Rt-1959-618

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-06-09
Publisert:	Rt-1959-618
Stikkord:	Farskapssak
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 57/1959
Parter:	A v/verge (høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen) mot B (høyesterettsadvokat Chr. Frøstrup).
Forfatter:	Nygaard, Thrap, Schei, Hiorthøy, Holmboe
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §427

Dommer Nygaard: Tysk statsborger C fødte den 11. mai 1950 en gutt som fikk navnet A. Som far til barnet oppga hun B som også er tysk statsborger, men har vært bosatt i Norge siden slutten av desember 1949.

A ved verge reiste i 1954 med hjemmel i tvistemålslovens §427 nedstamningssak mot B ved Vest-Telemark herredsrett. I nedstamningssaken var tatt med krav om bidrag og om fullbyrdelsesdom for den del av bidraget som var forfalt ved domsavsigelsen. Herredsretten avsa dom i saken 21. februar 1955 med slik domsslutning: «B frifinnes både for påstanden om farskap og bidragsplikt til A, født xx.xx.1950.»

A ved verge påanket dommen til Agder lagmannsrett, som ved dom av 15. mai 1956 stadfestet herredsrettens dom. Lagmannsrettens dom ble avsagt under dissens, idet en av dommerne stemte for at A's påstand skulle tas til følge.

A har ved verge påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. I ankeerklæringen er fremholdt at det er feilaktig når

Side:619

lagmannsrettens flertall ikke har funnet bevis ført for at B har hatt samleie med barnemoren slik at farskap kan fastslåes. A, som har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt slik påstand: «1. B kjennes å være far til A. 2. B kjennes å være bidragspliktig overfor A med kr. 50 pr. mnd. fra 11. mai 1950 til 11. oktober 1957 og med kr. 60 pr. mnd. fra 11. oktober 1957. 3. B dømmes til å betale forfalne bidrag pr. 11. mai 1959 med kr. 5590. 4. B dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for alle retter.»

B, som har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom må stadfestes og om at A skal betale saksomkostninger for Høyesterett.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår ellers av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

For Høyesterett er det foretatt blodtypebestemmelser av partene og barnets mor etter ABO-, MN- og Rh-systemene. Det er videre foretatt utvidede blodtypeundersøkelser. Etter disse undersøkelser er det ikke noe i veien for at B kan være far til barnet.

Under sakens behandling for Høyesterett er det også av dr. med. Jan Mohr på Universitetets institutt for genetikk foretatt genetisk-antropologisk undersøkelse av partene og barnets mor. I en fremlagt erklæring av 4. april 1959 uttaler dr. Mohr at undersøkelsen ble vanskeliggjort ved at personene ikke kunne undersøkes av den samme sakkyndige. Det heter om dette i erklæringen: «B oppholdt seg i Norge, mens moren og barnet oppholdt seg i Tyskland. De to sistnevnte ble derfor undersøkt av en tysk sakkyndig, Medizinalrat Dr. med. S. Tittel, Koblentz. Da der ikke foreligger noen standard-fremgangsmåte for genetisk antr. undersøkelser, kan observasjoner tatt av en sakkyndig i regelen ikke uten reservasjoner benyttes av en annen. Særlig vanskelig er det å benytte skjønnsmessige vurderinger foretatt av en annen sakkyndig. Men også når det gjelder målinger reduseres undersøkelsens verdi ved at ikke alle observasjoner i en sak er gjort av en og samme sakkyndige.» Ellers fremhever dr. Mohr at hans bemerkninger om sannsynligheten for B's farskap «er gjort under den forutsetning at det a priori, dvs. ut fra sakens omstendigheter (herunder også blodtype-resultatet) utenom den genetisk-antropologiske undersøkelse, er like sannsynlig at B er faren som at han ikke er det». Det uttales også at man i denne saken har måttet nøye seg med et mindre antall observasjoner enn vanlig, både for så vidt angår avtrykk og mål. Til slutt heter det i erklæringen: «En annen grunn til å vise forsiktighet er at det her dreier seg om 3 personer som alle tilhører en annen befolkning enn den norske hvorfra de normalverdier for mål skriver seg, som er benyttet til sammenligning i den foreliggende sak. - Sammenfattende kan sies at det i den foreliggende sak ikke er mulig, på grunnlag av den genetisk-antropologiske undersøkelse, å si med noen bestemthet om B er faren eller ikke. Resultatene av denne undersøkelse er imidlertid fullt forenelige med at B er faren, og gjør det efter mitt skjønn, under den forutsetning som er nevnt som

