Rt-1959-352

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-04-04
Publisert:	Rt-1959-352
Stikkord:	Ansvarsspørsmål
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 44 B/1959
Parter:	Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde (overrettssakfører Erik Brygde Sundseth - til prøve) mot Peder Skarstein (høyesterettsadvokat Christopher Frøstrup).
Forfatter:	Kruse-Jensen, Bahr, Schei, Gaarder, Berger
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926) §30, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Veiloven (1912), Straffeloven (1902) §32, Motorvognloven (1926)

Dommer Kruse-Jensen: Ankemotparten Peder Skarsteins bil H-2449 ble under kjøring den 2. oktober 1955 på riksveien fra Ulefoss mot Helgen skadet ved at en stein ble slynget opp fra

Side:353

veibanen av en forankjørende bil H-8586. Stenen gikk gjennom frontglasset, som ble ødelagt. Skarstein mistet som følge herav herredømmet over bilen som veltet og ble påført skader, som er taksert til kr. 2758. Beløpet, hvis størrelse det er enighet om, ble avkrevet den ankende part Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde - senere kalt Varde - som hadde stillet lovbefalt garanti for H-8586. Varde avslo å erstatte skaden, hvoretter sak ble anlagt ved Nedre Telemark herredsrett. Herredsretten, som fant at Varde måtte være erstatningsansvarlig etter motorvognlovens §30 første ledd, avsa den 26. mars 1957 dom med denne domsslutning:

«Avholdsfolkets Gjensidige Forsikringsselskap Varde dømmes til innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom å betale til Peder Skarstein kr. 2758 med 4 prosent rente fra 18. juni 1956 til betaling skjer.

Saksomkostninger idømmes ikke.»

Varde påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett, som den 21. desember 1957 avsa dom med slik slutning:

«Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde dømmes til innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom å betale til Peder Skarstein kr. 1379 med 4 prosent rente fra 18. juni 1956 til betaling skjer.

Hver part bærer sine saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Lagmannsretten begrunnet sitt resultat med at skaden på H-2449 måtte antas forårsaket i fellesskap av to «farlige bedrifter» og at det i analogi med prinsippet om ansvarsfordeling i ikrafttredelseslovens §25 burde skje fordeling av erstatningen med like beløp på hver av de to vogner. Dommen ble avsagt under dissens, idet en av lagdommerne stemte for Vardes frifinnelse. Han begrunnet sitt standpunkt med at motorvognlovens objektive ansvarsregel, §30 første ledd, ikke kunne anvendes i et tilfelle som det foreliggende samt at de alminnelige erstatningsregler som måtte få anvendelse i samsvar med prinsippet i motorvognlovens §30 fjerde ledd, måtte føre til Vardes frifinnelse, idet det var på det rene at det ikke forelå skyld fra noen av de to bilføreres side.

Varde har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett med påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger for alle retter.

Peder Skarstein, som har bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Den ankende part dømmes til å betale ankemotparten saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett og det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.»

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Jeg er kommet til samme resultat som det dissenterende medlem av lagmannsretten og kan i alt vesentlig tiltre hans begrunnelse.

Side:354

Jeg finner imidlertid grunn til å komme med noen tilleggsbemerkninger.

Motorvognloven av 1912 uttalte seg overhodet ikke om ansvarsspørsmålet når to eller flere motorvogner under bruk gjorde skade på hverandre. Rettspraksis fastslo imidlertid at loven var slik å forstå, at den objektive ansvarsregel ikke fant anvendelse på skade som rammet en motorvogn ved at den støtte sammen med en annen, jfr. høyesterettsdom i Rt-1918-222, 1925 679 og 802. Da man ved lovens revisjon fant at dette prinsipp burde komme til uttrykk i selve lovteksten, ble det i loven av 1926 inntatt et fjerde ledd i §30, gående ut på at reglene i paragrafens første og annet ledd ikke skulle finne anvendelse «når to eller fleire motorvogner støyter saman». I Knoph og Rørholts kommentar til loven av 1926 69 heter det om lovgrunnen for bestemmelsen om ansvar for skade som vogner i bruk gjør hverandre:

«Når nemlig loven lar den objektive ansvarsregel tre tilbake, når det er en annen bil som er den skadelidende, søker dette sin grunn i at det her, hvor to «farlige bedrifter» er kommet i kollisjon med hverandre, ikke kan sies at den ene representerer en viss høiere grad av fare i forhold til den annen. Begge er i en viss forstand farlige for sine omgivelser; men i forhold til hverandre står de hvad farlighet angår på like linje, og de særlige grunner til å fravike skyldprinsippet foreligger derfor ikke.»

