Rt-1949-688

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1949-09-08
Publisert:	Rt-1949-688
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	L.nr. 137/1949
Parter:	1. A, 2. B, 3. C, 4. D, 5. E og 6. F (høyesterettsadvokat Chr. Voss) mot Sør-Odal Sykehus (overrettssakfører T. E. Christensen - til prøve).
Forfatter:	Schjelderup, Holmboe, Gaarder, Mindretall: Schjelderup, Stang
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §21, Lov om vaksinasjon mot tuberkulose (1947)

Dommer Fougner: I begynnelsen av oktober 1943 ble forskjellige innenfor den kvinnelige betjening ved Sør-Odal Sykehus angrepet av tuberkulose. Seks av betjeningen, nemlig Solveig Dammen, Herborg Ellefsrud, Ella Moen, Ruth Fagerli, Anbjørg Braserud og Ragnhild Høiby Gunnerud fant at sykehuset måtte være ansvarlig for at de ble smittet, og anla derfor sak mot sykehuset ved Vinger og Odal herredsrett med påstand om at det ble å tilkjenne dem erstatning hos sykehuset med nærmere, for hver enkelt av dem anførte beløp, tillagt renter og omkostninger. Etter begjæring av saksøkte ble retten i medhold av domstollovens §21 tredje ledd, satt med tre juridiske dommere. Og ved herredsrettens dom av 17. april 1948 ble Sør-Odal Sykehus frifunnet under opphevelse av sakens omkostninger.

For dette resultat stemte rettens flertall, to av de tre dommere. Den tredje dommer var enig med flertallet for så vidt angår de av saksøkerne Herborg Ellefsrud, Anbjørg Braserud og Ragnhild Høiby Gunnerud fremsatte krav. Derimot kom denne dommer til et motsatt resultat for så vidt angår saksøkerne Solveig Dammen, Ella Moen og Ruth Fagerli, idet han stemte for at det tilkjentes disse tre saksøkere visse skjønnsmessig ansatte erstatningsbeløp.

Samtlige saksøkere har erklært anke mot dommen, og Høyesteretts Kjæremålsutvalg har till att at anken bringes direkte inn for Høyesterett. Som ankegrunner påberopes i det vesentlige de samme omstendigheter som er gjort gjeldende fra de ankende parters side allerede for herredsretten. De har nedlagt denne på stand:

Side:689

«Sør-Odal Sykehus (Christine og Marcus Moss' Minde) tilpliktes å betale til:

1. Solveig Dammen kr. 8 655,-

2. Herborg Ellefsrud » 12 303,60

3. Ella Moen » 70 691,-

4. Ruth Fagerli » 94 950,-

5. Anbjørg Braserud » 12 783,-

6. Ragnhild Høiby Gunnerud » 15 386,40

med renter og omkostninger for såvel herredsrett som Høyesterett.»

Ankemotparten, Sør-Odal Sykehus, har påstått herredsrettens dom stadfestet.

Til bruk under sakens behandling ved Høyesterett har bevisopptagelse funnet stod ved Vinger og Odal herredsrett den 20.-21. desember 1948 og den 20. januar 1949 med avhøring av fire av de ankende parter og en rekke andre personer, deriblant en flerhet av de vitner som har avgitt forklaring allerede ved herredsretten, særlig tidligere overlæge ved Sør-Odal Sykehus, Arne Arnesen, ytterligere distrikslege Rosenlund og overlege Høyer-Dahl, som begge var oppnevnt som sakkyndige i herredsretten, samt endelig en del nye vitner, som jeg ikke finner det nødvendig å spesifisere. Det er også fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å oppholde meg ved.

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens domsgrunner. Jeg tilføyer at jeg oppfatter de ankende parters påstand som rettet mot den stiftelse i favør av Sør-Odal kommune som i sin tid er kommet i stand ved eller på grunning av godseier Marcus Moss' testament, og at jeg forstår det så at det er denne samme stiftelse som haddes for øye da saksøkernes påstand for herredsretten ble nedlagt mot Sør-Odal Sykehus. Ved påstandsformen er ingen bemerkning gjort.

