Rt-1960-734

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1960-05-27
Publisert:	Rt-1960-734
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 95/1960
Parter:	A m.fl. overrettssakfører Sverre Askvig - til prøve) mot Forsikringsselskapet Storebrand (høyesterettsadvokat Knut Blom).
Forfatter:	Bendiksby, Helgesen, Heiberg. Mindretall: Thrap, justitiarius Wold
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926) §30, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Tvistemålsloven (1915) §6

Dommer Bendiksby: Den 29. desember 1957 tauet Bjørn Bergseng med sin bil, E-19627, Asmund Engelijordets bil, E-168, på isen på Randsfjorden sydover fra Lands Sag i retning mot Vilberg land hvor det var meningen å kjøre opp på veien. Utenfor Nes i Fluberg gikk begge bilene i en råk i isen. I alt 4 av personene i de 2 bilene omkom, blant dem Asmund Engelijordet som satt i den slepte bil og styrte denne.

Asmund Engelijordets enke, Aslaug Engelijordet, anla på egne vegne og på vegne av ektefellenes 3 barn, Solveig, Liv Marit og Anne Valborg, sak ved Hadeland og Land herredsrett mot Bjørn Bergseng og mot hans ansvarsforsikrer, Forsikringsselskapet Storebrand, med påstand om erstatning for tap av forsørger. Overfor Storebrand var påstanden begrenset til garantibeløpet 20 000 kroner.

Ved herredsrettens dom av 5. juni 1959 ble begge de saksøkte frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Aslaug Engelijordet, som har fått bevilling til fri sakførsel, har på egne vegne og på vegne av de 3 nevnte barn påanket dommen for så vidt angår Storebrand. Ankesaken er med samtykke fra Høyesteretts kjæremålsutvalg i medhold av tvistemålslovens §6 annet ledd brakt direkte inn for Høyesterett.

De ankende parter har prinsipalt gjort gjeldende at Storebrand er ansvarlig etter regelen om objektivt ansvar i motorvognlovens §30 første ledd, og at herredsretten har tatt feil når den har funnet at bestemmelsen i samme paragrafs femte ledd, siste setning, kommer til anvendelse. Subsidiært hevdes det at Bergseng utviste uaktsomhet ved kjøringen, og at Storebrand er ansvarlig på dette grunnlag. Det er, anføres det, feil når herredsretten har bygget på at Engelijordets uaktsomhet i alle tilfelle var overveiende i forhold til det som måtte kunne bebreides Bergseng, og at derfor uaktsomhetsansvaret må falle bort etter bestemmelsen i straffelovens ikrafttredelseslov §25 annet ledd.

De ankende parter har for Høyesterett ikke fastholdt sin anførsel for herredsretten om, at Storebrand er ansvarlig uten hensyn til skyld fra Bergsengs side, selv om regelen i motorvognlovens §30 første ledd ikke kommer til anvendelse.

Side:735

Partene er for Høyesterett enige om at de ankende parters tap beløper seg til 40 000 kroner.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«1. Forsikringsselskapet Storebrand dømmes til å betale Aslaug Engelijordet, Solveig Linnerud, Liv Marit og Anne Valborg Engelijordet erstatning oppad begrenset til 20 000 kroner med 4 prosent rente p. a. fra 30. mai 1958 til betaling skjer.

2. Forsikringsselskapet Storebrand dømmes til å betale det offentlige sakens omkostninger for herredsrett og Høyesterett.»

Storebrand har nedlagt påstand om at herredsrettens dom stadfestes og at selskapet blir tilkjent saksomkostninger for begge retter.

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til herredsrettens domsgrunner. Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter, således en korrespondanse mellom overrettssakfører Askvig og Det Norske Meteorologiske Institutt angående siktbarheten på ulykkesdagen, og mellom overrettssakfører Askvig og A/S Lands Sag om oppmerkingen av vei på isen. Det nye materiale kan ikke sees å ha brakt saken i noen annen stilling enn ved herredsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.

