ikke se at det etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett er grunnlag for å fravike denne bevisvurdering. Det kan derfor etter min mening ikke ansees godtgjort at A har forstukket felleseiets aktiva eller at han til restaurantbesøk og alkohol har brukt midler i et slikt omfang at forholdene går inn under §18 i loven om ektefellers formuesforhold.

Jeg går så over til å behandle spørsmålet om fru A har krav på de 10 000 kroner som mannen i 1944 eller 1945 mottok fra sin svigerfar. A har for Høyesterett gjort gjeldende at det er tatt hensyn til beløpet kr. 10 000 da pantobligasjonen på kr. 8 500 i den første skiftetvist ble tilkjent hustruen. Han hevder at det den gang ble gitt opplysninger om alle gavene fra svigerfaren. Partenes hele økonomiske mellomværende ble for så vidt etter hans mening endelig avgjort ved skifterettens første dom. Det er da ikke adgang til på nytt å ta opp dette spørsmål.

Jeg kan ikke gi A medhold i denne betraktning. Det er riktignok så at man under behandlingen av den første skiftetvist var oppmerksom på at A i et bilag til sin selvangivelse for 1945 hadde skrevet: «Til sin 40-årsdag fikk min hustru av sin far kr. 10 000.» Fru A fikk imidlertid først kjennskap til denne gaven da selvangivelsen ble fremlagt under skiftebehandlingen. Det fremgår klart av skifterettens første dom - og for øvrig også av prosesskrifter under saksforberedelsen - at de gaver som her ble behandlet, bare var penger som hustruen i årene 1944-47 hadde mottatt fra sin far til fri disposisjon. Når skifteretten i den første dommen kom til at pantobligasjonen på kr. 8 500 måtte gjelde etter sin tekst og ansees som en oppfyllelse av A's gjeld til hustruen, kan det derfor etter min mening ikke ha vært tatt hensyn til de 10 000 kroner som overhodet ikke har vært stillet til rådighet for fru A. Skifterettens dom i tvisten om pantobligasjonen er således i og for seg ikke til hinder for at fru A fremmer

Side:197

kravet på kr. 10 000. Ellers er jeg når det gjelder dette kravet enig med lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse. A hadde plikt til å sørge for at pengene ble overført til hustruens særeie og må derfor pålegges å betale beløpet til henne.

For så vidt angår de 6000 kroner som A - ifølge bilaget til selvangivelsen for 1945 - hadde mottatt for barna «til bruk til utdannelse», er jeg kommet til et annet resultat enn lagmannsretten. Jeg finner at A skulle ha sørget for at pengene kom barna til gode og da i første rekke med tanke på videre utdannelse etter vanlig skolegang. Da A etter min mening ikke har godtgjort at pengene er disponert på en slik måte til fordel for barna, er han nå forpliktet til å betale hver av dem kr. 3000. Begge barna er myndige, idet den yngste ifølge lagmannsrettens dom er født xx.xx.1938. De har begge nå gitt sin mor fullmakt til å innkreve beløpene. Etter dette antar jeg at fru A på barnas vegne må tilkjennes kr. 6000. Jeg tilføyer at dette kravet fra barna ikke vedkommer delingen av felleseiet, men det er ikke fra A's side gjort noen innvending mot at beløpet er tatt med i denne sak.

Fru A og barna har krevet renter av beløpene fra 1. januar 1945. Jeg finner imidlertid at det bare bør tilkjennes vanlig prosessrente og viser til det som er uttalt av lagmannsretten når det gjelder renteplikten.

På grunn av sakens karakter finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

I. I sak nr. 48/1956:

Lagmannsrettens dom av 15. oktober 1955 stadfestes.

II. I sak nr. 93/1956:

A dømmes til å betale til fru A 10 000 - ti tusen - kroner og til B og C ved fru A 3000 - tre tusen - kroner til hver. Av beløpene betales 4 - fire - prosent årlig rente fra 18. november 1953.

For øvrig frifinnes A.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

III. I begge saker:

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Roll Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schei, Thrap og justitiarius Wold: Likeså.

Av skifterettens dom av 29. januar 1953 (dommerfullmektig Erling Krogh):

Ektefellene fru A og fullmektig A ble separert ved Oslo byretts dom av 19. februar 1952. Dommen er påanket av fru A som bl.a. har nedlagt

Side:198

påstand om skilsmisse. Imidlertid ble partene enige om å sette i gang skiftebehandlingen av deres fellesbo før endelig dom i ekteskapssaken forelå, og etter partenes begjæring ble skifte åpnet ved nærværende skifterett den 14. mars 1952.

