Rt-1960-553

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1960-04-08
Publisert:	Rt-1960-553
Stikkord:	Statens erstatningsansvar
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 73/1960
Parter:	Staten ved Forsvarsdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker ved høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nilsen) mot Erling Urdal (overrettssakfører Olav Bryge - til prøve).
Forfatter:	Heiberg, Skau, Schei, Rode, Holmboe
Lovhenvisninger:	Lov om uføretrygd for militærpersoner (1953)

Dommer Heiberg: Denne sak gjelder krav om erstatning for skade som Erling Urdal pådro seg 16. november 1948 ved en rideulykke under militærtjeneste på Evjemoen.

Setesdal herredsrett - sorenskriveren - avsa 14. mai 1955 dom med domsslutning:

«1. Den norske stat ved Det kgl. Forsvarsdepartement dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynning å betale til Erling Urdal 39 500 kroner.

2. Erstatning for sakskostnad tilkjennes ikke.

3. Høgsterettsadvokat Jens Hauglands tilkommende hos det offentlige som beskikket sakfører for Urdal ansettes til 760 kroner.»

Etter anke fra staten og motanke fra Urdal avsa Agder lagmannsrett, som var satt med to domsmenn med særlig kyndighet i ridning - 20. desember 1957 dom med domsslutning:

Side:554

«Staten ved Forsvarsdepartementet dømmes til innen 2 uker fra forkynningen av denne dom å betale til Erling Urdal 36 000 kroner med 4 prosent årlig rente fra 20. desember 1957.

Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Staten har påanket dommen til Høyesterett og har nedlagt påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger for Høyesterett.

Urdal - som har hatt fri sakførsel for alle retter - har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes.

Som sakkyndige for Høyesterett med særlig kjennskap til ridning og rideundervisning er oppnevnt ryttersjef ved Oslo politi, politibetjent Torbjørn Opsetmyren og major Sverre Nordlie ved Hærens skole og øvingsavdeling i hestetjeneste. De har avgitt skriftlige erklæringer og har også møtt under ankeforhandlingen. Det er holdt bevisopptak ved Kristiansand og Oslo byretter og Nedenes herredsrett hvor Urdal og 5 vitner er avhørt. Av vitnene er 1 nytt for Høyesterett. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter, blant dem den dagjeldende rideinstruks for hæren, 4 dagsedler for Bergrekruttbatteriets rideøvelser i tiden 25. oktober-15. november 1948, samt enkelte opplysninger om andre militære rideulykker.

Om sakens gjenstand og partenes anførsler viser jeg til de avsagte dommer. Det er for Høyesterett enighet mellom partene om å godta lagmannsrettens utmåling av erstatningen, dersom Høyesterett finner at vilkårene for erstatningsplikt foreligger.

Jeg er kommet til et annet resultat enn herredsretten og lagmannsretten. Jeg er enig med disse i at vilkårene for ansvar på grunnlag av subjektiv skyld ikke er til stede. Jeg tiltrer for så vidt lagmannsrettens bevisbedømmelse og vurdering og bygger på at uhellet fant sted under vanlig øvelsesridning, og under forhold som det ikke er noe å bebreide rideinstruktøren for. I motsetning til de tidligere instanser finner jeg imidlertid at heller ikke vilkårene for at staten kan bli ansvarlig uten skyld er til stede. Om dette skal jeg bemerke:

De sakkyndige er forelagt spørsmål om hvordan rideinstruksjonen på Evjemoen ble drevet, og om risikoen ved øvelsesridning under de der rådende forhold, sammenlignet med hva mennesker vanligvis utsettes for i det daglige liv.

Politibetjent Opsetmyren uttaler i sin erklæring at enhver rideinstruktør på forhånd må regne med at noen vil falle av hesten, men han er ikke enig i at slike fall er eller behøver å være særlig hyppige. Han fremhever de særlige gunstige forhold for undervisningen som de foresatte måtte ha lov å regne med både ved målsettingen og progresjonen under den praktiske undervisning: Hestene var små - fjordinger -, undervisningen kunne drives innendørs hvor også faren for å slå seg ved fall i sagflisen er mindre enn ute, og elevene var gutter i sin beste alder, presumptivt friske og i god form. Videre uttales i erklæringen: «Instruktøren har hatt en uvanlig stor volte å arbeide med.

