Rt-1940-100

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1940-02-17
Publisert:	Rt-1940-100
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	L.nr. 20
Parter:	Asbjørn Vaagbø (advokat Gustav Sjaastad oppnevnt) mot Harald Sannes og Øre Sparebank (overrettssakfører Finn Christiansen til prøve).
Forfatter:	Solem, Stang, Berg, Mindretall: Klæstad, Schjelderup
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §16, §5, §9, Skjønnsprosessloven (1917) §65, §66, §71

Dommer Solem: Nordmøre herredsrett avsa den 1 april 1938 dom med sådan domsslutning: «1. Øre Sparebank og Harald Sannes dømmes til å utstede skjøte på eiendommen Torvik, gnr 4, br.nr. 12 og 58 av skm. til sammen 2,72 i øre til Asbjørn Magnar Vaagbø og til å fravike eiendommen innen 14 april 1939 mot erleggelse av løsningssummen overensstemmende med reglene i skjønnslovens §71, 1. ledd, jfr. §66. 2. Øre Sparebanks, Jonetta Øyes, A. O. Torviks og Oddlaug Vaagbøs panterettigheter for så vidt de ikke ble dekket ved odelstaksten er falt

Side:101

bort, og kan avlyses som heftelse på eiendommen. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Øre Sparebank og Harald Sannes påanket dommen til Frostating lagmannsrett som den 25 februar 1939 avsa dom med domsslutning: «Øre Sparebank og Harald Sannes frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsrett eller lagmannsrett.» - I lagmannsretten var det med to domsmenn og en av disse stemte for stadfestelse av herredsrettens dom med den endring at Øre Sparebank skulle frifinnes for plikt til å utstede skjøte.

Asbjørn Vaagbø som har fått bevilling til fri sakførsel, har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. Han har i ankeerklæringen særlig nevnt at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at Marie Vaagbø aldri har vært eier av Eriksgarden (Torvik) og at Anders Vaagbø først ble eier av den i 1919 og at han da ble eneeier.

Han har nedlagt påstand: «1. At Nordmøre herredsretts dom stadfestes, dog således at Øre Sparebank ikke tilpliktes å utstede skjøte. 2. At Øre Sparebank og Harald Sannes in solidum tilpliktes å betale det offentlige sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett. 3. At advokat Gustav Sjaastads salær fastsettes av retten og utbetales ham av det offentlige.»

Motpartene Øre Sparebank og Harald Sannes har nedlagt påstand: «1. Frostating lagmannsretts dom av 25 februar 1939 stadfestes. 2. Den ankende part tilpliktes å betale motpartene sakens omkostninger for Høyesterett.»

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er en del vitner avhørt ved bevisopptagelse.

Som de tidligere retter er jeg kommet til det resultat at Marie Vaagbø ikke har vært eier av eiendommen Torvik og at hennes mann Anders Vaagbø først ble eier av gården da han overtok den i juni 1919 etter kjøpekontrakt av 27 mai s.å., og jeg slutter meg i det vesentlige til det de tidligere retter har uttalt om dette spørsmål.

Det er på det rene at Anders Vaagbø selv ikke hadde odelsrett til gården. Det var hans eldste sønn Asbjørn som var nærmeste odelsberettiget da Anders satt med eiendommen. Spørsmålet blir da om odelslovens §16 hindret Asbjørn Vaagbø i å gjøre sin odelsrett gjeldende overfor faren. Dersom det er tilfelle, hadde han etter at faren hadde giftet seg på ny først adgang til å gjøre odelsretten gjeldende i 1935, da han hadde fylt 25 år, og han er i så fall kommet tidsnok med sitt odelssøksmål. Dersom odelslovens §16 ikke gjelder i dette tilfelle, tok odelspreskripsjonen til å løpe fra den tid da skjøtet til Anders ble tinglyst - 6 november 1922 - og da har Asbjørn tapt sin odelsrett.

I teorien har det vært diskutert om foreldre og steforeldre har rett til å sitte med gården etter odelslovens §16 også i tilfelle av at de er blitt eier av den på annen måte enn ved skifte, for eks. ved fritt kjøp (se Motzfeldt Odelsrett side 55 og Brandts Tingsrett §71). Spørsmålet har også vært berørt i et par

Side:102

høyesterettsdommer i Rt-1877-73, Rt-1914-447 og Rt-1937-7.

