Rt-1961-117
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1961-02-11 |
| Publisert: | Rt-1961-117 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 10/1961 |
| Parter: | Nore Forbruksforening (overrettssaksfører F. M. Bugge - til prøve) mot Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (høyesterettsadvokat Georg Lous). |
| Forfatter: | Thrap, Roll Matthiesen, Anker, justitiarius Terje Wold. Mindretall: Endresen |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917), Vassdragsreguleringsloven (1917) §16, Vassdragsloven (1940) §12, §8 |
Dommer Thrap: Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen har 5. desember 1952 begjært avholdt skjønn ved Numedal herredsrett til behandling av erstatningskrav og tiltakskrav, som de skadelidende mente å ha i anledning av Numedalslågens regulering og som det ikke tidligere var holdt skjønn over. Nore Forbruksforening (takst nr. 229) nedla under skjønnet påstand om erstatning bl.a. for vanskeliggjort atkomst til foreningens mølle og landhandleri for kunder på vestsiden av vassdraget. Ved underskjønnet, som ble avhjemlet 2. mars 1956, ble påstanden ikke tatt til følge. Underskjønnsretten fant det ikke godtgjort at ulempene ved isforholdene som følge av de senere reguleringer hadde medført noen nedgang i kundekretsen, og fant det ikke nødvendig å ta standpunkt til om et slikt krav hadde rettslig hjemmel, hvis skade var påført. Ved overskjønnet, som ble avhjemlet 20. desember 1957, ble erstatningspåstanden heller ikke tatt til følge. Overskjønnsrettens begrunnelse er følgende: «Et handelsforetagende antas ikke å ha rettslig adgang til å kreve at isforholdene i et offentlig vassdrag ikke skal endres, og i tilfelle forlange erstatning for sine kunder eller for seg selv hvis kundene må benytte seg av andre forretninger.»
Nore Forbruksforening har påanket denne avgjørelse til Høyesterett på grunn av uriktig rettsanvendelse, og har nedlagt sådan påstand:
«Overskjønnet oppheves for så vidt angår takst nr. 229 Nore Forbruksforening og hjemvises til ny behandling av overskjønnsretten.»
Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen har påstått overskjønnet stadfestet.
Den ankende part gjør i det vesentlige gjeldende at overskjønnsretten har tatt feil når den har antatt at det ikke kan kreves erstatning for tap av kunder, når isveien til et handelssted blir ødelagt ved et reguleringstiltak. Det dreier seg her om et inngrep i regelmessig drevet næringsvirksomhet knyttet til fast eiendom, og erstatningsplikt følger både av alminnelige ekspropriasjonsrettslige prinsipper og av bestemmelsen i vassdragsreguleringslovens §16, post 1.
Jeg er kommet til at anken ikke fører frem.
