Rt-1960-59

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1960-01-16
Publisert:	Rt-1960-59
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 7/1960
Parter:	Birger Utne m.fl. (overrettssakfører Claus Heidar - til prøve) mot Staten ved Forsvarsdepartementet (høyesterettsadvokat Arne Bech).
Forfatter:	Berger, Rode, Kst. dommer Nissen, Roll Matthiesen, justitiarius Wold
Lovhenvisninger:	Granneloven (1887) §12, Grunnloven (1814) §105, §16, §17, Skjønnsprosessloven (1917) §4, Luftfartsloven (1923) §51

Dommer Berger: Ved ekspropriasjonsskjønn i 1952, 1953 og 1954 (delvis med senere overskjønn) ervervet Staten ved Forsvarsdepartementet arealer for utbygging av Rygge militære flyplass. Etter skjønnsforutsetningene ved disse skjønn skulle tap «som følge av ulemper forårsaket av den bruk eksproprianten skal gjøre av flyplassen» m. m. holdes utenfor skjønnet, og skulle avgjøres ved et senere ekspropriasjonsskjønn. Sådant skjønn ble holdt 28. juli 1958 ved Moss skjønnsrett. Både staten og grunneierne forlangte overskjønn. Av statens overskjønnsbegjæring hitsettes:

«Departementet er av den oppfatning at det bare er en slik ulempe som måtte finnes å være i strid med nabolovens §12, som hjemler grunneierne noe erstatningskrav. Dette må gjelde i sin alminnelighet og utpreget i et tilfelle som nærværende, hvor det ikke kan påvises noen årsakssammenheng mellom støyulempene og det faktum at akkurat de saksøktes eiendommer er berørt ved grunnavståelse. Den mulige ulempe rammer et meget stort område, og i forhold til de enkelte grunneiere skyldes det en tilfeldighet ved detaljplanlegningen av beliggenheten av rullebanen med tilhørende arealer at akkurat disse eiendommer er blitt berørt. De kan ikke ha krav på noen bedre status enn andre eiere som ikke direkte er berørt ved grunnavståelse, men som er utsatt for den mulige ulempe nøyaktig på samme måte.»

Overskjønn ble avhjemlet den 5. mai 1959. Overskjønnet antok at full ulempeerstatning for flyplassens virksomhet ikke skulle tilkjennes de saksøkte, idet det antok at det ikke besto

Side:60

en rettslig relevant årsakssammenheng mellom ekspropriasjonen og disse ulemper.

25 grunneiere har påanket overskjønnet til Høyesterett. Av ankeerklæringen hitsettes:

«- - - Kontinuasjonsskjønnet omfattet fastsettelse av erstatning til ekspropriatene for det disse måtte tilkomme for den larm bruken av fly på Rygge flyplass medfører samt mulig nedgang i eiendomsverdiene på ekspropriatenes resteiendommer som følge av at disse ville bli særlig utsatt i tilfelle av krig som militært bombemål og endelig øket risiko for nedstyrtninger av fly i fredstid.

Underskjønnet la til grunn den forståelse at grunneiere som berøres direkte av ekspropriasjonsforetagendet har krav på full erstatning for ethvert økonomisk tap de måtte lide.

Overskjønn ble avholdt 2. april 1959. Dette la i motsetning til underskjønnet til grunn at ekspropriatene ikke hadde krav på full ulempeerstatning for flyplassens virksomhet. Overskjønnet begrunner dette med at det ikke består en rettslig relevant årsakssammenheng mellom ekspropriasjonen og disse ulemper. Derimot fant overskjønnet å kunne tilkjenne en del grunneiere erstatning for flyplassens bruk der hvor skjønnet fant at denne bruk hadde «påført de saksøkte så usedvanlige eller upåregnelige ulemper at dette gir dem rett til erstatning etter nabolovens §17, jfr. §12 og jfr. §16 pkt. b». Bakgrunnen for dette var igjen at overskjønnet fant det naturlig «å betrakte erstatninger etter nabolovens bestemmelser som erstatning for nye ekspropriasjonsobjekter, nemlig rett for saksøkeren til å nytte flyplassen til tross for at denne bruk griper inn i de saksøktes eiendomsrett til og rettsvern for de gjenværende eiendommer».

På vegne av de ankende parter påanker jeg herved overskjønnet til Høyesterett, idet jeg vil hevde at overskjønnet bygger på feil rettsanvendelse. Ekspropriatene har i henhold til Grunnlovens §105 krav på full erstatning for de ulemper flyplassens bruk fører med seg og ikke bare den kvalifiserte og ekstraordinære ulempe som fanges opp av nabolovens §12. - - -

Det vil fra de ankende parters side bli hevdet at overskjønnet er i strid med Grunnlovens §105 om at ekspropriatene har krav på full erstatning. Det vil videre bli hevdet at overskjønnet har tatt feil når det ut fra ønsket om å begrense den fulle erstatning har søkt sin hjemmel for dette i «den juridiske utforming av årsakslæren». Det vil videre bli hevdet at flyplassen som militært bombemål og risiko for nedstyrtning av fly i fredstid betinger nedgang i verdien på de ankende parters resteiendommer som de har krav på erstatning for, selv om denne ulempe ikke er så kvalifisert at den oppfanges av nabolovens §12. Graden av ulempen er et skjønnsspørsmål som ikke er gjenstand for denne anke, men årsakssammenhengen mellom ekspropriantens bruk og ulempen er i hvert fall her klar.»

