Rt-1961-288
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1961-03-11 |
| Publisert: | Rt-1961-288 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 30 |
| Parter: | Ragna Myrstuen (høyesterettsadvokat Sverre Askvig) mot Johan Rudstaden (overrettssakfører Joar Aasgaard - til prøve). |
| Forfatter: | Eckhoff, Helgesen, Endresen, Leivestad, justitiarius Terje Wold |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1821) §16, Skjønnsprosessloven (1917), §9, LOV-1857-09-28-§4, LOV-1915-06-11-1, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Dommer Eckhoff: Inga Mortenstuen og Johan Tørrisstuen ble gift i 1912. De hadde fellesseie og bodde fra ekteskapets første år på Mortenstuen og Elveng i Nordre Land. Hustruen hadde odel til eiendommene, men mannen - som senere kalte seg Mortenstuen - fikk hjemmelen til dem. I begynnelsen av 1930-årene ble pantegjelden misligholdt, og eiendommene ble solgt på tvangsauksjon. Men de ble kjøpt tilbake av ektefellene, og auksjonsskjøtet tgl. 8. november 1935 lød på hustruen Inga Mortenstuens navn. Hustruen hadde på det tidspunkt bevart sin odelsrett, og det var fremdeles felleseie mellom ektefellene. Den 2. mars 1937 ble det tinglyst en ektepakt som bestemte at eiendommene med tilbehør og innbo for fremtiden skulle være hustruen Inga Mortenstuens særeie. Ekteskapet var barnløst, og 20. november 1945 opprettet ektefellene et gjensidig testament, som gikk ut på at lengstlevende skulle overta det hele bo uten mellomkomst av skifteretten. Da Inga Mortenstuen døde 5 år senere - 29. november 1950 - overtok mannen Mortenstuen og Elveng i henhold til testamentet, og han ble sittende med eiendommene inntil han ved skjøte tinglyst 27. juli 1957 overdro dem til Ragna Myrstuen.
Overdragelsen førte til at den odelsberettigede Johan Rudstaden, en sønn av Inga Mortenstuens yngre søster Elise Rudstaden, samme høst gikk til løsningssak mot Ragna Myrstuen.
Saksøkte Ragna Myrstuen hevdet at Johan Rudstaden, da forliksklagen 19. september 1957 kom inn til forliksrådet, hadde tapt sin odelsrett. Hennes mening var at 3-årsfristen etter bestemmelsen i odelslovens §9 begynte å løpe ved arvefallet 29. november 1950. Johan Rudstaden mente at løsningsretten var i behold. Han hevdet at da Johan Mortenstuen overtok eiendommene etter hustruens død i kraft av det gjensidige testament, hadde Mortenstuen etter bestemmelsen i odelslovens §16, siste ledd rett til overfor de odelsberettigede å sitte med eiendommene. Odelsfristen for Johan Rudstadens vedkommende begynte derfor først å løpe, da Johan Mortenstuen i juli 1957 solgte eiendommene ut av slekten. Her var som allerede nevnt Ragna Myrstuen uenig. Etter hennes mening gjaldt fristbestemmelsen i §9, og §16, siste ledd kunne ikke komme på tale i Johan Mortenstuens tilfelle, fordi eiendommene hadde tilhørt avdøde Ragna Mortenstuens særeie.
Tvisten mellom partene Johan Rudstaden og Ragna Myrstuen kom således til å gjelde Johan Mortenstuens rett, eventuelt mangel på rett, til å bli sittende med eiendommene etter hustruens død ifølge odelslovens §16, siste ledd.
Side:289
Ved dom avsagt av Hadeland og Land herredsrett 20. februar 1959 ble Ragna Myrstuen frikjent og tilkjent saksomkostninger. Herredsretten la avgjørende vekt på at eiendommene hadde vært førstavdødes særeie, og den mente da at lovbestemmelsen i §16, siste ledd ikke var anvendelig.
Eidsivating lagmannsrett kom i sin dom avsagt 18. januar 1960 til et annet resultat. Lagmannsretten fant at de beste grunner talte for den løsning, at Johan Mortenstuen i tiden fra hustruens død i 1950 til salget i 1957 hadde kunnet påberope seg bestemmelsen som grunnlag for besittelse av eiendommene, og Johan Rudstadens løsningsrett var dermed først blitt aktuell ved salget til Ragna Myrstuen.