Jeg er enig i denne uttalelse.

Det er visstnok så at de vogner det her gjelder ikke har støtt sammen og at skaden heller ikke skjedde under manøvrering for å avverge sammenstøt, jfr. høyesterettsdom i Rt-1934-186. Men etter min oppfatning er det ikke grunnlag for å vurdere ansvarsspørsmålet annerledes i en situasjon som den foreliggende enn om sammenstøt hadde funnet sted, eller det var foretatt manøver for å unngå sammenstøt.

Jeg finner støtte for mitt resultat i at oppfatningen i forsikringskretser, når bilens frontglass blir knust ved at sten slynges opp av veien av forbipasserende vogner, alltid har vært at skaden ikke faller inn under det objektive ansvar i lovens §30, 1. ledd, men avgjøres etter sammenstøtsregelen i fjerde ledd.

Jeg nevner i samme forbindelse at motorvognansvarskomiteen av 1951 i sin innstilling om revisjon av reglene om motorvognansvaret i lovutkastets §4, foreslår en bestemmelse som vil utvide den nåværende sammenstøtsregel til å gjelde all skade som motorvogner gjør på hverandre. I motivene side 47 sies uttrykkelig at de nye bestemmelser bl.a. skal «omfatte skade som en vogn volder en annen ved under forbikjøring å slynge stein eller grus opp fra vegen».

Etter dette blir mitt resultat at Varde frifinnes.

Da saken gjelder lovfortolkningsspørsmål av prinsipiell betydning, antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Side:355

Jeg stemmer for denne

dom:

Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schei, Gaarder og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Hallvard Langeland):

Saksøkeren, Peder Skarstein, har fremstillet saksforholdet slik:

Søndag 2. oktober 1955 ca. kl. 14 kom han kjørende i sin Moskowich personbil H-2449 etter riksveien fra Ulefoss mot sitt hjem i Helgen etter å ha deltatt i en hjemmevernsøvelse. Han kjørte alene i bilen, men det var meningen at han senere skulle ta opp en mann som kjørte i en bil foran og som han forsøkte å holde følge med. Imidlertid innhentet denne en tredje bil som kjørte i samme retning - en Skoda varevogn H-8586, ført av eieren Sverre Johannessen, Notodden, og kjørte forbi den. Saksøkeren ønsket ved given leilighet også å kjøre forbi den for ikke å komme for langt fra den bilen han hadde holdt følge med. Han holdt seg derfor like etter H-8586. Ved Jøntvedt i Helgen, da saksøkeren mener han var ca. 15 m bakenfor H-8586, ble en sten fra veibanen av et av bakhjulene på H-8586 slynget bakover og traff frontruten på saksøkerens bil. Stenen gikk gjennom frontglasset og ble senere funnet i baksetet på bilen. Hele frontglasset ble melkehvitt og ugjennomsiktig, og saksøkeren mistet herredømmet over bilen med den følge at den skar ut og veltet helt rundt i veien slik at den ble stående på hjulene igjen. Ved kollbøtten ble den påført skader som er takstert til kr. 2758. Dette beløp er avkrevet Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde, som har stillet den lovbefalte garanti for H-8586. - - -

Retten skal bemerke:

Saksøkeren har ikke annet bevis enn sin egen partsforklaring å støtte seg til for sin påstand om at en sten som knuste frontglasset var årsaken til at bilen hans veltet og ble skadet. Men retten er kommet til at den må godta denne forklaring. Noen annen grunn til at bilen veltet midt i veien kan vanskelig tenkes. Saksøkeren har kjørt egen bil i 10-11 år. Farten var ved anledningen ganske stor. Saksøkeren mener den kunne dreie seg om ca. 50 km i timen, mens føreren av H-8586 mener at hans bil, som antagelig hadde omtrent samme fart som saksøkerens, var oppe i en del større fart, - kanskje omkring 65 km. Selv dette må sies å være en vanlig og forsvarlig fart på dette sted. Veien har her god bredde og er forholdsvis oversiktlig. Den var ved anledningen fast og god. Det er opplyst at grusdekket var avslitt. Ulykken hendte etterat bilene hadde kommet ned en helling og fortsatte oppover en stigning der man kommer inn i en forholdsvis slak kurve til venstre. Saksøkeren har forklart at da ruten ble hvit og ugjennomsiktig, fòr det gjennom ham at han ikke måtte kjøre utfor veien i kurven. Han må ha dreiet rattet over til venstre samtidig som han satte

