Rt-1961-547
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1961-05-05 |
| Publisert: | Rt-1961-547 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 58 |
| Parter: | Statsadvokat Johs. Risting, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Knut Blom). |
| Forfatter: | Bendiksby, Nygaard, Skau, Helgesen, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §193, §45, §49, Straffeloven (1902), §40, §42, §44, §51, §52, §56 |
Dommer Bendiksby: Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 23. november 1960 ble A dømt for forbrytelse mot straffelovens §193, første og annet ledd, jfr. §49, til fengsel i 1 år og 3 måneder med fradrag av 2 dager for utholdt varetektsfengsel.
Dommen var avsagt under dissens, idet en dommer stemte for å gjøre straffen betinget.
Domfelte har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og straffutmålingen.
Side:548
Anken over lovanvendelsen knytter seg til lagmannens rettsbelæring for så vidt angår forståelsen av bestemmelsen i straffelovens §45 sammenholdt med bestemmelsen i §40.
Lagmannen uttalte følgende om dette punkt:
«Jeg er kommet til at statsadvokatens fortolkning av straffelovens §45 må være riktig. For å få sammenheng i straffelovens system må man, såvel ved nedsatt bevissthet som ved hel bevisstløshet, når disse tilstander er fremkalt ved selvforskyldt rus, se bort fra rusen i den forstand at man stiller spørsmålet således: Hvordan ville en edru manns handling bli bedømt i en tilsvarende situasjon? Jeg henstiller derfor til lagretten å legge denne forståelse til grunn.»
Det er gjort gjeldende at dette beror på en uriktig forståelse av loven, idet straffelovens §45 bare handler om bevisstløshet som følge av selvforskyldt rus, ikke de lettere grader av beruselse.
Jeg er kommet til det resultat at anken over lovanvendelsen må forkastes.
Innledningsvis nevner jeg at bestemmelsen i straffelovens §45 knytter seg til, og er et unntak fra, den alminnelige regel i §44 om at en handling ikke er straffbar når gjerningsmannen var sinnssyk eller bevisstløs da handlingen ble begått. Etter sin ordlyd fremtrer paragrafen som en bestemmelse om at bevisstløshet som følge av selvforskyldt rus ikke utelukker skyldevnen (tilregneligheten). Etter lovens forarbeider er det imidlertid på det rene, at det er fastslått ved rettspraksis, at bestemmelsen gir hjemmel for å fravike det alminnelige skyldkrav i lovens §40, jfr. §42, når det gjelder handling som er begått i en bevisstløshet som har sin årsak i selvforskyldt rus, jfr. avgjørelser i Rt-1932-1096, 1935 700 og 1939 20. Gjerningsmannen skal da tross beruselsen bedømmes som om han hadde vært edru, jfr. Andenæs: Alminnelig strafferett side 272.
Spørsmålet i vår sak er om en lettere grad av selvforskyldt beruselse - altså en beruselse som ikke har resultert i bevisstløshet skal settes ut av betraktning på tilsvarende måte, med andre ord om straff for forsettlig forbrytelse kan anvendes når gjerningsmannen på grunn av en slik beruselse har vært i uvitenhet eller villfarelse om omstendigheter som betinger straffbarbeten.
Jeg mener at dette spørsmål må besvares bekreftende.
Bestemmelsen i §45 kom inn i straffeloven ved endringslov av 22. februar 1929.
Før denne lovendring var bevisstløshet straffrihetsgrunn også når den hadde sin årsak i selvforskyldt beruselse (§44). Bare hvis gjerningsmannen hadde hensatt seg i bevisstløs tilstand i den hensikt å forøve en straffbar handling, kunne han etter den daværende §45 straffes for forsettlig forbrytelse. Dessuten kunne han etter samme paragraf straffes for uaktsomhet hvis vedkommende handling var straffbar i denne form, og han ved egen skyld var kommet i den bevisstløse tilstand. For øvrig hadde loven ingen regel om betydningen av beruselse for straffbarbeten, men
Side:549
i §56, siste punktum, var det bestemt at reglene i denne paragraf om nedsettelse av straffen, bl.a. på grunn av nedsatt bevissthet, ikke skulle komme til anvendelse på selvforskyldt beruselse.