Jeg er således enig med herredsretten i at bruken - manøvreringen - av Bergsengs bil var en årsak til at Engelijordets bil gikk gjennom isen og at Engelijordet omkom. Videre er jeg enig i at forholdet går inn under unntaksbestemmelsen i motorvognlovens §30 femte ledd. Etter mitt syn fremstiller det seg her som mest naturlig å betrakte Engelijordet som medhjelper under slepningen, slik som herredsretten subsidiært har antydet. Slepningen fant sted etter avtale mellom Bergseng og Engelijordet. Engelijordet satt under slepningen i førersetet i sin bil og styrte denne, noe som man må anta var nødvendig for manøvreringen.

Det er etter dette ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om kollisjonsregelen i motorvognlovens §30 fjerde ledd i tilfelle også kunne gis analogisk anvendelse på forholdet. I anledning av prosedyren for Høyesterett vil jeg likevel nevne at de dommer som i denne forbindelse har vært påberopt - høyesterettsdommer i Rt-1959-352 og Rt-1934-186 - ikke kan sees å være avgjørende. I de tilfelle som er omhandlet i disse dommer var begge biler selvstendig manøvrerte enheter i trafikken, mens Engelijordets bil i vårt tilfelle var under slepning og følgelig avhengig av Bergsengs manøvrering.

Når det til slutt gjelder skyldansvaret, innskrenker jeg meg til å fremheve det som herredsretten har nevnt om at Neslaugas eksistens ikke er alminnelig kjent og at Bergseng - i motsetning til Engelijordet - ikke kjente til den. Bergseng var med andre ord ikke kjent med at det på den strekning han skulle kjøre fantes noe spesielt faremoment. Isen var, bortsett fra laugene, ansett som sikker. Hans valg av kurs på isen, den farten han holdt og

Side:736

hans reaksjon da han fikk øye på den bilen som sto fast i råken må bedømmes på bakgrunn av dette, og jeg kan da ikke finne holdepunkt for å bebreide ham noe særlig. Jeg lar imidlertid det stå hen, idet jeg er enig med herredsretten i at det overveiende ansvar i hvert fall må påhvile Engelijordet, slik at ethvert erstatningskrav bør falle bort etter straffelovens ikrafttredelseslov §25 annet ledd. Det var Engelijordet som foranlediget slepningen, som ble utført som en vennetjeneste. Han hadde kjørt samme vei tidligere på dagen, og han kjente Neslauga og visste at den lå i nærheten av den vei som måtte kjøres. Han hadde, mener jeg, under disse forhold en særlig oppfordring til å orientere Bergseng om Neslauga og til å følge aktsomt med under slepningen.

Saken gjelder prinsipielle spørsmål som til dels har frembudt atskillig tvil, og jeg finner derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for slik

dom:

Herredsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Thrap: Jeg er enig i at ansvar på objektivt grunnlag ikke kan gjøres gjeldende i denne sak. Jeg bygger dette på en analogisk anvendelse av sammenstøtsbestemmelsene i motorvognlovens §30 fjerde ledd. Når en motorvogn sleper en annen motorvogn, er begge vogner i bruk, men begge er også under slepningen hele tiden i bruk innenfor hverandres fareområde, og det er da ikke naturlig å anvende den objektive ansvarsregel i motorvognlovens §30 første ledd på skade som den ene vogn påfører den annen. De hensyn som ligger til grunn for sammenstøtsregelen, frembyr den nærmeste analogi. Jeg finner støtte for dette i rettspraksis, særlig i Rt-1959-352 (stensprut-dommen), hvor det prinsipielle grunnlag for dette syn er klart presisert. Jeg nevner også at skade voldt ved motorvogns slepning av annen motorvogn etter det nye forslag til lov om erstatning for skade voldt av motorkjøretøy (Ot.prp. nr. 24/1959-60) skal bedømmes etter reglene om sammenstøt.

Jeg tar etter dette ikke standpunkt til spørsmålet om den slepte bil etter omstendighetene kan likestilles med en tilhenger eller om Engelijordet kan betraktes som medhjelper, slik at bestemmelsen i motorvognlovens §30 femte ledd kan bringes direkte eller analogisk til anvendelse.