Side:555

Mer enn 10 elever i volten vil etter min mening hindre instruktøren i å rettlede hver enkelt rytter. Jeg har vært noe i tvil om hvorvidt det kan tillegges et ekstra faremoment, men er kommet til at det ikke behøver å bety det. Som tidligere nevnt har jeg aldri hatt noe uhell av betydning under øvelsesridning. Den tanke at slik ridning skulle være særlig risikobetonet er meg helt fremmed. Jeg setter ikke risikoen ved ridning under kyndig ledelse større enn ved lek og idrett.»

Opsetmyren former sin konklusjon slik: «Rideundervisningen på Evjemoen i 1948 - både generelt og i det spesielle tilfelle - er drevet på en fullt forsvarlig måte. Alvorlige skader under slik undervisning skyldes særlig uheldige omstendigheter.»

Major Nordlie anfører i sin erklæring bl.a.: «Når det oppgis at antallet i ridevolten har vært over 30, må det sies at dette tall er betraktelig større enn en vanligvis regner med. Av hensyn til undervisningen regnes ca. 15 elever som hensiktsmessig, men i ridehus kan en ikke regne med at faremomentet økes i særlig grad ved et større antall. Følgen av økningen vil særlig være at det setter større krav til instruktøren, og at det kan være vanskelig å gjennomføre de samme øvelser like effektivt.»

Om det generelle risikomoment ved ridning heter det i erklæringen: «Ved vanlig militær opplæring med norske hester anses risikoen for ulykker med varig mén for å være ubetydelig. Dette gjelder særlig når utdannelsen kan foregå i ridehus. Risikoen under balanseridning uten bøyler er etter min erfaring langt mindre enn ved ridning med bøyler. Riktignok hender det at elevene faller, eller som oftest glir ned fra hesten under f. eks. «saksing», men følgen av dette er som oftest bare småskader. Det største risikomoment er muligheten for spark fra hesten, ens egen, eller fra andres.»

Major Nordlie former følgende konklusjoner på de forelagte hovedspørsmål:

«Mitt inntrykk er at rideundervisningen på Evjemoen har foregått under særdeles gunstige omstendigheter, både når det gjelder ridehusforhold og hestemateriell. Opplegget for øvelsene (dagseddel) anses riktig og fullt forsvarlig under de rådende forhold. Om selve gjennomføringen er uttalelsene så motstridende, at jeg ikke har grunnlag for sikker vurdering.»

«Som nevnt mangler jeg sammenlikningstabeller for å kunne gi uttrykk i tall om risikomomentet ved å delta i rideutdannelsen på Evjemoen. - Fra min egen erfaring - - - kan jeg med sikkerhet uttale at risikoen er vesentlig større ved de fleste andre militære disipliner. Her kan nevnes sprengningsøvelser, skytning, håndgranatkasting, sjåførutdannelse m. fl. - Det samme kan også sies angående en rekke idrettsgrener, som ikke bare er typiske militærøvelser, f. eks. fotballsparking, skirenn, terrengløp.»

Om hyppigheten av fall under opplæring i balanseridning og risikoen ved slike fall tilføyer Nordlie: «Etter min erfaring må uttrykket 'de falt som fluer' ses som et uttrykk for betydelig

Side:556

overdrivelse. Som nevnt av meg tidligere er det ikke uvanlig at elevene glir eller faller ned av hesten under gymnastiske øvelser, og en kan som regel regne med at omtrent alle elever tar bakken en eller flere ganger under opplæringen. Disse 'fall' regnes som svært ufarlige, og jeg kjenner ikke noe tilfelle med varig mén som resultat.»

De sakkyndige er av Urdals prosessfullmektig bl.a. forelagt disse tilleggsspørsmål:

«1. Antas øvelsen 'saksing' å være en mere eller mindre vanskelig og/eller krevende øvelse. Dette når en tar omsyn til

a) at det gjelder en mann med høyde 1,87 og hengslete'.

b) At denne mann bare har deltatt i rideundervisning et par ganger før uhellet skjedde 16. november 1948.

c) At saksinga foregikk mens hesten var i fart.