Den interesse som i tilfelle her skulle være gjenstand for
Side:118
erstatning, er den interesse som et handelsforetagende har i at den alminnelige ferdsel over vassdraget ved reguleringstiltaket ikke blir vanskeliggjort, slik at forretningens kunder - til visse tider av året - får lengre vei til forretningsstedet og av den grunn søker annen forretningsforbindelse. Jeg kan ikke anta at denne interesse etter sin art skal erstattes ved ekspropriasjon, og det uansett om forretningsvirksomheten - slik som i det foreliggende tilfelle - er og i lengre tid har vært knyttet til en fast eiendom som grenser umiddelbart til vassdraget. Det er nok så at det må antas at forbruksforeningen, da den i sin tid traff sitt valg med hensyn til hvor den ville begynne virksomheten, kan ha tatt i betraktning de muligheter som de da eksisterende isveier ga for omsetning av varer til folk på vestsiden av vassdraget, og at foreningen nok også kan ha gått ut fra at forretningens kunder fremtidig skulle kunne gjøre bruk av isveiene, uten å bli hindret i dette ved reguleringstiltak som gjorde inngrep i vassdragets naturlige løp. Likevel kan jeg ikke finne at foreningen etter gjeldende rett har rettskrav på å få erstattet det tap det her er tale om. Jeg kan ikke finne at kravet er hjemlet i alminnelige ekspropriasjonsrettslige prinsipper. Det er bare i unntakstilfelle at domstolene har pålagt en ekspropriant å yte erstatning for skader av faktisk art som ekspropriasjonen medfører. Erstatningsplikten må i disse tilfelle ansees begrunnet i særlige forhold. Når det således må ansees fastslått ved rettspraksis at det regelmessig skal betales erstatning hvor et reguleringstiltak gjør vesentlige inngrep i isveier, som er et nødvendig ledd i driften av en jordbruks- eller skogbrukseiendom, antar jeg dette må søke sin begrunnelse i de særforhold som knytter seg til driften av slike eiendommer, og som ikke er til stede når det gjelder skader av den art som omhandles i den foreliggende sak. I hvert fall kan jeg ikke finne at den rettsoppfatning som har festnet seg når det gjelder isveier til jord- og skogsdrift har som sin nødvendige eller naturlige konsekvens, at erstatning også skal ytes når inngrepet har bevirket kundetap for en forretning. En handelsbedrifts kundekrets er i seg selv av ustabil og fluktuerende natur. Størrelsen av kundekretsen vil i første rekke være avhengig av den alminnelige utvikling av kommunikasjonene, som fremmes av det offentlige og som helt kan forrykke næringsgrunnlaget for den enkelte bedrift, f. eks. anlegg, omlegging eller nedlegging av veier og jernbaner. Når det gjelder slike tiltak fra det offentliges side, må det ansees som fastslått at en forretningsinnehaver ikke har noe krav på erstatning for tap av kunder (jfr. Høyesteretts avgjørelse i Rt-1958-646), og jeg kan ikke se at saken for så vidt står i noen vesentlig annen rettslig stilling hvor det som her er tale om kundetap som følge av, at den alminnelige ferdsel på isen blir vanskeliggjort ved gjennomføringen av et reguleringstiltak som tilgodeser almene interesser. En generell utvidelse av erstatningsplikten til å omfatte slike tilfelle ville etter min mening være betenkelig, og jeg finner - uten støtte i positiv lov - at det ikke er tilstrekkelig
Side:119
grunnlag for å ta et slikt skritt. Jeg kan ikke finne at erstatningskravet kan bygges på vassdragsreguleringslovens §16, og henviser for så vidt til uttalelser i Høyesteretts avgjørelse i Rt-1953-1166.
Jeg antar etter dette at overskjønnet må bli å stadfeste. Saksomkostninger er ikke påstått.
Jeg stemmer for denne
dom:
Overskjønnet stadfestes i den utstrekning det er påanket.
Dommer Endresen: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.
Det dreier seg her om en forbruksforening som siden 1875 har drevet handelsvirksomhet i egen eiendom på østsiden av Norefjorden. Etter hva der er opplyst for Høyesterett, bor 40 av foreningens 113 andelshavere på vestsiden av vassdraget, og jeg må etter de foreliggende opplysninger gå ut fra at kundekretsen på vestsiden har vært et moment av vesentlig betydning, både for igangsettelsen og plaseringen av forretningen og for de senere driftsresultater. Salget til kundekretsen på vestsiden har om vinteren vært muliggjort ved den rett til ferdsel som fra gammelt av tilkommer almenheten, en rett som så langt den gjelder også er lovbeskyttet, jfr. vassdragslovens §8 og §12. Men når denne ferdselsrett over den naturgitte trafikkåre som vassdraget utgjør, således gjennom årtier har gitt grunnlag for en vesentlig del av den handelsvirksomhet som forbruksforeningen har drevet fra egen eiendom ved vassdraget, har det - gjennom den interessetilknytning mellom foreningens eiendom som grunnlag for handelsvirksomhet og ferdselsadgangen over isen som på denne måte har manifestert seg - etter min mening festnet seg en tilstand som ikke kan brytes opp ved at trafikkåren ødelegges gjennom ekspropriasjonsmessige forføyninger til fordel for reguleringstiltak som er ledd i inntektsgivende virksomhet, med mindre det svares erstatning for det tap som inngrepet i de naturgitte forhold volder foreningen. Jeg viser i denne forbindelse til høyesterettsdommer i Rt-1915-913, 1928 993, 1953 1166 og 1957 400, som gjelder krav om erstatning for skadetilføyelse ved vassdragsregulering i tilfelle hvor betydningen av om det foreligger krenkelse av en subjektiv rett i egentlig forstand innsigelsesvis har vært påberopt.