Side:620

innledning til konklusjonen, adskillig mere sannsynlig at han er faren enn at han ikke er det. - For ordens skyld vil jeg til slutt understreke at de indisier som blodtypeserumtypene måtte gi, er helt uavhengige av den genetisk-antropologiske undersøkelse, slik at resultatet av sistnevnte og resultatet av blodtype-serumtypene må vurderes som av hverandre helt uavhengig evidens.»

Jeg er kommet til det samme resultat som herredsretten og lagmannsrettens flertall.

For Høyesterett er det ikke fremlagt nye forklaringer fra B eller fra vitner. Jeg finner derfor først å burde behandle det nye materiale som foreligger for Høyesterett.

For så vidt angår de utvidede blodtypebestemmelser, har Rettsmedisinsk Institutt ved prosektor dr. med. Jon Lundevall 21. mai 1959 gitt en tilleggserklæring. Det kan etter disse blodtypebestemmelser beregnes at det er ca. 9 ganger så sannsynlig at B er far til barnet som at en mann av ukjent blodtype er det. Det heter i erklæringen at «i 100 lignende saker vil derfor menn av B's blodtype være den riktige far i 90, mens den ukjente mann er den riktige far i 10 tilfelle». Imidlertid tar dr. Lundevall den reservasjon at forutsetningen for beregningen bl.a. er at «den ukjente mann finnes i en befolkning hvor blodtypefrekvensene er slik som i norsk befolkning». Etter det som foreligger, finner jeg ikke i dette tilfelle å burde tillegge den rent matematiske sannsynlighet for B's farskap noen særlig betydning.

Når det gjelder fremgangsmåten ved de genetisk-antropologiske undersøkelser og deres verdi som bevismiddel i farskaps- og nedstamningssaker, viser jeg til det som er uttalt av førstvoterende i saken A mot B. (L.nr. 55) pådømt av Høyesterett i dag. I den foreliggende sak har dr. Mohr konkludert med at det ikke er mulig å si med noen bestemthet om B er faren eller ikke, men etter dr. Mohrs mening er det «adskillig mere sannsynlig» at B er faren enn at han ikke er det. Jeg finner imidlertid grunn til å fremheve at det i dette tilfelle - som nevnt av dr. Mohr - foreligger særlige forhold som bør føre til at det vises forsiktighet når det gjelder å tillegge undersøkelsen bevisverdi. Jeg peker spesielt på at den samme sakkyndige ikke har kunnet undersøke alle tre personer, at man har måttet nøye seg med et mindre antall observasjoner enn vanlig og at det til sammenligning er brukt normalverdier for mål fra norsk befolkning, mens de tre undersøkte personer ikke er norske.

Under disse omstendigheter finner jeg at de opplysninger som for øvrig foreligger - og da i første rekke forklaringene fra B og barnemoren - må være avgjørende for utfallet i saken. Her er imidlertid forholdet at B har gitt muntlig forklaring for lagmannsretten, som har uttalt at hans forklaring i retten har virket oppriktig og sannferdig. Ganske visst har lagmannsretten ikke også hatt anledning til å høre barnemorens forklaring og få et umiddelbart inntrykk av hennes troverdighet, men dette moment er tatt i betraktning ved den samlede bevisbedømmelse fra lagmannsrettens side. Jeg er blitt stående ved at det ikke for

Side:621

Høyesterett foreligger holdepunkter for å fravike den vurdering av bevisene som lagmannsrettens flertall har foretatt. Når flertallet også har festet seg ved barnemorens taushet og passivitet utover høsten og vinteren 1949, vil jeg dog nevne at jeg ikke legger den samme vekt på dette forhold som flertallet har gjort. Det er flere omstendigheter som kan forklare at barnemoren viste tilbakeholdenhet og ikke opptrådte mer aktivt i dette tidsrom.