2. Som nevnt under post 1 forutsettes at fallet fra hesten skjedde under saksing og slik at Urdal falt baklengs i fartsretninga og kom ned på nakke og rygg. - Jeg ville sette pris på uttale fra de sakkyndige om faregraden av et slikt fall kontra fall hvor en har mere eller mindre sjanse til å ta seg fore, - - -.»

På disse tilleggsspørsmål har Opsetmyren svart:

«1. Øvelsen saksing' er etter min mening hverken særlig vanskelig eller krevende, enten den utføres under holdt eller med hesten i bevegelse. - Rytteren var i det foreliggende tilfelle kjent stridende A. - Rytterens alder, førhetsgrad og fysiske form skulle således betinge øvelsens utførelse. - Saksing forutsetter ingen teknisk ferdighet i ridning, og er like lett eller vanskelig å lære den første som den siste ridetime.

2. Fall under saksing (forutsatt at fallet ikke skjer i den aller første fase av øvelsen) vil vanligvis medføre at rytteren kommer ned på ryggen og/eller nakken. Ved fall på grunn av manglende balanse vil rytteren derimot oftest falle på siden. Hvis hesten styrter eller regelrett kaster rytteren, vil fallet som reget skje framstups. Oppstillingen er rent generell. En kan ikke på forhånd forutsi hvordan fallet ender, enten fallet skyldes det ene eller andre. - Hvilke fall som er mest risikobetonet, er vel et medisinsk spørsmål.»

Under den muntlige avhøring i Høyesterett har Opsetmyren tilføyet at rytterens følelse av sikkerhet øker med øvelsen - for så vidt spiller det en viss rolle for utførelsen av saksingen hvor mange ridetimer han har hatt.

Nordlies svar lyder:

«1. Saksing anses ikke som noen særlig vanskelig eller krevende øvelse i alminnelighet, og de fleste nybegynnere vil som oftest kunne utføre øvelsen etter noen få forsøk. Enkelte har vanskelig for å få saksingen til, som oftest fordi de er engstelige og derfor ikke tør slippe seg til. Kroppsbygningen kan også spille inn. Jeg anser det nødvendig å øve inn saksingen mens hesten står stille, for senere å gå over til å utføre

Side:557

øvelsen i skritt. - Å forlange at nybegynnere skal utføre saksingen i trav vil jeg betegne som uforsvarlig, og jeg har aldri sett at det er blitt gjort.

2. Faregraden ved fall under saksing anses ikke større enn ved andre fall under balanseøvelser så lenge det foregår på stedet eller i skritt.»

Regjeringsadvokaten har rettet følgende tilleggsspørsmål til de sakkyndige:

«1. Ansees det forsvarlig å la rekruttene foreta saksing under skritt-gang eller mens hesten står stille under de ellers rådende forhold?

2. Er det noen vesentlig forskjell på risikoen ved fall som skjer under saksing og andre fall under balanseridning?»

Til dette har Opsetmyren svart:

«1. Spørsmålet besvares med et ubetinget Ja.

2. Etter min mening er det ikke noen vesentlig forskjell på risikoen ved fall som skjer under saksing og andre fall under balanseridning. Men muligheten for å skade ryggen er antagelig større ved de førstnevnte fall, jfr. svar på spørsmål 2 fra motpartens prosessfullmektig.»

Nordlie har svart på de samme spørsmål:

«1. Ja, jeg anser det fullt forsvarlig å øve saksing på stedet og i skritt under de rådende forhold.

2. Nei, jeg anser risikoen på samme måte ved saksing og andre balanseøvelser.»

Det er fremlagt en oppgave fra Rikstrygdeverket over skadesaker anmeldt i Militær uføretrygd i forbindelse med skade under hestetjeneste. Oppgaven, som gjelder ulykker i årene 1953-1959 med minst 15 pst. invaliditet etter 1 år, omfatter i alt 9 tilfelle. Ingen av disse er imidlertid inntruffet under forhold, beslektet med dem som foreligger i denne sak.

