Rt-1961-78

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1961-01-28
Publisert:	Rt-1961-78
Stikkord:	Samferdselsloven
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 17 B/1961
Parter:	Arne Røsnæs (høyesterettsadvokat Erik Braaten) mot Staten ved Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker ved høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nielsen).
Forfatter:	Leivestad, Endresen, Roll Matthiesen, Heiberg, Skau
Lovhenvisninger:	Samferdselsloven (1947)

Dommer Leivestad: Ved brev av 7. mars 1956 til samferdselsnemnda i Østfold tok Samferdselsdepartementet til følge en anke fra Arne Røsnæs og tildelte ham en lastebilbevilling. Ved brev av 18. juni 1956 opphevet departementet denne avgjørelse, fordi den var truffet på grunnlag av uriktige og misvisende opplysninger om faktum.

Arne Røsnæs reiste sak mot Staten ved Samferdselsdepartementet og påsto departementet tilpliktet å utstede leievognbevilling til ham. Videre krevet han erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 25 000.

Oslo byrett avsa 28. januar 1958 dom med slik domsslutning:

«1. Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Røsnæs påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som 9. mars 1959 avsa dom med slutning:

«Byrettens dom stadfestes.

Sakskostnader for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Saksforholdet går frem av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Røsnæs har anket over lagmannsrettens dom. Han hevder at ved Samferdselsdepartementets avgjørelse av 7. mars 1956 var det skapt en rett for ham til å få leievognbevilling. Avgjørelsen kunne bare omgjøres hvis den var bygget på så feilaktige opplysninger at det måtte være åpenbart for Røsnæs, at den ville falt annerledes ut om de faktiske forhold hadde vært korrekt opplyst. Dessuten måtte det kreves at de uriktige opplysninger kunne bebreides Røsnæs som svik eller grov uaktsomhet. Intet av dette er tilfelle.

Side:79

Subsidiært hevder Røsnæs at etter de retningslinjer som er gitt for tildeling av leievognbevillinger, måtte han utvilsomt være bedre berettiget enn de øvrige søkere. Av den grunn måtte det være vilkårlig å oppheve den avgjørelse til hans gunst som var truffet.

En påstand om feil ved departementets saksbehandling har Røsnæs ikke opprettholdt for Høyesterett.

Røsnæs har lagt ned slik påstand:

«1. At Arne Røsnæs kjennes berettiget til å bli tildelt leievognbevilling.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet betaler erstatning til Arne Røsnæs etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 25 000.

3. Staten v/Samferdselsdepartementet betaler saksomkostninger til Arne Røsnæs ved alle retter.»

Staten ved Samferdselsdepartementet har tatt til gjenmæle og i det vesentlige gjort gjeldende de samme innsigelser som for de tidligere instanser. Røsnæs hadde ikke fått underretning om departementets avgjørelse på en slik måte at han hadde ervervet noen rett. Etter de feilaktige opplysninger som Røsnæs hadde gitt var det full grunn til å omgjøre beslutningen om å gi ham bevilling uansett om han hadde fått underretning. Omgjøringen hvilte på et saklig skjønn og er ikke vilkårlig. Størrelsen av den forlangte erstatning er det ikke reist innsigelse imot.

Samferdselsdepartementet har lagt ned slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.

Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett har Arne Røsnæs og hans hustru Marie avgitt forklaring, og sekretær i Samferdselsdepartementet Svein Odd Warberg. Det er fremlagt noen nye dokumenter for Høyesterett, uten at jeg finner grunn til å behandle dem særskilt.

I alt vesentlig foreligger saken i samme skikkelse som for de tidligere instanser. Jeg er kommet til samme resultat som disse, og kan stort sett slutte meg til deres begrunnelse når det gjelder de spørsmål anken omfatter.

Som lagmannsretten antar jeg at Samferdselsdepartementet ville stå fritt til å ta opp sin avgjørelse av 7. mars 1956 om at Røsnæs skulle få bevilling såfremt ingen underretning var gitt ham. Om han i dette tilfelle kan sies å ha fått underretning på slik måte at det har betydning for adgangen til omgjøring, behøver jeg ikke ta standpunkt til. Jeg er enig med lagmannsretten i at det i det foreliggende tilfelle måtte være full adgang for departementet til å omgjøre sitt vedtak uansett om Røsnæs hadde fått underretning om det.