Side:356

på fulle bremser. Bilen er liten og lett og ble kastet rundt midt i veien. Føreren av H-8586 har antydet at dette kunne skyldes skrensning. Han så spor som kunne tyde på det. Retten mener dette er mindre sannsynlig. Det kunne neppe gått som det gikk med mindre bremsene ble hugget plutselig og hårdt i samtidig som forhjulene kom i skråstilling.

Det neste spørsmål er om det kan ansees bevist at stenen ble kastet opp av hjulet på H-8586. Retten mener noen annen forklaring neppe er mulig. Det er en kjent sak at slikt ofte hender. Som oftest spretter visstnok stenene ut til siden, men de kan også sprette bakover. Den stenen som er fremlagt i retten og som antas å være den som voldte skaden siden den ble funnet i den skadede bils baksete etter ulykken, veier ca. 350 g. Den er omtrent hjerteformet med en største lengde på ca. 75 mm, største bredde ca. 65 mm og største tykkelse ca. 45 mm. Den har runde avslipte kanter. Hverken vekt, størrelse eller form gjør det usannsynlig at den er blitt kastet opp av et bilhjul. Man mener det er praktisk talt utelukket at den kan være kastet av noen som har oppholdt seg i nærheten av veien. I alle fall er det så lite sannsynlig at retten har funnet å måtte sette den mulighet ut av betraktning.

Slik som hendelsesforløpet må antas å ha vært etter det foranstående er det åpenbart at noen skyld ikke foreligger på noen av sidene. Det blir bare spørsmål om det foreligger objektivt ansvar.

Skaden er voldt ved bruken av motorvogn og har rammet gods. For så vidt er betingelsene for objektivt ansvar etter mvl. §30 første ledd, til stede. Det spørsmål melder seg imidlertid om tilfellet, som saksøkte hevder, går inn under den nevnte paragrafs fjerde ledd, som opphever det objektive ansvar i henhold til første ledd når motorvogner «støyter saman». Det er da straks klart at her foreligger ikke noe sammenstøt mellom motorvogner i vanlig sproglig forstand. Men hva forstår motorvognloven med sammenstøt mellom motorvogner? Den betraktning som ligger bak bestemmelsen i fjerde ledd, som fremtrer som en unntagelsesbestemmelse fra den alminnelige bestemmelse i første ledd om objektivt ansvar, er den at motorvogner i forholdet til hinannen generelt frembyr samme risiko. Det er ikke noen mening at to vogner som - bortsett fra biomstendigheter som vognens vekt, motorkraft m.v. - under bruk frembyr samme fare for hinannen, skal betale hinannens skader uten hensyn til skyld. Nå kan det sies at når to motorvogner kjører etter hinannen, er det bare den forreste som frembyr fare for skade ved stensprut på den etterfølgende vogn. Den etterfølgende kan ikke på samme måte skade den forankjørende. Men den langt største fare for skade ved stensprut oppstår vel ved forbikjøring. Og det synes ikke rimelig å bedømme forholdet forskjellig etter hvorvidt det gjøres skade på en vogn som akkurat i skadeøyeblikket ligger etter den annen eller skaden rammer en forbikjørende. Hva enten man ser på forholdet med henblikk på motorvognlovens regler eller utfra alminnelige erstatningsrettslige regler, jfr. motorvognl. §32, synes ansvarsreglene å burde være de samme i begge tilfelle. Det er den alminnelige fare man må feste seg ved - ikke den spesielle.

Men kan en avgjørelse i tråd med de foran anførte betraktninger forenes med lovens ordlyd? For et bekreftende svar kan følgende anføres:

Det er ikke usedvanlig at et uttrykk som brukes i vanlig daglig tale

Side:357

får en spesiell betydning i juridisk sprogbruk. Uttrykket «når motorvogner støyter saman» synes ikke å ha fått noe skarpt definert innhold i juridisk terminologi, og man må i tvilstilfelle forsøke å finne betydningen av det ved å undersøke hva loven har hatt til hensikt å si med det. Selv om loven i første rekke har tenkt på direkte sammenstøt vogn mot vogn, synes hensikten med vedkommende lovbestemmelse å være å regulere ansvarsforholdet når trafikkenheter som frembyr samme alminnelige faremomenter gjør skade ved innvirkning på hinannen. Herav skulle det kunne utledes at meningen med bestemmelsen i §30 fjerde ledd, er å fastslå at ved kollisjon mellom to eller flere motorvogners fare-sfærer bortfaller det objektive ansvar i henhold til paragrafens første ledd.