Jeg tilføyer at partene for Høyesterett har vært enige om at det i det foreliggende tilfelle ikke kan tillegges betydning ved avgjørelsen av det omtvistede spørsmål, at det dreier seg om en handelsbedrift som eies av en forbruksforening og ikke av en privatmann eller et aksjeselskap. Jeg nevner også at det i tilfelle må bli skjønnets sak å vurdere, hvor meget av inntektsnedgangen som skyldes tapet av ferdselsveier over isen og ikke kan tilskrives øket konkurranse fra andre kjøpmenn, nye eller utbedrede
Side:120
veier eller en omlegging av kommunikasjonsvaner som under enhver omstendighet ville ha inntruffet.
Dommer Roll Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Kst. dommer Anker og justitiarius Terje Wold: Likeså.
Av overskjønnet (sorenskriver Fr. F. Kaltenborn med skjønnsmenn Johan Hallesby, O. E. Ålrust, Knut Amundsen Gulsvik, Helge Baasen, O. A. Strand, Ellef H. Grimsrud med varamenn Per Olafsbye og A. Brenno):
- - -
Generell vurdering av tiltakskravene.
- - -
Med hensyn til arten av de interesser som her kommer på tale har retten, overensstemmende med en noenlunde fast innarbeidet praksis, gått ut fra at det er den faste eiendoms ødelagte eller reduserte ferdselsmuligheter som kan erstattes. Her gjelder det dog ikke en hvilken som helst fast eiendom, men en jord- eller skogbrukseiendom for hvem eksempelvis isveien er et nødvendig ledd i selve næringen. Eiere av sportshytter eller villaer, eller yrkesutøvere så som håndverkere eller landhandlere, vil således ikke ha noe rettmessig krav for ødelagt isvei eller for tap av kunder av denne grunn. Da inngrep i isvei for skolebarn vil innebære tap eller utlegg for bygdefolket eller for kommunen, har retten funnet å burde tilgodese den særlige interesse det her gjelder.
Når eksproprianten har hevdet at ferdselen på isveiene er en allemannsrett, og at det da ikke kan bli tale om tiltak eller erstatning, skal retten hertil bemerke at den har funnet å måtte bygge på at vedkommende grunneiere ikke bare har en allemannsrett til den ferdsel det her gjelder, men også kan ha en særrett, begrunnet i et driftsmessig behov for de eiendommer det gjelder og i en lengre tids om enn ikke årviss eller regelmessig utøvelse. Såfremt utøvelsen av en slik rett eller rettighet hemmes eller umuliggjøres, må eksproprianten være forpliktet til å betale erstatning. Dette må også gjelde om eksempelvis isveien delvis eller hovedsakelig går over annen manns eiendom. - - -
Takst 229 g.nr. 157, b.nr. 2, Øktodden i Nore.
Eier: Nore Forbruksforening.
Påstand: Erstatning for vanskeliggjort atkomst til mølle og landhandleri for kunder på vestsiden.
Et handelsforetagende antas ikke å ha rettslig adgang til å kreve at isforholdene i et offentlig vassdrag ikke skal endres, og i tilfelle forlange erstatning for sine kunder eller for seg selv, hvis kundene må benytte seg av andre forretninger.
Erstatning: 0. - - -