Jeg er videre enig med de tidligere retter i at Røsnæs i sin søknad av 6. mars 1955 hadde gitt klart misvisende opplysninger om sin transportvirksomhet og avbruddet i den under krigen, og kan slutte meg til lagmannsrettens fremstilling og vurdering.

Side:80

Som den antar jeg at de uriktige opplysninger har vært en vesentlig grunn til at departementet tok anken fra Røsnæs til følge og besluttet at han skulle få en leiebilbevilling. Det må i det minste skyldes uaktsomhet av Røsnæs at han hadde gitt så ukorrekte opplysninger om forhold som han måtte forstå var av betydning. Under disse omstendigheter måtte det vært fullt berettiget av departementet å oppheve sin avgjørelse og foranledige at hele saken ble tatt opp til ny behandling. Dette skjedde ved at den bevilling Røsnæs hadde fått ble kunngjort ledig på ny, slik at Røsnæs og andre igjen kunne søke og vurderes i forhold til hverandre på korrekt grunnlag. Jeg kan ikke se at Røsnæs kunne ha noen rimelig grunn til å beklage seg over en slik avgjørelse. Departementet hadde å ta hensyn til de øvrige søkere, ikke minst den søker samferdselsnemnda hadde gitt bevillingen, og Røsnæs hadde intet berettiget krav på at en avgjørelse til hans fordel på grunnlag av hans misvisende opplysninger skulle bli opprettholdt uten ny prøvelse. Tvert om finner jeg at det ville virke støtende og egnet til å rokke tilliten til departementets avgjørelser, om det ikke ble reagert på at det påvises at avgjørelsen er oppnådd ved uriktige opplysninger.

Hvorvidt Røsnæs var den av søkerne som etter gjeldende retningslinjer og praksis burde foretrekkes, finner jeg ikke grunn til å ta standpunkt til. Jeg finner det åpenbart at det ikke er noe grunnlag for å hevde at omgjøringen skulle være vilkårlig og ikke representere et saklig skjønn. I den forbindelse peker jeg på at ingen av de innstillende instanser, Norsk transportarbeiderforbund, Norges lastebileierforbund, Halden politikammer, Halden formannskap og samferdselskonsulenten i Østfold hadde innstillet Røsnæs til en av de 2 ledige leiebilbevillinger. Det synes åpenbart at han ikke på noen måte har utpekt seg som selvskreven i forhold til de øvrige. I den forbindelse nevner jeg at de retningslinjer for tildeling av leiebilbevilling som er fastsatt ved Arbeidsdepartementets rundskriv av 24. juni 1946 og 23. juli 1947, etter sin natur er veiledende som gjentatte ganger fastslått av domstolene. Særlig de forskrifter som der er gitt om den vekt som skal legges på yrkesutøvelse før og under krigen, må naturlig avta i relativ betydning etter hvert som tiden går.

Etter omstendighetene kan jeg være enig i at Røsnæs ikke ilegges saksomkostninger for byretten. For lagmansrett og for Høyesterett finner jeg derimot at han bør erstatte motpartens saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne

dom:

Staten ved Samferdselsdepartementet frifinnes.

I saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett betaler Arne Røsnæs til Staten ved Samferdselsdepartementet 3000 - tre tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Side:81

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll Matthiesen, Heiberg og Skau: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Reidar Friis Bull):

Saksøkeren, som er født xx.xx.1911, begynte våren 1935 ervervsmessig transportvirksomhet med lastebil. Han fikk registrert en lastebil 13-14698 17. juli 1935 og solgte den den 3. juni 1936. 29. mai 1936 fikk han registrert en annen bil 13-15134, som han brukte til han solgte den den 15. oktober 1940.

Den 31. mai 1938 anskaffet saksøkeren en lastebil til og drev lastebiltrafikk med denne bilen til 24. september 1943 da han solgte også denne bilen.

Saksøkeren ble arrestert av tyskerne og satt på Grini fra juni 1944 til februar 1945.

Etter å ha søkt noen ganger fikk saksøkeren på grunnlag av en søknad av 14. februar 1947 samme år bevilling for kjøring med en lastebil.