Retten har vært sterkt inne på å bygge på dette resonnement, men er dog kommet til at det i for sterk grad gjør vold mot lovens ordlyd. Og å trekke en analogislutning fra unntagelsesbestemmelsen er utillatelig når den strider mot hovedregelen. Det kan for øvrig også innvendes at det er så sin sak å sammenligne stensprut fra bil under omstendigheter som her med kollisjon mellom vogner, all den stund det ved slik stensprut meget lett kan oppstå skade uten skyld på noen av sidene, mens kollisjonsskader meget sjelden vil inntreffe uten at det kan konstateres skyld hos den ene eller begge.

Som det vil fremgå av det foranstående er retten kommet til at det ikke kan antas at fjerde ledd kan finne anvendelse her. Heller ikke kan man si at loven ikke løser det foreliggende spørsmål slik at man kan falle tilbake på de alminnelige erstatningsrettslige regler. Rettens standpunkt blir altså at det er §30 første ledd, som man må bygge på. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Ole Bærøe, kst. lagdommer Gulbrand Jensen og sorenskriver A. B. Steffensen):

- - -

Lagmannsrettens flertall, kst. lagdommer Jensen og sorenskriver Steffensen, skal bemerke:

Man er enig med herredsretten i at den ankende part etter motorvognlovens §30 første ledd, er erstatningspliktig for den skade som H-8586 har forårsaket ved å slynge en sten mot den etterfølgende bil H-2449. Hadde denne vogn stått parkert ved veien og ingen uaktsomhet var vist, ville ansvar for H-8586 utvilsomt følge av §30 første ledd. Når imidlertid også H-2449 var i fart på veien og skaden av den grunn ble så meget større, blir forholdet ikke så enkelt. Man kan ikke falle tilbake på §30 fjerde ledd, idet der ikke foreligger sammenstøt eller noe dermed likeartet eller sammenlignbart forhold. Derimot finnes det grunn til å legge vekt på at årsaken til skaden i dens aktuelle omfang ikke bare er stenspruten, men også at H-2449 ved sin fart - selv om denne var helt lovlig - representerte en «farlig bedrift» i like høy grad som H-8586. Ansvaret for H-8586 kan ikke være begrenset til skaden på frontglasset; for så vidt er man enig med herredsretten. Men H-2449 må være medansvarlig.

Skaden antas altså forårsaket i fellesskap av to «farlige bedrifter». I analogi med det i ikr.tr.l. §25 inneholdte prinsipp om ansvarsfordeling, finner man at ansvaret inklusive skaden på frontglasset, bør fordeles med like beløp på hver av de to vogner og erstatningen som den ankende

Side:358

part vil ha å betale reduseres derfor til det halve beløp kr. 1379. Til støtte for anvendelsen av ikr.tr.l. §25's fordelingsregler i forholdet mellom to farlige bedrifter, hvor ingen skyld kan påvises på noen av sidene, henvises til Stang: Skade voldt av flere (1918) side 340-341 og Øvergaard: Erstatningsrett (2. utg.) side 377-378.

Mindretallet, lagdommer Bærøe, ser således på tvisten i nærværende sak:

Bruken av motorvogn betinger erfaringsmessig en viss, kvalifisert fare for at det derved vil voldes skade på personer og gods i vognens nærhet - innen dens faresfære. Når det gjelder sådan skade har man funnet å måtte gjøre en unntagelse fra erstatningsrettens alminnelige skyldansvarsregel og har pålagt den som er ansvarlig for vognen objektivt erstatningsansvar for skade som bruken volder med mindre skadelidte forsettlig har medvirket til skaden eller vist grov uaktsomhet. Rettsreglene herom finnes nå i motorvognlovens §30, første og annet ledd.

