Rt-1962-1159

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-12-07
Publisert:	Rt-1962-1159
Stikkord:	Vegloven
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 136 B/1962
Parter:	Norges Statsbaner (overrettssakfører Kåre Michelsen - til prøve) mot Oskar Høyland, Magnus Hellern og Edvin Hellern (høyesterettsadvokat Olav Gabriel Ueland).
Forfatter:	Leivestad, Anker, Eckhoff, Bendiksby, Gaarder
Lovhenvisninger:	Veiloven (1912), Skjønnsprosessloven (1917)

Dommer Leivestad: Ved utvidelse og delvis omlegging av jernbanelinjen gjennom Ogna etter 1943, ble en bygdevei ved Sirevåg nedlagt og dermed den direkte atkomst til Sirevåg havn og sentrum brutt for 3 huseiere: Oskar Høyland, g.nr. 12 b.nr. 108, Magnus Helleren, g.nr. 12 b.nr. 140, Edvin Helleren, g.nr. 12 b.nr. 134. Disse fikk inntil videre adgang til å nytte en fotovergang ved den nye Sirevåg stasjon, mens de ellers må bruke en noe lengre veiforbindelse til sentrum.

Norges Statsbaner har begjært skjønn etter 2 alternativer:

«Alt. I. Grunneieren gis rett til å benytte fotovergangen på Sirevåg stasjon.

» II. Grunneieren gis ikke rett til fotovergang.»

Dalane herredsrett avsa 22. april 1961 skjønn med slikt resultat:

«Alt. I. Kr. 0 i skadebot til dei saksøkte.

» II. Kr. 1 200 i skadebot til kvar av dei saksøkte, ein gong for alle.»

De 3 grunneiere begjærte overskjønn. Dalane herredsrett avsa 2. oktober 1961 overskjønn med slik slutning:

«A. Norges Statsbaner plikter å betale følgende erstatning:

- - -

Til saksøkte nr. 10 Oskar Høyland, Ogna, etter alternativ I 0 og etter alternativ II kr. 5 000.

Til saksøkte nr. 11 Magnus Helleren, Ogna, etter alternativ I 0, etter alternativ II kr. 5 000.

Til saksøkte nr. 12 Edvin Helleren, Ogna, etter alternativ I 0, etter alternativ II kr. 5 000.

B. Til de under A nevnte beløp kommer for hver enkelt saksøkt renter med 4 % årlig fra 2. oktober 1961 til betaling skjer.

C. Norges Statsbaner betaler saksomkostninger til de saksøkte samlet ved høyesterettsadvokat Olav Gabriel Ueland med kr. 800.

D. Betalingsfristen for de under A, B og C nevnte beløp er 2 uker fra forkynnelsen av overskjønnet.

E. Norges Statsbaner bærer de lovbestemte utgifter ved overskjønnet. - - -.»

Norges Statsbaner har anket over skjønnet, idet de gjør gjeldende at det er en feil når det er gitt erstatning. Grunneierne har

Side:1160

ikke krav på erstatning som følge av at offentlig vei er blitt avskåret. Magnus og Edvin Helleren har ervervet sine tomter og bebygget disse lenge etter at den offentlige vei var bygget. Det foreligger hverken noen særrett eller ekstraordinære omstendigheter som kan begrunne krav på erstatning. Den ulempe som er påført, er for øvrig så ubetydelig at det ikke kan gi grunnlag for erstatningskrav.

Statsbanene har lagt ned slik påstand:

«1. Dalane herredsretts overskjønn oppheves for så vidt angår erstatningsfastsettelsen etter alternativ II for ankemotpartene Oskar Høiland, Magnus Helleren og Edvin Helleren og hjemvises til ny behandling.

2. Norges Statsbaner tilkjennes saksomkostninger.»

Ankemotpartene har gjort gjeldende at det hovedbruk deres eiendommer er utskilt fra, hadde en veirett som også Oskar Høyland var blit delaktig i før den offentlige vei ble bygget. Denne veirett falt ikke bort ved at veien senere ble offentlig. Det består selv om bygdeveien nå er nedlagt. Det samme må også gjelde for Edvin og Magnus Helleren, selv om de har fått sine tomter etter at den offentlige vei var bygget.

Ankemotpartene har lagt ned slik påstand:

«Overskjønnet stadfestes.»

Saksforholdet går i det vesentlige frem av skjønnsgrunnene.