Jeg antar at odelslovens §16 nærmest tar sikte på det forhold som oftest inntreffer og hvor det er mest naturlig å gi beskyttelse mot barnas løsningsrett, nemlig når den gjenlevende av foreldrene har fått gården utlagt på skifte eller er blitt sittende med den i uskifte etter den annen ektefelle som har brakt gården inn i fellesboet og som hadde odelsretten til den. Således har lovreglen også vært oppfattet i praksis. Det er derfor antatt at den ikke kan gjøres gjeldende, når den ene av foreldrene erverver gården ved fritt kjøp som sitt særeie og begge foreldrene ennå er i live, se høyesterettsdom i Rt-1937-7. I et slikt tilfelle må derfor eieren finne seg i at ett av barna gjør sin odelsrett gjeldende og løser gården, og odelspreskripsjonen for barna vil da løpe fra den tid da hjemmelsbrevet til den av foreldrene som har ervervet gården er tinglyst.

Jeg finner imidlertid at forholdene i den sak vi her har for oss har så stor likhet med det forhold som §16 nærmest kan antas å ha hatt for øye, at reglen også må komme til. anvendelse her.

Asbjørn Vaagbøs mor Marie var Johan Torviks eneste barn. Etter opplysningene i saken må jeg ga ut fra at det hele tiden fra 1908 da Marie og hennes mann Anders flyttet inn på gården og drev den sammen med Johan Torvik, har vært Torviks mening at gården skulle tilfalle Marie og hennes mann. Noe salg ble det ikke noe av før Marie døde i 1918, men da salget fant sted i mai 1919 ble det ordnet som et typisk familiesalg. Kjøpesummen ble bare satt til kr. 4000 + føderåd, til tross for at gården ved registreringstakst i 1926 ble satt til kr. 14.000, og derfor minst måtte ha denne verdi. Selgeren forbeholdt seg også forkjøpsrett for kr. 4000 såfremt kjøperen ville selge gården til andre enn noen av sine barn. Vilkårene er således nøyaktig slik de pleier å være når en gårdbruker overdrar slektsgården til ett av sine barn.

Når gården, som var avdøde Maries odelsjord, ble overdratt på denne måten til Anders som da satt i uskifte med sine barn, må det etter min mening sees som en oppfyllelse av den forutsetning som hele tiden hadde vært til stede, om at gården skulle komme Anders og Marie - og nå etter hennes død - hennes barn tilgode. Når det da blir spørsmål om Anders Vaagbø kunne gjøre odelslovens §16 gjeldende overfor et odelssøksmål fra sine barn, mener jeg at denne overdragelse ikke bør likestilles med en ervervelse ved fritt kjøp. Motivene som ligger til grunn for denne lovregel er dels pietetshensyn overfor foreldrene og dels det rent økonomiske hensyn at den gjenlevende av foreldrene bør få fortsette med driften av gården som han tidligere har sittet inne med. Disse hensyn gjelder i samme grad i dette tilfelle da odelsgården er overdratt til den gjenlevende av foreldrene som satt i uskifte med de odelsberettigede, umyndige barn. Annerledes kunne forholdet stilt seg hvis overdragelsen først hadde funnet sted etter at Anders Vaagbø hadde skiftet med sine barn.

Da jeg ikke kan finne at ordlyden i §16 har hindret faren i å gjøre reglen gjeldende i dette tilfelle overfor et odelssøksmål

Side:103

fra barna, og de tidligere dommer som jeg har nevnt heller ikke tilsier at faren måtte veket for et slikt søksmål, mener jeg at odelspreskripsjonen først tok til å løpe i 1935 og at den ankende part således er kommet tidsnok med sitt odelssøksmål. Jeg er derfor kommet til det resultat at den ankende parts påstand bør tas til følge, med den endring at tiden for å fravike eiendommen settes til 14 april 1940.

Jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for lagmannsrett og Høyesterett.

Domsslutning:

Herredsrettsdommen stadfestes, men med de endringer at Øre Sparebank ikke tilpliktes å utstede skjøte og at eiendommen fravikes innen 14 april 1940. Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke. Salæret til den oppnevnte sakfører, høyesterettsadvokat Gustav Sjaastad fastsettes til kr. 800.