Bestemmelsen i §45 ble foreslått i sin nåværende form av straffelovkommisjonens flertall i kommisjonens innstilling av juni 1925. Forslaget ble opptatt uforandret i Ot.prp. nr. 8 - 1927, men justiskomitéen sluttet seg i Innst. O. XII - 1927 til et forslag fra kommisjonens mindretall som det her ikke er nødvendig å gjengi. Flertallsforslaget ble gjentatt i Ot.prp. nr. 11 - 1928, og nå sluttet justiskomitéens flertall seg til det, Innst. O II - 1928.
Jeg kan ikke se at det spørsmål som her foreligger - om betydningen for straffbarbeten av en beruselse som ikke har karakteren av bevisstløshet - egentlig har vært drøftet under forberedelsen av loven. Det var regelen om straffrihet på grunn av bevisstløshet som følge av selvforskyldt rus som særlig hadde vakt motvilje og som var gjenstand for debatt, og det var da naturlig at drøftelsene under forberedelsen av loven særlig kom til å dreie seg om løsningen av dette spørsmål. Det er imidlertid en rekke uttalelser i forarbeidene som peker i retning av at ikke bare den beruselse som har karakteren av bevisstløshet, men også mildere grader av beruselse, skulle settes ut av betraktning som straffrihetsgrunn, og i Ot.prp. nr. 11 - 1928 5 finner man etter min mening et helt klart uttrykk for dette. Det er her sagt under bemerkningene til den foreslåtte §45: «Prp. har konsekvent stillet sig på det standpunkt, at beruselsen skal settes helt ut av betraktning, ikke bare hvor den har medført nedsatt tilregnelighet - det gjelder alt nu (§56) - men også hvor den drukne er helt bevisstløs. - Den samme regel har man i 2/3 av den civiliserte verden, bl.a. I vårt naboland Sverige og på det engelsk-amerikanske rettsområde.»
Jeg nevner videre at høyesterettsjustitiarius H. Scheel, som var imot forandringen, i en skrivelse av 3. februar 1927, som er trykt som bilag 1 til Innst. O XII - 1927, har gitt uttrykk for den samme oppfatning, idet han i anledning av den foreslåtte §45 uttaler at «sondringen mellom bevisstløshet og nedsatt bevissthet på grunn av selvforskyldt beruselse ikke blir bestemmende for skyldspørsmålets avgjørelse (i lagmannsrettssaker ved lagretten), men alene for rettens straffutmåling».
Den tilgjengelige rettspraksis vedkommende §45 er lite rikholdig, og de fleste av avgjørelsene gjelder enten tilfelle hvor gjerningsmannen hadde vært bevisstløs som følge av selvforskyldt rus, eller de dreier seg om straffebud som setter en bestemt hensikt som betingelse for straff. Jeg kan ikke se at man har mer enn én avgjørelse av Høyesterett som angår et tilfelle som vårt, nemlig den dom som er referert i Rt-1949-554. Denne avgjørelse bygger på den oppfatning at også en beruselse som ikke har karakteren av bevisstløshet, skal settes ut av betraktning som grunn for straffrihet. Jeg nevner også førstvoterendes uttalelse i dom i Rt-1935-52 om, at konsekvensen av den før nevnte avgjørelse i Rt-1934-1096 - som gjaldt et tilfelle av
Side:550
bevisstløshet - «skulle være at beruselsen også må settes ut av betraktning når den ikke har medført fullstendig bevisstløshet, fordi en tiltalt ellers kunne bli dømt hvis han hadde vært fullstendig bevisstløs, men frifunnet hvis beruselsen ikke har medført bevisstløshet, men dog faktisk har utelukket forsett». Jeg tilføyer at dommen gjaldt et annet forhold enn det som foreligger i denne sak og neppe kan påberopes utover den nevnte uttalelse.
Forsvareren for Høyesterett har presisert at bestemmelsen i §45 bare omhandler bevisstløshet som følge av selvforskyldt rus, og at det må utvises forsiktighet med utvidende eller analogisk tolkning av straffebestemmelser, særlig når det dreier seg om en så omstridt og omtvistelig bestemmelse som §45. - Jeg er enig i at man i strafferetten må være meget varsom med utvidende eller analogisk tolkning til skade for tiltalte, men jeg kan ikke se at det her er avgjørende betenkeligheter ved å forstå loven slik, at også beruselse som ikke har karakteren av bevisstløshet skal settes ut av betraktning som straffrihetsgrunn. Denne forståelse stemmer med det som etter lovens forarbeider har vært meningen, og den er nødvendig hvis man skal få noen rimelig sammenheng i lovens alminnelige regler om subjektiv skyld, når det gjelder handlinger som er begått under beruselse, jfr. den uttalelse som er gjengitt fra dom i Rt-1935-52. Det kan ikke anføres noen rasjonell grunn for, og vil vanskelig bli forstått, at den gjerningsmann som på grunn av en lettere beruselse har vært i villfarelse om en eller flere av de omstendigheter som betinger straffbarbeten, skal være straffri, mens den som har vært fullstendig bevisstløs på grunn av beruselse, skal svare som om han hadde vært edru. Det har vært reist prinsipielle innvendinger mot bestemmelsen i §45, det var tilfelle allerede under lovens forberedelse. Jeg går ikke inn på disse innvendinger, men peker bare på at de i hvert fall ikke er sterkere når det gjelder de lettere grader av beruselse enn når det gjelder bevisstløshet; for den alminnelige oppfatning vil det vel tvert imot fortone seg slik at det å straffe den bevisstløse innebærer det mest markante brudd med «riktige» prinsipper. Men at dette siste er lovens regel er det som nevnt ikke noen tvil om.