De ankende parter har nedlagt sådan påstand:

Side:61

1. Moss herredsretts overekspropriasjonsskjønn av 2. april 1959 oppheves og henvises til ny overtakst.

2. Staten v/Forsvarsdepartementet tilpliktes å betale de ankende parter saksomkostninger for Høyesterett.»

Motparten har nedlagt sådan påstand:

«Overskjønnet stadfestes.

Forsvarsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Sakens faktiske omstendigheter fremgår for øvrig av de tidligere retters begrunnelse. Det er ingen tvist mellom partene om de faktiske forhold.

Med hensyn til hovedspørsmålet i saken er jeg kommet til samme resultat som overskjønnsretten. Etter min mening er dens resultat i overensstemmelse med de prinsipper som er fastlagt i praksis i vår ekspropriasjonsrett. Det gjelder her krav om erstatning for ulemper ved støy og larm fra fly som benytter flyplassen; men dette er ulemper for alle som bor i nærheten av flyplassen, og de er i og for seg uavhengige av om det er ekspropriert grunn fra vedkommende eller ikke, idet de i større eller mindre grad gjør seg gjeldende over et ganske stort område. Det som foreligger her er at støyforholdene i hele området har forandret seg, fordi det er kommet et stort nytt anlegg i form av en militær flyplass; dette er en helt generell forandring av støyforholdene som gjelder for alle uten hensyn til om de har måttet avstå grunn til anlegget. Den ulempe som støy fra flyene medfører som følge av flyplassens drift, er etter overskjønnets bedømmelse ikke en ulempe som særskilt er påført de ankende parters eiendommer ved den grunnavståelse de er pålagt ved ekspropriasjonen.

Jeg henviser i denne sammenheng til de regler som lenge har vært gjeldende med hensyn til de alminnelige fordeler som et anlegg tilfører et distrikt, her er det fastslått at det ikke i ekspropriasjonserstatningen skal gjøres fradrag for disse, det er bare de særfordeler en ekspropriat oppnår ved at et anlegg anbringes nettopp på hans eiendom som kan fratrekkes den erstatning han får.

Som det fremgår av ankeerklæringen, er det også påstått erstatning for nedgang i eiendomsverdien på grunn av særlig risiko i krigstilfelle og for nedstyrtning av fly. Jeg forstår skjønnsrettens uttalelser herom derhen, at den ikke har funnet at det faktisk foreligger noen sådan nedgang i verdien. For øvrig er dette spørsmål ikke nærmere behandlet under prosedyren.

Jeg antar at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, da saken gjelder spørsmål av prinsipiell interesse for vår ekspropriasjonsrett.

Jeg stemmer for denne dom:

Overskjønnet stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Side:62

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Kst. dommer Nissen, dommer Roll Matthiesen og justitiarius Wold: Likeså.

Av overskjønnsrettens skjønn (sorenskriver R. Wegner som settedommer med skjønnsmenn Jens Wastvedt, Kr. Bakke, Harald Dyhre, B. Brynildsen, Kr. Mjelde, Alf Petterson og Tor Hovland):

Ved kgl. res. av 5. september 1952 ble med hjemmel i Plakat av 31. juli 1801 og Lov om luftfart av 7. desember 1923 §51 gitt Forsvarsdepartementet tillatelse til «å ekspropriere eiendomsrett til og rådighet over de etter et fremlagt kart nødvendige arealer for utbygging av Rygge flyplass med tilhørende anlegg». Senere ble ved kgl. res. av 12. desember 1952 gitt ekspropriasjonstillatelse for diverse tilleggsarealer. Ekspropriasjonsskjønn ble avholdt 22. desember 1952, 22. juni 1953 og 24. november 1954. For endel av takstnumrene ble senere avholdt overskjønn. Skjønnsforutsetningenes §9 for samtlige skjønn bestemte at fastsettelse av ulempeerstatning for de gjenværende eiendommer skulle utsettes til et senere skjønn.

I henhold til nevnte skjønnsforutsetning begjærte Staten ved Forsvarsdepartementet den 21. mai 1957 kontinuasjonsskjønn for de berørte eiendommer. Den 25. juli 1955 ble underskjønnet avsagt.

Overskjønn ble begjært den 26. august 1955 av Forsvarsdepartementet for en rekke takstnumre, og den 25. august 1955 begjærte også saksøkte overskjønn.

Overskjønn har vært holdt 2-11. april 1959 med avsluttende skjønnskonferanse 27. april s. å.

Under hovedforhandlingen ble partene enige om følgende:

«Skjønnsforutsetninger.

1. I samsvar med forutsetningene i de opprinnelige skjønn av 22. desember 1952, 22. juni 1953 og 24. november 1954 skal kontinuasjonsskjønnet fastsette erstatninger som grunneierne måtte ha krav på for ulemper som flyplassens bruk forårsaker for de gjenværende eiendommer.

2. Takstene skal fastsettes under den forutsetning at oppstillingsplassene som ligger på nordøstsiden av flykjørebanen i flyplassens nordvestre del, ikke skal nyttes til opprusing av flymotorer i fredstid.» - - -

Retten er enig med saksøkeren i at det i mange tilfelle vil gi et lite tilfredsstillende resultat om en her lar ekspropriatene få en særstilling ved erstatningsoppgjør for driftsulemper med ekspropriasjonsforetakets fremtidige virksomhet. Særlig urimelig ville resultatet kunne bli i tilfelle hvor en ekspropriat har eiendommer som strekker seg langt fra flyplassen, dersom han skulle bli tilkjent erstatning også for ulemper her, mens en annen grunneier nærmere flyplassen må tåle ulempene uten erstatning.