Dommer Klæstad: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. Ved de høyesterettsdommer som førstvoterende har nevnt og som var i overensstemmelse med en, så vidt vites, enstemmig teori, må det antas å være fastslått at unntagelsesreglen i odelslovens §16, 1. punktum, bare gjelder når odelsjord på skifte av fellesbo etter den først avdøde odelsberettigede ektefelle blir utlagt til og fortsatt besittes av den gjenlevende ektefelle som enten ikke har odelsrett eller har en fjernere odelsrett enn det odelsberettigede barn. Jeg finner ikke å burde fravike denne rettsoppfatning som Høyesterett tidligere har lagt til grunn og som for øvrig etter mitt syn gir uttrykk for en riktig tolking av odelslovens §16. Jeg forutsetter da at denne unntagelsesregel i §16 må få tilsvarende anvendelse når lengstlevende ektefelle i uskifte med det bedre odelsberettigede barn fortsetter besittelsen av odelsjord som var innbrakt i fellesboet av den først avdøde ektefelle.

I den foreliggende sak er ingen av disse betingelser til stede. Odelsjorden ble ikke utlagt til Anders Vaagbø på skifte etter hustruen. Heller ikke har han, i uskifte med det odelsberettigede barn, fortsatt besittelsen av odelsjord innbrakt i fellesboet av hustruen. Odelsjorden var overhodet ikke innbrakt i ekteskapet av hustruen, men ervervet av ham ved kjøp fra svigerfaren en tid etter hustruens død. I et sådant tilfelle skulle unntakelsesreglen i §16 ikke gjelde, i følge den rettsoppfatning som Høyesterett tidligere har lagt til grunn.

Det er visstnok så at Anders Vaagbø og hustruen hadde bodd på gården og deltatt i arbeidet der i flere år mens den var i Johan Eriksen Torviks eie. En kan vel også si at ektefellene hadde grunn til å regne med at de engang i framtiden ville bli eiere, og at det ved hustruens død var en større eller mindre mulighet for at gården engang ville bli solgt av svigerfaren til Anders Vaagbø. Jeg tror imidlertid ikke at dette er tilstrekkelig til å hindre odelsløsning fra det odelsberettigede barns side. Heller ikke kan det etter mitt skjønn være nok til å avskjære odelsløsning at Anders

Side:104

Vaagbø kjøpte odelsjorden mens han ennå satt i uskiftet bo med det odelsberettigede barn; jfr. uttalelser angående et lignende spørsmål i Rt-1877-55.

Ved det syn førstvoterende legger til grunn blir det gjort et større inngrep i den odelsbårnes odelsrett enn §16 hjemler etter den hittil rådende rettsoppfatning. Førstvoterendes oppfatning vil medføre at den odelsberettigede avskjæres fra å iverksette odelsløsning overfor den ikke odelsberettigede lengstlevende far eller mor også i tilfelle hvor odelsjorden ikke er utlagt til den lengstlevende ektefelle på skifte eller fortsatt besittes av denne i uskifte etter å være innbrakt i fellesboet av den først avdøde ektefelle. Det forekommer meg å måtte være lovgivnings myndighetens, og ikke domstolenes sak å avgjøre om det er tilstrekkelig grunn til å gjøre en slik ytterligere innskrenkning i de odelsbårnes odelsrett og i tilfelle å avgrense innskrenkningen på en hensiktsmessig måte. Det ligger nær å nevne at spørsmålet om endringen i odelslovens §16 ble drøftet i Ot. prp. nr. 14 for 1906-1907 side 20 flg. Justisdepartementet sees her å ha gått ut fra at odelslovens §16, 1. punktum, må forståes på samme måte som nå antatt av meg. Departementet framkom imidlertid ikke med noe forslag om ytterligere å begrense det odelsberettigede barns rett overfor «sin kjødelige far eller mor», men søkte, så vidt jeg kan se, bare å tydeliggjøre det som etter departementets oppfatning allerede var gjeldende rett. Med all respekt for det billighetshensyn som førstvoterende synes å ha latt seg lede av, kan jeg etter det anførte ikke slutte meg til hans løsning.

Dommer Schjelderup: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende, dommer Klæstad.