Til bruk for Høyesterett er ankemotpartene avhørt ved bevisopptak. Det er også lagt frem noen nye dokumenter.

Jeg har ikke funnet at det er noen feil ved overskjønnet som bør lede til opphevelse.

Det er på det rene at ankemotpartenes eiendommer er skilt ut fra Sivert Hellerens bruk g.nr. 12 b.nr. 57. Sivert Helleren hadde en kjørevei som gikk fra hans hus til der hvor ankemotpartene senere har fått sine tomter, og videre til en annen eiendom han hadde lenger øst. I 1918 bygget hans svigersønn Oskar Høyland seg hus på eiendommen. Han var da henvist til å nytte Sivert Hellerens gårdsvei for å komme til havnen og Sirevåg sentrum. Skylddeling av tomten ble holdt og tinglyst i juli 1919.

I 1919-1920 ble det bygget en bygdevei over Sivert Hellerens eiendom som på den strekning det her gjelder delvis fulgte den gamle gårdsvei. Sivert Helleren ga etter det som er opplyst fri grunn i 2 meters bredde, svarende til den gamle gårdsvei, mens kommunen betalte etter skjønn for den overskytende veibredde.

I 1935 fikk Edvin Helleren tomt av sin fars eiendom og bygget seg hus. Tomten ble skylddelt samme år.

I 1937 kjøpte likedan Magnus Helleren tomt av sin far og bygget hus. Skylddeling ble holdt og tinglyst samme år.

Ingen av de 3 ankemotparter har i sine atkomstdokumenter fått tilsagt rett til vei over Sivert Hellerens eiendom. Men Oskar Høyland brukte først gårdsveien, og senere bygdeveien for å komme til Sirevåg sentrum. Den siste har de 2 andre ankemotparter også brukt. De har alle vært henvist til å bruke den for å komme til og fra sine eiendommer.

Side:1161

Etter 1943 er jernbanelinjen blitt lagt om, og Sirevåg stasjon flyttet. Den nye jernbanelinje avbrøt bygdeveien mellom ankemotpartenes hus og Sivert Hellerens eiendom, og dermed den gamle korte forbindelse til Sirevåg sentrum. Bygdeveien er her blitt nedlagt. I stedet må ankemotpartene passere en bro lenger sør over jernbanelinjen for å komme til sentrum, og har fått forlenget veiforbindelsen med Sirevåg. Inntil videre har de fått nytte en fotovergang ved Sirevåg stasjon, og har da ikke lengre gangvei enn før til sentrum. Kjøreveien er imidlertid lengre, og ankemotpartene må regne med at de ikke vil få nytte fotovergangen når tvisten om erstatningen er avgjort.

Etter mitt syn må ankemotpartene ha krav på erstatning for skade eller ulempe de måtte bli påført ved at den gamle forbindelse med Sirevåg sentrum er blitt brutt. Sivert Helleren hadde i sin tid privat vei på denne strekningen. At Oskar Høyland som bygget hus før det var noen bygdevei, og hadde den gamle gårdsvei som eneste atkomst, også var innrømmet veirett, anser jeg for klart. Det fulgte av forholdene, selv om intet var nevnt. Om den private vei ble avløst av offentlig vei, som så etter noen år er blitt nedlagt, antar jeg ikke man kan anse Høylands veirett for bortfalt. Han ville fremdeles ha rett til å nytte den gamle atkomstvei. Når denne er blitt brutt av jernbanen, må han derfor ha krav på erstatning for mulig tap. Jeg kan her vise til dom i Rt-1952-694.

Etter forholdene antar jeg at saken står i lignende stilling også for de 2 andre ankemotparter. De var da de fikk sine tomter og bygget hus henvist til å bruke den samme vei som Oskar Høyland. Hadde veien ikke vært offentlig, ville de fått rett til å nytte den private vei. Riktignok var veien på den tid de fikk tomtene offentlig bygdevei. Men om den var blitt nedlagt som bygdevei, ville de åpenbart kunnet bruke den gamle atkomst over farens eiendom som deres tomter var blitt utskilt fra. Det er da rimelig at de må få erstatning når dette blir gjort umulig dersom avbrytelsen påfører dem tap.

Jeg ser det således slik at det ankemotpartene kan kreve erstatning for, ikke er at den offentlige vei er blitt nedlagt, men at en atkomstvei de ellers ville hatt, er blitt brutt av den nye jernbanelinje.

