Rt-1960-526
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1960-04-02 |
| Publisert: | Rt-1960-526 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 71/1960 |
| Parter: | Statsadvokat Christian Bull, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat C.A. Torstensen). |
| Forfatter: | Rode, Schei, Skau, Bahr, justitiarius Wold |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §407, §42, §57, §40 |
Dommer Rode: I straffesak mot A avsa Ringerike herredsrett - dommerfullmektigen med domsmenn - den 12. oktober 1959 dom med slik domsslutning:
«A dømmes for overtredelse av strl. §407 til en bot av kr. 50 til statskassen, eller hvis boten ikke erlegges, en straff av 3 dagers fengsel.»
Side:527
Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner.
A har anket over dommen. Anken gjelder lovanvendelsen, idet han mener at han på det grunnlag som herredsretten har funnet bevist, skulle ha vært frifunnet på grunn av unnskyldelig rettsvillfarelse. Under hovedforhandlingen for Høyesterett har forsvareren reist spørsmål om hvorvidt den villfarelse som herredsretten har drøftet ikke er en «situasjonsvillfarelse» som går inn under straffelovens §42, ikke en «normvillfarelse» som går inn under straffelovens §57, slik som herredsretten har gått ut fra. Forsvareren har også reist spørsmål om hvorvidt dommen med tilstrekkelig klarhet viser at de subjektive betingelser for domfellelse forelå.
Jeg finner at anken må tas til følge.
Det sies i domsgrunnene: «Det er noe tvilsomt hvor langt ute garnene ble satt, idet tiltalte og vitnene D og E hevder at garnsettingen foregikk 100-150 meter fra land og på så dypt vann at bunnen ikke kunne sees, mens fornærmede B og hans bror C hevder at garnene ble satt på ca. 2 meters dyp og ca. 20-30 meter fra land.» Herredsretten har ikke ansett det nødvendig å ta standpunkt til dette spørsmål, idet den har funnet «at garnene i ethvert fall» - dvs. enten den ene eller den annen forklaring legges til grunn - «ikke har vært satt lenger ute enn at garnfiske var praktisk, dvs. innenfor brådypet, og så langt ut finner retten at grunneierens enerett til garnfiske må antas å gå». Av dommen fremgår det imidlertid ikke hva retten har funnet bevist med hensyn til domfeltes egen forståelse av at han satte garnene «innenfor brådypet». Hva denne side av gjerningsinnholdet angår, gir dommen bare et referat av domfeltes forklaring. Ifølge dette hevdet han å ha satt garnene «100-150 meter fra land og på så dypt vann at bunnen ikke kunne sees» og «at han var sikker på at han var i sin rett når han satte garnene langs mælbakken og på så dypt vann at han ikke kunne se bunnen. Nøyaktig hvor dypt det var der garnene ble satt visste han imidlertid ikke». Da det således ikke kan sees om herredsretten har overveiet og tatt standpunkt til om domfelte har hatt den for forsettet nødvendige bevissthet om at han satte garn «innenfor brådypet», må dommen oppheves.
Det jeg har anført er tilstrekkelig til å begrunne mitt resultat, men jeg vil allikevel tilføye:
Domfelte er medlem av Oslo Stein-, Jord- og Sementarbeideres forenings fiskegruppe. Ifølge domsgrunnene har han gjort gjeldende at fiskegruppen, som har strandrett i Sperillen, derved også hadde ervervet fiskerett for sine medlemmer. Om denne fiskeretts omfang har han ifølge dommen sagt at han har «gått ut fra at også andre enn grunneieren hadde rett til å fiske med garn utenfor grunneierens eiendom», men også at «han var sikker på at han var i sin rett når han satte garnene langs mælbakken og på så dypt vann at han ikke kunne se bunnen». Jeg må anta at herredsretten har funnet det godtgjort at domfelte virkelig
Side:528
handlet ut fra en oppfatning som var i strid med grunneierens enerett, idet det i dommen sies: «Det foreligger således en rettsvillfarelse fra tiltaltes side.» Det retten har uttalt om villfarelsen er imidlertid utilstrekkelig til at det kan sees om det - slik som antatt av herredsretten - dreier seg om en villfarelse med hensyn til rettsstridigheten - straffelovens §57 - eller en villfarelse angående omstendigheter som betinger straffbarbeten - straffelovens §42. Jeg viser til avgjørelser av Høyesterett i Rt-1936-79, 1953 181 og 1956 342, samt av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-1956-63 og 1959 1207.