Fru A har delvis særeie og 30. juli 1932 er det mellom partene opprettet sålydende ektepakt: «Undertegnede frk. D og fullmektig A, som akter å inngå ekteskap med hinannen, bestemmer herved at alt hvad D nu eier og under ekteskapet måtte erhverve, skal være hennes særeie. Forøvrig skal det være formuesfellesskap mellom oss.»

Til partenes fellesbo hører den faste eiendom K.vei 46. Eiendommen er ved skiftetakst av 25. april 1952 taksert til kr. 53 000. Partene er ikke blitt enige om hvem av dem som skal overta eiendommen på skifte. Videre er de uenige om hva en pantobligasjon i eiendommen pålydende kr. 8500 faktisk skal gjelde for mellom partene. Pantobligasjonen ble transportert til fru A 21. november 1947. - - -

Ad eiendomsspørsmålet:

Retten vil innledningsvis bemerke at skiftelovens §50 ikke bare kommer til anvendelse på det forhold hvor en eiendom i sin helhet er Innbrakt i felleseiet av en av ektefellene, men også når den ene ektefelles del av innbringelsen av eiendommen bare kan sees som helt ubetydelig eller bagatellmessig i forhold til den annen ektefelles innsats. Videre mener retten at det er en eiendoms stand og verdi på oppgjørsdagen for skifte, jfr. ekteskapslovens §43, annet og tredje ledd, som må legges til grunn når man skal drøfte spørsmålet om en av ektefellene kan sies å ha brakt Inn eiendommen i relasjon til skiftelovens §50. Etter dette anser også retten nedbetaling av pantegjeld, påkostninger og vedlikehold utover det normale som en relevant «innbringelse» etter skiftelovens §50, og retten må ta stilling til hvem av partene som i det hele har brakt inn de midler i felleseiet og utført det arbeid som har vært nødvendig for å bringe eiendommen i den stand den befant seg på nevnte oppgjørsdag.

Retten har funnet det bevist at saksøktes fremstilling av sitt arbeid med byggene i det vesentlige dekker de faktiske forhold. Saksøkte har utvilsomt forestått byggevirksomheten på en langt mer aktiv måte enn det den gang var normalt for en privatmann som bygger seg en bolig. Byggmester E har for retten forklart at saksøkte var den drivende kraft under byggingen. A oppholdt seg til stadighet på byggeplassen og passet på at alt gikk som det skulle. Alle materialbestillinger ble gjort i fellesskap av byggmesteren og A og saksøkte passet iherdig på å få alle ting som skulle til så billig som mulig. På den annen side finner retten det ikke godtgjort at saksøkersken har utført noe arbeid av rettslig betydning i forbindelse med byggevirksomheten. Ektefellene har åpenbart sammen drøftet tegningene og planløsningen av husene, og saksøkersken har særlig vært med på å planlegge kjøkkenets innredning. Men denne helt normale bistand fra hustruens side kan ikke retten se som noen andel i innbringelsen av eiendommen i relasjon til skiftelovens §50. Under hovedforhandlingen i saken er det blitt fremlagt to regninger datert 15. juni 1939 og 10. februar 1941 fra Frognerseteren bruk for trematerialer henholdsvis på kr. 342,75 og kr. 19,44. Regningene er utstedt til fru A. Regningene kan Ikke ha noen relevans i saken. Det er nemlig klart at saksøkte ved bestilling av materialer til en viss grad benyttet sin hustrus navn for å oppnå gunstig innkjøp

Side:199

uten kritikk fra noe hold. Saksøkte, som jo selv er ansatt i X kommune, og som der hadde sine leverandørforbindelser, ønsket ikke at det utad ble helt åpenbart at han benyttet sin stilling i kommunen til å skaffe seg billig Innkjøp.