Jeg er kommet fil samme resultat som herredsrettens flertall, og kan i alt vesentlig henvise til den begrunnelse som dette flertall har gitt. Det er bare få bemerkninger jeg finner å ville tilføye:

Jeg antar ut fra de foreliggende opplysninger med herredsretten at der ikke foreligger noe forhold som kan legges sykehusets vedkommende fil last som utilbørlig eller uaktsomt i forholdet til betjeningen.

Det har under prosedyren for Høyesterett vært fremholdt fra de ankende parters side som en alvorlig feil at det ikke tidligere enn skjedd ble brakt på det rene at den for mavekreft (canser ventriculi) innlagte pasient, Hokåstoppen, var tuberkuløs, herunder særlig at det ikke ble tatt spyttprøve på et tidligere tidspunkt. I den anledning finner jeg å burde referere et avsnitt av hva der under bevisopptagelsen er uttalt av Høyer-Dahl (overlege ved Glitre Sanatorium). Etter først å ha nevnt som sannsynlig at det er Hokåstoppen som har smittet saksøkerne og andre ved sykehuset, fortsetter han: «Man kunne ikke av røntgenbildet se at pasienten var tuberkuløs, og ingen læge ville ha bebreidet overlægen ved

Side:690

sykehuset at han hadde slått seg til ro med bildet, og ikke tatt spyttprøve. Det kan ikke bebreides sykehuset at man ikke straks grep til forholdsregler for å sikre betjeningen mot tuberkulose.» Dette faller i øvrig i tråd med hva Høyer-Dahl tidligere har fremholdt i herredsretten, jfr. referatet i den påankede doms grunner. Og etter hans særlige innsikt på området tillegger jeg uttalelsen megen vekt. Jeg finner i sakens øvrige opplysninger intet grunnlag for å sette hans mening for så vidt til side.

Overfor kritikken over at det, etter at det var fastslått at Hokåstoppen var angrepet også av tuberkulose, ikke lykkedes eller ikke var mulig å gjennomføre at pleiersker eller andre av betjeningen som var Pirquet negative, holdtes borte fra den nevnte pasient, viser jeg også til en annen uttalelse under bevisopptagelsen fra den samme sakkyndige lege, en uttalelse som - det bør jeg tilføye - åpenbart gjelder forholdene ved den tid da de forskjellige pleiersker m. fl. ble smittet, i 1943, og neppe gir uttrykk for oppfatningen nå i våre dager. Han sier: Det var ikke noe usedvanlig ved det at negative pleiersker av og til måtte pleie tuberkuløse, og på elevskolene ble praktisk talt alle elevene positive - før de var ferdige. Man har ikke regnet med at tuberkulose er så smittsom som f. eks. difteri eller skarlagen.» Jeg refererer også fra distriktslege Rosenlunds forklaring under bevisopptagelsen: «Etter vitnets oppfatning må man si at det ikke ble foretatt noe uforsvarlig fra sykehusets side i forbindelse med pasienten Hokåstoppen. Dette gjelder både behandlingen av patienten og de forholdsregler som ble tatt for å sikre betjeningen. Vitnets kjennskap til forholdene på sykehuset i dette tilfelle stammer fra hans befatning med saken for herredsretten, hvor han var oppnevnt som sakkyndig.» Såvel Rosenlund som Høyer-Dahl må forutsettes å ha fullt kjennskap til hele saksforholdet fra sin deltagelse i hovedforhandlingen ved herredsretten.

Alt i alt ser jeg forholdet slik at de ankende parter ikke gjennom den smittefare som den omtalte pasients innleggelse på sykehuset frembød, eller gjennom den kontakt med ham som deres arbeid i større eller mindre grad medførte, ble utsatt for en risiko som gikk ut over hva sykepleierker - eller annen betjening ved et sykehus av foreliggende art ved den tid, nemlig såvidt langt tilbake som i 1943, måtte regne med.