Etter det som foreligger opplyst i saken, sammenholdt med de sakkyndiges uttalelser som jeg finner å måtte bygge på, kan jeg ikke se at det er grunnlag for å fastslå at den ulykke Urdal har vært utsatt for, skyldes særlige faremomenter ved rideøvelsene av en slik art at de kan begrunne et objektivt ansvar for staten. Jeg må legge til grunn at den øvelse - «saksing» - som ulykken skjedde under, ikke var spesielt vanskelig eller farlig. Og selv om jeg med lagmannsretten må gå ut fra at fall av hesten ofte finner sted under øvelsene, må jeg etter de sakkyndiges uttalelser legge til grunn at slike fall regelmessig er ufarlige. I likhet med lagmannsrettens flertall legger jeg heller ingen vekt på at antallet av hesten var større enn vanlig.

Da Urdal har fått medhold i de tidligere instanser, antar jeg at saksomkostninger bør oppheves.

Jeg stemmer for denne

dom:

Staten frifinnes

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:558

Dommer Skau: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schei, Rode og Holmboe: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver G. A. Løvland):

Erling Urdal, som er født xx.xx.1926, tjenstgjorde fra 1. juli 1948 som rekrutt ved Bergartilleribataljon nr. 1 på Evjemoen i Evje.

Under rideøvelse den 16. november 1948 falt han av hesten og fikk et sår i kneet, som imidlertid straks grodde til, og dessuten en skade i ryggen som han anfører at han fremdeles er plaget av. - - -

Saksøkeren begrunner sin påstand med at skaden er forårsaket ved uaktsomt forhold fra rideinstruktørens side, men at staten i et sådant tilfelle dessuten har objektivt ansvar.

I sin partsforklaring har Urdal opplyst at han etter den første fellesutdannelse på Evjemoen, ble plasert i sjåførtroppen. De rekrutter som hørte til denne skulle også ha litt rideundervisning, men den 16. november var det ikke blitt mer enn den 4. time for saksøkeren i ridning. Han hadde vært fraværende 1 time, muligens flere, på grunn av beordring til annet arbeid.

De brukte ikke sal så lenge saksøkeren var med. I første time, forklarer han, at undervisningen besto i balanseøvelser. I annen time det samme, samt å sitte forlengs og baklengs mens hesten var i bevegelse. I tredje time skulle de dessuten stå på hesten mens denne var i bevegelse og i fjerde time ble gjennomgått de samme øvelser samt muligens hinderridning.

Undervisningen foregikk i ridehuset hvor det var bra med sagflis på marken.

Med hensyn til selve fallet forklarer saksøkeren at de skulle veksle mellom å sitte forlengs og baklengs på hesten. Det gikk sakte en stund (skritt eller «dilt»), men så syntes instruktøren at hestene sneiet av for meget i hjørnene i ridehuset. Han ropte ut og slo med ridepisken slik at hestene ble oppjaget og gikk over i raskere takt, og det var da fallet skjedde. Det var flere andre som falt av samtidig. Saksøkeren mener at det var ca. 40 hester i ridehuset, og dette var også egnet til å skape nervøsitet både hos hester og mannskap, og det var ingen tête-rytter som benyttet tøylene og regulerte farten. - - -

Saksøkte begrunner sin påstand slik:

De omhandlede rideøvelser var helt regulære og normale og det foreligger ikke uaktsomhet fra ledelsens side i forbindelse med hendelsen 16. november 1948. Ridning uten sal og stigbøyler er en vanlig øvelse, og likeså er det vanlig at begynnere faller av hesten en gang imellom. I ridehuset var det gunstigere for dem som falt av hesten enn ute i terrenget. Den tjenstgjørende instruktør var særlig erfaren og dyktig. - - -

Retten skal bemerke: - - -

2. Uaktsomhet.

Når det så videre spørres om hvorvidt nevnte fall er forårsaket ved uaktsomt forhold fra rideinstruktørens side, må retten først bemerke at de foreliggende opplysninger er noe mangelfulle.