Etterat saksøkeren en rekke ganger hadde fått avslag på søknad om tillatelse til å bruke en lastebil til, ble det i 1955 kunngjort 3 ledige bevillinger. Saksøkeren fylte ut vanlig skjema og sendte dette inn, datert 6. mars 1955. I skjemaet spørres det under 6 a: «Tidligere drevet ervervsmessig motorvogntransport med egen bil i tidsrommet?» Saksøkeren hadde her svart: «Våren 1935 med 2 biler fra 1937 til 1941.» Under punkt 8 spørres det: «Har Deres virksomhet med egen bil eller som leiesjåfør noen gang vært avbrudt? (Oppgi tidsrommet og av hvilken grunn). Svar: «Under Griniopphold.»

Ved samferdselsnemndas vedtak av 2. september 1955 ble de ledige bevillinger tildelt Eilif Aksel Nohr, Eilert Severin Johansen og Thorolf Hjalmar Hellerud. Saksøkeren fikk ingen bevilling. Han påanket nemndas avgjerd overfor Samferdselsdepartementet som tok anken til følge. I brev av 7. mars 1956 skriver departementet til samferdselsnemnda i Østfold bl.a.: «...anke nr. 5 tas tilfølge således at Arne Røsnæs tildeles bevilling for vogn nr. 2. En finner at Eilif Aksel Nohr, som først har ansiennitet som leiesjåfør fra 1947 må stå tilbake for Arne Røsnæs. Røsnæs blir således å gi bevilling istedenfor Nohr. - De øvrige anker 14 forkastes. Herom bes rette vedkommende underrettet...».

Av møteboken for samferdselsnemnda i Østfold fremgår det at denne departementsbeslutning er referert i nemndas møte den 15. mars 1956. Det ble imidertid ikke utstedt noe bevillingsdokument, idet samferdselsnemndas formann underhånden henvendte seg til departementet. Etterat forskjellige opplysninger var innhentet, bl.a. om hvor lenge saksøkeren før og under krigen kjørte med henholdsvis 1 og 2 biler, behandlet departementet saken på ny og opphevet sin tidligere beslutning. Dette ble meddelt nemnda i et brev av 18. juni 1956 hvor det blant annet heter: «Da departementets beslutning av 7. mars 1956 er truffet på grunnlag av Arne Røsnæs' uriktige og misvisende opplysninger om faktum, finner departementet å måtte oppheve beslutningen. Dog således at den angjeldende bevilling derved blir ledig og at den kunngjøres på nytt.»

Side:82

Den ledige bevilling ble kunngjort på nytt og saksøkeren søkte på ny. Han fikk avslag og påanket ikke dette.

Ved stevning innkommet til retten den 8. mars 1957 har Arne Røsnæs anlagt sak mot Staten ved Samferdselsdepartementet med krav om å bli tildelt leievognbevilling samt erstatning. - - -

Retten skal bemerke:

I og med at departementet den 7. mars 1956 skriver til samferdselsnemnda i Østfold at «anke nr. 5 tas tilfølge således at Arne Røsnæs tildeles bevilling for vogn nr. 2», er det truffet en beslutning som gir Røsnæs rett til bevilling. Det er på det rene at han har fått meddelelse om denne beslutning av en sekretær i departementet. Retten finner ikke grunn til å tvile på at han først senere har fått beskjed om, at departementet på foranledning av samferdselsnemndas formann har funnet grunn til å se på saken på ny. Røsnæs fikk ikke utstedt noe bevillingsdokument og har således heller ikke fått bevilling, men han har ervervet rett til å få slikt dokument utstedt og dermed bevilling. Dertil kommer at departementets beslutning er referert i nemndas møte den 15. mars 1956. I dette møte har saksøkeren og/eller hans prosessfullmektig hatt anledning til å være til stede.