Det reiste spørsmål har også tidligere vært fremme, f. eks. ved ekspropriasjoner av grunn til jernbanebygging, men problemet i dag ved anlegg av flyplasser er kommet frem i en ganske spesiell og aktuell form. Støyulempene knytter seg jo ikke bare til et begrenset område rundt flyplassen, men kan omfatte store geografiske områder.

Retten mener at utviklingen her har medført et forsterket behov for en begrensning, således at erstatningsoppgjøret ved ekspropriasjoner mer

Side:63

kommer i samsvar med den erstatning andre grunneiere vil få etter nabolovens bestemmelser, etter prinsippet om erstatning for farlig bedrift m.v.

Fredrik Stang (Erstatningsansvar 1919 254) mener at en ekspropriat etter gjeldende norsk rett har krav på full erstatning også for driftsulemper, men medgir at denne erstatningsregel er lite rasjonell.

Magne Schjødt (Norsk ekspropriasjonsrett 1947 219-220) antyder at full erstatning for driftsulemper bør tilkjennes den grunneier som har måttet avgi noe av sin grunn til et jernbaneanlegg, idet det ikke menes å være naturlig å begrense erstatningen til bare det mulige overskudd av driftsulempe, som blir en følge av at jernbaneanlegget legges over en snipp av tomten istedenfor å gå utenom denne. Forfatterens lære leder til at en må regne hele ulempeskaden som forårsaket av ekspropriasjonen, da ekspropriasjonen av vedkommende parsell må ha som forutsetning, «at inngrepet er nødvendig for på tjenlig måte å få tiltaket istand, og skjønnsmennene synes alltid at det er urimelig bare å erstatte en del av ulempen».

Per Løken («Om ansvar i naboforhold» 1955 4-17) hevder likeledes at full ulempeerstatning etter norsk rett må betales. Forfatteren sier: «Hvis en jernbane legges innpå en eiendom har eieren krav på å være ekspropriat, og får erstatning for røk, larm og tapt utsikt, uten hensyn til om disse krav ville bli ansett berettiget etter naboloven. Legges derimot jernbanen utenom en eiendom hører krav på erstatning for disse tap under de alminnelige domstoler, og ville da måtte bli å bedømme etter naboloven.» Forfatteren medgir dog at denne forskjell i skadeoppgjøret er lite tilfredsstillende.

I svensk litteratur har Selve Ljungman berørt spørsmålet i annen forbindelse i sin bok «Om skada och olägenhet från grannefastighet» av 1943. På side 208 i boken nevnes det at det ofte ved ekspropriasjoner av grunn for vei og jernbane gis full erstatning for ulemper ved driften med støtte i svensk ekspropriasjonslov §7, og forfatteren tilføyer: «Det kan under sådana omständigheter synas orättvist, att rätten till ersättning før obehag genom immissioner skulle vara beroende utav, huruvida vederbørande fastighetsägare avstått en eller annan kvadratmeter mark før trafikføretaget i fråga.»

Norsk rettspraksis synes ikke helt ut å støtte eller nødvendiggjøre de synspunkter som hevdes i litteraturen.

Vi har en eldre høyesterettsdom gjengitt i Rt-1866-735. Saken gjaldt ekspropriasjon av grunn i Christiania for et sidespor for Hovedbanen. En ekspropriat anla senere sak for å få erstatning også for de ulemper som jernbanedriften førte med seg, bl.a. ved røk og rystning. Høyesterett tilkjente erstatning med begrunnelse som nærmest peker hen på den ekstraordinære ulempe som omfattes av den senere nabolovs §12.

«Tessevatn-saken» inntatt i Rt-1951-626 peker i samme retning. Førstvoterende i Høyesterett uttaler: «- - - Derimot antar jeg at det er i overensstemmelse med loven at de eiere av setrer eller fiskebuer som har krav på ekspropriasjonserstatning for skade på sin almenningsbruk, også får sitt mulige erstatningskrav bygget på naborettslige prinsipper avgjort under ekspropriasjonsskjønnet.»

I høyesterettsdom referert i Rt-1958-246 ble en handelsmann ikke tilkjent erstatning, da en offentlig vei ble avbrutt således at handelsforretningen ikke lenger ble liggende ved gjennomgangsvei, til tross for at

Side:64

det var blitt ekspropriert grunn fra ham til jernbanesporet. Høyesterett fant at det prinsipp at det i forbindelse med grunnavståelse også skal gis erstatning for ulemper som påføres den gjenværende del av eiendommen, ikke kan lede til erstatningskrav for tapet av veien. Førstvoterende sier i dommen: «Dette spørsmål må etter min mening besvares med nei allerede fordi grunnavståelsen etter sitt omfang og formål ingen innflytelse har på de inntektsmuligheter eiendommen har som handelssted. Det er ikke grunnavståelsen, men stengningen av veien som reduserer eierens inntektsmuligheter av eiendommen fordi veien forbi eiendommen ikke lenger blir en gjennomgangsvei. Grunnavståelsen står da etter min mening ikke slik i årsakssammenheng med stengningen av veien, at den kan utløse erstatningsplikt for stengningen når slik erstatningsplikt ellers ikke er til stede.»