Med alt dette står jeg ikke fremmed for den tanke som, såvidt forståes, også herredsrettens flertall er inne på: At det kan være ønskelig i en eller annen form å trygge sykehusbetjening mot følgene av den risiko for smitte som deres virke i større eller mindre grad, skiftende blant annet etter arten av de sykehus de er knyttet til, utsetter dem for. En ordning av denne art ville åpenbart stemme godt med tendenser i den senere lovgivning. Slik jeg ser det, må imidlertid veien her gå gjennom lovgivning.

Til slutt legger jeg til:

Jeg ser ikke at læren om ansvar for farlig bedrift byr noen støtte for de ankende parters krav mot sykehuset. Jeg tror meg for så vidt i samsvar med herredsrettens flertall.

Side:691

Og motsatt den dissenterende dommer kan jeg ikke legge noen vekt på høyesterettsdommen i Rt-1937-974. Etter min mening lå ansvarsspørsmålet der helt annerledes an enn i den foreliggende sak. Og hvorvidt i den sak flertallets eller mindretallets resultat for meg fremstiller seg som den naturlige løsning, skal jeg da ikke gå inn på.

Om å tilkjenne de ankende parter omkostninger blir det etter sakens utfall ikke spørsmål. Og fra ankemotpartens side er omkostninger ikke påstått.

Jeg stemmer for denne dom:

Herredsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Schjelderup: Jeg er enig med førstvoterende og med herredsretten i at noen ansvarsbetingende uaktsomhet ikke kan påføres sykehusets leger. Videre er også jeg klar over at en rettstilstand, som ikke hjemler erstatning for skader som dem de ankende parter uten egen skyld ved anledningen er blitt påført må betegnes som utilfredsstillende. I motsetning fil førstvoterende er jeg imidlertid blitt stående ved at selv om meget nok kan tale for at det fortrinnsvis burde være en lovgivningssak å skaffe vedkommende sykehusbetjening det vern den for så vidt trenger, så stemmer det best med de prinsipper som gjennom domstolenes praksis i den senere tid har vunnet stadig større innpass i vår erstatningsrett, at et sykehus som det det her gjelder uten hensyn til skyld bør bære ansvaret for den slags skader. Den fare som i det foreliggende tilfelle har utløst så store skader for de ankende parter, 5 sykepleiersker og en rengjøringshjelp, består i den spesielle risiko som nær sagt uunngåelig vil være knyttet til, at pasienter etter å være blitt innlagt på et kirurgisk sykehus viser seg å lide også av en alvorlig smittsom sykdom. Selv om den slags for sent klarlagte situasjoner vel heldigvis meget sjelden vil forekomme, finner jeg at den nevnte risiko likevel for de personer som har sitt daglige virke ved et slikt sykehus må antas å være såvidt påtagelig av omfang at den etter min mening må tillegges ansvarsbetingende betydning. Jeg anser det nemlig klart at mot denne risiko vil hverken det kirurgiske sykehus eller betjeningen selv være i stand til å skape et tilnærmelsesvis så effektivt vern som tilfellet vil være hvor det gjelder personale ansatt ved sykehus som nettopp er beregnet på smittsomme sykdommer og hvor iakttagelsen av de nødvendige forsiktighetsregler derfor vil bli ganske annerledes strengt overholdt, og dermed også bli en daglig rutinesak. I denne forbindelse er de svar etter min mening av stor interesse som sykehusets advokat har fått på en henvendelse han har rettet til en rekke sykehus. Et av de spørsmål han forela lød så: «Er det truffet noen forholdsregler for å hindre at tuberkulin negativt reagerende personale kommer i berøring med pasienter som innlegges uten at det foreligger noe opplyst om at vedkommende pasienter er angrepet av tuberkulose?»