Spørsmålet er så om departementet har adgang til å omgjøre sin i lovlige former fattede beslutning. Det har fra saksøkerens side vært hevdet, at dette bare kan skje dersom søkeren har gjort seg skyldig i svik eller grov uaktsomhet. Det er i den forbindelse vist til Castbergs lære i Innledning til Forvaltningsretten side 202-203. Ved siden av svik og grov uaktsomhet mener Castberg at en viljesmangel som er synbar for adressaten kan ha samme virkning. Retten er enig med saksøkeren i at det i dette tilfelle hverken foreligger svik eller grov uaktsomhet fra saksøkerens eller hans prosessfullmektigs side. Retten finner imidlertid at departementet traff sin første beslutning fordi det handlet ut fra feilaktige forutsetninger, som følge av en uaktsomhet fra saksøkerens og hans prosessfullmektigs side. Ved hans besvarelse av punkt 8 måtte nemlig departementet naturlig forstå det slik, at saksøkeren måtte avbryte sin transportvirksomhet fordi han ble satt på Grini. Departementet måtte ytterligere styrkes i denne sin oppfatning da overrettssakfører Odd Hardeng på saksøkerens vegne uttalte, «at Arne Røsnæs før krigen og inntil han ble arrestert drev kjøring med to av de største lastebiler som den gang ble brukt». Det kan ikke her få noen betydning at dette er uttalt av en sakfører og ikke av parten selv. Det rette forhold ble utførlig forklart av saksøkeren i hans søknad av 14. februar 1947 da det bare var spørsmål om bevilling til 1 bil. Det heter her: «Da krigen kom i 1940 førte den med seg diverse vanskeligheter vedrørende kjøringen som gjorde at jeg fant det best å selge den ene av bilene. Salget skjedde til en privatperson i Oslo og foregikk også delvis i den hensikt å unngå en tysk rekvirering. Den andre lastevognen fortsatte jeg å kjøre med til høsten 1943. På grunn av forskjellige personlige vanskeligheter ble utgiftene på denne tiden så store at de helt oversteg inntektene. Da jeg ikke hadde råd til å fortsette på dette vis, så jeg meg nødsaget til også å selge denne vognen... Det har aldri vært min mening å slutte med kjøringen. Tvertimot mente jeg uhindret å kunne begynne igjen etter krigen, når normale forhold gjorde det mer

Side:83

lønnsomt. Da jeg høsten 1943 fant å måtte selge min lastevogn og slutte fordi det ble ulønnsomt var jeg inne på den tanke å begynne å kjøre med leievogn, da jeg antok at dette muligens ville kaste mer av seg på det daværende tidspunkt. Disse planer strandet imidlertid på at jeg i juni 1944 ble arrestert og satt på Grini til februar 1945...»

Saksøkeren har gjort gjeldende at han ved den knappe utfylling av punkt 8 ikke har hatt noe ønske om å gi feilaktige eller unøyaktige opplysninger, men at dette må sees på bakgrunn av at han hadde utfylt så mange skjemaer tidligere. Hans misvisende utfylling blir ikke desto mindre uaktsom. Dertil kommer at han også i tidligere søknader om bevilling for bil nr. 2 til dels har gitt unøyaktige og uriktige opplysninger. I sin søknad av 18. juni 1946 har han gitt følgende svar på punkt 12, som i det da brukte skjema hadde denne ordlyd: «I tilfelle De sluttet under krigen, hvilket annet arbeid har De hatt?»: «Satt på Grini, og har siden ikke hatt noe fast arbeide.» I søknad av 12. juni 1951 svarer han på samme spørsmål: «Hadde ikke annet arbeid under krigen da jeg satt på Grini.» I søknad av 20. desember 1951 svarer han på det nye spørsmål 8: «Fra 1943 til 1947 På Grunn av Griniopphold». Den 18. september 1953 svarer han på samme spørsmål: «Ja. Fra høsten 1943 til 1947. Jeg satt arrestert fra høsten 1943 til mai 1945 og fikk bevillingen min i orden først i 1947». Endelig svarer han 16. september 1954 på samme spørsmål: «Fra 1944 til 1947 på grunn av utslitte biler og Griniopphold.» I disse besvarelser gir han bevisst eller ubevisst utseende av at Grinioppholdet har hatt større betydning for avbruddet enn det i virkeligheten hadde.