Av utenlandske dommer som kan være av interesse for det reiste spørsmål i forbindelse med flyplasser, er kun funnet en svensk dom fra Västerås av 29. mars 1958. Ekspropriasjonen var her foranlediget av at en startbane måtte forlenges, og det var spørsmål om erstatning for den økede skade og ulempe som flyplassens bruk påførte de gjenværende eiendommer, se sv. ekspr.l. §7. Etter den nevnte svenske lovs forarbeider bør erstatningen begrenses til skade og ulempe som står i direkte forbindelse med ekspropriasjonen. Ifølge dommen er det delte meninger om paragrafens fortolkning. Ut fra bestemmelsen om årsakssammenheng trekker domstolen den slutning at det må gis erstatning for «markbulder» som er en følge av at et beskyttelsesområde er fratatt eieren. For «luftbulder» blir det ikke gitt erstatning, idet det sies at larm fra luften jo rammer store områder.

Det synes i ethvert fall for vår sak ikke å være en heldig løsning når det trekkes en grense mellom støy fra fly i luften og støy fra fly, som enda ikke har lettet fra flyplassen. Det er under startsonen foran flyplassen at en vil få den sterkeste larm, og dette er larm fra fly som nettopp har lettet. Den svenske dom gir også uttrykk for at det er utilfredsstillende for rettsfølelsen, at ekspropriater skal stilles annerledes ved erstatningsoppgjøret enn andre grunneiere innen støyområdet.

Ved avgjørelsen av det reiste spørsmål i vår sak vil retten for det første - i anledning av en anførsel fra de saksøktes prosessfullmektig - bemerke, at Grunnlovens §105 etter rettens mening ikke gir noe avgjørende grunnlag for løsningen, til tross for at grunnlovsparagrafen i teksten benytter uttrykket: «full erstatning». Denne grunnlovsbestemmelses bærende idé er bl.a. likhetsprinsippet, men konsekvensen av den hevdede fortolkning ville jo tvert imot bli ulikhet i erstatningsoppgjør for skader av samme art.

Det må sies å være behov for en avgrensning. Denne avgrensning kunne tenkes begrunnet og utformet på flere måter.

Det har vært antydet som naturlig prinsipp at ulempeerstatninger i anledning av ekspropriasjonsforetakets drift må avgrenses i overensstemmelse med nabolovens §12. Retten finner ikke at det i vår rett kan være hjemmel for sådan generell bestemmelse. En slik regel ville også kunne føre til direkte ubilligheter i tilfelle hvor f. eks. en mann har sikret seg arealer rundt sin sommerbolig, nettopp for effektivt å hindre at freden blir forstyrret ved kraftanlegg eller lignende. Dersom hans «beskyttende

Side:65

grunn» blir fratatt ham ved ekspropriasjon, må han selvsagt ha krav på full erstatning for alle ulemper uten hensyn til nabolovens §12.

Det kunne også tenkes som ekspropriasjonsrettslig prinsipp å lære at de «alminnelige» ulemper som rekker over store geografiske områder og som folk ellers må finne seg i, ikke skal erstattes ved ekspropriasjonsskjønn. Retten finner imidlertid ikke grunnlag for å begrense ulempeerstatningene med sådant utgangspunkt, Retten mener at det vil være mer naturlig å søke en begrensning i den juridiske utforming av årsakslæren.

Det er på det rene at kun den skade skal erstattes som er forårsaket av ekspropriasjonen. Det kan da overveies om avståelse av det enkelte grunnstykke kan sies å være den egentlige årsak til ulempene for den enkelte ekspropriat, all den stund - som ved Rygge - ulempene stort sett ville ha blitt de samme for grunneierne om flyplassens grenser var blitt flyttet noe således at den enkeltes eiendom var gått fri. Og dersom en mener å måtte se på ekspropriasjonsforetaket som et samlet hele, måtte en i ethvert fall kunne resonnere slik, at den enkelte grunnavståelse kun i meget liten utstrekning har medvirket til resultatet. Det tilføyes i denne forbindelse at retten har funnet det helt irrasjonelt for årsakssammenhengen å overveie, hvorvidt den enkeltes avståtte grunn er blitt nyttet til startbane eller annen støyskapende innretning innen flyplassen.

Retten viser til hva ovenfor er sagt, og er i motsetning til underskjønnet kommet til det resultat at full ulempeerstatning for flyplassens virksomhet ikke skal tilkjennes de saksøkte, idet det ikke består en rettslig relevant årsakssammenheng mellom ekspropriasjonen og disse ulemper.

Det spørsmål som nå vil fremstille seg blir om skjønnsretten har kompetanse til å ta standpunkt til og eventuelt tilkjenne de saksøkte ulempeerstatninger etter nabolovens bestemmelser, all den stund en ovenfor har lagt til grunn at driftsulempene ikke er forårsaket av ekspropriasjonen. Retten mener at det ikke bør være synderlig tvil om adgangen hertil. Retten må gå ut fra at det er i overensstemmelse med begge parters ønske at dette blir gjort, og etter skjønnsprosesslovens §4 må saken være på det rene, uten at det kan ha noen formell betydning at en har behandlet skjønn etter skjønnsprosesslovens kap. 1 og 2 under en sak. Retten mener imidlertid at det ikke er nødvendig med slik konstruksjon. Det må være mer naturlig her å betrakte erstatninger etter nabolovens bestemmelser som erstatning for nye ekspropriasjonsobjekter, nemlig rett for saksøkeren til å nytte flyplassen til tross for at denne bruk griper inn i de saksøktes eiendomsrett til og rettsvern for de gjenværende eiendommer. Hele saksanlegget peker naturlig på denne løsning, og både den kgl. res. og ekspropriasjonsforutsetningene må også sies å omfatte denne videre saksramme. Noen prosessuell hindring etter vår rett antas ikke å foreligge. Det ville synes urimelig om en ekspropriant skulle ha vært henvist til å avvente de enkelte grunneieres søksmål etter naboloven, søksmål som etter sitt formelle grunnlag går ut fra at det foreligger en rettskrenkelse.