Side:692

Svarene går dels kort og godt ut på at der ikke er truffet noen slike forholdsregler, dels på at det «ikke er helt mulig å forhindre at en tuberkulin negativ sykepleierske kommer i berøring med tuberkuløs pasient, idet det alltid vil forekomme tilfelle hvor diagnosen ikke straks lar seg stille», at en ikke kan «hindre at tuberkulin-negative personer blant betjeningen kommer i berøring med dem», at denslags forholdsregler er «umulig å gjennomføre i praksis», eller «meget vanskelig å treffe».

Det er altså overfor denne spesielle ekstraordinære og såvidt jeg forstår uunngåelige risiko ved tjenesten ved et kirurgisk sykehus at jeg mener det er i samsvar med våre erstatningsregler av i dag at sykehuset har et objektivt erstatningsansvar.

Blant rettsavgjørelser som gir uttrykk for en beslektet tankegang nevner jeg tre som alle gjelder arbeidsherrens objektive ansvar for skader tilføyet personer hvis arbeid var knyttet til eller sto i forbindelse med hans bedrift eller virksomhet. Den første er dom i Rt-1936-345, hvor en av mannskapet på en båt som losset ved en bunkerstasjon ble drept av et kullstykke som falt ut av grabben. Bunkerstasjonen ble ansett erstatningspliktig overfor de etterlatte, idet «det må regnes med at kullstykket tross utvist forsiktighet faller ut av grabben og kan volde ulykke. Krananlegget kan visstnok ikke i seg selv ansees for farlig bedrift, men det ansvarsbetingende forhold ligger deri at driften medfører et faremoment og at eieren er nærmest til å bære ansvaret for den skade driften volder.» Videre nevner jeg dom i Rt-1937-741, hvor en gårdeier, til tross for at han ingen uaktsomhet hadde utvist, måtte erstatte den hos ham ansatte fyrbøter det økonomiske tap denne led ved en kulloksydforgiftning han pådro seg under arbeidet i det i 2. og 3. kjelleretasje liggende sentralvarmeanlegg. Endelig nevner jeg høyesterettsdom av 29. januar i år i sak Staten mot Jonas Johansen,1) hvor en rørlegger under sitt arbeid i kjelleren under en brakke ble såret ved at en politisoldat løsnet et skudd. På grunnlag av vår retts alminnelige regler fant Høyesterett at det ikke ville stemme med prinsippene for våre nyere erstatningsregler, «om Johansen under sitt arbeid i leiren skulle bære den ekstraordinære risiko å bli tilføyet en omfattende og livsvarig invaliditet som følge av en feil under utførelsen av den vakttjeneste det her gjelder og som medførte spesielle faremomenter.»

1) Se Rt-1949-212.

Jeg er oppmerksom på de uttalelser som falt under voteringen i den i Rt-1933-509 nevute dom, men bortsett fra at de ikke var bestemmende for dommens resultat, idet bevis for den påståtte skadetilføyelse ikke ansåes ført, mener jeg at disse uttalelser neppe stemmer med rettsoppfatningen i dag.

Da jeg etter konferansen vet at min oppfatning ikke deles av rettens flertall, former jeg ikke konklusjon.

Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. De av annenvoterende nevnte høyesterettsdommer angår forhold som etter min mening er forskjellige fra

Side:693

det her foreliggende, og jeg finner ikke å kunne trekke noen slutning fra dem. Særlig nevner jeg at dommen i Rt-1937-741 dreier seg om et tilfelle hvor vedkommende eier var utsatt for en særegen risiko, foranlediget ved et usedvanlig og ufullkomment teknisk arrangement. Den risiko som de ankende parter i det her foreliggende tilfelle har vært utsatt for, er derimot - deri er jeg enig med førstvoterende - ikke av annen art enn den som normalt følger med deres yrke. Foruten det som førstvoterende har anført til begrunnelse herav nevner jeg - som også av annenvoterende påberopt - uttalelser fra en rekke sykehus, i alt 13, hvorav fremgår at det ikke på noen av disse er truffet særlige foranstaltninger for å hindre at Pirquet-negative pleiersker kommer til å pleie pasienter med ikke diagnostisert tuberkulose. Jeg nevner også at det av de sakkyndiges uttalelser fremgår at praktisk talt alle sykepleiersker blir Pirquet positive, det vil si blir smittet av tuberkulose. Jeg siterer også en uttalelse av fylkeslege Rosenlund i skrivelse til de ankende parters advokat av 21. desember 1945, hvor det heter: «Jeg har ennå ikke sett en eldre sykepleierske som skulle unngå tuberkulose-smitte.»