Retten er klar over at hensynet til fastheten i de administrative avgjørelser gjør det betenkelig å gi adgang til omgjørelse av en begunstigende forvaltningsakt, og søkeren har her utvilsomt i et kortere tidsrom hatt en forventning om å ha ervervet en rett. På den annen side er det ikke opplyst noe om at denne forventning har hatt andre uheldige følger enn den rent menneskelige: Skuffelsen over tilbakeslaget etterat søkeren endelig mente seg å stå ved målet etter lengre tids forgjeves strev. Mot dette står sterke reelle hensyn for omgjøring av departementets beslutning. Retten ser da særlig hen til at en fastholden av den opprinnelige beslutning ville ført til, at en konkurrerende søker ville bli nektet en bevilling han ville ha fått dersom saksøkeren ikke hadde gitt unøyaktige opplysninger. Dette er et moment som ellers ikke alltid er til stede ved begunstigende forvaltningsakter. Retten legger i denne forbindelse også noen vekt på at det på foten av søknadsskjemaet står: «Uriktige opplysninger og unnlatelse av å besvare samtlige spørsmål kan medføre at søknaden ikke blir behandlet.»

I betraktning av at det hverken i lov eller sedvane har utkrystallisert seg faste regler for adgangen til å omgjøre en allerede fattet administrativ beslutning, finner retten at spørsmålet må finne sin avgjørelse konkret under hensyntagen til de innbyrdes stridende hensyn som gjør seg gjeldende i den enkelte sak. Etter en slik avveiing er retten kommet til, at Samferdselsdepartementet i dette tilfelle hadde lovlig adgang til å omgjøre sin beslutning, og at det således ikke består noen plikt for departementet til å gi saksøkeren noen leievognbevilling.

De formelle innsigelser:

Side:84

Retten kan ikke finne at det fra saksøktes side er opptrådt på en måte som er i strid med bestemmelsen i kgl.res. av 16. juni 1950 §14, som tar sikte på andre forhold enn det som gjelder i denne sak. Heller ikke §15 kan sees å være overtrådt. Det er således ikke fremkommet noen nye momenter som ikke forelå da departementet tok sin siste avgjørelse. Det kan således ikke sees å stride mot lov, forskrifter eller alminnelige rettsgrunnsetninger at departementet omgjorde sin beslutning etter en henvendelse fra formannen i samferdselsnemnda i Østfold.

Saksøkeren gjør også gjeldende at departementets beslutning om å nekte ham bevilling er ulovlig som vilkårlig, idet saksøkeren etter gjeldende retningslinjer klart utpekte seg som den best berettigede. Heller ikke denne søksmålsgrunn kan etter rettens mening føre frem. Det er for det første ikke fremkommet noe som tyder på at myndighetene har latt sine standpunkter diktere av andre hensyn enn de som åpent er gitt til kjenne. Når det gjelder spørsmålet om departementet under sin avgjørelse har holdt seg etter sine egne retningslinjer, så er det på det rene at de opprinnelige retningslinjer av 29. januar 1946 bygget på at de som frivillig solgte sine biler under krigen skulle stå tilbake for de som fortsatte å kjøre. Dette er også tilfelle etter rundskriv av 23. juli 1947 og retningslinjer av 27. november 1947. I disse siste retningslinjer er det fastsatt at utøvere fortsatt bør få bevilling såfremt de ikke har vist et så uverdig nasjonalt forhold under krigen, eller har så dårlig rulleblad at det må ansees urimelig at de innehar bevilling. Retten kan imidlertid ikke finne at myndighetene ifølge retningslinjene skulle være avskåret fra å gi bevilling til yrkesutøvere som ikke hadde bil pr. 9. april 1940 fremfor saksøkeren. Men under enhver omstendighet er det nå forutsatt i en høyesterettsdom inntatt i Rt-1954-1156, særlig side 1159 at bestemmelsene i retningslinjene alene kan sees som veiledende. Myndighetenes skjønn er bare begrenset av at det ikke treffes avgjørelser i strid med alminnelige rettferds- og likhetsprinsipper. Av høyesterettsdom i Rt-1957-824 særlig side 828 går det videre frem, at uttrykket stridende mot almindelige rettferds- og likhetsprinsipper» er synonymt med uttrykket «vilkårlig». Det må være helt på det rene at departementets og samferdselsnemndas avgjørelser i denne sak ikke har vært vilkårlige. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne K. Strømsted og Erling Rikheim og tilkalt dommer, byrettsdommer F. A. Zimmer):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og tiltrer, med de reservasjoner som er tatt i det følgende, i alt vesentlig dens begrunnelse.