Retten vil derpå gå over til hovedspørsmålet i denne sak, om flyplassens bruk har påført de saksøkte sa usedvanlige eller upåregnelige ulemper at dette gir dem rett til erstatning etter nabolovens §17 jfr. §12 og jfr. §16, pkt. b.

Det har ikke tidligere i norsk rett forekommet ekspropriasjonssaker

Side:66

hvor disse spørsmål er blitt avgjort, og en kan heller ikke finne noen veiledning i utenlandske rettsavgjørelser. Vår tids voldsomme utvikling i trafikksektoren har skapt problemer som ligger langt utenfor de interessekonflikter naboer imellom som naboloven av 27. mai 1887 hadde til hensikt å regulere. Det er i det hele tatt i forbindelse med flyplasser misvisende å tale om et spesielt naboproblem, det ville være riktigere å snakke om et områdeproblem, all den stund fly tilknyttet en flyplass påfører støyulemper for meget store områder. Når slike spørsmål skal få sin rettslige avgjørelse, må det være riktig å ta som utgangspunkt de prinsipper som ligger til grunn for naboloven, og avpasse disse prinsipper etter den moderne tids naturlige og nødvendige behov. I den foreliggende skjønnssak har en kun med naboer i engere forstand å gjøre, men det vil allikevel være nødvendig å se saken på bakgrunn av det mer omfattende rettsproblem.

Rygge flyplass er beregnet for militære jetjagere. Plassen ble påbegynt i 1952, og etter hvert er det vokset frem et bymessig bebygget område ved flyplassen. De personer som er tilknyttet flyplassen og deres familier vil utgjøre betydelig mer enn 2000 mennesker, og hertil kommer andre sivile familier som har slått seg ned i nærheten av flyplassen.

Under befaringen av flyplassens omgivelser har skjønnsretten vært assistert av en representant fra Forsvarsdepartementet som for de forskjellige takstnummere målte støystyrken i db. De resultater en kom til ved støymålingene ble sammenlignet med støymålinger som Forsvarets Forskningsinstitutt tidligere hadde foretatt, og det ble også samtidig gitt noen opplysninger om støymålinger som var blitt foretatt ved underskjønnet. Partene er enige om at retten skal ha adgang til å bygge på alle disse iakttagelser. Det viste seg at resultatene av støymålingene ofte varierte en hel del fra de tidligere foretatte målinger, og denne forskjell må formentlig tilskrives årstiden, værlaget, vindretningen m.v. De resultater skjønnsretten har notert seg må i enkelte tilfelle betraktes som maksimumsstøy, som kun vil gjøre seg gjeldende for vedkommende eiendom i kortere tidsperioder.

Det viste seg også at støykurver for ens db. går i store buktninger rundt flyplassen. Dette skyldes formentlig delvis avstanden fra selve startbanen, og delvis spesielle terrengforhold som skog, bakketopp m.v. Det verste støyområdet finner en foran startsonen. Flyene starter nemlig som regel med en stigningsvinkel på ca. 10°, således at flyene over det nærmeste området må fly i forholdsvis lav høyde. De fleste flyavganger skjer mot nordvest (ca. 85 prosent), således at støyulempene i denne retning blir vesentlig større enn tilsvarende støyulemper for de områder som ligger sydøst for startbanen. Mot sydøst vil også støysonen delvis ligge over Vansjø.

Flyenes landing medfører mindre støy enn avgang, hvilket skyldes at det er mindre motorpress ved landing. Støyområdet ved landing vil arte seg noe annerledes enn ved start, idet startende fly går i rett linje opp fra startbanen, mens fly som skal lande som regel først tar en landingsrunde for orienteringens skyld.

Støyulempene for omgivelsene skriver seg delvis fra fly som tar av og som lander, og delvis fra fly som ennå befinner seg på flyplassen under opprusing, ved kjøring til startbanen, samt ved fart bortover startbanen.

I 1957 var det 5197 avganger og i 1958 var tallet 5460 avganger. De

Side:67

fleste avganger skjer utenom den tid folk vanligvis sover. I 1957 var det således bare en dag med flyavgang i tiden kl. 23.00-07.00 (5 fly), og i 1958 var det fire dager med sådanne avganger (53 fly).

Det er ikke bare støyens styrke som er det avgjørende for denne sak, men det avgjørende må være i hvilken grad støyen virker irriterende og forstyrrende på folk. Det er således helt på det rene at støy fra jetfly betinger større sjenanse for mennesker enn megen annen støy med samme støystyrke.