Jeg stemmer for slik
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Skau, Bahr og justitiarius Wold: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Nils Peder Langvand med domsmenn Alf Karlsen og Egil Fossheim):
Ringerike politikammer har den 4. august 1959 utferdiget slikt forelegg:
«A, født xx.xx.1907, bor Maridalsveien 211, oppg. C, Oslo, forelegges herved for overtredelse av straffelovens §407 - for å ha krenket andens rett ved å fiske, jage, sette fangstredskaper for, fange eller drepe dyr, som ikke er i noens eie, derved at han, sammen med E og D, lørdag den 13. september 1958, uten tillatelse fra grunneieren, B, satte garn for fangst utenfor eiendommen «B », g.nr. 15 b.nr. 1 i Ådal og derved krenket B s fiskerett, en bot av kr. 50 til statskassen, eller hvis boten ikke erlegges, en straff av 3 dagers fengsel.» - - -
Han forklarer at han lørdag den 13. september 1958 sammen med D og E satte ut garn i Sperillen i Ådal. Foranledningen til garnsettingen var at de oppholdt seg på en hytte som eies av Oslo Stein-, Jord- og Sementarbeideres forenings fiskegruppe, og hvis medlem tiltalte er. Tiltalte forklarer at de begynte garnsettingen 100-150 meter fra land utenfor Bs eiendom. Garnene ble satt på skrå utover langs mælbakken. De satte i alt 5 garn hvorpå de rodde tilbake til hytten. Tiltalte satte garnene i den bestemte tro at slikt fiske var tillatt uten særskilt tillatelse. Han mente således at en ved å løse fiskekort ervervet rett til alle former for fiske innenfor rammen av de til enhver tid gjeldende fredningsbestemmelser. Han opplyser at han ikke hadde foretatt undersøkelser for å bringe på det rene om det var rettslig grunnlag for hans mening på dette punkt, men at han bygget sin mening på det kjennskap han mente å ha til så vel fiskeretten i Sperillen som i andre lignende vassdrag. På spørsmål opplyste tiltalte at han ikke kjente til at spørsmålet om fiskeretten i Sperillen hadde vært drøftet i foreningen, hvor tiltalte dessuten var et forholdsvis nytt medlem.
Med hensyn til spørsmålet om fiskeretten opplyste tiltalte videre, at
Side:529
han var sikker på at han var i sin rett når han satte garnene langs mælbakken og på så dypt vann at han ikke kunne se bunnen. Nøyaktig hvor dypt det var der garnene ble satt visste han imidlertid ikke. Han var av den bestemte oppfatning at fiskegruppen som har strandrett til Sperillen, derved også hadde ervervet fiskerett for sine medlemmer. Tiltalte forklarer at han selvfølgelig ikke ville ha satt garnene hvis han var blitt gjort oppmerksom på at B mente at fisket var ulovlig. - - -
Retten skal bemerke:
Retten er på grunnlag av de foreliggende vitneforklaringer om den oppfatning av fiskeretten i Sperillen som synes å ha vært og fremdeles er den alminnelige i Ådal, kommet til at grunneieren må sies å ha enerett til garnfiske utenfor sitt land. Med hensyn til hvor langt denne særrett strekker seg, synes det å være den alminnelige oppfatning at den strekker seg til mælbakken, dvs. så langt ut at brådypet begynner eller så langt ut som garnfiske kan antas å ha noen praktisk betydning. At dette er den alminnelige oppfatning, fremgår av de forklaringer som er avgitt av et flertall av de avhørte vitner fra distriktet. Det fremgår av den forklaring som er avgitt av vitnet Johan Heen, som er styremedlem i Ådal viltlag, at denne utstrekning av retten til garnfiske også er akseptert av viltlaget. Vitnet Thorsen som er formann i Ådal Jeger- og Fiskerforening, stiller seg noe mer tvilende til det prinsipielle spørsmål om grunneierens enerett til fiske, men retten har funnet at også dette vitneprov må tolkes derhen, at et fritt garnfiske for hvem som helst ikke stemmer med den rådende rettsoppfatning i distriktet. Retten er riktig nok oppmerksom på at vitnet Nyhus har forklart som sin oppfatning, at også retten til garnfiske må være fri for enhver som har løst fiskekort. Denne oppfatning står imidlertid så sterkt i strid med de forklaringer som er gitt av de øvrige vitnene, at retten ikke finner