Det er fra domfeltes side også pekt på at bestemmelsen om straffenedsettelse i §56 nr. 2, som kom inn i straffeloven samtidig med §45, bare gjelder handlinger som er foretatt i bevisstløshet som følge av selvforskyldt rus, men ikke kommer den til gode som har handlet under en beruselse som ikke har karakteren av bevisstløshet. Dette viser, hevdes det, at det ikke har vært meningen at §45 skulle få anvendelse på andre handlinger enn de som er foretatt i bevisstløs tilstand. Jeg er ikke enig i dette. Det er riktignok så at det kan være behov for en tilsvarende adgang til straffenedsettelse for den som har handlet under en villfarelse som skyldes en lettere grad av beruselse, men dette kan ikke føre til noe annet resultat når det gjelder forståelsen av §45. Derimot synes det nærliggende å reise spørsmålet om en analogisk anvendelse av §56 nr. 2. Dette er en bestemmelse til gunst for gjerningsmannen, og det kan da neppe reises prinsipielle
Side:551
innvendinger mot en analogisk anvendelse. Men dette behøver jeg ikke å å gå nærmere inn på, idet domfelte her er dømt for forsøk slik at straffen kan nedsettes etter bestemmelsene i straffelovens §51.
Når det dernest gjelder anken over straffutmålingen, er jeg enig med lagmannsretten i at hensynet til almenprevensjonen ikke gjør det forsvarlig å gjøre straffen betinget i et tilfelle som dette.
Derimot antar jeg at den straff som er utmålt er for streng etter forholdene i dette tilfelle. Med henvisning til de formildende omstendigheter som lagmannsretten har nevnt, finner jeg at straffen passende kan settes til fengsel i 8 måneder. Jeg peker på at straffen vil ramme domfelte hardt fordi han har hustru og 2 barn å forsørge.
Jeg stemmer for slik
dom:
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 8 - åtte - måneder med fradrag av 2 - to - dager for utholdt varetektsfengsel.
Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Skau, Helgesen og Holmboe: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristian Lunde og sorenskriverne Bj. Rognlien og Dagfinn Dekke):
A er født xx.xx.1935 i Oslo av norske foreldre, feiersvend B og hustru C. Han er døpt i Oslo, men er ikke konfirmert. Han er sandblåser, er uformuende og tjente i 1959 ca. kr. 17 000. Han er gift og forsørger hustru og 2 barn i alderen 4 og 1 1/2 år. Han har ikke gjort militærtjeneste. Han er ikke tidligere straffedømt, men fikk i 1959 en bot på kr. 30 for overtredelse av politivedtektene.
Ved beslutning utferdiget 3. september 1960 av statsadvokatene i Oslo er han satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Oslo lagsogn, til fellelse etter «straffelovens §193, første og annet ledd, for å ha hatt samleie med kvinne som var sinnssyk eller som var bevisstløs eller av andre grunner var ute av stand til å motsette seg handlingen, ved lørdag 30. april 1960 ca. kl. 18,15 på toalettet i 1. etasje i Svend Brunsgt. 7, Oslo, å ha ført sin penis inn i skjeden på D, som på grunn av cerebral parese var ute av stand til å motsette seg handlingen.»
Tiltalte har ikke erkjent seg straffskyldig.
Lagretten er forelagt et prinsipalt spørsmål i samsvar med tiltalebeslutningen, og etter forsvarerens henstilling tillike et subsidiært spørsmål om tiltalte er skyldig i straffbart forsøk på en forbrytelse som foran nevnt.