Når to eller flere motorvogner er i bruk innen hinannens faresfære, betinger de gjensidig en viss risiko for at de kan volde skade på hverandre. Skulle man her beholde det objektive ansvar for skaden, måtte man finne frem til en ansvarsfordelingsregel på linje med bestemmelsen i strl. ikrl. §25, og da - i mangel av skyld og skyldgrad - vesentlig bygget på adekvansbetraktninger. Rettsordenen kunne ha gått den vei, men har valgt en annen løsning, som i motorvognlovens §30 fjerde ledd, er uttrykt slik: «Når tvo eller fleire motorvogner støyter saman gjeld ikkje reglane i fyrste og andre leden den skaden vognene gjer kvarandre.» Man har her gått over til det såkalte farekompensasjonsprinsipp.

Den nevnte lovregel i §30 fjerde ledd, har rettspraksis tolket slik at den - sammenholdt med s. l. §32 - må bety at man her skal forlate motorvognlovens spesielle bestemmelser i §30, første og annet ledd, og gå tilbake til de alminnelige erstatningsregler, ikke bare til reglene om erstatningsansvar på grunnlag av subjektiv skyld, men eventuelt også regler om ansvar på objektivt grunnlag hvor skadetilfellet måtte rammes av sådanne. Derfor er da i tilfelle av bilkollisjon uten skyld på noen av sidene ansvaret allikevel lagt på den vogn som måtte ha gitt årsak til kollisjonen gjennom tekniske feil eller svikt ved bremse- eller styreinnretninger i overensstemmelse med objektive ansvarsregler.

Rettspraksis har videre gitt bestemmelsen i motorvognlovens §30, 4. ledd, anvendelse ikke bare på skader som skyldes direkte sammenstøt mellom vognene, men på skader som følge av en truende kollisjonssituasjon, således på vognskade som er oppstått ved en ellers vellykket manøvrering til unngåelse av kollisjonen.

Når jeg har søkt å henføre det foreliggende skadetilfelle under lov og rettspraksis, er jeg kommet til følgende:

Her har foreligget en situasjon hvor bilene har befunnet seg innenfor hinannens faresfære. Jeg antar at man for så vidt må se på forholdet i sin alminnelighet, ikke utelukkende på den fare som betinges av stensprut. Jeg tør anta at en etterfølgende bil uforskyldt kan skade en forankjørende f. eks. på grunn av bremsesvikt når den første avbremses. Situasjonen tilsier fravikelse fra reglene i motorvognlovens §30, første og annet ledd, i overensstemmelse med farekompensasjonsprinsippet.

Stensprut var intet karakteristisk som faretruende moment nettopp

Side:359

ved den bil som her var årsak til skaden, og objektivt ansvar kommer ikke inn ad den vei.

Her foreligger ikke subjektiv skyld på noen av sidene. Vanlige erstatningsrettslige regler skulle da føre til at skaden må bæres av den som er rammet. Jeg kan ikke se at bestemmelsen i motorvognlovens §30 fjerde ledd, utelukker eller taler mot dette resultat, men finner at den snarere taler for det. Riktignok er det ikke skjedd noe sammenstøt mellom vognene direkte, men det foreligger allikevel en sammenstøtlignende situasjon, ikke et umiddelbart men et «middelbart» sammenstøt ved at en gjenstand er slynget fra den ene vogn og har støtt mot den annen.

På grunnlag av farekompensasjonsprinsippet og med støtte i den sammenstøtlignende skadeårsak, må jeg bli stående ved at bestemmelsene i motorvognlovens §30, første og annet ledd ikke gjelder i dette tilfelle og at de alminnelige erstatningsregler som her må bli å anvende i overensstemmelse med regelen i motorvognlovens §30 fjerde ledd, intet ansvar medfører for den skadevoldende motorvogn.

Jeg vil presisere at det i denne sak utelukkende gjelder vognskade. Jeg antar at løsningen ville bli en annen hvis stenen hadde skadet en passasjer i den etterfølgende bil. Etter min mening er resultatet også rimelig. Når to motorvogner begge er i bruk og det av den ene uten skyld voldes skade på den annen, forekommer det meg ikke rimeligere at skaden - selv en ganske beskjeden skade - skal bæres av den førstes ansvarsforsikring enn av den annens kaskoforsikring eventuelt hans selvassuranse. I det hele står det for meg slik at man her er inne på det naturlige område for kaskoforsikring, og den som sløyfer sådan forsikring, må gjøre dette på egen risiko. Han står iallfall ikke hjelpeløs overfor skader av noen betydning.

Jeg voterer etter foranstående for frifinnelse av den ankende part. - - -