Man finner ikke at Samferdselsdepartementets saksbehandling har vært beheftet med feil som bør lede til opphevelse av omgjøringsvedtaket av 18. juni 1956. Det er ikke berettiget å stille samme strenge krav til administrasjonens saksbehandlng som i sivilprosessen. Med hensyn til de av Røsnæs påberopte bestemmelser i §14 og §15 forskriftene av 16. juni 1950, er man enig med byretten i, at §14 ikke tar sikte på et forhold som det som omhandles her i saken, og at §15 ikke kan sees å være overtrådt. Samferdselsnemndas formann måtte, uten å avvente

Side:85

møte i nemnda, være berettiget til å gjøre oppmerksom på omstendigheter som han antok at departementet ved sin behandling av saken ikke hadde vært oppmerksom på. Forholdet er jo for øvrig at det ikke fra Røsnæs' side senere er godtgjort omstendigheter eller fremskaffet opplysninger vedrørende hans forhold, som departementet ikke hadde til sin rådighet og var kjent med da omgjøringsvedtaket ble truffet. Således forelå bl.a. brevet av 14. februar 1947 fra Røsnæs til politimesteren i Halden, med fullstendige opplysninger om Røsnæs' virksomhet før og etter krigsutbruddet, antall biler og hvor lenge han hadde hatt dem og om Grinioppholdet. I brevet er også redegjort for at det ikke var Røsnæs' mening å opphøre med transportvirksomheten, men at han, da han solgte den siste bilen i 1943, hadde planer om å begynne kjøring med leievogn, hvilket det imidlertid ikke ble noe av på grunn av arrestasjonen i juni 1944. Hertil kommer at Røsnæs kjente til at departementet satt med saken, og at han i den anledning engasjerte sakfører til å assistere seg med bl.a. å skaffe nødvendige opplysninger. Lagmannsretten peker også på at det som en opphevelse av departementets avgjørelse normalt ville resultere i, nemlig fornyet behandling, skjedde i det foreliggende tilfelle. Bevillingen ble etter påbud fra departementet kunngjort på nytt og Røsnæs søkte igjen. Han fikk avslag, men påanket ikke nemndas avgjørelse. Saken var altså kommet i en gjenge som ville gitt Røsnæs, om han hadde ønsket det, full anledning til å få prøvet gyldigheten av det første vedtak.

Lagmannsretten antar at det ved de såkalte begunstigende forvaltningsakter, som bevillinger og lignende, kreves at meddelelse om avgjørelsen skal være gitt før endelig rett kan ansees ervervet. Røsnæs fikk etter det som er opplyst beskjed om departementets vedtak av 7. mars 1956 ved en telefonhenvendelse til sekretær Warberg i Samferdselsdepartementet. Selv opplyser Røsnæs at han noen dager i forveien hadde hatt en samtale med biltrafikksjef Anthonisen, som sa at han kunne ringe til Warberg og få vite resultatet. Røsnæs hevder at Warberg leste opp for ham beslutningen, som da alt var sendt til samferdselsnemnda, mens Warberg som vitne har forklart at han ikke tror at han har lest opp avgjørelsen. Han kan heller ikke erindre å ha fått noen ordre fra Anthonisen om å underrette Røsnæs.

Så vidt skjønnes gir departementet i alminnelighet ikke selv direkte underretning om de trufne vedtak i bevillingssaker, men overlater til nemndene å besørge dette. I det foreliggende tilfelle anmodet Samferdselsdepartementet i sitt brev av 7. mars samferdselsnemnda om å underrette «rette vedkommende», altså også Røsnæs, men slik underretning har ikke nemnda gitt. Lagmannsretten finner det under disse omstendigheter tvilsomt om det kan sies å være gitt endelig beskjed til Røsnæs. Det vil utvilsomt i mange tilfelle kunne lede til uheldige resultater, om en uformell telefonopplysning fra en underordnet tjenestemann i departementet skal betraktes som bindende meddelelse. Minimumskravet synes å burde være skriftlig underretning. Lagmannsretten anser det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmål, idet man finner at selv om bindende meddelelse skulle ansees for å være gitt, måtte departementet slik omstendighetene var, kunne gjøre om sitt vedtak.