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende og tiltrer også i det vesentlige dommer Holmboes bemerkninger.

Justitiarius Stang: Jeg er enig med dommer Schjelderup.

Av herredsrettens dom (sorenskriver W. Faye-Hansen med meddommere sorenskriverne Roll-Hansen og Stenerud).

I begynnelsen av oktober 1943 ble en rekke av betjeningen ved Sør-Odal sykehus angrepet av tuberkulose.

Seks av disse, nemlig: Solveig Dammen, Herborg Ellefsrud, Ella Moen, Ruth Fagerli, Anbjørg Braserud og Ragnlilld Høiby har funnet at sykehuset må være ansvarlig for at de ble smittet og for det dem som følge herav påførte økonomiske tap. - - -

Sakens sammenheng er følgende:

Den 2. september 1943 ble etter rekvisisjon av distriktslæge Bull, Roverud, innlagt en pasient, den 75 år gamle Hokåstoppen som antokes å lide av en langt fremskreden mavekreft. Etter overlege Arnesens uttalelse var pasienten ved innleggelsen meget dårlig - nærmest døende. Av denne grunn fant man at han burde ha eneværelse og han ble derfor anbragt på badet i 2. etasje som var det eneste rom som sto til disposisjon.

Antagelig den 3. eller 4. september ble han røntgenfotografert og ved undersøkelsen av røntgenbildet viste det seg at det var noe i veien med lungene.

Den 4. september ble det foretatt en operasjon for å tilføre pasienten næring ad kunstig vei, da han på grunn av sin kreftlidelse ikke kunne få svelget føden og for å lette hans lidelser.

Etter operasjonen ble det tatt spyttprøve og den 6. september ble det konstatert at han hadde lungetuberkulose og at det i spyttet fantes rikelig med tuberkelbasiller.

Hokåstoppen døde allerede 9. s. m.

Saksøkerskene begrunner sine erstatningskrav med at sykehusets

Side:694

vedkommende har opptrådt uaktsomt ved ikke straks å bringe på det rene at pasienten, Hokåstoppen, som hostet en del også hadde lungetuberkulose, ved ikke etter at røntgenfotografiet var tatt og det ble fastslått at han led av en lungesykdom, straks gjorde foranstaltninger til å foreta undersøkelse med hensyn på å avgjøre om han var tuberkuløs og ved etter at tuberkulose ble konstatert ikke straks å ta bort fra tjenestegjøring av pasienten alle de av betjeningen som var Pirquet negative. Videre antar saksøkerskene at det er en feil av sykehuset ikke å oppfordre eller tilby de av betjeningen som var negative å la seg vaksinere mot tuberkulose når sykehuset var klar over at det også måtte ta imot og behandle tuberkuløse pasienter selv om det egentlig og stort sett var et kirurgisk sykehus.

Sluttelig anfører saksøkerskene at de må utføre det arbeid som ble dem pålagt og derved så å si er gitt i sykehusets vold hvorfor dettes overordnede personale som må forutsettes å ha erfaringen, har påtatt seg en særlig plikt til å ta vare på de unge, uerfarne pleiersker, som ingen eller liten kjennskap har til smittefaren eller hvordan denne skal elimineres.

Saksøkte mener at det fra sykehusets side ikke er utvist noen uaktsomhet og at det heller ikke på annen måte foreligger noe ansvarsbetingende forhold.