Ved vurderingen av støy fra jetflyene vil det være nyttig å sammenligne med annen kjent støy, og retten vil referere noen støyprøver av gatelarm som Forsvarets Forskningsinstitutt har tatt i Oslo. På fortauet i Brogaten i nærheten av Legevakten ble målt 87 db. larm da trikk passerte, og 92 db. da lastebiler passerte. Ved Grønlands torg er målt. gatelarm opptil 94 db., og ved Berners plass hele 96 db. ved Sollie plass måltes 90 db. da trikk passerte. Inne i en buss i fart kan støynivået for passasjerene nå opp til 90-95 db.

Under befaringen konstaterte skjønnsretten ved takstnummer 21 at larmen fra riksveien var vel så sterk som larmen fra jetfly. Ca. 7 meter fra riksveien ble målt 81 db. da en mindre lastebil passerte og 79 db. da en motorsykkel passerte, mens larm fra jetfly ga en støystyrke i et tilfelle 76 db. og i et annet tilfelle 80 db.

Erfaring gjennom tidene viser at menneskene har hatt en temmelig stor tilpasningsevne når det gjelder støy, og det synes som om folk i tiden fremover må innstille seg på en nokså høy toleransegrense for støy, i ethvert tilfelle når det gjelder de moderne kommunikasjonsmidler. Dersom en vil nyte fremskrittets goder må en også ta med de ulemper som følger. En kan også konstatere at folk ikke alltid reagerer så meget overfor støyen fra flyplassene som en kanskje kunne ha ventet. Det er således innhentet opplysninger fra Bodø flyplass jetflyplass) som viser at folk i stor utstrekning bygger nye hus i nærheten av flyplassen, og det kan her heller ikke påvises noen nedgang i tomteprisene etterat flyplassen ble tatt i bruk. Det ser tvert imot ut til at flyplassen er blitt et nytt sentrum som i noen grad også trekker bebyggelsen til seg. Ved Rygge flyplass kan en også legge merke til at en rekke nye hus er blitt bygget innenfor flyplassens støysone. Et nokså karakteristisk eksempel har en ved takstnummer 4, Alfred Johansens dødsbo. Sønnen har overtatt farens hus, og enken bygget i 1957 nytt hus for seg selv på boets eiendom midt i den verste støysonen nokså nær 110 db.-grensen.

Rikshospitalets audiofysiske institutt har forelagt retten materiale angående folks reaksjon overfor støy (industristøy) i sin alminnelighet. Det er både her i landet og i utlandet (særlig USA) foretatt interessante undersøkelser. På grunnlag av erfaringer fra arbeidsplassene og på grunnlag av klager som ellers er innkommet over støyplager, har en fått følgende resultater: Støy med ca. 110 db. styrke er absolutt sosialt uønsket. Støy med 100 db. lydstyrke gir anledning til noe over middels sjenanse. Støy med 90 db. gir anledning til litt under middels sjenanse. Støy med 80 db. gir anledning til relativt liten sjenanse.

Retten har notert seg disse statistiske opplysninger, men er selvsagt klar over, at en må være meget forsiktig med å tillegge disse resultater noen stor vekt ved bedøminelse av den foreliggende sak.

Side:68

Når det i denne sak spørres om støyens skadevirkninger på mennesker, kan en se helt bort fra fysiske skader - hørselsskader - som vil være betinget av langt sterkere støystyrker. Det retten får til vurdering er støyens trettende, nerveslitende, forstyrrende og uhyggeskapende virkninger og andre subjektive virkninger som ødelegger trivselen for folk.

Folk reagerer svært forskjellig overfor støy. Ergrelser og dårlig naboforhold gir øket irritasjon over støyen fra denne naboen. Folks evne til tilpasning er meget forskjellig. Det har videre meget å si om støyen finner sted om dagen eller om natten når folk skal sove. Støyens hyppighet har meget å si. Ved lesning og annet åndsarbeid kan støy også virke distraherende og forstyrrende for folk som er følsomme overfor lyd, men her må tilføyes at svake lyder ofte kan ha samme virkning.

Larmen fra jetfly har en høy frekvens (høy tone), og det er særlig denne omstendighet som gir grunn til at jetstøyen virker så sjenerende på mennesker. Forsvarets Forskningsinstitutt har analysert en rekke støyprøver fra jetlarm og fra andre kjente støykilder, således at en har fått frem frekvensen for støyens lydbølger fordelt på intervaller på hver en oktav.

Det viser seg noe overraskende at gatestøy i enkelte tilfelle har lignende topper for frekvensen som larm fra jetfly. Resultatet sier dog ikke noe bestemt idet frekvensanalysene ikke har vært inngående nok. Dersom årsaksforholdet skulle ha kommet helt tydelig frem, måtte det ha vært foretatt tusener av frekvensanalyser for den enkelte støyprøve, men slik undersøkelse er jo ikke praktisk gjennomførlig. Det må være tilstrekkelig for retten å konstatere at larm fra jetfly som regel virker mer sjenerende enn vanlig gatelarm med samme støystyrke. En kan dog ikke se bort fra at sammenhengen også i noen grad kan tilskrives at folk har vennet seg til og resignert overfor støy fra gatene. Det er også mulig at det er andre faktorer enn frekvensen som spiller inn, idet larmen fra jetfly i seg selv virker uhyggebetont på mange mennesker, kanskje særlig fordi støyen har en særlig sterk akselerasjon.