Dommer Stang: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Jeg kan ikke finne at de tidligere høyesterettsdommer taler mot den naturlige og rimelige tolking av odelslovens §16 som førstvoterende har gitt uttrykk for og som i virkeligheten er til fordel for de odelsbårne barn selv. Høyesterettsdommen i Rt-1877-55 gjelder ikke odelslovens §16, men dens §5 og den tolking av denne paragraf som Høyesterett har gitt knytter seg nær til ordlyden av paragrafen.

Justitiarius Berg: Som dommer Stang.

Av herredsrettens dom:

- - - Ved stevning av 19 august 1937 har saksøkeren, Asbjørn Vaagbø i henhold til skjønnslovens §65 og lov nr. 13 av 6 juli 1933 §1 innstevnt Harald Sannes og Øre Sparebank.

- - - Saksøkeren har gjort gjeldende at han grunner sin odelsrett gjennom sin mor i hennes egenskap av datter av Johan E. Torvik, som hadde odel på eiendommen. Saksøkeren er sønn av Anders Vaagbø og dennes hustru Marie som var datter av Johan E. Torvik, og som formelt satt som eier av gården inntil kjøpekontrakt ble opprettet den 27 mai 1919, da han overdro den til svigersønnen Anders Vaagbø, og skjøtet ble utstedt 24 juni 1922, tinglyst 6 november samme år.

Før kjøpekontrakten ble opprettet, hadde imidlertid Anders Vaagbø drevet gården sammen med sin hustru og svigerfar i lengere tid uten annet

Side:105

vederlag enn opphold og adgang til å skaffe seg besetning, og det ansåes på det rene at det bare var et tidsspørsmål når den formelle overdragelse til Anders Vaagbø og hustru skulle finne sted.

Da saksøkerens mor døde i 1918, efterlot hun seg flere barn i sitt ekteskap med Anders Vaagbø, som ble sittende med fellesboet uskiftet. På grunn av at han skulle inngå nytt ekteskap, ble det 11 oktober 1926 foretatt summarisk skifte i fellesboet, og da dette var insolvent og således ikke ga noe til arv, ble ved skifterettens kjennelse 11 oktober 1926 boet ekstraderet Anders Vaagbø til fri rådighet. Det er således først fra dette tidspunkt at han har besittet gården som sitt særeie i relasjon til sine barn av første ekteskap, og forholdet må da komme inn under odelslovens §16, hvoretter saksøkerens odelsrett ikke er foreldet. - - -

Saksøkte Øre Sparebank og Harald Sannes har møtt og gjort gjeldende: At saksøkerens mor avgikk ved døden i 1918, altså før Anders Vaagbø overtok eiendommen i henhold til kjøpekontrakt av 1919. Odelsgården har således aldri tilhørt ektefellene sammen og er ikke ervervet på skifte, men ved kjøp, og da gjelder ikke særregelen i odelslovens §16. Det er også uten betydning at Johan Torvik og Anders Vaagbø satt i uskiftet bo da de begge så vel faktisk som rettslig var eier av gården og derfor hadde den fulle disposisjonsrett over den. De saksøkte mener derfor at fristen for å reise odelssøksmål utløp senest 6 november 1925, og at saksøkeren ved ikke innen denne tid å ha reist løsningssak har tapt sin odelsrett i henhold til odelslovens §9. - - -

Retten skal bemerke: Det er på det rene at saksøkeren gjennom sin morfar og mor i 1922 hadde odel på gården Torvik. Det er i saken opplyst at saksøkerens morfar satt i uskiftet bo så lenge han levet og videre at også saksøkerens far Anders Vaagbø etter sin hustru, som døde i 1918, satt i uskiftet bo til 1926. Det er enn videre på det rene at Anders Vaagbø og hans hustru allerede i 1908 flyttet til odelsgården og at ektefellene i fellesskap med svigerfaren drev gården. I 1919 fikk Anders Vaagbø kjøpekontrakt og i 1922 skjøte på eiendommen. Odelsløseren var den gang bare 12 år gammel. - - -

Det er på det rene at Anders Vaagbø ikke hadde odelsrett på eiendommen, og gården skulle derfor etter regelen i §9 og i relasjon til Anders Vaagbø være ute av ætten derved at den ble tilskjøtet ham i 1922. Den vanlige Preskripsjonstid, som den gang var 3 år, skulle således være inntrådt i 1925.

Imidlertid bestemmer odelslovens §16 at ingen odelsberettiget må fordrive fra gården sin kjødelige far eller mor så lenge de i enlig stand forblir. Spørsmålet blir da om denne innskrenkning i odelslovens §9 kommer til anvendelse her.