Hvis Sivert Helleren fremdeles hadde vært eier av ankemotpartenes tomter, ville det vært klart at han ville hatt krav på erstatning for tap - eventuelt i form av nedsatt tomteverdi - ved at jernbanen skar av forbindelsen. Jeg antar imidlertid at forholdet ikke bør sees på annen måte om tomtene, og dermed den interesse som knyttet seg til atkomsten, er blitt overtatt av hans barn.

Hvorvidt det tap ankemotpartene er påført er stort eller lite, kan i og for seg ikke ha betydning for retten til erstatning. Det er dette tap overskjønnet har vurdert til kr. 5 000 for hver eiendom, en vurdering som Høyesterett ikke kan prøve.

Ankemotpartene har hatt fri sakførsel.

Side:1162

Saksomkostninger er ikke påstått.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet stadfestes.

Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Bendiksby og Gaarder: Likeså.

Av overskjønnet (byrettsdommer Sverre W. Middelthon med skjønnsmenn Gerhard Skåra, Rasmus J. Myklebust, August Karlbom Leidland, Ludvig Refsland, Oskar Hadland og Rolf Kjos-Hansen):

Saksøkte nr. 10 Oskar Høyland (g.nr. 12 b.nr. 108, takstnr. 30 ved skjønn i 1943), saksøkte nr. 11 Magnus Helleren (g.nr. 12 b.nr. 140 takstnr. 29 ved skjønn i 1943), saksøkte nr. 12 Edvin Helleren (g.nr. 12 b.nr. 134, kan ikke sees å ha hatt takstnummer i skjønnene i 1943). - - -

Disse saksøkte har og har i mange år hatt sine bolighus nord for den nåværende stasjon på Sirevåg. Husene ligger østenfor jernbanelinjen i en avstand fra hverandre av ca. 50 meter. Tomtene er utskilt fra et gårdsbruk som hadde veirett ned til sjøen. I begynnelsen av 1920-årene overtok kommunen veien. Jernbanen gikk før lenger vest, nærmere sjøen. Da jernbanen ble omlagt etter skjønnene i 1943 ble den gamle veiforbindelse krysset av jernbanen like ved de saksøktes hus. Etter at arbeidet var utført, fikk de 3 saksøkte som en minnelig ordning inntil etterskjønn ble holdt, adgang til å benytte en fotovergang på nærmere fastsatte betingelser, bl.a. mot å betale en årlig avgift hver på kr. 5,

Etterskjønnet fremmes i 2 alternativer:

Alternativ I: De saksøkte får fortsatt rett til å benytte fotovergangen.

Alternativ II: De saksøkte får ikke adgang til å benytte fotovergangen.

Underskjønnet satte erstatningen etter alternativ I til 0 og etter alternativ II til kr. 1 200 til hver av de saksøkte en gang for alle.

Jernbanens prosessfullmektig har fremholdt at de saksøkte ikke har rett til erstatning, fordi denne snareste veien til sjøen og også til handelsmannen ble avskåret av jernbanen, fordi det dreier seg om en offentlig vei.

Etter opplysningene i saken må overskjønnsretten legge til grunn at det dreier seg om en vei som, før den ble overtatt av kommunen, var privat gårdsvei. Det dreier seg om en vei som alltid har vært den letteste og naturligste å gå når man skulle til sjøen og til handelsmannen. De saksøkte må ha krav på erstatning for den forringelse av atkomsten til og fra deres eiendommer som dette betyr for dem etter alternativ II, jfr. Rt-1915-913.

Hvis de saksøkte blir nektet å benytte fotovergangen, må de gå en omvei på ca. 300 meter for å komme til sjøen og handelsmannen, nemlig en vei som de har sørover, over broen på riksveien og tilbake på veien vest for stasjonen. Det vil bety en daglig ulempe i form av tidstap mens de bor der, og det vil medføre en verdiforringelse av eiendommen som vil komme til syne ved lavere pris, hvis de skal selge.

Side:1163

Ulempene svarer i økonomisk verdi til verdiforringelsen og takseres til kr. 5 000 for hver av disse 3 saksøkte.

På grunn av den minnelige ordning som de saksøkte har hatt, er dette erstatning for tap fra nå av og i tiden fremover.

Dette er erstatning etter alternativ II. Etter alternativ I blir erstatningen 0 som for underskjønnet. - - -