Domsslutningen lyder:
«1. Ragna Myrstuen dømmes til å fravike eiendommene Mortenstuen, g.nr. 13 b.nr. 4, og Elveng, g.nr. 127 b.nr. 4, begge i Nordre Land, til første faredag, samt til å utstede skjøte til den ankende part på eiendommene mot å motta løsningssummen kr. 55 000, med fradrag for heftelser som påhviler eiendommene.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Ragna Myrstuen har påanket avgjørelsen til Høyesterett. Hun gjør gjeldende den samme oppfatning som er lagt til grunn for herredsrettens dom, og hun har lagt ned påstand:
«1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Johan Rudstaden tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»
Johan Rudstadens fremstilling for Høyesterett faller i alt vesentlig sammen med den begrunnelse som lagmannsretten har gitt for sit resultat. Hans påstand lyder:
«1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at fravikelsesfristen settes til 14. april 1961.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»
Etter lagmannsrettens dom er det holdt bevisopptak ved Hadeland og Land herredsrett. Her har Johan Rudstaden og et par vitner gitt forklaring uten at det er fremkommet nye opplysninger av særlig betydning for avgjørelsen. Saken foreligger således i samme skikkelse for Høyesterett som den forelå for herredsretten og lagmannsretten.
Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten og kan i alt vesentlig tiltre lagmannsrettens begrunnelse.
Det er på det rene at Johan Rudstaden, som i odelsfølgen sto etter tanten Inga Mortenstuen, ikke kunne ta eiendommene på odel så lenge hun levet. Spørsmålet om han kunne løse på odel oppsto således først da Johan Mortenstuen overtok dem etter hennes død i 1950.
I den foreliggende sak finner jeg ikke å burde ta standpunkt til det spørsmål i sin alminnelighet, om og i tilfelle i hvilken utstrekning en særeieordning for førstavdøde måtte føre til at gjenlevende nektes vern mot odelsløsning med hjemmel i §16, siste ledd. Som lagmannsretten legger jeg her vesentlig vekt på at
Side:290
eiendommene opprinnelig var felleseie mellom ektefellene, at mannens tilknytning til dem synes å ha vært den samme før og etter opprettelsen av ektepakten, og at ektefellene i det følgende gjensidige testament var blitt enige om at Johan Mortenstuen skulle overta eiendommene som enearving etter hustruens død.
Etter dette har jeg ingen grunn til å gå inn på den subsidiære prosedyre fra Johan Rudstadens side, om man kan si at han hadde en løsningsrett ved arvefallet, men en løsningsplikt først ved salget.
Som allerede nevnt er jeg kommet til det samme resultat som lagmannsretten, dog således at jeg finner at fristen til å fravike eiendommene faredag 14. april 1961 blir for knapp. Fravikelsen bør derfor utsettes til samme dag i 1962.
Jeg mener at den ankende part hadde grunn til å prøve lagmannsrettens avgjørelse ved Høyesterett, og saksomkostningene bør derfor oppheves også for Høyesterett, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd.
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at fravikelsesfristen settes til 14. april 1962.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Endresen, Leivestad og justitiarius Terje Wold: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Arne Wang med domsmenn Knut Lie, T. Raabøl og H. P. Skiaker):
Saksøkeren Johan Rudstaden mener seg odels- og løsningsberettiget til eiendommen Mortenstuen, g.nr. 13, b.nr. 4 av sk. m. 1,03 og Elveng, g.nr. 127, b.nr. 4 av sk. m. 0,45, begge i Nordre Land. Forliksklagen er datert 18. september og innkom til forliksrådet 19. september 1957. Saksøkt var Ragna Myrstuen, Dokka, som er eier av eiendommen i henhold til skjøte tgl. 27. juli 1957. Ved odelstakst holdt og avhjemlet 19. mai 1958 ble eiendommen verdsatt til kr. 55 000, herav for skogen kr. 28 000. - - -
Retten skal bemerke:
Hovedspørsmålet i saken er om bestemmelsen i odelslovens §16, 5. ledd også kan komme til anvendelse i et tilfelle som det foreliggende, der eiendommene har tilhørt den førstavdøde odelsberettigede ektefelle som hennes særeie. Retten kan ikke anta at så er tilfelle.