Når det gjelder spørsmålet om ansvar kan bygges på subjektivt grunnlag, er jeg i det vesentlige enig med førstvoterende.

Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Bendiksby.

Dommer Heiberg: Likeså.

Justitiarius Wold: Jeg er når det gjelder anvendelsen av motorvognlovens §30 fjerde ledd enig med dommer Thrap.

Side:737

Jeg skal når det gjelder spørsmålet om anvendelsen av motorvognlovens §30 femte ledd tilføye, at jeg ikke finner det naturlig å betrakte den slepte vogn som tilhenger eller føreren som medhjelper for føreren av den vogn som foretar slepningen. Bestemmelsen i motorvognlovens §30 femte ledd forutsetter klart bare én vogn eller én kjøreenhet. Under slepning er imidlertid, som allerede nevnt, 2 selvstendige motorvogner i bruk.

Når det gjelder spørsmålet om det under slepningen er utvist uaktsomt forhold, er jeg kommet til et annet resultat enn herredsretten. Herredsretten har funnet at det ikke kunne rettes noen særlig bebreidelse mot Bergseng, føreren av den slepende bil. Jeg mener hans forhold må bedømmes strengere. Etter Bergsengs egen forklaring, som partene er enige om å legge til grunn, var hendelsesforløpet følgende: «Wiren mellom bilene var ca. 6-7 meter lang. Vitnet kjørte isen omtrent midtfjords utover, men det var blank is, mørkt og vanskelig å orientere seg. Han holdt en fart på omkring 35 km/t. Da vitnet oppdaget bilen til Askvig, trodde vitnet det var en bil som hadde satt seg fast i «tvesta'n» rett ut for Fluberg land, vitnet var ikke klar over hvor han befant seg, trodde han var lenger ut enn han var, og var heller ikke klar over hvor nær land han var på vestre siden. Vitnet la derfor bilen over til høyre for bilen som sto på isen, for å svinge mot Vilberg, og gikk rett i råka. Det var ikke mulig å stanse på den glatte isen.» Denne forklaring ble gitt til lensmannen den 3. januar 1958, noen få dager etter ulykken. Under herredsrettsforhandlingene den 5. juni 1959 gjentok Bergseng sin forklaring, gjengitt i rettsboken slik: «Bergseng har forklart at han kjørte med en fart av ca. 35 km pr. time, han så ikke noen oppmerking. Etter få minutters kjøring fikk han se en mørk gjenstand på god avstand, men først da han var ganske nær oppdaget han at det var en bil som satt fast i isen. Bergseng, som trodde bilen hadde kjørt seg fast i overisen nær Fluberg land, svingte til høyre og på utsiden (vestsiden) av bilen, og kommet et ganske kort stykke bortenfor gikk hans bil med Engelijordets bil på slep gjennom isen og sank.»

Jeg kan, når jeg legger disse forklaringer til grunn, ikke finne at Bergsengs kjøring var forsvarlig. Det var mørkt og vanskelig å orientere seg. Han saknet likevel ikke farten for å få kontroll over slepningen da han på avstand fikk øye på ingeniør Askvigs bil, som sto i hans kjøreretning. Han søkte heller ikke å stoppe da han var kommet nær Askvigs bil og forsto at bilen sto fast i isen. Han sier selv at han ikke var klar over hvor han befant seg og hvor nær landet på vestre side han var. Under disse omstendigheter kunne han ikke slå seg til ro med en antagelse om at Askvigs bil satt fast i «tvesta'n» ved Fluberg land og uten nærmere undersøkelse svinge til høyre utenom Askvigs bil og fortsette kjøringen med samme fart som før. Det er ikke noe vanlig forhold at en bil er kjørt ned i isen. Bergseng burde derfor ha undersøkt forholdet nærmere, eventuelt konferert med sin kollega, sjåfør Engelijordet. Han anfører til sin unnskyldning at det

Side:738

ikke var mulig å stanse på den glatte isen. Men han burde iallfall da han på avstand så Askvigs bil innrettet seg slik at han hadde kontroll, og i ethvert fall søkt å stanse da han ble klar over at Askvigs bil var kjørt ned. Jeg kan ikke se det annerledes enn at Bergseng har kjørt uforsvarlig og derfor må ha erstatningsansvar for skade og tap som ulykken førte med seg.