å kunne legge vekt på den ved avgjørelsen av hva som må antas å være den rådende oppfatning i distriktet om fiskerettens utstrekning. Retten legger her likeledes vekt på at ordningen med fiskekort uttrykkelig tar sikte på sportsfiske, idet dette er påført kortene. Likeledes fremgår det av det rettsforlik som ble inngått den 5. desember 1958 i saken mellom Ådal Viltlag og ordfører Ole Nilsedalen m. fl. at den påtenkte ordning med fiskekort bare skulle gjelde sportsfiske. På bakgrunn av det forannevnte finner retten at tiltalte uten tillatelse fra grunneieren B , måtte være uberettiget til å sette garn utenfor B s eiendom. Det er noe tvilsomt hvor langt ute garnene ble satt, idet tiltalte og vitnene D og E hevder at garnsettingen foregikk 100-150 meter fra land og på så dypt vann at bunnen ikke kunne sees, mens fornærmede B og hans bror C hevder at garnene ble satt på ca. 2 meters dyp og ca. 20-30 meter fra land. Retten finner det unødvendig å ta standpunkt til dette spørsmål, idet retten legger til grunn at garnene i ethvert fall ikke har vært satt lenger ute enn at garnfiske var praktisk, dvs. innenfor brådypet, og så langt ut finner retten at grunneierens enerett til garnfiske må antas å gå. Hensett til strl. §407 finner retten etter dette at de objektive betingelser for straffellelse foreligger, idet det ansees bevist at tiltalte har krenket Bs rett ved å sette fangstredskaper bestemt til fiske, på et sted hvor B hadde enerett til slikt fiske, og uten at hans tillatelse var innhentet.
Side:530
Med hensyn til de subjektive betingelser for straff etter denne bestemmelse, kreves forsett til fellelse. Dette fremgår av strl. §40 første ledd, jfr. med strl. §407. I det foreliggende tilfelle er det klart at tiltaltes forsett omfatter selve garnsettingen, samt at denne foregikk utenfor en eiendom som ikke tilhørte fiskegruppen. Tiltalte har imidlertid forklart at han trodde at han hadde rett til sådant fiske, og at han ikke ville ha satt garnene hvis han var blitt oppmerksom på at det var uberettiget. Det foreligger således en rettsvillfarelse fra tiltaltes side. Etter strl. §57 kan en slik villfarelse medføre frifinnelse. Betingelsen herfor er imidlertid etter rettspraksis at villfarelsen må være unnskyldelig, uaktsomhet med hensyn til rettsnormen er således nok til fellelse selv etter straffebud som krever forsett med hensyn til det faktiske gjerningsinnhold. Etter den foreliggende praksis er det på det rene at det skal særlige omstendigheter til for at en rettsvillfarelse skal ansees som unnskyldelig således at frifinnelse må bli følgen. Det avgjørende må bli en helhetsvurdering av de således foreliggende unnskyldelige momenter. I det foreliggende tilfelle har tiltalte gått ut fra at også andre enn grunneieren hadde rett til å fiske med garn utenfor grunneierens eiendom. Denne sin oppfatning bygger tiltalte på at han ikke hadde hørt noe om at dette var en særrett for grunneieren, samt på det kjennskap han mente å ha til fiskeretten i andre vassdrag. Han foretok imidlertid ingen undersøkelse ved forespørsler til folk på stedet. At han ikke var særlig godt kjent på stedet, kan ikke her bevirke at villfarelsen blir mer unnskyldelig enn den ellers ville ha vært, idet tiltalte nettopp oppholdt seg i Ådalen med det formål å fiske. Han hadde derfor grunn til spesielt å undersøke hvor langt han kunne gå uten å komme i konflikt med grunneierens enerett til fiske. Heller ikke kan tiltalte høres med at hans villfarelse er unnskyldelig som en følge av at grensene for grunneierens fiskerett er særlig tvilsomme, når en ser hen til den rådende oppfatning blant folk i Ådal. Det er således ikke fremkommet noe som kunne tyde på at det har gjort seg gjeldende begrunnet tvil mellom folk på stedet om grunneierens enerett til garnfiske utenfor sin egen eiendom.
Etter en samlet vurdering er retten blitt stående ved at tiltaltes rettsvillfarelse ikke kan ansees som unnskyldelig i den mening rettspraksis har lagt til grunn ved tolkningen av strl. §57. - - -
Side:531