Byggmester E har uttalt at byggeomkostningene for det første hus ble meget små og han fikk dengang det inntrykk at A tjente på salget av begge husene. Det er for så vidt heller ikke direkte bestridt at saksøkte hadde fortjeneste på salgene. I sin fremlagte selvangivelse for inntektsåret 1940 er fortjenesten på salget av R.bakken 5 etter spesifisert oppgave oppgitt til kr. 3865. I selvangivelsen anfører saksøkte at huset i K.vei 46 er under oppførelse og at han i bygget har lagt kr. 12 000. Beløpet er angitt som formue. Saksøkte har for retten på en klar og troverdig måte fremstillet de økonomiske salgsoppgjør for de to bygg. Det er videre på det rene at byggeomkostningene for K.vei 46 i hvert fall utgjorde vel kr. 52 000 mens huset bare ble belånt med kr. 45 000. Det senere vekselobligasjonslånet må antas å ha gått med til familiens private forbruk.

Etter en samlet vurdering av sakens opplysninger finner retten etter dette med sikkerhet å kunne gå ut fra at fortjenesten på salget av husene beløp seg til ca. kr. 10 000 og at dette i det meste ble lagt i det tredje hus. Etter rettens foran anførte stilling til saksøktes virksomhet og personlige arbeid med husbyggingen, må denne fortjenesten i skiftelovens og formuesforholdslovens forstand ansees som innbrakt i felleseiet av saksøkte.

Det er ikke nedbetalt noe på pantegjelden siden huset ble bygget, og det er heller ikke foretatt noen påkostninger av betydning på huset. Det avgjørende for retten må derfor være hvem av partene som gjorde den arbeidsinnsats og skaffet de midler som var nødvendig for å få bygget huset i 1940/41. Etter sakens stilling kan det ikke tillegges noen betydning at saksøkersken har mottatt noen pengegaver fra sin far. Denne hjelp ville hatt noen relevans i saken hvis saksøktes inntekter hadde vært så små at de ikke kunne dekke driftsomkostningene ved å sitte med huset ved siden av familiens nødvendige husholdningsutgifter. Etter saksøktes selvangivelser for inntektsårene 1940/50 er det klart at hans inntekt har vært tilstrekkelig til dekning av familiens husholdningsutgifter, husets driftsutgifter samt pantegjeldsrentene. På den annen side må det antas på det rene at familien i de fleste år i ekteskapet har hatt for stort privatforbruk i forhold til saksøktes inntekt. Men det er ikke legitimert at saksøkersken før høsten 1944 av sin far har fått noen pengehjelp av betydning. Før denne tid er det bare godtgjort at saksøkersken har fått forholdsvis ubetydelige pengetilskudd av faren og det er heller ikke bevist hva disse pengene er brukt til. Den hjelp som ble mottatt i årene 1944/47 må etter saksøkerskens forklaring og vitnenes opplysninger antas til dels å ha blitt benyttet til dekning av familiens husholdningsutgifter. Men det er ikke legitimert at pengetilskuddet var nødvendig for å dekke eiendommens driftsutgifter og pantegjeldsrentene og det kan ikke spille noen rolle for innbringelsesspørsmålet at ektefellene som følge av pengegaver hadde et større privatforbruk enn saksøktes inntekt skulle tilsi. Retten finner det overflødig å ta standpunkt til hvem av partene som måtte være skyld i det store privatforbruk. Dette spørsmålet er for øvrig ikke klarlagt på en slik måte for retten at den kan tillegge den ene eller annen ektefelle skylden.

Side:200

Retten legger noe vekt på at saksøkte foresto finansieringsplanen med lånene og påtok seg personlig ansvar for pantegjelden. Retten har funnet det godtgjort at saksøkersken i det vesentlige har vært alene om å utføre endel manuelt vedlikeholdsarbeid med huset, men denne innsats må allikevel i forhold til saksøktes arbeid og utlegg i relasjon til skiftelovens §50 ansees som uvesentlig og bagatellmessig. Hustruens virksomhet i hjemmet for øvrig kan ikke få betydning for avgjørelsen av innbringelsespørsmålet. Saksøkerskens husmorarbeid må være fullt ut likestillet og likeverdig mannens arbeid utenfor hjemmet i forhold til ektefellenes gjensidige underholdsplikt og spørsmålet om en lik fordeling av fellesboets økonomiske netto under skifteoppgjøret mellom partene, men husmorarbeidet kan etter rettens mening og tidligere fast rettspraksis ikke ha noen relevans ved gjenstandsfordelingen etter skiftelovens §50.