Den foreliggende teori gir ved tolkningen av odelslovens §16 så vidt sees enstemmig uttrykk for, at den gjenlevende ektefelle ikke har rett til å beholde odelsgods som var avdødes særeie, og rettspraksis må antas å bygge på den samme oppfatning. Som det fremgår av de foreliggende dommer er bestemmelsens hovedformål å beskytte den ektefelle som har fått eiendommen utlagt på skifte eller sitter i uskiftet bo, mot å bli
Side:291
fordrevet av førstavdødes odelsberettigede slektninger. De dommer der §16 er gitt en utvidende eller analogisk fortolkning - således høyesterettsdom i Rt-1940-100, 1936 956 og 1958 707 - behandler alle tilfelle hvor det har bestått felleseie mellom ektefellene.
Ved dom inntatt i Rt-1937-7 ble fastslått at odelslovens §16, 1. ledd ikke kommer til anvendelse, når odelseiendommen er gått over til særeie for en ikke odelsberettiget ektefelle mens begge ektefeller var i live. Dommen ledet til lovendringen i 1947 av tilleggsloven av 28. september 1857 §4. Retten er med saksøkte enig i at den utvidede rett, som ved lovendringen ble fastslått i forholdet foreldre/ektebarn, etter §16, 1. ledd er uten betydning ved tolkningen av §16 femte ledd, som regulerer forholdet mellom lengstlevende odelsløse ektefelle og førstavdødes fjernere odelsberettigede slekt.
Det må i det hele antas at den beskyttelse som i §16 femte ledd er gitt lengstlevende mot å bli fordrevet fra førstavdødes odelseiendom, regelmessig når sitt formål når bestemmelsen omfatter odelsjord som er felleseie mellom ektefellene.
Lengstlevendes tilknytning til eiendommen vil i rettslig henseende, og i alminnelighet også i faktisk henseende, være av en annen karakter når en eiendom var førstavdødes særeie. Når særeieformen er valgt, er det en ikke urimelig konsekvens at lengstlevendes rettsstilling i forhold til førstavdødes slekt blir en annen og svakere enn om særeie ikke hadde vært opprettet. Retten kan til støtte for sitt resultat også vise til dom av 1. april 1947 av Lier, Røyken og Hurum herredsrett i en likeartet sak.
Retten må etter dette legge til grunn at saksøkeren Johan Rudstaden i kraft av sin odelsrett hadde adgang til å løse eiendommene ved Inga Mortenstuens død i desember 1950. Foreldelsen av hans odelsrett må da antas å løpe fra arvefallet, og da odelssaken først er reist i 1957, har han dermed forspilt sin løsningsadgang. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erling Rikheim, Gunder Egge og T. Brun Fretheim):
- - -
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.
Det synes etter det opplyste hevet over tvil at Johan Mortenstuen faktisk har vært like sterkt knyttet til gården som hustruen. Han kom der sammen med henne i 1912, tok gårdens navn (han het opprinnelig Tørresstuen) og har senere bodd der, etter overdragelsen til Ragna Myrstuen i 1957 som føderådsmann. Ektepakten av 23. februar 1937 later ikke til å ha ført til noen endring i de rent faktiske forhold. Lagmannsretten må gå ut fra at ektepakten utelukkende eller iallfall i første rekke har vært motivert av overveielser med sikte på kreditorer, idet gården forholdsvis kort tid forut, i 1935, hadde vært gjenstand for tvangsauksjon. Hvorfor auksjonsskjøtet tinglyst 8. november 1935 lyder på Inga Mortenstuen, ikke på mannen, er det ikke gitt noen opplysning om. Men dette har vel hengt sammen med at det var hustruen som hadde en nedarvet odelsrett til eiendommen. Like så litt som når det gjelder gårdsdriften i den tid ektefellene bodde sammen på Mortenstuen, er det grunn til å tro at mannen i mindre grad enn hustruen har bidratt økonomisk i forbindelse med oppgjøret og skjøtningen i 1935. Ved vurderingen av
Side:292
særeieordningen er det videre betegnende, at ektefellene gjensidig innsatte hverandre som enearving ved testamentet av 20. november 1945.