Det er avhørt 3 troppskamerater av saksøkeren, men ingen av disse husker å ha sett fallet. De er imidlertid enige om at øvelsene ble drevet hårdt og syntes det kunne virke farlig. Særlig virket det uhyggelig at hestene kom like etter hinannen, så rekruttene var redde for å bli trampet

Side:559

på om de falt av. Det var mange som falt av under øvelsene, men vitnene husker ikke andre skadetilfelle enn Urdals, iallfall ikke av alvorligere art. Vitnene synes særlig å ha festet seg ved hinderridning som noe av det verste.

Rideinstruktøren, daværende fenrik Einar Tidemand Johannessen, har forklart seg ved bevisopptak i Oslo, men husket ikke tilfellet med Urdal. Han er heller ikke gjort oppmerksom på at sistnevnte tilhørte sjåførtroppen og forklaringen omhandler de øvrige rekrutter, og har derfor mindre interesse enn den kunne hatt.

Partsrepresentanten nåværende oberstløytnant W. E. Danielsen, som også var sjef for rekruttavdelingen i 1948, har opplyst at etter dagsedlene kom ikke rideundervisningen for sjåførtroppen i gang før 25. oktober og etter de samme sedler skulle det være 10. ridetime den 16. november. Han nevner for øvrig at han regner vedkommende instruktør for meget dyktig. Han har selv utdannet ham, så han kjenner ham godt. Som sjef for rekruttavdelingen inspiserte han ofte ridningen og fant ikke grunn til å kritisere instruktørens arbeid. Han mener at det ikke var så meget som ca. 40 hester i ridehuset på en gang, idet mange mannskaper kunne være fraværende i spesielle beordringer.

Undervisningen foregikk etter hans mening i samsvar med programmet og på forsvarlig måte.

Retten finner det forståelig at det ikke er lett så lang tid etterpå å skaffe nøyaktige opplysninger om det passerte. Den gang var det vel heller ingen som tenkte at fallet skulle få så langvarige følger.

Med hensyn til arten av de øvelser som ble drevet, har ikke retten grunn til å tro annet enn at disse var de vanlige for nybegynnere og i samsvar med øvelsesprogram og dagsedler. Det er allikevel forståelig at uøvede mannskaper kunne synes det var hårdføre øvelser og gruet for å falle av, særlig når det kom en rad med hester etter i volten.

Den omstendighet at mange rekrutter falt av hesten anser imidlertid ikke retten for å være bevis for at øvelsene ble drevet for voldsomt. Det er det vanlige at den som vil lære å ride, faller av hesten av og til, som oftest går det godt, men det hender at det inntreffer skadevirkning.

Det som retten har vært i noen tvil om i forbindelse med disse øvelser er om progresjonen kan ha vært for rask, når en tar i betraktning at mannskapene ofte var hindret fra å delta slik at timetallet for den enkelte ble redusert. Det foreligger imidlertid ikke nok materiale til å kunne gjøre seg opp tilstrekkelig begrunnet mening om dette forhold.

Retten er blitt stående ved at saksøkeren ikke har ført bevis for at det fra befalets side er utvist uaktsomhet, som kan bevirke ansvar for staten.

Dette gjelder både om en ser på øvelsene under ett eller bare på den spesielle ridning som saksøkeren mener foregikk da han falt. Saksøkte vil derfor ikke bli dømt på dette grunnlag.

3. Objektivt ansvar.

Som anført av saksøkeren har det i den senere tid i rettslivet foregått en forholdsvis rask utvikling på dette område. Det standpunkt domstolene hittil er kommet til antas å fremgå av høyesterettsdom i Rt-1948-719, hvor Høyesterett enstemmig har sluttet seg til professor Kristen Andersens oppfatning som er resymert slik: «Skadesituasjonene må ikke ha karakteren av sporadiske, innbyrdes uavhengige enkeltfenomener, men må fremtre som erfaringsmessig uunngåelige konsekvenser av en stadig virksomhet

Side:560

eller innretning. Ansvaret må forutsette et stadig og særpreget risikomoment, som særkjennes ved at det ut fra en statistisk bestemt påregnelighetsbetraktning fra tid til annen uunngåelig fører nærmere bestemte ulykker med seg.»