Etter dette er retten kommet til at eiendommen må betraktes som innbrakt i felleseiet av saksøkte som følge av hans arbeid med byggingen og hans selververvede kapitalinnskudd. Saksøktes påstand må derfor bli å ta til følge. - - -

Av lagmannsrettens dom av 15. oktober 1955 (lagdommerne P. J. Gløersen og Arne Jahren og tilkalt dommer, byfogd K. Høvde):

- - -

Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Gløersen og Jahren, er kommet til samme resultat som skifteretten og slutter seg i det vesentligste til dens begrunnelse. Flertallet kan derfor innskrenke seg til noen tilleggsbemerkninger.

Under ankeforhandlingen forklarte hustruen at hun helt fra ekteskapets inngåelse i 1932 fikk leilighetsvise pengegaver fra sin far til bruk for seg og barna, til å begynne med anslagsvis ca. kr. 500-600 pr. år, senere antagelig ca. kr. 1000 pr. år. Dette er bestemt benektet av A. Flertallet ser det slik at selv om man godtar hustruens forklaring om dette, får det ingen betydning for avgjørelsen. Det må nemlig ansees på det rene at de pengegaver fru A etter hvert måtte ha fått av sin far i tiden inntil huset i K.vei var ferdig ikke har spillet noen rolle for planleggelsen av eller gjennomføringen av byggene. Begge parter er nemlig enige om at det første bygg ble startet uten at hverken A eller fru A la penger i det. Det er derfor ikke slik at de mulige pengegaver fra faren har bevirket at ektefellene la til side penger til anvendelse til husbygg. Etter fru A's forklaring er heller intet lagt i de to etterfølgende bygg.

Lagmannsretten er enig med skifteretten i at man må gå ut fra at A la det meste av fortjenesten ved salget av de to første hus i bygget av det tredje, og skal om dette tilføye:

Hus nr. 2 ble solgt for kr. 69 500,00

Ifølge fremlagt utkast til kjøpekontrakt av 9. august

1940 overtok kjøperen pantegjelden som utgjorde » 42 900,00

Resten kr. 26 600,00

skulle betales kontant.

Ifølge A's spesifiserte oppgave hadde han annen

gjeld vedrørende huset på i alt » 17 029,62

Til disposisjon kr. 9 570,38

Side:201

Etter de foreliggende forklaringer kunne A klare å sette i gang bygg nr. 3 og dekke utgiftene hermed inntil bygget var kommet så langt at han kunne begynne å trekke på byggelånet. Det er derfor sannsynlig at iallfall en større del av det ovenfor nevnte beløp ble lagt i bygget. A's oppgave i sin selvangivelse pr. 1. januar 1941 styrker også denne antagelse. Som nevnt av skifteretten har han der anført at han har lagt kr. 12 000 i bygget.

Da bygg nr. 3 var ferdig våren 1941 var pantegjelden kr. 45 000.

Om vekselobligasjonslånet på kr. 3000 som ble opptatt i november 1941, vedkommer bygget er uklart. Selv om man imidlertid tar med dette lån blir gjelden vedrørende bygget ikke mer enn kr. 48 000, mens byggeomkostningene må regnes til minst kr. 52 000. A hadde således en del kapital i huset også da det var ferdig. Selvangivelsen pr. 1. januar 1942 viser en samlet gjeld på kr. 56 849, hvilket ifølge A's forklaring skyldes for stort privatforbruk. Retten kan ikke finne at dette kan tillegges noen egentlig betydning ved avgjørelsen av det omtvistede spørsmål.

Det er under ankeforhandlingen fremholdt at det er tilskuddene fra faren i tiden 1944 og senere som har gjort det mulig for ektefellene å beholde eiendommen. Lagmannsretten henviser også angående dette punkt til skifterettens uttalelser, og skal bare tilføye at det heller ikke for lagmannsretten er fremkommet opplysninger som sannsynliggjør at ektefellene hadde måttet la eiendommen gå fra seg, hvis fru A's far ikke hadde støttet.

Etter det anførte blir skifterettens dom å stadfeste for så vidt den er påanket.

Lagmannsrettens mindretall, byfogd Høvde, er kommet til et annet resultat enn flertallet. - - -

Av skifterettens dom av 19. juli 1954 (dommerfullmektig Sylva Schjødt):

På skifte mellom ektefellene A har hustruen reist krav etter lov om ektefellers formuesforhold §18 og §19. Kravet er begrenset oppad til kr. 36 000 og er begrunnet med at fellesboets formue i henhold til inngitte selvangivelser er redusert med kr. 28 986 i tiden fra 1945 til 1951. Det hevdes at formuen ytterligere er redusert med et beløp som ikke er kommet til uttrykk i selvangivelsen: Kr. 1029 ved at en livspolise er hevet for gjenkjøpsverdi saint med kr. 2130 ved at forfalne renter og avdrag på fast eiendom ikke er betalt.