Lagmannsretten finner det overflødig å innlate seg på noen vurdering av hvorvidt det i sin alminnelighet er grunn til å anta, at lengstlevendes tilknytning til en eiendom rettslig og faktisk kan ha en særskilt karakter når eiendommen har vært førstavdødes særeie. Iallfall under omstendigheter som de foreliggende - som retten regner med kan være nokså alminnelige hvor fast eiendom på landet er gjort til særeie i 1930-årene - synes det ikke å kunne anføres noen reell eller rimelig grunn til å legge vekt på særeieformen i relasjon til bestemmelsen i odelslovens §16 femte ledd. Hensynene som har ført til tilleggsbestemmelsen i femte ledd ved loven av 11. juni 1915, gjør seg fullt ut gjeldende også i et forhold som det foreliggende. Ut fra bestemmelsens øyemed forekommer det lagmannsretten å være et helt likegyldig moment, at eiendommen ved dødsfallet i 1950 var førstavdødes «særeie» og ikke - som i tiden før 1937 - hennes del av et «felleseie». Retten må gå ut fra at det ville ha virket sterkt støtende om noen av de odelsberettigede allerede etter Inga Mortenstuens død i 1950, mens ektemannen i kraft av sin arverett satt som eier, skulle ha gjort odelsretten gjeldende og fordrevet ham fra en eiendom som han faktisk som gårdbrukere flest hadde vært knyttet til i en årrekke. Etter en reell vurdering har situasjonen i enhver henseende ligget innenfor det som har vært tanken med Lex Rinde. Det er opplyst at iallfall 16 nevøer av Inga har hatt odelsrett til eiendommen (10 barn etter den nest eldste av de 3 søstre, Elise Rudstaden, og 6 etter den yngste søster Gunda Munkelien). Lagmannsretten ser det som en bekreftelse av den umiddelbare rettsoppfatning i dette spørsmål, at Ingas dødsfall og ektemannens formelle overtagelse av gården som «eier» ikke har aktualisert noen løsningsaksjon. Johan Rudstaden har forklart at han overhodet ikke har tenkt seg at hans odelsrett kunne være aktuell, før Johan Mortenstuen ved salget til Ragna Myrstuen førte eiendommen over til fremmede. Selv om det strengt tatt skulle antas at odelsretten allerede var blitt aktuell ved Ingas død i 1950, noe lagmannsretten ikke kan være enig i, finner retten derfor at det iallfall ville være ubillig om det skulle løpe noen preskripsjon, før fra det tidspunkt da lengstlevende ved eiendomsoverdragelse har gitt fra seg eiendommen.
Bestemmelsen i odelsloven §16 femte ledd gir etter sin ordlyd intet holdepunkt for å anta, at den skal være begrenset til odelsgods som har tilhørt ektefellenes «felleseie». Ut fra reelle vurderinger er det ikke noen nødvendighet at bestemmelsen på dette punkt faller nøyaktig sammen med bestemmelsene i de foregående ledd i paragrafen. At et barn ved odelssøksmål og derav følgende eierskifte skulle komme til å «fordrive» en av sine foreldre, ville i betraktning av det nære familiefellesskap i mange situasjoner arte seg som en ren formalitet. I de forhold som bestemmelsen i femte ledd har for øye, ville en odelsløsning i de alt overveiende antall tilfelle bety en alvorlig realitet for den gjenlevende av ektefellene, og en snever forståelse av denne bestemmelse synes gjennomgående å kunne føre til mer støtende og reelt sett uheldigere resultater, enn hvor det er spørsmål om å begrense rekkevidden av bestemmelsene om båndene på barns utøvelse av odelsretten.
Den oppfatning som har vært gjort gjeldende av Motzfeldt l. c., (se
Side:293
Odelsretten og Aasædesretten 1864 55), er ikke begrunnet i den historiske utvikling forut for reglene i odelslovens §16, og den synes ikke å ha noen sikker støtte i ordlyden. Hva høyesterettsdommen i Rt-1937-7 angår, gjelder den et annet forhold enn det foreliggende, idet eiendommen der hadde gått over til den ikke odelsberettigede ektefelle mens begge ektefeller var i live, og resultatet er bl.a. begrunnet med at innskrenkningen i den odelsbårnes rett «efter lovens likefremme ord» gjelder når en av ektefellene er død (l. c. side 8). I så henseende volder ordlyden av de foregående ledd - for så vidt de belyser rekkevidden av bestemmelsen i femte ledd - ingen vanskelighet i et tilfelle som det foreliggende. For øvrig er dommen av 1937 blitt møtt med kritikk og har resultert i lovendringen av 14. november 1947. Det er iallfall nå helt på det rene at en mor eller far ville være beskyttet mot odelssøksmål i en situasjon tilsvarende den foreliggende. Det syn på rekkevidden av odelslovens §16 femte ledd lagmannsretten er blitt stående ved som det mest fornuftige og rimelige i den foreliggende sak, er så vidt skjønnes i god overensstemmelse med senere høyesterettsdommer i tilknytning til §16. Lagmannsretten har særlig festet seg ved dommene i Rt-1958-702 og side 1301. - - -