Etter dette blir det mitt resultat at det ikke er ført bevis for at B og barnemoren hadde samleie 24. august 1949. Det kan derfor ikke legges til grunn at B er far til barnet.

For Høyesterett er det av B også fremholdt at barnemoren har forklart at hennes siste menstruasjon før fødselen begynte den 19. august 1949. Det er da, hevder han, overmåte lite sannsynlig at et samleie 24. august 1949 - altså 6 dager senere - har vært befruktende. Etter mitt syn på bevisene i saken har det ikke vært nødvendig å drøfte betydningen av dette forhold.

Jeg tilføyer til slutt at herredsretten har gått ut fra at norsk og ikke tysk lov skal legges til grunn for avgjørelsen, idet B er fast bosatt her i landet. Herredsretten har vist til høyesterettsdom i Rt-1953-1132 flg., jfr. nå også Rt-1957-215 flg. Spørsmålet om lovvalget - som for øvrig i denne sak etter mitt resultat ikke får noen betydning for avgjørelsen - kan ikke sees å være reist for lagmannsretten, og det er heller ikke av partene tatt opp under sakens behandling for Høyesterett.

Saken har etter min mening vært meget tvilsom. Idet jeg også tar hensyn til sakens art, finner jeg at det offentlige ikke bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schei, Hiorthøy og Holmboe: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Øystein Bjørtuft):

Tysk statsborger C fødte den 11. mai 1950 et barn som har fått navnet A. Som far til barnet oppga hun B. som er tysk statsborger men har vært bosatt i X siden omkring årsskiftet 1949/50. - - -

Retten skal innledningsvis bemerke at etter Høyesteretts dom i Rt-1953-1132 må det antas på det rene at det er prosessuell adgang til å reise nærværende sak som nedstamningssak og til å ta med kravet om bidrag i nedstamningssaken. Det må videre etter nevnte dom antas at norsk lov skal legges til grunn for avgjørelsen både av farskaps- og bidragsspørsmålet. Det bemerkes at dette må antas å gjelde selv om den utlagte barnefar er tysk statsborger da han er fast bosatt her i landet.

Saksøkerens mor og 4 andre vitner har avgitt forklaring under bevisopptak ved tyske domstoler. Saksøkte har gitt forklaring i rettsmøte under saksforberedelsen og under hovedforhandlingen.

Side:622

C, saksøkerens mor, har forklart at hun har hatt samleier med saksøkte den 29. juni, 6. august og 24. august 1949. To av samleiene fant sted i hennes hjem og et i skogen og hun merket ikke at saksøkte brukte preventive midler under samleiene. Da hennes menstruasjon uteble i slutten av september fortalte hun dette til saksøkte, men han svarte da at han med hundre prosent sikkerhet kunne si at intet var skjedd. Hun har bestemt benektet at hun har hatt noen kjønnslig forbindelse med andre enn saksøkte i det tidsrom som her kan komme på tale som besvangrelsestid.

Saksøkte har forklart at han straks før krigens slutt i 1945 flyktet til Danmark og at han i november 1948 ble sendt tilbake til Tyskland som flyktning og at han da havnet i Freilingen hvor han fikk hjelp og hus men ikke arbeid. Han ble her anmodet om å overta stillingen som dirigent for sangkoret i bygden, og herunder ble han kjent med blant andre C. Hun påtok seg å vaske tøyet for ham og til gjengjeld hjalp saksøkte henne og hennes mor med onnearbeidet på småbruket deres. Han kom på denne måte ofte i C's hjem, men han hverken bodde eller overnattet der. Saksøkte merket at C hadde interesse for ham og det ble en del folkesnakk om dem, men han har bestemt hevdet at han aldri har hatt noe samleie med henne. C nevnte aldri noe for ham om at hennes menstruasjon var uteblitt eller at hun var med barn. Hun kjente til at han skulle reise til Norge og bosette seg der hvor han hadde hustru og barn. Han var således sammen med henne i et selskap straks før avreisen, men hun nevnte ingen ting om sin tilstand.