Formuesnedgangen skyldes etter saksøkerens påstand at saksøkte har unndratt og forstukket midler tilhørende fellesboet med henblikk på forestående skilsmisse, samt har forbrukt midler ved restaurant- og uteliv, hvilket i henhold til ektefellenes økonomiske forhold må ansees som utilbørlig atferd som vesentlig har forminsket felleseiet, jfr. lovens §18. - - -

Det er på det rene mellom partene at det er foregått en formuesnedgang som anført av saksøkeren i årene 1945-1951. Det er også på det rene at kr. 24 000 av disse midler sto i bykredittobligasjoner som for størstedelen var ervervet i 1944 uten at hustruen kjente til det. For øvrig godtar ikke saksøkeren saksøktes forklaring om hvor han har fått midler til innkjøp av obligasjonene. Retten finner imidiertid ikke grunn til å gå inn på dette spørsmål, som ansees å være uten betydning for saken.

Tvisten gjelder spørsmålet om hvordan midlene er gått ut av fellesboet.

Side:202

Retten mener å måtte godta saksøktes erklæring om at han har realisert bykredittobligasjonene etter hvert i løpet av tidsrommet 1946-1950 og at de innkomne penger samt de ytterligere midler som boets formue er redusert med, er gått med i daglig forbruk i dette tidsrom. Retten finner at denne forklaring har sannsynligheten for seg. Saksøktes inntekter var i denne tiden gjennomsnittlig ca. kr. 12 000 i året og familien besto av 4 personer. Selv om en går ut fra at hustruen har mottatt en del midler etterhånden fra sin far, slik at hun derved har ytet et visst tilskudd til husholdningen, blir det årlige forbruk som en derved kommer frem til Ikke noe uforholdsmessig i forhold til familiens størrelse og tatt i betraktning at det ble ført en rommelig husholdning. Det må ansees på det rene at saksøkte har vært endel på restauranter og at det til dette er medgått endel penger, som er gått på bekostning av familien for øvrig, men retten finner ikke at det er grunn til å betegne dette forbruk som en utilbørlig atferd fra hans side, som kan gi krav på vederlag etter §18.

Til det som er fremholdt av saksøkeren skal for øvrig bemerkes at retten ikke finner noe holdepunkt for å anta at bykredittobligasjonene for en del skulle være i behold og forstukket. En finner i det hele tatt å kunne gå ut fra at felleseiet ikke har andre midler enn de som er registrert som tilhørende fellesboet. Med hensyn til det som er anført om utilbørlig forbruk, viser en til det som foran er bemerket og skal bare tilføye at saksøkerens påstander under saken har vært vage og stort sett lite underbygget. Det er ikke angitt noe omtrentlig beløp på hva familien etter saksøkerens mening har kunnet antas å ha forbrukt i tidsrommet 1945- 1950 og heller ikke hvor stort beløp saksøkte skulle kunne antas å ha forbrukt ved utilbørlig atferd. - - -

Av lagmannsrettens dom av 24. oktober 1955 (lagdommer Arne Jahren, kst. dommer, sorenskriver J. M. Cappelen og tilkalt dommer, sorenskriver Ivan Løvdal):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn skifteretten.

Innledningsvis skal lagmannsretten bemerke at den med hjemmel i tvistemålslovens §388 anser det riktig - særlig da ingen formelle innvendinger for så vidt er gjort av ankemotparten - å oppta hele partenes mellomværende i denne sak til behandling, selv om det kan være tvilsomt om ikke det for ankedomstolen delvis endrede krav rettelig hadde hørt hjemme for Oslo byrett i stedet for skifteretten.