Rettens flertall, sorenskriverne Faye-Hansen og Stenerud skal bemerke:

Det må ansees på det rene at samtlige saksøkersker ved en eller flere anledninger hadde med Hokåstoppen å gjøre mens han lå på sykehuset. Det er videre uimotsagt anført at samtlige var Pirquet negative d. v. s.: at de ikke tidligere har vært smittet med tuberkulose og at sykehuset var bekjent med dette. Ingen av dem var vaksinert mot tuberkulose.

Etter det tidspunkt da sykdommen ble konstatert på saksøkerskene må de etter de sakkyndiges uttalelser antas smittet i tiden 2. til 9. september 1943.

Selv om det ikke med absolutt sikkerhet kan godtgjøres at saksøkerskene er smittet av Hokåstoppen finner retten å måtte gå ut fra at så er tilfelle fordi samtlige saksøkersker har hatt med ham å gjøre mens han lå på sykehuset og fordi smitten må være påført dem nettopp i denne tid. Det må videre antas at Hokåstoppen led av en meget ondartet og meget smittsom form av tuberkulose. Det er heller ikke opplyst noe om at det på sykehuset på denne tid var andre tuberkuløse pasienter eller andre antagelige smittekilder.

Det er ikke opprettet noen skriftlig kontrakt mellom partene og såvidt forståes har den muntlige avtale alene gått ut på å fastsette lønns- og arbeidsvilkår. Flertallet kan ikke anta at det for partene har vært en forutsetning at sykehuset uten hensyn til skyld skulle være erstatningspliktig i tilfelle av at noen av personalet ble skadelidende ved at de pådro seg smittsom sykdom under sitt arbeid ved sykehuset. Personer som tar ansettelse på et sykehus må regne med at der blir behandlet pasienter som lider av smitsomme sykdommer og at de derfor løper en risiko for å bli smittet. De kan ikke regne med at den smitsomme sykdom er eller blir kontatert ved innleggelsen og at de derfor uten å kjenne til den aktuelle smittefare må behandle pasienter.

Side:695

Anvendt på risikoen for å bli smittet med tuberkulose er det på det rene at samtlige saksøkersker som har avgitt forklaring i retten har uttalt at de var bekjent med at de var Pirquet negative og at de under sin tjenestegjøring med mellomrom lot seg undersøke om de var blitt positive (blitt smittet). Dette viser at de var fullt klar over smittefaren. Den sakkyndige overlege Høyer Dahl uttalte at faren for å bli smittet med tuberkulose er så nærliggende at en må regne med at det er den rene unntagelse at noen av et sykehus personale kan fortsette å være negative gjennom år.

Etter dette antar flertallet at faren for å bli smittet med tuberkulose erfaringsmessig er så stor og såpass kjent at enhver som tar ansettelse ved et sykehus må ha tatt dette med i beregningen ved tiltredelsen. Det kan derfor etter flertallets mening ikke på dette grunnlag overføres sykehuset noe erstatningsansvar.

Det neste spørsmål er hvorvidt det fra sykehusets side er utvist noen erstatningsbetingende uaktsomhet.

Det er selvsagt en ganske selvfølgelig sak at sykehuset mottok Hokåstoppen til behandling og det var ingen nærliggende oppfordring til på det tidspunkt å undersøke om han også led av tuberkulose. Det inngikk i sykehusets vanlige praksis å røntgenfotografere pasienter og dette ble gjort neste dag. Fotografiet viste en lungelidelse som sykehusets overlege antok var aspirasjonspneumoni (svelgbesværligheter) som angrep lungene, og som han gikk ut fra var et bifunn til den langt fremskedne kreft. Han fikk ved den anledning ingen mistanke om at det var tuberkuloselidelse og overlege Høyer Dahl som har hatt anledning til å se fotografiet har uttalt at det ikke ga sikre holdepunkter for at lungelidelsen var av tuberkuløs natur, og at sykehusets bedømmelse av fotografiet var fullt forsvarlig.