Retten har overveiet om det for Rygges vedkommende kan være mulig ut fra resultatene fra befaringen å trekke en db.-grense rundt flyplassen, og fastslå hvor stor lydstyrke støyen fra jetflyene må ha for at det kan sies at her foreligger en kvalifisert støyulempe som vil gå inn under nabolovens §12. Retten er kommet til at dette er ugjørlig, støyulempene må vurderes konkret i det enkelte tilfelle, men som en veiledende grense har retten festet seg ved en støystyrke på ca. 90 db. Når larmen fra jetflyene har denne styrke nærmer en seg sterkt toleransegrensen, dersom støyen ofte når opp i denne lydstyrke.

Når en har befart Rygge flyplass vil en ha konstatert at 90 db.-grensen går i store buktninger på sidene av flyplassen, enkelte steder må en helt inn til flygjerdet for å få denne støystyrke, andre steder går støykurven ca. 500 meter ut fra flygjerdet. Foran flyplassens startbane har en det verste støyfeltet. Nærmest flyplassen her er et mindre område hvor støystyrken er over 110 db. Utenfor er et noe større område med støystyrke over 100 db., og utenfor her igjen strekker seg et støyområde med over 90 db. i en spiss helt ut til ca. 1600 meter fra enden av flyplassen.

Det kan være noe tvilsomt hvorledes retten skal stille seg overfor støysoner som ligger så langt fra flyplassen som ca. 1600 meter. Retten er

Side:69

dog kommet til det resultat at det ikke vil være rimelig å unnta noe mer fjerntliggende område fra erstatning etter nabolovens bestemmelser, forutsatt - som tilfellet er her - at støy med nevnte styrke er like hyppig som nærmere flyplassen. Flyene starter nemlig som før nevnt i rett linje ut fra startbanen og det må da bli en bestemt stripe hvor en vil ha overflyvning av alle fly som starter i denne retning.

Hva ovenfor er nevnt blir aktuelt for takstnummer 1.

Ovenfor har en talt om støystyrken i fri luft. Inne i hus med lukkede vinduer vil støystyrken avta 15 db. eller mer.

I et tilfelle (takstnummer 11) ble jetlarmen utenfor huset målt til 91 db. Derpå gikk en inn i huset og satte radioen på med musikk med vanlig styrke, hvilket ga 76 db. Et fly som paserte samtidig ga ikke noe utslag, hvilket viser at støystyrken ikke oversteg lydstyrken fra radioen. Radiomusikken kunne følgelig påhøres uten «masking» og uten avbrudd.

Det kunne være nyttig å trekke en sammenligning mellom støyulempene for de som bor ved flyplassen, og ulempene som følger med overflyvning hvor som helst ellers i landet. Ifølge Lufttrafikkregler for all lufttrafikk (Samferdselsdepartementets forskrifter 26. januar 1955) er minste lovlige høyde over by og tettbebyggelse 300 meter, og minste lovlige høyde over landdistrikter 150 meter fra bakken. Etter foreliggende tabeller vil en jetjager i nevnte høyder som regel gi støy med 95 db. over by og 105 db. over landdistrikt. Det må tilføyes at flyene sjelden går i så lav høyde som her nevnt, og at overflyvninger langt fra flyplassen alltid vil skje mer tilfeldig for de enkelte eiendommer.

Retten er klar over at en må være meget forsiktig med å trekke for snever toleransegrense, og at en heller ikke må treffe slike avgjørelser at dette kan bli til hinder for fremskritt og utvikling. Det bør først og fremst være myndighetenes sak til enhver tid å være oppmerksom på all den støy som sivilisasjonen har brakt med seg, og ved forskrifter og på, annen måte søke å redusere ulempene for samfunnet. Vi er her inne på et meget viktig og meget aktuelt spørsmål for folkehelsen. Det er vel på denne måte samfunnets interesser blir best tilgodesett, ikke ved en altfor stiv håndhevelse av nabolovens §12. Få andre land har bestemmelser som går så langt som vår nabolovs §12, og i de land hvor en ikke har sådan bestemmelse angående bedriftsulemper, er vel synspunktet det, at den støy som ifølge forskriftene er lovlig, må også den enkelte finne seg i uten erstatning.

Den ulempeerstatning som skal fastsettes i denne sak gjelder ikke erstatning for tort og svie, men kun erstatning for det økonomiske tap som de saksøkte har lidt ved ekspropriasjonen. Selv om eieren av et hus fortsatt akter å bli boende i det, så vil huset allikevel ha gått ned i verdi tilsvarende den mindre leiesum eller mindre salgssum som eieren kunne ha gjort regning med dersom han hadde villet avhende huset. For jordeiendommer kan i noen grad samme synspunkt gjøres gjeldende, idet en eventuell kjøper i mange tilfelle ikke ville se seg tjent med å betale full pris for et gårdsbruk, hvor støyulempene bevirker at det blir mindre trivelig både å bo og arbeide. Videre kan et gårdsbruk gå ned i verdi fordi støyulempene lager vanskeligheter for dyrene på gården. Det kan i høy grad diskuteres hvor store disse ulemper er, men retten finner det klart at

Side:70

ulempene dog er der, i og med at det trenges øket påpasselighet med dyrene både i skog og mark. I skogene brukes det fremdeles meget hest ved fremdrift av tømmer, og herunder trenges ofte øket påpasselighet med hesten i områder hvor larm fra jetfly er særlig stor. En gårdbruker kan ikke alltid vente at han har til disposisjon en gammel hest som er blitt mer fortrolig med larmen. For øvrig synes det som om det er synsinntrykket med et lavtgående fly sammen med den plutselige larm som er mest egnet til å skremme hester. Det viser seg således at lavtflyvende helikoptere med roterende vinger skremmer hesten like meget eller mer enn jetflyene.