Etter sin plass i odelsloven og etter Høyesteretts fortolking av bestemmelsen inntatt i Rt-1907-7 flg., antas §16 alene å kunne komme til anvendelse ved utlegging av odelsgods på skifte. Da eiendommen ble tilskjøt et Anders Vaagbø utenom skifte allerede i 1922, og etter at hustruen var død finnes spørsmålet å være atskillig tvilsomt, skjønt de beste grunner etter rettens mening taler for at særreglen her kommer til anvendelse.

Forholdet er nemlig i nærværende sak at Anders Vaagbø og hustru helt fra 1908 og til 1917 drev gården sammen med Johan Torvik. I 1917 var, Johan Torvik blitt så gammel og skrøpelig at han ikke lenger kunne delta i gårdens drift. Han overlot derfor driften av gården til sin svigersønn og dennes hustru, som var hans eneste datter. Det var fra første stund av forutsetningen at ektefellene skulle ha gården. Da Anders Vaagbø i 1922

Side:106

fikk skjøte på gården, var dette således alene en formell fullbyrdelse av et lenge bestående forhold. At Johan Torvik i 1919, da han opprettet kjøpekontrakten, mente at gården ikke skulle gå ut av slekten fordi om svigersønnen sto som kjøper, synes også å framgå derav at kjøpesummen var satt meget lavt. Det var også før skjøtningen tale om at gården skulle skjøtes til en av Anders Vaagbøs sønner. Slik som dette forhold i realiteten hadde utviklet seg, ville det etter rettens mening være en for formallstisk betraktning å legge hovedvekten på skjøtningen, hvor som her gården hele tiden hadde vært drevet i fellig av odelsløserens far og mor.

Retten antar dernest at gården først ble Anders Vaagbøs eneeiendom på skiftet i 1926. Det er visstnok så at lengstlevende har den fulle disposisjonsrett over fellesboets midler, og at barna bare har et eventuelt krav på, når boet i sin tid sluttes, å få utbetalt sin andel av boets midler, men på den annen side er det også et sameieforhold, således at odelsløseren også var medeier i gården. Det er da meget som taler for at så lenge Anders Vaagbø sitter med fellesboet uskiftet, kan det også sies at gården er i familien. Imidlertid legger retten ikke noen avgjørende vekt på dette forhold.

Det retten finner å burde legge avgjørende vekt på er at Anders Vaagbø faktisk satt igjen med gården da hustruen døde og først ble eneeier av denne på skiftet i 1926. Det ville da etter rettens mening være ubillig om odelsløseren skulle kunne fordrive sin far fra gården. Retten antar derfor at odelslovens §16 her må komme til anvendelse.

I følge innskrenkningen i odelslovens §16 kan den odelsberettigede ikke fordrive sin kjødelige far så lenge denne forblir ugift og følgelig kan heller ingen preskripsjon inntre så lenge lengstlevende ikke inngår nytt ekteskap. I det foreliggende tilfelle skulle odelsløseren således ikke kunne opptre med løsning før med sitt fylte 25 år eller i 1935. Odelspreskripsjonens utgangspunkt antas da å løpe fra dette tidspunkt. Da fristen for tiden er 5 år, finnes saksøkerens odelsrett å være i behold og rettidig påtalt. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Blom, lagdommer Fjærli, byfogd Sundet med to domsmenn):

- - - Lagmannsretten bemerker: - - - Den 27 mai 1919 fikk Anders Vaagbø av Johan E. Torvik kjøpekontrakt på Erikgaren for kr.4000 og kår. Skjøte fikk han 24 juli 1922. Begge dokumenter tinglystes 6 november 1922. Bortsett fra kjøpesummen var eiendommen den gang fri for pengeheftelser. Johan Eriksen døde i september s.å. Hans eneste arvinger var datteren Maries 5 barn med Anders Vaagbø. Disse fikk som arv utlagt den pantobligasjon på kr. 4000 som Johan Eriksen Torvik hadde fått som betaling av Anders Vaagbø for Erikgaren. Dessuten fikk de panterettsutlegg i Erikgaren for kr. 709,51. Anders Vaagbø som skulle gifte seg igjen lot avholde skifteprøve og fikk ved Nordmøre skifteretts kjennelse av 1 oktober 1926 overdratt boet til fri rådighet, da det var insolvent. Erikgaren er oppført i status med kr. 14.000. Etter hva det er opplyst giftet han seg på ny i 1928.