Side:86

For den som leser Røsnæs' søknad av 6. mars 1955 må det umiddelbart fremstille seg slik, at det var direkte sammenheng mellom avbruddet i transportvirksomheten og Grinioppholdet, og at Røsnæs ble arrestert alt i 1941, mens det riktige tidspunkt er juni 1944. Søknaden gir i så henseende et bilde vesentlig avvikende fra det som fremgår av Røsnæs' brev av 14. februar 1947 til politimesteren i Halden. Den ene bilen ble solgt alt i 1940, og det blir således for dens vedkommende en «luke» på hele 4 år som ikke er kommet til uttrykk i søknaden. Også når det gjelder det tidsrom da kjøringen ble drevet med 2 biler er opplysningene sterkt misvisende. Departementet måtte for øvrig gå ut fra at avbruddet i transportvirksomheten var påtvunget Røsnæs, mens det ifølge hans egne opplysninger i brevet av 1947 hadde sin årsak i bl.a. personlige vanskeligheter. I sin begrunnelse av anken anfører overrettssakfører Odd Hardeng i brev av 14. januar 1955 til Samferdselsdepartementet, at «Arne Røsnæs før krigen og inntil han ble arrestert drev kjøring med 2 av de største lastebiler som den gang ble brukt». Det må være nærliggende å tro at Hardengs anførsler bygger på opplysninger fra Røsnæs, men selv om det skulle ha foreligget en misforståelse fra Hardengs side, må Røsnæs ta de konsekvenser som feilaktige opplysninger fra hans sakfører medfører.

Den vesentlige avvikelse fra det riktige forhold som opplysningene i søknaden medfører kunne Røsnæs selv neppe være uoppmerksom på. Han måtte også utvilsomt skjønne at når han søkte om bevilling, ville spørsmålet om avbruddet i hans virksomhet under krigen var frivillig eller ikke måtte spille en stor rolle. Frivillig salg av bilene var så vidt forskjellig fra det å bli tatt bort fra kjøringen av tyskerne og satt på Grini, at det var innlysende nødvendig å gi helt korrekte opplysninger på dette punkt. Den uaktsomhet som Røsnæs har vist er etter lagmannsrettens oppfatning tilstrekkelig til, at den berettiget departementet til å ta sin beslutning opp til ny vurdering. Man peker i denne forbindelse på at også Røsnæs' tidligere søknader, som nevnt i byrettsdommen, inneholder opplysninger som må gi den som leser dem inntrykk av, at Grini-oppholdet har hatt større betydning for avbruddet enn det i virkeligheten hadde.

I anledning av Røsnæs' anførsel om at samferdselsmyndighetene ut fra tidligere søknader og skriftlige redegjørelser måtte antas å ha hatt full rede på hans forhold, bemerkes at det under ankeforhandlingen er opplyst at eldre dokumenter ikke oversendes til departementet ved anke over en ny avgjørelse.

Lagmannsretten må etter opplysningene i saken gå ut fra at departementets feilaktige antagelse om, at Grini-oppholdet var direkte årsak til at Røsnæs måtte oppgi sin transportvirksomhet, har vært en vesentlig grunn til at hans anke ble tatt til følge i første omgang. Dette fremgår av departementets brev av 18. juni 1956 til samferdselsnemnda og er også blitt bekreftet av vitnet Warberg under ankeforhandlingen. Selv om spørsmålet om antall biler pr. 9. april 1940 også er blitt tillagt betydning, måtte situasjonen slik den fortonet seg etterat samferdselsnemndas formann hadde påvist feilene i Røsnæs' søknad, gi departementet full grunn til å ta sin tidligere avgjørelse opp til revisjon og eventuell omgjøring. Noe rettskrav på å få bevilling hadde Røsnæs så vidt skjønnes ikke.

Side:87

Ved sin nye vurdering måtte departementet kunne ta i betraktning også interessekonflikten mellom Røsnæs og den konkurrerende søker Aksel Nohr, og den risiko for erstatningsansvar for staten som dette innebar. Det er mulig at denne floken hadde latt seg løse ved en utvidelse av bevillingsantallet, som antydet av Røsnæs, men slik utvidelse er departementet ikke uten videre herre over. Spørsmålet om hvilken vekt de forskjellige momenter skal tillegges er undergitt departementets skjønn, og er unndratt domstolenes prøvelse i den utstrekning det ikke kan påvises å være tatt helt utenforliggende eller usaklige hensyn - at det altså foreligger en vilkårlig avgjørelse. Man finner det ikke godtgjort at så er tilfelle her i saken. - - -