Kristen Andersen har for øvrig senere behandlet disse spørsmål i sin bok «Norsk Erstatningsrett i Hovedtrekk», §5, 4, c.

Anvender en ovennevnte synspunkt på militærøvelsene vil en finne, at det foreligger en stadig virksomhet som erfaringsmessig medfører som uunngåelig konsekvens en del skadetilfelle der ikke kan betraktes som sporadiske, innbyrdes uavhengige enkeltfenomener. Det er et særpreget risikomoment og det kan ad statistisk vei påvises at skader vil inntreffe.

Den omstendighet at vi i 1953 fikk loven om uføretrygd for militærpersoner bekrefter ytterligere dette og i Ot. prp. nr. 67/1952 heter det: «Militærlivet innebærer en viss fare og erfaringen viser at selv i fredstid oppstår det hvert år skadetilfelle. Ved opphopning av mennesker på et begrenset område, og ved behandling av eksplosive gjenstander vet en, at der kan oppstå ulykker.»

Selv om en bare vil holde seg til rideøvelsene, som nærværende sak gjelder, kan retten ikke komme til annet resultat enn at de samme synspunkter kan anvendes her.

Det er på det rene og erkjent av saksøkte, at alle som skal lære å ride, faller av hesten en gang imellom. Dette kan for øvrig også inntreffe med øvede ryttere. Nå er det antagelig ikke ofte at et slikt fall medfører større skade, men det ligger i forholdets natur at en del skadetilfelle må det bli. Det er heller ikke bare ved fall at skader kan oppstå, men også ved spark eller tråkk av hest og på andre måter. Den omstendighet at undervisningen foregår med hele avdelinger medfører også øket risiko, idet ledelsen under slike forhold ikke så lett kan ha den enkelte under kontroll, som hvor det bare er noen få der undervises, og det også må påregnes at hestemateriellet blir mer ujevnt.

Retten antar derfor at en må si at militærridningen medfører et særpreget risikomoment i tillegg til de øvrige på en ekserserplass.

I den før nevnte odelstingsproposisjon nr. 67/1952 heter det: «Det er vel ikke tvilsomt at det er en øket risiko for skade ved å tjenstgjøre som militær. Skal den enkelte som rammes av skaden bære hele tapet, eller skal staten - det vil si samtlige borgere - være med på å dekke tapet? Det må være klart at en her må stå sammen.»

Det kan sies at dette er anført av lovkommisjon og departement som begrunnelse for ny lov som skulle ordne forholdet. Men lovforslaget er enstemmig vedtatt og det anførte sitat må en regne som uttrykk for samfunnsoppfatningen, også før loven.

Det samme syn er for øvrig gjort gjeldende i dr. Øvergaards bok Norsk Erstatningsrett (2. utg. side 225). Han nevner at et ansvar etter noenlunde den samme tanke som ligger til grunn for havari-gross reglene kunne være på sin plass. Skader bør bæres av alle dem til hvis fordel den farevoldende handling utføres, og det er i siste instans staten som representerer alle borgere.

Nærværende rett mener at den omstendighet at det i 1953 ble vedtatt lov om uføretrygd for militære, ikke kan fortolkes derhen, at tidligere hadde ikke staten objektivt ansvar. Det var imidlertid ikke klarhet over forholdet

Side:561

og det var behov for regulerende bestemmelser. Det kan i denne forbindelse nevnes at professor Kristen Andersen har gitt uttrykk for, at på grunn av den begrensning som var foreslått for ytelsene, ville de som kom til skade etterat loven trådte i kraft, få en mindre gunstig erstatningsrettslig posisjon enn de hadde før.

Saksøkte har ikke gjort gjeldende særlige forhold, som skulle bevirke at staten kom i en annen stilling enn en annen saksøkt, og retten har heller ikke funnet slike omstendigheter.