Lagmannsrettens flertall er kommet til et annet resultat enn herredsretten. Etter lagmannsrettens oppfatning har Marie Vaagbø aldri vært eier av Erikgaren og Anders Vaagbø ble først eier ved dens overtagelse 1 juni 1919 i henhold til kjøpekontrakten av 27 mai s.å. Det er visstnok så at Marie og Anders antagelig siden 1908 eller 1909 har bodd på Erikgaren og hjulpet faren, Johan Eriksen, med driften av den. Johan Eriksen ble

Side:107

etterhånden, særlig etter en skade i en fot i 1917, mindre arbeidsfør, og det er rimelig å anta at en større del av arbeidet med gårdsdriften etterhånden er falt på de unge. Dessuten hadde Anders fra sitt hjemsted i 1908 fått en del sauer og noe senere en ku. Antallet øket og ved gårdens kjøp eiet Anders 4 av de 6 kyr som vinterføddes på Erikgaren. Inntektene av disse kyr beholdt visstnok Marie og Anders, som levet i fullstendig formuesfellesskap. Dessuten hugget Anders i gårdens skog ved, som han solgte for egen regning, og materiale til tønner som han arbeidet og solgte for egen regning. En må anta at det har vært Johan Eriksens tanke at datteren i sin tid skulle ha Erikgaren. Imidlertid kan det ikke antas at hverken hun eller Anders har ervervet noen eiendomsrett til den, mens Marie levet. Noe slikt kan ikke sluttes åv den måte eiendommen er blitt brukt på, heller ikke av den omstendighet at ektefellene etterhånden måtte utføre det meste arbeid. De hadde jo både opphold på - og levebrød av - gården. Av det foreliggende framgår også at Anders Vaagbø første gang ble formueslignet for Erikgaren for året 1920-1921 og hos skattefogden er han først anført som eier for året 1922-1923. Endelig er det ved vitneførselen brakt på det rene at Anders etter Maries død, flere ganger søkte å få kjøpekontrakt på Erikgaren av svigerfaren, men at denne var uvillig hertil. Johan Eriksen hadde ikke tillit til svigersønnen. Han ønsket helst å overdra gården til Maries sønn nr. 2, Johan, som var oppkalt etter ham. Det var etter henstilling fra nå avdøde O. Orset, at han lot seg bevege til å gi Anders kjøpekontrakt på gården. Orset skrev kjøpekontrakten og av hans erklæring av 17 juni 1937 framgår det, at det på forhånd intet var avtalt om overdragelse av Erikgaren til Anders.

Lagmannsrettens flertall antar således av Anders Vaagbø er blitt eier av Erikgarenved kjøp fra svigerfaren i 1919 - etter sin hustrus død. Under disse omstendigheter kan det neppe bli spørsmål om noen forlengelse - i henhold til odelslovens §16 - av den vanlige frist for odelspreskripsjon etter odelslovens §9. Slik som odelslovens §16 er blitt forstått og fortolket ved de foreliggende høyesterettsdommer, må en anta at bestemmelsen bare får anvendelse på odelsjord som den først avdøde har innbrakt i fellesboet mens ekteskapet besto og som, etter først avdødes død, blir utlagt gjenlevende ektefelle. Det er ikke tilfelle her, idet Erikgaren er ervervet av den ikke odelsberettigede Anders Vaagbø ved kjøp i 1919 etter hustruens død. Odelspreskripsjonen begynner derfor for Maries barn den 6 november 1922 ved tinglysingen av skjøtet til Anders Vaagbø. Og odelsretten er endelig tapt for dem 3 år deretter i henhold til odelslovens §9.

En viser til Rt-1877-73 - særlig assesor Blix' votum - Rt-1914-447 og Rt-1937-7. Lagmannsrettens flertall anser seg bunnet av den rettsoppfatning som er gitt uttrykk i disse høyesterettsdommer. Den stemmer også med teorien, hvorom henvises til Motzfeldt: Odelsrett side 55 og Brandt: Tingsrett, 2 utg. side 293, 3. utg. side 301.

Øre Sparebank og Harald Sannes vil etter dette bli å frifinne. - - -