Det som fra hustruens side først og fremst er anført som begrunnelse for vederlagskravet er den betydelige formuesnedgang i årene fra 1945 til den 15. oktober 1951, hvilken dato ligger til grunn for skiftebehandlingen, fordi den felles husholdning på dette tidspunkt opphørte. Ifølge formuesoppgaven for 9. september 1945 hadde ektefellene da en nettoformue av kr. 32 112, og denne formue gikk i de påfølgende år 1946-1948 ifølge selvangivelsen ned med ca. kr. 27 000. Det store forbruk som denne nedgang gir uttrykk for, skyldes etter hustruens påstand mannens uteliv og misbruk av alkohol. Denne påstand er til en viss grad bestyrket av vitneforklaringene, uten at det dog kan påståes at det kun er mannens utgifter for så vidt som har vært utslagsgivende for pengeforbruket. Lagmannsretten må med skifteretten gå ut fra at ingen av partene har vært særlig

Side:203

økonomisk anlagt, og at familien i de angjeldende år har ført en relativt rommelig husholdning og at de dyre leveomkostninger har medført at det i det hele til familiens underhold er medgått atskillig mer enn mannens lønn som sekretær.

Når bortsees fra mannens disponering av gavene fra hustruens far - hvorom nedenfor - finner lagmannsretten derfor ikke å turde fastslå i sin alminnelighet at mannen har vanskjøttet sine økonomiske anliggender eller på annen måte opptrådt slik at hans forhold rammes av formuesforholdslovens §18. Denne bestemmelse vites sjelden anvendt i praksis antagelig bl.a. fordi den, som anført av Arnholm, Familierett side 213, «forutsetter en rommelig vurdering av den skyldige ektefelles forhold».

Stillingen er imidlertid etter lagmannsrettens mening en annen når det dreier seg om det bestemte beløp som mannen innrømmer å ha mottatt fra hustruens far i 1944/45 og som han etter rettens mening hadde en særlig plikt til å sørge for kom hustruen til gode. Lagmannsretten kan Ikke godta mannens påstand om at det var ham som fikk disse penger med rett til å disponere dem etter forgodtbefinnende og enda mindre til å misbruke dem til f. eks. restaurantliv, slik som han til en viss grad må antas å ha gjort. Han må finne seg i å være bundet av den opplysning han selv har gitt til ligningsmyndighetene, hvoretter de kr. 10 000 var en gave til hustruen fra hennes far til hennes 40-årsdag. Hva grunnen var til at denne gave ikke kom til hustruens kjennskap før under skiftebehandlingen, er ikke opplyst og kan nå ikke opplyses da faren døde i 1952.

Som det fremgår av den for lagmannsretten dokumenterte ektepakt mellom ektefellene, hadde hustruen delvis særeie, og gaven til henne fra faren hadde mannen en ubetinget plikt til å la komme særeiet til gode. Ved å unnlate dette har han etter rettens mening gjort seg skyldig i en rettsstridig opptreden, som gir hustruen rettigheter utover og i tillegg til det vederlagskrav hun for så vidt dette beløp angår har etter §18. Hennes krav er et erstatningskrav som må dekkes av A, ikke av fellesboet, og lagmannsretten finner at hennes påstand om tilkjennelse av dette beløp må tas til følge.

Den ankende part har påstått 4 pst. renter av beløpet fra 24. juni 1945 (hustruens 40-års fødselsdag), men dette krav antas å være uberettiget. Det henvises for så vidt til hva der er anført i skifterettens domsgrunner om at mannen i 1945 har innkjøpt bykredittobligasjoner pålydende kr. 24000 og at renter i de år han beholdt disse må antas å ha kommet fellesboet til gode. Det finnes heller ikke rimelig å fastlegge noen annen renteplikt enn vanlige prosessrenter.

I den prinsipale påstand er også medtatt krav om betaling av de kr. 3000 til hver av barna, som mannen innrømmer å ha mottatt av svigerfaren sammen med gaven til hustruen. Lagmannsretten kan ikke se at dette krav står i samme stilling Det er vel sannsynlig at uttrykksmåten i A's notat til selvangivelsen for 1945: «til bruk til utdannelse» sikter til videre utdannelse etter endt normal skolegang (barna var da henholdsvis 10 og 7 år gamle). Men det kan ikke utelukkes at gaven til barna av penger som uten forbehold er gitt deres fødte verge av denne måtte kunne anvendes etter fritt skjønn til barnas beste allerede mens de var mindreårige. Og under ingen omstendigheter antas barnas mor nå å kunne gjøre krav på gavens utbetaling til seg - slik som påstanden lyder.

Side:204

Etter det anførte kommer lagmannsretten til det resultat at hustruens krav for så vidt angår et beløp av kr. 10 000 må tas til følge, men at mannen må frifinnes for kravene for ivrig. Av beløpet tilkjennes hustruen 4 pst. renter fra stevningen den 18. november 1953. - - -