Under bevisopptaket i Tyskland er avhørt legen og jordmoren som assisterte ved fødselen. De har begge forklart at barnet var fullbåret og jordmoren har oppgitt at lengden var 49 cm og vekten 3100 gram. Begge har forklart at moren oppga saksøkte som far til barnet. Videre er avhørt to menn som saksøkte mente hadde kjennskap til C og hennes vandel og som også muligens selv hadde hatt kjønnslig forbindelse med henne. Begge har benektet å ha hatt samleie med henne og har ellers ikke kunnet gi noen opplysninger av betydning for saken.

Det er foretatt blodtypebestemmelser av partene og saksøkerens mor og etter utfallet av disse kan ikke saksøkte utelukkes fra å være far til saksøkeren.

Det foreligger således ingen opplysninger om saksøktes forhold til C utover deres egne forklaringer, som er helt motstridende når det gjelder spørsmålet om det har vært kjønnslig omgang mellom dem. C har oppgitt å ha hatt samleier med saksøkte den 29. juni og 6. og 24. august 1949 og begge de to siste samleier ligger således innenfor grensene for et normalt svangerskap med fødsel den 11. mai 1950. Saksøkte har imidlertid meget bestemt benektet å ha hatt noe samleie med C til de av henne oppgitte tider eller til noen annen tid. Retten har ingen holdepunkter til bedømmelse av troverdigheten av disse forklaringer. Retten har bare hatt anledning til å høre saksøkte og han har gitt helt overensstemmende forklaringer begge ganger han har forklart seg for retten. Retten finner saken meget tvilsom, men da det ikke finnes noe utenom C's egen forklaring til støtte for hennes påståtte kjønnslige forbindelse med saksøkte, kan retten ikke finne at det er ført tilstrekkelig bevis for at saksøkte har hatt noe samleie med C. Saksøkte må derfor bli å frifinne både for kravet om farskap og bidragsplikt. - - -

Side:623

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Knut Løken, kst. lagdommer Gerh. Klouman og sorenskriver Ludvig Munthe):

- - -

Lagmannsretten finner som herredsretten saken meget tvilsom. Det gjør bevisvurderingen vanskelig at barnet er konsipert i et fremmed land, av fremmede lands borgere og under livsforhold som retten ikke kan ha første hånds kjennskap til. Retten har hatt anledning til å høre den oppgitte barnefars personlige forklaring, men savner sterkt at den ikke selv har kunnet avhøre barnemoren og få et personlig inntrykk av henne.

Avgjørelsen i saken må bero på en vurdering av barnemorens og den oppgitte barnefars egne forklaringer. De forklaringer som ellers er innhentet og de øvrige opplysninger i saken gir ikke avgjort støtte for morens forklaring. Lagmannsretten har fått inntrykk av at motparten er en alvorlig og ansvarsbevisst mann og hans forklaring i retten har virket oppriktig og sannferdig. Han forklarer seg inngående om sitt samvær med familien C og sitt arbeid på deres jordbruk og erkjenner at han herunder flere ganger har vært sammen med C under slike omstendigheter at de lett kunne ha hatt samleie, f. eks. på låven, om de hadde ønsket det, men de har ikke hatt samleie og i ethvert fall har han aldri ønsket det. Han benekter også at C noen gang overfor ham har omtalt sin menstruasjon eller på annen måte gitt uttrykk for at hun mente seg besvangret.

Motparten fremhever meget sterkt at det var mot hele hans innstilling og de bånd som bandt ham til hustru og barn i Norge, og med hustruen opprettholdt han regelmessig brevveksling, å innlate seg i et seksuelt forhold i Tyskland. Ved pinsetider 1949 fikk han også beskjed fra det norske generalkonsulat om at hans innreisetillatelse til Norge var i orden. Etter den tid håpet han til stadighet å kunne reise i den nærmeste fremtid. Utreisetillatelsen fra de tyske og franske myndigheter tok imidlertid uventet lang tid og først tett oppunder jul 1949 fant avreisen sted. Først i februar 1950 fikk motparten gjennom et brev fra en mann som var medlem av sangkoret i Freilingen, vite at C ventet et barn og at hun påsto at motparten var barnefaren. Han skrev straks til C om dette, men har aldri fått noe svar fra henne.