Lagretten har svart benektende på det prinsipale spørsmål og har med mer enn 6 stemmer svart bekreftende på det subsidiære.
Retten har funnet å kunne legge lagrettens kjennelse til grunn for dommen. Tiltalte vil derfor bli straffelt for forbrytelse mot straffelovens §193, første og annet ledd, jfr. §49.
Side:552
Ved straffutmålingen har retten i skjerpende retning tatt hensyn til at de generalpreventive hensyn i denne sak må tillegges betydelig vekt. Det er riktignok så at fornærmede tilhører en gruppe invalider som heldigvis tallmessig ikke er så stor. Hun er nemlig som følge av cerebral parese ikke bare på det nærmeste døvstum, men mangler også kontroll over muskelbevegelsene. Hun er derfor i virkeligheten fullstendig forsvarsløs overfor alle angrep og all pågang fra andre menneskers side. Det tilsier etter rettens mening at disse ulykkelige mennesker har et kvalifisert behov også for strafferettslig beskyttelse.
Videre har retten i skjerpende retning tatt hensyn til at tiltalte har opptrådt med betydelig voldsomhet. Under forsøket på å oppnå samleie med henne veltet han henne over ende på gulvet i toalettet. Hun ble ved anledningen deflorert, men det er uklart hvordan dette er foregått. Hun ble videre ved anledningen tilføyet et sår i bastet som var 1 1/2 à 2 cm dypt og ca. 2 cm langt. Den sakkyndige, lege Ingeborg Narverud, har uttalt at hun har infantilt utviklede kjønnsorganer, omtrent svarende til 13 års alderen. Hun hadde et betydelig blodtap og store smerter. Hun ble også meget skremt ved det som overgikk henne.
I formildende retning har retten lagt vekt på at forbrytelsen i utpreget grad var en leilighetsforbrytelse. Tiltalte oppdaget henne tilfeldig ved å kikke gjennom postinnkastet i en låst dør inn til garderoben, hvor hun var i ferd med å bytte sko.
Retten må gå ut fra at forbrytelsen er begått under innflytelse av alkohol.
Det er opplyst at tiltalte har hatt en meget vanskelig oppvekst. Han har øyensynlig hatt tilpasningsvansker, men synes nå å ha stabilisert seg i et lykkelig ekteskap. Forsvareren har av den grunn henstillet til retten å gjøre dommen betinget.
Retten finner etter en samlet vurdering at straffen bør settes til fengsel i 1 år og 3 måneder. Da han har sittet arrestert fra 2. til 3. mai 1960, fragår 2 dager for utholdt varetekt.
Retten har nøye overveiet forsvarerens henstilling. Retten finner enstemmig at hensynet til å avholde tiltalte fra å begå nye straffbare handlinger ikke i dette tilfelle gjør det påkrevet å fullbyrde straffen, idet strafforfølgningen må antas for så vidt å ha satt en tilstrekkelig skrekk i ham. Derimot finner lagmannsrettens flertall - lagmannen og sorenskriver Rognlien - at hensynet til den alminnelige lovlydighet i denne sak veier så tungt at det ikke ville være forsvarlig å utsette fullbyrdelsen.
Rettens mindretall - sorenskriver Dekke - vil fremheve at det dreier seg i dette tilfelle om en utpreget leilighetsforbrytelse som må sees på bakgrunn av en tendens til impulsive handlinger under påvirkning av alkohol. Det er ikke for retten opplyst noe som tyder på at tiltalte har noen legning for infantile partnere i seksuelt samvær eller for voldsanvendelse i sin søken etter slike partnere. Han har nok vært noe ustadig eller rastløs i sine arbeidsforhold, men har forsørget kone og 2 små barn, og har nå gått i gang med virksomhet for egen regning. Hans familieforhold skal være harmoniske, bortsett fra de uoverensstemmelser med hustruen som har hatt sin årsak i leilighetsvis beruselse.
Hensynet til den alminnelige lovlydighet, som må tillegges stor vekt,
Side:553
må regnes å være tilstrekkelig tilgodesett ved utmålingen av en straff av den lengde det her er tale om, og kan ikke helt skyve til side den individuelle prøvelse av spørsmålet om fullbyrdelsen er nødvendig. Under henvisning til det som er anført ovenfor finner rettens mindretall at det her er særlige grunner for å gjøre dommen betinget. Det måtte i tilfelle settes en lengre prøvetid og også vilkår etter strl. §52 p. 6 a), og vilkår om tilsyn som nevnt under punkt 7. - - -