Men etter min mening har også Engelijordet utvist uaktsomt forhold. Jeg kan imidlertid ikke bedømme hans forhold så strengt som herredsretten. Bergseng hadde drosjebevilling i det samme distrikt som Engelijordet. Engelijordet måtte kunne gå ut fra at Bergseng kjente trafikkforholdene omtrent like godt som han selv. Han ba Bergseng slepe seg over isen til Vilberg land, og det er intet opplyst om at Bergseng på noen måte like overfor Engelijordet ga uttrykk for at han ikke var tilstrekkelig kjent med veien. Spesielt er det ikke opplyst at Engelijordet visste at Bergseng ikke kjente Neslauga. Men Engelijordet kjente selv til Neslauga, og han burde derfor ha vist større aktsomhet og før kjøringen begynte gjort oppmerksom på dette faremoment. Imidlertid synes også flere andre den dag å ha kjørt over isen til Vilberg land uten å ta noe hensyn til Neslauga, og det er da - alle forhold tatt i betraktning - ikke tilstrekkelig grunn til å bedømme Engelijordets uaktsomhet så strengt at ethvert ansvar for Bergseng ansees bortfalt etter ikrafttredelseslovens §25. Jeg antar at begge sjåførers uaktsomhet etter omstendighetene kan ansees for å ha vært omtrent like stor og at skadeansvaret derfor bør deles likt mellom de 2 vogner.

Jeg stemmer i henhold hertil for at de ankende parter tilkjennes halv erstatning og at Storebrand dømmes til å betale kr. 20 000 med renter og omkostninger.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Arne Wang):

- - -

Retten legger følgende saksforhold til grunn:

Den 29. desember 1957 ble det holdt en pilkekonkurranse på Randsfjorden i Fluberg, og konkurransen var henlagt til et område ut for gården Røn på vestsiden av fjorden. Isen var på forhånd målt til ca. 55 cm god is og således helt sikker, også for bilkjøring. De fleste av publikum kom fra østsiden, og her var det anlagt en parkeringsplass for biler like nord for Lands Sag - rett over for konkurranseområdet.

Biler sydfra på vestsiden av fjorden fulgte dels fylkesveien med nedkjøring på isen ved gården Røn, dels ble det kjørt ned på isen noen km lenger syd ved Vilberg land, hvorpå man fulgte isen nordover ca. 5 km til konkurransestedet. I denne delen av Randsfjorden, kalt Flubergfjord&n, danner det seg årevisst 2 såkalte lauger i isen, dvs. mindre områder med åpent vann eller med tynn is. Fra disse lauger skyter det seg gjerne ut råker i forskjellige retninger. Den ene er Neslauga som ligger syd for Nes, ca. 4 km sønnenfor Lands Sag, og den annen, Rødneslauga som ligger ytterligere ca. 3 km lenger syd. Av disse er Rødneslauga den største og mest kjente, og forbi denne foregår det vanligvis ikke noen biltrafikk på isen. Om Neslauga er under politietterforskningen opplyst at den ligger 60-70 m fra land og

Side:739

at råkene fra denne på ulykkestiden strakte seg uvanlig langt ut, ca. 200 m østover fra land, dvs. omtrent midtfjords.

Noen tydelig oppmerking av isveier var det ikke. Strekningen mellom Lands Sag og Fluberg land, som ligger på østsiden rett overfor Vilberg og en knapp km syd for Neslauga, var delvis oppmerket med mannhøye lekter i isen, disses innbyrdes avstand er av lensmannen oppgitt til 30-50 m, og det er ikke nærmere klarlagt om oppmerkingen gikk helt frem til Lands Sag. Det er av lensmannen som vitne uttalt at disse lektene nærmest tjente som veiledning for lokalkjente folk i mørke og tåke.