Operasjonen som fant sted 4. september besto bare i at det ble anlagt et rør for å tilføre pasienten kunstig næring da han ikke klarte å få føde i seg på naturlig måte. Overlegen var klar over at tilstanden var håpløs, men inngrepet ble foretatt for å lindre pasientens smerter. Han hostet, harket og spyttet både før, under og etter operasjonen og de tjenestegjørende søstre måtte stadig tørke ham da han solte både seg selv og sengetøyet til med spytt. Overlegen ga ordre til at pasientens spytt skulle undersøkes. Dette ble gjort 6. september.

Ved sykehuset var det en generell regel som samtlige var bekjent med at kun Pirquet positive skulle ha med tuberkulose pasienter å gjøre og da det ble konstatert at Hokåstoppen led av tuberkulose ble det etter hva såvel overlegen, reservelege Østby som oversøster forklarte, gitt beskjed om at de negative pleiersker skulle holdes borte fra pasienten. At så ble forholdt er også innrømmet av flere av saksøkerne. Det var også en alminnelig beskjed om at de som hadde med tuberkulosepasienter å gjøre skulle være forsynt med bl.a. munn-bind.

Med hensyn til tidspunktet når hver av saksøkerne kan være blitt smittet stiller det seg forskjellig for hver enkelt av dem.

Solveig Dammen og Ella Moen hadde hele denne tid nattvakt og måtte stadig inn til Hokåstoppen og stelle ham. Herborg Ellefsrud var bare til stede da Hokåstoppen ble operert 4. september og da var hun som operasjonssøster forsynt med munn-bind. Ruth Fagerli var

Side:696

rengjøringshjelp og hun var inne på Hokåstoppens rom når dette skulle vaskes. Anbjørg Braserud var bare til stede under operasjonen og stelte pasienten søndagen etter. Ragnild Høiby var dagvakt og stelte ham til det ble konstatert at han hadde tuberkulose. Da fikk hun - antagelig av overlegen - beskjed om at hun ikke måtte gå inn til ham og det gjorde hun heller ikke.

Risikoen for å bli smittet med tuberkulose er etter de sakkyndiges uttalelser til stede over alt hvor smitteførende tuberkulose oppholder seg eller har oppholdt seg, og personer som kommer i kontakt med sådanne kan bli infisert i løpet av kort tid.

For Herborg Ellefsrud, Anbjørg Braserud og Ragnhlld Høiby må det etter de foreliggende opplysninger ansees som det mest sannsynlige at de er blitt smittet allerede forinnen det ble konstatert at Hokåstoppen hadde tuberkulose. Og med det samtidige utbrudd av tuberkulose hos samtlige saksøkersker antar flertallet at det er mest nærliggende å formode at også de øvrige er smittet innen dette tidspunkt. Det er i hvert fall ikke tilstrekkelige holdepunkter for å anse at de har pådratt seg sykdommen etter 6. september.

Det er av sykehusets vedkommende forklart at det for nattvaktene ikke var anledning til å holde Pirquet-negative borte fra Hokåstoppen da det ikke kunne skaffes positive til å overta dette arbeid. Overlegen spurte oversøsteren herom, men fikk til svar at en slik ordning var forsøkt, ved å tilkalle hjelp utenfra, men det var ikke mulig å skaffe sådan.

Flertallet finner ikke at sykehuset kan bebreides for sitt forhold her. Det må antas at det befant seg i en tvangssituasjon. De sakkyndige har uttalt at det på den tid i mange av landets sykehus bl. Rikshospitalet og Kvinneklinikken, Oslo, ikke var truffet alminnelige foranstaltninger for å holde negative pleiersker helt borte fra tuberkuløse. Sør-Odal sykehus sto såvidt vites i samme stilling som en stor flerhet av sykehus. I de senere år har dette forhold helt forandret seg.

Om nytten og berettigelsen av å foreta vaksinasjonen av negative personer har det stått megen strid, men forkjemperne for vaksinasjon har her i landet seiret, idet man har fått loven av 12. desember 1947 nr. 16 som gir departementet adgang til å påby vaksinasjon. Det er opplyst at den angelsaksiske verden og Tyskland ennå bestrider vaksinasjonens berettigelse.