Motparten har ikke i retten gjort forsøk på å nedsette C. Hennes påtrengenhet forklarer han gikk ut på at hun ofte ville ta ham i armen for å gå arm i arm med ham, hva han motsatte seg og at hun til andre skal ha gitt uttrykk for at hun var interessert i og likte ham. Han opplyser at C ikke hadde ord på seg for å være lettsindig. Hun var glad i dans og fest. Motparten kjenner vitnet D hvis navn motparten ikke har oppgitt i saken. Motparten tror at vitnets forklaring om at han bare har hatt forbindelse med C i sin egenskap av kjøpmann, er sannferdig. Om vitnet E's forhold til C vet motparten ikke annet enn hva vitnet selv engang antydet i beruset tilstand.

For en barnemors vedkommende er det vanlig at hun har hatt samleie med den mann hun oppgir som far. C's forklaring om sitt samvær med motparten gir i seg selv ikke holdepunkt for at dette også her ikke skulle være tilfelle. Retten finner imidlertid hennes passivitet utover høsten og forvinteren 1949 påfallende. Selv har hun forklart at hun i slutten av september 1949 under markarbeid gjorde motparten oppmerksom på at hennes menstruasjon var uteblitt, men ellers er det ikke opplyst at hun har gjort

Side:624

noen undersøkelse om svangerskap eller har betrodd seg til noen før hun i slutten av januar 1950 overfor sin mor innrømmet å være besvangret og oppga motparten som barnefar.

C var 29 år da de påståtte samleier skal ha funnet sted. Hun er etter motpartens opplysning et alminnelig utrustet menneske. Retten går også etter motpartens forklaring ut fra at hun som andre i Freilingen, var kjent med at motparten var gift og hadde hustru og barn i Norge og at han ved pinsetider 1949 hadde fått innreisetillatelse i dette land. Denne situasjon ga C all mulig oppfordring til snarest mulig å søke svangerskapet fastslått om hun trodde seg besvangret av motparten og all mulig oppfordring til å forsøke å få farskapet erkjent eller fastslått før motparten forlot landet. Istedenfor en slik opptreden, som man burde kunne vente av henne, har hun etter sin egen forklaring bare en gang i september måned fortalt motparten at menstruasjonen var uteblitt. En slik videre taushet og passivitet for øvrig, både overfor motparten og i forhold til sin familie og lokale myndigheter, kan fremkalle tvil om riktigheten av hennes forklaring både når hun sier at hun fortalte motparten om den uteblevne menstruasjon og når hun forklarer seg om samleier med motparten og benekter samleier med andre. En uriktig oppgivelse av barnefar er ikke utelukket hvis man vil dekke eller ikke vil vedstå seg den rette far.

Ved en samlet vurdering av de foreliggende bevis og rettens inntrykk av bevisene, er lagmannsrettens flertall lagdommer Løken og sorenskriver Munthe etter det foran nevnte i likhet med herredsretten kommet til at det ikke er tilstrekkelig godtgjort at noe samleie har funnet sted til at det kan fastslåes farskap i en nedstamningssak. Da samleie ikke er fastslått vil spørsmålet om bidragsplikt også bortfalle.

Lagmannsrettens mindretall, kst. lagdommer, sorenskriver Klouman, antar at barnemorens forklaring må bli avgjørende for sakens utfall. Han finner ikke forklaringens bevisverdi i så vesentlig grad avsvekket ved den foran omtalte taushet og passivitet fra barnemorens side, at dette kan lede til noe annet resultat.

Han finner således i motsetning til flertallet at en samlet vurdering av sakens bevisligheter må lede til at han anser det bevist at ankemotparten har hatt sådant samleie med barnemoren at han etter naturens orden kan være barnets far.

Mindretallet finner heller ikke i de foreliggende opplysninger noe holdepunkt for at barnemoren har hatt sådant samleie med noen annen i den kritiske tid eller at det i øvrig foreligger omstendigheter som gjør det tvilsomt om ankemotparten er barnets far. - - -

Side:625