Konkurransedagen kjørte Asmund Engelijordet, som var drosjesjåfør, iallfall 2 turer med passasjerer fra Ringelia i S. Land til pilkekonkurransen. Han kjørte ned ved Vilberg og fulgte isen nordover til Lands Sag. Saksøkte Bergseng kjørte også fra Ringelia til pilkekonkurransen med sin bil, Volkswagen E-19627, men han fulgte fylkesveien til Røn og kjørte ned på isen der.

Ca. kl. 16.30 var premieutdelingen slutt. Engelijordet hadde fått startvanskeligheter med sin bil, sannsynligvis fordi bensintilførselen var tilfrosset. Det var Bergsengs mening å kjøre tilbake samme vei, nemlig opp på veien ved Røn, men på anmodning av Engelijordet tilbød han seg uten vederlag å slepe dennes bil frem til Vilberg land. Det ble festet en wire på 6-7 m mellom bilene. Isen var speilblank med enkelte spredte hvite flekker. Det var alt blitt temmelig skumt og siktbarheten var svært dårlig, da effekten av bilens lyskastere var sterkt nedsatt på grunn av den mørke, blanke isflaten. Lysforholdene gjorde det også vanskelig å orientere seg med hensyn til avstanden fra land. I Bergsengs bil var det foruten føreren, 3 voksne passasjerer og i barn og i Engelijordets, foruten ham selv ved rattet, 4 passasjerer. Bergseng har forklart at han kjørte med en fart av ca. 35 km pr. time, han så ikke noen oppmerking. Etter få minutters kjøring fikk han se en mørk gjenstand på god avstand, men først da han var ganske nær oppdaget han at det var en bil som satt fast i isen. Bergseng, som trodde bilen hadde kjørt seg fast i overisen nær Fluberg land, svingte til høyre og på utsiden (vestsiden) av bilen, og kommet et ganske kort stykke bortenfor gikk hans bil med Engelijordets bil på slep gjennom isen og sank. Foruten Engelijordet omkom 3 personer. Det er tydelig at Bergseng ikke har vært stedsorientert. Han trodde han var et godt stykke lenger syd og nærmere det østre land, mens han i virkeligheten befant seg lenger nord og mer midtfjords, slik at han kjørte rett i råken ved Neslauga. Det er opplyst - og retten legger til grunn - at Bergseng ikke visste noe om Neslauga, mens Engelijordet på sin side kjente til dens eksistens og beliggenhet. - - -

Rettens syn på saken:

Hva angår det objektive ansvar skal først bemerkes, at det ikke kan ansees tvilsomt at skaden er oppstått ved bruk av motorvogn. Når det dreier seg om bil i bruk som transportmiddel kommer de særlige ansvarsregler som gjelder for motorvogner til anvendelse, uansett om den samme ulykke kunne antas å være oppstått ved bruk av annet transportmiddel, f. eks. hestekjøring.

Selv om det er så at en bil under slep i prinsippet er å anse i bruk som motorvogn, er det neppe treffende å si at skaden er oppstått ved bruken av Engelijordets bil, med andre ord at bilen er gått ned som følge av sin

Side:740

egen bruk. Skaden er en følge av manøvreringen av den slepende bil, det er kjøringen av denne som er den direkte årsak til ulykken.

Men ansvarsspørsmålet er ikke løst alene ved en henvisning til ansvarsreglene i motorvognlovens §30 første ledd om at den som er ansvarlig for bruken av motorvogn plikter å svare erstatning uten hensyn til utvist skyld.

Som før nevnt er det fra de saksøktes side påberopt at unntaksbestemmelsene i paragrafens fjerde ledd, som gjelder sammenstøt mellom motorvogner, må gis analogisk anvendelse i et tilfelle som det foreliggende. Retten finner spørsmålet tvilsomt. Det kan med grunn anføres at ansvaret ved enhver skade som 2 biler påfører hverandre - og skade tilføyet vognføreren står etter sikker rett i samme stilling som skade på vognen - i alle tilfelle må bli å løse etter fjerde ledd for å få sammenheng i lovens bestemmelser. På den annen side må det sies at bestemmelsen etter sitt innhold kun tar sikte på skade oppstått ved bruk av motorvogner som virker uavhengig av hverandre.