En nevner til slutt at en ikke i dette tilfelle kan si at saksøkeren har «identifisert sig med den farlige virksomhet» (i analogi med høyesterettsdom i Rt-1949-688). Han var etter loven tvunget til å delta i militærøvelsene. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Reidar Borge, kst. ekstraordinær dommer G. J. Løvland, sorenskriver Jakob Bleskestad med ridekyndige domsmenn Ole P. Moe jr. og Leif A. Sørensen):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Når det gjelder ansvarsgrunnlaget, er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten og en kan i vesentlige deler tiltre dens begrunnelse med følgende merknader:

Lagmannsretten finner ikke tilstrekkelige holdepunkter for å anta at uhellet fant sted under slike omstendigheter som hevdet av Urdal. Her står Urdals og fenrik Tidemand-Johannessens forklaringer mot hverandre. Det er etter lagmannsrettens mening ingen grunn til å anta at ikke Urdal forklarer seg subjektivt sant, men på den annen side finner en at Tidemand-Johannessens forklaring er den mest sannsynlige. Tidemand-Johannessen har forklart at han ikke ville ha gitt ordre til en så vanskelig øvelse som «saksing» hvis hestene var i bevegelse, og i ethvert fall ikke uten sal som påstått av Urdal. Den dokumenterte dagseddel for 16. november 1948 tyder for øvrig på at det var sal på hestene nevnte dag, for det skulle foretas ridning uten bøyler og da har man sal. Noen grunn til å anta at Tidemand-Johannessen har slått hesten slik som påstått av Urdal foreligger heller ikke, dette så meget mer som lagmannsretten antar at Tidemand-Johannessen ikke hadde svepe, men bare pisk under instruksjonen. At han hadde pisk, var etter lagmannsrettens mening helt naturlig, idet en finner at den utgjør en del av hans vanlige utstyr som rideinstruktør.

Under disse omstendigheter - og i betraktning av at Urdal har bevisbyrden for utvist uaktsomhet fra Tidemand-Johannessens side - må lagmannsretten bygge på at uhellet fant sted under vanlig øvelsesridning, og under forhold som det ikke er noe å bebreide rideinstruktøren for.

Når det gjelder spørsmålet om ansvar på objektivt grunnlag, ser lagmannsretten det på samme måte som herredsretten slik at øvelsesridningen - selv under de i og for seg gode forhold i ridehuset - frembyr et ekstraordinært og særpreget faremoment. En finner i denne forbindelse grunn til å understreke det rent pliktmessige, ikke bare til å delta i selve ridningen, men også til å prøve på å utføre de forskjellige øvelser. Dette må gjelde uten hensyn til om det dreier seg om kommando eller bare tilsigelse for øvelsenes vedkommende. Videre peker en på at det her gjelder gutter som for den alt vesentlige dels vedkommende er helt uvante med

Side:562

hester, og som skulle begynne å ride etter ganske kort stalltjeneste og undervisning i hesteteori. De var rene nybegynnere.

En tillegger det også betydning ved bedømmelsen av faremomentet at rekruttene - således også Urdal - på grunn av annen tjeneste ikke får anledning til å følge rideundervisningen kontinuerlig. Det kan da for slike rekrutters vedkommende lett bli for sterk progresjon i øvelsene, og dette særlig når man har med en drivende instruktør å gjøre, hvilket lagmannsretten mener var tilfelle her. Faremomentet blir under disse omstendigheter større uten at man av den grunn vil legge rideinstruktøren eller andre av militærvesenets folk noen uaktsomhet til last.

En peker videre på de hyppige fall som finner sted, de faller «som fluer». Urdal har også forklart at han hadde falt av hesten allerede et par ganger samme dag før uhellet fant sted. Selv om det stort sett går godt, kan lagmannsretten ikke karakterisere et uhell som inntreffer under slike omstendigheter som «et sporadisk enkeltfenomen». Det må for øvrig være tilstrekkelig at det oppstår skader som følge av fallene. Det kan ikke settes som vilkår at ridningen - sett i relasjon til den foreliggende sak - skal medføre særlig fare for spesielt ryggskader slik som hevdet av den ankende part.

Det har innen lagmannsretten vært meningsforskjell om hvilken betydning en skal tillegge den omstendighet at rideundervisningen foregikk med så mange som opptil 30-40 hester på en gang. Lagdommer Borge og sorenskriver Bleskestad er her enig i herredsrettens vurdering, mens lagmannsrettens flertall ser det slik at forholdet ikke medfører noe øket faremoment. - - -