Som oppfatningen var i 1943 kan det ikke bebreides sykehuset at det ikke oppfordret de Pirquet-negative til å la seg vaksinere. Nytten av det var omstridt og det hadde vært påvist forskjellige skadevirkninger ved de metoder som dengang bruktes.

Flertallet er klar over at det er en lite tilfredsstillende rettstilstand at en så alvorlig skadevirkning skal oppstå uten at de personer som det rammer får sitt økonomiske tap dekket. Men dette er et forhold som samfunnet har vært fullt oppmerksom på. Ved lovgivning er det pålagt tvungen forsikring mot bedriftsulykker uten hensyn til om arbeidsgiveren kan legges noe til last. Men uten positivt lovbud er flertallet av den oppfatning at det i nærværende tilfelle ikke kan pålegges sykehuset en ubetinget erstatningsplikt.

Når som nevnt sykehusets vedkommende i dette tilfelle har opptrådt som prakis har vært ved en rekke andre sykehus og det her

Side:697

gjelder personer som har vært ansatt ved sykehuset i lengere tid, og var kjent med smittefaren ved tuberkulose, kan flertallet ikke finne at det kan rettes noen bebreidelse mot sykehuset. Flertallet vil ikke unnlate å bemerke at den sakkyndige overlege Høyer Dahl uttalte at forholdene ved sykehuset må ha vært meget gode og de etablerte foranstaltninger mot smitte av tuberkulose effektive når så mange pleiersker gjennom så lang tid kan ha forblitt negative.

Da et sykehus ikke kan ansees som en farlig bedrift i alminnelig forstand kan det heller ikke på grunnlag herav etableres erstatningsplikt.

Flertallet er således kommet til det resultat at saksøkte må frifinnes.

Da det her gjelder et prinsippspørsmål av meget vidtrekkende betydning og da saksøkerskene har hatt fyldestgjørende grunn til å la saken komme for retten vil sakens omkostninger bli å oppheve.

Sorenskriver Roll-Hansen er for så vidt angår saksøkerne Herborg Ellefsrud, Anbjørg Braserud og Ragnhlld Høiby enig med flertallet. For Solveig Dammen, Ella Moen og Ruth Fagerli er jeg derimot tilbøyelig til en annen avgjørelse med støtte i høyesterettsdom Rt-1937-974.

Man var og måtte være oppmerksom på den særlige fare for negativt reagerende personer, når disse hadde med den dødssyke, hostende lungetuberkuløse pasient Hokåstoppen å gjøre. Når det så ikke lykkes sykehuset å skaffe annen hjelp for å frita de som var utsatt for denne særlige fare etter at tuberkulosen var konstatert, må det lede til erstatningsplikt for sykehuset for derved inntrådt skade. Saksøkerne 1. Solveig Dammen og 3. Ella Moen som var alene om å pleie pasienten om natten etter 6. september og 4. Ruth Fagerli som vasket gulvet i hans rom har krav på erstatning.

Den særlige fare det her er tale om ligger utenfor den risiko som saksøkerne ved tjenesteforholdet ved sykehuset har påtatt seg.

Sannsynligheten for at de er smittet før tuberkulosen ble konstatert hos Hokåstoppen, kan ikke helt frita sykehuset for ansvar. Det må også være sannsynlig at nytt smittestoff er tilført etter 6. september og har bevirket eller medvirket til skadene. Det er bemerkelsesverdig at de av saksøkerne nemlig Ella Moen og Ruth Fagerli som har fått de alvorligste skader, har vært i forbindelse med pasienten også etter at tuberkulose var påvist.

Skjønnsmessig setter jeg erstatningene således:

Solveig Dammen kr. 5 000,

Ella Moen » 35 000,-

Ruth Fagerli » 35 000,-.

Angående saksomkostningene er Roll-Hansen enig med flertallet. -