Men retten finner ikke tilstrekkelig grunn til å ta standpunkt til dette spørsmål, idet den må anta at de saksøkte må gis medhold i at unntaksregelen i paragrafens femte ledd, siste setning må få anvendelse - bestemmelsen om at det objektive ansvar etter første ledd ikke skal gjelde når skaden rammer bl.a. fører av tilhenger eller medhjelper. En bil som er under slepning må i et tilfelle som det foreliggende likestilles med en tilhenger, selv om en bil i rent teknisk forstand ikke går inn under dette begrep. Avgjørende må være at den slepte bil med motoren ute av funksjon er avhengig av den slepende bils manøvrering og så å si er knyttet til dennes skjebne. Engelijordet må således i dette tilfelle ansees som fører av tilhenger. Man kan også se det slik at Engelijordet har opptrådt som medhjelper under slepningen, og også da oppfanges ansvarsforholdet av unntaksbestemmelsen i femte ledd.

Etter dette finner retten således ikke at saksøkerne kan nå frem med sitt erstatningskrav på grunnlag av motorvognlovens §30. - - -

Spørsmålet blir så om Bergseng ved manøvreringen av bilen har gjort seg skyldig i uaktsomt forhold som må medføre erstatningsansvar.

Kjøring på is medfører erfaringsmessig en viss risiko og da spesielt ved kjøring utenfor oppmerket isvei. Noen spesiell lokalkjennskap ved kjøring på denne strekning hadde Bergseng heller ikke. Til det kommer at kjøringen fant sted etterat mørket var falt på og at det på grunn av den blanke isflaten var særlig vanskelig å orientere seg. I den forbindelse nevnes at lensmannsbetjent Karlsen, som hadde polititjeneste under konkurransen, valgte å kjøre landeveien på tilbaketuren sydover fordi han for sitt vedkommende ikke fant det helt betryggende å kjøre isveien under de rådende forhold. På den annen side var det flere andre biler som kjørte tilbake isen sydover for å kjøre opp henholdsvis ved Fluberg land på østsiden eller Vilberg land på vestsiden. Det kan heller ikke bebreides Bergseng som en uaktsomhet at han ikke fulgte den rute som var staket opp med lekter. Det er intet opplyst om at Bergseng var blitt gjort kjent med oppstakingen, og det er også uklart om det var staket helt frem til Lands Sag der slepningen tok til. Slik forholdene lå an kan det heller ikke rettes noen særlig bebreidelse mot Bergseng at han, da han fikk øye på den bil som sto fast i isen, foretok den skjebnesvangre manøver til høyre for denne bilen. Det nevnes i denne forbindelse at det også var 2 andre

Side:741

biler som kort forut passerte den bilen som hadde kjørt seg fast og som vel nærmest ved et tilfelle ikke kjørte ut i råken.

Selv om man vil bygge på at det var uaktsomt av Bergseng under de foreliggende forhold å kjøre på isen og på den måte som skjedd, finner retten i alle tilfelle at det alt overveiende ansvar må påhvile Engelijordet, slik at ethvert erstatningskrav må ansees bortfalt i medhold av strl. ikrl. §25 annet ledd. Det er på det rene at det var etter Engelijordets anmodning og på dennes initiativ at Bergseng som en villighet påtok seg slepningen. Han var bestemt på å kjøre tilbake samme vei som han kom, nemlig fylkesveien sydover fra Røn, men Bergsengs bil var ikke sterk nok til å taue drosjebilen opp den bratte stigning fra isen. Det var Engelijordet som var den mest lokalkjente av de to, han kjente til Neslauga og dennes beliggenhet og hadde også kjørt strekningen flere ganger samme dag. Det hadde etter forholdene vært hans plikt å sikre seg at også Bergseng kjente til dette faremoment. Han hadde like stor oppfordring som Bergseng til under kjøringen å holde seg orientert om retningen, og burde, om han skjønte at det kunne bære galt avsted, ved signalering med billysene eller med hornet eller ved bremsing påkalt Bergsengs oppmerksomhet og brakt ham til å stanse. - - -