I motsetning til underskjønnet tillegger overskjønnet påstått nedgang i tomteverdi liten betydning i denne sak. Ekspropriatene har i mange tilfelle overfor skjønnet forklart at de har lidt stort tap ved at arealene ikke lenger kan utparselleres til byggetomter, og dette selv om arealene ligger så usentralt til at bebyggelse innen noenlunde nær fremtid ville ha vært litet tenkelig. Retten går ut fra at det sentrale område i Rygge som først kan ventes bebygget, ligger omkring Halmstadkrysset og sydover riksveien til et stykke bortenfor Rygge Hotell. Det er i dette strøk rikelig med tomtemuligheter, alt kan ikke ventes bebygget i nær fremtid, og selv i dette mer sentrale strøk må forhåpninger om salg av tomter diskonteres ned til nokså reduserte verdier i dag. Det er nå bygget mange hus ved Rygge, og behovet for bebyggelse er på det nærmeste fylt. Retten er imidlertid klar over at i enkelte tilfelle må en ta hensyn til at ekspropriatene på et tidlig tidspunkt kan ha gjort seg klar til å selge tomter, og at nettopp ekspropriasjonen gjorde det umulig for dem å selge tomter da tidspunktet var mer beleilig.

Retten har ikke tillagt det noen selvstendig betydning at en ekspropriat uttrykkelig påstår utparsellering eller ikke. Det avgjørende er om arealene er egnet til utparsellering, dvs. om de ligger slik til at en kunne ha ventet salg av tomter innen rimelig tid. Dersom mulighetene ligger noenlunde gunstig an, må retten ta dette i betraktning ved verdiansettelsen, selv om eieren medgir at han for sitt vedkommende ikke har hatt ønsker om å selge noen tomter fra sin gård. På forespørsel har de saksøktes prosessfullmektig bekreftet at når det i enkelte tilfelle ikke har vært påstått utparsellering, så vil dette ikke si det samme som at retten ikke skal ta hensyn til nevnte muligheter.

Det kan selvsagt ikke bli tale om ulempeerstatning for hus som er blitt bygget etterat flyplassen ble anlagt, og dette er heller ikke påstått av de saksøkte. Mer tvilsomt stiller saken seg når en eiendom er blitt solgt etterat flyplassen ble anlagt. Her kan forholdet være det at prisen og omstendighetene for øvrig viser at både selger og kjøper er fornøyet, og at de ikke har tillagt støyulempene noen betydning for eiendommens verdi. Men forholdene kan også ligge annerledes an, slik som ved takstnummer 23 i denne sak. Her ble et mindre skogstykke solgt i 1955 for svært god pris, uten at en herav kan utlede at støyulempene ikke har nedsatt eiendommens verdi. Eiendommen ligger nemlig i noe av det verste støyområdet mellom 100 og 110 db.-grensen. Imidlertid kan en fastslå at selgeren Birger Lund i dette tilfelle intet tap har lidt ved ekspropriasjonen. Et annet spørsmål blir om den nye eier, Andreas Hansen, kan gjøre krav gjeldende mot staten etter nabolovens bestemmelser. Dette er imidlertid

Side:71

et spørsmål hvis avgjørelse ligger utenfor nærværende saks ramme, idet Andreas Hansen ikke er blitt trukket inn som part i denne sak.

Ved fastsettelse av erstatningsbeløpene har retten gått ut fra de vanlige ekspropriasjonsrettslige prinsipper om, at ekspropriatene skal få beholde den alminnelige verdiøkning som er kommet de gjenværende eiendommer til gode som følge av ekspropriasjonsforetaket, men må tåle fratrekk i erstatningen for den spesielle verdistigning som kun er tilfalt de enkelte eiendommer. Prinsippet er klart, men vanskelig å gjennomføre i nærværende tilfelle, fordi verdistigning og støyulemper ofte virker parallelt og økende ettersom en nærmer seg flyplassen og i forskjellig forhold for de enkelte grunneiere. Retten har som utgangspunkt tatt den forholdsmessige verdistigning som er tilfalt eiendommer som har fordeler av beliggenheten ved flyplassen, samtidig som de ligger mer gunstig an med hensyn til støyulempene. Den prisstigning som her har gitt seg til kjenne, f. eks. ved tomtesalg, mener en må være utslag av den alminnelige verdistigning som alle grunneiere skal få beholde ubeskåret enten de er berørt av ekspropriasjonen eller ikke. Hermed mener en at likhetsprinsippet er tilfredsstillet på riktigste måte.

Foruten støyulempene har det også vært påstått erstatning for nedgang i eiendomsverdien som følge av at området rundt Rygge vil bli særlig utsatt i tilfelle av krig. Flyplassen menes å bli et militært bombemål. Flyplassens bruk vil også i fredstid føre med seg øket risiko for nedstyrtninger av fly, hvilket også kan betinge nedgang i eiendomsverdien.

Retten kan ikke tillegge ovenstående omstendigheter noen betydning ved fastsettelse av skadeerstatningene. Rygge flyplass med sine jagerfly har som oppgave også å beskytte mot eiendomsskade i tilfelle av krig, og det er fremmed for tanken at slike forsvarsforanstaltninger skal betinge rettskrav etter nabolovens bestemmelser, i ethvert tilfelle slik som forholdene ligger an ved Rygge. - - -